Words on the Word
Olsokvaka
Visd 10:10-14: Visdommen gav seier i den harde kampen.
Jak 1:2-4, 12: Så dere kan bli fullendte og hele mennesker, som ikke står tilbake i noe.
Matt 16:24-28: Den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det.
Salmenes bok har alltid vært grunnstammen i kristen bønn. Vårherre og apostlene bad salmene sammen: de fant der et distillat av den Gamle Pakt. Da Kristus, oppstanden, viste seg for de tolv, gav han salmene et enda større dyp. For å gjøre sitt offer på Golgata begripelig, forsikret han disiplene om at “alt det måtte oppfylles som er skrevet i […] salmene om meg” (Lk 24:44). De første troende saumfarte salmene på jakt etter Kristus-profetier. Funnene de gjorde fylte dem med undring; for det var jo slik, at det kategorisk nye de hadde møtt i Jesus stod antydet i denne eldgamle bok.
Salmene lyder som en grunntone gjennom evangeliene. Ingen annen gammel-testamentlig tekst siteres oftere. Psalteret ble Kirkens bønnebok liturgisk og privat. Da klostervesenet oppstod, var salmene munkers og nonners daglige brød. Mange av dem bad alle 150 salmer hver bidige dag. Salmene setter oss i umiddelbar forbindelse, ikke bare med den bibelske åpenbaring, men med medkristnes åndelige liv gjennom århundrer. Helligolav vil ha næret sin tro ved å resitere salmer. Noen vil han nok ha kunnet utenat. Hvem vet om det ikke var salmevers på hans lepper da han, kjempende under Hvitekrists banner, møtte døden her på Stiklestad?
En salme jeg selv går og muller på i disse dager, er Salme 76. Den synger om Israels utmarsj fra Egypt og opprettelsen av tempelet på Sion, frelsesverk øvd mot voldsom, voldelig motstand. Dog får ikke volden siste ordet. Salmens budskap klinger med kraft i Fyrebilsbibelen hvis hundreårsdag vi feirer i disse dager. Den ble lansert i 1921 som “Den fyrste bibelen på norsk”. Slik lyder der salmens siste fire vers:
Jordi ræddast og vart still daa Gud stod upp til dom, til aa frelsa alle spaklyndte paa jordi. For manneharm maa prisa deg, med endaa større harm gyrder du deg. Gjer lovnad og haldt det de lova til Herren, dykkar Gud! Alle kring honom skal føra gaavor til den skræmelege. Han staggar stormodet hjaa hovdingar, han er skræmeleg for kongarne paa jordi.
Dette er sterk kost for vår tid, som pakker troen inn i pastellfarvet vatt; som helst vil bruke Guds Ord som sutteklut og koker ut, gjerne helt bort, dets margfullhet. Er da Gud “skremmelig”? Og hva vil det si at menneskers harme er ham til pris?
Kirken besvarer spørsmålene ved å legge oss denne salmen i munn til vigilien på Påskeaften. Fremdeles numne av Langfredags smerte, fylles vi av underlig fred. Ingen annen dag i året lar oss oppleve Guds løfter mer håndfast. Vi aner hva Kristus mente da han sa at hans korsdød skulle åpenbare “herlighet”. Og slik går det til på Påskedag: et nytt, evig, uskapt lys siger frem av den tomme grav inn i en verden som før var svøpt i mørke. Manneharmen som spikret Frelseren til korset gir anledning til lovsang. Menneskers harme trumfes av Guds, som er av annen art. Den er ikke som vår, lidenskapelig irrasjonell, med ønske om å komme fiender til livs: Guds Sønn bad for dem som utøste sitt sinne over ham: “Far, tilgi dem, de vet ikke hva de gjør”. Gjenstand for Guds harme er ikke syndere, men synden; Herren går til frontalangrep mot dødens makt, og seirer. Han er “skremmelig”, ikke fordi han er skummel, men fordi han er, for oss skapninger av støv, overveldende i sin storhet. Forvandlingen han virker kan virke uvirkelig på oss. Golgata, som på fredag var innbegrep av mørkets makt, blir på søndag ursymbol på lysets seier. Noe lignende fant sett her på Stiklestad. Slagmarken som 29. juli 1030 bragte Olav nederlag, ble med tiden bildet på hans triumf. Den mann som gav ham banesår her med spydigheten, “Slik spidder vi bjørnene!”, var den første som fant legedom og sjelebot ved Olavs nådegjennomlyste legeme. Der hvor rettferdige slag utkjempes i Jesu navn, blir manneharm til pris. Lovsangen blir bare renere ved dét, at den utgår fra omvendt vrede.
Det finnes ingen automatikk i disse tingene, selvsagt. Det er ikke slik at vold av seg selv blir noe godt hvis den møtes saktmodig. Alene Kristi nåde, utgytt over jorden i en strøm av blod og vann fra hans gjennomborede side, bringer lys utav mørke. For en uke siden holdt vi minne over en voldsdåd som har satt dype spor. Nasjonens spontane svar på massakren 22.07.11, var edel. En idealistisk respons til vold, kan stoppe voldens sykliske effekt, det har vi sett; men den kan ikke forvandle den. Sårene forblir. De verker. De kan endatil bli brukt, hensynsløst, som politisk virkemiddel. Et rosetog er en storartet ting; men mer skal til for å hele et trauma. Gode hensikter sikrer ikke en såret nasjons enhet og hold. Dette er også Stiklestads budskap i et nøtteskall. Olavs offerdød står for det mer som trengs. Den maner oss til å gi avkall på oss selv i kamp for det gode. Det finnes konflikter som ikke lar seg løse ved kollaterale forlik. Kampplassen er vårt hjerte, først og fremst: hver og en av oss har der sin Stiklestadstrid å føre. Dernest skal vi kjempe for enheten iblant oss, som kristne det kan seg søma. Stagger vi vårt stormod; holder vi løftene vi gav som svar på Guds løfter; da kan vi gå fremad med tillit i samlet flokk, ikke på grunn av egen fortjeneste, men fordi vi, lik Olav, går under korsets merke. Da finnes ingen nederlag. Da tjener alt hans forsonende seier, så lenge vi holder trofast ut inntil det siste. Amen.