Words on the Word

Pentecost

Apg 2:1-11: Da hørtes plutselig et brus i luften, lik et veldig uvær.
1 Kor 12:3-13: Ingen kan si, “Jesus er Herre”, uten ved Den Hellige Ånd.
Joh 15:26-27, 16:12-15: Når Talsmannen kommer, da skal han bære vitne om meg.

Når disiplene på pinsedag mottar Den Hellige Ånd, er det som noe som kommer utenfra. Det “hørtes plutselig et brus i luften, lik et veldig uvær”. Huset hvor de befant seg ble fylt av noe som ikke hadde vært der før. Synssansen oppfattet det som “tunger av ild”. Erfaringen stod for noe kategorisk nytt. Men den var ingen overraskelse. Tålmodig hadde Jesus, før sin lidelse, fortalt om et mystisk nærvær han kalte Ånden, Trøsteren, Talsmannen. Det skulle føre de troende “til hele Sannheten”. Så vesentlig var det at Jesus kunne si, etter nattverden: “Det er til gagn for dere at jeg går bort. For går jeg ikke bort, da kommer heller ikke Talsmannen til dere”.

Hvorfor kunne Ånden først komme når Jesus ikke lenger er til stede? Hvorfor sier Johannes tidlig i evangeliet, når Jesus har snakket om det levende vann som skal rinne fra de troendes bryst, at det var et ord de enn så lenge ikke kunne forstå? “Ennå var Jesus ikke opphøyet i sin herlighet”, forklarer han, “derfor var heller ikke Ånden gitt”. Der første vi skal merke oss, er enheten mellom Jesu virke og Åndens gave. De to er ikke ulike aktører; de er to aspekter av samme helbredende, frelsende kraft. Om vi aldri så mye bekjenner vår tro på én treenig Gud, har vi vel alle en tendens til å tenke oss tre guder i samråd. Men nei: Ånden er uttrykk for Sønnens tilstedeværelse, som synliggjør Faderens kjærlighet. Gud er treenig virksom i alt det én Person av Treenigheten gjør; derfor er det absurd å tenke seg Personene i parallel aktivitet. Når Jesus sier, “går jeg ikke bort, kommer ikke Talsmannen”, er det ikke fordi Ånden avløser ham, slik en skiftarbeider avløser en annen; men fordi ett og samme guddommelige verk fortsetter i en annen modus. Formen forandres, innholdet forblir. Herligheten Jesus opphøyes i, er samme herlighet Ånden formidler: Jesu virksomme nærvær blant oss.“Ingen kan si, “Jesus er Herre” uten ved Den Hellige Ånd”, sier Paulus. Det er ikke snakk om å repetere et utsagn, ei heller om en prinsipiell anerkjennelse av Jesu herredømme: I evangeliet sanner demonene at Jesus er Herre, men de tror ikke på ham. Det Paulus har for øye, er erkjennelse til liv. Kun ved Ånden kan jeg oppleve Jesus som rettesnor og drivkraft for min tilværelse. Kun ved Ånden er Jesus levende tilstede i meg, ikke bare som minne, men som nærende vennskap. 

Åndens komme på pinsedag er en dramatisk begivenhet. Øret hører uvær; øyet ser flammer; hjertet erfarer at et tomrom blir fylt. Vi tenker oss lett erfaringen av Ånden som noe sensasjonelt. Mange kristne bærer på et kompleks om ikke å være åndelige nok, fordi de ikke har hatt erfaringer lik apostlenes. Vi glemmer at Ånden alt er oss gitt. Vi har ikke kjent Jesus som annet enn forherliget. Vi har mottatt hans Ånd i dåp og ferming. Ånden er en selvfølgelig del av vårt liv. Vi trenger ikke å forvente en stormvind utenfra; vi må bli oss bevisst det levende vann som allerede rinner i oss. 

Hva fordrer så Ånden av oss? Vi kan forme oss et bilde av det ved å betrakte virkningen av Åndens gave på disiplene. Det som slår oss, er en plutselig åpning utad. Inntil nå har disiplene holdt seg for seg selv. De har lest og bedt, hjemme og i tempelet, men holdt lav profil. De var allierte til en mann som, i en diktatorisk stat, var henrettet som opprører. Å holde seg innendørs var fornuftig. Når Ånden kom over dem, vek dog forsiktighet for mot. De tolv strømmet ut i Jerusalems gater med behov for å formidle det de selv har fått, for å dele en kostelig gave. Pave Frans kaller oss idag til en lignende respons. Han advarer oss mot en innadvendt, selvsentrert, engstelig tro. Uhyre mye energi brukes for tiden, kirkelig sett, på å spørre, “Hvem er vi?” Men det er til syvende og sist et irrelevant spørsmål. Det som teller er ikke hva vi er, men hva Gud vil vi skal bli. Den fulle Sannhet Herren lover oss, er en Sannhet vi finner når vi følger hans kall, når vi går ned trappen fra nattverdssalen og ut i gatene. Guds hensikt begrenser seg ikke til å gjøre enkeltmennesker til fromme individer; det han vil, er å samle oss, bortløpne i større eller mindre grad, til et folk. 

Ånden som inngir fryktløshet og vilje til fellesskap, gir også evne til formidling. De tolv begynte “å tale i andre tungemål”. Det står ikke at de talte i tunger, ekstatisk; men at de utla Jesu mysterium begripelig for mennesker fra alle verdenshjørner. Folk fra Lilleasia, Egypt, Roma og Nordafrika utbrøt forundret: “Vi hører [disse galileerne] forkynne Guds storverk på vårt eget språk!” Å forkynne Guds løfter og hans nåde, å gi uttrykk for hvem Jesus er, på en måte som er fattbar for andre: dét er en oppgave for oss nå i dag, slik det var for apostlene dengang. Måtte Kirken ikke bli en lukket sirkel der vi snakker et kodespråk som kun er forståelig innad; måtte vi stadig lære de nye, klare uttrykk som trengs for å nå det mangfold av folk som omgir oss, mennesker stort sett av god vilje, som tørster etter levende vann og Sannhetens fylde, om de innser det eller ikke. Det er ikke veltalenhet det først og fremst kommer an på. Det er våre liv som vil forkynne best, og det er til liv Ånden gis oss. Frans av Assisi formante sine brødre: “Forkynn evangeliet til enhver tid! Bruk ord når det er strengt nødvendig.” Dét er en programerklæring i pinsens ånd. Så, oppad og utad, brødre og søstre, i Jesu navn og i hans kraft, båret av hans fred!

Share