Words on the Word
Requiem for Priests
Kveldens høymesse ble feiret for stiftets avdøde prester.
2 Makk 6,18–31: En mann ved navn Eleasar, en av de fornemste skriftlærde, en mann som allerede var kommet langt ut i årene og hadde et meget vakkert ansikt, blev tvunget til å åpne sin munn og ete svinekjøtt.
Luk 19,1–10: «Sakkeus, skynd deg ned! For idag tar jeg inn hos deg.»
Det er desember. Vi ber for de døde. I kveld feirer vi Requiem for stiftets prester.
Leksjonaret lar oss lese beretningen fra 2. Makkabeerbok om Eleasar.
Den utspiller seg på 170-tallet før Kristus. Det hellige Land er en koloni under Selevkiderriket, arvingen etter Aleksanders imperium. Konge for riket er Antiokus Epifanes, en ambisiøs, rabiat fiende av Israels Gud. Systematisk satte Antiokus i gang med å pålegge folket avgudsdyrkelse. Han ville ikke vite av arven etter Patriarker og Profeter. Bort skulle minnet om Pakten! Bort skulle fromheten som peker mot den ene, sanne Gud og vet seg forpliktet av budet: “Du skal ikke ha andre guder enn meg!”
Tendensen er typisk for totalitære regimer som mangler et etisk fundament. Selve tanken på Israel, Gudsfolket som bærer Guds løfter og som minner, ved sitt blotte vesen, om at menneskelig, byråkratisk fordring må prøves i lys av en gudgitt standard, er motbydelig for slike systemer, som vil opphøye seg selv til en absolutt instans.
Konfrontert med slik kampanje, er ikke alle troende helter. Får man én til å falle, til å bøye kne for kongen som om han var gud, da vinner man mange andre. Da får den ene kompromitterte samvittighet andre til å ramle, lik en rekke dominobrikker.
Men hvis én holder stand! Da blir politikkens pretensjoner avmaskert.
Eleasar har standhaftigheten som skal til. Han, en mann på over nitti, er ikke ute kun etter å redde eget skinn. Han vil ikke la sin svakhet bli en snublesten for andre. Så setter han livet til, traust og stillferdig, uten fakter. Han tenker på de unge, sier han. Dem vil han gi et forbilde på hva livet handler om, “på hvorledes en mann villig og høyhjertet lider en skjønn død for de ærverdige og hellige lover”.
Den skriftlærde oldingen satte seg kongemakten midt i mot. Han vant, om han tapte livet. Minnet om hans trofasthet, gav andre kraft til trofast levnet.
Vi har visst ingen martyrer blant prester som har tjent i Trondheim stift. Få av dem lar seg idealisere; de hadde sine uvaner og snodige sider som folk flest. Artige historier verserer. Men når jeg ser dem under ett for mitt indre øye, disse Gudsviede menn som har tjent her oppe, som la grunnlaget for mange goder vi nyter i dag, da er det først og fremst utholdenhet og troskap jeg ser. Hos noen ser jeg et bilde av det “meget vakre ansikt” som tilskrives Eleasar, som viser at nåden er gått i kroppen på et menneske.
Prestene våre gav sine liv for at andre skulle få leve. De forkynte troens fylde. De gjorde det mulig at Kristus fikk være korporlig til stede her nord, at den evige lampe fikk brenne i Kirkene, til trøst og styrke, særlig når det stormet som verst utenfor. Å ha gode forsetter, er en utmerket ting. Men holdet i forsettene, er det tiden som må prøve. Mange av prestene som har tjent her kunne ha levd synligere, mer offentlig verdsatte, mer tilsynelatende vellykkede liv på annet hold; men de valgte en skjult, ofte karrig tilværelse i utkanten, værbitte hyrder for den lille flokk, fordi Herren i sitt vidunderlige forsyn hadde kalt dem hit.
Vi minnes dem takknemlig og ærbødig. Herren gi våre prester rik lønn for deres strev og oppreise dem til evig liv! Og han gi oss nåde til selv å være trofaste i donten Guds forsyn betror oss, til lov og ære for Herrens navn og til verdens frelse.
Våre gode prester hvile i fred! Amen.
Requiem by Louis Charles Crespin