Words on the Word
Sr Rafael’s Solemn Profession
2 Mos 3:13-15: Dette skal være mitt navn til evig tid.
Fil 2:5-11: Gud har hevet ham høyt og gitt ham navnet over alle navn.
Joh 1:1-18: Vi så hans herlighet.
Kjære Søster Rafael,
Du er nettopp blitt spurt hva denne dagens kjerne er for deg, hva du søker. I vårt påhør, har du svart, “Guds og Ordenens miskunn”. Samme spørsmål ble stilt deg for seks år siden, da du ble opptatt som novise i vår Orden. Svaret du gav dengang, var identisk. Når du nå ber om å få binde deg for alltid, inntil døden, til livet som nonne her på Tautra, er det fordi du i mellomtiden har lært hva det vil si leve på miskunn. Det er en radikal erfaring. Det er også en erfaring som går på tvers av verdslig tankegang. I norsk talespråk, er dét å leve “på nåde” noe krenkende; det er å være avhengig av andre, å ikke stå på egne ben. I et samfunn hvor alle streber mot autonomi, står det for noe fryktelig. Å være kristen, er å bekjenne at man ikke er autonom; ja, at man slett ikke ønsker å bli det; ikke fordi man er feig, men fordi man gjennomskuer autonomien som noe illusorisk. For oss som kristne, er det å leve “på nåde” rett og slett en oppsummering av livet slik det faktisk er. Vi erfarer daglig at vi lever på Guds gavmildhet, uttrykt gjennom Kirken. “Hva har du som du ikke har fått?”, spør Paulus Korinterne. Det er godt å stille seg selv det spørsmål med jevne mellomrom: “Hva har jeg som jeg ikke har fått?” Jo lenger vi lever, jo mer spontant og overbevist svarer vi: “Absolutt ingenting!” Å vite seg avhengig av Guds miskunn, å gjøre som du gjør, kjære Søster, d.v.s. å erklære at miskunn er det eneste du søker, det eneste du ønsker, det eneste som interesserer deg, er ikke å vise tegn på svakhet. Det er å anerkjenne at kraften du trenger for å elske, for å tjene, for å forbli trofast, kommer utenfra deg selv. Og å motta den med dyp takknemlighet.
Som første lesning har du valgt beskrivelsen av Mose møte med Herren ved den brennende busk. På det tidspunkt hadde Moses allerede samlet rik livserfaring. Han, den benådede privilegerte, oppvokst i Faraos hus, var så sikker i sin sak da han var ung. Han mente seg skikket av naturen til å stå til doms over andre, som om han naturlig hørte hjemme på en slottsbalkong. Han ble kastet hodestups til jorden. Ikke bare ble han utstøtt fra kretsen hvor han trodde han hørte hjemme; han ble bentfremt forfulgt. Stor sorg finner uttrykk i navnet han gav sin sønn, født i Midians ødemark. “Gershon” ble han hetende. Navnet betyr, “Jeg er blitt gjest i et fremmed land”. Moses hadde ikke lenger noe han kunne kalle sitt. Han var avhengig av andres gode vilje. Hans naturlige evner ble liksom nullstilt; til selskap hadde han ikke annet enn brekende sau.
Slik gjordes han hemmelig rede av Herren til å motta en sublim åpenbaring. Det han ser er én ting: ilden som brenner uten å fortære. Det han hører, er enda mer vidunderlig. Han kalles ved navn, “Moses, Moses!” Synet er hans, ingen annens. Etter å ha vandret i bitre år som en fremmed blant fremmede, utelukkket, i eksil, står han der, midt i ørkenen, med visshet om å være nøyaktig der hvor han er ment å være. Han bekrefter for Guds flammende engel, “Her er jeg”; og bes tre nærmere etter først å ha tatt skoene av, for stedet han står på, ørkensanden han vel ofte hadde forbannet, viser seg å være hellig jord. Når Gud taler, er det først for å innlemme det som skjer i en lang forhistorie. “Jeg er din fars Gud”, sier han, “Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud”. Abraham, Isak og Jakob hadde levd med nesen vendt mot det lovede land. Moses har så langt i sitt liv ikke nevnt landet med et ord. Det vil ha syntes ham for fjernt, for uoppnåelig. Men så hører han, ved busken, at Gud ikke lar seg begrense territorialt. Selv i Egypt, landet som i Bibelen er ursymbolet for fremmedgjøring, er han levende present. Her vil jeg få pirke litt pedantisk i teksten. Ifølge oversettelsen vi nettopp har hørt, sier Gud: “Jeg er den jeg er”. Åpenbaringen blir slik abstrakt og filosoferende, som om budskapet dreide seg om å skille mellom væren og ikke-væren. Verbet som brukes på hebraisk en mer konkret. Det går ikke på essens, men på å være tilstede. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er den Gud som vandrer med sitt folk, altså “Emmanuel”. Det er dette som blir Mose nøkkelbudskap. Det han selv har erfart, sanner han ved ordene som kommer fra Guds munn: Vår Gud er en Gud som ikke overgir oss, som finnes blant oss. Hvis du er tilstede for ham, klar til å tre frem når han kaller ditt navn, er han også tilstede for deg. Han navn er, “Jeg er den som er her” og det navnet, sier han, skal være hans til evig tid. Det er også hans navn i dag, her på Tautra, det navn han betror deg, kjære Søster Rafael.
Du har også en lang vandring bak deg. Du har kjent ørkenens vide horisont, solsteken om dagen, iskulden ved nattestid. Du er blitt kalt til et fremmed land, for å leve blant folk som taler et fremmed tungemål du vil gjøre til ditt. Du har din egen erfaring av Mose møte ved Horebs fjell. Du vet med hjertets viten at den Gud som kaller ikke overgir dem han har kalt. Han er en Gud som forblir her, en trofast og miskunnsrik Gud. Han forlater deg ikke, så lenge du ikke forlater ham. Gå da lystig videre i forbund med dine søstre. De lover deg i dag å vise deg sin miskunn og venter seg din. Herren leder dere sammen, ikke enkeltvis; hver av dere er kalt til å være for de andre en brennende busk, bærere av nærvær og miskunn, til oppmuntring og trøst, like inn i det evige liv. Amen.