Words on the Word
Sr Renata’s Solemn Profession
Hos 2:14-23: Jeg vil binde meg til deg for alltid.
1 Kor 12:31-14:1: Kjærligheten søker ikke sitt eget.
Luk 1:26-38: Ingen ting er umulig for Gud.
Kjære Søster Renata,
I vår klosterregel finnes det to prosedyrer for å oppta et nytt medlem. Den første utlegges i kapittel 58, og tilsvarer det vi i dag opplever her på Tautra. Prøvetiden har du lagt bak deg. Skulle du, ved ankomst, ha hatt illusjoner om deg selv eller kommuniteten, er de vel fordunstet nå, lik dugg for solen. Den hl. Benedikt insisterer på at hver kandidat til evige løfter skal ha klare begreper om klosterlivets dura & aspera. Dura på latin står for ting som er harde i motsetning til dem som er bløte. Cistercienserkallet er ingen dans på roser! Men det har sine fordeler å tufte livet på et grunnlag som ikke viker. Vårherre byr oss å bygge våre hus på stengrunn. Dét gjør du i dag, her ute på en knaus i fjordkanten. Aspera står for det ujevne, knudrete, ja, for klosterlivets sandpapir-karakter. Du fester din fremtid her, ikke for å leve i ro og mak, men for at Kristus, Brukskunstneren, skal fortsette å pusse og slipe deg slik at du stadig mer ligner hans bilde. Om litt vil du, etter Fader Benedikts instruks, avgi dine løfter og synge ditt Suscipe, deretter be dine søstre om forbønn; utstrakt på gulvet, vil du frembære ditt liv som lovoffer til Herren, for at han skal kunne bruke det slik han ønsker for sin store saks skyld: menneskenes frelse.
Det er altså første prosedyre. Men det finnes én til, utlagt i neste kapittel av regelen. Kapittel 59 handler om oblater som gis til klosteret som barn, slik Hannah, i 1. Samuelsbok, vigslet Samuel til Gud fra fødselen av. Det er en skikk vi, med god grunn, er gått bort fra. Ritualet er ikke desto mindre talende. For i slike tilfeller, sier Benedikt, skal foreldrene uttrykke sin hensikt skriftlig, så vikle skrivet sammen med barnets hånd og offertoriumsbrødet inn i alterduken, som del av ett og samme offer. Når du overgir deg helt til Kristus, Søster, som nonne, gjør du likeledes ditt liv til et nattverdselement. Du sier deg villig, én gang for alle, til å la deg forvandle slik brødet og vinen forvandles i De hellige mysterier. Det er en forvandlingsprosess vårt sinn ikke begriper. Du sier altså Ja, på ett plan, til å leve i mørke og uforståelse. Glem aldri dét. Men glem heller ikke at du, på et annet plan, bestemmer at du nå vil løpe i livets lys og forsverge dødens mørke. Fortere og fortere vil du løpe, friere og friere, inntil hjertet utvides til å nå Guds hjertes mål, næret av en ubegrenset, ubetinget kjærlighet. Du binder deg til Herren for alltid.
Kan du på denne måten love din troskap, er det fordi Vårherre har vært trofast først. Han kommer oss i forkjøpet. Hans nåde ligger til grunn selv for vår gode hensikt. Lik Israel i Hoseas profeti, mottar du i dag hans løfte. Det er likeså høytidelig og evig som ditt: “Jeg vil binde meg til deg for alltid. Jeg vil binde meg til deg i rettferd og rett, i kjærlighet og barmhjertighet. Jeg vil binde meg til deg i troskap, og du skal kjenne Herren.” Måtte disse gedigne begreper aldri reduseres til tomme ord i ditt liv, Søster Renata. Lev på dem og ved dem; lev dem ut. Vær rettferdig, kjærlig, barmhjertig, tro, og du vil oppleve den kjennskap som tilsvarer din dypeste lengsel.
Å “kjenne” i bibelsk ordforråd, betegner et møte i stor intimitet, et fruktbart møte. Det står i 1. Mosebok at Adam, etter å være drevet ut av Edens have, “kjente” Eva sin hustru “og hun unnfanget og fødte Kain”. Når engelen i dagens evangelium lover Maria at hun skal føde en sønn og gi ham navnet Jesus, som betyr “Gud frelser”, spør hun spontant: “Hvordan skal dette skje når jeg ikke har kjent en mann?” Engelen følger opp med vidunderlige ord om hellig Ånd, overskyggelse av kraft og hellig unnfangelse. “For ingenting”, forsikrer han, “er umulig for Gud”.
Dette er også, Søster, et løfte som gjelder deg, i dag og alle dager. Det bemerkes ofte, og med rette, at vår Orden har en mariansk dimensjon. Den består ikke kun i dét at vi fromt betrakter Guds Mor og retter til henne vår inderlige bønn. Den går langt dypere. Å vigsles til munk eller nonne i vår Orden er å gjøre sitt liv til grobunn for Guds livgivende Ord. Det er å si med Maria, “Det skje med meg som du har sagt” — og å be: la Ordet bli kjød i meg for å bebo meg helt og fullt. Cisterciensere har intet monopol på slik hengivenhet, naturligvis; men hengivelsen får ikke desto mindre hos oss et særpreg, preget av fattigdommen som var våre Fedres og Mødres ideal, preget av inkarnert radikalitet. Hva mener jeg med det? Å være cistercienser, er å rotfestes i det reelle. Vår Orden har kjent lysende mystikere, bevares; dog synes meg normen snarere en utdyping av nattlig tro, en hvetekornserfaring. Og er det ikke det som er Guds Mors vei, hennes som var “Paktens Ark”, “Davids Tårn”, som kjente uten nødvendigvis å forstå, og som dog holdt fast ved sitt urokkelige forsett, “Det skje med meg som du har sagt”?
Dette er veien du har lagt ut på, Søster Renata. Vi gleder oss med deg og med hele Kirken over at du nå fritt ber om å få følge den til endes, livet ut. Om litt vil Priorinnen be på dine vegne, “Gud fullføre i deg det han har begynt, før Jesu Kristi dag”. Husk, hver dag er Jesu Kristi dag; hver dag er både en begynnelse og et mål. Englene, de kommer og går. De har så mangt å se til på så mange fronter, at de ikke alltid kan by et beroligende nærvær ved din side. Men Guds løfte bærer. La ditt løfte også bære. Amen.