Words on the Word

The Holy Family

1 Mos 15:1-6, 21:1-3: Sara ble med barn på den tid Gud hadde nevnt.
Hebr 11:8, 11-12, 17-19: I tro var det Abraham frembar Isak som offer.
Luk 2:22-40: Enhver førstefødt av mannkjønn skal være viet Herren.

Julen er familiens høytid. Det fortelles oss fra alle kanter. I morges, mens jeg vasket opp etter frokost, leste jeg det sågar på en melkepapp fra Tine Meierier. De fleste av oss har vel erfaringer av gledelig familiejul. Det er dyrebart; men overidealiserte forestillinger om fullkommen harmoni, kan virke tyngende. I ukesvis har reklamen fremstilt pyntede familier i plettfritte hjem hvor enhver er vakker, tynn, med fullkomne tenner, og hvor alle får av hverandre det de ønsker seg til jul. Hvem har det sånn? Idag feirer vi så festen for Den hellige familie. Kommer det så et kosepress inn i liturgien også? Nei. Høytidens budskap peker mot noe annet enn verdslig familiemytologi. Det viser oss familiens rolle i Guds plan; men relativiserer den samtidig.
Vi møter her et paradoks som sjelden, såvidt jeg kan se, påpekes i katolske kretser. Kirken forbindes med sterke familieverdier; noen vil hevde det er en kristenplikt å leve i store, sammensveisede kjernefamilier. Ser vi på Skriften, konstaterer vi dog at Herrens kall, igjen og igjen, oppløser familier ved å kalle menn og kvinner ut av dem og inn i en større sammenheng.

Et slående eksempel gis oss i lesningene i dag. De to første handler om Isak. Abraham, som selv var blitt kalt bort fra sin fars hus, ble tidlig lovet en arving som pant på Guds løfte. Sara, hans hustru, forble barnløs. I femogtyve år gikk de og ventet, med økende resignasjon. Da engletrioen forkynte at tiden endelig var inne, skogglo Sara slik man ler når man egentlig er eitrende sint. “Ja, du har råd, du evige Gud til å gi deg frist”, tenkte hun, “men for min del er det for sent!” Men så var det ikke det. Ni måneder senere fødte hun Isak, som betyr “Gud ler”. Gleden kom sent, men godt.

Særlig ømhet omgir ofte barn som fødes av modne foreldre. Bibelen gir oss et bilde av Abrahams og Saras lykke. Med Isaks fødsel var alt falt på plass. Sønnen var dog ikke gammel da Gud bad dem gi slipp på ham. Knapt noe ord i Skriften er frykteligere enn det Abraham fikk høre en dag han, vel over hundre år gammel, var klar til å overgi sitt kalls arv til sin førstefødte. Gud sa: “Ta Isak, din eneste sønn, som du elsker; du skall ofre ham som brennoffer.” Ikke bare skulle barnet tas fra ham; han skulle selv oppofre gutten, “skjønt løftet stod og falt med ham”. Hele Abrahams liv, alt hans slit, ville derved fremstå som meningsløst. Ikke desto mindre, gjorde han seg rede til å adlyde; han gjorde det “i tro”, står det i Hebreerbrevet. Med andre ord, han gav slipp på sitt farshjertes krav, satte lydigheten først, trofast. Slik forekom en frigjøring som lot Guds løfte fremstå som en levende, selvstendig kraft, ikke bare som et arvestykke. Ved å oppgi det kjødelige bånd, fullbyrdet Abraham sitt navn og kunne slik bli far, ikke bare til en ætt, men til “mange folk”.

Skikken vi leser om i evangeliet, at “enhver førstefødt av mannkjønn skal være viet Herren”, betyr i bunn og grunn det samme. Enhver mor og far bes gi sin førstefødte, representant for alle barn som følger, tilbake til Gud førti dager etter fødselen. Hvorfor? Fordi det ikke er følelser som bærer familielivet i bibelsk forstand, men bevisstheten medlemmene har om å være Guds forpliktende gave til hverandre. Prinsippet lar seg sanne utfra naturlig premisser: lite er mer skadelig for vekst enn foreldre som tror seg å eie sitt barn. Åndelig sett, er konsekvensen videre. Guds åpenbarer seg i det spesifikke, særlige. Det er inkarnasjonens sublime åpenbaring. Men Guds hensikt er alltid universell, altomfattende. Beretningen om Israels eksodus går på å fortelle hvordan en slekt ble til et folk, med evne til å oppta i seg selv nye elementer. I den nye pakt er Kirken likeledes kalt, ikke til å være seg selv nok, men til å bli kimen til en ny menneskelighet. Det katolske fellesskap, og det monastiske fellesskap, for den saks skyld, består ikke i familiehygge, men i det at vi sammen blir virksomme redskaper for verdens frelse.

Maria og Josef er eksempler på dyp tilhørighet og lojalitet. Vårherre fikk oppleve et virkelig familieliv. Samtidig er både hans mor og fosterfar rede til selvutslettende overgivelse. Josef gav avkall på biologisk avkom for å vie seg Ordets utfoldelse. Maria gikk med på å lære, igjen og igjen, å gi slipp på Sønnen hun elsket, like til hun, ved korset, overgav ham i hans himmelske Fars hender, som hun hadde mottatt ham fra. Å leve i lyset av den hellige familie, er å leve slik, mottagelig og oppmerksomt, alltid med åpne hender, uten å knuge noe eller noen i en illusjon om at de eller det som betros meg for Guds rikes skyld, tilhører meg. Slik utvides vårt hjerte, etter vår hellige Far Benedikts ord. Vi ber da også, i dagens kirkebønn, ikke om trivsel i den enge krets, men om å bli et “enhetens tegn for alle folk”, så vi sammen får kjenne Herrens kjærlighet og glede oss “i hans hus til evig tid”. Amen.

Share