Words on the Word
Vis dere for prestene
Preken holdt ved opptagelsen av Heidi Frich Andersen i Kirkens fulle fellesskap.
Luk 17.11-19, Gå og vis dere for prestene.
Det er forunderlig, egentlig, at Herren Jesus Kristus, Gud av Gud og Lys av Lys, i møte med spedalske et sted imellom Samaria og Galilea, ikke gjorde kort prosess og helbredet dem der og da, men isteden sa: “Gå og vis dere for prestene.”
Det må ligge et budskap i formaningen. Annensteds gjør han syke folk friske på flekken; det er ikke evne det skorter på. Altså vil han si oss noe om kraften i gudgitt lov og liturgi. Grensetraktene oppe i nord var, det forteller evangeliet, et synkretistisk landskap. Nok tilbad man der Israels Gud, men man hadde lagt ymse til, trukket ymse fra fedrenes religion.
Tro fantes der, ellers ville spedalske ikke ha bedt om guddommelig miskunn; men troen var rotløs, liksom, og uten klar retning. Derfor peker Jesus de søkende mot Jerusalem, mot det vigslede presteskap og sier: “Oppdag nåden, løftene den trofaste Gud har gitt sitt folk, finn derved lise og helse.” Rådet var virksomt. Raske ble de alle ti, itte no’ knussel.
Idag, kjære Heidi, opptas du i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Din vei hit har vært lang. Du har gått den traust. Du har funnet velsignelse, og har vært til velsignelse for andre, underveis. Men nå kommer du altså hjem. Også du er blitt trukket mot det klare, objektive, overleverte i Kirkens sakramentale liv.
Du kjenner kirkelige forhold godt nok til å ha få illusjoner om folk, om presteskapet aller minst. Men Gudskjelov er vi mer enn våre egen begrensning. Guds fylde, i uhørt lengde, bredde, høyde og dyp, er tilstede i forsamlingen han sammenkaller. Vårt fellesskap er ufullkomment; i blant er dét smertefullt åpenbart. Ikke mindre lyser det med en transcendent, men endog håndfast mildhet som fellesskapet ikke er kilde til selv. For den som har øyne som ser, ører som hører, er Herren tilstede i sitt hellige tempel, sin ecclesia; og hvor Kirken er sannelig til stede, finnes en herlighetsglans som opplyser, gleder — og helbreder.
Av de ti spedalske som ble rene, kom kun én tilbake og sa takk. Det er et evig tankekors. Hvis jeg får legge deg én tanke på hjertet i dag, Heidi, er det følgende: Glem ikke å takke Gud for barmhjertigheten han har vist deg, for hans ledelse gjennom skoger og kratt, for hans livgivende, utfordrende ord, for føden han gir og for bror- og søsterskapet Kirken utgjør.
“Mitt liv”, sier Solveig til Peer i Ibsens skuespill, “har du gjort til en deilig sang” — og slik antyder denne selsomme Mariagestalt ubevisst kjernen i vårt kristne kall, i Kirkens mysterium. Vi kalles til hellighet, til i Kristus å bli lovsang. Herrens lyst er å se oss vokse til fullkommen salighet og velklingende frihet.
Stå opp, da, Heidi, i dag så rikt benådet, og syng! Og velkommen hjem. I Jesu navn. Amen.
Jorge Cocco, Kristus og de ti spedalske.