Opplyst liv
Til Prestene
Prestene i Trondheim Stift var samlet til prestmøte på Tiller 22.-24. oktober. Dette foredraget ble gitt til innledning.
Tilgi meg hvis jeg begynner med å være litt personlig. Tre år er gått siden jeg ble innsatt som biskop av Trondheim. Da jeg ankom, var det etter tredve år utenlands. Norge var blitt meg et fremmed land. Den katolske Kirke her kjente jeg av omtale. Jeg hadde ingen personlig erfaring av menighetsliv. Ikke bare hadde jeg aldri vært sogneprest; jeg hadde egentlig aldri vært del av et vanlig sogn. Det jeg kjente var studentmenigheter og ordensliv.
Jeg var derfor bestemt på å gå forsiktig til verks. Først ville jeg bli kjent med folk og steder her i stiftet, ikke minst med dere, kjære prester, mine nærmeste medarbeidere. Jeg har hørt om abbeder som drar på visitas med rapporten skrevet før avreise, sikre på egen analyse utifra førsteprinsipper. En sånn metode ville jeg ikke følge. Trondheim hadde vært elleve år uten egen biskop. At en flunkende ny og uerfaren én skulle fuse frem på grunnlag av instinkt, syntes meg uproduktivt. I tillegg stod vi midt i Covid-krisen. Det var ikke tiden for å gjøre radikale grep.
De tre årene som er gått har for meg vært gode år. Etter noen måneder merket jeg at jeg ikke lenger brøt ut i spontan kaldsvette når jeg gikk inn på biskopens kontor. Det var et tegn på at jeg så smått begynte å finne meg til rette.
Etter noen måneder merket jeg at jeg ikke lenger brøt ut i spontan kaldsvette når jeg gikk inn på biskopens kontor. Det var et tegn på at jeg så smått begynte å finne meg til rette.
Den gode vilje som omgir meg har vært stor. Ofte er jeg blitt rørt av folks trofasthet og raushet, av viljen til sammen å bygge noe opp, til å gjøre “noe vakkert for Herren”, som Mor Teresa av Calcutta likte å si. Om våre fellesskap er sårbare og små, er de preget av evangelisk autentisitet, av tjeneste og bønn og, når det trengs, offervilje. Det er ikke minst takket være dere, kjære prester. Dere gjør et dyrebart, fruktbart arbeid. Folk setter stor pris på dere, det får jeg stadig høre. Jeg setter stor pris på dere! Takk for tjenesten dere utfører, for vitnesbyrdet dere gir.
Dere gjør et dyrebart, fruktbart arbeid. Folk setter stor pris på dere, det får jeg stadig høre. Jeg setter stor pris på dere! Takk for tjenesten dere utfører, for vitnesbyrdet dere gir.
Da jeg ankom var det store prosjekter som lå og ventet. Søstrene på Tautra skulle utvide. Brødrene på Munkeby skulle bygge. I domkirken i Trondheim stod kjelleren fuktig og formløs, lik kaoset på første skapelsesdag. Nytt grunnlag måtte legges for mange aspekter av administrasjonen. På disse områder er vi kommet godt i mål, Gudskjelov. I tillegg har kirken i Molde fått nytt tak. Selv Det Gule Hus i Ålesund står ferdig. For et stift som vårt, med få ressurser, er det grenser for hvor mye som kan gjøres på én gang. Men vi har nå et visst slingringsmonn til kreativ innsats. Det er dét jeg vil snakke om.
La meg begynne med å fastslå noe åpenbart: Den katolske Kirke i Norge har endret seg sterkt i de siste tredve år. Det innbyr oss til ny selvforståelse. Det kaller oss til nye former for innsats.
Fra midten på 1800-tallet inntil ganske nylig, så Kirken i Norge seg selv helst som tjenesteyter for innvandrere og et beskjedent antall konvertitter. Hvis jeg får bruke et litt uvørent bilde, lignet den et kjøleskap beregnet på oppbevaring av eksotisk frukt. Kjøleskapet funket godt. Men det rekker ikke lenger.
Fra midten på 1800-tallet inntil ganske nylig, så Kirken i Norge seg selv helst som tjenesteyter for innvandrere og et beskjedent antall konvertitter. Hvis jeg får bruke et litt uvørent bilde, lignet den et kjøleskap beregnet på oppbevaring av eksotisk frukt.
Etter mitt syn, er det to grunner til dette. For det første er Norge siden sent på 80-tallet blitt flerkulturelt. Antallet katolikker har vokst; vi er ikke lenger så marginale som vi var. Det medfører større samfunnsansvar. Vi har et viktig budskap å komme med, tjenester vi kan yte, til det felles beste. For det annet har kulturklimaet endret seg. Kristendommen var før en selvfølgelig referanse i norsk diskurs. Det er den ikke mer. En stadig større del av befolkningen anser Kirken, og kirkene, som noe likegyldig. Vi kan ikke tillate oss, under slike forhold, å sette vårt lys under en skjeppe. Vi kan ikke gå ut fra at minnet om kristent håp, kristne verdier og kristent menneskesyn opprettholdes av andre. Vi må selv trå til.
Vi kan ikke gå ut fra at minnet om kristent håp, kristne verdier og kristent menneskesyn opprettholdes av andre. Vi må selv trå til.
I lyset av disse to faktorene, som hører sammen, virker det åpenbart at Kirken i Norge, og i stiftet, må anta et mer tydelig apostolisk og evangeliserende preg. Det dreier seg ikke om å være brautende triumfalistisk — det virker mot sin hensikt på alle plan. Det dreier seg om å ta ansvar for at Jesus Kristus forblir synlig og troverdig i vårt land, for at hans røst høres. Høsten er stor, arbeiderne få; men slik var det også til å begynne med (Mt 9.37). Vi må finne en realistisk balanse mellom overdreven ambisjon og motløshet. Fremfor alt må vi huske at Kirken er Herrens, at han har en plan både på det store, globale og på det lille, lokale nivå. Det som teller er av vi lar oss bruke som redskap i hans hender samt at vi, ved ord og eksempel, innbyr andre til å være med i bærende fellesskap.
Høsten er stor, arbeiderne få; men slik var det også til å begynne med.
Jeg vil peke på tre områder jeg anser som særlig viktige:
I. Trosopplæring. Katekesen er av primær betydning. Vår verden tar ikke lenger tro for gitt. Det er fascinerende og fryktelig å se hvor fort kunnskap om trosarven forsvinner. Det er noe vi i årevis har konstatert i Norge; vi ser nå hvor rakst tendensen sprer seg også i tradisjonelt erkekatolske land som Irland eller Polen. Å være troende i dag, er å svømme mot strømmen. Da må man vite og forstå hvorfor man gjør dét, hvilket mål man beveger seg mot. Jeg har innsatt en kartleggingsgruppe for katekese på stiftsplan. Den er kommet godt i gang. Hensikten er å definere behov og ressurser, for så å se hvordan vi best kan utvikle tilbud. Kateketisk Senter vil gjerne hjelpe. Katekesen handler ikke kun om kursing til konfirmasjon eller førstekommunion. Utfordringen er å skape et miljø, en kultur som formidler vår katolsk-kristne arv i all sin rikdom som en måte å være menneske på, som et grunnlag for et sant menneskelig samfunn. Her ber jeg dere alle om å tenke kreativt. Katekese for barn og ungdom er én ting; katekese for voksne er ikke mindre viktig. I begge tilfeller må opplegg ha en sosial dimensjon.
Å være troende i dag, er å svømme mot strømmen. Da må man vite og forstå hvorfor man gjør dét, hvilket mål man beveger seg mot.
II. Fellesskap. Mye sies og skrives om behov for fellesskap i Norge nå. Ensomhet er et problem for folkehelsen. Unge som gamle føler seg avskåret. Vi har prosjekter på gang. Diakoniene for unge voksne i Trondheim har båret frukt. Det er en modell som kan utvikles. I Levanger planlegger vi et bofellesskap for eldre. Initiativet tilsvarer et behov, det har også kommunale myndigheter bekreftet. Prosjektet i Levanger blir stiftets storsatsing i 2024. Får vi grunnlagt det godt, kan det kanskje overføres til andre sogn. Hvordan kan vi fostre levende fellesskap i utkantstrøk? Det er en stadig utfordring. Gjennom EWTN Norge har vi en stiftsbasert ressurs med rikt materiale til å nære bønn og samkvem. Bruk den og gjør den kjent. Det neokatekumenale fellesskap er et viktig ankerfeste for noen. Stella Maris-gruppene har vært verdifulle for andre. Er det noe vi kan — bør — gjøre for å samordne et diasporatilbud på stiftsplan? Er det samlinger som kan organiseres? Eller er det bedre å forholde seg til enkelte situasjoner individuelt?
Ensomhet er et problem for folkehelsen. Unge som gamle føler seg avskåret.
III. Katolsk enhet. Et ord som ofte høres i det katolske Norge er “nasjonalsjelesorg”. Det lå lenge til grunn for pastoralt arbeid. Det bygget på kjøleskapskonseptet. Tidlig på 2000-tallet, med kompakt innvandring, svarte det ennå til et behov. Nå er hovedoppgaven en annen: Å skape enhet utav berikende mangfold. Selvsagt skal vi komme med tilpassede tilbud hvor det virkelig trengs, til gudstjenester og undervisning; men vår prioritet må være å føre katolikker sammen, ikke la dem spres i kultur- og språkgrupper. Det innebærer at norsk må være vårt fellesspråk. Å lære språk er slitsomt, men det inngår i vårt apostoliske virke. Språket er simpelthen en vesentlig portal. Det er til Norge Gud har kalt oss nå. Vi har sagt “Ja” til kallet. Skal troen her føres videre, også i grupper som ikke er av norsk opphav, må det bli på norsk; for det er i møte med norsk kultur, norske behov, norske utfordringer at individers trostilhørighet settes på prøve. Vi kan ikke vende oss innad i små klynger. Kirken er katolsk, universell; det må fremgå i vår enhet. Reell enhet på norske og katolske premisser er en forutsetning for at vi kan oppfylle vår oppgave og vitne begripelig om Kristus i dag, her i landet.
Vi kan ikke vende oss innad i små klynger. Kirken er katolsk, universell; det må fremgå i vår enhet.
Dette er områder jeg vil at vi fokuserer på. Dere har alle mye å bidra med. Gudskjelov må vi ikke finne opp hjulet på nytt. Mye ligger allerede til rette i sognene. Vi har et voksende Caritas med stort potensiale; gjerne ser jeg at det utvikles også i mindre menigheter. NUK gjør viktig arbeid, men trenger å finne en klar midtnorsk identitet og metode. I løpet av ukene som kommer vil jeg endelig opprette et pastoralråd som kan bistå dere prester med råd og dåd. Vårt prestekollegium vokser. Det er en nåde at Jesu Hjerte-prestene nå er iblant oss; vi har fått en ny diakon; vi har en Biskoppelig Vikar for Synodalitet; ungdom vurderer prestekall. Hver for oss er vi begrenset, men sammen kan vi gjøre mye.
Ja, så får det rekke til innledning! Takk nok en gang for alt dere er og gjør. La oss med tillit til Guds nåde, rotfestet i løftene vi har avlagt hengi oss på nytt i Herrens hender, slik at han får bruke oss fritt for sin sak.
Vår hjelp er i Herrens navn!
Foto: Jan Erik Kofoed