Her finner du et antall prekener. Guds ord er ‘levende og virksomt’ står det i Hebreerbrevet. Det vil ikke si at det lever et skjult organisk liv vi kan følge med mikroskop, som om det var et virus; men at det er inspirert, en bærer av Guds tidløse Ånd. Derfor ljomer det ennå med samme kraft det hadde da det først ble uttalt. Det har stadig noe nytt å si oss. Forkynnerens oppgave er å være lydhør for Ordet som på samme tid er urgammelt og nytt, for så å la sine egne, nødvendigvis begrensede ord bli dets redskaper. Jeg har ikke hatt mulighet til å oversette tekster som ble til på andre språk; men hvis du romsterer litt, finner du en god del materiale på norsk.
Ofte nok skikker Gud oss til gjerning, ikke ved å gi oss ting, men ved å ta ting fra oss. Slik lærer vi hva tro er, og håp; slik lærer vi hva det vil si i praksis å leve på nåde.
Les videre Sannelig, vi har med noe å gjøre som er større enn alt vi så langt har opplevd, enn alt vi lurt kan forestille oss, enn selv de mest drastiske tidens tegn.
Les videre Det onde har ingen personlighet; det bryter bare ned og tærer.
Les videre Høyeste form for frihet består i å ikke ha noe valg. Hva skal det bety?
Les videre Våre hender er helliget til å velsigne; våre liv bærer preg av Kristi frelsende lidelse.
Les videre På havet av menneskenes tårer navigerer Kristus vår Gud. Hans ark er korsets tre; Sannhetens Ånd er vinden i hans segl.
Les videre Budet om å 'kle den nakne' får meg spontant til å tanke på HC Andersens eventyr om Keiserens nye klær, en lignelse som taler til vår image-opptatte, forfengelige samtid. Hender det ikke selv i Kirken at nakenhet hylles som siste skrik av moderne eleganse?
Les videre Ber vi rosenkransen daglig, opplever vi at ulike perspektiver smelter sammen i en semantisk syntese eller - for å si det med et annet slags bilde - i flerstemt symfoni, som i en praktfull Renessansemotett.
Les videre Risikerer vi en slags dobbelt-kommunikasjon, der vi samles i kirken fra tid til annen for å utveksle fromt beroligende, men egentlig meningsløse fraser, før vi igjen vender tilbake til den 'virkelige' verden hvor kjærlighet ikke finnes og hvor mennesket er ulv for mennesket?
Les videre Når vi forbereder tusenårsminnet for Hellig-Olavs martyrdom, er det ikke for å rope hurra for oss selv, eller for vårt land, for den saks skyld. Det er for å takke Gud for at vi får være del av de helliges samfunn.
Les videre I de siste uker har vi hørt røster som roper, ‘Jeg er for Pave Frans’, ‘og jeg er for Pave Benedikt’, mens andre sier, ‘jeg er for Pave Pius X’. For noe tull!
Les videre Hvem var det Johannes møtte da Jesus endelig viste seg for folket? Ingen barsk kriger med kongestav som legger sine fiender til fotskammel, men ‘Guds Lam, som tar bort verdens synd’.
Les videre Når jeg her snakker om dikt, tenker jeg ikke på pyntelige vers om blomster, med regelmessig rytme og enderim. Jeg tenker meg diktet som et inspirert utsagn for erfaring som ellers er usigelig.
Les videre Johannes svever høyt på himmelens hvelving, tilsynelatende bevegelsesløs, men stadig stigende. Han ser skjulte, vidunderlige mønstre som ikke lar seg ane nedenfra.
Les videre Ikke trenger vi å skamme oss over barnslig frykt. Gud kommer til oss som et barn for å trøste og befri oss, for at vi får bli bærere av frihet og trøst.
Les videre Jeg står ikke og gjør meg til politisk oppvigler. Jeg vil kun minne om dette - Akas’ og Jesajas verden var ikke så ulik vår verden, som ser ut til å være gått av skinnene.
Les videre Guds evige sannhet viser seg i tiden, ja visst, men å tilpasse den en verdsliggjort samtids forventning, om vi lever i det sekstende eller det enogtyvende århundre, er ikke blott uansvarlig. Det er absurd.
Les videre Det avhenger av dagens kristne om kristendommen vil fremstå for enhver som verdens håp og gjenopprettede ungdom.
Les videre Koret synger, 'Terribilis est locus iste'. Nå som vi helst vil ha vår religion i kalorifri light-versjon, består fristelsen til å hoppe over dette verset, foreskrevet i missalet, for å synge noe trivelig om samferdsel isteden.
Les videre Vår nåværende tilværelse, selv i ekstatiske øyeblikk, er blott et novisiat som forbereder oss på et liv i evig fylde.
Les videre Paradoksalt nok, renses vi ved å konfrontere vår egen indre urenhet, så lenge vi lar Herren tale, handle og forvandle. Horisonten utvides og løftes; med ett ser vi lyset av solen vi kanskje trodde var gått ned for alltid, og vi vet hva vi skal gjøre.
Les videre Dommeren vi står for, er ingen paragrafrytter. Hyrden som venter oss ved kveen, det er Guds Lam.
Les videre Våre vyer er så begrensede! Vi er lik maur som tenker oss vår tue som verden - mens hellighet står for noe dristig og guddommelig grenseoverskridende.
Les videre Hva gjør vi ikke for å skjule vår sårbarhet? Ofte, svært ofte, er kilden til synd i folks liv en nesten panisk angst for ydmykelse.
Les videre En ydmyk person som gjør noe godt, sier ikke skrupuløst og engstelig, 'Å, det er nok noe synd og selviskhet gjemt her et sted.' Nei, han eller hun føler heller en undrende jubel og spør, 'Var dette virkelig meg?
Les videre Når Paulus snakker om å ikle seg Herren Jesus Kristus, er det ikke i form av løs poncho som havner utenpå flere lag av andre, personlig valgte gevanter. Å være kristen, er å bli forvandlet.
Les videre Ikke alle har lett for å si takk. Et menneskes evne til takknemlighet er et temmelig ufeilbarlig mål på dets indre frihet og modenhet.
Les videre Vi skal, som kristne, merke oss at kristendom i statens øyne nå helst står for et antikvarisk fenomen, et fortidsminnemerke.
Les videre ‘Den rettferdige skal leve ved sin tro’, står det hos Habakkuk som levde i Israel på 600-tallet før Kristus. For oss er et slikt sitat vel først og fremst forbundet med teologisk strid i Europa 2100 år senere.
Les videre Vi spør oss ofte hvordan vi kan nå vår tid med evangeliet. Det er ikke først og fremst ved nyutpønkset didaktikk, reformuleringer og sofistikerte App’er — selv om midler som disse har sin nytte.
Les videre Tanken er svimlende - der finnes her på jord håndfaste ting korporlig berørt av Gud selv! Ting jeg selv kan berøre!
Les videre En matanoid kvinne eller mann avlegger regnskap over sitt liv for å gi det ny retning, for å la livsprosjektet re-magnetiseres av en grunnleggende, definerende lengsel som orienterer mindre begjær, de som tidligere trakk i alle retninger. Består det enhet i mitt hjerte, i ditt?
Les videre Det er i den symbolske, sakramentale interaksjon av mannlighet og kvinnelighet, i en gjensidighet grunnleggende for katolsk liv, at vi finner det sanne svar på vår tids smertefulle perpleksitet, det er jeg sikker på. Og svaret er alt formulert, Gudskjelov; vi må ikke finne det opp på nytt.
Les videre Å trakte etter ydmykhet på evangeliets premisser er mer enn en privat devosjon. Det handler om å opprettholde livets verdighet, alt livs verdighet; om å gjenkjenne oss selv i de svake og utsatte; om å hevde disses rett til en plass ved bordet.
Les videre Vi kaster ikke bort tid og krefter ved å spørre oss selv - og jeg, er jeg et menneske uten svik? Forestiller jeg meg Kirken som en musefelle eller som en himmelstige?
Les videre Det vi betrakter i Jomfruens Opptagelse i himmelen er ikke et eksentrisk unntakstilfelle, men prototypen på menneskets kall slik Gud tenkte seg det fra først av, før kjortelen som var uten sømmer ble revet i stykker av synd, med døden som følge. Det som er anomalien her, 'mot normalt', er vår dødelighet.
Les videre Fryktløst og nitidig nærmet Svein Eirik seg tankegods som ofte stod i strid med verdier han selv bygget sitt liv på. I så måte gav han et forbilledlig eksempel på hvordan man som katolikk kan forholde seg til en postkristen verden på jakt etter frihet og mening.
Les videre Mange er seg ikke bevisst å ha noen kjerne; de oppfatter seg selv, lik Peer Gynt, som en løk. Å snakke om menneskets sjel nå, utenfor et kirkelig klausur, i psykologien for eksempel, er å innby til spott.
Les videre Enhver handling, ethvert ord, enhver hjertets og kroppens bevegelse kan bli et redskap til å forherlige Gud, en liturgisk lovsang som gir Herrens herlighet innpass i dagliglivet. Ja, selv når dere snubler og faller kan erfaringen tjene formålet hvis dere umiddelbart står opp igjen, ydmykt og (dette er viktig) uten bitterhet.
Les videre Nylig stod jeg på Rema 1000 ved en selvbetjeningskasse og slet med å scanne bananer, ved siden av en dame som hadde samme ærend. Etter en stund så damen bort på meg og sa, 'Det varer visst ikke lenge nå, så må vi utføre vår egen kirurgi.
Les videre Det er lettere å surfe på en bølge av fremskrittseufori, etisk eller politisk, enn å spørre, “Finnes der en absolutt fordring som krever noe av meg?”
Les videre Paulus sier at kjærlighet uten svik forutsetter sannhets ord — sannhet, presiserer han, som må ytres i kjærlighet; for sagt i sinne, virker den nesten alltid mot sin hensikt.
Les videre Et skuffet menneske lar seg lett fengsle i en egosentrisk boble. Det glemmer at andre eksisterer og at også de har drømmer, håp og behov — bitterhet risikerer å bli en kronisk tilstand.
Les videre Vi som er proppfulle av postmoderne selvtillit, overbevist om at vår tid står for høydepunktet i menneskelig ervervelse, forventer at Guds syn på ting bør tilpasse seg vårt, ikke at vårt syn skal tilpasses hans. Ikke rart at mange av våre prosjekter er ufruktbare.
Les videre Iblant er det kun i bakspeilet vi ser det flammende nærvær av en engel som nyss krysset vår vei, som bærer av velsignelse. Derfor må vi være vaktsomme i vår ferd, om den er vanlig eller usedvanlig.
Les videre Beste botemiddel mot klerikalisme (en tendens vi alle, legfolk som geistlige, kan henfalle til) må da være vitnesbyrdet til prester som i sannhet er prester, diakoner som i sannhet er diakoner.
Les videre Høytiden vi feirer i dag handler ikke om en magisk talisman i et utsiret skap.
Les videre Et menneske er ingen automat. Mennesket lar seg ikke programmere, men er begavet med friheten til å si enten Ja eller Nei — en frihet som på én og samme tid er vår høyeste ære og en mulig vei til selv-ødeleggelse.
Les videre Til grunn for de mangfoldige, ofte forvirrende kriser i dagens Kirke, ligger en prinsipiell konflikt. Det er konflikten mellom autonomi og heteronomi.
Les videre Er Kristus prinsippet som gir mål og mening til alt annet som utgjør min tilværelse?
Les videre Gud la oss forsikre at det er Kristi fred, ikke denne verdens fyrstes illusoriske følelse av fred, som får rå i våre hjerter, og at vi på det grunnlag, intet annet, tufter sann frihets fred i vårt land, med mot til å leve, kjempe og, ja, dø for den om så det gjelder.
Les videre Kanskje kan dette synes bare som nok en velment, men forutsigbar bispepreken full av fromme fraser, men uten relevans for deres eget liv. Tillat meg da å avslutte i klartekst.
Les videre Kristus kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Han vet hva vår dypeste identitet består i, også når vi selv kan ha inntrykk av at vi ikke lenger vet hvem eller hva vi er.
Les videre Hva er barmhjertighet? Det er å se på et menneske med realisme og uten illusjoner, bevisst alle dets mangler og feil, og allikevel elske det.
Les videre Også våre mest intime sår (etterlatt av sveket tillit, skam eller ensomhet) lar seg helbrede ved Jesu dødsovervinnende Pascha. De blir herlige, like hans egne sår — deretter beviser på hans nærvær, ja, vi kunne si, på hans realpresens.
Les videre Det rører meg alltid når vi leser, Påskemorgen, om likklærne Vårherre har lagt fra seg, særlig om svetteduken som ‘lå sammenfoldet et sted for seg selv’. Den gir oss et bilde av Livets Herre som stiger ut av døden med ordnet fred og legger døden fra seg, pent brettet, lik en pysjamas han ikke mer har bruk for.
Les videre Seremonien som innleder Påskenattsvaken er et tegn på det vi, ved Kristi seier, har mandat til: Å la vår oppstandne Frelsers lys spre seg i verden, slik at verden får fremstå slik den sannelig er, skapt ved hans kjærlighet, til liv i ham. Søk ikke den levende blant de døde; men gi de døde trøsten av å vite at han lever!
Les videre Vannet fra Jesu side har vasket og fornyet verden, slik syndefloden gjorde det på Noas tid. Ved å ta vår synd på seg, har Gud utslettet den - ingen urenhet er utilgjengelig for hans frelses flom, så lenge vi ikke selv setter sluser.
Les videre Tiden som gjenstod før Herrens eksodus fra verden, ved forseglingen av den nye pakt, var begrenset og han vil gi dem han elsket ‘det ytterste bevis på sin kjærlighet’. Det ligger dypt i oss at vi, ved definitiv avskjed, vil etterlate noe av oss selv hos dem vi forlater.
Les videre I de hellige oljer gir Gud oss et håndfast, ja, sensuelt tegn på at hans hånd berører oss ømt, helbredende, kjærtegnende. Slik viser han hvordan vi er kalt til å leve her på jord.
Les videre Det Herren gjør, er å minne oss om at døden (vår egen død, men også kulturers og sivilisasjoners død) er en del av tilværelsen og at vi, for å se mening med det hele, må se hinsides døden. Han minner oss om at historien går mot et mål som hører evigheten til.
Les videre Å gå til skrifte er en vidunderlig ting. Hvorfor er da så mange mennesker skrekkslagne ved tanken?
Les videre Grunnbetydningen av det nytestamentlige verbet vi oversetter med 'å synde' er ‘å bomme på målet, særlig om spydkast’ - senere kom det til å bety ‘bomme på veien’ eller mer allment, ‘ikke leve opp til ens hensikt’. Disse innsiktene fra leksikografien er til nytte når vi spør oss hvor synd forekommer i våre egne liv.
Les videre La oss ikke ende opp som den eldste sønn, med å melde oss ut, sure for at ingen bekrefter vår selvhøytidelighet, morske fordi andre får det vi synes de ikke fortjener. Fikk vi det vi fortjente, ville de fleste av oss være i store vanskeligheter!
Les videre Kun Den katolske Kirke kan mobilisere menneskeheten i en vigsling foretatt på samme tid over hele kloden; vi er i aften del av noe gedigent. La oss takke Gud for at vi får høre til dette levende fellesskap.
Les videre Er man virkelig dårlig, søker man helsebot overalt. Kurer utenlands har særlig tiltrekningskraft.
Les videre Vi tror på en Gud som åpenbarer seg som vår Far, en 'menneskekjærlig Gud', for å bruke et uttrykk som stadig dukker opp i Østkirkens liturgi. Når hans barn lider, komme han til dem for å være blant dem.
Les videre Å være menneske, er å være forberedt på oppbrudd, å lære å tre inn i det fryktelige for slik, i Jesu navn, å fornyes i selve vårt vesen, for å skimte den nye himmel og den nye jord vi kalles mot.
Les videre Ved å motta asken, vitner vi om at vår kristne vei går gjennom dødens utbrenthet, men at vi nettopp der, i det livløse, får kjenne Kristi livgivende, gledesbringende kraft. Det er ingenting dødt i oss som ikke kan oppstå hvis vi lar Guds lys skinne på det.
Les videre Synd kan faktisk sette seg i kroppen og gi seg til kjenne somatisk. Rusk i vitale organer, det være seg i øyet eller hjertet, vil naturligvis fremkalle betennelse.
Les videre Det som er opp til meg, er å minne dere om at rettferd er et kristent imperativ. Der finnes grenser, metaforiske og geografiske, som ikke får overskrides.
Les videre Ikke bare følger vi i dag Herren Jesus i det han oppfyller Moselovens betingelser; vi får en forsmak på det som er vår egen evige bestemmelse, hvis vi forblir Guds kall trofast. I vigilielesningen i dag morges, hørte vi Sofronios av Jerusalem oppfordre oss med følgende ord: 'La oss være lysende selv i det vi går ham i møte hvis herlighet er uendelig' (preken på italiensk og engelsk).
Les videre Én som kjenner Herren, forvandles og åpnes for en ny dimensjon av tilværelsen. Begreper som 'kjærlighet', 'rettferdighet', 'barmhjertighet' er ikke lenger blott vakre ord, men former for vital energi som krever uttrykk.
Les videre La oss takke Gud når han, som god gartner, beskjærer våre langstrukne grener, graver opp terrenget vi står plantet i og dertil gjødsler oss grundig. Det er slik vi vokser (preken på italiensk og engelsk).
Les videre Vi mister sansen for Kirken som subjekt. Stor sett omtaler vi Kirken, nå, som direkte objekt utlevert handligsverb hvis subjekt er 'vi'.
Les videre Han, som kjente misjonsmarkens omfang, var overbevist om at evangelisering må bygges på bønn. Det må finnes, innen Kristi Mystiske Legeme, kvinner og menn som hengir seg fullstendig, ustanselig til bønn på alle vegne.
Les videre Søker vi bekreftelse og velvære for egen del, kan vi gi opp med det samme. Da har vi alt overgitt oss til Goliat.
Les videre Så stor er Guds aktelse for vår frihet, at han respekterer selv våre destruktive valg. Det er et av troens store mysterier.
Les videre I århundrer ble Antonius fremstilt som en bondsk munk trollbundet av diabolske hallusinasjoner - et bilde angivelig basert på Athanasius' biografi. Så lett det er å gjøre seg meninger på grunnlag av bøker man ikke har lest!
Les videre Festen vi feirer idag taler om virksomt videreført nåde som skaper liv av hellighet, integritet og fruktbarhet. Det er en lekse vi trenger å høre nå, når Kirkens troverdighet på verdensbasis er, på grunn av menneskers bedrag, på så labert nivå (preken på engelsk).
Les videre Når Jesus står midt i Jordan, grensen som fra Abrahams tid skilte det lovede land fra kloden forøvrig, står han der som pontifex, en brobygger; fra nå av skal evangeliet nå til jordens ende. Alabasterkrukken brytes i sønder - hele huset kan fylles av himmelsk vellukt.
Les videre Det er vidunderlig, dette: At Gud, århundrer på forhånd, forbereder vår frelse med nitidig scenografi og presise tegn som skal gjøre hans virke gjenkjennelig.
Les videre Vår erfaring er så til de grader betinget av ting som begynner og slutter - kanskje mest av dem som slutter - at vi har vondt for å forestille oss hva 'evighet' betyr (preken på engelsk).
Les videre Å tenke oss Kristus teologisk er krevende, og vi liker ikke tanker som krever for mye av oss. Så sauser vi isteden sammen vår egen Kristusforestilling, ofte platt og banal, men med fordelen av å være lett tilgjengelig.
Les videre Å komme andre nær, er risikabelt; å innlemmes ved blodsbånd i Guds frelsende plan, er å opptas i en pasjonshistorie. Det den hellige Familie viser oss, er ikke søtladen harmoni, men beredskap til å gi avkall på sitt eget for å gå inn i en annens forpliktende kall.
Les videre Kristi fordring har aldri vært et majoritetsanliggende. I hvert slektsledd har det dog funnes unntak— menn og kvinner, noen ganger barn, som får hjertets øye opp for det forvandlende i Guds inkarnerte kjærlighet; som lar seg selv forvandle; og derved forvandler samfunnet de lever i.
Les videre Det er noe trolsk ved å være seg selv nok. Det har vi vært for lenge - og litt trolske er vi blitt.
Les videre Avskåret fra begrepet om Guds Bilde, er kroppen utlevert menneskets fantasi, som jo har surrealistiske tendenser (preken på fransk).
Les videre Å være kristen, er å leve ansvarlig vågalt; å sette sin lit til Gud, ikke til seg selv. Slik åpnes gledens sluser.
Les videre Jomfru Maria blir et hellig tabernakel, uttrykk for en uskadet menneskenatur, slik Gud skapte den i opphavet. I henne betrakter vi vår slekts fullkomne prototyp.
Les videre Kirken er ikke av mennesker. Kirken er av Gud!
Les videre Hvorfor var inkarnasjonen nødvendig? Hva hadde gått tapt som bare Guds Ord kunne gjenopprette?
Les videre Det er besynderlig — på samme tid fascinerende og foruroligende — at evangeliets ord lyder som en rapport fra Dagsnytt 18.
Les videre Det var en gang en tid da man, ved å være kristen, hadde inntrykk av å delta i vinnernes lag. Det er ikke lenger tilfellet - men Kristi kongedømme er ikke av den grunn off-side.
Les videre Å være ateist betyr ikke nødvendigvis å ikke tro på Gud. Å være ateist er å leve som om Gud ikke fantes, altså er ateisme en mulighet blant troende også — en fryktelig, destruktiv mulighet.
Les videre Vi katolikker tenderer vel til å se litt for mye på oss selv i speilet nå om dagen? Det er både kjedelig og uproduktivt, så la oss dekke våre speil med Abgars klede og heller skue mot Kristi åsyn.
Les videre Det sies om Dom Ranulf, den første abbeden av Lyse, som ankom Norge fra Yorkshire i 1146, at han rett og slett ved sitt eksempel 'gentem barbaram sub iugo Christi docuit mansuescere'. Det vil si: Han lærte et barbarisk folk — det norske folk — å bli mildt under Kristi åk.
Les videre Å si sannheten, kan være kostbart, men det frigjør; å gjemme seg bak en fasade av falske ord, derimot, er en form for fangenskap. Et sånt fengsel kan føles trygt en stund, men det er ikke der livet blomstrer og utfoldes.
Les videre Å være menneske, er å kunne si til en annen: “Jeg er din for alltid”; å kunne inngå en pakt, i kjærlighet, som varer livet ut. Alle, sier Kristus, lengter vi etter å hengi oss helt, dog ikke alle på samme måte.
Les videre Lar vi oss lede, føres vi frem på en vakker, meningsfull vei; en vei som ikke alltid er lett, men hvor selv de vonde etappene betyr noe. For vet dere: den store faren her i livet, er ikke å gjennomleve smerte; det er å lide uten å kunne erkjenne at også lidelsen kan ha mening.
Les videre Vi tenker oss utbrenthet som et moderne fenomen. Men det skal godt gjøres å finne klarere uttrykk for tilstanden enn i Moses’ desperate, nærmest blasfemiske bønn: “Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; er det slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller med én gang, og la meg slippe å se min ulykke”.
Les videre Å la seg konfirmere, er å erklære seg moden til å si ja på egne vegne til evangeliets fordring. Dere står her i dag, ikke lenger som barn, men som unge menn og kvinner.
Les videre Let us never forget that, if the Lord has given us the light of faith, it is so that it, through us, may be carried into dark places, not just to cast a cosy, homely glow under our own bed.
Les videre Not to answer violence with violence; to keep our hearts open towards those in need; to pray deeply in times of persecution; to be prepared for sacrifice: we know these imperatives well. Nonetheless, to find them embodied in a specific existence, be it one that unfolded 1100 years ago, is at once unnerving and thrilling.
Les videre L’illusion de l’autonomie est pour l’homme une espèce de vache sacrée. Une partie cruciale de l’itinéraire spirituel est la découverte des éléments de notre vécu, de notre personnalité qui nous tiennent captifs.
Les videre Vi tenker oss altfor lett troen som noe dennesidig; vi lever som om verden her og nå var evig. Vår oppfatning av kristendommen blir, som følge, lett både snever og gørr kjedelig.
Les videre Ein kirchlicher Körper der sich dieser Ordnung entzieht ist wie ein kopfloses Huhn dessen Anblick zugleich komisch und erschütternd ist. Es läuft zwar noch, flattert auch ein bisschen, aber kommt nicht weit, wie auch immer es seinen Weg nennt.
Les videre Den hellige Ånd hvisker i vårt øre: ‘Bare flytt litt på deg, du, så ser du det hele i et annet perspektiv; en nådefylt mulighet oppstår der du nå ser stagnasjon.’ Problemet er at vi blir vi stående på krava, i solstek og tørke, akkurat som Israel i ørkenen, oss ubevisst at en svalende oase åpner seg rett over åskammen.
Les videre Hvem tror på alvor i dag at vi ved slutten av vårt liv skal ha dette livet å svare for? Vi har da betalt skatt!
Les videre Et rosetog er en storartet ting; men mer skal til for å hele et trauma. Gode hensikter sikrer ikke en såret nasjons enhet og hold.
Les videre Israel er uforestillbart uten sau. Litt etter litt blir fellesskapet mellom folk og husdyr et bilde også på forholdet mellom Herren og hans folk; det var liksom det nærmeste å ty til.
Les videre Kun unntaksvis ser vi at Vårherre stå stille. Stort sett er han på vandrefot, hastende, opptatt av å kalle til omvendelse, av å drive ut den onde, av å helbrede syke—de tre former for virksomhet han idag betror apostlene.
Les videre Allerede en tid har du, Svein, vært, som Evy sier det, læresvein i Kirkens sakramentale tjeneste; nå skal du bli diakon, en enhetens tjener, en formidler av Guds faderlige omsorg. Jeg gjenkjenner i deg noe av den samme begeistrede iver som kjennetegnet Paulus i hans modne år.
Les videre Sunniva står for det Absoluttes krav. Hun står også for friheten som blir den til del som våger å oppta kampen for en så krevende sak og ikke lar seg tilfreds med det smålige og lettvinte, sånn for bekvemmelighetens skyld.
Les videre Det ligger i tegnets natur at noe vidunderlig oppstår ut av noe vanlig. Det kan bli tilfellet i våre liv, hvis vi lar Kristi Legeme og Blods mysterium forvandle dem helt, uten å holde noe tilbake.
Les videre Mennesket kan ikke leve uten kjærlighet. Hvis kjærligheten ikke åpenbares for mennesket, hvis det ikke konfronterer kjærligheten, erfarer kjærligheten og gjør den sin egen, hvis det ikke selv blir levende del av kjærligheten, da forblir mennesket ubegripelig for seg selv, da har livet ingen mening.
Les videre Som en god munk, har P Anthony levd i det skjulte, først i Roscrea, der han dyrket jorden og skjøttet klosterets buskap med hengivenhet; så her på Tautra, hvor hans stillfarne, vennlige vesen er høyt verdsatt, hvor hans kloke innsikt, frukten av et hengitt liv, finner klangbunn, og hvor han ved en særskilt Eden-nåde får jordens frukter til å gro og bugne i tang og tare.
Les videre Vi tenker oss lett erfaringen av Ånden som noe sensasjonelt. Mange kristne bærer på et kompleks om ikke å være åndelige nok, fordi de ikke har hatt erfaringer lik apostlenes.
Les videre Jeg står ikke her og utroper en kulturrevolusjon; men vil vi se på verden med kristne øyne, er det nå slik at hvert land, hvert folk har et kall å følge, og at vi i Norge, her og nå, har uklare begreper om vårt. På det feltet har Kirken et viktig bidrag å yte, ikke minst i Trøndelag, hvor vi på en særlig måte forvalter Olavsarven.
Les videre Vi skal passe oss her for å gjøre Guds ord til et kortspill, der det ene bibelvers trumfer det annet. Som alltid, er det helheten vi må søke, grunntonen vi må høre.
Les videre Politikk for oss dreier seg om bompenger, skatt og Corona-restriksjoner. Helst vil vi ha mindre av alt sammen, men det er ikke akkurat et sjelsanliggende
Les videre En bonde dyrker jorden, ikke for moro skyld, men for at sæden han sår skal bære frukt, og for at frukten skal bli andre til næring. En bonde må derfor være usentimental.
Les videre Alle fikk vi et gammelmodig bilde av en pastellfarvet Jesus som vandret inn i solnedgangen drapert med et angoralam han bar om nakken som en slags boa. Bildet inngav meg det motsatte av devosjon; vrang som jeg var, gikk jeg indignert hjem, trampet med foten og erklærte: “Dit går jeg ikke mer!
Les videre Den franske filosofen Jean Guitton, venn av Pave Paul VI, skrev engang at Kirken er oppbygd som en pyramide av vennskap: alltid åpen og ekspanderende, men aldri manipulerende; alltid personlig, aldri kaldt kollektivt.
Les videre For den som elsker Gud, fornyes ungdommen lik ørnens når vi lever i Herrens åsyn. Ungdom har lite med alder å gjøre.
Les videre En “fristelse” som kommer fra Gud er en prøve. Den er ikke sadistisk sabotasje lik den til smådjevlene i min barndoms Donald-blader som, iført røde pysjbukser og utstyrt med møkkgreip, drev tegneseriens helter bort fra dydige forsett mot all slags uskikk.
Les videre Julen er familiens høytid, det fortelles oss fra alle kanter. I morges, mens jeg vasket opp etter frokost, leste jeg det sågar på en melkepapp fra Tine Meierier.
Les videre Tenk på de fabelaktige soloppganger vi har hatt i det siste, her i Trondheim, når himmelen spraker i eksplosjoner av rosarødt, stigende som røkelse. Hva det vil si for all denne storhets Opphav, ham ved hvem alt ble skapt, å bli et foster i Mors liv, å fødes og svøpes og legges i en krybbe, forblir for all tid et uutgrunnelig mysterium.
Les videre Nåden fungerer nå engang slik at den må være i bevegelse. Den er som en bølge mot stranden, som ikke lar seg fange; forsøker man det, om det så skulle være med verdens største balje, står man igjen, ikke med berusende urkraft fra et uendelig hav, bare med en relativ mengde udrikkelig saltvann.
Les videre Stefan var diakon, det vil si, en Guds tjener. Det var innlysende for ham at diakoni ikke begrenser seg til gode gjerninger; at gudstjeneste, i dypeste forstand, går ut på å leve et liv i overgivelse, i trofasthet inntil det siste.
Les videre Det er ett og samme Ord som virker i vårt hjerte, av nåde, og som holder skaperverket sammen. Universets skjønnhet og storslagenhet er et bilde på de høyder en kristen er kalt til å nå.
Les videre Vi får ha det hyggelig til jul. På samme tid, skal vi ikke redusere englenes lovsang til en slager vi nynner mens vi handler: Det er viktig at vi ser den “store glede” i et sant perspektiv.
Les videre Vi skal unngå fristelsen til å sette Guds Mor i en nisje langt oppe på veggen, uoppnåelig. Hun er verdig vår beundring, selvsagt, men ikke på avstand — nært; for hun som ved sitt “Ja” til en plan hun ikke kunne fatte ble Guds Mor, er også Kirkens Mor, deres og min.
Les videre Å appellere til Guds Farskjærlighet, er ikke det samme som å unndra seg hans forventning. Ingen foreldre ønsker at barna deres skal forbli barn.
Les videre Egeninteressen, tanken på belønning og omdømme, insinuerer seg i de edleste forsett. Lytter vi til fristerens kløyvde tunge, risikerer vi å lammes i vår handlingskraft.
Les videre Niels Steensen, født i København i 1638, var medisiner av internasjonalt ry, som gav karrieren på båten for å vigsles til prest, senere til biskop. Siden han en tid forvaltet bispedømmet Hamburg, med ansvar for Danmark og Norge, var han også vår biskop.
Les videre Det rører meg at dere som kjente den kristne mann vi begraver i dag, som kjente ham best, har valgt Saligprisningene som uttrykk for hans liv og håpet han levde på, som bar ham inn i en fredelig, ja, salig død. Gjennom store forandringer gikk Dominic Thong Van Nguyen stødig, sakte, men sikkert.
Les videre Alle kjenner vi folk som på denne måte vier seg enkle, kanskje utakknemlige oppgaver og ved helhjertethet oppnår, på egne og oppgavens vegne, lysende verdighet. Rollemodellene i evangeliet er ikke ledere, stjerner eller kjendiser, men bønder, håndtverkere og, ikke minst, gode mødre og fedre.
Les videre Samfunnet Martin var del av, i det fjerde århundre, hadde mye til felles med vårt idag. Det var preget av folkevandring, usikkerhet, krig og kulturelle sammenbrudd.
Les videre Tenker vi oss raskt gjennom Bibelen, finner vi at Guds venner preges av ledig og energisk bevegelse. Da englene gjestet Abraham, sprang hans som en guttunge for å gjøre alt rede, enda han nesten var hundre år gammel; da Elija, som i yngre år satt og furtet under en gyvelbusk, var kommet til veis ende, fòr han til himmels i et uvær; da Maria etter engelens budskap var blitt Ordets tabernakel, skyndte hun seg med en gang over fjellene for å bistå Elisabeth.
Les videre Døden var ikke fra opphavet av, den er fremmed for vår egentlige menneskenatur, slik vi i blant opplever det spontant og vet det med maven. I dag minnes vi at vi er del av et dødsoverskridende fellesskap.
Les videre At dét å være kristen, handler om å elske, vil knapt noen bestride. Men hva betyr det egentlig—å elske?
Les videre Å være cistercienser, er å rotfestes i det reelle. Vår Orden har kjent lysende mystikere, bevares; dog synes meg normen snarere en utdyping av nattlig tro, en hvetekornserfaring.
Les videre Å være kristen, er å bekjenne at man ikke er autonom; ja, at man slett ikke ønsker å bli det; ikke fordi man er feig, men fordi man gjennomskuer autonomien som noe illusorisk. For oss som kristne, er det å leve “på nåde” rett og slett en oppsummering av livet slik det faktisk er.
Les videre En nous donnant comme première lecture pour cette veille de l’Assomption le récit de la montée de l’Arche à la ville de David, l’Écriture met devant nos yeux un magnifique symbole théologique. L’Arche de l’alliance, c’est la Bienheureuse Vierge Marie qui porta dans son sein le Dieu trois fois saint; l’Assomption signifie son entrée définitive dans la Jérusalem céleste parmi les cris d’exultation d’innombrables légions d’anges.
Les videre La devise de Dominique était ‘Veritas’. Et c’est bien la vérité qu’il a ainsi, avant de la proclamer, incarnée.
Les videre Dieu, notre Créateur et Père, n’hésite pas d’entamer une déconstruction radicale pour, ensuite, pouvoir rebâtir. Pour le dire autrement: le vieil homme doit mourir et céder la place à l’homme nouveau.
Les videre Saint Pierre Chrysologue, ‘de la parole d’or’, le grand évêque de Ravenne que l’Église commémore aujourd’hui, dit magnifiquement dans un de ses sermons: Homo, quare tibi tam vilis es, qui tam pretiosus es Deo?
Les videre Marie Madeleine est la preuve qu’aucun obstacle, aucune chose vécue ou subie, puisse nous séparer de l’amour vivifiant du Christ. Nous n’avons qu’à combattre la tendance perverse qui nous habite, le fruit du péché: la tendance à dire Non, à refuser la grâce, à préférer librement la mort à la vie.
Les videre J’ai connu un vieux moine, un homme lumineux, dont la prière après 70 ans de vie monastique s’était distillée en deux phrases, ‘Saint Esprit mon ami, Saint Esprit mon amour!’ Il les répétait inlassablement, jour et nuit.
Les videre L’évangile de ce jour, plein de détails pittoresques, de beaux vieillards et de tourterelles roucoulantes, suppose un arrière-fond mystérieux et par conséquence ténébreux, car le mystère appartient au pénombre, ayant besoin du lever du Soleil de Justice pour éclore et manifester la lumière cachée en lui.
Les videre Un’occhiata data ai giornali basta per farcelo costatare: le tenebre che, nei giorni d’Isaia, ricoprissero la terra non sono svanite. La domanda si pone: come credere in una bontà salvificamente luminosa in un mondo rimasto buio?
Les videre Les choix sur lesquels j’ai bâti mon existence, furent-ils des illusions?’ Qui d’entre nous, frères et soeurs, n’a jamais connu ce genre de questionnement angoissé, la nuit, peut-être, entre 3h e 4h, l’heure qu’Ingmar Bergman appelait l’heure du loup, quand l’agneau nous semble un allié dérisoire.
Les videre To renew our society we need more than just re-budgeting and larger prisons. We need a new sense of purpose, a new unifying energy; we need men and women whose goodness of life makes us spontaneously want to be like them.
Les videre Clare saw the world around her self-sufficient, preoccupied with wealth and stuff and status. And she said: Enough!
Les videre When we are fearful (or downcast or merely indolent), the best remedy is not always to deal hands-on with our trouble, which is apt to entangle us in confusion and self-pity. We emerge victorious not by fighting darkness but by fostering our desire for light.
Les videre The first recorded instance of public preaching in the Catholic Church was thought by onlookers to be a display of drunkenness. It is a point worth thinking about.
Les videre We learn that from the outset of our faith, the Church has had to deal with infidelity; it has done so realistically, in faith, facing facts, sure that the Lord will provide. In our times, we have been reminded more than once that election to high ecclesiastical office is not in itself a guarantee of truthful living.
Les videre Few spiritual tendencies are deadlier, more barren, more boring than the desire just to do better than someone else, be it the monastery across the valley or the brother or sister next to me in choir. Any reform movement, be it the micro-enterprise of reforming my own life, must exercise caution in this respect.
Les videre The gloriousness of Christian existence was central to the thought of our father St Bernard, who spoke of it often, stressing all the while that it does not make for an easy life. For this glory, he once wrote, ‘is a secret glory, it lies hidden in tribulation’.
Les videre Inch by inch, discourse that supposes the existence, the mere possibility, of truth is pushed out of the public arena: ‘What is truth?’ Give us instead Barabbas, a fine fellow made of the same stuff as ourselves!
Les videre We live in times that are quick to anger, poor in steadfast love, that love to point the finger and accuse, whose mindset is litigious. God knows there is enough malfunction in the Church, in society; but what if, instead of declaring others’ guilt, we assumed a portion of its weight?
Les videre Let us note this: the liturgy does not explain the massacre of Bethlehem: How could it? Quite simply, the Church ascertains that, yes, this awful thing did happen.
Les videre Can the Gospel be trusted? Or is the Good News fake news?
Les videre The cry for pity will resound until the end of the world, when Christ returns with glory to judge the living and the dead, to ‘save those who are eagerly waiting for him’. Our great task as Christians is to position ourselves within this dynamic of expiation, intercession, and impending judgement.
Les videre One day, we, too, you and I, shall behold for the first time our life’s hidden guide. But do we attend to him now?
Les videre The prayer to St Michael the Archangel goes back to an instruction of 1886 by which Leo XIII exhorted all the bishops and religious superiors of the Church to ensure its daily recitation. The pope, we are reliably informed, had shortly before, while at prayer, gained an experiential sense of the abiding struggle of evil against good; he wished the Church to call as one upon the angelic hosts to assist it in keeping darkness at bay and to fight with it for light and truth.
Les videre Most of us, if we look closely, are likely to recognise something of ourselves some of the items on the Lord’s list: ‘fornication, theft, murder, adultery, avarice, malice, deceit, indecency, envy, slander, pride, folly’.
Les videre I often think of Augustine on his deathbed in 430, when Hippo was surrounded by vandals and he had his room covered with hangings that bore inscriptions of the Penitential Psalms: he wished to keep these ever before his eyes. He was conscious of living at the end of an age, awaiting the beginning of another, yet he remained, as far as we can see, largely free of fear and full of hope.
Les videre Given the crises the Church has to negotiate right now, the Gospel's woe to hypocrites is not a vain statement. Hypocrites are people resigned to a discontinuity between what they say and what they do.
Les videre Som gutt sadlet adelsmannen Olav bukken for sin stefar Sigurd Syr; han var seg sin stand bevisst. Hans misjonsstrategi bar nok også preg av at han syntes en tro som var god nok for ham, jamen burde være det for hans undersåtter også.
Les videre When the Lord called the sons of Zebedee to follow him, they had no idea where he would lead them; they hardly knew who he was. They simply sensed that he knew where they needed to go, and that was enough.
Les videre We may worry today about the chaotic state of the Church and of the world. Still, compared to the turmoil of the 14th century, it doesn’t seem like much.
Les videre The religious and philosophical breakthrough of Judaism, whose grateful heirs we are, was to extend human thought sufficiently to conceive of a single God, a single absolute power, the source at once of life and truth. We must never forget what a revolutionary move this was, what intellectual and moral courage was required of the patriarchs.
Les videre By this great sacrament, Marie-Françoise will be made light and free, full of noble potential, equipped, through the power of Christ’s Paschal victory, to unmask every deception of evil, and to live beautifully. She will be made ‘a temple of God’s glory’.
Les videre Wer versucht hat, dem Herrn unbedingte Zuversicht zu zeigen, weiss welcher Kampf erfordert wird - wie Gott in Christus Mensch ward, muss der Geist in uns Fleisch werden. Das Gottvertrauen ist letztendlich eine Inkarnation: es geht um ‘Tat und Wahrheit’.
Les videre Try asking an Irishman who, on 17 March, appears with a shamrock why has has adorned himself with cattle food; try asking a veteran with a poppy in his buttonhole why he picked a weed from a railway line instead of getting himself a decent red carnation. Certain ordinary things take on extraordinary sense in given situations, at set times; we must be able to grasp that sense.
Les videre Your personal exodus journey has acquired a nobility and beauty all its own. Like the Israelites in the desert, you have learnt something precious about who God is, and about who you are yourself.
Les videre The Cistercian Fathers, so attentive and humane in their reading of God’s action in our lives, never tired of invoking a verse from the Song of Songs that, to them, summed up their experience of grace: ‘Ordinavit in me caritatem’; ‘He has set love in order in me’. If we let the holy angels roll away the heavy stone that blocks the way into our hearts, God enters to heal and recompose our disordered affections.
Les videre Reconciliation is never unilateral. It has to be two-sided, to be realised in dialogue.
Les videre Do we wish to be healed and made whole? Our answer must be Yes, yes or No, no: there’s no middle ground.
Les videre To be a Cistercian is to evaluate oneself constantly in the light of a great, exacting ideal. We are not to be scrupulous (for scruples are rarely life-giving), but we must aim to be truthful—and ready to recompose our lives on the basis of what we recognise as truth.
Les videre The message of Christmas is this: the Word become flesh in Mary would take possession of our flesh, too; it would fill our lives and make them glorious. Brothers and sisters, do we realise how wonderful this is?
Les videre The other day, on the Loughborough Road, I met a lorry so ablaze with psychedelic lights it blinded me. Attempts to rebrand Christmas as a ‘festival of lights’, a shopping binge, makes the shining symbol of the season ambiguous.
Les videre Each night, at bedtime, we invoke the Blessed Virgin as ‘our life, our sweetness, our hope’. Never do we see more clearly what this means than on the feast of the Immaculate Conception.
Les videre In Mary he would find a human being like those who, on the sixth day of creation, before the serpent’s insinuation, stood upright and free before God’s face, formed in his image. Mary Immaculate shows us what we all could, and should, have been, had it not been for the fall’s tragedy.
Les videre St Thomas Aquinas offers us a luminous description of holiness, full of refreshment in its brevity. He says: ‘Since good that is loved has the nature of an end, and since the motion of the will is called good or evil in terms of the end it pursues, the love by which the supreme good, God, is loved must possess the supereminent goodness that goes by the name of holiness.
Les videre We see that our loved ones are not lost to us, nor we to them. We pray, too, for the unloved and unremembered, that the whole Church may be bound together in charity, embraced by Christ’s sacrifice.
Les videre A saying often on his lips was a distillation of experience, characteristically devoid of perfumed piety: ‘I have always tried to be obedient’, he would say; ‘often I haven’t liked it much, but I have tried.’ Then he would laugh.
Les videre The apostles we celebrate today, Simon and Jude, are in very ancient sources associated with a mission to the east. One of the most venerable documents of early Church history, the Doctrine of Addai, tells us how Jude or Thaddeus (Addai in Syriac) was despatched by St Thomas to Edessa in modern-day Turkey.
Les videre The first companions of St Bruno tell us that this apparently austere, intellectual monk was in fact semper festo uultu: his face was always joyful, like that of a man on his way to a feast.
Les videre A great deal of nonsense is often said about angels. We may find we’re given to thinking nonsensically about them ourselves, haunted as we are by images of feathers, celestial chariots, and cascading cloaks: so earthbound are we poor human clods, so conditioned by our bodies, that it is hard for us to conceive of pure spiritual existences.
Les videre The Queen of Peace is our model. Like her, we are called to say a deliberate ‘Yes’ to the lordship of Christ, letting him take flesh in our flesh, becoming his instruments, sacraments of his presence.
Les videre I recently finished reading a new biography of St Bernard of Clairvaux by the Austrian historian Peter Dinzelbacher. In his effort to place Bernard in context, the author leaves no stone unturned: his book contains 3,000 footnotes.
Les videre For Guerric, divine contemplation was fundamentally a matter of assimilating, by interiorisation, the prayers we recite with our lips in the breviary and missal. He would have scoffed at any notion that mental and vocal prayer were somehow in opposition.
Les videre Kolbe’s death eclipses his life; his life, indeed, seems like a build-up to his sacrificial death. That is something to reflect on with regard to our own Christian lives.
Les videre Even if we can swim there was a time when we couldn’t. We may remember the awful downward pull; how scary it is, even up there in the shallow end of a pool, with people everywhere and lights on, with our father’s arms ready to carry us up.
Les videre So often, when what we considered a thoroughfare turns out to be a cul-de-sac, we raise our arms to heaven and cry out, ‘Why, Lord, why?’ We’re indignant and hurt, proceeding, as we are, from the assumption that our journey ought to be uncomplicated, that the Lord, like some tour guide, should make the path straight before us.
Les videre In my first year at Cambridge, I picked up a copy of the Rule of St Benedict from Waterstones. I read it right through, I remember, and thought: ‘Wow!
Les videre ‘Set me as a seal upon your heart’, says the Lord. It would take a brave preacher to expound that verse to two cardiologists.
Les videre The perspective on life and death offered us this night is extraordinary. We take in the whole sweep of human history at a glance, from the beginning of the world to the saving events of our Lord Jesus Christ to our own present reality.
Les videre The Passover is no magic charm; the Eucharist isn’t either. It is a pledge from the Lord and a pledge we give in return: a pledge to be faithful, to conform our lives to grace, to answer love with love.
Les videre How can we respond to the call of Palm Sunday with integrity? We can, quite simply, refuse to run away.
Les videre For Br Thomas, the history of the monastery and his own history were inseparable. This led him to invent what, to my knowledge, is a new and original literary genre, an extended autobiography in the form of obituaries!
Les videre Above the horizon we shall ever perceive the comforting twinkle of the Star of the Sea. It sheds the light we need to journey on with confidence: the knowledge that our gracious God saves, wants to save, never ceases to save.
Les videre Meister Eckhart once wrote: What good is it to me if Christ is born in Bethlehem but is not born in me? What use is it to me to call Mary full of grace, if I am not full of grace also?
Les videre Newman had a genius for wonderment. We find it expressed in natural terms, as when, at the end of his life, he picked up the violin again and was so moved by the sheer joy of it that he had, so he wrote to a friend, to lay down the instrument and literally cry out with delight.
Les videre It was during the reign of Edward the Confessor that a Norfolk noblewoman, after entertaining a vision of the Holy House of Nazareth, ordered a model built at Walsingham. Her masons had hardly got stuck in before they found the work completed by a team of engineers from quite a different league.
Les videre In most villages, one house stands out: a mansion among hovels, a single large property with satellite dishes, an ornamental staircase, manicured lawns, and armed guards. The rich make their presence felt, in a contrast that seems preposterous until, by virtue of sheer repetition, one gets used to it and accepts it as part of the order of things.
Les videre If we look closely at the liturgy for the Assumption, we find traces of the Ark everywhere. Pictorially it is a less alluring symbol than the cosmic lady: an ark, after all, is just a box.
Les videre We are not all called to be martyrs, certainly; but we will all, one day, have to leave everything familiar behind, throwing ourselves into our heavenly Father’s embrace in a death that, in reality, is but a passage to a higher mode of living—but will nonetheless test us, like gold in the furnace, by fire.
Les videre The enchanting mystery of the blessed Trinity is this, precisely: that it is a constant flow of life and love, a divine current that has always been, never shall cease, into which we, too, are drawn to be charged and enlivened. It is difficult to speak of these things.
Les videre What is a monk? A monk is a man who is entirely given.
Les videre What contradiction Christ knew, humanly speaking! In communion with the Father through the Spirit, in communion with mankind through the flesh, his earthly life culminated in a cry of dereliction that rent his heart within even as, outwardly, it was pierced by a lance.
Les videre Let’s not judge just by what we see, be sensible and say, ‘Oh, it was nothing’. It is everything!
Les videre A ceremonial from 1600, the heyday of Francis de Sales, mentions the custom of bishops washing the feet of cathedral canons, but says it might be better still, as a lesson in humility, to seek out ‘poor people’ instead. It was Pius XII, pope during WW2 and its aftermath, who integrated the washing of the feet into Maundy Thursday’s Mass, limiting it to ‘twelve chosen men’.
Les videre The art and poetry of Christmas loves to meditate on this stunning paradox: that the Maker of all things, the invisible, boundless God, should be corporeally present in a human person, an infant wrapped in swaddling cloths, the most confined posture imaginable.
Les videre More than once, I assure you, some angel will bring you a commission to which, like Mary, you can only reply with consternation: ‘How shall this be?’ At such times, like her, do not be afraid; entrust yourself to God’s providence.
Les videre Et videre problem: Hva forbinder vi nå med kongestand? Vi tenker oss pliktoppfyllende, velfriserte damer med kjærlighet til pølsehunder; vi tenker oss herrer i lysegrå dress som åpner broer og taler til nyttår.
Les videre Sixteenth-century Catholics saw that a spiritual battle underlay the clash of superpowers. They saw that the soul of Christian Europe was at risk.
Les videre There is a risk that we reduce Scripture to a medley of favourite themes, a Classic FM collection, with only lyric second movements and the occasional piece for solo harp. We like bits of Scripture that promise consolation; we’re unkeen on those that speak of judgement.
Les videre St Jerome's awful temperament was proverbial. His vast store of invective would have been a goldmine for Monty Python, had it occurred to John Cleese to look up the Patrologia Latina.
Les videre We are responsible not just for enacting our own assent to God’s call in the form of a Suscipe; we are also responsible for helping others enact theirs. We are called to share the gifts we have received, to make our talent increase, then pass on the capital, to nurture the realisation of others’ potential.
Les videre I would say that sometimes Br Jonathan seemed almost luminous. He was possessed of a joy, a lightness, and a strength that made him appear, right to the end, the bearer of some glorious secret
Les videre Fifteenth-century painters show Christ literally rising out of death, standing up from a stone coffin, one foot within, one foot outside, his hand holding a banner of victory. A century or two later, naturalistic settings with elaborate tombs are in vogue, with the Lord coming forth robed in white, all gleaming and unworldly.
Les videre I asked myself then: have we got too used to the scandal of the cross? It is a question I ask myself still.
Les videre Some of us could write treatises on transubstantiation - that is good and can be useful. But it is not what the Twelve would have thought of then—that is now—in the Upper Room.
Les videre Our longing for life, for love, for communion is what really defines us, much more so than our bodies with its passing pains and pleasures. We have a soul, and our soul lifts up our whole being in a yearning to live forever.
Les videre As Mt Melleray’s porter he exercised for decades a ministry of welcome, receiving all comers kindly. He practised the asceticism of suspended judgement.
Les videre Israel was divided and imperilled. Its religion was decadent, administered by reprobates like Hophni and Phineas, Eli’s sons, filling their already fat bellies with choice pickings from the altar at Shiloh.
Les videre We remember everything that is not peace: wars, famine, poverty; conflicts at work; friendships that have died; difficulties in our families. We may experience a strange disconnectedness, as if the peace enjoyed at prayer, for seeming real, does not really touch the rest of our busy, messy, sometimes painful lives.
Les videre As cathedral of the Empire’s first city, the Lateran won the title that adorns it to this day: Omnium urbis et orbis ecclesiarum mater et caput; ‘Mother and Head of every church of the City of Rome and throughout the whole world’. It is as such that we celebrate the Lateran today.
Les videre Brothers, the Lord has called you to be monks to make you happy; also, I may add, that others may find happiness through you. He has asked you to give all because there is no limit to the gifts he wants to give; he would have you embrace the fullness of life, never settling for less.
Les videre What nurtures me, what gives me joy, what fills me with such peace is not an idea, not something but Someone, Someone alive who, astonishingly, cares for me.
Les videre The world’s redemption is about to be accomplished; the Lord is entering his temple. And this fellow’s response is, Hello, donkey!
Les videre According to a legend that attaches to our Order, the monks of La Trappe used to greet one another saying, ‘Remember, brother, you will die’. They never did, of course; though the reminder as such is thoroughly Benedictine.
Les videre Giving was natural to her; she delighted in it, quite unconcerned that many of her guests could not hope to reciprocate her generous treatment. Scripture teaches us to recognise this attitude of hers as a reflection of the kindness of God.
Les videre When Fr Matthew’s rational defences fell away one after another, when his heart lay open for all to see, not a trace of impurity was left. All we saw was light and love and trust and kindness - truly, he was a monk.
Les videre We think of the ox as plodder: to call someone bovine is not to pay a compliment. Earlier civilisations perceived the ox differently.
Les videre Into whatever darkness we carry—be it enmity or strife, guilt or shame, hurt or resentment—the light of Christ will shine if we let it.
Les videre From within this private, secret space he greeted others with courtesy and unfailing kindness, but also with the unequivocal instruction: ‘Do not enter.’ He had a genius for bringing conversations to an end with enigmatic monosyllables.
Les videre Br Gabriel's energy was irrepressible. We all know how he could spontaneously burst into song at any time, anywhere – and in voice production he was not, to cite his own phrase, ‘backward in coming forward’!
Les videre Amanda saw herself as someone to whom a particular, arduous work had been entrusted. With the courage for which she was outstanding, she assumed that work, certain that it would bear fruit, even though she could not see precisely how this would come about.
Les videre For oss som vet hvorledes historien går videre, er opptrinnet i Jairus’ forgård som en profetisk kaldgufs. Det får oss til å tenke på en annen folkemasse som, ikke så veldig mye senere, på et blunk vil stemme sine hosannarop om til “Korsfest ham!
Les videre Noah trådte ut i en ny verden, hvor alt måtte tilskikkes på nytt. Og i møte med denne tvingende nødvendighet, var det ikke primærnæring han dyrket, ikke kål, men vin.
Les videre I have followed the unfolding of your respective lives in two brilliant mosaics of very different character, though they share certain key features. In either case, the immense integrity that marks you both has ensured a rigorously defined, pure outline.
Les videre A lecherous king, a jealous queen, a fickle child: should these bring the Old Testament to a close?
Les videre