It Takes a Poet
Eight decades ago, while the Second World War was raging in a state of frenzy, William Francis Jackson Knight wrote in his still very readable book, Roman Vergil:
‘The Romans were hard, cynical materialists. Bloodshed was what you saw and the news you heard. Shameless exploitation was accepted as normal. We could say the same of our time. But just occasionally, even to contemporaries, a window is opened on to the soul of an age. There are hard things, and there are soft things, which last and in the future have their command. These are the things which it takes a poet to see and say.’
Commensurate
Recently, during a long drive, I listened to Yo-Yo Ma being interviewed on Desert Island Discs. He speaks of growing up with a recording of Leon Fleisher playing Brahms’s First Piano Concerto. Anyone who has heard that recording will know what an impact it makes. Only upon watching Nathaniel Kahn’s fifteen-minute video portrait Leon Fleischer – Two Hands did I discover that the great pianist spent much of his life, on account of a subtle neurological condition, with a substantially incapacitated right hand. The drama that represents for a pianist is overwhelming; the lucidity and grace with which he dealt with it are inspiring. Fleisher remarks: ‘There was a lot of despair and misery and unhappiness. But there were commensurate ecstasies. And you can’t really expect to have one without the other.’ On the whole, he says, he wouldn’t have changed anything in the way his life turned out. In this there is a parable – worth watching, and thinking about.
Å være god
I et slagferdig essay i Klassekampen, skriver Carline Tromp om Iris Murdochs roman Under the Net som hun har arvet etter sin mor, tilsynelatende sammen med det meste andre Murdoch produserte. Tromp skriver i forhold til hovedpersonen: «Alt handler ikke om deg, får man lyst til å rope, ta deg sammen! Jake er skjør som et snøflak, sprø som en kjeks. Andre mennesker er statister, antagonister eller til nøds gode hjelper. Grunnene til at Jake er blitt sånn, er dunkle […] og med krigen bare et tiår tilbake, kan man spekulere. Men poenget til Murdoch, slik jeg leser henne, er at det ikke spiller noen rolle. Ingen omstendighet fritar deg fra ansvaret til å anstrenge deg for å bli et god menneske.» Det er godt observert. Mindre sikker er jeg når Tromp bemerker at Murdoch gir den hjelp man trenger for «selv å finne ut hva som er riktig» når man «kaster fra seg Gud som moralsk rettesnor». Jeg håper hun en vakker dag leser, og skriver om, Murdochs The Bell.
Mary Magdalene
After the burial of Jesus, his Apostles hid behind locked doors ‘for fear of the Jews’. What about Mary Magdalene? Was she not afraid? It would be odd if she wasn’t. As the known follower of a branded man, she was at real risk. She hurried to the tomb ‘on the first day’ not because she was fearless, but because she knew a desire that made fear seem insignificant. So intense was her longing to be with Jesus, to grieve by his side, that she cast caution to the wind. That energy of love qualified her to be the first witness to the resurrection. It made her, as the Greek liturgy has it, ‘Apostle to the Apostles’. From this we can draw a practical lesson. When we are fearful, the best remedy is not always to deal hands-on with our trouble, apt to entangle us in confusion and self-pity. We emerge victorious not by fighting darkness but by fostering our desire for light. And the light will kindle in us that love which casts out fear. Out of hopelessness we shall hear the voice of Jesus speaking our name. We shall know him to be alive and true to his promise: ‘See, I am with you always!’
Å nå de unge
På en samling i Hellas nylig, holdt min venn Pater Theodosios Martzouchos, lenge protosynkellos for den store Biskop Meletios av Preveza, nå sogneprest der i byen, et foredrag om utfordringen det er å formidle troen til ungdom i dagens forunderlige, labile verden. Han snakket om tro og tvil: ‘Gudstro er en kamp. Tro er ikke ubeviselig metafysikk, det er en stadig overskridelse av både fornuft og ufornuft. Derfor blir troen aldri uimotsigbar skråsikkerhet, den blir uimotsigbar tvil. Tro er ikke en ekstase av selvoverbevist fornuft, men en vekkelse av fornuftens tvil på seg selv. Tvil er troens grålysning, et kriterion for dens verd.’ Han bemerket at Kirken ofte forteller de unge at de er ‘morgendagens Kirke, når de faktisk er Kirken av i dag. Kirken vil veilede dem utifra det de kan bli; mens de ønsker å bli tatt på alvor for det de er nå.’ Jeg er Pater Theodosios takknemlig for at han sa ja til å dele sitt innsiktsfulle foredrag med oss. Du finner det (i engelsk oversettelse) her.
Et fritt menneske
Med stor interesse har jeg sett på nytt dette filmportrettet av Jini Fiennes, romanforfatter, essayist, malerinne, fotograf, en kvinne svært begavet på mange plan, men som alltid, når hun måtte fylle inn yrke på et skjema skrev simpelthen, «Mor». Hun fortalte stadig sine syv barn, når de var opptatt med et eller annet prosjekt, «You’ve got to get your guts into it». Hun selv levde intenst sensibelt, men på same tid høyst reflektert. Hun omgjorde en barndom preget av fravær og et tidlig sammenbrudd til oppgaver for sitt voksne liv, oppgaver hun fulgte opp kreativt, presist og vakkert. Hennes liv beviser et poeng av stor viktighet: Det er mulig, ved utholdenhet og av nåde, å gi videre til andre det man selv ikke har fått. Hun skrev i et dikt om at hennes frihet ble «hellet inn i og uttømt» i andres behov, men fordi hellingen og tømmingen var mål hun ettertraktet, tok friheten ikke skade. Den vokste. Den ble til kjærlighet.
Bispeprekener
Et utsagn av Christopher Isherwood sitert av Zachary Leader i en anmeldelse av Katherine Bucknells nye biografi gjør meg ettertenksom. Det angår beslutningen Isherwood, «en usannsynlig konvertitt», tok om å konvertere til Vedanta. Han forklarte den slik: «Mine fordommer var i stor grad semantiske. Jeg kunne kun nærme meg mystisk gudstro ved hjelp av et flunkende nytt ordforråd. Sanskrit gav meg det. Her fantes en mengde nye ord som var nøyaktige og antiseptiske, ubesmittet av assosiasjon med bispeprekener, skolelæreres formaninger og politikeres taler’. Leader bemerker at Isherwood ikke spontant hadde hang til den kyskhet og askese Vedanta forutsetter; det får nå så være. Poenget hans synes meg likefullt gyldig. På sitt beste har bispeprekener vært ladet meg evangeliets ureduserbare nyhet. Vi finner denslags resonans, for eksempel, i Ambrosiustekstene Kirken har gitt oss i tidebønneboken denne uken. Når ble de så kjedelige? Hvordan kan vi i dag formidle Kristus som det Nærvær som fornyer alle ting? Spørsmålet er vesentlig.
Begjær
For Vigils today, on the feast of St Bonaventure, the Church gives us a passage from his Itinerarium mentis in Deum. A passage reads like this in the breviary: ‘For this passover [into life in Christ] to be perfect, we must suspend all the operations of the mind and we must transform the peak of our affections, directing them to God alone. This is a sacred mystical experience. It cannot be comprehended by anyone unless he surrenders himself to it; nor can he surrender himself to it unless he longs for it; nor can he long for it unless the Holy Spirit, whom Christ sent into the world, should come and inflame his innermost soul. Hence the Apostle says that this mystical wisdom is revealed by the Holy Spirit.’ That is already wonderful. But it becomes even more striking if you look up the original and realise that the word translated ‘innermost soul’ is medullitus, which means ‘in his marrow’, i.e. in his most physical interiority; and that Bonaventure’s word for ‘longing’ is desiderare. Why do we shy away from and paraphrase the Fathers’ (and Scripture’s) stress on the physical and affective dimension of the spiritual life?
Om å være prest
Nylig traff jeg en prest som hadde deltatt i en romersk kongress om vedvarende formasjon for presteskapet. Han sa det beste med den var et foredrag holdt av Moder Martha Driscoll: forsamlingen applauderte det med glød. Etter å ha lyttet til det, skjønner jeg hvorfor. Moder Martha sa blant annet, etter å ha oppfordret prestene til å leve kontemplativt: ‘Å være kontemplativ betyr ikke at man er en helgen. Ordinasjonen er ingen automatisk helliggjørelse. Nei, mer enn andre er kontemplative seg bevisst at de er syndere med stadig behov for miskunn. Jesu kjærlighet er lys. Derved viser han oss vårt mørke: Våre feilsteg og begrensninger, vår selviskhet, vår indre splittelser og vår stolthet. Han fører oss til selvinnsikt så vi i stadig større grad kan settes fri fra oss selv for å bli mer og mer forenet med ham, slik at det ikke lenger er jeg som lever, men Jesus som lever i meg. […] Prester trenger gleden av å innse på dypet at presteskapet oppfyller deres hjertes dypeste lengsel. Kristus kom, ikke kun for å åpenbare Faderen for oss; men også for å åpenbare oss selv for oss selv. Den som kjenner sin egen dype identitet i Kristus, er i stand til å hjelp andre finne sin.’ Dette er et viktig foredrag. Du finner det her, fra ’47:50.
Sven Åge Varden RIP
Kanskje finnes kun
en skyggestripe mellom deres verden
og vår? Kanskje er de
like nær oss som de store,
bugnende bregnene i haven
eller som den syngende elven
eller som lyset på himmelen som mørkner
eller som jasminduften
i luften eller som de svevende
gnist, de ørsmå gnist
av sankthansormen vi skimter,
sånn halvveis skimter,
i bålrøklik skumring?