Under myndighet
Der finnes folk som blir ampre når de ser en biskops mitra. De tror det er en slags orientalsk krone, og mener prelater bør holde seg unna denslags jåleri. Egentlig er dog mitraen et høyst symbolsk objekt. Baksiden og fremsiden representerer det Gamle og det Nye Testamente. De to båndene bak står for lovens bokstav og ånd. Når mitraen settes på den nyvigslede biskops hode, er det ikke for å opphøye ham. Det er for å minne ham på at han er en mann under myndighet. Han er vigslet for å forkynne Guds evige Ord slik den ene, udelte Kirke utlegger det – noe han forøvrig nettopp har lovet å gjøre ved høytidelig ed. Det er på dette grunnlag at Den nordiske bispekonferanse har skrevet et hyrdebrev om seksualitet. Emnet er betent. Det kaller på pastoral følsomhet, men også på klar tanke. Vår tekst setter seg fore å være konstruktiv; ja, den vil rotfeste teologisk en samtale som lett blir overfladisk og følelsesladet. Jeg innbyr deg til å lese brevet, tenke over det, veie det i bønn og, skulle det synes bryet verd, å dele det med andre. Du finner teksten her.
God smak
Å se András Schiff undervise, er som å stå ved siden av barnet som hadde mot til å rope, ‘Keiseren er naken!’ Han er alltid høflig og snill mot sine elever, men hans rettledning er klar. ‘Hold opp med det slangetemmeriet!’ Hva er forskjellen mellom følelser og sentimentalitet? Følelsene er del av oss, en form for erkjennelse; sentimentalitet er ‘fake art, dårlig smak’. ‘Hva god smak er’, sier Schiff, ‘kan jeg ikke definere; men jeg vet at verden i dag er proppfull av dårlig smak, og at mange ikke kan se forskjell.’ For å se forskjell, skal dannelse til, og dyp universalkultur. Det er det vi nå til dags stort sett ikke får overgitt. ‘Det er som innen medisin: En øyelege trenger ikke å vite hvor nesen er.’ Mannen som sier dette, sier det uten bitterhet, for han har tilegnet seg, ved genialitet og beinhardt arbeid, et gedigent repertoar. Utenat, fra minnet, kan han fremføre og analysere subtile detaljer i verker av Bach, Scarlatti og Beethoven som om han nettopp hadde komponert dem selv. Innser vi at vi, for å skape noe virkelig originalt og nytt, først må gjøre det klassiske til vårt?
Herrens Bebudelse
Så vidt vi vet, forble Jesajas budskap uten virkning. Akas misaktet Siloams stillerinnende vann; han avviste Davidsbyens strategiske og metafysiske ressurser. Innen få år var Israel utslettet, Judea redusert til vasallstatus. Akas’ regjeringstid ble betraktet som en skamplett på landets historie.
Vi befinner oss fremfor et bærende motiv i den bibelske åpenbaring, nemlig mangelen på automatikk i Guds frelsesverk. Herrens forløsende virke viser seg igjen og igjen som en innbydelse, som et rop i påvente av svar, med uendelig respekt for vår frihet til å vende oss bort i avvisning. Forholdet mellom Gud og mennesker bygger på en dialektisk struktur, på en samtale ført i moden overveielse. Derfor forblir Herrens ord levende, med evne til å fornye våre liv den dag i dag.
Lucy
Har du hørt om Lucy, trettenåringen fra Yorkshire som nylig vant The Piano på britiske Channel 4? Det er alltid fascinerende å se super-begavede unge musikere, men Lucys tilfelle er sjeldent – hun er tilbakestående, så kan ikke føre en samtale, og hun er blind. Det fabelaktige er ikke at hun, som er blind, kan spille så godt. Der finnes andre blinde pianister. Zhu Xiao-Mei holder bevisst øynene lukket når hun opptrer. Det fabelaktige er at musikken åpnet en dør inn i hjertet og sinnet til et barn innestengt i seg selv, og satte det fri. Musikken lærte Lucy å sitte stille. Den lærte henne å møte andre. Et sovende, kanskje uant sjelsdyp lå og ventet, dypt i henne, på å oppdage skjønnheten. En sårbar ungdom dårlig i stand til å kommunisere verbalt fikk uttrykke seg flytende gjennom Chopin og Debussy. Å høre hennes lærer, Daniel Bath, fortelle hvordan han åpnet musikkens univers for Lucy, er storartet.
Enhetlig visjon
Idet mange katolske fellesskap reduseres og dør ut, er det godt å minnes dem som lever og viderfører levende visdom. Et godt eksempel er cistercienserinneklosteret i Vitorchiano, strålende fruktbart. Madre Cristiana Piccardo, husets abbedisse fra 1964 til 1988, skrev en gang: ‘Et plagsomt fenomen i det moderne samfunn, er den intense oppstykking vi møter overalt. I enhver sfære av vårt liv som enkeltmennesker og som samfunn, er prosedyrer kjennetegnet av oppstykket spesialisering. For å få en sykdom diagnostisert, må vi oppsøke et dusin ulike spesialister; for å få behandling, må vi bevege oss inn i og ut av sterkt strukturerte behandlingssektorer innen klart differensierte enheter. Det er ikke spesialiseringen som sådan som er et problem, men tapet av en enhetlig visjon av livet, av mennesket, av verden. Nok kan vi oppnå brokker av informasjon, men vi har mistet evnen til å integrere dem inn i et bredere bilde av personlighetens mysterium, av menneskets enhetlige kompleksitet, ja, av selve livet.’ Et vellevd klosterliv vitner om en slik enhetlig visjon og hjelper oss til å gjenvinne den.
Ideologisk kvikksand
Professor Cordelia Fines anmeldelse i The TLS av Hannah Barnes’ bok, Time to Think – The inside story of the collapse of the Tavistock’s Gender Service for Children er vesentlig lesestoff. Stykket tar på alvor dem som opplever kjønnsdysfori, men viser i hvilken grad offentlig diskurs om emnet er ideologisk bestemt. Resultatet er fatalt for den sårbare ungdom gender-‘vitenskap’ øyensynlig vil tjene. Fine belyser hvordan annerledestenkning forties. Skandalen vi forbinder med Tavistock-klinikken oppstod fra ‘en gradvis oppbygd institusjonell utvitenhet’. Over flere år øket politisk press fra aktivist-grupper. Det skapte et klima som ‘gjorde det svært vanskelig for folk å få tenke fritt’. Som følge ble det som i bunn og grunn var medisinsk eksperimentering utført på skjørt empirisk grunnlag. Hannah Barnes’ grundige forskning er, skriver Professor Fine, ‘en smertefull, viktig påminnelse om at klinisk behandling som har til hensikt å fremme velvære hos ungdom som opplever kjønnsinkongruens, og som ivaretar deres autonomi, ikke kan bygges på ideologisk kvikksand bestående av uvitenhet, glemsel og taushetstvang.’ Stor omsorg kreves, stor forsiktighet, og ikke minst stor visdom – en sjelden fugl i samtidig debatt. Se også her.
Forsyn
Vi leser i dag hos Hosea dette Guds ord, ‘Jeg vil være som dugg for Israel, han skal blomstre som en lilje og slå røtter som trærne på Libanon’ (14,5). Libanons trær, som Salomo begjærte for å bygge Jerusalems tempel, er et bibelsk symbol på stabilitet og majestet. Men den ydmyke liljen står for herlighet Salomo i all sin prakt kun kan misunne. Duggen er enda mer subtil. Umålbar faller den over jorden på nattetid, i dypeste stillhet, men utifra den springer mannaen som i førti år nærer Israel i ødemarken, et håndfast bilde på det mystiske, supersubstantielle Brød. Herrens handling lar seg ikke begrense til én enkelt sfære. Den realiseres på uendelig mange vis, snart oppsiktsvekkende, snart umerkelig.
La oss da leve med stor oppmerksomhet mens vi skjerper vårt sanselig syn og hjertets syn.
Caesar og jeg
Til enhver tid har det vært vanskelig for troende å finne sin plass innen verdslige strukturer. Hva skal man egentlig, og hva skal man ikke, yte til Caesar? Pinchas Goldschmidt, tidligere over-rabbiner i Russland, reflekterer over spørsmålet i et grundig gjennomtenkt essay i Foreign Policy (et stykke Sandro Magister diskuterer her). Han ser på rollen religion spiller i Russlands urettferdige krig mot Ukraina. Og uttrykker klart hvor vanskelig det er å bevare religiøs integritet innenfor et totalitært system. Noen religiøse fellesskap drar nytte av systemet. Men hva skjer hvis, eller når, systemet faller? Goldschmidt understreker et viktig poeng: ‘Deres viktigste gode er folket, ikke katedralene. En tung pris må betales for full sammensmelting med staten. Når stat og kirke blir til ett, vil den ene part etterhvert fremstå som farlig, truende overflødig.’
Innsikten har relevans også for den som lever i et tilsynelatende liberalt demokrati.
Velg lyset!
I almen oppfatning, er djevelens fotavtrykk merket etter en kløvet hov. Bildet er passende – ordet ‘djevel’ betyr ‘den splittende’; hvor som helst djevelen er innom, etterlater den seg splittelse i sitt kjølvann. Stort sett er den ondes handling uspektakulær. Tenk ikke nødvendigvis på scener fra Max von Sydows Eksorsisten. Det onde har det med å smyge seg inn. Ofte taler det pent for seg. Så har vi desto større grunn, når vi møter splittelse i oss eller omkring oss, til å gjenta dåpsaktens Abrenuntio vi ellers resiterer sammen under påskenattsvaken. På egen hånd kan vi bekrefte den med fred, men også med bestemthet. Vårt arbeid for å motvirke det onde vil alltid fremme enhet, integritet og forsoning i sannhet. ‘Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!’, står det i et gedigent vers i Salme 86. På latin: ‘Simplex fac cor meum, ut timeat nomen tuum’. Å be den bønnen virksomhet, er et sterkt våpen mot mørke makter. Derved velger vi å leve i lyset.
Fratelli tutti
Det er risikabelt å søke én tolkningsnøkkel til et pontifikat, som nødvendigvis har mange aspekter. Når det gjelder Pave Frans, tror jeg dog vi finner et vesentlig utsagn i formaningen Evangelii Gaudium fra 2013. Teksten var en programerklæring for hans tjeneste som Apostelen Peters etterfølger. I sin innledning skrev den nyvalgte paven: ‘Den store risiko i verden av i dag, med dens mangslungne og utmattende konsumtilbud, er et individualistisk tungsinn. Det har sitt opphav i det selvtilfredse, men griske hjerte; i en sykelig jakt på overfladiske nytelser; i en avskåret samvittighet’ (EG, 2). Utrettelig kaller paven oss tilbake til fellesskap. Han byr oss ta oppgjør med vår sløvhet for å la Jesu Ånd forvandle våre liv; til å søke den nærende glede vi kun finner ved å glemme oss selv; til å deprivatisere vår samvittighet for at den skal opplyses av Herrens bud, formidlet gjennom Kirken. Igjen og igjen peker han på brorskapet som eneste mulige grunnlag for et menneskelig samfunn. Brorskap forutsetter at vi gjenkjenner oss selv som barn av vår Far i himmelen, som elsker oss, kaller oss, og fornyer våre liv. La oss, i takknemlighet for Den hellige Fars tjeneste gjennom ti år, kaste av oss alt selvsentrert tungsinn for å lære å kjenne Evangeliets Glede som vår egen.
Om kjærlighet
I romanen Hannah Coulter, lar Wendell Berry den tilårskomne Hannah se tilbake på erfaringen av å miste mannen Virgil under Annen Verdenskrig, mens hun bar hans barn, så på sitt annet ekteskap til Nathan. Hun reflekterer dypt over kjærlighetens vesen.
‘Iblant kunne jeg også se at kjærligheten er et stort rom med mange dører, hvor vi innbys til å banke på og stige inn. Selv om rommet inneholder hele verden, solen, månen og stjernene, er det lite nok til å få plass i våre hjerter. Det finnes i hjertene til alle som velger å stige inn. Ikke alle stiger inn. Noen kan bli stående utenfor for alltid. Noen kommer inn og blir værende til de dør, og etterpå. Jeg var lenge der sammen med Nathan. Jeg er ennå der sammen med ham. Hva så med Virgil? En gang steg også vi sammen inn i rommet. Nå som jeg med ømhet husker det hele igjen, har jeg inntrykk av at jeg fremdeles er i rommet også sammen med ham. Jeg er der sammen med alle dem – de fleste av dem døde, men noen lever ennå – som gav meg kjærlighet og fremkalte kjærlighet i meg. Når jeg teller over dem, overrasker det meg hvor mange det er av dem.’
Kalt til hellighet
Hva ser du som viktigste aspekt av den misjonerende dimensjon vi er kalt til?
Det er liksom på moten nå for tiden å ville oppsummere Det annet Vatikankonsil i et slagord – ulike forsøk er blitt gjort, langt fra alle overbeviser meg. Spørsmålet jeg ofte stiller meg selv, er følgende: Hva i all verden hendte med Konsilets sterke vektlegging av det allmenne kall til hellighet? Det er noe knapt noen snakker om. Men vi er kalt til å forvandles på en måte som tilsvarer Guds opprinnelige, skapende hensikt, som er en herlig hensikt.
Fra en samtale med Luca Fiore i Tracce. Du finner den her.
Aldri sånn
‘Det finnes ikke noe sånt som en tilfeldig, usignifikant seksuell handling, det er noe alle vet. Tenk på ulikheten mellom sex og spising – du rusler langs en vei, i veikanten ser du en sopp, du kan en del om sopp, du plukker den og spiser den uten videre – sex er aldri sånn. Av den grunn dreier dyd i forbindelse med spising seg grunnleggende sett om mønsteret i våre spisevaner. Men dyd i forbindelse med sex – kyskhet – dreier seg ikke bare om et slikt mønster, altså om rollen sex spiller i et par liv.’
Jeg siterer her Elizabeth Anscombe fra et essay hun skrev om Prevensjon og kyskhet, en leseverdig tekst preget av menneskelighet, humor, og sylskarp intelligens. Når man leser teksten, minnes man om hvor tåkete praten fort blir når det snakkes om denslags ting nå om dagen, om behovet vi har for klarhet og trosbasert forbudt.
Ta gjerne også en titt på Strøtankene datert 12. januar 2023.
Ydmyk og sterk
I disse synodale tider, når alles stemme skal høres, må vi lytte ikke minst til helgenenes røst. Hva har de å fortelle oss? Kardinal Anders Arborelius stilte spørsmålet i Vadstena i går, ved en messe feiret som del av Den nordiske Bispekonferanse. Vadstena er den uforlignelige Birgittas by. Da Brigitta gav instrukser for klosterkirken der, et storartet eksempel på teologisk arkitektur fullt av mystiske mål, insisterte hun på at kirken skulle være ‘ydmyk og sterk’. Kirken i våre dager lever i en tilstand av ydmykelse. Dette kaller oss til omvendelse og fornyelse. Men hva med Kirkens styrke? Ofte synes det som om hun skjemmer seg for å gi den uttrykk. Så er det viktig å huske at styrken det er snakk om, ikke er hennes, men Herrens. På dette plan har vi et erkjennelsesarbeid å utføre. Vi vil gjøre det rett hvis vi husker setningen den hellige Birgitta tok som sitt motto: ‘Amor meus crucifixus est’ – ‘min kjærlighet er korsfestet’. Er vi rotfestet i denne sannhet?
Sverd til hakker
Dette bildet av den sørgende Guds Mor, i en holdning som antyder en korsfestelsesscene, ble malt av en ukrainsk ikonograf på treverk fra en ammunisjonskasse. Kunstneren ville formidle sin seige overbevsiging om at skjønnhet, estetisk og åndelig, kan fødes selv utifra heslighet og vold. Ja, selv midt i en pågående, fryktelig krig. ‘De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver’, skriver Jesaja. Når? Når Herren selv skal dømme mellom folkene (2,4). Dommen er blitt innledet, men den utarbeides med en hastighet som, fra vårt perspektiv, synes ulidelig langsom. Guds Mor fremviser en sorg uadskillelig fra menneskets lodd. Allikevel tiltaler vi henne i vidunderlige liturgiske tekster med oppfordringen: ‘Fryd deg!’ Kristen glede oppstår på grunnlag av ting slik de er. Det dreier seg om en klarsynt glede som ikke behøver å abstrahere fra virkeligheten; for realiteten slik vi opplever og utholder den bæres av en menneskelig sett ubegripelig velvilje, på frelsens vei. Troens mysterium.
Kristen odyssé
Besøker du klosterkirken i Corvey, hvor den hellige Ansgar var munk, og klatrer opp til vestfront-koret fra 800-tallet, gjør du en besnærende oppdagelse. På nordveggen finnes et motiv, mer en tusen år gammelt, av Odyssevs i kamp med Skylla. Hva har han der å gjøre? Et eksempel på middelaldersk synkretisme? En utvanning av evangeliet på grunnlag av klassisk lærdom. Nei. I urkirken ble Odyssevs ofte sett som en forespeiling, ikke bare av den kristen reise (se Strøtanker fra 5. mai 2022), men av Kristus selv. Våre forfedre i troen var overbevist om at Kristus er svaret på enhver tids idealer og edleste forhåpninger, at han oppsummerer all kultur. Overbevisningen er velfundert. Vi kunne trenge å tilegne oss den på nytt, skulle vi ha tapt den. En av de fremste kristne utfordringer her og nå er utvilsomt å vise at Kristus alene tilsvarer også vår tid dypeste lengsler og beste aspirasjoner, uansett hvor forvirret de måtte komme til uttrykk.
Av vårt ord
Menneskets egenart i forhold til dyr, ligger ikke minst i dét at det kan fatte seg i ord. Et dyr kan være trofast, det vet hver hundeeier; men bare et menneske kan love å være det. Den dag i dag, er det høytid når én gir sitt ord. Vårt ord forplikter oss; det frigjør oss også. Et løfte foredler den som helhjertet lover. I trofasthet finner vi grobunnen vi trenger for å vokse, modnes og bære frukt. Når Herren gir oss sin bønn – ‘Fader vår, du som er i himmelen’ – er det ikke for at vi skal lire den av oss som en magisk formel. Bønnen gis oss som grunnlag for en bindende pakt. Når vi ber, ‘tilgi oss vår synd’, skylder vi å tilgi. Brødet vi ber om, gis oss for å deles. Lar vi Herrens navn helliges i oss? ‘Mitt ord’, sier Herren, ‘vender ikke tilbake til meg uten å ha noen virkning.’ Men det kan synke ned i et sort hull i vår bevissthet, for der å forsvinne. Måtte det ikke skje! La oss være mottagelige for Guds livgivende ord, for så å vise oss selv menn og kvinner av vårt ord.
Bønnens skole
‘Vi behøver ingen uttømmende erfaring av menneskets tilstand, eller av åndelig liv, for å fastslå at vi holdes fanget av en nær ubegrenset verden av uorden i form av synd, følelsesmessig ubalanse, ulegede sår, ødeleggende vaner, og så videre. Alle disse tingene utgjør vårt hjertes urenhet. Vi har nettopp sett at hjertet taler gjennom følelsene. Men all den uorden jeg nettopp har henvist til, skaper kaos i våre følelser! Dette kommer til uttrykk nesten uten at vi merker det. Vi rives i stykker, stenges for Gud, bindes fast i et slags automatisert onde. Og alt dette kommer fra vårt eget hjerte.’
Fra et brev om hjertets bønn av karteuseren Dom André Poisson. Brevet utgjør ypperlig fastetidslesning. Du finner det her (på engelsk).
Kall
På dag 365 av Russlands angrepskrig mot Ukraina, velger Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk å snakke om kall. Det er et talende valg på en tragiske årsdag. Det angår oss alle. Er vi ansvarlige forvaltere av Guds gave til oss, fast besluttet på å utføre vår opgave selv i svært krevende omstendigheter? Erkebiskopen understreker: ‘Gud kaller. Mennesket må svare. Når et menneske svarer på kallet, gir Gud seg selv til det mennesket.’ Vi kan ta Guds kall for gitt: ‘Gud opphører aldri å kalle mennesket. Har vi allerede valgt vår livsvei ved en endelig beslutning, må vi bekrefte beslutningen ved våre daglige valg, og ikke slå inn på noe annet spor. Men hvis vi stenger oss inne i oss selv og antar at det vi har mottatt er privat eiendom, vår egen skatt, risikerer vi å miste det. Det kan skje at én som ikke ønsker å lytte til Gud, som kaller oss, fra dag til dag, kan miste retningssansen og drive bort fra veien som leder mot daglig vekst. Skjer det, føler vi oss fortapt.’ Slik taler én som forblir radikalt trofast, et levende fyrtårn som gir håp til utallige andre midt i en fryktelig krig. Da er det bare rett og rimelig at hver av oss spør seg selv: ‘Hva med meg?’
Faste
Er det en forskjell mellom slankekur og faste?
Ja, en kategorisk forskjell! Slanker jeg meg, er jeg både fokus og subjekt; det jeg ønsker, er å smyge meg tilbake inn i klær som passet fint for tre år siden. Fasting derimot har en hensikt som ligger utenfor meg selv. Jeg gir avkall på mat eller en form for underholdning eller hva det måtte være.
Men fasting er i streng forstand en ekstatisk praksis; det vil si at den hjelper meg til å tre ut av meg selv og henimot en annen, til å skjerpes i oppmerksomhet. Slanking har det med å virke motsatt: Den fokuserer oss intenst på oss selv.
Tynn kappe
I et vakkert essay i Mentsch Magazine, skriver Knut Ødegård om ‘Den leikne Rolf Jacobsen’. Han utlegger Jacobsens evne til barnlig iver, hans onomatopoetiske gjøgleri og hans sans for det absurde; men alt dette sameksisterte med stort alvor. Kanskje er det kun den som tar livet på alvor, som virkelig kan le (og ikke bare flire) av det? Det var ‘noko både ømt og sårbart’ i Jacobsen. Dette fikk uttrykk ikke minst etter at konen Petra døde. Jeg har knapt lest et inderligere kjærlighetsdikt enn dét han skrev i den anledning. Petras hender ‘var som et hus’ for dikteren og mannen: ‘De sa/Flytt inn her./Ikke regn, ikke frost, ikke frykt./Jeg har bodd i det huset/uten regn, uten frost, uten frykt/til tiden kom og rev det ned./Nå er jeg ute på veiene igjen./Kappen min er tynn. Det trekker opp/til sne.’ Dog selv i tapet, skriver Ødegård, øynet Jacobsen en mening, selv om han ikke kunne fatte den. ‘Ja, han var artist, spelar — og from.’ ‘Det fanst ein chaplinsk humor i hans store hjarta, han fann ‘veier overalt, og spor i hjertene/og stier med lavmælt lys’.’
Nostalgia
Mario Martones film Nostalgia fra 2022 beretter intrykksfullt, men forstyrrende om en manns hensikt om å forsones med egen fortid. I det han trekkes tilbake til et sted og en verden han hadde forlatt hastig og engstelig førti år før, gjenoppdager Felice både sødme og frykt. Fremstillingen av et samfunn trellbundet av vold, er subtil. Vi møter ‘en verden av fare destillert til pregnante pauser og ørsmå gester’, skrev Teo Bugbee i The New York Times. Men for en ømhet midt i det hele! Felices gjenforening med sin gamle mor er uforglemmelig. En idealistisk ung prest, venn av utstøtte, gir oss noe uventet i disse tider: et medialt bilde av en katolsk prest som på samme tid er troverdig, menneskelig og fullt hengiven. Jo mer filmen beveger seg fremad, jo mer Felice reintegrerer den del av seg selv han hadde amputert, jo mer høyreist og friere går han. Som man hadde ønsket at en slik historie fikk en lykkelig slutt!
Tilgivelse
Kristendommen fremholder et høyt ideal om tilgivelse. Vi kjenner det; men å se det satt ut i livet, er alltid overveldende. Ved The New York Encounter berettet Diane Foley om erfaringen av å gjennomleve to fryktelige år mens sønnen James, krigsreporter, satt i fangenskap i Syria, hvor han ble henrettet. Hun beskrev sine frustrerte forsøk på å få USAs regjering til å gripe inn, eller rett og slett til å anerkjenne bortføringen. Samtidig bad hun. Hun fortalte om dagen da hun knelte i kirken og bad: ‘Herre, jeg overgir Jim i dine hender.’ Noen uker senere, på sensommeren 2014, ble nyheten om hans død bekreftet. Foleyfamiliens beslutning der og da om ikke å gi etter for bitterhet, om å strekke ut en tilgivelsens hånd, sjokkerte mange. Diane sa ganske enkelt, ‘Jim ville ha villet det slik’. Etter i 2022 å ha møtt en av militantene som holdt James fanget, sa hun til BBC, ‘Hater jeg dem, har de vunnet. Da vil de holde meg fanget, fordi jeg ikke er villig til å skille meg fra det de gjorde mot ham jeg elsket. Vi må be om mot til å være annerledes.’
Tålmodighet
I Skriften fremstilles helbredelse ofte som gjenskapelse. I historien om Noa ser vi at vannet som, den første dag, vek fra jordens overflate, trekkes tilbake over den, for å muliggjøre en ny begynnelse. Bildet som resulterer, er bildet av en verden som drukner (1. Mosebok 8:6-22). Også åndelig helbredelse kan føre gjennom trauma. Når et bevisst samspill med døden, med avhengighet, med strukturell synd vaskes bort fra et menneskes liv, kan han eller hun føle seg ankerløs og fortapt; ferden inn i nådens tilstand kan synes skremmende. Utholdenhet kreve, og det er viktig at man ikke ferdes alene – at man lar seg hjelpe. Den blinde mann i evangeliet får likeledes synet gradvis tilbake. Med en handling som minner om Adams tilblivelse, former Jesus ham og åpner hans øyne etappevis inntil han til slutt er i stand til å ta virkeligheten til seg slik den er (Marks 8:22-26). Å stole på Gud, er å tro at han, så lenge vi overgir oss i hans hender, kan fullføre et salig formål også når det vi opplever her og nå bare er forvirring.
Absurde idealer
Jeg har endelig fått lest nekrologen om en munk fra Dallas, Pater Roch András Kereszty, som døde 14 desember 2022. Den fremstiller denne lærde ungarerens trofaste, fruktbare liv etter at han slo seg ned i det han antok ville være ‘kun en diger, uttørket prærie, kontinentets villeste og minst kultiverte område’. Der ble han en kunnskapens og menneskelighetens kilde for andre. ‘Elevene begynte etterhvert å merke at det befant seg, bak den robuste fasaden – den slående presens, den sterke, dypt monotone røsten, ansiktet som ble til en grimase når han prøvde å smile – en mann med uendelig aktelse for alt som var godt i dem som omgav ham. ‘Han forhåpninger for oss overskred alltid våre egne, derfor kunne han være så forlangende.’ Han som selv hadde øvet ‘disiplinene som går ut på å overvinne frykt’ på egne vegne, var ikke redd for å ‘konfrontere oss med de høyeste, ja, med absurd høye idealer.’
Ingen glemmer en god lærer.
Alfabetisering
Blodsbrødrene Kyrillos og Methodios er forbilder på misjonsiver. De forlot sitt hjemland for å vitne i fremmede strøk om nytt liv i Kristus. De utviste de kristne dyder i heroisk grad. I tillegg tjente de kulturens sak. Vi kaller fremdeles alfabetet brukt av de østslaviske språk ‘kyrillisk’ etter Kyrillos, en fremragende lingvist. Kanskje vil man si at den kulturelle arven er tilfeldig? Kyrillos’ anliggende var å oppskrive liturgiske tekster samt formidle en oversettelse av Skriften. Men derved la han nettopp grunnlaget for kultur. I Vesten i dag, mangler vi et felles språk. Samfunnet er atomisert. Vi sliter med å snakke sammen, derfor bryter vold ut. Vi skal ikke undervurdere alfabetiserings-oppgaven vi som kristne har foran oss i dag. Vi har det eneste adekvate redskap. Kristus, Guds evige Ord, er ikke bare Alfa og Omega, men også alle de andre bokstavene imellom. I ham finner vi det vi trenger for å begripe oss selv og livene vi lever.
Blant brødre
‘Mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel’ (Gen 4,8). Forholdet mellom brødre — og, for den saks skyld, mellom søstre — kan være komplisert. Man står hverandre nær; dog er man på avstand. Man kan ha vondt for å se hverandre klart. I blant vet brødre og søstre for mye om hverandre. Mye forhistorie inngår i deres forhold. Kains sjalusi må ha en slik forhistorie. Vi kjenner den ikke, men kan forestille oss den. Han føler seg iskyggesatt av Abel, og kan ikke lenger se ham i ansiktet: ‘Han stirret ned for seg.’ La oss være på vakt i slike tilfeller, så vi ikke trekkes, uten å merke det, inn i handling drevet av blind harme. Spørsmålene vi skal stille oss selv, er spørsmålene Gud stiller Kain: ‘Hvorfor er du harm? Hvorfor stirrer du ned for deg?’ Forstår vi motivasjonen bak en stemning, kan vi gjøre noe med den. Da kan noe vidunderlig skje. Da kan, som det står i Salme 76, selv menneskers harme bli til lovprisning, grunnet i ydmykhet, preget av bønn om tilgivelse, en kilde til ny omvendelse.
Fra Aleppo
Verden hadde stort sett glemt Syria. Da vi hørte om jordskjelvet der nylig, var det mer enn vi kunne ta innover oss – vi trenger å rotfeste denslags nyheter i konkrete skjebner. Her er et brev fra en gammel mann i Aleppo, gjengitt på siden til noen venner av mine søstre i Azeir. ‘Hva skal jeg si, Josef? Jeg har aldri sett noe lignende, hverken i krig eller andre omstendigheter. En fryktelig ting! Allikevel priser vi stadig Gud. Vi har sett døden med egne øyne, så så vi livet igjen. Jeg forble under ruinene i to dager. Så ble jeg reddet, Gud skje lov. Til tross for skadene på huset mitt, har jeg prøvd å rydde såpass at det blir beboelig. Igjen sover jeg hjemme. Det er folk som har sovet på gaten i tre dager; og ennå er det folk som sover på gaten. Situasjonen er svært alvorlig og ubeskrivelig. Men jeg kan fortelle deg at jeg er gjenfødt til liv, og takker Gud.’
La oss gjøre hva vi kan for å hjelpe.
Nærvær
Beretningen om Benedikts og Scholasticas siste møte ved Monte Cassino viser at selv den ypperste helgen i ny og ne kan trenge en søster som setter ham på plass. Den vitner også om betydningen av å møtes ansikt til ansikt. Scholastica tok klokken som ringte til kvelds på alvor: Hun var selv nonne, tross alt. Men hun visste at de to hadde vesentlige ting å si til hverandre og at tiden var knapp. Herren bekreftet hennes prioritet — ved dårlig vær. Så også dét kan være et tegn på himmelsk velsignelse.
Vi som går rundt med allverdens små dingser som piper, plinger, blinker og vibrerer, blir stadig kalt bort fra der hvor vi er. Scholastica minner oss om viktigheten av å være tilstede, om å prioritere nærvær.
Det var Scholasticas kjærlighet, leser vi, som gjorde hennes bønn velbehagelig. Er jeg én som elsker? Vet jeg egentlig hva kjærlighet er? Eller er ordet for meg abstrakt? Det er spørsmål vi kan stille oss idag.
Noen som bryr seg?
‘Jeg lengter etter noen som ikke frastøtes av min gebrokkenhet, skuffes av min mislykkethet eller blir flau av min tristhet. Noen som verdsetter de dypere spørsmål jeg stiller, som er viss på meningen med livet og vandrer sammen med meg for å finne den. Noen som kjenner meg og, uforklarlig, bryr seg om meg.’
Kan du kjenne deg igjen i utsagnet? Det uttrykker motivasjonen bak et storstilt Møte som finner sted i New York neste uke, over tre dager. Blant annet inngår en panelsamtale over temaet ‘Én som er med meg’. Du kan følge den enten på Møtets nettside eller på www.ewtn.no.
Pave Benedikt XVI insisterte: ‘Enhver av oss er ønsket. Enhver er elsket. Enhver behøves.’ Hvorfor finner vi dette så vanskelig å tro på?
Slaveri
Bibelselskapets beslutning om å gjøre videre bruke av ordet ‘slave’ i neste års oversettelse, har vakt oppsikt. Beslutningen er gjennomtenkt, ja, har sågar vært gjenstand for en nettundersøkelse per klikk. Det er oppsiktsvekkende at Guds Ord kan oversettes ved folkeavstemning. Men er ikke selv de lærde debatter vel abstrakte? Tør vi anta at våre begreper om slaveri gjengir den tanke og praksis som ligger til grunn for gresk ordbruk i Det nye testamente? En norsk trell på Olav Tryggvasons tid kan knapt jamføres med en skikkelse i Onkel Toms hytte. Skal da Paulus, som kaller seg Kristi doulos, kunne beskrives utfra begrepet ‘slave’ med resonansen ordet har nå? Den katolske Kirke feirer i dag en sudanesisk helgen, St Josephine Bakhita, som tilbragte tolv år som slave. Hun ble solgt fem ganger. Hun gjennomgikk ubeskrivelig mishandling på både kropp og sjel. Hun var et ikke-menneske inntil hun ble erklært fri ved en rettsbeslutning i 1889. Den gjorde det mulig for henne å realisere et dypt begjær: Hun ble døpt, konfirmert, og ble etterhvert ordenssøster. I Kirken hadde hun lært hva det vil si å være fri. Jeg undrer hva Josephine hadde klikket, var hun blir gjenstand for en spørreundersøkelse om ‘slaveri’ er et adekvat moderne uttrykk for den kristne tilstand.
Muliggjøring
Problematikken i dagens evangelium (Mark 7,1-13) er tidløs. Vi har lett for å sette Guds bud ‘pent til side’, det være seg fordi vi ikke orker å følge dem, fordi vi mener de er gått ut på dato (lik sur melk) eller fordi vi er prinsipielt uenige i hva de fordrer. For all del, vi skal bruke forstand i møte med Guds åpenbaring: Det er en kristenplikt. Men den vesentlige spørsmålsstilling ligger dypere. Tror jeg at Gud har uttrykt seg definitivt i Jesus Kristus? Tror jeg at Bibelen på meningsfullt vis kan kalles ‘Guds Ord’? Har jeg tillit til at Gud vil oss vel, også når det han ber oss om er krevende? Vi er barn av en tid som har gjort helsestudioet til den ultimate helligdom. Vi former energisk oss selv på kropp og sinn etter egen forestilling. Har vi ennå plass, rent konseptuelt, til en Gud som ber oss om å gjøre eller bli noe vi ikke selv har tenkt på, som har evne til å muliggjøre det vi selv anser som umulig?
Blott til lyst?
Kan man leve blott til lyst? Det er spørsmålet som stilles i Il trionfo del Tempo e del Disinganno av Benedetto Pamphilij, for det var i de dager da kardinaler forfattet skuespill. Handel, som møtte Pamphilij i Roma i 1706 satte verket til musikk følgende år. Komponisten var da 22, kardinalen 53. Så forbauset de begge ville ha vært over å se deres opera oppført i Trondheim, så ved verdens ende, i aften — i Martin Wåhlbergs fine tolkning. Handlingen er enkel og grei. Den omfatter fire personifiserte gestalter: Skjønnheten rives mellom Lystens fristelser og Tidens strenge formaning, godt hjulpet i sin betraktning av Desillusjon, en flott alt-rolle. Litt etter litt innser Skjønnheten at Lyst rett og slett ikke er en ansvarlig partner på lang sikt. Hun beslutter at et verdi-hierarki behøves for å bygge et liv som har fremtidsvyer. I stadig større grad skjønner hun at sannhet, som først ikke fenget henne, i så måte er en viktig kategori. Overhodet ingen dum tematikk.
Materialisering
I et av hennes bredt anlagte ‘brev’, utgitt som essays, understreker Ida Görres at Gud er hinsides ethvert kjønnsbegrep. ‘Han er den Ene i enhver henseende, for han er all værens fylde. Men på det jordisk-menneskelige plan er denne fylden inndelt i kraftfelt av genererende og mottakende kjærlighet, av kjærlighet som beskyttende og omsorgsfullt opprettholder og av kjærlighet som bærer, føder og pleier. Gud er Faderen fra hvem alt farskap på jord får sitt navn; og Gud er den moderlige Gud ‘i hvem vi lever og beveger oss’. Kjønnenes symbolikk og hellige tegn-verdi er utømmelig rik og dyp. From hedendom visste mangt om dette (bare nå, på slutten av nytiden, har vi redusert det til ren materialisme). Kristne burde ha enda dypere viten. Kirkens store, ærverdige åndelige tradisjon er full av skjulte skatter vi igjen burde tilegne oss som våre egne.’ Teksten ble utgitt i 1949 i boken Von Ehe und von Einsamkeit. Görres kan ikke ha ant hvor vesentlig hennes bemerkning ville lyde trekvart århundre senere. Når det er sagt, hvem leser Görres nå om dagen? Også hun står for en skatt vi på nytt burde tilegne oss.
Trofasthet
I prekenen han holdt ved Ida Görres’ begravelse den 19 mai 1971, siterte Professor Dr Joseph Ratzinger et smerte-rop fra et av hennes essays. ‘Hva om opprørerne faktisk eide fremtiden? Hva om prosessen som for oss forekommer som ødeleggelse og bedrag var Gud vilje? Hva om det var uttrykk for manglende tro å motsette seg den? Hva om (en pinende tanke i midnattstimen), hva om jeg var bundet til et stort, men ubønnhørlig døende legeme kun med følelsesmessige bånd, bånd som til syvende og sist utgjøres av subjektive, ufornuftige komplekser, fordommer, foreldet fromhet og lojalitet på feil grunnlag? Seiler vi i et skip som har slått lekk og synker centimeter for centimeter, slik at ikke bare rottene, men også forstandige, nøkterne folk hopper av mens de kan?’
‘Dog var alle disse spørsmålene’, fortsatte Ratzinger, ‘kvalifisert av en enorm tillit som ingen ting kunne ødelegge. Den fant uttrykk i den ikke mindre sterke bekjennelsen: «Jeg tror på Guds trofasthet!».’
Ja, her finner vi en tidløs kilde til balansert utsyn og stille glede.
Empoignement
‘Ah, Viktoria’, utbryter Yehudi Menuhin om Viktoria Postnikova: ‘For et empoignement! For en kraft, for en storartet hengivenhet, kraft og lidenskap! Det består intet opphold mellom henne og musikken. Hun setter i gang, og har full kommando.’
Bemerkningene falt i en samtale med Bruno Monsaingeon i det de to satt og lyttet til en innspilling av Postnikova og Menuhin som spiller Bartoks Første Sonate. Vi ser hva fiolinisten mente også her, hvor hun spiller Rakhmaninovs Klaverkonsert no. 1 med The BBC Symphony Orchestra under ledelse av Rozhdestvensky, som hun var gift med, i august 1979.
Men kanskje blir hennes uttrykk klarest i denne innspillingen gjort langt senere i livet. Som ekstranummer i Budapest spiller Postnikova Schuberts Impromptu no. 3, Opus 90. Hun er ett med klaveret, uten det minste behov for eksentrisk gestikk.
Tohu va-Vohu
‘I opphavet’, leser vi i Første Mosebok, var jorden ‘øde og tom’. Hvordan det kan ha artet seg, er noe de fleste av oss knapt kan forestille seg. Men vi får privilegerte impulser i et nylig gjenoppdaget fjernsynsintervju fra 1964 med Pater Georges Lemaître. Fysikeren og presten var blant de første som formulerte en ‘Big Bang’-teori. Han vektlegger at ‘opphavet er så uforestillbart, så annerledes fra verdens nåværende tilstand’ at vi først må ta mental avstand fra bildet av verden slik vi (tror vi) kjenner den: ‘Der finnes et opphav i flerfoldighet som kan beskrives utifra desintegreringen av all eksisterende materie i ett atom. Første resultat av desintegreringen er faktisk, så langt vi kan følge teorien, et universum, et ekspanderende rom fylt av plasma, av svært energiske stråler som går i alle retninger. Noe som overhodet ikke ligner en ensartet gass. Deretter skjedde det, ved en prosess vi vagt kan tenke oss, men dessverre ikke følge i særlig detalj, at gasser oppstod lokalt; gass-skyer som beveget seg med stor hastighet…’
Du finner videoen her, en transkribert versjon på fransk og engelsk here.
Fri foran overmakt
En anmeldelse av Josh Cohen nevner en hendelse fra Freuds liv som var meg ukjent. Den forekom da Freud, gjenstand for nazistenes intense oppmerksomhet siden Anschluss, endelig lot seg overtale til å forlate Wien på Orientekspressen i juni 1938.
‘Det at Freud så sent, med sånn ambivalens, lot seg rekruttere til fluktplaner, inngir ofte frustrasjon blandet med respekt. Hvordan kunne han, for eksempel, være så uvøren at han spurte Nazi-offiseren som ventet på hans obligatoriske signatur (det gjaldt et dokument som attesterte den ‘respekt og omtenksomhet’ Gestapo hadde vist ham) om han kunne legge til følgende setning: ‘Jeg kan anbefale Gestapo på det varmeste til enhver’? Bemerkningen risikerte å sabotere hele planen: Vitner forteller om raseriet på offiserens ansikt. Dog skal det godt gjøres å høre slik skarp galgenhumor uten å føle en bølge av beundring.’
Måtte beundringen man føler føre til besluttsomhet for egen del.
Lærde levitter
Jeg slumper å ha en biografi om den hellige Frans av Sales av Eugène Julien, biskop av Arras, utgitt i 1928. Den bærer innskriften: ‘A mes prêtres, ce beau visage de Prêtre’, ‘Til mine prester [tilegner jeg] dette vakre bildet av en Prest’. Ja, vi trenger vakre forbilder på hellige liv vi kan ønske å etterligne. At en biskop bidrar med slikt, er sannelig et pastoralt initiativ. Da Kong Henrik IV tilbød Frans forflytning til et rikere stift enn Genève, svarte han: ‘Jeg ber Deres Majestet om forlatelse, men jeg kan ikke motta Hans tilbud. Jeg er en gift mann. Jeg har ektet en fattig kone, og kan ikke forlate henne til fordel for en rikere.’ Her finner vi en hel teologi om bispestanden. Til sine prester sa Frans: ‘Det er ikke nok for geistlige å ville bli hellige; de må også bli lærde i sin stands vitenskap. For presters del, er uvitenhet mer å frykte selv enn synd; for ved uvitenhet taper man ikke kun seg selv, man vanærer, vanhelliger presteskapet. Lærdom er for en prest det kirkelige hierarkis åttende sakrament. Stor elendighet rammer Kirken når lærdommens ark finnes, ikke i levittenes hender, men i andres.’ Somme levitter synes nå om dagen å ikke ta dette så tungt. Så har vi godt av påminnelsen.
Gjennom tåkeheim
I det så mye ved Russland vekker frykt, indignasjon og raseri, er det viktig å huske det andre Russland kjennetegnet av dyp menneskelighet og åpenhet. Det gjør meg godt å se Yuri Norsteins vakre tegnefilm Pinnsvin i tåke på nytt. Det er en lignelse som ikke lett lar seg tolke. Den utspiller seg på mange nivåer. Den er kompleks, men på samme tid preget av største enkelhet. Den taler til oss om frykt, om reell fare, om uventede forbundsfeller, om gleden ved gjenforening i vennskap, og om den trofasthet og kjærlighet som kan rommes i et glass bringebærsyltetøy. Vi går alle gjennom perioder når vi ikke klart skjønner hvor veien går, når vi tenker vi ikke engang kan se våre egne føtter. Norstein bemerket en gang om filmen: ‘Pinnsvin går daglig på besøk til Bjørn, men en dag vandrer han inn i tykk tåke, og er ikke lenger den samme når han kommer ut av den. Dette er beretningen om hvordan vår sedvanlige tilstand kan, ved omstendigheter hinsides bevisst oppmerksomhet, omformes til en katastrofe.’
Dog har katastrofen ikke siste ordet. Skinner ikke stjernene enda lysere mot slutten, etter det Pinnsvin har gjennomgått?
Betydning
Standhaftig fortsetter Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk sine daglige meddelelser til de troende i Ukraina og til folk av god vilje overalt. I går ytret han dette rop: ‘Vi vil høres i alle verdenshjørner, slik at mennesker hører at Ukraina lider, at Ukraina gråter, at vi har det vondt.’ Men han tillater seg ikke, og tillater ikke oss, å fanges av et innadvendt fokus på smerte. Han store anliggende er å ‘oppdage betydningen av kristen eksistens’ i lys av Kristi mysterium og på grunnlag av historisk virkelighet. Med blikket festet på dåpens sakrament, siterer Shevchuk Johannes Chrysostomos: ‘La oss tenke oss et gullbeger som har lidd skade. Samme hvordan det repareres, vil det alltid synes at det er blitt skadet. Hva må til for å fjerne ethvert spor av fordums skjensel fra begeret? Det må smeltes ned på nytt, føres tilbake i ilden, smeltes nok en gang, så få samme form som før, men det vil nå være fornyet. Det vil bestå av samme gull, ha samme begerform, men vil hentes ut fra ilden som nytt; det vil erfare nyskapelse og ny fødsel.’ Til slik nyskapelse er vi kalt. Vår verden trenger å fornyes i Kristus. Med erkebiskopen kan vi be: ‘Himmelske Far, la oss kristne i det tredje årtusen få oppdage at vi er Guds sønner og døtre.’ Slik, kun slik, finner vi kilden til varig rettferd, varig fred.
Nyhet
Den salige Cyprian var seg intenst bevisst nyheten i kristen tro og kristent levnet. Bevisstheten grunnet delvis i tiltrekningskraften han møtte i katolsk lære, liturgi og arv. Den sprang også fra erfaringen av hva en verden uten Kristus ligner på. I 1929, da P Cyprian var nyvigslet prest og jobbet i Onitsha, brøt en kopper-epidemi ut hjemlandsbyen hans. Folk der var overbevist om at sykdommen var forårsaket av onde ånder. En heksejakt tok til. Blant dem som ble utpekt var P Cyprians mor Ejikwevi. Hun ble ført bort fra fellesskapet og tvunget til å drikke gift. Vi kan bare ane hvilket dypt sår hennes brutale død etterlot i sønnens hjerte. Så gjør det desto større inntrykk at P Cyprians tro var så dypt preget av tillit til Guds forsyn.
Riktig mål
Folk spør ofte: Hvordan skal jeg be? I en samtale med Lydia Chukovskaya den 27 september 1939, gav Anna Akhmatova et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. På et tidspunkt da nasjonalt og eget liv var preget av stor spenning, gjenkalte dikteren med vennlig sarkasme et minne fra lykkeligere tider, kanskje for å atspre seg selv: ‘Engang, mens hun prøvde på en kjole sydd av Schweitzer, den sagnomsuste skredder, kysset min kusine (som veide over hundre kilo) et ikon av den hellige Nikolaus mens hun bad: Kjære, gi at den passer!’
Hvis vi er ærlige, ber vi ikke ofte på samme måte? Insisterer vi ikke på at Guds forsyn skal utstyre oss med antrekk som hverken passer oss eller viser oss fordelaktig? En forutsetning for bønn er ydmyk, altså realistisk, selverkjennelse. En videre forutsetning er tillit til at Gud vet hva som er best for meg, og vil gi det jeg trenger for å motta det. Da må jeg selv være villig til å gi slipp på kjære forestillinger om hva jeg ønsker meg eller tror jeg egentlig behøver.
Taushet
Tidebønnene gir oss i dag et fabelaktig lesestykke fra Ignatius av Antiokias Brev til efeserne (§ 15).
‘Det er bedre å tie og virkelig være enn å tale og opphøre å være. Det er en god lære når den som taler, handler ifølge det han sier. Det finnes én lærer som talte og det skjedde; det han gjorde også mens han tidde, var Faderen verdig. Den som i sannhet eier Jesu ord, er i stand til å høre også Ordets taushet, slik at han kan bli fullkommen, slik at han handler ved det han taler, og kjennes på det han tier om.’
Ἄμεινόν ἐστιν σιωπᾶν καὶ εἶναι, ἢ λαλοῦντα μὴ εἶναι. Fremmer min tale det vesentlige? Stadfester den det som er, eller nærer den noe uvirkelig?
Å være en kristen
I dag feires George Kardinal Pells Requiem i Roma. Sluttbønnen leses av paven. Mye er blitt sagt om Pell i de siste dagene. Matteo Mazuzzi skrev i Il Foglio at Pell ikke var noen naturlig diplomat. Sant nok. Hans frie tale kunne skape spenning, ja, det gjør den visst ennå, så å si hinsides graven. Selv vil jeg alltid forbinde Pell med et intervju kringkastet da han var blitt løslatt fra kasjotten i april 2020, etter å ha vært fengslet i månedsvis for gjerninger han ikke hadde begått, etter en rettssak som nå betraktes som regelrett justismord. Det slo meg at Pell var fullstendig uten bitterhet. Med robust likevekt godtok han det som var skjedd slik man godtar noen ukers dårlig vær. Han understreket at han ikke bar nag til sin anklager. Den hellige Silouan sa at oppriktig bønn for fiender er et kriterium for sann kristendom. I så måte har Pell etterlatt et lysende vitnesbyrd; det må få opplyse alt han ellers sa og gjorde. I sin siste preken, for en uke siden, oppfordret han sine lyttere til å virke for Kirkens enhet, tuftet på kjærlighet i sannhet. Det er likeledes et budskap vi skal ta til oss.
En hær med hærmerker
Walter Daniel, St Aelreds biograf, beskrev cisterciensernes foretak slik: ‘De holder fattigdommen høyt i hevd ved frivillig å gi avkall på ting, opprettholdt av fullkommen tro. Guds kjærlighet gjør slik øvelse gledelig. De holdes sammen av en gjensidig kjærlighet så sterk at deres fellesskap ligner en hær som marsjerer under hærmerker. Denne verdens blomster tramper de på med forglemmelsens fot; rikdom og status er dem likegyldige. Hva mat og drikke, handlinger og følelser angår, frigjør de seg fra verdens og kjødets velbehag. Utholdende gjensidig kjærlighet driver bort fra dem ethvert nag, enhver utvekst av sinne eller stolthetens skyggebilder, slik at de, som det står i Apostlenes Gjerninger, er forenet i hjerte og sjel av Den hellige Ånds nåde og kjærlighet.’
Ved slike prinsipper ble Kirken på ellevehundretallet radikalt fornyet.
Fornuftig liv
I en lesverdig anmeldelse i First Things, siterer Jennifer A Fray Elizabeth Anscombes syllabus errorum fra midt på 1980-tallet. Den består av ‘tyve teser som ble gjengs forfektet av henne kollegaer blant analytiske filosofer, teser hun anså for å stå i motsetning til kristen religion og som kunne, understreket hun, bevises uriktige ‘på rent filosofisk grunnlag’. Nesten alle tesene forutsetter et motsetningsforhold mellom natur — forstått som formløs, så uten objektiv mening eller hensikt — og fornuft. Jeg tenker på et av Chapmans vers i Tragedien om Charles, Hertug av Byron fra 1608: ‘Å hvilke motsetninger utgjør mennesket! Hvilke umulige blandinger!’ Dog er det tragisk (egentlig også komisk) at natur og fornuft, kropp og sjel skulle fremstilles som om de var i nødvendig konflikt med hverandre. For å oppklare dilemmaet, har Kirken vesentlige bidrag å komme med. Det vi trenger nå, er ikke retoriske følelsesutgytelser, men tenkere som med Anscombes disiplin, autoritet og klarhet kan føre en metafysisk debatt i den retning som her antydes: ‘Metafysikk er ikke et prosjekt som går ut på å bygge statiske systemer; nei, det er en levd praxis orientert mot visdom.’
Against Inhumanity
At almost 100, Henry Kissinger remains a keen observer of world affairs. In a 2021 book he discussed the way in which the balance of power is rocked by the onset of Artificial Intelligence, which Niall Fergusson has proposed we might rename ‘Inhuman Intelligence’. Recently Kissinger applied this perspective to the war in Ukraine: ‘Auto-nomous weapons already exist, capable of defining, assessing and targeting their own perceived threats and thus in a position to start their own war. Once the line into this realm is crossed and hi-tech becomes standard weaponry – and computers become the principal executors of strategy – the world will find itself in a condition for which as yet it has no established concept. How can leaders exercise control when computers prescribe strategic instructions on a scale and in a manner that inherently limits and threatens human input? How can civilisation be preserved amid such a maelstrom of conflicting information, perceptions and destructive capabilities?’ The ascendancy of the inhuman points to the urgency of Christmas. Faith in the incarnation does not just vindicate humanity; it asserts that we depend on God to know what is, in fact, human. That assertion appears to be empirically demonstrated round about us.
Epifani
Etter å ha tilbedt Guds Sønn, tok vismennene ‘en annen vei’ for å vende tilbake til sitt land. Valget hadde en pragmatisk grunn: Engelen hadde advart dem om Herodes’ renkespill. Men det ligger også dyp symbolsk sannhet i veivalget. Et møte med Jesus er forvandlende. Man er ikke den samme etterpå; det føles ikke lenger naturlig å vandre slik man vandret før. Vi higer etter noe annet som vi kanskje har vondt for å sette fingeren på.
Å være en kristen, er leve i en slik anderledestilstand, stadig på leting etter den rette vei. Veien, selvsagt, har et navn, et ansikt. Den viser seg for oss i Marias favn og her på dette alter.
Mot utkanten
‘Ratzingers dobbeltnavn — Joseph ved fødselen, Benedikt som pave — viser til en uskolert helgen, en av Guds fattige som ligner en russisk yurodivy, en av disse ekstravagante ‘Kristi dårer’ som nektet å adlyde verdens regler for å åpenbare menneskehetens synd. Joseph Ratzinger brøt ingen regler, til det var han for tysk. Men han oppfattet snart at i en åpenbart post-kristen verden vil Kirkens lys naturlig orienteres — på eskatologisk vis, kan vi si — mot det marginale, mot utkanten. Han innså at den katolske tros fremtid avhenger av dens evne til å bli en motkultur utgjort av kreative minoriteter som kan bli en surdeig til frelse. Forestillingen stemmer overens med bibelsk erfaring, også med kristen erfaring. Vi gjenkjenner her den røde tråd som bevarte klassisk kultur etter Romerrikets fall; som reddet Østens ikoner fra ikonoklasmen raseri; som utfordret arianismens tilsynelatende ustoppelige fremdrift. Dette har også vært det jødiske folks erfaring i et kontinuerlig diaspora gjennom århundrer og millennia. Ratzinger gjenkjente deri et tegn på Guds vilje.’
Fra et klokt essay av Daniel Capó Laisfeldt. Den spanske originalen finnes her.
Benedikt XVI RIP
“På vår livsaften”, sa Johannes av Korset, “dømmes vi alene på grunnlag av vår kjærlighet.” Det er som om vi nå ser kjærligheten opplyse denne standhaftige Herrens og Kirkens tjener, som også var en så til de grader vennlig mann. Han blir stedt til hvile nær apostelens grav.
“Stå fast i troen”, formaner Benedikt XVI oss i sitt testamente, “og la dere ikke forvirre.” Det som kun er av tiden — polemikk, synd, tomme hypoteser — alt det faller bort; det vesentlige forblir. “Jesus Kristus er veien, sannheten og livet; Kirken, til tross for sine mangler, er hans legeme.” I denne sterke bekjennelsen kulminerer teksten. La oss gjøre bekjennelsen til vår.
Fra et minneord om Benedikt XVI
Nativitas
Jeg ønsker alle lesere en signet jul.
Coram Fratribus tar en kort pause, men er tilbake tidlig på nyåret.
+fr Erik
Rex gentium
I dag, to dager før julaften, påkaller vi Kristus som Rex gentium: ‘Folkenes konge og den de lengter etter.’ Vi kan ha inntrykk av at vi lever i en tid som har mistet interessen for kristen forkynnelse. Men lengselen er der: Lengselen etter et fast grunnlag å bygge på; lengselen etter at selvmotsigelsene i våre liv forsones, at vår livskraft forenes. Kirken bekjenner Kristus som hjørnestenen, som den som gjør atskilte ting til ett. Han frelser oss fra vårt overmot, vår illusjon om å skulle klare oss selv, vår synd. I Marias Magnificat erklærer Guds Mor: ‘Han har sett til min ringhet’. Han ser til vår også, hvis vi gir ham tilgang. I dag kan vi spørre oss selv: Hva i meg trenger å forsones? Hvor trenger jeg inkarnasjonens nåde, frelsens kraft? For så å påkalle Herrens nåde akkurat der hvor den virkelig trengs. Og be, fylt av forventning og tillit: ‘Kom Herre Jesus, drøy ikke!’
Samtidig
I et vennskapelig skisse av Józef Czapski, skrev Wojciech Karpiński, ‘Etter våre første møter, vendte jeg stadig tilbake til hans offentliggjorte tekster. Der gjenkjente jeg skarpheten i hans røst, vanen han hadde med å understreke enkelte ord, trykket i kursiv i teksten, ved geberder og intonasjon mens han snakket. Jeg gjenkjente det samme kvikke, presise syn på ting. Jeg gjenkjente bruken av presens indikativ når Czapski omtalte Delacroix, Corot, Degas, Daniel Halévy – eller seg selv noen tiår tidligere. For ham var ethvert virkelig vesentlig problem et samtidig problem.’ Czapski ville likeledes ha talt i presens om Aischylos, Profeten Jesaja og Frelserens fødsel i Bethlehem. Så begrenset og kjedelig livet blir når vi reduserer begrepet om hva som er ‘samtidig’ til det som slumper å skje akkurat nå. Et sant bilde av virkeligheten, lar oss ane et nå som er allestedsnærværende.
Honningstrøm
‘Denne Doctor Mellifluus‘, skrev Pius XII om den hl Bernard, ‘var så fremragende ved sin naturs og sitt intellekts begavelser, så Gudsberiket med himmelske gaver, at han, i en endringsrik og stormfull samtid, syntes å dominere ved sin hellighet, sin visdom, sitt gode råd.’ Han var også en fenomenal formidler. Vi kan slutte det av epiteten doctor mellifluus: Bernards lære syntes en honningstrøm, så full var den av sødme og godhet. I en tekst vi leser til vigilien i dag, foregriper Bernard interaktiv kommunikasjon. Han forestiller seg at menneskeheten henger på Jomfru Marias lepper i dét hun forbereder sitt svar på Gabriels bebudelse. ‘Svar da raskt’, sier han til henne: ‘dette er ingen tid for å la jomfruelig enfold glemme klokhet!‘ Det er retorisk Schwung i stykket; det er også stort alvor. Bernard minner oss om at julen gjelder oss alle. Jomfruens ‘Ja’ er kilden til vårt håp. Vi kalles til å gjøre det til vårt.
Systemendring
La oss begynne med et lett spørsmål. Hva er inkarnasjonen?
— Nå, jeg er ikke sikker på at det er så lett. Først og fremst står den for et umulig paradoks. Den viser oss foreningen av to enheter av absolutt uforholdsmessighet: Guds uskapte vesen og vår eksistens skapt av støv. Kristendommen baserer på forundring i møte med denne enheten. Vi må huske at Ordet, ved å bli kjød, ikke bare lånte en menneskekropp som losjerende gjest i 33 år. Det er menneskenaturen som sådan — kjødet — som inngis potensiale til å motta Guds liv. Å være menneske etter inkarnasjonen er ikke det samme som å være menneske før inkarnasjonen, om man tror på Kristus eller ikke, ja, om man slett ikke aner at Kristus noensinne vandret på denne jord. Vil liker å snakke om ‘systemiske’ forhold i disse dager. Noe systemisk skjedde med menneskets kjød ved inkarnasjonen. Kjødet åpnet seg for transcendens og evighet.
Perspektiv
Som ung karterusermunk, skrev Dom Jean-Baptiste Porion til sin søster: ‘Jeg ser rikdommen som finnes i et enkelt perspektiv, for eksempel i omrisset av et fjell med furutrær i mai måneds gylne herlighet, i oktoberdis, eller når som helst. Vi må bli et speilbilde, et ekko av denne skjønnhet. Den åpenbarer alltid noe nytt; allikevel sier den hver gang alt. Jeg undres om det er bryet verd å reise?’ I et helt annent kulturelt univers har Zhu Xiao-Mei skrevet om Gabriel Chodos at han lærte henne dette: ‘Man fordyper seg i pianoet, i musikken, like godt ved å gå i dybden av ett eneste verk som ved å øve mange ulike verker. Mange store forskere vet at det er ved å fordype et særskilt, begrenset emne over tid at man gjør de mest betydningsfulle oppdagelser, og derved utvikler en metode som setter én i stand til å arbeide med et hvilket som helst emne.’ Denne grad av tålmodighet, utholdenhet og kontemplativ teft er verd å trakte etter.
Rorate
Advents liturgi er lik en kameralinse som beveger seg fra panorama til hårfint detaljfokus. Vi går ut fra en kosmisk lengsel og påkaller himmel og jord, duggen og mulden. Vi ber om at universet som sådan skal frembringe Frelseren. Så forankres vår forventning i historien som går lineært fra skapelsen til Abrahams kall; fra Israels historie til Døperen; fra Marias ja til Barnet i krybben. Vår tro er vakker! Men den begrenser seg ikke til poetiske bilder. Den baserer seg på ting som er skjedd; og peker fremover mot ting som skal skje. Vårherre Jesus Kristus, Guds inkarnerte Sønn, er nærværet alt jordisk lys peker mot; han stråler selv av uskapt Lys, utsendt til frelse, håp og glede for verden. I Roratemessen når Lysets gjenskinn oss varmt flakkende, trøstende, omfavnende. Når vi gjennom Kirkens røst, i liturgien, hører Profetens ord, ‘Jeg skal frelse deg’, er det ikke som et generisk utsagn, men som et personlig løfte. Det opplyser hver og én av oss. La oss da bli lys.
Overgang
Den som vil leve i Kristus, skrev Johannes av Korset, må grave dypt, for Kristus er ‘som en rik gruve med mange passasjer fulle av skatter. Uansett hvor dypt man graver, finner man ingen ende, ingen bunn. Tvertimot, i hver gruvegang finner man nye malmårer. […] Men sjelen kan ikke gå inn i disse skattkammer, ja, ikke nå frem til dem, dersom den ikke først har gjennomgått og trengt ned i dyp lidelse, både i det indre og i det ytre.’ Det vi hører her, er ingen masochistisk forherligelse av lidelse, men uttrykk for en kjensgjerning: Overgangen fra vår skapte natur, såret av synd, til Guds uskapte, hellige lys er så veldig, så kategorisk at den vil være smertefull. Vi må gi slipp på mye. Å foreta overgangen, skrev Johannes, kan kjennes som å gå gjennom en mørk natt. Der blir vi kjent med Jesu Kors, som symbolsk lar vårt livs vannrette og loddrette akser møtes. ‘Korset er porten man må gå inn gjennom for å nå Guds visdoms rikdommer, og den port er trang. Mange ønsker å nyte godt av gledene den fører inn til, men få av dem er villige til å gå inn gjennom porten.’ Er jeg? (Cant.Esp. B, str. 36-37)
Frykt tok feil
‘Kvelden jeg ble født’, sier den ukuelige Heidi Crowter, ‘gråt min mor og sa til min far, “Hun vil aldri gifte seg eller bli brudepike” — men der’, tillegger hun, ‘har jeg bevist at hun tok feil.’ Frykten en mor kan føle når hun, som Heidis, oppdager at barnet hennes har Downs, er mangslungen og lett forståelig. Det fryktelige er at samfunnet i stor grad bare bekrefter frykten, i den grad at en mor kan føle hun ikke bør føde et slikt barn. Vi trenger å høre andre historier, lik dem kringkastet for få år siden i denne lysende lille filmen. Der slås det fast med myndighet: ‘Ditt barn kan bli lykkelig!’ Filmen ble laget for Verdens Downsyndromdag, den 21. mars, som slumper å være festdagen for den hl. Benedikt. Hans store spørsmål var og forblir: ‘Hvem er den mann som søker livet?’ Vi kunne tillegge: Og hvilket er det samfunn? Jérôme Lejeune, oppdageren av Trisomi 21, skrev, ‘Kvaliteten på en sivilisasjon lar seg måle på grunnlag av respekten den viser sine mest utsatte medlemmer.’
Sta Lucia
Under kristningen av Norge ble kirker iblant bygd på gamle blotsteder. Slik renset man sporene etter hedensk uhumskhet; så viste man at kristendommen bragte lys fullbyrdelse av fordums obskure anelser. Noe lignende skjedde med Lucia-tradisjonen. Lussinatt var et begrep i skandinavisk middelalder. Folk forestilte seg at Lussi, en kvinnelig demon, fór grufull gjennom verden på denne, årets mørkeste natt, en ondskapens ri rett oppunder jul. Denne nattlige heks fant sitt motstykke i Lucia, hvis navn betyr ‘lysende’. Den historiske Lucia ble født, sies det, på Sicilia i 283. Grepet av evangeliets skjønnhet, vigslet hun seg Kristus helt. Forsettet møtte uforstand, men hun stod fast ved det. Hun gikk i døden heller enn å la seg frata friheten til trofasthet. Lucia var pur ung, en jentunge. Men hun vant, spinkel som hun var, over vold og mørkemakt ved oppklart kristen troskap. Det var åpenbart, for våre aner her i Norden, en kilde til håp. Det kan det sannelig være for oss også.
Gledens askese
Tenker vi at det er hyklerisk å utføre en handling som ikke er i samklang med det vi spontant føler? Da skal vi huske, nettopp, at følelser i stor grad formes av handlinger vi fritt beslutter å utføre eller avstå fra. Besluttsomhet er viktig i vårt moralske og åndelige liv. Det er som med idrett. Ikke mange av oss er parate, sånn av oss selv, til å løpe et maraton. Kondisen må opparbeides over tid. Vi bor i en tid og et land hvor der finnes et helsestudio på hvert gatehjørne. Vi vet hvor virksom regelmessig fysisk trening kan være. Skal vi ta vår åndelige øvelse på mindre alvor? Det ville være uansvarlig og uklokt.
Fra mitt hyrdebrev for advent
Tidlig krøkes
Beethoven-tolkeren Rudolf Buchbinder har sagt, ‘Fra jeg var fem år gammel, var én ting klinkende klar: Jeg ville bli pianist.’ Han innrømmer at han kjente et øyeblikks tvil da han var åtte eller ni og lurte på å bli dirigent isteden (‘Jeg innbilte meg kanskje at jeg da måtte øve mindre’). Men utroskapen varte ikke lenge. Han forble trofast mot sin første inspirasjon. Etter 60 år ser han ikke ut til å angre. Vi er varsomme, nå, med å la barn ta store valg tidlig. De må jo se verden først! Det er visdom i dette. Men jeg undrer: Tar vi tilstrekkelig på alvor det klarsyn barn ofte har i forhold til hva som teller og ikke her i livet? Thérèse av Lisieux, en kirkelærer, visste at han skulle bli nonne fra hun var liten, og kjempet for å realisere sitt prosjekt. Hva ville hun ha blitt fortalt i dag? At hun burde studere til siviløkonom først, for å smake på det ‘virkelige liv’? Eller i det minste loffe rundt det Fjerne Østen en stund? Kanskje vil Den hellige Ånd ikke oppvekke en Thérèse av Lisieux i våre dager. Men hva om han gjorde dét?
Å finne balanse
Enkelte liv er så rike på opplevelser, motstridigheter, spenninger, lidelser og gleder at de ikke synes å passe inn i én biografi. Slik er Zhu Xiao-Meis liv. Hennes selvbiografi, strukturert på Goldbergvariasjonene, forteller historien om et sjeldent musikalsk talent knust av Kinas kulturrevolusjon – knust, men ikke utslettet. Beretningen om hvordan hun, i omskoleringsleiren Zhangjiako, fant et trekkspill brukt ved en propagandaforestilling, så trakk ut av det (og av minnets dyp) Chopins Étude nummer 2, opus 10, bærer vitnesbyrd om åndskraft. Erfaringen ble et vendepunkt. Fra da av var hun som så ut til å ha tapt alt, selv selvbildet, igjen ‘hjemsøkt av musikk’, særlig Bachs, som viser at det er mulig å integrere motsetninger i harmoni, likevekt og skjønnhet. ‘Har man mye å uttrykke, i livet som i musikken’, skriver Zhu Xiao-Mei, ‘må man ta seg tid til å si det.’ Gud skje lov gjør hun det. Har du ikke hørt hennes Goldbergvariasjoner, kan du lytte til dem her. Og du hører henne snakke om deres betydning i Michel Mollards dypsindige dokumentarportrett Taos bevegelse er tilbakevendende.
Visdom
‘Visdommen blir æret gjennom sitt eget verk’ (Mt 11,19). Hva skal det bety? Jesu ord utgår fra forbauselse i forhold til ‘dette slektledd’. Vi konstaterer at en palestinsk sammenheng for 2,000 år siden har mangt til felles med vår norske av i dag. Også her og nå er det uvisst spill å spå massens reaksjoner, å føre seg sånn eller slik for å gjøre folk til lags. God PR er viktig, men har sin begrensning. Til syvende og sist, når oppriktighet lengst. Vårherre gjorde inntrykk ved sin ‘myndighet’, vet vi. Begrepet (ἐξουσία) kunne også oversettes, mener jeg, med ‘helstøpthet’. Det Jesus sa og hans gester utad var i samsvar med hans vesen, med hvem han var. Derfor lyttet folk selv når han sa selv ting som gikk på tvers av almen forventning. God kristen formidling dreier seg ikke først og fremst om kommunikasjonsteknikk, men om integritet. Visdommen taler for seg selv, hvis vi bare lar den komme til uttrykk i oss, ved oss.
Immaculata
Oppdratt som vi er i en vitenskapelig mentalitet, tar vi det for gitt at ting skjer utifra en kauslitetslogikk. Vi skrur på bryteren, og lyset slås på. Lånerenten stiger, og konsum-mønster endres. Fabrikker i Newcastle slipper ut giftig gass, og norske reinsdyr mister håret. Våre apparater, vår økonomi, vårt sårbare økosystem synes alle å adlyde kausalitetens grunnleggende prinsipp. Så antar vi lett at det rett og slett er sånn ting er. Vi skal passe oss for antagelsen, særlig i teologi. Dagens høytid, vesentlig for frelsesverket fullbyrdelse, handler om en effekt som går forut for sin årsak. Jomfru Marias Ubeflekkede Unnfangelse er ingen romantisk myte som liksom fritar Guds Mor fra menneskehetens normer, hvis flekker vi kjenner godt. Høytidens budskap er ikke at Maria ikke trengte frelse. Tvert imot, vi kan si at hun er mer frelst enn noen annen, mottager av en enestående nådesutgytelse.
Tid til å lese
Ambrosius av Milano — biskop, politiker, dikter — var en særs travel mann. Allikevel visste han å finne ro. Jeg blir alltid slått av Augustins beskrivelse av ham i Bok VI av Bekjennelsene. Augustin var ingen smisker. Men det er ærefrykt i beretningen om et menneske som dypt berørte hans eget liv: ‘Ofte når jeg var tilstede — for Ambrosius lukket aldri sin dør og det var vanlig å stikke innom uten avtale — så jeg ham lese i stillhet, ja, aldri på annet vis. Jeg satt da selv lenge i stillhet, for jeg våget ikke å forstyrre én så fordypet i tanker; så gikk jeg min vei.’ Stykket siteres ofte for å belyse lesevaner i Antikken (det er klar at normen var høytlesning). Mer vesentlig minner det enhver person i lederstilling om viktigheten av å fortsette med grundige, konsentrerte studier midt i alt det andre som krever éns oppmerksomhet. ‘La aldri et meningsløst eller overflødig ord komme ut av din munn’, skrev Ambrosius til den nyutnevnte biskopen Constantius. For å følge et slikt råd, må man stadig forankre seg i forstandige uttrykk for grunnleggende sannhet som nærer, former og setter en standard for egen forstand.
Tapt anledning
Poulencs Dialogues des Carmélites er en opera basert på et skuespill av Bernanos basert på en novelle av Gertrud von Le Fort basert på en sann historie. Den må være det mest teologiske verk i klassisk operas repertoar. Det kan gå én hus forbi hvis én uten videre besøker Emma Dantes oppsetning ved Opera di Roma. Hvorfor hennes karmelitter er kledd som billigversjoner av Nattens Dronning, går låghalte og bærer blå kirurghansker, aner jeg ikke. Sangen er storartet. Michele Mariotti dirigerer orkesteret mesterlig. Men for en prøvelse for sangerne å utsettes for en oppsetning kjennetegnet av tåpelighet. Den kristne symbolikk som forekommer brukes så uforstandig at den blir absurd, som hvis man hadde satt opp Turandot på bakgrunn av Rødhette, med ulven i kimono. Dette er en tapt anledning – og en påminnelse om at det haster med å føre kristent symbolspråk videre. Man ser en stor kontrast til, for eksempel, Riccardo Mutis feterte oppsetning fra 2004, for ikke å snakke om Dervauxs fra 1958 med Poulencs originalbesetning, tilgjengelig som lydopptak i Internettarkivet.
Misjon
Frans Xaviers misjon var ingen vedvarende suksess. En talende begivenhet fant sted i 1551. Etter å ha virket i Yamaguchi i månedsvis uten å omvende noen, underviste Frans’ kompanjong Fernandez offentlig en dag, da en mann kom opp opp til ham og spyttet ham i ansiktet. Fernandez tørket sitt ansikt med ro, og fortsatte forkynnelsen. Ansikt til ansikt med slik oppførsel, lot en av jesuittenes bitreste motstandere seg omvende og bad om dåens nåde. I løpet av noen uker telte Kirken på stedet mange kristne. Vi klager i dag over at samfunnet ikke vil høre det kristne budskap. Men hva plager oss egentlig? Det faktum at Kristus ikke er kjent? Eller dét at færre verdsetter oss og vår engang prestisjetunge institusjoner. Ofte er motivene våre blandede; derfor må vi ransake dem ordentlig. Vi er kalt til å kaste ild på jorden. La oss være innrettet på det, ikke på å pynte våre egne fasader. Hvis verden spytter på oss, kan vår reaksjon åpenbare Kristi åsyn mer virkningsfullt enn allverdens veltalende prekener. Herren byr oss, ‘Fritt har dere mottatt, så fritt skal dere gi’. Så skal vi da handle nettopp slik. (Fra Entering the Twofold Mystery).
Blindhet & syn
Blindhet er et ledemotiv i Skriften. Blindhet kan forårsakes av sykdom, som i Bartimaeus’ tilfelle. Da må inngripen utenfra til for å helbrede den. Jesaja omtaler blindhet av en annen art, en konsekvens av å være oppslukt av skygger og mørke (29:18). Lider man av denslags blindhet, må man tre ut av mørket først; ellers kan intet menneske hjelpe. Selv friske øyne er blinde i et innestengt, uopplyst rom. Det består en risiko for at denslags blindhet blir en vane. Den er ikke aldeles ukomfortabel. Det jeg ikke kan se eller velger å ikke se (i meg eller omkring meg), krever ingen respons av meg; ved å lukke mine øyne, sparer jeg meg fra å måtte utøve min frihet. Evangeliet vil gjøre oss til seende kvinner og menn, altså til illusjonsløse realister som ikke desto mindre oppildnes av uovervinnelig håp. Når vi løfter våre øyne for å møte Guds blikk, som følger oss overalt, oppdager vi det eneste perspektiv som gjør verden begripelig. Vi ser universet oppslukt av en veldig kjærlighet som utgjøres, på samme tid, av rettferdighet og miskunn. Ubi amor, ibi oculus. Skal våre øyne se klart, må vårt hjerte først befris, utvides, opplæres til å elske.
Vår Frue av Snøen
‘Sjelden har jeg nærmet meg et sted med mer åpenbar angst, skrev Robert Louis Stevenson i Vandringer med et esel i Cévennes, ‘enn klosteret Vår Frue av Snøen.’ Ja, slik kan klosterliv virket på folk. Da han ble bedre kjent med Trappistabbediet, hvor Charles de Foucauld senere tok fatt på sitt vigslede liv, fikk Stevenson øynene opp, ikke kun for en gruppe elskelige eksentrikere, men for klosterlivets dragningskraft. Han gikk videre, forteller han, ‘med oppriktig beklagelse’. I dag skjedde noe enestående i Vår Frue av Snøen. Etter å ha vært Trappistmunkenes hjem i 172 år, ble det i dag overtatt av cistercienserinner fra det blomstrende klosteret Boulaur i Gers-regionen. Da hun sendte grunnleggerskene avgårde i går, sa abbedissen: ‘Måtte de tiltrekke riktig mange kall, for slik å bli i stand til selv å grunnlegge’. Det kan synes vel vågalt å by et ikke-ennå-grunnlagt kloster foreta en grunnleggelse – men nei, slik er livets logikk: vi mottar det naturlige og overnaturlig livs gave for å gi det videre. Vår oppgave er ikke blott å blomstre, men å bære frukt. Var vi mer oppmerksom på dette, ville mangt i Kirken (og i verden) se annerledes ut.
Tapper biskop
For 500 år siden, 28 november 1522, utåndet metropolitten Erik Valkendorf i Roma. Han var kommet for å søke Den hellige Stols støtte mot Kong Christian IIs pretensjoner. Denne nest-siste erkebiskop av Nidaros, hvis skjebne slående ligner Thomas Beckets, stod bak Missale nidrosiense (1519), messeboken som ble brukt overalt i hans digre provins som omfavnet, ikke bare Norge, men Island, Grønnland, Orkneyøyene og Isle of Man. Han foreskrev at alle prester skulle be følgende bønn før de feiret Messeofferet: ‘Gi meg, Herre, inderlige tårer som kan rense mine synders smuss, og fyll min sjel alltid med himmelsk munterhet. Jeg ber deg, Jesus, ved dine elskverdige tårer: Gi meg den tårenes nåde jeg kun kan oppnå hvis jeg får den av deg. Gi meg en uutgrunnelig kilde til tårer, så tårene blir min føde dag og natt. Gjør rede dette bord til din tjener for ditt åsyn, så det kan styrke meg. Jeg ønsker å mettes ved det daglig.’ Her finner du lenker til gudstjenestene i Collegio dell’Anima, hvor Valkendorf var medlem, samt pressedekning.
Vekk morgenrøden
Får man be tidebønner etter ordningen foreskrevet av den hellige Benedikt, byr lørdagens vigilie på et mektig panorama. Salmene tar én på en reise fra universets opphav gjennom Israels historie frem til et glimt av evigheten: ‘Jeg skal vekke morgenrøden’.
Vi har godt av å minnes om at historien går mot et mål.
Sr Elisabeth Paule Labat skrev en gang: ‘Jo mer vi modnes i visdom, jo klarere ser vi at verdens historie, som betinger våre liv, er en gedigen symfoni hvor én dissonans oppløses av en annen inntil, ved verdens ende, den endelige durakkord intoneres i sluttkadensen.’ Advent innbyr oss i år, som hvert år, til å finstemme vår hørsel, til å tre inn i en dyp indre stillhet. Slik kan vi fornemme modulasjonene som omgir oss nå som deler av en melodisk utvikling som går målrettet fremad mot en herlig finale.
Prøv litt Proust
I en video publisert forleden reflekterer Fabrice Hadjadj over visuelle media. Elegant og kortfattet gir han et overblikk over strategier som går ut på å huke oss. Han omtaler det som er blitt et kollektiv angstmotiv: Redselen for å gå glipp av noe. Vi er sårbare overfor algoritmer kalkulert til å besnære oss ved en fullkommen blanding av stimulus, spenning og belønning. Hva gjør det med vårt almene syn på livet å glane på store mengder småfilmer som kun består av høydepunkter, uten noen form for dramatisk kompleksitet? ‘Overspenthet bedøver deg. Din oppmerksomhetsevne forvitrer. Bombardert med nyheter, er du bedre opplyst, sant nok; men du mister din evne til å tenke. En setning av Proust blir snart uleselig. Platons dialoger forekommer deg altfor lange.’ Hva skal man så gjøre? ‘Trykk på av-knappen!’
Nok er det fornuftig å lese litt Proust fra tid til annen for å se om tiden er kommet for å følge Hadjadjs råd.
Fremad & oppad
I en beretning fra 1768 han kalte A Sentimental Journey through France and Italy, beskriver Laurence Sterne sitt møte med en fransiskaner som bad om almisser. Han var fast bestemt på ikke å gi ham ‘en eneste sous‘. Dog ble han besnæret av mannen, fremfor alt av hans øyne ‘og ilden som brente i dem’. Munkens hode, skrev han, ‘var som ett av dem Guido ofte malte – mildt og blekt, gjennomtrengende, befridd fra enhver banal forestilling om dvask, selvtilfreds vettløshet som ser ned på verden; hans ansikt skuet fremad; men skuet som om det så noe som lå hinsides verden. Hvordan én av hans orden fikk slikt et hode vet himmelen alene, som lot det falle på munkens skuldre; men det ville ha passet en brahmin, og hadde jeg møtt det på Hindustans sletter, ville jeg ha bøyd meg for det.’ Begrepet om en ‘dvask, selvtilfreds vettløshet som ser ned på verden’ maner til selvransakelse. Vi trenger folk som retter vårt blikk fremad og oppad. Kanskje kan vi, ved nåde, bli slike for andre.
Lytt til ditt hjerte
‘Enhver skulle bare lytte til sitt hjerte!’ Dette er budskapet til Cristina Scuccia, inntil nylig verdens mest berømte ordenssøster, nå kelnerinne i Spania, slik man leser i rapporten, Italias syngenonne kaster sløret av. ‘Enhver skulle bare lytte til sitt hjerte!’ Det lyder tiltalende; men er egentlig et høyst tvetydig råd. Hva om mitt hjerte forteller meg én ting i dag, en annen i morgen? Enhver som har levd et liv som ikke er halvt i ørske, vet at Jeremia, da han skrev, ‘Svikefullt er hjertet, mere enn noe annet’ (17:9), ikke var profetisk eksessiv. Hjertet er ikke trofast av seg selv. Det trekker oss i ulike retninger, mottagelig for flyktige forførelser.
Den hellige Cecilia, som vi feirer i dag, bad: ‘La mitt hjerte bli plettfritt, så jeg ikke blir stående til skamme.’ En helt annen innfallsvinkel! Den forutsetter askesen forbundet med å la mitt hjerte renses før jeg liter på dets innfall. Ved å leve slik lærte Cecilia trofasthet inntil døden; ja, slik ble hun helliggjort.
Kristi Kongefest
Lever jeg Åndens liv så fullstendig at jeg kan si, med henblikk på alle aspekter av mitt liv: ‘Jesus er Herre’? Anerkjenner jeg Kristi herredømme over mine instinkter og primærimpulser? Eller har jeg sydd igjen noen lommer her og der til eget bruk, ved å nære begjær, drømmer eller fantasier jeg formelt har gitt avkall på? Er Jesus Herre over mine lidenskaper? Eller leier jeg ut noen småarealer til meg selv ved å ånde på glør av bitterhet, ved å nippe til harmens sure drikk? Er Jesus Kristus — den samme i går, i dag og i evighet — Herre over min fortid og fremtid? Eller holder jeg fast ved bedrifter, erfaringer, gleder og sår fra langt tilbake, mens jeg samtidig legger planer for en morgendag som ikke er min egen?
Fra boken Entering the Twofold Mystery
Litteratur og liv
Vår tid er en ensomhetens tid. Et år før jeg forlot Storbritannia, utnevnte regjeringen der en ensomhetsminister. En statlig etat behøvdes. Kanskje i Norge òg? Vi er oss bevisst store behov innen psykisk helse, ikke minst blant ungdom. Jeg skal ikke prøve meg på noen universaldiagnose. Gud bevare oss for geistlig psyko-kvakksalveri! Men jeg har embedsplikt til å tolke en samfunnskrise fra åndelig sikt. Jeg forfekter nå engang at det åndelige liv er reelt og definerende, i finstemt balanse med psykologisk liv. Så våger jeg å si: Jeg tror erkjennelsesmessig overfladiskhet, konseptuell utarming og ordfattighet er problemer for folkehelsen i vår tid. Vi lever dypt; vi erkjenner og føler dypt: Sånn er vi. Men færre og færre har ord å sette på dypene de opplever, føler og erkjenner. De står sårbare overfor forenklende, banale merkelapper og tilbud om re-etikettering. For å leve — overleve — må vi øve oss i å leve på dypet, i der å møte oss selv og andre, tolke meningen med fryd og smerte.
Fra et foredrag om ‘Ordets makt’, tilgjengelig her.
Humor
I sine memoarer skriver Louis Bouyer om det som får ham til å le. ‘Jeg må legge til at jeg, til tross for alt mine lærere senere fortalte om karakterdramaets overlegenhet i forhold til situasjonskomedien, aldri lot meg skille fra ethvert barns visshet om at de som kaster bløtkaker i fjeset på hverandre er morsomme på et langt mer avslappet og derved langt mer tilfredsstillende vis enn de som subtilt uttrykker såkalt ‘vidd’. Ja, det er bemerkelsesverdig at vidd stort sett forekommer foreldet i løpet av mindre enn en generasjon.’
Dett forklarer hvorfor en aktør som Louis de Funès har langt mer varig appell enn en hvilkensomhelst form for intellektuell komedie, om så han kjører off-road, synger i kor eller snakker assorterte fremmedspråk.
Hvilet ikke går ut på å si at han var overfladisk. Er du i tvil om dét, kast bare et blikk på ham her, i det han lytter oppslukt til Madeleine Renaud som resiterer Claudels La Vierge à midi.
Nytten av opera
I dag morges, ventende på en flybuss som aldri kom, betraktet jeg og andre reisende åndeløst to menn som rappellerte opp og ned på veggen av Pariseroperaen. Deltok de i en utendørsoppsetning av Die Entführung aus dem Serail?
Nei, de monterte en megaplakat som averterer den nyeste Samsung. Sikkert en digg dings. Allikevel er det trist at fasaden til en av Euoropas fremste kulturhus reduseres til reklamestativ.
Chagall, som malte operaens kuppel, fremholdt at ‘kunstnerens verdighet ligger i hans plikt til å opprettholde sansen for undring i verden’. Slik undring er i sitt vesen en ren gave. Jeg skulle ønske rappellantene hadde satt opp et stort portrett av Mozart isteden.
Ting tar tid
‘Store ting tar tid’, sa Kardinal Newman. Vi trenger å minnes om det i et klima hvor alt forventes å skje med det samme. I 1863 kom en ung fransk prestestudent ved navn Léon Dehon til Trondheim. ‘Trondheim’, skrev han i sin dagbok, ‘var en gang en hellig by. Utallige mirakler fant sted ved hellig Olavs grav i domkirken.’ Han følte et kall til å føre denne store kristen arven videre.
Ingen ting skjedde den gang. Men neste år, i løpet av sommeren 2023, ankommer tre prester fra kongregasjonen Dehon grunnla, Hellig-Hjerte-Prestene, Trondheim for å begynne virksomhet der. Det vil ha tatt 160 for at frøet som ble sådd begynner å spire. Man kan bare undre seg over forsynet. Og be om visdom til å oppnå et langsiktig, overnaturlig og tillitsfullt perpektiv på livet og alle våre oppgaver.
Lots hustru
Dagens messelesning (Lk 17,26-37) byr oss huske Lots hustru, slående beskrevet i et dikt av Anna Akhmatova.
‘Akhmatova utforsker det symbolske potensialet i Lots hustrus indre og redder henne fra en status som teologisk tegneseriefigur – hun tryller frem et elskelig og ynkelig vesen. Akhmatova hadde smakt de bitre fruktene av ideologisk absolutisme. Hun – så elegant fargerik på Modiglianis portretter – tolererte ikke at man tegnet en kompleks menneskelig skjebne utelukkende med kullstift. Hun frir Lots hustru fra todimensjonalitet. Hennes dikt beriker historien på måter jeg vil mene ikke bare er legitime, men uunnværlige. Hennes empatiske innsikt har lært oss en lekse som står seg. Det som holder oss tilbake fra ubetinget å gi oss selv, er ikke bare sterke laster. Mye av det som gjør krav på oss, er godt og kjært. Å huske Lots hustru er å forberede seg på en løsrivelse som kan føre til smerte.
Barbarer
I første episode av BBCs series Civilisation fra 1969, fremdeles severdig, sitter Kenneth Clark under en romersk akdadeukt iført en svært engelsk dress og leser Kavafis. Han har nettopp spurt seg hvem sivilisasjonens fiender er. Han gir et trefoldig svar: frykt, kjedsomhet og håpløshet, ‘som kan overfalle folk som lever med en høy grad av materiell velstand’. Det er her han referer til Kavafis’ Å vente på barbarene. Diktet fremstiller en scene fra antikken: en by oppslukt av apati, hvor befolkningen daglig venter at barbarene kommer, barbarene som forventes å sette alt på hodet. Til syvende og sist ankommer de dog ikke; de har flyttet seg i en annen retning. Byens innbyggere opplever spontant skuffelse. En katastrofe ville ha vært bedre enn intet. ‘Hva vil da skje med oss nå, uten barbarene? De stod for en slags løsning.’ For at en sivilisasjon skal trives, sier Clark, trenger den tillit fremfor alt: tillit til at livet er verd å leve, til at barn er verd å få, til at fremtiden er verd å bygges. Dette forblir like sant den dag i dag som for 53 år siden. Men siden dengang har våre tillitsreserver betydelig skrumpet.
Tjeneste
Siste setning i dagens evangelium, ‘Vi er unyttige tjener, vi har kun gjort vår plikt’, kan synes brutal. Er da tjenernes arbeid i seg selv verdiløs? Kun hvis vi betrakter det på grunnlag av vår tids kriterier, som anser tjeneste for å være fornedrende og forutsetter at enhver bør være selvstendig næringsdrivende. Hvis isteden vi gjør tjeneste hos en Mester som er uendelig god, elskelig, kreativ og evnerik, er bevissthet om egen udugelighet ingen tragedie; nei, da inngir slik bevissthet glede når vi innser at vi tross alt, nærmest til tross for oss selv, kan brukes til noe vakkert og varig. Å gjøre vår plikt blir da noe herlig og foredlende.
Slike tjenere kalles vi til å bli.
Øst & Vest
For tredve år siden bemerket Jaroslav Pelikan: ‘Det har lenge vært åpenbart for vestlige observatører at Østens kristendom har fremhevet tradisjonens myndighet mer utvetydig enn Vestens. Stadig har det derfor vært Østens kristendoms kall å komme Vesten til unnsetning ved å fremkalle fra dets erindring oversette ressurser fra Kirkefedrenes tradisjon. Slik var det ved begynnelsen på Renessansen i Italia, da Konstantinopels lærde, på flukt fra invasjonsmakten, ankom Venezia og Firenze bærende på greske manuskripter […]. Og slik hadde det seg igjen i det 20. århundre. En av de mest slående forskjeller mellom det Første og det Annet Vatikankonsil – en forskjell som forklarer mange andre forskjeller – er at Vestens Kirke mellom 1870 og 1950 hadde gjenoppdaget mangt den så langt hadde ignorert i Østens kristendoms liturgi og åndelighet, teologi og kultur.’
Hva så med i dag?
De bono mortis
For et par uker siden, på vei fra Santa Cecilia til Santa Maria in Trastevere, fikk jeg øye på dette graffitoet. Det er ikke godt å si hva som ligger bak det – ironi, sjelefred, eller en slags perversitet. Men eneste perspektiv som gir det mening, såvidt jeg kan se, er troens. Den hl Ambrosius gir uttrykk for det i traktaten De bono mortis, ‘Om døden betraktet som et gode’. Han sier der: ‘Herren utholdt at døden skulle få smyge seg inn [i livet] for å gjøre slutt på skylden. Men for at naturens hensikt ikke skulle se ut til å bestå i døden, gav han oss de dødes oppstandelse. Slik ble skylden gjort ende på av døden, mens naturen, ved oppstandelsen, ble evinnelig.’ Vi må stadig minne oss selv om dette: At døden simpelthen ikke er naturlig, og at naturen derfor – fordi den vet seg, om det så er kun implisitt, skapt for evig liv – gjør opprør mot den.
Takk, Beethoven
Han-Na Chang innledet Trondheims Symfoniorkesters oppføring i kveld med å lese et stykke fra Beethovens Heiligenstädter Testament. Teksten som ble nedtegnet i 1802 uttrykker komponistens dype sorg over tiltagende døvhet. Ja, den gir uttrykk for håpløshet. Husk, han var bare 32 år gammel: ‘Hvor ydmykende det var, når én stod ved siden av meg og hørte en fløyte i det fjerne, mens jeg ikke hørte noen ting […]; slike opplevelser bragte meg til randen av fortvilelse, jeg hadde nær gjort ende på mitt liv.’ Skapelsens imperativ holdt ham fra en så drastisk beslutning: ‘Det syntes umulig å forlate denne verden uten å ha frembragt det jeg følte jeg var kalt til å frembringe.’ Da hun hadde lest teksten til ende, sa Han-Na Chang: ‘Beethoven, hva skjedde med deg? Du besluttet deg for å leve. Takk!’ Så hevet hun taktstokken. Samme takknemlighet vibrerer i meg på slutten av en herlig konsert, mens musikken ennå klinger i mine ører.
Isaks brønner
Å være katolikk er, så vidt jeg kan se, å styre unna all overdrivelse, om den er progressiv eller regressiv. Det som teller, er å motta tradisjonens fylde for så, takknemlig og i ydmykhet, å gi den uforminsket videre. Substantivet traditio peker mot en dynamisk prosess, det skal vi ikke glemme.
I tider preget av kollektivt hukommelsestap, søker mange unge helt naturlig å drikke dypt fra fortidens kilder. Det er godt. Vi kalles til å imitere den mystiske patriarken Isaks eksempel. Han tilbragte store deler av sitt liv med å grave opp igjen sin far Abrahams brønner, som filisterne hadde fylt med alskens uhumskhet for at israelittenes flokker ikke skulle drikke av dem og trives. Men tradisjonen kaller samtidig på oss til å være prospektive. En kristen er i fremdrift.
Skjør godhet?
Martha Nussbaum skrev engang en bok med den storartede tittel, Godhetens skjørhet. Har man først hørt uttrykket, forblir det fastlåst i minnet. Ofte synes det gode skjørt. Da må vi huske at vi vandrer, ikke ved det vi ser, men ved tro; vi må sette vår lit til den endelige Godhet som utholder alt. I Dialogen, hørte Katerina av Siena Herren si: ‘Jeg ønsker å handle miskunnsrikt mot verden og å virke mitt forsyn i alle omstendigheter for min skapning begavet med fornuft. Men mennesket vender vettløst det jeg gir for livets skyld, mot døden; slik viser det seg grusomt mot seg selv. Jeg forsyner alltid, og jeg sier deg: Mennesket omslutter jeg med mitt høyeste forsyn. I forsyn skapte jeg det; og da jeg gikk i meg selv, ble jeg forelsket i min skapnings skjønnhet’. (c. CXXXV). Sett i dette perspektiv, springer selv våre ødeleggende tilbøyeligheter fra en pervertering av det gode, som vi må gjenoppdage for å rette vår livskraft mot det. I tillegg erfarer vi at et kjærlighetens blikk – ikke uten smerte – hviler på oss selv når vi gjør opprør. Hvis bare vi lot oss vekkes til å bli oss det bevisst.
Visdoms letthet
Dagens Vigilie-lesning (Visdommen 7,15-30) gir oss en overstrømmende liste adjektiver for å beskrive Visdom. For å omtale transcendens, har vi to alternativer: stadig gjentagelse eller stillhet. Teologiens hovedkilder – Skriften og den hellige liturgi – gir eksempler på begge deler. I Visdommen, får vi høre, finnes en ånd som er ‘forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. For visdommen beveger seg med større letthet enn noen kan fatte, den gjennomtrenger og fyller alle ting ved sin renhet.’ I Vesten er Visdommen ofte fremstilt som gammel og tungsinnet: Bildet på den er en filosof med langt skjegg. Den Bibelske Visdom, derimot, er rask på foten og grasiøs; klar, men fredelig, uredd. Den er kvass, så har en egg; men er filantropisk. Et vidt semantisk felt åpner seg foran oss til gjenoppdagelse og glede.
Minne til velsignelse
Anne Applebaum har skrevet om Linda Kinstlers bok Come to this Court and Cry at den ‘påminner om sannhetens og vitnesbyrdets farlige ustadighet samt om hvor viktig det er, i det enogtyvende århundre, å viderefortelle det tyvendes historie’. I de siste 75 år har minnet om Shoah opprettholdt en viss standard i Vestens historiske bevissthet. Innser vi hva som står på spill nå som knapt noen er igjen som husker og kan vitne? Grundig dokumentasjon blir i den forbindelse stadig viktigere. Et godt eksempel er denne filmen fra 2006 om seks norske Holocaust-overlevende. Blant dem er Jo Benkow, landets høyt respekterte Stortingspresident fra 1985 til 1993. Siste ordet gis til Jenny Wulff (1921-2009) som mistet hele sin familien i tyske leire: ‘Når du trenger noen som kan trøste deg, så er det ikke noen der.’ Det er en moralsk forpliktelse å holde minnet om dette fraværet i live.
Oppdatert
Ti år er gått siden Martin Mosebach skrev om katolske biskoper: ‘Det er som om de har glemt at Kirken er meget gammel og har overlevd mange samfunnssystemer og omveltninger gjennom historien, og at hun gjennom historien knapt noen gang har vært helt up to date. Aller minst på den tid da Kirken ble grunnlagt i senantikken i et urbanisert, opplyst, flerkulturelt, individualisert samfunn som, ved en langsom prosess, hun gjennomsyret og forvandlet.’
Tenkende mennesker som står seg på en viss avstand fra Kirken spør seg, mener Mosebach (med sedvanlig slagkraft og eleganse), om de bør ‘anse Kirken som farlig, eller muligens som eneste gjenblivende alternativ til det gjennomsekulariserte samfunn’? At et alternativ trengs, blir stadig mer åpenlyst.
Form og mening
I et essay om M.C. Eschers maleri, utforsker Maria Popova grenselandskapet mellom musikk og billedkunst. Mens Escher var hensatt til stadig større ensomhet i det han var seg bevisst å ‘tale et språk svært få begriper nå om dagen’, fant han plutselig, befriende opplysning i Goldbergvariasjonene.
‘Først da han hørte Bachs Goldbergvariasjoner oppdaget han bevisst sin begavelse for å uttrykke mening gjennom form. ‘Fader Bach’ kalte han ham. Bachs musikk fylte ham med ærefrykt og undring ved sine matematiske bevegelser, ved motivene som gjentas frem og tilbake, opp og ned, ‘ved sin majestetisk henrykkende rytme og kadens, på søken etter en slags endeløshet.’ Escher opplevde et sterkt slektskap, en særlig ‘affinitet mellom den polyfone musikkens kanon og den jevne fordeling, på en plate, av figurer og identiske former’.’
Gjenkjennelig glede
I en gjennomtenkt, vakkert illustrert beretning om et besøk til Mount Saint Bernard, skriver Mark Dredge om en av mine brødre, ‘Det tok meg noen dager å innse at roen han utstrålte var uttrykk for noe dypere, en grunnleggende tilfredshet og trivsel jeg gjenkjente som glede.’ Gleden er et storartet vitnesbyrd! Og det er flott at et klosterbryggeri gir anledning til å dele den. Jeg mener ennå at ølbrygging kan formidle noe av Kirkens mysterium. Ved å foredles til å vise sine ypperste egenskaper; ved å føres sammen i et egnet miljø; ved omsorgsfullt å lagres og modnes, blir ydmyke ingredienser – malt, humle, gjær og vann – fylt av kraft og frembringer noe nytt, nærende og godt som gir glede til dem som deler det. Sett slik, blir bryggingen en lignelse, et uttrykk for klosterlivet som sådan, med Vårherre som virtuos Bryggmester. I Bibelen er det vin som utgjør et bilde på evangeliet, men det er kulturelt betinget. Også ølet har teologisk symbolkraft man ikke skal kimse av. – Måtehold i bruk tas nødvendigvis for gitt!
Martyrium
Romas pavelige Seminario Minore flyttet til sin nåværende base i Via Aurelia i 1933. Maleriet i seminar-kapellets apsis fremstiller en scene som kunne være hentet rett ut av Sienkiewicz. Det bærer innskriften: ‘Være hilset, martyrenes blomster, apostlenes barn: Roma ble opplyst av flammer og av deres utgydte blod.’ Det refereres til Neros grusomme aksjon i 64 da han, etter en ødeleggende bybrann han vel selv stod bak, gav Kirken skylden og lot korsfestede kristne brenne som fakler rundt omkring i sin have. Det er slående at man for ikke så lenge siden spontant opplærte ungdom i tro ved å la dem betrakte martyrenes vitnesbyrd. Guttene som først bad foran maleriet vil da også, ti år senere, som nyvigslede prester, ha hatt drastiske valg å ta. Oppfordres dagens katolske ungdom i Italia til å se seg selv i lys av proto-martyrene? Jeg tenker i den forbindelse på en engelsk parallel. For bare tredve år siden, vil jeg si, var martyrarven sentral for engelsk katolsk selvforståelse. Den arven ser i dag ut til å være nesten glemt. Jeg undrer hvordan, og hvorfor, dette skjedde.
Å gi slipp
I sin fabelaktige Dommedagsfreske i Santa Cecilia i Trastevere, beskriver Cavallini englenes stigende ordner. Jo høyere de når, jo mer legger de det konkrete legeme bak seg og blir eteriske. En subtil teologisk sannhet får slik billedlig uttrykt. Å komme Gud nær, er å bli ham lik, å få delta i hans natur. Å si dette, er ikke å gi uttrykk for overmodig spekulasjon, men å sette sin lit til guddommelige løfter, ‘for i kraft av dem skal dere få del i den guddommelige natur’ (2 Peter 1:4).
Samtidskulturen fascineres av kroppen og forherliger den. Tendensen har sine positive sider. Fra et kristent synspunkt, er den dog begrensende. Den avskjærer overnaturlig higen. Den hindrer oss i å lære selvovergivelse. Det er vel derfor vi har så vondt, nå, for å konfrontere døden, som så åpenbart og håndfast byr oss gi slipp i en bevegelse som er ment å være befriende, men som forekommer uhyre skremmende hvis vårt selvbilde utelukkende er bundet til dét vi må legge bak oss.
Er det nok?
I dag, på den store Sankta Teresas festdag, minnes vi hundreårsdagen for Don Luigi Giussanis fødsel. Han inspirer fortsatt talløse kvinner og menn til radikal, gjennomtenkt kristen etterfølgelse. Jeg så nylig en utveksling Giussani en gang, på vei til et foredrag, hadde med en journalist. Store folkemasser ventet. Journalisten spurte, ‘Hvorfor venter alle disse folkene på deg?’ Giussani svarte, ‘Fordi jeg tror på det jeg sier.’ – ‘Er det nok?’ – ‘Ja.’ Det gjør godt å høre dette fra én som var fremmed for enhver gimmick. Der var Kardinal Ratzinger som preket ved Don Giussanis begravelse. Han understreket Giussanis innsikt: Kristendommen er en begivenhet, et møte. Hemmeligheten bak hans virksomhet som lærer, pedagog og de fattiges hjelper var at han selv alltid var vendt mot det møtet, seg vel bevisst at ‘så snart vi bytter ut tro med moralisme, overnaturlig liv med aktivisme, henfaller vi til det stykkevise og mister orienteringssansen; vi ender opp med å splitte istedenfor å bygge opp.’
Et hundeliv
Elizabeth Los film Stray er inntrykksfull og sterk. På overflaten handler den om et hundeliv i Istanbul. Rytmen settes av vittige sitater fra Antikken om forholdet mellom folks og hunders liv. Men egentlig handler filmen om vår verdens verdier og mangel på verdier.
Hunder utgjør linsen som lar oss betrakte et samfunn. Gjennom deres øyne, så å si, ser vi mennesker – barn – behandlet som løsbikkjer. Den usentimentale stilen gjør bare Los uttrykk klarere. Hun kaller sitt arbeid ‘en kritisk iakttagelse av menneskenes sivilsasjon’.
Iblant må dyr til for å frembringe menneskelighet i oss. Gudskjelov at de finnes.
En rysning
Det annet Vatikankonsil forkynte at den jordiske liturgi alt gir oss ‘del i den himmelske, som i en forsmak – den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring frem mot, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.’ Utsagnet får meg til å tenke på et bilde jeg stort sett bærer med meg. Det viser erkebiskopen av Milano, munken Ildefonso Schuster, som celebrant. Vi får se et forklart menneske, fullstendig overgitt den hellige handling, i symbolsk og inkarnert kontinuitet med englenes hærskarer. Schuster var en mager, skrøpelig utseende mann. Men når han trådte inn i liturgien, ble han en kjempe: ‘Vi var vitner til et hellig samkvem med Guds usynlige kraft; det var umulig å se på ham uten å oppleve en hellig rysning.’ Krangler om liturgi fortsetter og fortsetter. Kjernespørsmålet å stille, må være dette: Feirer vi nå den hellige liturgi på slike premisser? Vi kan huske at Schuster, selv saligkåret, pleide å si: ‘Det virker som om folk ikke lenger overbevises av våre prekener, men ansikt til ansikt med hellighet tror de ennå, da bøyer de kne og ber.’
Sursum corda
Jeg siterte nylig en innsikt som gir uttrykk for noe jeg er overbevist om: ‘Menneskets selvsentrering tar livet av Kirken og dens liv.’ Hvordan kommer vi oss opp av den grøften? Dagens vigilielesning gir gode råd. Den er blant mine yndlinsglesninger i liturgien. Den irske abbed Columbanus (ca. 543-615) spør hvorledes Guds lys kan få skinne i ham og slik opplyse andre? Svaret formuleres i form av en bønn: ‘Jeg bønnfaller deg, min Jesus, fyll lampen mitt med ditt lys. La meg, i det lyste, få se det helligste av alle hellige steder, tempelet hvor du trer inn som de evige mysteriers evige Høyesteprest. La meg få se deg, skue deg, lengte etter deg. La meg få elske deg slik jeg ser deg; og la min lampe lyse alltid, alltid brenne for ditt åsyn. La oss kjenne deg og elske deg, la oss elske deg alene, lengte etter deg alene. La oss bruke våre dager til å betrakte deg alene, til å tenke bare på deg. Fyll oss med din kjærlighet. La oss elske deg med den kjærlighet du fortjener som vår Gud. La den kjærlighet oppfylle oss og besitte oss, overvelde våre sanser inntil vi ikke kan elske annet enn deg, du som er evig.’
Rikdom
Mot slutten av Olivier Milles dokumentar om Messiaen, snakker komponisten om sitt oratorio Frans av Assisi. Han var blitt kritisert for det, forteller han, av rett-tenkende personer som innvendte at Frans hadde vært fattig mens Messiaens orkestrering, farvespill og rytmer bærer preg av utrolig rikdom. Komponisten svarer slik:
‘Jo, den hellige Frans var fullstendig fattig! Men han hadde bevart et barns evne til undring. Han stod forundret foran all den skjønnhet som omgav ham. Derfor var han rik! Rik på solskinn, rik på stjernene, rik på blomster, rik på fugler, rik på havet, rik på trær, rik på alt som omgav ham. Alt dette utgjør en veldig rikdom – og den er’, legger Messiaen til, ‘noe jeg ønsker dere alle.’
Tilhørighet
Det skal bli straffbart å veilede et søkende menneske til fruktbart forlik mellom opplevd og biologisk kjønn, mens det er ‘bekreftende’, og dermed akseptabelt, å bistå det til å endre kroppslig identitet ut fra forgodtbefinnende, også når inngrep viser seg å ha vært feilgrep. Misforholdet ville ha vært komisk, hvis det ikke pekte mot veldig sårbarhet. Kjønnsskifte omtales som om det dreide seg om anskaffelse av nytt antrekk, biologisk kjønn som en byråkratisk detalj. Det vises ikke til de fatale følger et kjønnsskifte kan få. Derved forekommer lovforslaget, til tross for sin bruk av ord som ‘beskytte’, ‘hjelpe’ og ‘støtte’ forunderlig teknokratisk og umenneskelig.
Fra høringssvar om konverteringsterapi.
Frans og fiolinen
Personligheten til den hellige Frans er så livlig beskrevet, at vi står i fare for å danne oss et bilde av ham som er rent denne-sidig. Frans holdes som gissel av flere pragmatiske kampanjer enn noen annen helgen. Derfor er det viktig å minnes ærbødig hans livs og vitnesbyrds overnaturlige grunnlag. I Fioretti leser vi om en hendelse som fant sted rett før hans død. Svekket av faste og indre prøvelser, vendte Frans tankene til himmelens gleder. ‘Mens han tenkte på slikt, viste med ett en engel seg for ham i overveldende herlighet, med en fiolin i venstre hånd, en bue i høyre. Den hellige Frans stod fjetret av synet. Da engelen én gang trakk buen over fiolinens strenger, ble Frans’ sjel så henrevet av melodiens sødme, at hans kroppslige sanser gav etter. Han hadde inntrykk – sa han senere til sine følgeslagere – av at sjelen, hvis musikken hadde fortsatt, ville være blitt trukket ut av kroppen.’ Her møter vi sjelsmysteriet til denne særegne kristne gestalt, hvis hele vesen var stemt i forhold til evighetens musikk.
Kalt til trofasthet
Dagens evangelium gir oss lignelsen om den barmhjertige samaritan. Den utgjør et kriterium vi skal måle oss etter. Har vi naturlig hang til å handle som presten eller levitten? For å unngå andres behov, vil vi helst krysse gaten og smette inn i bybildet på motsatt kant? Kanskje tenker vi, ‘Jeg orker ikke’ eller ‘Jeg tør ikke’. Rett handling i ekstreme forhold er ikke nødvendigvis spontan. Det er handling fostret av andre, små valg i det skjulte, denslags valg livet helst består av. Vi skal huske: Enhver liten handling utført i Jesu navn, for hans kjærlighets skyld, kan bli en kilde til hellighet. Den kan forberede oss på store valg som kanskje ligger foran oss, valg vi ennå ikke kjenner — som andres ve og vel vil avhenge av. Så vi skal øve oss på trofasthet i daglige kår, i den oppgave Guds forsyn gir oss her og nå. Får vi vanen av å si Ja! der, er vi rustet til større prøvelser óg. Da får Guds Ånd virke fritt i oss. Vi får ved nåde tilegne oss Jesu Kristi sinnelag. ‘Det er ikke lenger jeg som lever’, skriver Paulus, ‘men Kristus som lever i meg.’ Det han mener er: Det er naturlig for meg, nå, å vandre slik han vandret. Gud gi oss alle nåde til å komme dithen.
Bittert og søtt
Michael Leunig har en egen evne til å sette fingeren på ting. Han er nesten alltid oppklarende, ofte morsom, noen ganger veldig irriterende. Han kan både skrive og tegne med ømhet.
Her kommer en høstbønn fra hans bok The Prayer Tree:
‘Vi takker for høsten av jordens frukt. Troens frø plantet i tro; kjærlighet næret av kjærlighet; mot styrket av mot. Vi takker for frukten som frembringes av den kjempende sjel, for det bitre såvel som for det søte; for det som er sådd i motgang og for det som nå bærer frukt i varme, nådefullt; for lyset som strømmer fra ånden om høsten, og for det som nå må visne og dø. Velsignet er vi, og takknemlige.’
Intet forbund
Mye tull sies om engler. Kanskje snakker vi tullete om dem selv, hjemsøkt som vi er av av bilder av fjær, himmelske vogner og flommende gevanter.
Vi stakkars menneskebarn er så bundet til jorden, at vi vondt kan forestille oss vesener som er rent åndelige.
Et annet hinder står mellom oss og englene vi feirer i dag: De har ikke inngått noe forbund med synd, har ingen erfaring av synd. De kan skille mellom godt og ondt med fullkommen klarhet mens vi, altfor ofte, er fengslet av dødelig tvetydighet, uten å vite, uten å ville vite, hva som er hva.
Lov og lignelser
Mye kunne sies om Linda Kinstlers viktige bok Come to this Court and Cry, en grunnleggende studie av Shoas etter-historie. Men jeg vil fokusere på én enkelt bemerkning som antyder arbeidets hermeneutiske rammeverk. ‘I jødisk tradisjon’, skriver Kinstler, ‘består loven og litteraturen i et dialektisk forhold. De innvirker og følger på hverandre. Når loven når sin grense, viser lignelsene veien. Når historiene stilner, taler loven. Slik er lov og litteratur opphav til hverandre, slik korrigerer de hverandre. «De to er ett i sin opprinnelse og i sitt mål», skrev Haim Bialik.’ Dette er innsikt som hjelper oss til å begripe en dyptgripende tendens i vårt kulturelle klima. Både i samfunnet og i Kirken ser vi en bevegelse som vil avskaffe grunnleggende lover. På samme tid, har vi stort sett glemt beretningene som ligger til grunn for vår identitet: De fortelles ikke lenge. Det som er igjen, er forvirrende tomhet.
Det stillfarne gode
Den hl Vincent de Paul, født i 1581, personifiserer bevegelsen som utgikk fra konsilet i Trent. Hengitt reform av Kirken og presteskapet, var han næret av skriftene til kapusineren Benet Canfield, en engelskmann som gjorde mer enn de fleste for å gi fransk motreformasjons åndelighet form. Vincent er best kjent for arbeidet blant fattige; det var del av en global visjon for fornyelse. Han fremstilte aldri barmhjertighetsgjerninger som en enkel opsjon. Han visste at få blir edlere av å være fattige. Han skrev til en medbror: ‘Veien blir lang. De fattige vil ofte være utakknemlige. Jo mer urettferdige og ufine de er, jo mer må du utøse din kjærlighet over dem. Bare når de vet at du elsker dem, vil de fattige tilgi deg for brødet du gir dem.’ Dette er innsikt født av erfaring, av akutt sans for folks verdighet. Mang en NGO kunne lære av Vincents eksempel.
Jeg er også glad i dette utsagnet som tilskrives ham: ‘Støy bringer ikke noe godt, og det gode gjør ingen støy av seg.’
Uhyre verdi
Folk snakker iblant om å finne trøst i Skriften. Ofte er imidlertid Guds ord langtfra beroligende. Et eksempel er begynnelsen på Jobs Bok. Det fremstiller en manns liv utlevert et evig veddemål, en prøvelse som tar form av absolutt tap. Vi skal huske at Jobs Bok er en utbrodert lignelse, ikke faktareportasje. Ved overdrevne fakter får vi gjenkjenne et mønster i guddommelig initiativ og menneskelig respons. Det dreier seg ikke om at Gud er slem. Han forholder seg ikke til Job slik vi som barn kanhende forholdt oss til maur i en maurtue, beruset av misforholdet mellom det vi opplevde som vår allmakt og de ørsmå dyrenes maktløshet. Det er ikke sadisme som motiverer Jobs prøvelser, men den uhyre verdi som ligger i kallet Gud gir oss i form av en appell til vår frie beslutning, en frihet som må prøves slik gull prøves i smelteovnen.
Kjære kamerater
På onsdag holdt presidenten i Den Russiske Republikk en tale som begynte med hilsenen, ‘Ærede venner’, og avsluttet med uttrykket, ‘Jeg stoler på deres støtte’. Mellom utsagnene lå en fremstilling av alternativ virkelighet. Absolutismens fordringer, som europeere helst trodde stod for et tilbakelagt stadium i samfunnsutviklingen, melder seg sterkt igjen, ikke langt unna. Så er det på tide å minne seg om hvorhen tendensen fører. Det kan man gjøre, for eksempel, ved å se Andrei Konchalovksis film fra 2020, Kjære kamerater. Den fremstiller en massakre som fant sted i det vestlige Russland i 1962, da soldater fra den Røde Armé og KGBs snikskyttere angrep ubevæpnede streikende arbeidere. Som Peter Bradshaw skrev i sin anmeldelse i The Guardian ifjor, ‘Sinne brenner et hull gjennom skjermen i filmen, fremstilt i strengt svart-hvitt’. Hvordan forholder vi oss, dere og jeg, til angrepet på rettferd som nå finner sted like for våre øyne?
Oppmerksomhet
Skatter finner man iblant på uventede steder. Vi forventer vel ikke vanligvis å finne dype visdomsord i dagspressen — men i ny og ne står de der, til vår glede og forfjamselse. Et eksempel er et essay om John Donne (1572-1631) skrevet av Katherine Rundell som stod på trykk i New York Times for et par uker siden (jeg ligger litt etter). Rundell skriver om Donne at han fant seg til rette med ytterligheter. Han var en sensitiv mann som kunne fryde seg over livet mens han samstundes skuet døden i ansiktet. Evnen til å utholde slik spenning er ikke spontan. Den må oppøves. Gjør vi fremskritt i den, økes vårt potensiale for nysgjerrighet, sympati, medlidenhet og iherdig oppmerksomhet:
‘Vær våkne, oppfordrer hans tekster oss, igjen og igjen. Gråt for verden; snapp etter luft på dens vegne. Vær våkne, oppmerksomme på vår dødelighet. Se oppmerksomt nøyaktig hvordan skjønnheten gjennomskjærer oss. Vær oppmerksomme på hudens mykhet, på henders og føtters verdighet. Oppmerksomhet — virkelig, utholdende, fryktløs oppmerksomhet: Det er hva livet, med all dets tragedie og all dets fryd, forventer seg av deg.’
Ro
Begrepet ro er viktig i asketisk ordforråd. De greske kirkefedrene henviste det til det med ordet hēsychia. Det ble oversatt til latin som pax. Det fedrene snakket om, var ikke å slappe av, men å nå en indre balanse som gjør at elementene som utgjør menneskets eksistens harmoniseres, slik medlemmene av et symfoniorkester, før en konsert, stemmer instrumentene til den fullkomne A intonert av første fiolin.
Ofte er vi oss bevisst at slik harmoni og velgjørende balanse mangler i våre liv. Hva skal vi ta oss til da? En utvei antydes av dikteren Reiner Kunze som engang skrev at et dikt er ‘uro falt til ro’: ‘Das gedicht ist zur ruhe gekommene unruhe‘.
Hva om vår grunnleggende oppgave som mennesker er en dikterisk oppgave, om hovedutfordringen som gis oss er å gjøre våre liv til et sådant dikt?
Hvem er vi?
Et praktstykke som inngår i en flott utstilling i katedralmuseet i Hildesheim, er en lysestake fremstilt i Maas-deltaet omkring 1180. Det fremstiller de tre kontinenter man kjente til den gang – Europa, Afrika og Asia – som kvinnelige skikkelser. Det er interessant å merke seg attributtene som kjennetegner dem.
Asia holder et kar som flommer over og bærer innskriften DIVITIE (rikdom). Europa, med sverd og skjold i hånd, beskrives med ordet BELLUM (krig). Afrika, derimot, fremstilles kontemplativ, lesende i en åpen bok hvor det står skrevet SCIENTIA (kunnskap).
Det er nyttig å møte et sånt perspektiv nettopp nå, når det stadig henvises, i europeisk diskurs, til vårt kontinents angivelig evige kulturelle overlegenhet, som om noe slikt liksom tilhørte oss ved et slags nedarvet monopol.
Restaurering
Hva er forholdet mellom en original og en kopi? Spørsmålet har personlig relevans for enhver kristen i lys av 1 Mosebok 1,27, ‘Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.’ I sin bok Om Ordets Inkarnasjon utvikler Athanasius motivet utfra en kunstners arbeid med å restaurere et maleri: ‘Når likheten malt på et plate utslettes av flekker utenfra, må han som er avbildet selv trå til for å la portrettet fornyes på samme plate; for bildets skyld, må ikke platen det er malt på forkastes. Konturene opptegnet på den på nytt.’ Denne fascinerende dokumentarfilmen om restaureringen av Prados Mona Lisa har mer enn bare kunsthistorisk interesse. Den byr på en lignelse om en eksistensiell søken etter autentisitet. Den viser at en sann kopi er mer enn livløs reproduksjon; den utgår fra en skapelsesprosess og besitter integritet. Det gjelder for en genial kunstners arbeid. I hvor mye større grad gjelder det da for arbeidet til ham som er skjønnhetens Opphav?
Konsultering
Konsultering er en nøkkelfunksjon i vårt samfunn. Små og store bedrifter investerer store summer i formålet. Nødvendigheten av å søke råd er åpenbar. Den hl Benedikt fastslår, i 3. kapittel av Regelen, ‘Gjør alt etter å ha søkt råd; det vil du ikke angre.’ Enhver som har hatt en styrende funksjon vet hva han mener. Iblant har imidlertid konsultasjon – det å oppveie valg – ingen hensikt; da dreier det seg om å fastholde prinsipper. Vi minnes i dag den hl Kyprian av Kartagos martyrium. Da han ble arrestert i 258, ble han nødet til å utføre seremonien keiseren fordret: Det dreide seg om en tur på tinghuset, om litt strategisk plassert røkelse – tilsynelatende detaljer! Kyprian sa nei. Slik han så det, ble han bedt om å utføre blasfemi. Keiserens prokonsul var sjokkert. Han dro Kyprian til side og sa, Consule tibi – med andre ord, ‘Utøv konsultasjon!’ Kyprian svarte, ‘I et så retterferdig anliggende, er det ingenting å konsultere om’, In re tam iusta nulla est consultatio. Det er iblant grenser for hva konsultering kan oppnå. I slike tilfeller må vi simpelthen være i stand til å se forskjell på sannhet og løgn, for så å satse på sannheten.
Medlidenhet
Bønnene som legges på våre lepper i dag, på minnedagen for Jomfru Marias Smerter, er gedigne. I kollektbønnen, ‘La din Kirke, som sammen med Maria deler Kristi lidelse, også få del i hans oppstandelse’; i slutningsbønnen, ‘Vi bønnfaller deg, hjelp oss […] å utfylle i oss selv, til beste for Kirken, det som gjenstår av Kristi lidelse’. Det er ikke tomme ord, dette, men pekepinner mot kjernen av kristen virkelighet, hvor det å være ‘passiv’ ikke er å være inaktiv; tvert imot, innlemmelse i Pasjonen er den høyeste form for aktivitet, grunnlaget for meningsfylt, virkningsfull kristen handling. Vi betrakter dette faktum i Jomfru Maria uutsigelige medlidenhet. Konsepter duger ikke til å uttrykke dens dybde og kraft. Musikk kan hjelpe oss til innsikt, kanskje aldri mindre utilstrekkelig enn i Pergolesis Stabat Mater. Denne tolkningen med Mirella Freni and Teresa Berganza er etter mitt skjønn uovertruffen. Begge solister er på toppen av sine karriære. Men det mer enn virtuositet som spiller inn. Deres modne stemmer gjør det mulig for mysteriets moderlige aspekt å finne uttrykk.
Chrysostomos
Johannes Chrysostomos er ikke en alment elskelig helgen på linje med Polykarp eller Frans av Sales. Han var en formidabel predikant og lærer; hans karakterstyrke var sagnomsust. Hvert år slås jeg kollektbønnen som refererer til hans veltalenhets nådegave og hans ‘utholdenhet i alle trengsler’. På samme tid var Chrysostomos en uslepen diamant. Noen av hans utsagn kan ryste oss ved deres styrke, ja bentfrem deres voldsomhet.
Han minner oss om at virkelig fellesskap må grunne i sannhet, og at sannhet, stort sett, er noe vi må strebe etter – vi får den ikke i fanget.
Grunnlaget for enheten i Kristus er radikal autentisitet. Det påkreves at vi er rede til å gi avkall på alt i oss og omkring oss som er inautentisk, til hinder heller enn til hjelp i vårt forsøk på å være sanne disipler.
Lik klokkemalm
Vi ser en tendens i våre dager til å frata Kirken hennes bestemte form, store forbokstav og personlighet. Det som blir igjen, oppgaven av å ‘utgjøre kirke’ blir liksom som å ‘pugge matte’, en øvelse i menneskelig kløkt. For en kontrast vi møter i Gertrud von le Forts Hymner til Kirken: ‘Dine tjenere kles i skrud som ikke eldes, ditt språk er lik dine klokkers malm. Lik tusenårige eiker er bønnene du ber; dine Salmer bærer havets åndedrett. Din lære ligner en festning på uinntagbare fjell. Mottar du løfter, gjaller de til tidenes ende; velsigner du, bygger du i himmelen hus. Dine vigsler er på menneskers panner lik store flammetegn ingen kan slukke. Din trofasthets mål er ei menneskers troskap; dine års mål omfatter ingen høst. Lik en stadig flamme over virvlende aske er du! Du ligner et tårn midt i rivende vann! Derfor er stillheten din så dyp midt i dagenes larm; når aftenen kommer, henfaller de til din miskunn i alle fall. Du er den som ber over enhver grav! Hvor i dag en have blomstrer, står villnis i morgen; hvor folk bor ved daggry, huser fordervelse i natt. Du er det eneste evighetens tegn over denne jord. Over alt som ikke forvandles av deg, får døden overtak.’
Trofasthet
Dronning Elizabeth II levde et liv beundringsverdig på så mange vis at lovtalene som strømmet ut ved hennes død i går, på Jomfru Marias Fødselsdag, er endeløse. Det som særlig slår meg er dette: At én persons radikale trofasthet i forhold til sin stand og opgave gav stabilitet til utallige andres liv. Trofasthet kan ta mange former. Hvem vet hva som venter oss? Vesentlig er hjertets grunnfestethet, uttrykt i konkret levnet. Nylig oppdaget jeg denne bønnen som Johannes Paul II formulerte på sin 65-årsdag: ‘Hvis en dag sykdom berører mitt sinn og overskygger det, overgir jeg meg til deg alt nå, men hengivenhet som senere vil ta form i taus tilbedelse. Befinner jeg meg en dag bevisstløs, ønsker jeg at hver time jeg får oppleve slik blir uavbrutt takksigelse, at mitt siste pust får ånde kjærlighet. Når tiden kommer, måtte min sjel, ført ved Marias hånd, få skue ditt åsyn og synge din pris i evighet. Amen.’
Folk og dyr
Da Antonius den Store i siste del av sitt liv trakk seg tilbake på det Indre Fjell, ble han plaget av dyr som gravde opp grønnsakshagen hans. Han vendte seg vennlig (χαριέντως) til dem og sa: ‘Hvorfor plager dere meg, når jeg ikke plager dere?’ Fra da av, levde de fredelig sammen. Gjenopprettelsen av menneskets harmoni med dyreriket er et Leitmotif i asketisk litteratur, et tegn på gjenervervet uskyld, på hellighet. Vår generasjon befinner seg på den andre enden av spektrum. En gjennomgang av ny litteratur byr på statistikk som viser hvor langt vår utbytting av dyrene er nådd. ‘Spanias slaktegriser, like tallrike nesten som befolkningen, produserer nok møkk til å fylle Barcelonas fotballstadium 23 ganger per år’; ‘Vi oppdretter 66 billioner høns hvert år, seks for hvert menneske på jord, nesten alle i grusomme forhold’. Film mobiliseres som medium for å åpne vår øyne. Gunda og Cow har gjort inntrykk på meg. Begge filmer er vakkert laget. Hverken den ene eller andre er sentimental. Først og fremst kommer dyenes annerledeshet til uttrykk. Vi minnes om at det antiseptiske, plastikk-innpakkede kjøttet som ligger i supermarkedets kjøledisk engang levde – og ethvert liv fortjener å betraktes med ærbødighet.
Tre ut av frykten
I Bibelen får vi høre at en grunnleggende følge av synd – som er en tilstand av desorientering – er erfaringen av grunnløs frykt (Sal 53:6). Omvendelse innebærer at vi kaster irrasjonell angst av oss. Iblant har vi dog god grunn til å frykte. Det var tilfellet med Judah på Jeremias tid. Derfor lyder Herrens ord, talt ved profeten, med stor styrke: ‘Frykt ikke for Babylons konge som dere frykter, sier Herren’ (42:11). Gud sier ikke til folket at frykten deres er grunnløs. Han ber dem om å anerkjenne den på et naturlig nivå, for deretter i tro å tre ut av den. Ofte opplever vi skyldfølelse når vi er redde. Vi gjør hva vi kan for å undertrykke vår frykt eller, i det minste, for å skjule den. Slik vinner den fastere feste. Å si isteden, ‘Dette er fryktelig, og jeg opplever frykt’, kan bringe forunderlig frihet. Vi rotfestes i virkeligheten. Å velge det som er virkelig, er å hige etter sannhet. Og sannheten, selv når den koster, setter oss fri; den åpner oss for å motta nådens mot.
אַל־תִּֽירְא֗וּ מִפְּנֵי֙ מֶ֣לֶךְ בָּבֶ֔ל אֲשֶׁר־אַתֶּ֥ם יְרֵאִ֖ים מִפָּנָ֑יו אַל־תִּֽירְא֤וּ מִמֶּ֙נּוּ֙ נְאֻם־יְהֹוָ֔ה כִּֽי־אִתְּכֶ֣ם אָ֔נִי לְהוֹשִׁ֧יעַ אֶתְכֶ֛ם וּלְהַצִּ֥יל אֶתְכֶ֖ם מִיָּדֽוֹ
Metafysisk skandalon
Det antas ofte at det er Kirkens etiske lære som setter den i konflikt med samfunnet i vår tid. Mange forlanger forandringer på dette feltet. Utover betydningen av å ta på alvor behovet for katolske svar på særegne, kanskje nye etiske problemstillinger (noe hver tidsalder kalles til), mener jeg antagelsen er feilaktig. Jeg tror ikke den fremste snublesten er etisk. Jeg tror den er metafysisk.
Guds hellighet! Hans herlighets strålende glans, synliggjort i Kristus ved en uendelig selvuttømmelse! Denne vesentlige virkelighet, som for grunnleggerne av Cîteaux ble tatt for gitt, synes underlige i en tid hvis utsyn er nesten helt horisontalt. Vi er barn av denne tid. Det skal vi aldri glemme.
Fra et brev til cistercienserordenen.
Nok til å si ja
‘For meg og for oss alle gjelder det at Gud, da han kalte oss til en stand i livet, åpenbarte lite: det grunnleggende kallet, de nødtørftige elementer. Hans innbydelse inneholdt hverken biografi eller dreiebok. Derfor kunne den fremkalle tro og tillit, i det vi la vår hånd i Guds. Ingen rosenhave; kun dét at hva haven enn måtte være, Eden eller Gethsemani, ville han forbli trofast gjennom all vår troløshet. Dette gjelder for enhver livsform bygd på løfter, om man er ektemann eller kone, prest, munk eller nonne, eller lever med forpliktelser til jusen eller dansen, til medisin eller musikk, til handel eller storting. Det gjelder for den mektige og for den makeløse. Gud forteller oss akkurat nok til at vi kan si ja.’
Slik gav Assumpsjonistpresten P Philip Bonvouloir (1929-2012) sine venner et tilbakeblikk på egen erfaring. Den tror jeg nok mange av oss gjenkjenner oss i.
Økologi
Å henvise til en søppelplass som til en ‘økologisk ø’ krever en viss semantisk akrobatikk.
Å sortere avfall er utmerket, men er dog bare en oppbevaringsmåte. Gjenvinningen er en separat prosess som skjer annensteds, med den særlige energi som hører til.
Virkelig økologisk ville det være å ikke samle skrap, slik at vi ikke måtte bli kvitt det.
Perspektivet kan overføres, mutatis mutandis, på det åndelige liv. Også der skal vi passe oss for å tro at vi, ved kun å merke og sortere, faktisk renser.
Å øve synet
Kontemplativt liv grunner i evnen til å se. Kontemplasjon er en nåde, men nåden bygger, som alltid, på naturen; derfor må vi oppøve vår synssans. Det er noe vi alle kan gjøre. Fostrer vi ikke evnen til å se (og se forskjell på) farver, forekommer verden rundt oss lett i svart-hvitt. Czapski skrev en gang:
‘Alt skumring. Arbeid igjen, friskt og sikkert. Hvorledes sikkert? I måten jeg mestrer meg selv, objektifiserer, forstørrer min farvesans som, når jeg ikke arbeider, innskrenkes. Rutinen? Tja, utgjør den rutine, denne verdslige teknikk som åpner for meg en verden av lykkelig, billedlig erfaring? Denne langsomme farten kan knapt kalles skue; det er heller som om jeg var lærling i kunsten å se.’
Daggry
Hans Ulrich Treichels roman Daggry er en pietà i prosaform. En eldre kvinne vugger sin middelaldrende sønn, død i nattens løp etter langt sykeleie. Endelig føler hun seg fri nok til å uttrykke for seg selv – og for oss – elementer av et drama som har formet hennes liv, et liv som kun tilsynelatende har vært vanlig (hva er vel vanlig?) og banalt.
Så lite vi vet om hverandre. Så begrenset vår anelse er om hva andre har å bære, om heltemotet de kanhende må øve rett og slett for å stå opp om morgenen.
‘Har vi ikke vandret langs et bratt fjellpass?’ spør fortelleren mot historiens slutt. Jo, det har hun. Og hun har gitt leseren anledning til å ane hvilken risiko man løper ved slike høyder.
Å finne kilden
Dette diktet av Seamus Heaney får meg til å tenke på Johannes 7:38. Det er én ting å være bærer av en kilde til levende vann; det er en annen ting å finne kilden.
Cut from the green hedge a forked hazel stick
That he held tightly by the arms of the V:
Circling the terrain, hunting the pluck
Of water, nervous, but professionally
Unfussed. The pluck came sharp as a sting.
The rod jerked with precise convulsions,
Spring water suddenly broadcasting
Through a green hazel its secret stations.
The bystanders would ask to have a try.
He handed them the rod without a word.
It lay dead in their grasp till, nonchalantly,
He gripped expectant wrists. The hazel stirred.
Langt umkring
’12te mai 1900 gav stortinge eit tilskot kr 20.000, til aa gjeva ut Heimskringla paa vanlegt bokmaal og landsmaal, so boki kunde koma langt umkring, naar ho vart billeg.’ Slik stod det skrevet på tittelbladet til en nasjonalutgave av Kongesagaene fra 1900. Tor Olav Hauge siterer teksten i Dag og Tid denne uken. For 122 år siden var det tatt for gitt at en nasjon på jakt etter felles identitet burde lese landets opphavsberetninger om igjen. For å muliggjøre foretaket, subsidierte staten nye utgaver.
I en kulturell sammenheng preget av bevisst amnesi, blir man ettertenksom. Vi lever og taler lett som om fortiden var unødvendig overvekt, som om fremsyn var det eneste som teller. Så overraskes vi over at vi har vondt for å uttrykke hvem vi er, hva vi driver med, på en samlende måte? Kanskje har det aldri vært viktigere å nære minnet ansvarlig. Jeg vil si det er en borgerplikt. Og en kristenplikt.
Takknemlighet
En gang var det vanlig å sette opp votiv-plaketter i kirker, som takk for bønnesvar. Andre gjenstander forekom også: En krykke, som tegn på at eieren nå klarer seg uten; eller bildet av et endelig ankommet, etterlengtet barn.
I evangeliet hører vi Jesus si, et sted mellom Samaria og Galilea, til den helbredete spedalske vendt tilbake for å si takk: ‘Ble ikke ti renset? Hvor er de andre ni?’ (Lukas 17:17).
Jeg har sans for dette enkle oppsettet i et høylandskap i Frankrike. Det skal ikke alltid store gester til for å uttrykke takknemlighet. Iblant er en kongle alt man trenger.
Vesentlig er bevisstheten om å ha mottatt en gave, så evnen til grasiøs respons.
Vindvirvel
I formiddag stod jeg ved et vindu med tekopp i hånd og så på en svale som fløy rundt og rundt en liten dam. Etter hver tredje runde omtrent, stupte den dødsforaktende ned i vannet. Vinduet var stengt. Jeg kunne ikke høre svalen. Men jeg kunne se dens jubel.
I ettermiddag så jeg en paraglider vindvirvle under sitt buktende, påskegule seil med eventyrlig eleganse — en dans mellom himmel og jord uten praktisk nytte, utført for sin egen skyld.
Det slo meg at de to gjorde det samme: De gjorde sitt vesen eksplisitt, og frydet seg ved det. Enhver skapning bærer behov for å inkarnere verset i Hopkins’ dikt, nærmest en bekjennelse: ‘Det jeg gjør, er det jeg er; derfor er jeg kommet’. Mangt distraherer oss dog. Lett overgir gi vårt vesen istedenfor å bekrefte det. Så opplever vi, istedenfor glede, knugende sorg.
Ave Crux
Helgenen vi ærer som Rosa av Lima ble født i Peru, datter av spanske foreldre, i 1586, 23 år etter Trent-konsilet som gav katolisismen ny gyv. I Rosas liv fant gyven uttrykk i omsorg for de fattige. Det bringer henne nær vårt moderne kristenideal. Derimot kan Rosas sterke askese virke fremmedgjørende. For henne var Kristi kors intet meditasjonsobjekt. Det var så å si den vitale atmosfære som omgav og bar hennes egen eksistens. Hengivenheten hennes til korset var radikal. Nå for tiden glemmer vi lett dette aspekt av den kristne tilstand. Gud, sier Paulus i dagens messelesning, kaller oss til ‘å få vår Herre Jesu Kristi herlighet i eie’. Herligheten fant sitt ypperste uttrykk på Golgata. Å anerkjenne dette, er ikke å hengi seg en morbid form for religiøsitet. Det er å lese evangeliet redelig; å erkjenne vårt behov for frelse; å bekrefte sannheten i ordene Kirken legger i vår munn på Langfredag: ‘Ved korsets tre, gjorde gleden sitt inntog i hele verden‘. Derved, ikke på annet vis.
Bernard av Clairvaux
Bernard av Clairvaux sammenlignet en gang, i en preken, det kristne liv her i verden med en mann som bærer en flamme gjennom en lang, stormfull natt. Vinden uler, regner pisker. For at flammen ikke skal blåses ut, holder mannen om den med begge hender. All hans oppmerksomhet er rettet mot å bevare flammen levende idet han vandrer mot sin Fars hus. Det som holder motet hans oppe, er tanken på at han vil ankomme dit en vakker dag, hvis han er trofast. ‘Og i det huset, som ingen menneskehånd har bygget’, sier Bernard, ‘er det ingenting å frykte. Ingen fiende slipper inn i det. Ingen venn forlater det.’ Den siste bemerkningen er typisk. Bernard hadde stor begavelse for vennskap. Han visste at vi, for å tjene Gud, trenger hverandre, og at fellesskapet som består mellom hjerter som søker sannheten er blant livets mest fortreffelige gaver.
Quixote i Odessa
I sin siste rapport fra Ukraine, på trykk i dagens Dag og Tid, skriver Andrej Kurkov om en oppsetning av Minkus’ Don Quixote i Odessa denne uken, med fullsatt sal. Å oppføre en ballett midt i en krig er en motsandshandling, et vitnesbyrd om kreativitet og ånd forkynt i fleisen på brutalt ødeleggende krefter. Valget av repertoar kan fremstå som en høy form for sarkasme. For det er ikke noe quixotisk ved et slik foretak; det vil seire. Ånd seirer alltid over vold, på lang sikt. Forrige uke bemerket Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk, som trofast fortsetter sin inspirerte katekese i krigstid: ‘Hjørnestenen for ethvert samfunnet er respekt for enkeltmenneskets verdighet og livets hellighet fra unnfangelsen til den naturlige død. Alle menneskets andre rettigheter og ansvar har den verdigheten som opphav.’ Trøstig å møte det heslige med noe som er vakkert, er å gi uttrykk for hva vår verdighet består i, og derved å spre håp i vid omkrets.
Tidens storhet
For et kvart århundre siden hørte jeg Olivier Clément tale uforglemmelig om hvor viktig det er å kunne bevege seg langsomt. Verden er blitt raskere siden. Vi trenger stemmer som minner oss om hvor forrykt det er å gi etter for stadig akselerering. Marie Noël, for eksempel, skrev i 1946: ‘Om aftenen kommer her et høytidelig øyeblikk: Det er når oksene vender hjem med store vognlass av korn som rager over dem. Langsomt og majestetisk kommer de til syne, som om de kom gående rett ut av evigheten. Kanskje så Boaz i sin tid noe lignende. Og kanskje er det dette som er arbeidets sanne rytme, rytmen som tilsvarer Guds hensikt med mennesket: Så edelt kan man gå; så sterkt, uhastende kan man skride fremad. Kanskje ble våre domkirker planlagt og bygget uten hast og kjas, med hendenes og sinnenes fred og den bevisste innsats som tilsvarer dagens behov. Kanskje behøver alt menneskelig arbeid, det være seg kroppslig eller endelig, noe av tidens storhet for å realisere skjønnhet.’ Fra en tekstsamling oversatt av Pauline Matarasso, s. 239.
Godtgjøring
Siden jeg først leste Simon Wiesenthals bok Recht, nicht Rache (Rettferd, ikke hevn) har jeg vært preget av hans arbeid. På verdens vegne har han opprettholdt en fryktelig erindring. Han har gjort det utrettelig, men uten bitterhet. I en dokumentarfilm som nå er noen år gammel, forteller Sir Ben Kingsley, som spilte rollen som Wiesenthal i dramaet Morderne blant oss, om sitt første møte med en mann han så å si måtte lære å kjenne innenfra. Det som slo ham mest — ‘jeg har aldri kunnet glemme det’ — var en spontan gest Wiesenthal tydde til: Han dro sin høyre hand over ansiktet som uttrykk for mestret fortvilelse: ‘Hverken før eller siden har jeg sett at noen på en slik måte fysisk inkarnerer en hel generasjons sorg. Han har evnen til å berøre den kollektive sorgen, og forståelsen av sorg, vi alle bærer på, uansett hva som er vår personlige erfaring. Jeg tror dette er svært helbredende. For kan du ikke sørge over tap, kan du heller ikke begynne å godtgjøre tapet og reparere skaden som er gjort.’ Kingsley understreker at Wiesenthal ikke lar seg redusere til en inkarnasjon av sorg: ‘Mens han gråt alle sine tårer, var han også en mann som lo all sin latter.’
Kanskje
I 1949, 53 år gammel, etter å ha nedtegnet sin beretning om krigsår som hadde latt ham oppleve og se fryktelige ting, konfrontert med nedbrytingen av Polen, spurte Józef Czapski seg om det ennå var mulig å male. Skulle han male, trengtes et nytt utrykk — men var det moralsk å bedrive kunst i en sånn verden? Han skrev til Hering: ‘Det eneste jeg vil nå, er å avskjære meg fra andre malere, fra Louvre, fra metodene, for at mine lidenskaper skal få gnage seg inn i et maleri som er mitt. Et bilde av en gammel jødisk kvinne på toget eller stående på perrongen i Otwock er nå kanskje nærmere mitt hjerte enn de lekreste parisiske idéer. Mitt maleri ser virkelig ut til ikke å trenge Paris. Jeg har her en god venn som stadig skjenner strengt på meg fordi jeg ikke maler. Selv om jeg sier, «Men himmelen er jo i ferd med å falle, og skulle jeg så sitte og male?» Han sier, «Kanskje himmelen faller fordi du og de andre har sluttet å male.» (Sitert i Karpeles, p. 268).
Urgammel kamp
På slutten av 1938 ble Edith Stein forflyttet fra sitt kloster i Köln til et Karmel i Holland. Hennes overordnede håpet at hun der ville være mindre utsatt for forfølgelse. Men hun måtte, som jøde, registrere seg personlig hos okkupasjonsmakten. Da hun ankom hovedkvarteret i Maastricht, ble hun slått av hvor vanlig det så ut. Det var et travelt kontor lik andre kontorer, fullt av unge piker med skrivemaskiner som halvveis tenkte på arbeidet, halvveis på kveldens stevnemøte. Så bedragerisk uskyldig ondskapens byråkrati kan fremstå! Edith følte seg ille til mote. Verst ble det da stod ansikt til ansikt med Gestapos offiserer, som bragte hilsenen, ‘Heil Hitler!’ Edith svarte kontant, ‘Lovet være Jesus Kristus!’ Hun fortalte senere priorinnen at, jo, hun innså at hun derved nok fremstod provoserende. Men, la hun til, hun kunne ikke annet, siden hun der og da var seg bevisst å befinne seg midt i den urgamle kampen mellom Jesus og Lucifer. Hver dags oppgave er å oppnå klarsyn til å kjenne grenselinjene i kampen, mot til å tre fremad når vi kalles, nåde til å la Jesus virke sin seier i oss. Hans kraft fullkommengjøres i vår svakhet, hvis vi overgir den til ham betingelsesløst.
Fra boken Entering the Twofold Mystery.
Hinsides trivia
I en innsiktsfull anmeldelse av en bok jeg vel knapt kommer til å lese, gir Rowan William oss en spontant elegant definisjon av diktning. ‘Diktning’, sier han, ‘er språk konstruert å en sånn måte at det tillater oss å se hinsides den trivielle, utbyttende bruken av ord som omgir oss øredøvende og gjør ord til våpen.’
Tanken på ord som våpen er uventet, men treffende. Den minner meg om vigilielesningen i morges, fra Hoseas Bok (14:2): ‘Ta ord med deg og vend om til Herren.’
Å frelse ord som er blitt holdt som gisler for voldelige formål, å gi dem friheten tilbake og la dem forvandles til lovprisning, den edleste form for fritt uttrykk, er en siviliserende oppgave av største betydning.
Å fri til mennesket
‘Guds tro på oss gjør iblant at én av oss realiseres. Hjertet slår da i takt med Guds eget hjerte; sinnet fylles av sannhet; munnen av evangeliet for å fri til menneskehetens masse på Guds vegne.’ Disse ordene, skrevet av Pater Simon Tugwell OP, står som epigraf til en ny utgave av dominikanernes Libellus Precum, utgitt av Ordenens engelske provins i fjor. Pater Tugwell fortsetter: ‘Dominikus var en slik mann, en budbringer om Guds kjærlighet som bar Vårherres uendelige smerte og håp. På samme tid en stormvind og en trygg havn, kastet han strømmer av fred gjennom siviliserte ganger utgjort av bekvemme halv-sannheter, lubben korrekthet og uttørret iver. Til folk som levde i et urgammelt mørke de for lengst hadde slått seg til ro i, bragte han dagslysets forstyrrende mulighet.’
Måtte Gud oppreise menn og kvinner av slikt format også nå.
Rilke om gleden
‘Dette har jeg sagt dere’, sier Kristus i evangeliet, ‘for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen’ (Jn 15:11). Gleden, like freden, er et autentisitetskriterium i åndelig viten. Derfor er det viktig å kunne kjenne den igjen. Den 31. januar 1914 skrev Rainer Maria Rilke til Ilse Erdmann: ‘Enhver gledes virkelighet er ubeskrivelig her i verden; kun i gleden finner skapelse sted (lykken [das Glück] derimot er blott en lovende, betydningsfull konstellering av ting som allerede finnes); gleden er en vidunderlig økning av noe som alt har bestand, en ren tilvekst utav ingenting. Hvor svakt lykken egentlig beskjeftiger oss, ser vi av dét at den gir oss tid til å tenke på, og bekymre oss over, hvor lenge den vil vare; mens gleden er et øyeblikk, uforpliktet og tidløs fra opphavet av. Den lar seg ikke fastholde, men egentlig heller ikke miste, da vårt vesen, berørt av gleden, til en viss grad endres kjemisk og ikke kun, som er tilfellet med lykken, smaker på og nyter seg selv i en ny blanding.’
Curé d’Ars
Den hellige Jean-Marie Vianney var enestående pastoralt begavet. Hans store budskap gjaldt det kristne kall til hellighet, ja, til guddommeliggjørelse. Det var grunnleggende for Vianney (som for Det nye testamente) at den kristne kalles til deltagelse i Guds eget liv. Syndens tragedie bestod for ham i dét, at den hindrer det guddommelige liv i mennesket og slik fremmedgjør det fra målet det er skapt for, fra å kjenne salig glede. Tenk på et utsagn som følgende, fra en av Vianneys prekener: ‘Lik en vakker hvit due som flyr ut fra vannene for å riste sine vinger over jorden, utgår Den hellige Ånd fra den guddommelige fullkommenhets uendelige hav for å slå med vingene over rene sjeler, for å inngi dem kjærlighetens balsam.’
Kunne vi ikke trenge å få dette budskapet oftere lagt på minnet?
Růžičková
Sommerens stor musikalske oppdagelse har vært en 1972-innspilling av Zuzana Růžičková (1927-2017) og Josef Suk (1929-2011) som spiller Bachs sonater for harpsikord og fiolin. Suk og Růžičková fører lytteren inn i et nytt, ofte overraskende lydunivers. Tolkningen er intelligent, grundig og (hvis jeg får bruke et så umotens ord) viril. Rolige passasjer utstråler nesten uutholdelig ømhet, uten overfladisk følelseskremmeri.
De to formidler musikken som et vesentlig utslag. De spiller Bach som om det stod om livet.
Leser du litt om Růžičková,oppdager du at dette for hennes del bokstavelig var tilfellet, i ekstreme omstendigheter. Hennes liv var preget av Europas 1900-talls voldsomme traumaer, men hun lot seg ikke forbitre av dem. Jeg anbefaler Peter Getzels’ dokumentarfilm om denne gudsbenådede musiker. Du finner den her – eller på Medici.
Selvbilde
I sin fine BBC-serie fra 1997 om maleriets historie står Sr Wendy Beckett i undring foran veggmaleriene i Lascaux og sier: ‘Alle disse dyrene er vakre. For mange århundrer siden, mens det var plass til oss alle, hvor må vel ikke mennesket ha lengtet etter å være sterkt, vakkert, fritt, uskyldig — alt det som de ikke dengang var, som vi ikke er i dag; og kanskje var det derfor de lagde disse bildene hemmelig, i jordens indre, for å ære dyrene?’ Tre tiår før hadde Zbigniew Herbert stått foran samme malerier og undret seg over den i sammenligning utilstrekkelige, ofte forkledde fremstilling av mennesket: ‘Mennesket ødela naturens orden ved sin tanke og sitt virke. Det higet etter ny disiplin gjennom en serie selvpålagte forbud. Det skammet seg over sitt eget ansikt, et synlig tegn på forskjellen. Det bar masker, dyremasker, som om det derved ville godtgjøre sitt bedrag. Når det ønsket å fremstå grasiøst og sterkt, ble mennesket et dyr. Det trakk seg tilbake i sin opprinnelse, omsorgsfullt omsluttet av naturens varme livmor.’ Jeg undrer: bevitner vi ikke nå om dagen på underlig vis en lignende slags tilbaketrekning bak en lignende slags maske inspirert av en lignende slags skam?
Aldri mer biskop
Hva tjener en biskop til? Listen på svar er lang. Han skal, ideelt sett, være alt for alle! Noe grunnleggende kommer dog til uttrykk i følgende portrett fra Martin Mosebachs De 21, nå tilgjenglig på norsk:
«I Wadi-Natrum, et av de urgamle klostrene som nå har vokst til ny storhet, fikk jeg vite at en biskop langt oppe i årene skulle vise seg. En liten dør ble åpnet, og der stod oldingen rett i ryggen, men med et fraværende, drømmende blikk, åpenbart beboer av en annen verden allerede, med stav og bispekors i hånden. Kjente han fremdeles leppene som berørte hånden hans? Man kunne knapt se velsignelsesgesten hans, men han må ha fornemmet de troendes nærvær. Aldri var han mer biskop enn nå da han bare var et kar for en høyere vilje.»
Ikke fiks-ferdig
Sigrid Undset skrev om hellig Olav, skytshelgen for vårt bispedømme og for landet: ‘Olav den Hellige var sædkornet som ble valgt til at legges i Norges jord, fordi den passet til jordsmonnet og veiret her.’
Historien om Olav er slående fordi vi skritt for skritt kan følge nådens virke i ham. Olav var ingen fiks-ferdig helgen. Han begynte sitt voksne liv som ambisiøs viking. Men gjennom møtet med Kristus i Kirken, ved viktige opphold i Rouen og Kyiv, så hans endelige, dramatiske hjemkomst til Norge, hvor han led martyrdøden, kom et overnaturlig lys gradvis til å gripe og gjennomlyse ham. Det strålte i hans legeme selv etter døden.
P Olav Müllers biografi om Olav, en rik tekst, er tilgjengelig her.
Bønn og poesi
Til vesper i kveld, på minnedagen for Joakim og Anna, ble jeg slått av antifonen til Magnificat. Teksten er meg velkjent, men det var som om jeg leste den for første gang: ‘Inclita stirps Iesse virgam produxit amoenam, de qua processit flos miro plenus odore’ (‘Jesses edle stamme har frembåret et liflig skudd; fra det sprang en blomst full av vidunderlig duft.’) De gjentatte daktylene skaper en behagelig rytme bærende mot stavelsen ‘flos’, som gir hvile. Derved fremgår, uten tungvint kommentar, at festen først og fremst dreier seg, ikke om de navngitte to, men om frukten av deres ekteskap, hvis eksistens var rettet mot Kristus. Substantivet ‘virga’ (skudd) vekker assosiasjoner med ‘virgo’ (jomfru). Bildet som brukes for å antyde hennes livsfrukt henviser til et grunnleggende paulinsk bilde: ‘Kristi vellukt’. Mer kunne sies om ordvalg. All den rikdommen rommes i en enkelt, ydmyk setning. Hvorfor gjorde den slik inntrykk på meg? Fordi den er så ulik mange nyere liturgiske bønner, som ligner kunngjøringer på et styremøte. Er én av grunnene til at vi sliter med å integrere vår liturgiske fortid, at vi har mistet sansen for poesi?
Å følge Jesus
Et vesentlig spørsmål midt i bytrafikken.
Glede og sorg
Liturgien hyller Maria Magdalena som Apostlenes Apostel: Hun var det første vitne til Kristi oppstandelse. Hva skikket henne til dét? Utholdenheten og motet som lot henne, på et tidspunkt da alle hennes håp var knust – hun som så ofte var blitt skuffet – forbli hvor hun var for å vente og gråte. Hun løp ikke bort fra sorgen. Hun søkte ikke adspredelse fra den. Heller ikke stengte hun seg inne i den. Hun berørte sorgens dyp, simpelthen, og ble derved rede til å gjenkjenne nærværet hun søkte, ikke foran seg (hvor hun hadde forventet seg det), men bak seg, hvor hun kunne ha sverget at det måtte være en annens.
Det koster å utholde sorg. Men iblant er det veien vi må gå for å møte gleden.
Fellesskap
I en vakker, elegisk betraktning, mediterer Yoshida Kenkō (c.1283-c.1352) over timelige tings forgjengelighet. Samtidig gir han uttrykk for gleden han finner i sannferdige møter med mennesker. «For en lykke det er å sitte i fortrolig samtale med én som begriper hvordan du tenker, varmet av åpenhjertig samtale om denne verdens forunderlig og flyktige fenomener … men en sånn venn er ikke lett å finne, og isteden sitter du der og gjør ditt beste for å tilpasse deg det andre sier, mens du føler deg dypt ensom.»
Selv i slike tilfeller finnes et botemiddel innen rekkevidde for enhver: «Det er en vidunderlig trøst å sitte ensomt under en lampe med en bok spredt ut foran seg, for slik å oppleve fellesskap med én fra fortiden som du aldri har møtt» — men allikevel møter på et vis, gjennom det skrevne ord.
Barn
Med sedvanlig skrapsinn analyserer Eivor Oftestad en nylig dokumentarfilm om surrogati. Vi antar at vi vet hva den sosiale kontrakt mellom barn og foreldre består i. Oftestad viser derimot i hvilken grad den betinges av kulturelle normer:
‘Forståelsen av hva et barn er, er ikke gitt, men speiler til enhver tid forhold og forestillinger i kulturen. Mens det å få barn i jordbrukssamfunnet var forstått som avl, og i industrisamfunnet som produksjon, blir det i dag, i forbrukersamfunnet hvor vi knapt har erfaring med behovsutsettelse, i større grad forstått det som noe som kan skaffes – og alt kan som kjent skaffes med penger.’
Tenker vi at man får barn eller at man skaffer seg dem? Spørsmålet er av vesentlig betydning.
To veier
I dagens vigilielesning utvikler den hl. Ignatius av Antiokia (ad Magn. 1-5) et motiv typisk for tidligkristen litteratur. Det dreier seg om bildet, basert på 5. Mosebok 30:19, av de to veier enhver mann eller kvinne må velge mellom.
‘Alt har en ende, og to muligheter foreligger: døden eller livet, og enhver skal dra til sitt sted. For liksom det er to typer mynt, Guds og verdens, hver av dem med sitt eget preg, så bærer de vantro verdens preg, og de troende i kjærlighet Gud Faderens preg, gjennom Jesus Kristus. Hvis vi ikke frivillig velger å dø med ham i hans lidelse, er hans liv ikke i oss.’
Vi som lever i en verden preget av uklare grenser, utfordres av et slikt perspektiv. Utfordringen er gavnlig. Vi trenger forbildet til modige kvinner og menn som velger livet. Det er intet lett valg. Det vil, som Ignatius sier, preges av Kristi lidelse. Men det vil bygge på sannhet, og sannheten frigjør.
Dumhet
Jeg har lenge gått og tenkt på noe Bonhoeffer skrev i Motstand og ettergivelse. Først trodde jeg det dreide seg om retorisk eksess; det tror jeg ikke lenger. «Dumhet er for det gode en farligere fiende enn ondskap. Mot det onde kan man protestere. Det onde lar seg blottstille, til nød kan man forhindre det med vold. Det onde bærer alltid kimen til egen forråtnelse i seg. Det etterlater i det minste ubehag i mennesket. Mot dumheten står vi forsvarsløse. Vi kan ikke utrette noe hverken med protester eller makt. Resonnement har ingen effekt. Kjensgjerninger som ikke samsvarer med egen fordom, trenger man simpelthen ikke å anerkjenne – i slike tilfeller viser det dumme menneske seg kritisk; og er kjensgjerningene ufravikelige, kan de skyves til side som intetsigende enkelttilfeller. Dertil er det dumme (i motsetning til det onde) menneske fullstendig tilfreds med seg selv; ja det blir sågar farlig, idet det lett hisses til angrep. Derfor fordres større forsiktighet i møte med dumhet enn i møte med ondskap.»
Dumheten Bonhoeffer omtaler er ikke uforenelig med betydelig intelligens. Det som mangler er forstand.
Utstrakt nytte
Jeg vet ikke annet om kirurgen Thomas Prickett enn det som står på en minneplakett i en kirke fra 1200-tallet på Isle of Wight. Men det som nevnes der er nok.
Jeg vil kalle den mann lykkelig som erindres som én som har ført et liv «av utstrakt nytte» for andre. Ja, vi kunne trenge, på europeisk plan, en fornyet forestilling av offentlig tjeneste. Det er nyttig å huske at ordet «minister» betyr «tjener».
Ikke bare levde Mr Prickett godt. Han døde også godt, «fromt og i overgivelse». Dette lærte han i løpet av kun tredve års levetid.
Han må ha vært et godt menneske. Han hvile i fred.
Ferie
Coram Fratribus tar ferie i et par ukers tid.
Takk for at du stikker innom siden!
Jeg ønsker deg en god sommer.
+fr Erik
Czapski
Etter et besøk i Józef Czapski-Paviliongen i Kraków i fjor, ønsket jeg å følge opp dette så usedvanlige menneske, maler og forfatter. Czapski lille bok om Proust er fabelaktig: Boken ble til i form av foredrag han gav til medfanger i en sovjetisk fangeleir. Eric Karpeles’ Czapski-biografi er også høyst leseverdig. Den gir et nyansert bilde, ikke bare av et menneskes liv, men av en epoke.
Bidrag til Sommerlektyre-vedlegget i The Tablet.
Spiritualitet
Forrige uke kom Abbedisse Christiana Reemts med denne kompakte betraktning:
‘Før sa folk, «Jeg tror ikke på Gud» eller «Jeg er ateist». Nå for tiden heter det, «Spiritualitet er viktig for meg». Det man mener, er ofte det samme.’
Videreføring
I Italia fleipes det hyppig om nasjonale strukturer som ikke er til å stole på. Noe som imidlertid fungerer ypperlig, er videreføringen av kulturarv. Overalt snubler man over oldtidsminnesmerker, selvsagt — det forklarer noe, men ikke alt. Italienere er seg bevisst at de er arvinger til en stor sivilisasjon. Arven formidles i skolen, diskuteres i media, fostres i flotte museer. Det dreier seg ikke bare å å skue tilbake til en herlig fortid. Det dreier seg om å finne sin plass i nåtiden. Da jeg gikk forbi dette kioskvinduet en dag forrige uke, stod et eksemplar av Thucydides’ Peloponneskrigen til salgs. Det moret meg. Da jeg vendte tilbake neste dag for å ta bilde av den, var den borte: Noen hadde kjøpt den. I stedet stod en bok om Sparta og Athen der, midt blant kjærlighetsromanene og idrettsfolks bekjennelser. I det Europa befinner seg i en tilstand av engstelig forandring, ja, i truet tilstand, kunne noen og enhver ha godt av å befatte seg med grunnlaget for vår sivilisasjon, av å minnes historien bak begreper som ‘frihet’, ‘demokrati’, ‘tyranni’ osv. Vi trenger å skjønne hva som er verd å bevare, og hvorfor.
Nåde til å motta
Ritualet for diakonvigsel avsluttes med overrekkelsen av evangeliet. Biskopen gir den nyordinerte boken. Han kommer så med følgende fordring:
Motta Kristi Evangelium. Du er innsatt som dets forkynner. Så du skal tro på det du leser, formidle det du tror, og i din vandel etterligne det du formidler.
Vi har med en kausal kjede å gjøre. Den forutsetter helt og fullt det første element: Vi skal lese Evangeliet slik det overgis oss, ikke slik vi kunne tenke oss å omskrive det.
Sannhet
Stenansiktet kjent som Bocca della verità ved Santa Maria in Cosmedin er et av Romas best kjente landemerker. Det spiller en viktig rolle i filmen Roman Holiday, men har en historie som strekker seg langt utover filmens, inn i historiens skyggelandskap. Det sies at en løgner som legger sin hånd i ansiktets munn, får den avbitt. I dagslys ser det runde fjeset nesten trivelig ut. Legenden som omgir det forekommer som en slags vits. Opplyst om natten i gulaktig lys, er effekten en annen. Minnesmerket ser måneaktig ut, skummelt og nådeløst. Det får meg til å tenke at sannheten på egen hånd, avskåret fra dyd, kan ha et aspekt som er hevnaktig og ødeleggende. For å være livgivende, må sannhet gjennomtrenges av humanitas, et begrep som i Antikken stod for medmenneskelighet. Sannhet, sier Paulus, må virkes i kjærlighet (Ef 4:15). Avskåret fra kjærlighet, står sannheten i fare for å preges av det gamle titanfjesets trekk: Et gjennomborende, kaldt, ubarmhertig blikk og en grådig kjeft.
Sinne
Fredagens grufulle skyteri i Oslo er nok et tegn — som om vi trengte flere — på at samtalen stadig mer bryter sammen i vårt samfunn. Kulturelt dras Vesten i ulike retninger. Med noen tendenser kan vi være dypt uenige. Men å ville utslette forskjell, å rette et gevær (det være seg retorisk) mot dem som representerer ulikhet, er perverst. Det er på tide å gjenoppdage logos, resonert ordveksling. Vi skal være på vakt mot enhver form for diskurs som har opphav i sinne. Makarius den Store sa: ‘Hvis du, når du retter på en annen, gir etter for sinne, nærer du din egen destruktive pasjon. Men ikke skal du vel ødelegge deg selv for liksom å redde en annen.’ Dagens evangelium er relevant. I møte med fornærmelsen av at en samaritansk landsby nektet å ta i mot Jesus, foreslo Johannes og Jakob å ‘by ild fare ned fra himmelen og fortære dem’. Herren ‘vendte seg om og talte strengt til dem.’ Et gammelt manuskript legger til hva han sa: ‘Dere vet ikke hva slags ånd dere består av; for Menneskesønnen kom ikke for å ødelegge menneskers liv, men for å redde dem’ (Lukas 9:51-5).
Tilgivelse
Intet bidrag til Familiemøtet har mottatt mer oppmerksomhet i verdslig presse (her, for eksempel) enn dét som ble gitt av Daniel og Leila Abdallah, et australsk maronittisk ektepar. Foredraget deres fremkalte sterk respons i aulaen også. Alle, tusenvis av oss, reise vi oss spontant for å vise vår respekt. De to snakket om tilgivelse. De vet mer om hva tilgivelse koster enn de fleste, etter å ha mistet fire barn den 1. februar 2020 i en forferdelig ulykke forårsaket av fyllekjøring. Foreldrenes respons, som sprang fra deres kristne tro, har gjort dypt inntrykk i Australia. Den har blant annet resultert i innstiftelsen av en årlig, landsomfattende Tilgivelsesdag. Nådens virke i familiens liv er til å ta og føle på. Dog understreket de at tilgivelse først og fremst forutsetter viljen til å tilgi. ‘Tilgivelse, ‘sa Leila, ‘er et valg du tar’. Daniel la til, ‘Jeg måtte tilgi, slik at min familie ikke skulle forbli fanget innenfor den nattens trauma’. Det er verdifullt å få det lagt på minne, med slik klarhet og myndighet, at ikke noe indre fengsel trenger å være endelig.
Lett slit
Gigi De Palo og Anna Chiara Gambini fortalte i dag om opplevelsen av å oppdage, for fire år siden, at deres nyfødte sønn Giorgio Maria hadde Down’s. Dere og da, på sykehuset, sa Gigi, så de to på hverandre ‘sammensvergende’. De utvekslet et blikk som inneholdt hele deres kjærlighets historie. Så omfavnet de med glede barnet de hadde fått. De berettet usentimentalt om slitet som inngår i å oppdra et barn begavet på denne måten. Men Anna Chiara vektla at slitet er lett — ‘una fatica leggera’. Objektivt sett tynger det; men vekten løftes av kjærligheten som sirkulerer mellom foreldre og barn, og fremkalles i andre. Vi hørte om Giorgio Marias enestående evne til å sette andre i stand til å møte ham kjærlig. Foredraget ble en empirisk bekreftelse av Kristi ord, ‘mitt åk er gagnlig, min byrde er lett’. Byrdene og åkene vi bærer kan overvelde oss ved å være så klart våre egne; dog kan de bli hans, lettet og gagnliggjort, hvis vi kaller hans kjærlighets nærvær inn over dem.
Forsoning
I kveld begynte det internasjonale Familiemøtet i Roma. Størst inntrykk på meg gjorde vitnesbyrdet til Paul og Germaine Balenza, et par fra Kongo, gift siden 1995. Etter seksogtyve års ekteskap, oppdaget Germaine at hennes mann, en offentlig person, var henne utro. ‘Jeg opplevde’, sa hun, ‘at makten var gått ham til hodet, at han ikke lenger var interessert i meg.’ Hun forlot ham, og begynte en hat-kampanje mot ham på Facebook. Det var en sørgelig tid for begge. Med hjelp fra et katolsk par, begynte Paul å arbeide på seg selv. Germaine ble trukket inn i prosessen. ‘Vi fikk anledning’, fortalte hun, ’til å fortelle hverandre vanskelige sannheter, til å tømme våre hjerter for hat og sinne.’ Litt etter litt besluttet de, i Jesu navn, å forsones. De samlet sine familier og bad sine barn om unnskyldning; deretter fornyet de sin ekteskapspakt i kirken. I blant setter vi familie-idealet så høyt at det synes unåelig — eller man får inntrykk av at det forsvinner inn i fiksjonens univers. Her derimot, har vi en historie som passer inn i et bibelsk mønster, hvor familier stort sett er dysfunksjonelle og derfor kan synliggjøre nådens verk håndfast og troverdig. Så minnes vi om at verden kan begynne på nytt, selv når alt synes tapt.
Saus ei sammen
Nylig kom jeg borti et brev Moder Thekla (Sharf), nonne i Whitby, skrev til en innbilt konvertitt til ortodoksi. Brevet pirker i selvdyrkingen som kan ligge skjult i religiøse prosjekter og peker mot remediet. ‘Ingen har sagt meg hvorfor du vil konvertere. Jeg lover deg at det ikke har noen hensikt å gjøre det av negative grunner. Forventer du deg et slags jordisk paradis med masse røkelse og rett slags musikk? Forventer du å komme direkte til himmels hvis du korser deg sakte og pompøst på riktig vis, fra høyre til venstre? ELLER… Har du stått ansikt til ansikt med den korsfestede Kristus?’ Det er dette det dreier seg om, insisterer M Thekla; d.v.s. om å tro resolutt, samme hva som skjer, at Kristi frelsesverk har mening. For så å handle deretter. ‘Det har ikke med passiv utholdenhet å gjøre, men med en stadig årvåkenhet som lytter etter det som er påkrevd; fremfor alt med kjærlighet. Elske kan vi om vi så er gamle, og syke, ja vi kan elske til vårt siste åndedrett. Ikke den sentimentale svada som ofte forbindes med kjærlighet, men selvoppofrelsens kjærlighet – en indre korsfestelse av grådighet, misunnelse og stolthet. Du skal aldri sause kjærlighet sammen med sentimentalitet. Og aldri sause gudstjeneste sammen med affekterthet.’
Rosen
Hvordan ser jeg verden som omgir meg? Enhver som har stilt seg spørsmålet, vet at svaret ikke gir seg selv. For å komme noen vei, er det ikke først og fremst analyser vi behøver, men vitnesbyrd, lik Maud Sumners:
Frem til midnattstimen
satt jeg oppe med en rose
for å se på rosen.
Andre blomster
døser og lukkes,
men midnattsrosen
viser nettopp da
sin vinrøde kraft —
en duft så sterk fra blomstens hjerte,
en så sødmefull skjønnhet at nulltimen
står stille,
en strime
dratt ut av evighetens kappe
som omfavner all stillhet — som omfavner meg.
Verdens håp
Fedrene fant en gammeltestamentlig profeti om Eukaristiens mysterium i mannaen Gud gav Israel i ødemarken. De var tiltrukket av løftet Gud gav ved Moses i 2. Mosebok 16:12, ‘I morgen tidlig vil dere mettes av brød’. Origenes leste verset i lys av bildet av Kristus som Morgenstjernen, som han utdypet fabelaktig i prekenene sine om 2. Mosebok. 1947-utgaven av teksten i serien Sources Chrétiennes ble forestått av P Henri de Lubac. Til Origenes’ kommentar anmerket han en fotnote av tidløs relevans:
‘Slik Origenes så det, gjenvant Kristus for verden endeløs ungdom. Derved formidles følelsen av jubel som opprettholdt de første kristne fellesskap. De var seg bevisst å være arvinger til en ærverdig tradisjon og på samme tid å synliggjøre en ny verden. Det avhenger ennå av dagens kristne om kristendommen vil synes alle som verdens ungdom og dens håp.’
Katolsk politikk
Anne Applebaum bok fra 2020 Demokratiets svanesang forekommer på engelsk med to ulike undertitler. I USA står det, ‘Autoritarismens forførende appell’; i Storbritannia, ‘Politikken mislykkes og venner skilles ad’. Den selvbiografiske beretningen om ødelagte vennskap, flettet inn i en ellers analytisk tekst, gjør Applebaums argument menneskelig troverdig. Hun skriver: ‘Autoritarisme appellerer simpelthen til folk som ikke kan utholde kompleksitet. Det er ikke noe grunnleggende venstrevridd eller høyrevridd ved instinktet i det hele tatt. […] Det står for en måte å tenke på, ikke for et idésystem.’ Innsikten er nyttig og, etter mine begreper, overbevisende. Så tenker jeg at det haster med å gjenopplive en sant katolsk politikk. I en annen sammenheng har jeg antydet: ‘Noe av det som gjør Kirken katolsk er evnen den har til å leve med spenning, til å bie mens tilsynelatende antiteser harmoniseres i syntese — ikke gjennom kompromisser, men ved nåde, i kjærlighet.’ Denne egenskap, som forutsetter klar orientering, er likeledes en måte å tenke på. Den er tiltrengt i offentlig liv her og nå, og trenger også en oppsving innen Kirken. Dette er ikke en tid vi kan tillate oss å kaste bort på unyttige, forenklende tvister. Vi har arbeid å gjøre som det haster med, komplekst arbeid for det felles bestes skyld.
Til hvem setter vi vår lit?
Vi bekymrer oss, og hører andres bekymring, i forhold til det synkende antall folk som går i Kirken, ber om sakramentene, følger et kall, osv. Det er riktig at vi tar forholdet på alvor. På samme tid trenger vi mer enn bare et menneskelig perspektiv. Dét det hele dreier seg om, tross alt, er et overnaturlig anliggende. Tror vi at Gud er Gud, eller ikke? Anerkjenner vi vårt behov for kraft utover vår egen? Historien om Gideons kamp mot Midian kan være oss til nytte. Gideon, kalt til å være et redskap for Israels befrielse, troppet opp foran Herren med 32,000 mann. Herren sa: ‘Du har for mange folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd; for da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst mig.’ Ved forskjellige prosedyrer ble Israels hær redusert til kun 300. Det syntes et latterlig utilstrekkelig antall. Allikevel ble midianittene slått. Israel erkjente på nytt en sannhet de nesten hadde glemt: Gud er en levende Gud, en Gud som handler og frelser. I ukens kollektbønn bekjenner vi at vi er svake og at vi, uten Gud, ikke makter noe. Det er en innsikt dagens omstendigheter byr oss å ta inn over oss, så vi kan se oss selv slik vi er, Gud slik han er. Når det skjer, er nytt liv mulig.
Du har skylden!
Å si, «Jeg gjorde det, det var min feil», krever modenhet. Det forutsetter viljen til å ta ansvar, noe som er lettere sagt enn gjort i en tid hvor mangt trekker oss i motsatt retning ved å nære en saksøking-mentalitet som skylder på andre for alt som går på tverke. Brené Brown forklarer hvordan dynamikken fungerer i denne fikse lille filmen som knapt varer mer enn tre minutter. Den kan være en hjelp til selvransakelse. Brown bemerker at vi, når vi skylder på andre, stort sett agerer utfra ubehag og smerte. Å gi skyld sparer oss fra å ta ansvar. Ansvarstagen er per definisjon en sårbar prosess, mens skyld-delegeringen er rotfestet i sinne. Den stenger andre ute heller enn å åpne oss for dem. Den gjør at vi går glipp av mulighetene livet gir til å lære og utvise empati, med andre ord, til å modnes.
Europeisk Ukraina?
Hører Ukraina naturlig til Europa — eller ikke? Den russiske angriper gjør alt mulig for å overbevise verden om at svaret er nei. Retorikken møtes med motretorikk. Slik skal det være. Forskere ved Harvards Ukrainske Institutt gir respons av annen art, i form av historisk forskning som gir resultater man simpelthen ikke kan krangle med. De uttrykker sitt formål beskjedent ved å si at de ønsker å male ‘et bilde av Middelalderens Europa som samsvarer med bevis fra primærkildene’. De utfører formålet ved å kartlegge dynastiske forbindelser som forenet herskerfamilien i det kyivske Rus’ med resten av Europas monarkier i det ellevte og tolvte århundre. Kartet behøver ingen kommentar. Du får tilgang til det her. Prosjektet bør gjøre særlig inntrykk på nordmenn, som takknemlig husker at vår lands skytshelgen, Hellig Olav, i 1030 ankom Stiklestad (og slaget som skulle konsolidere Norges kristning) rett fra Kyiv, hvor han hadde vært gjest hos sin venn, Storhertug Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd.
Ved fortryllelse
Anklag ikke din bror for kjærlighetsløs handling. Prøv isteden å godtgjøre den ved å utføre handling motivert av kjærlighet. Prek ikke moral; så kjærlighets gjerninger. Derav vil alt annet strømme som ved fortryllelse.
Når kjærligheten har gjort sitt, søk intet annet; for det er ikke mer å søke. Gå til et annet sted hvor kjærligheten ennå befinner seg under lås og slå, og overgi den til ham eller henne som har nøklene.
Fra The Word Accomplished forfattet av A.B. Christopher [Alexander d’Arbeloff]
Harmonisk Statio
Det beveger meg å se den endeløse rekken av kors på kirkegården til St Vincent’s Archabbey i Latrobe. Mer enn 700 munker er lagt til hvile her. Noen vil ha levd strake, krystallklare, åpenbart fokuserte liv; andres liv vil ha slingret en smule nå og da. Men her, i døden, hviler de broderlig i fredelig orden, oppstilt som i korsgangens harmoniske statio, forberedt på evighetens liturgi. Om deres trofasthet var spontan eller dyrkjøpt; de holdt ut til de siste. Salige de som hviler i Herren!
St Vincent’s var De Forente Staters første benediktinerkloster, grunnlagt i 1846 av Abbed Bonifatius Wimmer. Han var en modig, visjonær mann. Han var også en stabeis, slik grunnleggere ofte må være. Han motto var: ‘Fremad, alltid fremad!’ Misjonærmunken gjorde inntrykk på Pius IX ved en audiens i 1865. Paven sendte ham avgårde med disse enestående avskjedsord: ‘Lenge leve Abbed Wimmer og hans prektige skjegg!’
Hvor var jeg?
Pinsen får meg til å tenke på en scene i siste akt av Peer Gynt, når Solveig, på pinseaften, sitter i hytten sin og synger. Hele hennes liv har vært en venten på mannen hun elsker, som forlot henne med løftet om en dag å komme tilbake. År er gått. Allikevel har hun ikke mistet troen på ham. Hun synger: ‘Har du tungt at hente, saa und dig Frist; – jeg skal nok vente; jeg lovte saa sidst.’ Peer for sin del, på stadig vandring, har stort sett glemt henne. Han tvinges dog til å vurdere hva det er blitt av ham når han møter en Guds budbringer som konfronterer ham og sier: ‘Dig selv har du aldrig været!’ Han er ikke annet enn ufullendt potensiale. Peer utfordres til å samle bevis på egen integritet, ellers vil han smeltes ned: Han har ikke engang nok substans til evig fortapelse. Det er da Peer snubler over Solveigs hytte. Når han treffer henne igjen, spør han, rørt og oppbragt over utslettelsens mulighet: ‘Kan du sige, hvor Peer Gynt har været siden sidst? Hvor var jeg, som mig selv, som den hele, den sande?’ Solveig svarer: ‘O, den Gaaden er lett. […] I min Tro, i mit Haab og i min Kjærlighed.’ Å bære hverandres byrder, går ikke bare ute på å hjelpe andre; det går ut på å holde deres dypeste sannhet frem foran Gud, selv når den er gått tapt for dem selv. Ja, slik er livet i Ånden.
Å leve sant
Mens nasjonen hans blør, og hans pastorale hjerte blør for nasjonen, kommer Stor-Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk av Kyiv med vesentlige betraktninger. Han spør seg hva kjærlighet betyr. ‘Ordet ‘kjærlighet’ er idag så utvannet at vi sommertider ikke skjønner hva det vil si å elske. Det er viktig, derfor, å skille kjærlighetens kraft fra følelsen av å like noe vi ønsker oss, et begjær, noe vi har glede av, noe som er oss kjært, noe vi lengter etter. Kjærlighet, guddommelig kjærlighet, går ut på å oppofre seg selv fullstendig; og gi meg selv helt og holdent for den jeg elsker. Det er med slik guddommelig kjærlighet at Gud elsker oss alle. Det klareste uttrykk for innholdet i guddommelig kjærlighet som leder til offer, er ordene ytret av Frelseren selv: ‘For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, slik at hver og én som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’ (Jn 3:16). Det følger at åpenbaringen, den fullkomne åpenbaring, av den Gud vi tror på, er Gud slik vil møter ham på korset: Den oppofrende kjærlighetens Gud. Når vår Frelser dør, overgir han sin Ånd i Faderens hender og sier, ‘Det er fullbragt!’. For oss kan det se ut som om vi dør når vi oppofrer oss selv for andre. Sannheten er dog at kjærligheten er en livgivende kraft, en kraft som gir liv. Først når vi gir oss selv, lever vi i sannhet, lever vi det evige liv.’
I fred med alle
Nikolai Gogols Meditasjoner omkring den guddommelige liturgi begynner med å angi hvordan presten skal forberede seg på feiringen. Han må ‘fra kvelden før være avholdende i legeme og sjel. Han må befinne seg i fred med alle og unngå å bære vond vilje mot noen som helst. Fra kvelden før, etter å ha bedt de foreskrevne bønner, skal han leve med hele sin bevissthet ved alteret, slik at hans tanker helliges som seg hør og bør, for å fylles med liflig vellukt. Når tiden er inne, går han til kirken sammen med diakonen; de to bukker dypt foran de Hellige Dører og kysser Frelserens og Guds Mors ikoner. Deretter bukker de til alle som er tilstede. Ved bukket, ber de om alles tilgivelse.’
Man snubler ikke inn i bønn. Kropp, sjel og tanke må gjøres rede. Det tar tid. Og det krever av én som er kalt til å være redskap for de hellige mysterier at han helt gir avkall på seg selv. Det er godt å minnes om dette.
I samme båt
Når man befinner seg i Minnesota, synes ikke Norge særlig langt borte. Landskapet ligner ofte, men det er ikke alt. Titusenvis av norske menn og kvinner emigrerte til Minnesota mellom 1851 og 1920. Minneapolis-Saint Paul ble norskamerikanernes hovedstad. Mange her snakker ennå varmt om en oldefar Åsmund eller en grandtante Begljot. En lokal størrelse som Garrison Keillor kan si ting som, ‘Polka er en norsk kampsport’, og forvente seg selvironisk latter fra sine hørere. Mitt favoritteksempel på den minnesotisk-norske forbindelse er denne reklamen for Lutheran Airlines. Den fanger grunnleggende sider ved et tankesett som er umiddelbart gjenkjennelig.
‘Alle er i samme båt på Lutheran Air.’
Fryd
I St John’s Abbey, Collegeville, hvor jeg preker retrett denne uken, bor jeg rett overfor et værelse som huser en faksimile av St John’s Bible. Prosjektet ble unnfanget av den walisiske kalligrafen Donald Jackson. Det er enestående i moderne bokkunst: Et håndskrevet, illuminert manuskript av hele det Gamle og Nye Testamente. Jeg røres av noe Jackson har sagt om prosjektet: ‘Å forbli åpen og mottagelig for det som åpenbarer seg i en kontinuerlig prosess ved hånd og hjerte på den skrevne siden, er vel det nærmeste jeg noen gang er kommet Gud.’ I en tid hvor mange av oss er så bundet til tastaturer at hendene våre blir skjelvne så snart vi må skrible mer enn kun vår signatur for hånd, er det nyttig å bli fortalt at håndskrift kan nære forståelse, ja, opplysning. Det gjør inntrykk på meg at dette digre prosjektet ble til for egenverdiens skyld. Det gir uttrykk for en slags fryd. Og fryd er noe de fleste av oss kunne trenge mer av i vår omgang med tingene som gir betydning til våre liv.
Vera lukkeleg
Dype tanker finner uttrykk i et intervju med den litauiske dikteren Indrė Valantinaitė i ukens Dag og Tid. Valantinaitė reflekterer over skjebnen til sin bestemor, som døde i traumatiske omstendigheter.
— Alle har me smertelege familiesoger. Vona er å skapa fred med det tragiske. For då hjelper ein dei òg, legg ho til.
—Dei som vart råka? Korleis?
—Ved å vera lukkeleg. Ved å fullbyrda livet. Ved å oppleva fridom. Ved å skapa fred med dei tragiske hendingane. Du skjønar kva eg meiner. Nei, ho er ikkje her, men på grunn av henne er eg her. Om eg er lukkeleg, trur eg det hjelper henne
‘Eg er eit religiøst mennekse’, sier Valantinaitė, ‘katolikk’. Så: ‘Gode dikt lyg ikkje. Eg finn styrke i dikta. Og i trua. Dikt og bøn lækjer.’
Hyperbol
Jeg er på reise. Før jeg dro, fikk jeg epost fra flyselskapet som kvitret, ‘Vi gleder oss enormt til å ønske deg velkommen ombord’. Enormt? Utsagnet stod i kontrast til personalets trette gester. Kvitteringen fra flyplasshotellet erklærte: ‘Vi håper du hadde et fantastisk opphold’. Selv en flaske med fruktsaft i avgangshallen ytrer store forhåpninger: ‘Du fortjener å behandle deg selv godt!’ Så masete alt dette er.
Hvorfor gleder vi oss over automatisk genererte forsikringer om at vi, lik alle andre som bruker penger på å berike et særlig selskap, er enestående vidunderlige? Hvorfor gidder vi å høre på denne overspente retorikken? Det er på tide å slå et slag for vanlighetens edelhet. Livet forløper nå stort sett vanlig. Det ville være for galt å gå glipp av det.
En fremtid
I løpet av de siste dagene, mens ukrainske styrker omringes i Donetsk, spekuleres det i media på om forhandlinger med Russland, angriperen, vil — bør — følge. Det er nyttig å gjenlese talen Professor Timothy Snyder nylig holdt for Kyivs Sikkerhetsråd. Den bar overskriften, Hvorfor ukrainsk seier er viktig for verden. Særlig tankevekkende er Snyders tiende, endelige punkt. Det berører en spredende tendens vi gjenkjenner på andre områder også, ja, som ser ut til å bli kulturelt aksiomatisk. Vi kan betegne den som tilbakeskuende mytemakeri. Snyder skriver: ‘Russisk propaganda handler utelukkende om fortiden. Den handler om hvordan ting er forutbestemt. Den handler om å søke et særlig øyeblikk på en særlig tid i historien da vi hadde rett og alle andre tok feil. Men det er ikke hva vi trenger! Vi trenger, alle og enhver, en fremtid. Vi trenger en fremtidens politikk. Vi trenger en begivenhet som trekker oss ut av hengemyren vi sitter fast i og orienterer oss mot fremtiden.’ Det dreier seg altså om å velge å være fremadskuende. Det medfører å ta ansvar for livet samt å nære en vilje til å leve, til å muliggjøre liv for andre.
Eg løftast
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
utan å vere redd
det er berre sorgskogen, seier barnet
eg skal vandre her medan eg ventar
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
det ventar ikkje, går berre sakte gjennom
ser på alt som finst, rører ved det
eg finst fordi eg finst, seier barnet
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
berre når eg går aleine kan eg finne fram
alt eg finn skal eg miste
og alt eg mistar skal eg eige evig
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
eg lyttar best når det er stilt, seier barnet
så kan eg høyre at eg ikkje er einsam
eg går aleine og løftast dit eg ikkje kan nå
Tora Seljebø
Tragedie
Ordet ‘tragedie’ brukes flittig i våre dager. Det er paradoksalt, siden folk stort sett har glemt hva det betyr. Når vi sier ‘tragedie’, mener vi gjerne ‘en svært sørgelig hendelse’. I oldtiden stod ordet for noe i retning av ‘stort oppbud eller sterk forstyrrelse’, særlig i form av et offentlig teaterstykke. Jeg fikk fordype meg i tragediens kraft forrige uke da jeg, Covid-isolert, endelig fikk lest Oliver Taplins oversettelse av Aiskylos’ Oristeia. Den er ekstremt leseverdig, med språkføring som på samme tid er edel og intens. Man får lyst til å lese den høyt. Noen og enhver kan føle en gnist av nostalgi for tider da offentlig diskurs forutsatte nærkontakt med gedigne tekster som denne, som satte en høy standard for samtalen. Vi minnes om grunnleggende sannheter, for eksempel i et av Kassandras utbrudd, som klinger minneverdig også i Eirik Vandviks versjon: ‘Å manneliv! Som måla bilet-stas er all di sæle. Går det oss imot, stryk svampen bilet-stasen ut. Verre er det enn noko mannefall.’
Höstsonaten
Bergmans Höstsonaten gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg først så den som tenåring. Jeg har sett den på nytt. Den er like sterk. Filmen lar seg ikke redusere til kampsaksproblematikk: Den handler ikke om kjønnsroller eller karrierevalg, egentlig heller ikke primært om foreldre-barn-forhold. Den stiller et vesentlig, allmengyldig spørsmål: ‘Er jeg et menneske i stand til å elske?’ Da den kom ut i 1978, skrev Lasse Bergström: ‘Bergman har under en lång period av sitt mogna konstnärsliv varit på väg in i det slutna kammarspelet, där några få människor möts och talar med eller förbi varandra och där dramats rum är öppet endast mot själens och drömmarnas landskap. Hans nya film Höstsonaten är gjord i närheten av den här vägen, men något nytt har hänt med spelet i det slutna rummet. Det är inte längre meningen att vi ska uppleva det på avstånd. Vi ska tvingas in i det och känna hur speglarna faller över oss. Låt mig från början säga att jag upplever den drabbande kraften i Höstsonaten som enorm och unik. Mellan två visningar har jag grubblat för att försöka komma på någon tidigare film av Bergman eller andra, som på samma nakna sätt känts som ett knytnävsslag i själen – men förgäves.’
Mose i en stubb
For noen uker siden, i Tyskland, kjøpte jeg Turgenevs Fedre og Sønner i et bruktboksalg for en halv euro. Det er en åttendedel av hva en stor latte koster. Boken, utgitt i 1862, beskriver konflikten mellom tradisjonalister og intellektuelle, uttrykt i form av en generasjonskonflikt. I rampelyset står Bazarov, en av Turgenevs tydeligste skikkelser, en resolutt nihilist som ikke tror på noen ting, kjærligheten aller minst. Inntrykkene som forblir hos leseren er dog ikke de som hans retorikk etterlater, men andre personers stillferdige nærvær. Jeg tenker særlig på Bazarovs foreldre, som han selv anså uverdige hans oppmerksomhet. Vi hører hvordan hans mor, Arina Vlasievna en dag ‘la sitt grå hode mot mannens’ og sa: ‘»Bry deg ikke om det, kjære min Vasja! Sant nok, sønnen vår har revet seg løs fra oss. Han er som en falk. Han har flydd hit og dit slik han har villet. Men du og jeg, vi ligner mosen i et uthulet tre. Vi står ennå side ved side. Vi har ikke forlatt hverandre. Alltid skal jeg være deg den samme, slik du forblir den samme for meg.» Vasilij Ivanitsj løftet da hendene bort fra ansiktet og omfavnet sin gamle forbundsfelle, sin kone, slik han aldri—nei, ikke engang da han gikk på frierføtter—hadde gjort. Og slik trøstet hun ham.’ Sterk vind kan riste hardt i trekronene. Så dør den bort. Mosen forblir, om det så er i stubben av falne stammer.
Uvitenhet
John Le Carrés romaner, med deres tettvevde nett av bedrageri, taler til samtiden. ‘[Le Carré] gikk’, skrev Mode Steinkjer i en nekrolog, ’til enhver tid inn i selve kjernen av tidsånden.’ Kanskje har den ikke forandret seg stort på et halvt århundre. I Spionen som kom inn fra kulden, sier Control, sjef for britenes etterretningstjeneste, til agenten Leamas: ‘Slik jeg forstår det, baserer vårt arbeid på følgende premiss: Vesten vil aldri være angriper. Vi gjør slik ubehagelige ting, men vi er i forsvarsposisjon. Men metodene våre kan knapt være mindre nådeløse enn vår motstanders, kan de vel det? […] Det jeg mener, er at vi iblant må gjøre onde ting, ja, svært onde ting, men du kan da ikke være mindre ond enn din fiende rett og slett fordi du tjener en velmenende regjering, kan du vel det?’
Leamas oppsummerer sin yrkeserfaring: ‘Der finnes kun én regel: Hensiktsmessighet.’ Han sier også, ‘Jeg forbeholder meg retten til å være uvitende. Det er Vestens levevis.’ Man skulle ønske at dette kun var en ondsinnet karikatur.
Hva verdsetter vi?
I et bidrag til forrige ukes Economist, skrev P Andriy Zelinskyy, ansvarshavende militærprest i Ukrainas gresk-katolske Kirke, åpent om grusomhetene og absurditeten i Russlands krig mot Ukraina. Alt før denne fasen av invasjonen tok til, bemerket han: ‘Fremtiden avhenger av oss alle. Går vi sammen mot den, lykkes vi. Hvis ikke, blir konsekvensene alvorlige, ikke bare i Ukraina.’ Nå går han lenger, slik han er nødt til: ‘Denne krigen handler om mer enn politikk, mer enn gass og olje. Det er menneskehetens særpreg som står på spill. Drømmene Vesten næret etter at den kalde krigen tok slutt, førte til et skifte i global kultur. Blant forandringene var en voksende avgrunn mellom makt og medlidenhet. Regjeringer glemte at alle demokratiske institusjoners vesentlige mål, er å hegne om menneskers liv. Viktigheten tilregnet målet var ulik fra nasjon til nasjon. Til tider vaklet forsettet om å følge det, når politiske og økonomiske interesser tok overhånd. Krigen i Ukraine åpenbarer et vanskelig spørsmål: «Hva verdsetter vi egentlig?»‘
Det er et spørsmål vi skal ta på stort alvor. Et spørsmål som krever svar.
Enhet
Nasjonaldagen innbyr til å tenke over kriteriene for enhet mellom mennesker. Sigrid Undset byr på følgende perspektiv i et essay om St Eystein av Nidaros.
‘Kristi Kirke har alltid forkynt frihet, likhet og brorskap, men på et annet grunnlag — på kjennskap til menneskets natur. Vårt brorskap er at vi er alle medarvinger til en skatt, som ble satt overstyr for oss ved begynnelsen til vår slekts historie, og underfullt vunnet tilbake for oss av en Gud, som frivillig inngikk blodsbrorskap med oss. Men menneskenes brorskap betyr at hvis det trenges autoritet til å lede sinkene, de tankeløse, de barnaktige, og til å holde styr på de hjerteløse og de samvittighetsløse, da er den en forræder mot menneskeslekten som tror om sig selv at han er såvidt forskjellig fra disse, så han ikke skulde trenge noen autoritet over sig, og ingen til å veilede sin samvittighet. […] Absolutt autoritet kan bare En ha, Auctor Vitae — Skaperens autoritet over det Han har skapt.’
Innsikt
I dag morges helligkåret Pave Frans Charles de Foucauld (1858-1916). Charles forkastet troen som tenåring. Han hengav seg til et liv drevet av ambisjon, nytelsessyke og latskap. I Nord-Afrika oppdaget han religionens fordring ved å se muslimer som bad. Tilbake i Paris ønsket han å få bedre innsikt i den kristne bekjennelse han var døpt inn i. Han oppsøkte en prest, P Henri Huvelin, med anmodningen: ‘Jeg har ingen tro. Men vil gjerne undervises.’ Presten svarte, ‘Knel og avlegg ditt skriftemål.’ Charles protesterte: ‘Det var ikke derfor jeg kom!’ Huvelin gjentok: ‘Avlegg ditt skriftemål.’ Den unge mannen som var kommet på jakt etter opplysning, innså at kun tilgivelse ville gi ham lys. Han knelte da og bekjente sitt liv, som ble radikalt forvandlet. Rowan Williams bemerket engang at Huvelin ‘ikke var det mange ville kalle et integrert menneske, men et skadeskudt og engstelig menneske, psykologisk såret’. Dog visste han nøyaktig hva denne selvsentrerte opprøreren trengte å høre, og hadde mot til å si det, for slik å innlede en revolusjon som gradvis forenet en adspredt tilværelse og helliget den. Det er et faktum som fascinerer meg, et vakkert faktum.
La deg ikke fange!
Den 13. mai 1917, opplevde tre barn i Fatima, Portugal en visjon av Guds Mor de beskrev som en meddelelse ‘av lys så intenst at det, da det strømmet frem fra hennes hender, gjennomtrengte våre hjerter og våre sjelers innerste dyp, slik at vi så oss selv i Gud, som var lyset, tydeligere enn i noe speil.’ De tre fikk innsikt i evige realiteter. Man kunne anta, kanskje, at de så ville miste interessen for jordiske ting. Langt ifra. Kort tid etter ble en av barna, Francisco, opprørt da han møtte en venn som gikk og holdt på en fugl han hadde fanget. Francisco tilbød seg å frikjøpe fuglen. Han løp hjem og hentet sparepengene sine, gav dem til kameraten og satte fuglen fri. ‘Da han så den fly avgårde, klappet han i hendene av glede og sa: «Pass deg! La deg ikke fange igjen!»‘ Møtet med Guds frelsende nåde hadde gjort ham ute av stand til å utholde synet av ufrihet i noen form. Lar det seg gjøre å utvikle radikal rettferdighetsfølelse på vegne av alle skapninger uten tro på en endelig, evig rettferdighet? Et åpent spørsmål.
Rekalibrering
‘Menneskets evne til å se blir dårligere. De som nå om dagen sysler med kultur og utdanning stadfester dette igjen og igjen. Det vi referer til her er selvsagt ikke menneskets øyes fysiologiske oppfattelsesevne. We refererer til den åndelige evne til å erkjenne synlig virkelighet slik den virkelig er.’ Josef Pieper kom med denne bemerkningen på 50-tallet, i et essay Elizabeth R Powell siterte i formiddag ved et Trondheimssymposium holdt under overskriften ‘Å se naturen‘. Vi er blitt mye verre siden Piepers tid.
Powell geleidet oss gjennom en observasjonsøvelse ved å analysere David Jones’ tresnitt fra 1924, Fødselen. Legg merke til den midtre bokstaven ‘n’ i ordet ‘incarnation’. I all sannsynlighet fremstår den omvendt, fikk vi høre, som følge av en teknisk feil (kunstneren må utskjære treplaten speilvendt, så det er fort gjort å gå surr), men feilen er meningsfylt siden Guds menneskevorden er kilden til at ‘mye blir vrengt’. For å lære oss å se på nytt, må vi ‘rekalibrere vår evne til å skjelne det vidunderlige i det små’. Gjør vi det, venter stor oppdagelser, kanskje endatil åpenbaringer, på oss.
Ars moriendi
‘Moderne samfunn’, skriver Emily Wilson, ‘er enestående i den grad vi adskiller de levende fra de døde.’ Munker og nonner er motkulturelle på området. De lever og dør innen en eldre, omfattende helhet. Døden er et fellesskapsanliggende i klosteret. Kommuniteten våker med den dødende medbror. Den omslutter ham med bønn og vennskap. Nå døden inntrer, vaskes kroppen, som så med sang bæres inn i kirken hvor den forblir, midt i koret, opplyst av Påskelyset og aldri uten en bedende medbror ved sin side, inntil den bæres ut igjen, med sang, for å legges i graven brødrene har gravd. Cisterciensere begraves uten kiste, bare på en planke. Slik æres i døden den enkelhet vi etterstreber i livet. Symbolismen i Johannes 12:24, ‘Hvis ikke hvetekornet faller i jorden…’, kommer slående til uttrykk. Denne påtagelige, familiære omgang med døden har ikke noe morbid ved seg. Tvert imot. Den er trøstende og befriende, noe deltagere i et monastisk requiem vitner om og noe mange som så Outside the City har bemerket. Slik leges fremmedgjøringen ved det Wilson kaller ‘vår særegne moderne hang til å ville sørge over våre døde uten å berøre dem’.
Forvandlet hjerte
Hvor ofte hører vi vel ikke folk – kanskje oss selv også – si, ‘Følg ditt hjertes røst’, eller noe sånt. Ved et symposium i Hildesheim i dag, viet spørsmålet om hva den benediktinske arv kan bidra til Kirkens misjon i dag, grep Moder Christana Reemts, abbedisse i Mariendonk, fatt i imperativet og sa, ‘Jeg anser det for å være uriktig’. Hun pekte på noe vi alle vet av erfaring, noe Jeremias uttrykte med nær grusom presisjon: ‘Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet’ (17:9). Vårt hjerte er intet ufeilbarlig kompass: Det er gjenstand for store fristelser og spenninger. Før hjertet kan styre oss pålitelig, må det orienteres og, når det trengs, helbredes. Den store kristne oppgaven som munken eller nonnen inkarnerer, fikk vi høre, er ‘å la hjertet forvandles av Guds Ord, for så å lytte til dette forvandlede hjerte.’ Befriende er det å høre en røst som gir uttrykk for så åpenbare sannheter, sannheter som, når vi først har fått dem innabords, synes selvinnlysende. Mer nærende tankeføde er å finne, på tysk, på abbedissens blog.
Tysk fornyelse
Da Godehard, abbed av Niederaltaich, i 1022 fikk nyss om at han var utnevnt til biskop av Hildesheim, skal han ha sagt, ‘Lieber in Bayern ein Abt als droben ein Bischof’ (‘Heller abbed i Bayern enn biskop oppi der’). Oppover reiste han allikevel, og tok fatt på et virke som bar rik frukt. Godehard ble helligkåret i 1131, noen måneder etter Sigurd Jorsalfars død. Idag, på hans liturgiske festdag, innledet bispedømmet Hildesheim sitt Godehardjahr, et år som ikke først og fremst er tilbakeskuende, men prospektivt, med blikk på Kirkens misjon. Ved åpningsmessen oppfordret Mgr Heiner Wilmer, Godehards etterfølger, til ‘benediktinsk fornyelse’ av bispedømmet. I en sterk preken sa han: ‘For oss i bispedømmet Hildesheim, dreier det seg om indre forandring, ja, om forvandling i Kristus’. Mye sies og skrives for tiden, ikke minst i Tyskland selv, om den tyske Kirkens vanskeligheter. Så gjør det godt å bevitne et så livgivende initiativ preget av enhet, håp, glede og benediktinsk humilitas, fokusert på og orientert mot Kristus — for han må foretrekkes, insisterte den hl Benedikt, ‘fremfor alle ting’.
Odyssevs
Når man befatter seg med Urkirken, er det fascinerende å merke seg hvordan Fedrene (ja, Mødrene óg, selv om de etterlot seg færre skrifter) brukte antikkens kulturgods for å opplyse den kristne åpenbaring. Mange kunne Homer utenat. Historien om Odyssevs’ hjemreise fra Troja preget deres bevissthet. Stykket som forteller hvordan han lot seg binde til skipets mast for ikke å forføres av sirenenes sang, appellerte særlig. Her fant Fedrene et bilde på den kristnes hjemferd til evig liv på en reise preget av ‘herlig fare’, καλὸς κίνδυνος. Sirenene stod for ‘verden’ slik den fremstår i Det nye testamente: Skapningen i motsetning til Gud, som uttrykk for alt det som trekker oss bort fra ham. I sin Esaias-kommentar (PL 24, 216B), skrev Hieronymus: ‘Sirenene holder ennå til i vellystens templer. Ved en sødmefylt men dødbringende sang, forfører de sjeler ned i dypet.’ Faren består den dag i dag, men har vi ennå evne til å gjenkjenne sirenenes sang for dét den er?
Gjetervirksomhet
Ved vigslingen av en biskop, gir konsekrator den nyvigslede en hyrdestav og sier, ‘Ta imot denne stav, tegnet på ditt kall som hyrde, og våk over den hjord der den Hellige Ånd har satt deg til å styre som biskop i Guds Kirke.’ Min egen stav, en gave fra en trofast venn, ble laget i verkstedet til den ungarske sølvsmeden Kristóf Gelley. Gelley har nå offentliggjort en film som følger tilblivelsesprosessen. Du finner den her — et vitnesbyrd om håndverk av edleste slag.
En hyrdestav er krokete slik at hyrden kan få fatt i bakbena til får som løper bort fra hjorden: Også det er del av oppgaven! Kroken på min stav, som forekommer i seglet mitt også, er formet etter seglet til Bernard of Clairvaux. Korset er bysantinsk (jamfør dette eksempelet), en påminnelse om alt jeg skylder Østkirken, som jo i tillegg har satt sitt preg på Olavsarven.
Hjertets renhet
Stor renhet kan bestå midt i noe heslig. Mørket kan hjelpe oss til å skjelne lysets klarhet, om lyset så er lite og langt borte. Det gjør inntrykk at Storerkebiskopen av Kyiv, Mgr Sviatoslav Shevchuk velger å reflektere over denne tematikken idag, idet vi kanskje fristes til å vende blikket bort fra det grusomme som skjer i Ukraina. Ordene hans, som jeg har sammenfattet ørlite grann, er til inspirasjon:
‘Å være ren av hjertet går ut på å skjelne Gud tilstede i mitt hjerte; å oppbygge et forhold til ham som er rent, ikke selvisk, som ikke bruker Gud som middel for å nå mine mål eller tilfredsstiller mine lyster og begjær. Å se Gud i ditt hjerte går ut på å få del i hans oppstandelse. Herren Gud gir denne gaven til mennesket ved dåpens sakrament. Fylden av Guds nærvær må finne uttrykk i vår forhold til Gud og vår neste. Måtte Herren Gud vise sitt ansikt i Ukraina! Han velsigne Ukraina gjennom renhjertede mennesker som, selv i en brutal krigs omstendigheter, vet å bevare sin renhet: Mennesker som skuer Guds ansikt, så gjenkjenner hans bilde i alle mennesker, så søker å tjene Gud i den enkelte. Slike mennesker er allerede salige. De fryder seg i hjertets renhet, og de skuer Gud.’
Musikalsk preken
I disse tider er Stalinkulten gjenstand for pervers renessanse østpå; ja, kanskje bevitner vi et forsøk på reinkarnasjon. Så har vi godt av å minnes dem som gjorde motstand, med livet som innsats. Bland dem var Maria Yudina, en av historiens fremste pianister. Hun var vidunderlig eksentrisk: Sov i badekar og gav regelmessig sine konsertinntekter bort til medlemmer av publikum. Se gjerne dette dokumentarportrettet. Hennes kristne bekjennelse var fryktløs. Da Stalin, som beundret henne, engang sendte en pengegave, svarte hun, ‘Jeg vil be for Dem dag og natt, og be Herren tilgi Deres store synd overfor folket og landet.’ Hva pengene angikk, tilla hun, hadde hun gitt dem bort. Hun ble utelukket fra offentligheten, lutfattig. Shostakovitch kjente henne godt og aktet henne høyt. Etter hennes død, sa han: ‘Hun spilte alltid som om hun holdt en preken.’ Lytter du til denne innspillingen av Beethovens 4. Klaverkonsert, forstår du hva han mente.
Tenk om flere predikanter forkynte som om de spilte Beethoven!
Yom HaShoah
Hvor jeg savner røsten til Jonathan Sacks (1948-2020)! Gudskjelov taler den ennå gjennom det han har skrevet, som i dette foredraget ved Holocaust-minnedagen i 2020 — et minne vesentlig for oss alle. Det jødiske fellesskap holder det i dag.
‘Holocaust er blitt til mer enn en jødisk tragedie. I Vesten er det blitt et definerende symbol for menneskers umenneskelighet mot andre mennesker. Vi minnes hele befolkninger av jøder fra Sverige i nord til Hellas i sør, fra Frankrike i vest til Russland i øst som forsvant i et sort hull i Europas hjerte. Blant dem var familier som hadde levd i visse land i nesten tusen år og dog ennå ble ansett som fremmede uten den mest grunnleggende menneskerett, retten til liv. De som hater, trenger ingen grunn til å hate. Jøder ble angrepet fordi de var rike og fordi de var fattige. De ble fordømt som kapitalister og som kommunister. Voltaire anklaget dem for å være primitive og overtroiske; andre kalte dem rotløse kosmopolitter. Antisemittismen er proteisk, hinsides enhver logikk. Den finnes i land hvor der ikke finnes jøder. Derfor kan ikke Holocaust-minnet være kun et jødisk anliggende. Offeret alene kan ikke bøte forbrytelsen. For at det skal skje, trengs et rettssystem, respekt for rettferd og utrettelig innsats for å utdanne og opplyse.’
Til doms
Dette fragmentet fra ‘Dommedag’, malt av en av Hieronymus Boschs etterfølgere, ble til drøyt to hundre år etter at Dante skrev sin Guddommelige Komedie. Det gjør inntrykk at begge kunstnere, når de fremstiller helvetet, plasserer flere biskoper der som om det var en selvfølgelighet; ja, her på bildet ser vi sågar en kardinalhatt. Jeg tror ikke slik fremstilling nødvendigvis antyder at prelater er mer svovelegnede enn andre (selv om det nok kan være slik i enkelte tilfeller); det er heller en kompromissløs påminnelse om prinsippet at ‘den som meget er gitt, ham ventes det meget igjen av’ (Lukas 12:48). Slumper man å være en biskop som fotograferer maleriet, som deretter skimter, det være seg vagt, sitt speilbildet i glassrammen, midt iblant de fordømte, ja, da ber man spontant om miskunn og om trofasthets nåde, mens man takknemlig husker et videre bibelvers: ‘Han som kaller er trofast, og han skal også fullføre verket’ (1 Tess 5:24).
Som et barn
Engelen som sitter henslengt på kirkegården utenfor münsteren i Frauenwörth ser først ut til å være et sjarmerende, uskyldig eksempel på bayersk barokk. Først når man ser nøyere etter, ser man at han lener venstre albu på et dødningehode. Er dette et gyselig uttrykk for prinsippet, ‘Et in Arcadia ego‘? Et eksempel på kristnes fascinasjon for døden? En overflatisk observatør kan komme med slike antagelser, kanskje. Jeg tror han eller hun vil ta feil. For egen del assosierer jeg statuen med en vakker betraktning av Dom Porion (i boken Écoles de silence):
‘Hvis vi, istedenfor å frykte Gud, virkelig satte vår lit til ham, ville vi frykte hverken verden eller kjødet eller smerten, hverken fortid eller fremtid, hverken oss selv eller andre. Vi ville da se på verden slik et barn ser på en sprettball i leketøykassen, og jeg mener en ball av dårlig merke, en femøres ball; vi ville leke med døden som om den var en gammel barnepike. Så lenge vi har tillit til Gud, er vi bevegelige og sterke. Den dag vi mister tilliten til Gud, sykner vi hen, selv om ingen virkelig fare er i sikte.’
Håp
Påsken står for håpets oppstandelse. Når vi, som kristne, sier til én som har opplevd noe vondt, ‘Mist ikke håpet!’, er utsagnet mer en vag moraloppbygging; det viser mot noe substansielt og personlig. Å håpe for egen del, er å ha håp for andres. Benedikt XVI uttrykte dette myndig mot slutten (§48) av Spe salvi. Han skrev: ‘Intet menneske er en monade innesluttet i seg selv. Våre tilværelser er del av hverandre, forbundet med hverandre gjennom mangfoldige interaksjoner. Ingen lever alene. Ingen synder alene. Ingen reddes alene. Andres liv overstrømmer inn i mitt, inn i det jeg tenker, sier, utfører og fremstiller. Likeledes når mitt liv inn i andres, i det gode såvel som i det onde. Slik er min forbønn for andre ikke noe fremmed eller utvendig for dem, ikke engang etter døden. […] Vår håp er alltid vesentlig et håp for andre også. Kun på dette vis er det virkelig håp for meg selv. Som kristne bør vi aldri spørre simpelthen: Hvordan kan jeg redde meg selv? Men isteden: Hvordan kan jeg tjene slik at andre reddes, slik at håpets stjerne går opp for andre?’ Vi finner her et uttrykk for dypsindig, vakker teologi. Vi finner også grunnlaget (det som burde være grunnlaget) for kristen politikk.
Mysterium Magnum
Da jeg nylig fant Hugo Rahners store verk Symbole der Kirche (som jeg engang tilbragte mye tid over) på et antikvariat, gledet jeg meg som om jeg hadde truffet en gammel venn. Jeg skulle gjerne ha invitert boken ut på et godt måltid.
Utgitt i 1964, full av håp for virkeliggjøringen i nåtid av fordums trosfylde, er det en bok vel verd å lese om igjen nå. Setningen den begynner med setter tonen:
‘Siden Paulus i Efeserbrevet 5:32 skrev gudsordet om det store mysterium som betegner forholdet mellom Kristus og Kirken, kan vi stadig på nytt gjennom dogmehistorien avlede et gitt teologisk systems kristne integritet og intellektuelle dyp ved å se hvordan, innenfor strukturen av det hele, kapittelet om Kirken integreres.’
Oppstandelse
Dette ikonet malt av ukrainske Lyuba Yatskiv gjengir yndefullt budskapet i en Kanon for Første Påskedag skrevet av Kosmas av Maiuoma (som levde midt på 700-tallet).
‘Du kom ned til jord fra himmelen for å fullbyrde din fullkomne herlighet; mitt nærvær i Adam var ikke skjult for dine øyne. Ved din begravelse, medlidende Herre, bragte du meg nytt liv da jeg var død. Du åpnet dine armer og sammenføyde det som før hadde vært adskilt. Du befridde dem som lå bundet av likklær og under gravstøtter, og de utbrøt: Ingen er hellig unntatt du, Herre!’
Gaudia paschalia! Kristi hellige Oppstandelse bringe helbredelse og fred til vår gråtende verden!
Hvile
Hvile er et nøkkelmotiv i dagens lesning fra Hebreerbrevet i Lesningsgudstjenesten. Det står for hele atmosfæren på Påskeaften. Hvilens omfang aner vi av voldsomheten i kampen som foregikk. I dette intervjuet, fremlegger Patrick Pullicino – katolsk prest og professor i nevrologi – en fysiologisk analyse av Kristi lidelse. Til grunn for Pullicinos hypoteser ligger en grundig undersøkelse av Likkledet i Torino. Her finner vi inspirasjon til ettertanke i stillhet og undring. Vi beveges også til å istemme den ømme, takknemlige korsatsen som avslutter Bachs Johannespasjon, Ruht wohl, ihr heiligen Gebeine, ‘Hvil i fred, dere hellige lemmer; og før også meg til hvile.’
Kors
Bildet av korsfestelsen er så dypt forankret i kristen bevissthet — og i bildet andre har av kristendom — at vi lett kan glemme hvor lang tid det tok før det kom i bruk. Dette motivet fra kirkedøren i Santa Sabina på Aventinen i Roma er vår tidligste kjente avbildning av den korsfestede Kristus fremstilt som devosjonsobjekt. Det ble til i første halvdel av 400-tallet. Cicero, som talsmann for et gammelromersk perspektiv, hadde skrevet at ‘selve ordet kors skal være fjernt, ikke bare fra en romersk borgers person, men fra hans tanker, øyne og ører. For ikke bare den faktiske korsfestelsen, men selv det å omtale den, er en romersk borger og et fritt menneske uverdig’ (Rab.Perd. 16). Slik får vi en anelse om sensibilitetsomveltningen som utgår fra Langfredag. Den satte gradvis kristne i stand til å oppfatte korset som et uttrykk for nåde og til å synge, slik vi gjorde i et Laudesantifon i dag morges: Propter lignum venit gaudium in universo mundo — ‘gjennom [korsets] tre er gleden kommet til over hele jorden’.
Føtter
Det hellige Triduum viser oss Guds uutgrunnelige, enestående kjærlighet til hver av oss. For å kunne tro på muligheten av slik kjærlighet, må vi utøve den og øve oss i å skjelne øynene, navnet, sjelen til alle dem som ellers lett forekommer oss ansiktsløse, utslettet av fordommenes dis. Én som praktiserer denne medmenneskelighetens kunst og bærer vitnesbyrd om den, er Katja Oskamp. Hennes Marzahn, mon amour: En fotpleiers berettelser (skrevet på tysk, men også tilgjengelig på engelsk), er en vakker bok. Oskamp forteller hvor sårbare mennesker er, og hvordan de skammer seg når de må blottstille sine føtter for en annen: ‘Om de er sjauere eller jålebukker fulle av tatoveringer, om de er høygravide eller eldre damer, åndelige lavtflygere eller intellektuelle: Alle ber de om unnskyldning, når de først får av seg sokker og sko på klinikken, for sine føtter.’ Det er en observasjon som kaster lys over Jesu fotvasking, gjentatt liturgisk, som om det var for første gang, hver Skjærtorsdag.
Membra Iesu nostri
Som hvert år på Palmesøndag, strever jeg meg å se fremover. Rasjonelt sett, vet jeg at vi innen en uke vil ha feiret Påske, men det synes nær uvirkelig siden vi, i tiden fra nå til da, gjennom Påskemysteriet vil ha gjenopplevd liturgisk (så med høy grad av realisme) hele verdens historie, for å se den føres like inn i endetiden. I Milanos ambrosianske ritus, kalles Den stille uke Hebdomada authentica, ‘den autentiske uke’, uken som gir et mål for all annen tid. Uttrykket er nyttig. Det setter vår erfaring i perspektiv. Når ord ikke strekker til, kan musikken hjelpe. Jeg er glad i Buxtehudes Membra Iesu nostri, komponert på en tekst tilskrevet, vel ved en feiltagelse, Bernard av Clairvaux. Ved hjelp av en mosaikk av Bibelsitater, fører kantaten oss til hjertet av Kristi offer og til nåden det formidler. Bildekvaliteten på dette opptaket med René Jacobs viser sin alder, men tolkningen er kanhende uovertruffen. Teksten finner du her.
The Cardinal
Otto Premingers film fra 1963, inspirert av livsløpet til Kardinal Spelleman, var en kassasuksess, men kritikerne var håvne. Bosley Crowther, som anmeldte den i New York Times, skrev om hovedpersonene at ‘Den unge presten, spilt av Tom Tryon, er intet annet enn en uferdig klisjé, en tørr pinne kledd i flere lag av melodramatisk oppspinn.’ Ser man filmen seksti år senere, er man mildere i sin dom. Det skjer så sjelden på kino i våre dager at katolske prester fremstilles med noe som nærmer seg tredimensjonal troverdighet, at man spontant gir høye karakterer ganske enkelt fordi Preminger har forsøkt. Filmen fremstiller et bilde av presteskapet som mange unge i dag visstnok higer etter, selv om jeg nok tror forholdet er mer komplisert. Det mest slående ved den er følgende faktum: Den gang, i 1963, var den ennå mulig (til tross for individers åpenbare ufullkommenhet og feil) å fremstille Kirken i et underholdningsmedium som en representant, dypt sett, for moralsk autoritet, om det så er én som folk protesterer mot. Bildet står i sterk, sørgelig kontrast med dagens klima — og minner oss om oppgaven vi har foran oss.
Å huske navn
Den nostalgiske tonen som innleder Lea Ypis memoarbok om å vokse opp i det kommunistiske, så post-kommunistiske Albania, viser seg å være et retorisk virkemiddel i en politisk lignelse. Ypi utlegger konseptenes troløshet. I henne barndom bar alt og alle en merkelapp. Lojalitet til Onkel Enver var et kriterium som fikk alt annet til å falle på plass. Selv frisyrer var enten lojale eller imperialistiske. Ved 1990-revolusjonen brøt sammenhengen sammen. Ypi, ennå et barn, oppdaget at mange, deriblant hennes familie, kun hadde ‘lært seg slagordene’, uten å tro på dem. Innsikten forårsaket trauma. ‘Jeg var en troende. Jeg kjente ikke annet. Nå hadde jeg ingenting igjen.’ Boken beskriver hennes søken etter et holdbart samfunnsbegrep. Den er gjennomlyst av humor; men tragedien er aldri langt unna. Ingen leser vil glemme Ypis barndomsvenninne som femten år gammel ble fraktet til Milano for å prostitueres. Eller bildet av Ypis far, ansvarlig for en byhavn, som manisk repeterte navnene til hundrevis av romer-arbeidere han nektet å gjøre arbeidsløse: ‘Glemmer jeg navnene deres, glemmer jeg også deres liv.’ Den albanske revolusjonen, skriver Ypi, hadde vært ‘en folkets revolusjon mot konseptene.’ Hvor vanskelig det er å bevare et slikt forsett over tid.
Eksistensiell krig?
I dagens audiens, fordømte Pave Frans uttrykkelig massakren i Bucha og manet til fred. I lyset av de siste 48 timers begivenheter i Ukraina, gjør Sergei Karaganovs nylige samtale med Bruno Maçães et enda mørkere inntrykk. Karaganov, tidligere rådgiver til Putin, fastholder: ‘Russland har ikke råd til å ‘tape’, så vi trenger en slags seier. Skulle det bestå inntrykk av at vi taper krigen, tror jeg det er reell mulighet for eskalering. Denne krigen er en slags stedfortrederkrig mellom Vesten og resten – og her står Russland, som før i historien, for ‘restens’ ypperste punkt – om en fremtidig verdensordning. For den russiske eliten står det om mye – for dem er dette en eksistensiell krig.’
Så tenker jeg igjen på en tale Otto von Habsburg holdt for nesten tyve år siden, i 2003. Han skuet østover og pekte fremsynt til Europas naivitet i den grad det tar sin sikkerhet for gitt.
Til hjertet
I et kompakt, vakkert essay om Beethovens Missa Solemnis, siterer P Robert Imbelli komponisten James MacMillans utsagn om at den er ‘blant de dypest katolske verker som noengang er skrevet’. Messen er også, legger han til, ‘en storartet bekreftelse av katolsk humanisme, med sentral vektlegging av evangeliet, på samme tid skandaløst og frelsebringende, at Gud er blitt menneske.’ Imbelli sier det tok ham mange år å oppdage verket innenfra. Jeg kunne si det samme. Lenge syntes det meg for bombastisk, for kontrastrikt, i utilstrekkelig grad et uttrykk for tilbedelse. Tolkningen som for meg åpnet messens mysterium var Thielemanns oppføring fra 2010 i Dresdens Semperoper, til minne om byens ødeleggelse under Annen Verdenskrig. Både blant musikere og publikum (som omfatter Mikhail Gorbachov) merker man en dyp oppmerksomhet som er rørende og smittsom. Solistene fremfører sitt budskap lik evangelister. Til slutt reiser alle seg og blir stående i fullkommen stillhet. Øverst på manuskriptet skrev Beethoven: ‘Av hjertet — måtte det nå frem til hjertet.’ Og der, plutselig, nådde det mitt.
Fortapt i tanker
Å, hvis enhver politiker ville ta for seg Zena Hitz’ Lost in Thought! Boken er delvis vitnesbyrd, delvis manifest. Ikke bare er den interessant; den er viktig. Hitz setter fingeren på et ømt punkt i Vestens moderne samfunn: Det faktum at vi knapt lenger klarer å overlevere kulturbærende substans fra én generasjon til en annen og at vi, som følge, mangler kriterier for fellesskapsdannelse. Blant grunnene hun peker på er denne: ‘Høyskoler og universiteter var engang fokusert på en praksis som var åpenbart fruktbar og derved stod for en utømmelig kilde til selvtillit. Den kalles undervisning, og består i personlig formidling av intellektuelle sedvaner som ligger til grunn for all seriøs tenkning, vurdering og oppdagelse.’ Det som er skjedd isteden, mener hun (og jeg tror ikke hun har urett), er at universitetskomplekser i stadig større grad blir lekeplasser, mens avstanden mellom studenter og stab øker, nivået i utdanning senkes og frakoblede prestisje-akademikere kverner frem forskning som ofte ‘helt mangler forbindelse med noen gjenkjennelig menneskelig problemstilling’. Undrer du hva man kan gjøre med saken, så les boken. Den er alt annet enn dyster. Tvert imot advarer den uttrykkelig mot ‘det bevisste valg av en sørgelig tilværelse’.
Bare svært lite
Vi er oss intenst bevisst rollen propaganda spiller i krigføring. Bruk av informasjon, og feilinformasjon, er én måte å ta våpen i hånd. Christian Krönes’ portrett av Brunhilde Pomsel, Ein deutsches Leben, utkom i 2016, da Pomsel var 105 år gammel. Å se den i lys av krigen som pågår nå, er utfordrende og viktig. Pomsel var Goebbels’ sekretær fra 1942 inntil april ’45, men anså seg som helt marginal i forhold til Annen Verdenskrigs drama. Hun tok intet ansvar på seg. ‘Det finnes ingen rettferd’, hevdet hun, ennå bitter over å være blitt satt i russisk fangenskap i 1945: ‘Jeg hadde jo ikke foretatt meg annet enn å skrive på maskin for Herr Goebbels! Om det som lå bak, visste jeg ingenting — eller bare svært lite. Nei, jeg ville ikke anse meg selv som skyldig.’ Hennes lange monolog, filmet i sort-hvitt, gir et vitnesbyrd ved negasjon om motet som skal til for å ta stilling adskilt fra massen. Kun få, usedvanlige personer er utstyrt med slikt mot fra naturens side. For de fleste av oss, er det noe vi må øve på. Av slik øvelse avhenger vårt begrep om en ‘fri verden’. Pomsel sa: ‘Jeg for min del, er en av de feige.’
Ubi caritas
I en fastepreken han holdt for drøyt 1,400 år siden, sa Pave Leo den Store noe gedigent. I en utlegning av Johannes’ påstand, ‘Gud er kjærlighet’, la han trykket møysommelig på ‘er’. Han oppfordret sine tilhørere: ‘La de troendes sinn begå selvransakelse. La dem, ved sannferdig undersøkelse, dømme sine hjerters innerste bevegelser. Skulle de så, i sin samvittighet, finne et oppsamlet lager av kjærlighet, ja, la dem da ikke tvile på at Gud er tilstede i dem. La dem bli rausere i den utholdende barmhjertighets gjerninger, slik at de får stadig større kapasitet til å motta slik en gjest.’
Å være på utkikk etter det virksomme nærvær av personlig, guddommelig kjærlighet (i seg selv og i andre), er å oppdage tilværelsens sakramentale karakter. Det er også å frigjøres gradvis fra tendensen, som vi alle er utsatt for, til å mista midler for mål.
Liv og tap
I herjede tider er det viktig, for forståelsens skyld, å utvide sitt perspektiv så bredt som mulig. Det er ikke mindre viktig, på samme tid, å fokusere på det nære. Ellers står vi i fare for å lammes av innfløktheten i konflikter som synes uløselige. Vi leser om soldater i både Første og Annen Verdenskrig som lenget etter Janes Austens romaner, bøker som iscenesetter (ytre sett) fredelig engelsk småbyliv. Film kan på samme vis rotfeste oss i det umiddelbart menneskelige, åpenbare dets skjønnhet og la oss ane almenrelevansen skjult i enkelte skjebner. En mester i kunsten var Yasujirō Ozu. Filmen Tokyo Story fra 1953 formidler erfaringer av liv og tap, barns ustadighet, uselvisk hengivenhet og alderdommens usikkerhet. Ozu sa en gang til en journalist: ‘Jeg kjeder meg når jeg ser filmer med innlysende handling!’ Tokyo Story er ingen handlingsfilm, men en film som fremstiller menneskers liv med rørende, fullt troverdig nøyaktighet. Den er et kunstverk som utfordrer seere til å tenke over hva som teller i tilværelsen. En utfordring som nettopp nå er av største betydning.
Revolusjon
Når vi prøver å begripe bakgrunnen for krigen i Ukraina, gjør vi forstyrrende oppdagelser. Jeg er blitt ettertenksom av analysene til Professor John Mearsheimer, ofte sitert i ulike media for tiden. Det er forunderlig å lytte nå til en forelesning Mearsheimer holdt for syv år siden, som professor ved universitetet i Chicago. Det slår meg særlig når han sier at det, utfra en brutal form for statslogikk, kan synes tjenlig å knuse et helt folk for å styrke den egne nasjons strategiske stilling. James Meek sier mye av det samme i en vel-argumentert podcast kringkastet 1. mars av The London Review of Books. Et program som kjølig forutser ødeleggelse for ødeleggelsens skyld, er fullstendig dehumanisert. Så gjenlyder det desto sterkere når Erkebiskop Shevchuk oppfordrer (her, for eksempel) til fokus på menneskeverd. Hva er et kristent svar på urettferdig angrep? ‘Vi må gjøre vårt ypperste for å uttrykke vår respekt for personers verdighet.’ Erkebiskopen kaller ikke bare fromme kristne til å leve etter evangeliets standard. Han oppfordrer til en revolusjon i politikken.
Av bekken
Herrens Bebudelse fremstilles i utallige sublime malerier. Selv er jeg særlig glad i et som er malt av karmelitten Fra Filippo Lippis (1406-69). Sjelden har jeg vært i London uten å stikke innom The National Gallery for å samle meg noen øyeblikk foran bildet. Marias tause samtale med engelen gjengis uforlignelig. Men det er umulig å gi billedlig uttrykk for det som er dagens høytids kjerne, det faktum at vi minnes øyeblikket da Ordet ble kjød. For å nærme oss mysteriet, trenger vi musikk. For eksempel kan vi ty til Händels kantate Dixit Dominus, som tonesetter Salme 110. Salmens siste vers går slik: ‘Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode.’ Fedrene leste ordene som en profeti om inkarnasjonen, da Gud lente seg ned for å drikke av samme vann som slukker vår tørst langs livets kronglete, vakre, ofte smertefulle vei. Denne versjonen, fremført av Annick Massis og Magdalena Kožená, bringer oss så nær det usigelige som det er mulig å komme gjennom sansene.
Diktning
En håpefull skribent bad engang Wisława Szymborska om å definere diktning. Hun svarte vennlig ironisk:
‘Vær så snill: En definisjon av poesien i én setning! Vi kjenner minst fem hundre slike fra ulike kilder, men ingen forekommer oss altomfattende eller behagelig presis. Hver uttrykker sin egen tidsalders smak og behag. Vi er av natur skeptisk; derved holdes vi fra å prøve oss på en ny definisjon. Når det er sagt, minnes vi Carl Sandburgs vakre aforisme: «Diktning er en dagbok ført av et sjødyr som lever på land og drømmer om å fly.» Er det nok å gå på for øyeblikket?
Fra Szymborskas Poczta literacka, oversatt til engelsk av Clare Cavanagh.
Frittflyvende
I årevis har jeg beundret Volker Koepps filmer om området oldtiden kalte Sarmatia, som strekker seg fra Baltikum til Svartehavet. At det nå i stor grad faller innunder Ukraina, gir Koepps arbeid stor relevanse. Ja, jeg har nettopp sett at hans film fra 2013 In Sarmatien skal vises i morgen i Akademie der Künste i Berlin, ved en innsamling for Ukraine-Hilfe. Filmen viser spenningen i en tilværelse utlevd mellom Russland og Europa. En moldovsk kvinne forteller hvordan hennes morsmål, rumensk, om det så er et romansk språk beslektet med italiensk, for ikke lenge siden måtte skrives, ved statlig forordning, med kyrilliske bokstaver. Det gjør inntrykk å høre, i lyset av alt som nå skjer, en ukrainer tale, for ni år siden, om trykket som snart kvalte håpet født av den oransje revolusjon: ‘Alt blir mindre, trangere. Vi er utsatt for regelrett skremselstaktikk.’ Mot slutten av filmen, hevder allikevel et intervjuobjekt følgende: ‘Enhver som i sitt hjerte, sin sjel, er følsom for frihet, har evne til å fly.’
Castissimus
‘Å være far innebærer å lede barnet i dets møte med livet og virkeligheten. Ikke å holde det tilbake, ikke å sperre det inne, ikke å ville eie det, men å gjøre det skikket til valg, til frihet, til oppbrudd. Kanskje er det derfor at Josef tradisjonelt kalles ikke bare for ‘far’, men også for ‘fullkomment kysk’ – castissimus. Dette er ikke et rent følelsesmessig tilnavn, men sammenfatter en grunnholdning, nemlig det motsatte av eiesyke. Kyskhet er frihet fra eierskap, på alle områder i livet. Kun kysk kjærlighet er virkelig kjærlighet. Eiesyk kjærlighet blir etter hvert alltid farlig, den tar til fange, den kveler, den gjør ulykkelig. Gud selv elsket mennesket med kysk kjærlighet, og han lot det stå fritt også til å gjøre feil og vende seg mot ham. Kjærlighetens logikk er alltid en frihetens logikk, og Josef klarte å elske usedvanlig fritt. Han satte aldri seg selv i sentrum. Han klarte å tre i skyggen, å sette Maria og Jesus i sentrum for sitt liv.’
Fra Pave Frans’ Apostoliske Brev Patris Corde, n. 7.
Latter
Er det tillatt, ja, sågar mulig, å le i møte med en tragedie? Ja, mener Adam Gopnik i et tankevekkende essay i The New Yorker. Han tar utgangspunkt i måten Ukrainas president, Volodymyr Zelensky, kommuniserer på. Zelensky er en paradoksal politiker, med bakgrunn som komiker. I et intervju i 2019 bemerket han: ‘Latter er et våpen med fatal virkning på mennesker hugget i marmor. Bare vent og se.’ Gopnik skriver, ‘Klovner bryter etablerte ordninger ned for at vi kan skal kunne forestille oss en annen slags verden.’ Potensielt har klovningen en sublim dimensjon. Det er betegnende at nettopp Russland, som gjennom så lang tid, under ulike regimer, har vært underlagt absolutt politisk makt, har frembragt en usedvanlig kristen gestalt: Den hellige dåre. Gopniks betraktning får meg til å tenke på noe tidligere Over-Rabbiner Jonathan Sacks sa i et improvisert kåseri midt i Covid-krisen. Sacks takket dem som, midt i alt det vonde, var i stand til å få andre til å le. For, sa han, ‘latter er dypt forbundet med menneskelighet’. […] Det vi kan le av, holder oss ikke fanget i frykt.’
Medlidenhet
Den 25. mars, på Maria Budskapsdag, vil Pave Frans vigsle Russland og Ukraina til Jomfru Marias uplettede hjerte, en sterk og symbolmettet handling nettopp nå. Erkebiskopen av Lviv, Mgr Mieczysław Mokrzycki, innbyr oss alle til å delta i åndelig forberedelse i dagene som kommer. I Trondheim stift bruker vi en novene som ender med følgende bønn:
Evige Far, i Jomfru Marias morshjerte gir du oss et bilde på fullkommen medlidenhet med din Sønns frelsende offer; gi oss et hjerte likt hennes og la det russiske og det ukrainske folk, på hennes forbønn, velsignes i rettferd med din fred som ikke er av denne verden. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.
Bortfalt Mysterium
Til lauds i dag tidlig, ble jeg slått av én av forbønnene. En bønn vi trenger å be her og nå! Slik lyder den: ‘Da nos mysterium Ecclesiæ altius percipere, ut eadem sit nobis et omnibus efficacius salutis sacramentum.’ Med andre ord: ‘Gi oss en dypere forståelse av Kirkens mysterium, så den for oss og alle mennesker klarere fremstår som frelsens sakrament.’ Det norske breviaret oversetter ypperlig. Da jeg senere, for moro skyld, slo bønnen opp på engelsk, fant jeg noe helt annet: ‘Lead us more deeply into the life of your Church; and through us make it a clearer sign of the world’s salvation’. Det er som å koke god pasta ned til lim. Mysteriet er vekk. Sakramentet er vekk. Forståelsen – innsikten om at vi må bruke hodet for å åpne oss for nåden – er vekk. Istedenfor at Kirken fremstår som et sakrament for oss og enhver, er det vi som gjøres til subjekt.
I dette enkelteksempel på fordunstet mening, finner vi roten til mye samtidig misforståelse i og om Kirken. Vi bør følge Det 2. Vatikankonsils oppfordring, derfor, og vende tilbake til kildene.
Tillit
Oppsettet i kirken i Karmelklosteret Totus Tuus i Tromsø uttrykker det som trenger å sies akkurat nå, med monastisk minimalisme.
Den blå-gule sløyfen, et symbol på Ukraina, berører rosenes torner — og rosene gir uttrykk, selvsagt, for løftet om forbønn for verden gitt av den hellige Thérèse.
Rett over henger en fremstilling av Guddommelige Barmhjertighet, malt for nonnene av W. Piwarski:
Jezu, ufam tobie.
Jesus, til deg setter jeg min lit.
Verdens skikkelse
Jeg har i det siste villet gjenlese Gertrud von le Fort’s Hymnen an die Kirche. For noen tekster! Her er et utdrag fra hennes prosadikt Corpus mysticum, slik Ørnulf Ranheimsæter oversatte det (Bønneboken, s. 612):
‘Se, du går oss imøte med pannen gyllen i lysskjæret fra vår lykke. For han vi gikk ut fra, han er gått ut etter oss, og han vi skiltes fra, han har samlet oss inn. Han har innhentet oss i vår elendighets dyp og gjort seg til ydmykhet i dine hender. Han bor i dine kalkers vin og i ditt alters hvite brød. Du legger ham på vår lengsel, du legger ham på våre sultne leber, du legger ham dypt i vår ensomhets hjerte. Da åpnes den, slik seglet brister på en dør. Atomenes støv blåser sammen, for evighetens stillhet er sterkere enn storm. Vi er ett legeme og ett blod, vi er flammer av den samme sjel. Du er verdens eneste skikkelse.’
Avreisens smerte
I et kort intervju redegjør Larisa Galadza, Canadas ambassadør i Ukraina for de siste dagenes erfaring med fullkommen diplomatisk diskresjon. Men dypt engasjement, dyp medmenneskelighet kommer til uttrykk, ikke minst i noen øyeblikks taushet før hun besvarer særlige spørsmål.
Etter at de måtte forlate Kyiv, tilbragte hun og hennes medarbeidere noen dager i Lviv:
‘Hver morgen kunne vi se på hotellstabens ansikter hvor lettet de var fordi vi fremdeles var der. Det gav dem mot. Om morgenen da vi besluttet at vi måtte dra, forandret ansiktene seg. Og det var hjerteskjærende… Det var hjerteskjærende. Jeg tror mange av oss gråt på mye av veien ut av landet.’
Menneskelighet
Dagens utsagn fra Stor-Erkebiskopen av den Ukrainske Gresk-Katolske Kirke, Sviatoslav Shevchuk, er en sterk oppfordring. Den fremviser overfladiskheten i mangt annet som sies, nettopp nå, om hva Kirken handler om.
‘I Ukraina i dag ser vi stor forakt for menneskers verdighet. Menneskelighet ødelegges; enkeltmennesker dehumaniseres. Særlig de som satte krigen i gang. Én som starter en krig, forringer sin egen menneskelighet. Én som dreper en annen, ødelegger først av alt mennesket i seg selv, sin egen menneskelige verdighet. Hva kan vi, som kristne, gjøre for å motvirke forakten for mennesker som utspiller seg i krigen i Ukraina. Først og fremst skal vi her og nå øve barmhjertighetsgjerninger. Vi skal gjøre alt vi kan for å uttrykke vår respekt for menneskers verdighet.’
Hvordan møte forakt? Utøv barmhjertighet. Dette er evangeliet. Vi har alle behov for å høre det.
Sjefen?
I ettermiddag, på bryggen i Tromsø, ble jeg ettertenksom ved synet av denne smijernsdachsen. Den står der og ser utover bukten som om den betraktet sitt domene. Jeg vet ikke hva den skal symbolisere, men den fikk meg til å tenke på en bemerkning av Jerry Seinfeld som siteres in En Liang Khongs anmeldelse i The TLS av Chris Pearsons bok Dogopolis. Seinfeld uttrykker noe enhver kan ha lurt på ved synet av bikkjer, gjerne nå til dags iført designerklær, ute på tur med sine betjenter:
‘Hvis du ser to livsformer og den ene gjør fra seg mens den andre, på dens vegne, bærer etterlatenskapene, hvem ville du anta er sjefen?’
Jeg kommer nok ikke til å lese denne studien av ‘en ny form for hundekosmopolitisme’. Livet er kort.
Förnedrat
En venn har sendt meg noen ord som Sara Lidman sa 11. november 1956, i kjølvannet av Sovjetunionens invasjon av Ungarn. De resonnerer i mine tanker, forstyrrende.
‘. . . och gång på gång dessa årslånga dygn tänker man: men detta kan väl ändå inte få pågå, någon måste väl utplåna denna orättfärdighet, måste inte själva naturen ingripa mot denna ondska. Stundom är det så förnedrat att vara människa att man hellre vädjar till moln och gräs än till människor om nåd för mänskligheten. Oh att vi läste i en gammal historiebok om detta barbari, att vi när som helst kunde se upp från texten och säga: mänskor var så grymma förr, nu skulle sånt aldrig kunna hända. Men vi läser tidningar från nuet och darrar av sorg och skam.’
Denne dokumentaren setter Saras rettferdighetssans i biografisk sammenheng.
‘Sannhet’
Russlands president hevder han beordret invasjonen av Ukraina for å ‘denazifisere‘ landet. Moskvas patriark bedyrer at invasjonen har metafysisk betydning og står, på mystisk vis, for et moralsk korstog. Det er vanskelig å ikke sette denslags utsagn i sammenheng med et forretningsprosjekt lansert av en tidligere president i De Forente Stater: Et sosialt medium som tilbyr oss å laste opp tilfeldige innfall som svever inn i vårt hode som en ‘truth’, i forventning om at andre sender den videre som ‘retruth’.
I fasten grunner vi over Jesu ord: ‘Jeg sier dere at for hvert utilbørlig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap’ (Matteus 12:36). Intet antyder at bemerkningen var tenkt som en ‘truth’ i sosiale mediers forstand, d.v.s. en sannhet som må settes i gåseøyne.
Ekspropriering
I et essay som står på trykk i siste nummer av Communio, kommer Nicholas J. Healey med en eksegese av begrepet ‘synodalitet’. Han setter det i sammenheng og gir oss noe som ofte mangler: Et omhyggelig utarbeidet ekklesiologisk grunnlag. Følgende er kun én av mange gode innsikter:
‘Delansvaret som tilkommer legfolket utfolder seg innenfor og gjennom likedannelsen med Kirken som Brud — en likedannelse som først og fremst fordrer lydighet overfor Guds ord, som Magisteriet er innsatt for å fostre og forsvare. Langt fra å være en slags trelldom underlagt klerikal overmakt, er slik lydighet en følge av friheten som kjennetegner Guds barn. På samme vis, er ikke Magisteriet geistlighetens privateiendom. Det tjener troens overleverte depositum, og krever, for geistlighetens del, radikal ekspropriering for det felles bestes skyld.’
Rett sted å være
Professor Kristin Aavitsland har gitt meg lov til å dele hennes inntrykk fra Santa Maria della Pace i Roma sist fredag: ‘Det var rett sted å være første fredag i fasten, en uke etter invasjonen av Ukraina, selv om vi kom dit i et akademisk ærend. Der var det intens og langvarig rosenkransbønn for fred, passende nok i akkurat denne kirken. På et forunderlig vis var det som de bedende, som nesten bare var kvinner, forente seg med de hellige som så mesterlig er avbildet der, nesten bare kvinner de også, profetiske og handlekraftige kvinner som gjennom ord, skrift og handling både har trosset tyranner, refset makthavere og risikert sine liv for fredens og rettferdighetens skyld: Katarina av Siena og navnesøsteren av Alexandria, Birgitta av Sverige — som i kirkerommet inngår i en slags dialog med Rafaels sibyller, også de profetiske skikkelser. Og i sentrum for alt dette var jo selvfølgelig Mater Dei, Vår Frue av freden. Over inngangen til koret står det skrevet: In terra pax. Alt dette, innskriften om fred, freskene, den intense bønnen om Marias hjelp, tonet på et vis sammen koret. Det var vakkert og gripende. Jeg tror kunsthistoriestudentene ble berørt av det også. Gud hjelpe oss for det som skjer i Ukraina!’
Hjerteskjærende
Man kan føle seg overveldet av nyhetene fra Ukraina. Det er viktig å grunne tragedien i konkrete skjebner, slik BBCs Jeremy Bowen gjorde i dag morges, i en reportasje fra jernbanestasjonen i Kyiv (fra 11:35). ‘Fedre stod på perrongen. De ventet på å ta avskjed med sine familier. […] En mann ved navn Alexander hulket mens han ventet på togets avreise. Han hadde bragt sin kone og to små barn ombord. Alexander tviholdt på en lekesykebil hans åtte år-gamle sønn hadde gitt ham da han satte dem på toget. Han lyttet til sirenen igjen og igjen. Hele krigens hjerteskjærende virkelighet stod skrevet på én manns ansikt. […] Mange frivillige er unge menn, gutter knapt gamle nok til å barbere seg. […] De var antrukket som om de skulle på campingtur eller festivalhelg, bortsett fra at de bar på nyutstedte Kalashnikov-geværer. Én hadde hvite joggesko. En annen hadde med en yogamatte til å sove på. Var de redde, viste de det ikke. Like de andre unge menn omkring dem, utviste de motet, patriotismen og følelsen av uslåelighet som har kjennetegnet alle generasjoner som, i Europas kriger, har meldt seg for å kjempe for sine fedreland. Familiene deres ber at de ikke må lære den samme brutale leksen. De eldre menn så langt mer urolige ut.’
Biskop babler
Jeg takker Norges Unge Katolikker som har innbudt meg til å komme med korte betraktninger for fasten under den smigrende overskriften ‘Biskop babler’.
Det kommer et ukentlig bidrag hver fredag frem til Påske. Du finner serien her.
Faste & bønn
Folk spør ofte: Hvordan kan jeg lære å be? Det vesentligste svaret er: Be med Kirken gjennom liturgien og sakramentene.
Men vi trenger også et mer intimt bønneliv. Vi lengter etter å be på en måte som uttrykker vårt innerste vesen. Vi lenger etter hjertets bønn.
Selv har jeg på dette området funnet inspirasjon og hjelp i et lite skrift utgitt på fransk i 2001. Tittelen var, ‘Hjertets bønn’. Forfatteren ble angitt som ‘En karteusermunk’.
Som en Askeonsdagsgave, vil jeg dele en engelsk oversettelse av teksten. Du finner den her.
‘Herre, lær oss å be!’ (Lukas 11:1)
Utsyn
Igjen handler det om hvordan vi ser, nå utfra Sam Mendes’ film fra 1999, American Beauty. Jeg opplevde den som betydningsfull da den kom ut, og holdt et foredrag om den i et teologiseminar. Jeg er ennå enig med det jeg sa dengang om Mendes’ utforsking av grensen mellom virtualitet og realitet. Filmen viser ‘paradigmatiske eksempler på mennesker som frustrert søker den Annen i hverandre, i naturen, i et Gudsbegrep, som ønsker å overskride seg selv i kjærlighet, men stadig faller tilbake i en smertefull, ubarmhjertig ensomhet hvor du ‘ikke kan stole på andre enn deg selv’. Ansikt til ansikt med slik eksistensiell smerte, må teologer befatte seg på nytt med vesentlige begreper og utlegge på nytt historien om en Gud som ‘ser deg rett i ansiktet’ og innbyr oss til å se tilbake, ikke med et ‘demonisk blikk’ som søker å herske og besitte, men med et rolig ‘engleblikk’ på fri utkikk etter den Annens frihet, utfra en Skjønnhet som er endeløst fellesskap.’
Du kan eventuelt finne hele teksten her.
Klarsyn
Jeg går og tenker på noen ord Jean-Louis Thiériot skrev i Le Figaro over helgen: ‘Krigen er tilbake i Europa. Våre sytti år med fred har kun vært en velsignet parentes. Varselsignalene var klare: ex-Jugoslavia, Georgia, Donbas, Nagorno-Karabach. Makten og sverdet er for lengst igjen blitt verdens akse, om så apostlene som preker om historiens slutt og salig globalisering tviholder på sine illusjoner. De har glemt noe Péguy klokt bemerket: ‘Man skal alltid gi uttrykk for det man ser; fremfor alt skal man alltid, og dette er mye vanskeligere, se det man ser.’ Så har de glemt at historien er tragisk og at en gordisk knute ofte hugges over i blod.’
‘Herre, la meg se!’ er en kulminerende bønn i Evangeliet. Ofte er klarsyn hverken behagelig eller til særlig trøst. Men det er kun ved å se at vi tar stilling til virkeligheten og derved kan gjøre noe med den.
Interaksjon
Utfra teologiens strenge definisjoner, sies det iblant at den hellige Treenighets mysterium kan uttrykkes som tre subsistente relasjoner. Det handler ikke, for å si det enkelt, om tre relaterte Personer; Personene er relasjoner. Begrepet om at all tings opphav er relasjonelt, synes svimlende til å begynne med. Litt etter litt, frigjør det tanken. Det lar seg overføre til menneskelig erfaring og psykologi. Kvantefysikken bruker et beslektet paradigme for å forklare den fysiske verden. Det er fascinerende å lese følgende i en bok av Carlo Rovelli: ‘[Kvantemekanikkens ligninger] forblir gåtefulle. De beskriver ikke det som skjer i et fysisk system, bare hvordan ett fysisk system oppfattes av et annet fysisk system. Hva betyr det? At et systems essensielle virkelighet ikke lar seg beskrive? Eller rett og slett at vi ennå mangler en bit av historien? Eller, slik jeg mener, at vi må godta tanken om at virkeligheten er kun interaksjon.’ I en samtale i 2017 presiserte Rovelli: ‘Objekter er intet annet en interaksjonens knuter. De er ikke primære, men sekundære ting, sånn som jeg ser det.’ Å se sånn, er å se alt på nytt.
Autonomi = frihet?
Pave Frans hadde planlagt å skrive sin doktoravhandling om Romano Guardini. Det bemerkes ofte at Guardinis inflytelse på pontifikatet er stor. Derfor er det interessant når en av verdens fremste Guardini-eksperter omtaler tendenser i Kirkens liv nå. I et nylig foredrag, utla Professor Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz et globalt perspektiv på Den synodale vei som hun deltar i med iver og forstand. Veien snirkler seg, påpeker hun, innenfor en sammenheng som absolutterer autonomi. Vår sans for autonomi er nå så sterk at ‘hva Gud (eller Kirken) enn forelegger meg av bud, råd eller ønsker, defineres som heteronomt. Kun hvis det samsvarer med min autonomi, vil jeg følge det.’ Vi sier nei takk til selvoverskridelse. Vi tar det for gitt at frihet vil hevde seg mot Gud, som vi oppfatter som Motstander, hvis vi da ikke former gud på nytt i vår eget bilde. Lysende, åpenbarte begreper om Gud og mennesket er i stor grad gått tapt. Vi sitter igjen med vår egen obskure langtekkelighet. Vår tids tendens til å stille spørsmål ved alt, sier Gerl-Falkovitz, ligner et termometer som klargjør en betennelse som lenge, kanskje helt siden Opplysningstiden, har ligget latent. Det ser ut til at det vi egentlig trenger, ikke er egenhjelp, men en Lege.
Be for fred
29. september 1938 fant Francis Poulenc et utdrag fra et dikt av Charles d’Orléans (1394–1465) gjengitt i Le Figaro. Teksten rørte ham dypt i omstendighetene. Han satte den til musikk. Sangen har gjenlydt i mine ører siden jeg i dag morges leste om Russlands invasjon av Ukraina:
Be for fred, elskverdige Jomfru Maria,
himlenes dronning og verdens herskerinne.
Vær vennlig å be alle helgener be,
og rett din anmodning
til din Sønn: By hans høyhet
se i nåde til sitt folk,
som han valgte å frelse ved sitt blod,
ved å gjøre slutt på krig, som ødelegger alt.
Bli ikke trett av dine bønner.
Be for fred, be for fred,
den sanne gledens skatt.