Ferie

 

Coram Fratribus tar ferie i et par ukers tid.

Takk for at du stikker innom siden!

Jeg ønsker deg en god sommer.

+fr Erik

 

 

Share

Czapski

 

Etter et besøk i Józef Czapski-Paviliongen i Kraków i fjor, ønsket jeg å følge opp dette så usedvanlige menneske, maler og forfatter. Czapski lille bok om Proust er fabelaktig: Boken ble til i form av foredrag han gav til medfanger i en sovjetisk fangeleir. Eric Karpeles’ Czapski-biografi er også høyst leseverdig. Den gir et nyansert bilde, ikke bare av et menneskes liv, men av en epoke.

Bidrag til Sommerlektyre-vedlegget i The Tablet.

 

Share

Spiritualitet

 

Forrige uke kom Abbedisse Christiana Reemts med denne kompakte betraktning:

‘Før sa folk, «Jeg tror ikke på Gud» eller «Jeg er ateist». Nå for tiden heter det, «Spiritualitet er viktig for meg». Det man mener, er ofte det samme.’

 

 

Share

Videreføring

I Italia fleipes det hyppig om nasjonale strukturer som ikke er til å stole på. Noe som imidlertid fungerer ypperlig, er videreføringen av kulturarv. Overalt snubler man over oldtidsminnesmerker, selvsagt — det forklarer noe, men ikke alt. Italienere er seg bevisst at de er arvinger til en stor sivilisasjon. Arven formidles i skolen, diskuteres i media, fostres i flotte museer. Det dreier seg ikke bare å å skue tilbake til en herlig fortid. Det dreier seg om å finne sin plass i nåtiden. Da jeg gikk forbi dette kioskvinduet en dag forrige uke, stod et eksemplar av Thucydides’ Peloponneskrigen til salgs. Det moret meg. Da jeg vendte tilbake neste dag for å ta bilde av den, var den borte: Noen hadde kjøpt den. I stedet stod en bok om Sparta og Athen der, midt blant kjærlighetsromanene og idrettsfolks bekjennelser. I det Europa befinner seg i en tilstand av engstelig forandring, ja, i truet tilstand, kunne noen og enhver ha godt av å befatte seg med grunnlaget for vår sivilisasjon, av å minnes historien bak begreper som ‘frihet’, ‘demokrati’, ‘tyranni’ osv. Vi trenger å skjønne hva som er verd å bevare, og hvorfor.

Share

Nåde til å motta

Ritualet for diakonvigsel avsluttes med overrekkelsen av evangeliet. Biskopen gir den nyordinerte boken. Han kommer så med følgende fordring:

Motta Kristi Evangelium. Du er innsatt som dets forkynner. Så du skal tro på det du leser, formidle det du tror, og i din vandel etterligne det du formidler.

Vi har med en kausal kjede å gjøre. Den forutsetter helt og fullt det første element: Vi skal lese Evangeliet slik det overgis oss, ikke slik vi kunne tenke oss å omskrive det.

Share

Sannhet

Stenansiktet kjent som Bocca della verità ved Santa Maria in Cosmedin er et av Romas best kjente landemerker. Det spiller en viktig rolle i filmen Roman Holiday, men har en historie som strekker seg langt utover filmens, inn i historiens skyggelandskap. Det sies at en løgner som legger sin hånd i ansiktets munn, får den avbitt. I dagslys ser det runde fjeset nesten trivelig ut. Legenden som omgir det forekommer som en slags vits. Opplyst om natten i gulaktig lys, er effekten en annen. Minnesmerket ser måneaktig ut, skummelt og nådeløst. Det får meg til å tenke at sannheten på egen hånd, avskåret fra dyd, kan ha et aspekt som er hevnaktig og ødeleggende. For å være livgivende, må sannhet gjennomtrenges av humanitas, et begrep som i Antikken stod for medmenneskelighet. Sannhet, sier Paulus, må virkes i kjærlighet (Ef 4:15). Avskåret fra kjærlighet, står sannheten i fare for å preges av det gamle titanfjesets trekk: Et gjennomborende, kaldt, ubarmhertig blikk og en grådig kjeft.

Share

Sinne

Fredagens grufulle skyteri i Oslo er nok et tegn — som om vi trengte flere — på at samtalen stadig mer bryter sammen i vårt samfunn. Kulturelt dras Vesten i ulike retninger. Med noen tendenser kan vi være dypt uenige. Men å ville utslette forskjell, å rette et gevær (det være seg retorisk) mot dem som representerer ulikhet, er perverst. Det er på tide å gjenoppdage logos, resonert ordveksling. Vi skal være på vakt mot enhver form for diskurs som har opphav i sinne. Makarius den Store sa: ‘Hvis du, når du retter på en annen, gir etter for sinne, nærer du din egen destruktive pasjon. Men ikke skal du vel ødelegge deg selv for liksom å redde en annen.’ Dagens evangelium er relevant. I møte med fornærmelsen av at en samaritansk landsby nektet å ta i mot Jesus, foreslo Johannes og Jakob å ‘by ild fare ned fra himmelen og fortære dem’. Herren ‘vendte seg om og talte strengt til dem.’ Et gammelt manuskript legger til hva han sa: ‘Dere vet ikke hva slags ånd dere består av; for Menneskesønnen kom ikke for å ødelegge menneskers liv, men for å redde dem’ (Lukas 9:51-5).

Share

Tilgivelse

Intet bidrag til Familiemøtet har mottatt mer oppmerksomhet i verdslig presse (her, for eksempel) enn dét som ble gitt av Daniel og Leila Abdallah, et australsk maronittisk ektepar. Foredraget deres fremkalte sterk respons i aulaen også. Alle, tusenvis av oss, reise vi oss spontant for å vise vår respekt. De to snakket om tilgivelse. De vet mer om hva tilgivelse koster enn de fleste, etter å ha mistet fire barn den 1. februar 2020 i en forferdelig ulykke forårsaket av fyllekjøring. Foreldrenes respons, som sprang fra deres kristne tro, har gjort dypt inntrykk i Australia. Den har blant annet resultert i innstiftelsen av en årlig, landsomfattende Tilgivelsesdag. Nådens virke i familiens liv er til å ta og føle på. Dog understreket de at tilgivelse først og fremst forutsetter viljen til å tilgi. ‘Tilgivelse, ‘sa Leila, ‘er et valg du tar’. Daniel la til, ‘Jeg måtte tilgi, slik at min familie ikke skulle forbli fanget innenfor den nattens trauma’. Det er verdifullt å få det lagt på minne, med slik klarhet og myndighet, at ikke noe indre fengsel trenger å være endelig.

Share

Lett slit

Gigi De Palo og Anna Chiara Gambini fortalte i dag om opplevelsen av å oppdage, for fire år siden, at deres nyfødte sønn Giorgio Maria hadde Down’s. Dere og da, på sykehuset, sa Gigi, så de to på hverandre ‘sammensvergende’. De utvekslet et blikk som inneholdt hele deres kjærlighets historie. Så omfavnet de med glede barnet de hadde fått. De berettet usentimentalt om slitet som inngår i å oppdra et barn begavet på denne måten. Men Anna Chiara vektla at slitet er lett — ‘una fatica leggera’. Objektivt sett tynger det; men vekten løftes av kjærligheten som sirkulerer mellom foreldre og barn, og fremkalles i andre. Vi hørte om Giorgio Marias enestående evne til å sette andre i stand til å møte ham kjærlig. Foredraget ble en empirisk bekreftelse av Kristi ord, ‘mitt åk er gagnlig, min byrde er lett’. Byrdene og åkene vi bærer kan overvelde oss ved å være så klart våre egne; dog kan de bli hans, lettet og gagnliggjort, hvis vi kaller hans kjærlighets nærvær inn over dem.

Share

Forsoning

I kveld begynte det internasjonale Familiemøtet i Roma. Størst inntrykk på meg gjorde vitnesbyrdet til Paul og Germaine Balenza, et par fra Kongo, gift siden 1995. Etter seksogtyve års ekteskap, oppdaget Germaine at hennes mann, en offentlig person, var henne utro. ‘Jeg opplevde’, sa hun, ‘at makten var gått ham til hodet, at han ikke lenger var interessert i meg.’ Hun forlot ham, og begynte en hat-kampanje mot ham på Facebook. Det var en sørgelig tid for begge. Med hjelp fra et katolsk par, begynte Paul å arbeide på seg selv. Germaine ble trukket inn i prosessen. ‘Vi fikk anledning’, fortalte hun, ’til å fortelle hverandre vanskelige sannheter, til å tømme våre hjerter for hat og sinne.’ Litt etter litt besluttet de, i Jesu navn, å forsones. De samlet sine familier og bad sine barn om unnskyldning; deretter fornyet de sin ekteskapspakt i kirken. I blant setter vi familie-idealet så høyt at det synes unåelig — eller man får inntrykk av at det forsvinner inn i fiksjonens univers. Her derimot, har vi en historie som passer inn i et bibelsk mønster, hvor familier stort sett er dysfunksjonelle og derfor kan synliggjøre nådens verk håndfast og troverdig. Så minnes vi om at verden kan begynne på nytt, selv når alt synes tapt.

Share

Saus ei sammen

Nylig kom jeg borti et brev Moder Thekla (Sharf), nonne i Whitby, skrev til en innbilt konvertitt til ortodoksi. Brevet pirker i selvdyrkingen som kan ligge skjult i religiøse prosjekter og peker mot remediet. ‘Ingen har sagt meg hvorfor du vil konvertere. Jeg lover deg at det ikke har noen hensikt å gjøre det av negative grunner. Forventer du deg et slags jordisk paradis med masse røkelse og rett slags musikk? Forventer du å komme direkte til himmels hvis du korser deg sakte og pompøst på riktig vis, fra høyre til venstre? ELLER… Har du stått ansikt til ansikt med den korsfestede Kristus?’ Det er dette det dreier seg om, insisterer M Thekla; d.v.s. om å tro resolutt, samme hva som skjer, at Kristi frelsesverk har mening. For så å handle deretter. ‘Det har ikke med passiv utholdenhet å gjøre, men med en stadig årvåkenhet som lytter etter det som er påkrevd; fremfor alt med kjærlighet. Elske kan vi om vi så er gamle, og syke, ja vi kan elske til vårt siste åndedrett. Ikke den sentimentale svada som ofte forbindes med kjærlighet, men selvoppofrelsens kjærlighet – en indre korsfestelse av grådighet, misunnelse og stolthet. Du skal aldri sause kjærlighet sammen med sentimentalitet. Og aldri sause gudstjeneste sammen med affekterthet.’

Share

Rosen

Hvordan ser jeg verden som omgir meg? Enhver som har stilt seg spørsmålet, vet at svaret ikke gir seg selv. For å komme noen vei, er det ikke først og fremst analyser vi behøver, men vitnesbyrd, lik Maud Sumners:

Frem til midnattstimen
satt jeg oppe med en rose
for å se på rosen.
Andre blomster
døser og lukkes,
men midnattsrosen
viser nettopp da
sin vinrøde kraft —
en duft så sterk fra blomstens hjerte,
en så sødmefull skjønnhet at nulltimen
står stille,
en strime
dratt ut av evighetens kappe
som omfavner all stillhet — som omfavner meg.

Share

Verdens håp

Fedrene fant en gammeltestamentlig profeti om Eukaristiens mysterium i mannaen Gud gav Israel i ødemarken. De var tiltrukket av løftet Gud gav ved Moses i 2. Mosebok 16:12, ‘I morgen tidlig vil dere mettes av brød’. Origenes leste verset i lys av bildet av Kristus som Morgenstjernen, som han utdypet fabelaktig i prekenene sine om 2. Mosebok. 1947-utgaven av teksten i serien Sources Chrétiennes ble forestått av P Henri de Lubac. Til Origenes’ kommentar anmerket han en fotnote av tidløs relevans:

‘Slik Origenes så det, gjenvant Kristus for verden endeløs ungdom. Derved formidles følelsen av jubel som opprettholdt de første kristne fellesskap. De var seg bevisst å være arvinger til en ærverdig tradisjon og på samme tid å synliggjøre en ny verden. Det avhenger ennå av dagens kristne om kristendommen vil synes alle som verdens ungdom og dens håp.’

Share

Katolsk politikk

Anne Applebaum bok fra 2020 Demokratiets svanesang forekommer på engelsk med to ulike undertitler. I USA står det, ‘Autoritarismens forførende appell’; i Storbritannia, ‘Politikken mislykkes og venner skilles ad’. Den selvbiografiske beretningen om ødelagte vennskap, flettet inn i en ellers analytisk tekst, gjør Applebaums argument menneskelig troverdig. Hun skriver: ‘Autoritarisme appellerer simpelthen til folk som ikke kan utholde kompleksitet. Det er ikke noe grunnleggende venstrevridd eller høyrevridd ved instinktet i det hele tatt. […] Det står for en måte å tenke på, ikke for et idésystem.’ Innsikten er nyttig og, etter mine begreper, overbevisende. Så tenker jeg at det haster med å gjenopplive en sant katolsk politikk. I en annen sammenheng har jeg antydet: ‘Noe av det som gjør Kirken katolsk er evnen den har til å leve med spenning, til å bie mens tilsynelatende antiteser harmoniseres i syntese — ikke gjennom kompromisser, men ved nåde, i kjærlighet.’ Denne egenskap, som forutsetter klar orientering, er likeledes en måte å tenke på. Den er tiltrengt i offentlig liv her og nå, og trenger også en oppsving innen Kirken. Dette er ikke en tid vi kan tillate oss å kaste bort på unyttige, forenklende tvister. Vi har arbeid å gjøre som det haster med, komplekst arbeid for det felles bestes skyld.

Share

Til hvem setter vi vår lit?

Vi bekymrer oss, og hører andres bekymring, i forhold til det synkende antall folk som går i Kirken, ber om sakramentene, følger et kall, osv. Det er riktig at vi tar forholdet på alvor. På samme tid trenger vi mer enn bare et menneskelig perspektiv. Dét det hele dreier seg om, tross alt, er et overnaturlig anliggende. Tror vi at Gud er Gud, eller ikke? Anerkjenner vi vårt behov for kraft utover vår egen? Historien om Gideons kamp mot Midian kan være oss til nytte. Gideon, kalt til å være et redskap for Israels befrielse, troppet opp foran Herren med 32,000 mann. Herren sa: ‘Du har for mange folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd; for da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst mig.’ Ved forskjellige prosedyrer ble Israels hær redusert til kun 300. Det syntes et latterlig utilstrekkelig antall. Allikevel ble midianittene slått. Israel erkjente på nytt en sannhet de nesten hadde glemt: Gud er en levende Gud, en Gud som handler og frelser. I ukens kollektbønn bekjenner vi at vi er svake og at vi, uten Gud, ikke makter noe. Det er en innsikt dagens omstendigheter byr oss å ta inn over oss, så vi kan se oss selv slik vi er, Gud slik han er. Når det skjer, er nytt liv mulig.

Share

Du har skylden!

Å si, «Jeg gjorde det, det var min feil», krever modenhet. Det forutsetter viljen til å ta ansvar, noe som er lettere sagt enn gjort i en tid hvor mangt trekker oss i motsatt retning ved å nære en saksøking-mentalitet som skylder på andre for alt som går på tverke. Brené Brown forklarer hvordan dynamikken fungerer i denne fikse lille filmen som knapt varer mer enn tre minutter. Den kan være en hjelp til selvransakelse. Brown bemerker at vi, når vi skylder på andre, stort sett agerer utfra ubehag og smerte. Å gi skyld sparer oss fra å ta ansvar. Ansvarstagen er per definisjon en sårbar prosess, mens skyld-delegeringen er rotfestet i sinne. Den stenger andre ute heller enn å åpne oss for dem. Den gjør at vi går glipp av mulighetene livet gir til å lære og utvise empati, med andre ord, til å modnes.

Share

Europeisk Ukraina?

Hører Ukraina naturlig til Europa — eller ikke? Den russiske angriper gjør alt mulig for å overbevise verden om at svaret er nei. Retorikken møtes med motretorikk. Slik skal det være. Forskere ved Harvards Ukrainske Institutt gir respons av annen art, i form av historisk forskning som gir resultater man simpelthen ikke kan krangle med. De uttrykker sitt formål beskjedent ved å si at de ønsker å male ‘et bilde av Middelalderens Europa som samsvarer med bevis fra primærkildene’. De utfører formålet ved å kartlegge dynastiske forbindelser som forenet herskerfamilien i det kyivske Rus’ med resten av Europas monarkier i det ellevte og tolvte århundre. Kartet behøver ingen kommentar. Du får tilgang til det her. Prosjektet bør gjøre særlig inntrykk på nordmenn, som takknemlig husker at vår lands skytshelgen, Hellig Olav, i 1030 ankom Stiklestad (og slaget som skulle konsolidere Norges kristning) rett fra Kyiv, hvor han hadde vært gjest hos sin venn, Storhertug Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd.

Share

Ved fortryllelse

 

Anklag ikke din bror for kjærlighetsløs handling. Prøv isteden å godtgjøre den ved å utføre handling motivert av kjærlighet. Prek ikke moral; så kjærlighets gjerninger. Derav vil alt annet strømme som ved fortryllelse.

Når kjærligheten har gjort sitt, søk intet annet; for det er ikke mer å søke. Gå til et annet sted hvor kjærligheten ennå befinner seg under lås og slå, og overgi den til ham eller henne som har nøklene.

Fra The Word Accomplished forfattet av A.B. Christopher [Alexander d’Arbeloff]

 

Share

Harmonisk Statio

Det beveger meg å se den endeløse rekken av kors på kirkegården til St Vincent’s Archabbey i Latrobe. Mer enn 700 munker er lagt til hvile her. Noen vil ha levd strake, krystallklare, åpenbart fokuserte liv; andres liv vil ha slingret en smule nå og da. Men her, i døden, hviler de broderlig i fredelig orden, oppstilt som i korsgangens harmoniske statio, forberedt på evighetens liturgi. Om deres trofasthet var spontan eller dyrkjøpt; de holdt ut til de siste. Salige de som hviler i Herren!

St Vincent’s var De Forente Staters første benediktinerkloster, grunnlagt i 1846 av Abbed Bonifatius Wimmer. Han var en modig, visjonær mann. Han var også en stabeis, slik grunnleggere ofte må være. Han motto var: ‘Fremad, alltid fremad!’  Misjonærmunken gjorde inntrykk på Pius IX ved en audiens i 1865. Paven sendte ham avgårde med disse enestående avskjedsord: ‘Lenge leve Abbed Wimmer og hans prektige skjegg!’

Share

Hvor var jeg?

Pinsen får meg til å tenke på en scene i siste akt av Peer Gynt, når Solveig, på pinseaften, sitter i hytten sin og synger. Hele hennes liv har vært en venten på mannen hun elsker, som forlot henne med løftet om en dag å komme tilbake. År er gått. Allikevel har hun ikke mistet troen på ham. Hun synger: ‘Har du tungt at hente, saa und dig Frist; – jeg skal nok vente; jeg lovte saa sidst.’ Peer for sin del, på stadig vandring, har stort sett glemt henne. Han tvinges dog til å vurdere hva det er blitt av ham når han møter en Guds budbringer som konfronterer ham og sier: ‘Dig selv har du aldrig været!’ Han er ikke annet enn ufullendt potensiale. Peer utfordres til å samle bevis på egen integritet, ellers vil han smeltes ned: Han har ikke engang nok substans til evig fortapelse. Det er da Peer snubler over Solveigs hytte. Når han treffer henne igjen, spør han, rørt og oppbragt over utslettelsens mulighet: ‘Kan du sige, hvor Peer Gynt har været siden sidst? Hvor var jeg, som mig selv, som den hele, den sande?’ Solveig svarer: ‘O, den Gaaden er lett. […] I min Tro, i mit Haab og i min Kjærlighed.’ Å bære hverandres byrder, går ikke bare ute på å hjelpe andre; det går ut på å holde deres dypeste sannhet frem foran Gud, selv når den er gått tapt for dem selv. Ja, slik er livet i Ånden.

Share

Å leve sant

Mens nasjonen hans blør, og hans pastorale hjerte blør for nasjonen, kommer Stor-Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk av Kyiv med vesentlige betraktninger. Han spør seg hva kjærlighet betyr. ‘Ordet ‘kjærlighet’ er idag så utvannet at vi sommertider ikke skjønner hva det vil si å elske. Det er viktig, derfor, å skille kjærlighetens kraft fra følelsen av å like noe vi ønsker oss, et begjær, noe vi har glede av, noe som er oss kjært, noe vi lengter etter. Kjærlighet, guddommelig kjærlighet, går ut på å oppofre seg selv fullstendig; og gi meg selv helt og holdent for den jeg elsker. Det er med slik guddommelig kjærlighet at Gud elsker oss alle. Det klareste uttrykk for innholdet i guddommelig kjærlighet som leder til offer, er ordene ytret av Frelseren selv: ‘For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, slik at hver og én som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’ (Jn 3:16). Det følger at åpenbaringen, den fullkomne åpenbaring, av den Gud vi tror på, er Gud slik vil møter ham på korset: Den oppofrende kjærlighetens Gud. Når vår Frelser dør, overgir han sin Ånd i Faderens hender og sier, ‘Det er fullbragt!’. For oss kan det se ut som om vi dør når vi oppofrer oss selv for andre. Sannheten er dog at kjærligheten er en livgivende kraft, en kraft som gir liv. Først når vi gir oss selv, lever vi i sannhet, lever vi det evige liv.’

Share

I fred med alle

Nikolai Gogols Meditasjoner omkring den guddommelige liturgi begynner med å angi hvordan presten skal forberede seg på feiringen. Han må ‘fra kvelden før være avholdende i legeme og sjel. Han må befinne seg i fred med alle og unngå å bære vond vilje mot noen som helst. Fra kvelden før, etter å ha bedt de foreskrevne bønner, skal han leve med hele sin bevissthet ved alteret, slik at hans tanker helliges som seg hør og bør, for å fylles med liflig vellukt. Når tiden er inne, går han til kirken sammen med diakonen; de to bukker dypt foran de Hellige Dører og kysser Frelserens og Guds Mors ikoner. Deretter bukker de til alle som er tilstede. Ved bukket, ber de om alles tilgivelse.’

Man snubler ikke inn i bønn. Kropp, sjel og tanke må gjøres rede. Det tar tid. Og det krever av én som er kalt til å være redskap for de hellige mysterier at han helt gir avkall på seg selv. Det er godt å minnes om dette.

Share

I samme båt

Når man befinner seg i Minnesota, synes ikke Norge særlig langt borte. Landskapet ligner ofte, men det er ikke alt. Titusenvis av norske menn og kvinner emigrerte til Minnesota mellom 1851 og 1920. Minneapolis-Saint Paul ble norskamerikanernes hovedstad. Mange her snakker ennå varmt om en oldefar Åsmund eller en grandtante Begljot. En lokal størrelse som Garrison Keillor kan si ting som, ‘Polka er en norsk kampsport’, og forvente seg selvironisk latter fra sine hørere. Mitt favoritteksempel på den minnesotisk-norske forbindelse er denne reklamen for Lutheran Airlines. Den fanger grunnleggende sider ved et tankesett som er umiddelbart gjenkjennelig.

‘Alle er i samme båt på Lutheran Air.’

Share

Fryd

I St John’s Abbey, Collegeville, hvor jeg preker retrett denne uken, bor jeg rett overfor et værelse som huser en faksimile av St John’s Bible. Prosjektet ble unnfanget av den walisiske kalligrafen Donald Jackson. Det er enestående i moderne bokkunst: Et håndskrevet, illuminert manuskript av hele det Gamle og Nye Testamente. Jeg røres av noe Jackson har sagt om prosjektet: ‘Å forbli åpen og mottagelig for det som åpenbarer seg i en kontinuerlig prosess ved hånd og hjerte på den skrevne siden, er vel det nærmeste jeg noen gang er kommet Gud.’ I en tid hvor mange av oss er så bundet til tastaturer at hendene våre blir skjelvne så snart vi må skrible mer enn kun vår signatur for hånd, er det nyttig å bli fortalt at håndskrift kan nære forståelse, ja, opplysning. Det gjør inntrykk på meg at dette digre prosjektet ble til for egenverdiens skyld. Det gir uttrykk for en slags fryd. Og fryd er noe de fleste av oss kunne trenge mer av i vår omgang med tingene som gir betydning til våre liv.

Share

Vera lukkeleg

Dype tanker finner uttrykk i et intervju med den litauiske dikteren Indrė Valantinaitė i ukens Dag og Tid. Valantinaitė reflekterer over skjebnen til sin bestemor, som døde i traumatiske omstendigheter.

— Alle har me smertelege familiesoger. Vona er å skapa fred med det tragiske. For då hjelper ein dei òg, legg ho til.
—Dei som vart råka? Korleis?
—Ved å vera lukkeleg. Ved å fullbyrda livet. Ved å oppleva fridom. Ved å skapa fred med dei tragiske hendingane. Du skjønar kva eg meiner. Nei, ho er ikkje her, men på grunn av henne er eg her. Om eg er lukkeleg, trur eg det hjelper henne

‘Eg er eit religiøst mennekse’, sier Valantinaitė, ‘katolikk’. Så: ‘Gode dikt lyg ikkje. Eg finn styrke i dikta. Og i trua. Dikt og bøn lækjer.’

 

Share

Hyperbol

Jeg er på reise. Før jeg dro, fikk jeg epost fra flyselskapet som kvitret, ‘Vi gleder oss enormt til å ønske deg velkommen ombord’. Enormt? Utsagnet stod i kontrast til personalets trette gester. Kvitteringen fra flyplasshotellet erklærte: ‘Vi håper du hadde et fantastisk opphold’. Selv en flaske med fruktsaft i avgangshallen ytrer store forhåpninger: ‘Du fortjener å behandle deg selv godt!’ Så masete alt dette er.

Hvorfor gleder vi oss over automatisk genererte forsikringer om at vi, lik alle andre som bruker penger på å berike et særlig selskap, er enestående vidunderlige? Hvorfor gidder vi å høre på denne overspente retorikken? Det er på tide å slå et slag for vanlighetens edelhet. Livet forløper nå stort sett vanlig. Det ville være for galt å gå glipp av det.

Share

En fremtid

I løpet av de siste dagene, mens ukrainske styrker omringes i Donetsk, spekuleres det i media på om forhandlinger med Russland, angriperen, vil — bør — følge. Det er nyttig å gjenlese talen Professor Timothy Snyder nylig holdt for Kyivs Sikkerhetsråd. Den bar overskriften, Hvorfor ukrainsk seier er viktig for verden. Særlig tankevekkende er Snyders tiende, endelige punkt. Det berører en spredende tendens vi gjenkjenner på andre områder også, ja, som ser ut til å bli kulturelt aksiomatisk. Vi kan betegne den som tilbakeskuende mytemakeri. Snyder skriver: ‘Russisk propaganda handler utelukkende om fortiden. Den handler om hvordan ting er forutbestemt. Den handler om å søke et særlig øyeblikk på en særlig tid i historien da vi hadde rett og alle andre tok feil. Men det er ikke hva vi trenger! Vi trenger, alle og enhver, en fremtid. Vi trenger en fremtidens politikk. Vi trenger en begivenhet som trekker oss ut av hengemyren vi sitter fast i og orienterer oss mot fremtiden.’ Det dreier seg altså om å velge å være fremadskuende. Det medfører å ta ansvar for livet samt å nære en vilje til å leve, til å muliggjøre liv for andre.

Share

Eg løftast

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
utan å vere redd
det er berre sorgskogen, seier barnet
eg skal vandre her medan eg ventar

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
det ventar ikkje, går berre sakte gjennom
ser på alt som finst, rører ved det
eg finst fordi eg finst, seier barnet

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
berre når eg går aleine kan eg finne fram
alt eg finn skal eg miste
og alt eg mistar skal eg eige evig

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
eg lyttar best når det er stilt, seier barnet
så kan eg høyre at eg ikkje er einsam
eg går aleine og løftast dit eg ikkje kan nå

Tora Seljebø

Share

Tragedie

Ordet ‘tragedie’ brukes flittig i våre dager. Det er paradoksalt, siden folk stort sett har glemt hva det betyr. Når vi sier ‘tragedie’, mener vi gjerne ‘en svært sørgelig hendelse’. I oldtiden stod ordet for noe i retning av ‘stort oppbud eller sterk forstyrrelse’, særlig i form av et offentlig teaterstykke. Jeg fikk fordype meg i tragediens kraft forrige uke da jeg, Covid-isolert, endelig fikk lest Oliver Taplins oversettelse av Aiskylos’ Oristeia. Den er ekstremt leseverdig, med språkføring som på samme tid er edel og intens. Man får lyst til å lese den høyt. Noen og enhver kan føle en gnist av nostalgi for tider da offentlig diskurs forutsatte nærkontakt med gedigne tekster som denne, som satte en høy standard for samtalen. Vi minnes om grunnleggende sannheter, for eksempel i et av Kassandras utbrudd, som klinger minneverdig også i Eirik Vandviks versjon: ‘Å manneliv! Som måla bilet-stas er all di sæle. Går det oss imot, stryk svampen bilet-stasen ut. Verre er det enn noko mannefall.’

Share

Höstsonaten

Bergmans Höstsonaten gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg først så den som tenåring. Jeg har sett den på nytt. Den er like sterk. Filmen lar seg ikke redusere til kampsaksproblematikk: Den handler ikke om kjønnsroller eller karrierevalg, egentlig heller ikke primært om foreldre-barn-forhold. Den stiller et vesentlig, allmengyldig spørsmål: ‘Er jeg et menneske i stand til å elske?’ Da den kom ut i 1978, skrev Lasse Bergström: ‘Bergman har under en lång period av sitt mogna konstnärsliv varit på väg in i det slutna kammarspelet, där några få människor möts och talar med eller förbi varandra och där dramats rum är öppet endast mot själens och drömmarnas landskap. Hans nya film Höstsonaten är gjord i närheten av den här vägen, men något nytt har hänt med spelet i det slutna rummet. Det är inte längre meningen att vi ska uppleva det på avstånd. Vi ska tvingas in i det och känna hur speglarna faller över oss. Låt mig från början säga att jag upplever den drabbande kraften i Höstsonaten som enorm och unik. Mellan två visningar har jag grubblat för att försöka komma på någon tidigare film av Bergman eller andra, som på samma nakna sätt känts som ett knytnävsslag i själen – men förgäves.’

Share

Mose i en stubb

For noen uker siden, i Tyskland, kjøpte jeg Turgenevs Fedre og Sønner i et bruktboksalg for en halv euro. Det er en åttendedel av hva en stor latte koster. Boken, utgitt i 1862, beskriver konflikten mellom tradisjonalister og intellektuelle, uttrykt i form av en generasjonskonflikt. I rampelyset står Bazarov, en av Turgenevs tydeligste skikkelser, en resolutt nihilist som ikke tror på noen ting, kjærligheten aller minst. Inntrykkene som forblir hos leseren er dog ikke de som hans retorikk etterlater, men andre personers stillferdige nærvær. Jeg tenker særlig på Bazarovs foreldre, som han selv anså uverdige hans oppmerksomhet. Vi hører hvordan hans mor, Arina Vlasievna en dag ‘la sitt grå hode mot mannens’ og sa: ‘»Bry deg ikke om det, kjære min Vasja! Sant nok, sønnen vår har revet seg løs fra oss. Han er som en falk. Han har flydd hit og dit slik han har villet. Men du og jeg, vi ligner mosen i et uthulet tre. Vi står ennå side ved side. Vi har ikke forlatt hverandre. Alltid skal jeg være deg den samme, slik du forblir den samme for meg.» Vasilij Ivanitsj løftet da hendene bort fra ansiktet og omfavnet sin gamle forbundsfelle, sin kone, slik han aldri—nei, ikke engang da han gikk på frierføtter—hadde gjort. Og slik trøstet hun ham.’ Sterk vind kan riste hardt i trekronene. Så dør den bort. Mosen forblir, om det så er i stubben av falne stammer.

Share

Uvitenhet

John Le Carrés romaner, med deres tettvevde nett av bedrageri, taler til samtiden. ‘[Le Carré] gikk’, skrev Mode Steinkjer i en nekrolog, ’til enhver tid inn i selve kjernen av tidsånden.’ Kanskje har den ikke forandret seg stort på et halvt århundre. I Spionen som kom inn fra kulden, sier Control, sjef for britenes etterretningstjeneste, til agenten Leamas: ‘Slik jeg forstår det, baserer vårt arbeid på følgende premiss: Vesten vil aldri være angriper. Vi gjør slik ubehagelige ting, men vi er i forsvarsposisjon. Men metodene våre kan knapt være mindre nådeløse enn vår motstanders, kan de vel det? […] Det jeg mener, er at vi iblant må gjøre onde ting, ja, svært onde ting, men du kan da ikke være mindre ond enn din fiende rett og slett fordi du tjener en velmenende regjering, kan du vel det?’

Leamas oppsummerer sin yrkeserfaring: ‘Der finnes kun én regel: Hensiktsmessighet.’ Han sier også, ‘Jeg forbeholder meg retten til å være uvitende. Det er Vestens levevis.’ Man skulle ønske at dette kun var en ondsinnet karikatur.

Share

Hva verdsetter vi?

et bidrag til forrige ukes Economist, skrev P Andriy Zelinskyy, ansvarshavende militærprest i Ukrainas gresk-katolske Kirke, åpent om grusomhetene og absurditeten i Russlands krig mot Ukraina. Alt før denne fasen av invasjonen tok til, bemerket han: ‘Fremtiden avhenger av oss alle. Går vi sammen mot den, lykkes vi. Hvis ikke, blir konsekvensene alvorlige, ikke bare i Ukraina.’ Nå går han lenger, slik han er nødt til: ‘Denne krigen handler om mer enn politikk, mer enn gass og olje. Det er menneskehetens særpreg som står på spill. Drømmene Vesten næret etter at den kalde krigen tok slutt, førte til et skifte i global kultur. Blant forandringene var en voksende avgrunn mellom makt og medlidenhet. Regjeringer glemte at alle demokratiske institusjoners vesentlige mål, er å hegne om menneskers liv. Viktigheten tilregnet målet var ulik fra nasjon til nasjon. Til tider vaklet forsettet om å følge det, når politiske og økonomiske interesser tok overhånd. Krigen i Ukraine åpenbarer et vanskelig spørsmål: «Hva verdsetter vi egentlig?»‘

Det er et spørsmål vi skal ta på stort alvor. Et spørsmål som krever svar.

Share

Enhet

Nasjonaldagen innbyr til å tenke over kriteriene for enhet mellom mennesker. Sigrid Undset byr på følgende perspektiv i et essay om St Eystein av Nidaros.

‘Kristi Kirke har alltid forkynt frihet, likhet og brorskap, men på et annet grunnlag — på kjennskap til menneskets natur. Vårt brorskap er at vi er alle medarvinger til en skatt, som ble satt overstyr for oss ved begynnelsen til vår slekts historie, og underfullt vunnet tilbake for oss av en Gud, som frivillig inngikk blodsbrorskap med oss. Men menneskenes brorskap betyr at hvis det trenges autoritet til å lede sinkene, de tankeløse, de barnaktige, og til å holde styr på de hjerteløse og de samvittighetsløse, da er den en forræder mot menneskeslekten som tror om sig selv at han er såvidt forskjellig fra disse, så han ikke skulde trenge noen autoritet over sig, og ingen til å veilede sin samvittighet. […] Absolutt autoritet kan bare En ha, Auctor Vitae — Skaperens autoritet over det Han har skapt.’

Share

Innsikt

I dag morges helligkåret Pave Frans Charles de Foucauld (1858-1916). Charles forkastet troen som tenåring. Han hengav seg til et liv drevet av ambisjon, nytelsessyke og latskap. I Nord-Afrika oppdaget han religionens fordring ved å se muslimer som bad. Tilbake i Paris ønsket han å få bedre innsikt i den kristne bekjennelse han var døpt inn i. Han oppsøkte en prest, P Henri Huvelin, med anmodningen: ‘Jeg har ingen tro. Men vil gjerne undervises.’ Presten svarte, ‘Knel og avlegg ditt skriftemål.’ Charles protesterte: ‘Det var ikke derfor jeg kom!’ Huvelin gjentok: ‘Avlegg ditt skriftemål.’ Den unge mannen som var kommet på jakt etter opplysning, innså at kun tilgivelse ville gi ham lys. Han knelte da og bekjente sitt liv, som ble radikalt forvandlet. Rowan Williams bemerket engang at Huvelin ‘ikke var det mange ville kalle et integrert menneske, men et skadeskudt og engstelig menneske, psykologisk såret’. Dog visste han nøyaktig hva denne selvsentrerte opprøreren trengte å høre, og hadde mot til å si det, for slik å innlede en revolusjon som gradvis forenet en adspredt tilværelse og helliget den. Det er et faktum som fascinerer meg, et vakkert faktum.

Share

La deg ikke fange!

Den 13. mai 1917, opplevde tre barn i Fatima, Portugal en visjon av Guds Mor de beskrev som en meddelelse ‘av lys så intenst at det, da det strømmet frem fra hennes hender, gjennomtrengte våre hjerter og våre sjelers innerste dyp, slik at vi så oss selv i Gud, som var lyset, tydeligere enn i noe speil.’ De tre fikk innsikt i evige realiteter. Man kunne anta, kanskje, at de så ville miste interessen for jordiske ting. Langt ifra. Kort tid etter ble en av barna, Francisco, opprørt da han møtte en venn som gikk og holdt på en fugl han hadde fanget. Francisco tilbød seg å frikjøpe fuglen. Han løp hjem og hentet sparepengene sine, gav dem til kameraten og satte fuglen fri. ‘Da han så den fly avgårde, klappet han i hendene av glede og sa: «Pass deg! La deg ikke fange igjen!»‘ Møtet med Guds frelsende nåde hadde gjort ham ute av stand til å utholde synet av ufrihet i noen form. Lar det seg gjøre å utvikle radikal rettferdighetsfølelse på vegne av alle skapninger uten tro på en endelig, evig rettferdighet? Et åpent spørsmål.

Share

Rekalibrering

‘Menneskets evne til å se blir dårligere. De som nå om dagen sysler med kultur og utdanning stadfester dette igjen og igjen. Det vi referer til her er selvsagt ikke menneskets øyes fysiologiske oppfattelsesevne. We refererer til den åndelige evne til å erkjenne synlig virkelighet slik den virkelig er.’ Josef Pieper kom med denne bemerkningen på 50-tallet, i et essay Elizabeth R Powell siterte i formiddag ved et Trondheimssymposium holdt under overskriften ‘Å se naturen‘. Vi er blitt mye verre siden Piepers tid.

Powell geleidet oss gjennom en observasjonsøvelse ved å analysere David Jones’ tresnitt fra 1924, Fødselen. Legg merke til den midtre bokstaven ‘n’ i ordet ‘incarnation’. I all sannsynlighet fremstår den omvendt, fikk vi høre, som følge av en teknisk feil (kunstneren må utskjære treplaten speilvendt, så det er fort gjort å gå surr), men feilen er meningsfylt siden Guds menneskevorden er kilden til at ‘mye blir vrengt’. For å lære oss å se på nytt, må vi ‘rekalibrere vår evne til å skjelne det vidunderlige i det små’. Gjør vi det, venter stor oppdagelser, kanskje endatil åpenbaringer, på oss.

Share

Ars moriendi

‘Moderne samfunn’, skriver Emily Wilson, ‘er enestående i den grad vi adskiller de levende fra de døde.’ Munker og nonner er motkulturelle på området. De lever og dør innen en eldre, omfattende helhet. Døden er et fellesskapsanliggende i klosteret. Kommuniteten våker med den dødende medbror. Den omslutter ham med bønn og vennskap. Nå døden inntrer, vaskes kroppen, som så med sang bæres inn i kirken hvor den forblir, midt i koret, opplyst av Påskelyset og aldri uten en bedende medbror ved sin side, inntil den bæres ut igjen, med sang, for å legges i graven brødrene har gravd. Cisterciensere begraves uten kiste, bare på en planke. Slik æres i døden den enkelhet vi etterstreber i livet. Symbolismen i Johannes 12:24, ‘Hvis ikke hvetekornet faller i jorden…’, kommer slående til uttrykk. Denne påtagelige, familiære omgang med døden har ikke noe morbid ved seg. Tvert imot. Den er trøstende og befriende, noe deltagere i et monastisk requiem vitner om og noe mange som så Outside the City har bemerket. Slik leges fremmedgjøringen ved det Wilson kaller ‘vår særegne moderne hang til å ville sørge over våre døde uten å berøre dem’.

Share

Forvandlet hjerte

Hvor ofte hører vi vel ikke folk – kanskje oss selv også – si, ‘Følg ditt hjertes røst’, eller noe sånt. Ved et symposium i Hildesheim i dag, viet spørsmålet om hva den benediktinske arv kan bidra til Kirkens misjon i dag, grep Moder Christana Reemts, abbedisse i Mariendonk, fatt i imperativet og sa, ‘Jeg anser det for å være uriktig’. Hun pekte på noe vi alle vet av erfaring, noe Jeremias uttrykte med nær grusom presisjon: ‘Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet’ (17:9). Vårt hjerte er intet ufeilbarlig kompass: Det er gjenstand for store fristelser og spenninger. Før hjertet kan styre oss pålitelig, må det orienteres og, når det trengs, helbredes. Den store kristne oppgaven som munken eller nonnen inkarnerer, fikk vi høre, er ‘å la hjertet forvandles av Guds Ord, for så å lytte til dette forvandlede hjerte.’ Befriende er det å høre en røst som gir uttrykk for så åpenbare sannheter, sannheter som, når vi først har fått dem innabords, synes selvinnlysende. Mer nærende tankeføde er å finne, på tysk, på abbedissens blog.

Share

Tysk fornyelse

Da Godehard, abbed av Niederaltaich, i 1022 fikk nyss om at han var utnevnt til biskop av Hildesheim, skal han ha sagt, ‘Lieber in Bayern ein Abt als droben ein Bischof’ (‘Heller abbed i Bayern enn biskop oppi der’). Oppover reiste han allikevel, og tok fatt på et virke som bar rik frukt. Godehard ble helligkåret i 1131, noen måneder etter Sigurd Jorsalfars død. Idag, på hans liturgiske festdag, innledet bispedømmet Hildesheim sitt Godehardjahr, et år som ikke først og fremst er tilbakeskuende, men prospektivt, med blikk på Kirkens misjon. Ved åpningsmessen oppfordret Mgr Heiner Wilmer, Godehards etterfølger, til ‘benediktinsk fornyelse’ av bispedømmet. I en sterk preken sa han: ‘For oss i bispedømmet Hildesheim, dreier det seg om indre forandring, ja, om forvandling i Kristus’. Mye sies og skrives for tiden, ikke minst i Tyskland selv, om den tyske Kirkens vanskeligheter. Så gjør det godt å bevitne et så livgivende initiativ preget av enhet, håp, glede og benediktinsk humilitas, fokusert på og orientert mot Kristus — for han må foretrekkes, insisterte den hl Benedikt, ‘fremfor alle ting’.

Share

Odyssevs

Når man befatter seg med Urkirken, er det fascinerende å merke seg hvordan Fedrene (ja, Mødrene óg, selv om de etterlot seg færre skrifter) brukte antikkens kulturgods for å opplyse den kristne åpenbaring. Mange kunne Homer utenat. Historien om Odyssevs’ hjemreise fra Troja preget deres bevissthet. Stykket som forteller hvordan han lot seg binde til skipets mast for ikke å forføres av sirenenes sang, appellerte særlig. Her fant Fedrene et bilde på den kristnes hjemferd til evig liv på en reise preget av ‘herlig fare’, καλὸς κίνδυνος. Sirenene stod for ‘verden’ slik den fremstår i Det nye testamente: Skapningen i motsetning til Gud, som uttrykk for alt det som trekker oss bort fra ham. I sin Esaias-kommentar (PL 24, 216B), skrev Hieronymus: ‘Sirenene holder ennå til i vellystens templer. Ved en sødmefylt men dødbringende sang, forfører de sjeler ned i dypet.’ Faren består den dag i dag, men har vi ennå evne til å gjenkjenne sirenenes sang for dét den er?

Share

Gjetervirksomhet

Ved vigslingen av en biskop, gir konsekrator den nyvigslede en hyrdestav og sier, ‘Ta imot denne stav, tegnet på ditt kall som hyrde, og våk over den hjord der den Hellige Ånd har satt deg til å styre som biskop i Guds Kirke.’ Min egen stav, en gave fra en trofast venn, ble laget i verkstedet til den ungarske sølvsmeden Kristóf Gelley. Gelley har nå offentliggjort en film som følger tilblivelsesprosessen. Du finner den her — et vitnesbyrd om håndverk av edleste slag.

En hyrdestav er krokete slik at hyrden kan få fatt i bakbena til får som løper bort fra hjorden: Også det er del av oppgaven! Kroken på min stav, som forekommer i seglet mitt også, er formet etter seglet til Bernard of Clairvaux. Korset er bysantinsk (jamfør dette eksempelet), en påminnelse om alt jeg skylder Østkirken, som jo i tillegg har satt sitt preg på Olavsarven.

Share

Hjertets renhet

Stor renhet kan bestå midt i noe heslig. Mørket kan hjelpe oss til å skjelne lysets klarhet, om lyset så er lite og langt borte. Det gjør inntrykk at Storerkebiskopen av Kyiv, Mgr Sviatoslav Shevchuk velger å reflektere over denne tematikken idag, idet vi kanskje fristes til å vende blikket bort fra det grusomme som skjer i Ukraina. Ordene hans, som jeg har sammenfattet ørlite grann, er til inspirasjon:

‘Å være ren av hjertet går ut på å skjelne Gud tilstede i mitt hjerte; å oppbygge et forhold til ham som er rent, ikke selvisk, som ikke bruker Gud som middel for å nå mine mål eller tilfredsstiller mine lyster og begjær. Å se Gud i ditt hjerte går ut på å få del i hans oppstandelse. Herren Gud gir denne gaven til mennesket ved dåpens sakrament. Fylden av Guds nærvær må finne uttrykk i vår forhold til Gud og vår neste. Måtte Herren Gud vise sitt ansikt i Ukraina! Han velsigne Ukraina gjennom renhjertede mennesker som, selv i en brutal krigs omstendigheter, vet å bevare sin renhet: Mennesker som skuer Guds ansikt, så gjenkjenner hans bilde i alle mennesker, så søker å tjene Gud i den enkelte. Slike mennesker er allerede salige. De fryder seg i hjertets renhet, og de skuer Gud.’

Share

Musikalsk preken

I disse tider er Stalinkulten gjenstand for pervers renessanse østpå; ja, kanskje bevitner vi et forsøk på reinkarnasjon. Så har vi godt av å minnes dem som gjorde motstand, med livet som innsats. Bland dem var Maria Yudina, en av historiens fremste pianister. Hun var vidunderlig eksentrisk: Sov i badekar og gav regelmessig sine konsertinntekter bort til medlemmer av publikum. Se gjerne dette dokumentarportrettet. Hennes kristne bekjennelse var fryktløs. Da Stalin, som beundret henne, engang sendte en pengegave, svarte hun, ‘Jeg vil be for Dem dag og natt, og be Herren tilgi Deres store synd overfor folket og landet.’ Hva pengene angikk, tilla hun, hadde hun gitt dem bort. Hun ble utelukket fra offentligheten, lutfattig. Shostakovitch kjente henne godt og aktet henne høyt. Etter hennes død, sa han: ‘Hun spilte alltid som om hun holdt en preken.’ Lytter du til denne innspillingen av Beethovens 4. Klaverkonsert, forstår du hva han mente.

Tenk om flere predikanter forkynte som om de spilte Beethoven!

Share

Yom HaShoah

Hvor jeg savner røsten til Jonathan Sacks (1948-2020)! Gudskjelov taler den ennå gjennom det han har skrevet, som i dette foredraget ved Holocaust-minnedagen i 2020 — et minne vesentlig for oss alle. Det jødiske fellesskap holder det i dag.

‘Holocaust er blitt til mer enn en jødisk tragedie. I Vesten er det blitt et definerende symbol for menneskers umenneskelighet mot andre mennesker. Vi minnes hele befolkninger av jøder fra Sverige i nord til Hellas i sør, fra Frankrike i vest til Russland i øst som forsvant i et sort hull i Europas hjerte. Blant dem var familier som hadde levd i visse land i nesten tusen år og dog ennå ble ansett som fremmede uten den mest grunnleggende menneskerett, retten til liv. De som hater, trenger ingen grunn til å hate. Jøder ble angrepet fordi de var rike og fordi de var fattige. De ble fordømt som kapitalister og som kommunister. Voltaire anklaget dem for å være primitive og overtroiske; andre kalte dem rotløse kosmopolitter. Antisemittismen er proteisk, hinsides enhver logikk. Den finnes i land hvor der ikke finnes jøder. Derfor kan ikke Holocaust-minnet være kun et jødisk anliggende. Offeret alene kan ikke bøte forbrytelsen. For at det skal skje, trengs et rettssystem, respekt for rettferd og utrettelig innsats for å utdanne og opplyse.’

Share

Til doms

 

Dette fragmentet fra ‘Dommedag’, malt av en av Hieronymus Boschs etterfølgere, ble til drøyt to hundre år etter at Dante skrev sin Guddommelige Komedie. Det gjør inntrykk at begge kunstnere, når de fremstiller helvetet, plasserer flere biskoper der som om det var en selvfølgelighet; ja, her på bildet ser vi sågar en kardinalhatt. Jeg tror ikke slik fremstilling nødvendigvis antyder at prelater er mer svovelegnede enn andre (selv om det nok kan være slik i enkelte tilfeller); det er heller en kompromissløs påminnelse om prinsippet at ‘den som meget er gitt, ham ventes det meget igjen av’ (Lukas 12:48). Slumper man å være en biskop som fotograferer maleriet, som deretter skimter, det være seg vagt, sitt speilbildet i glassrammen, midt iblant de fordømte, ja, da ber man spontant om miskunn og om trofasthets nåde, mens man takknemlig husker et videre bibelvers: ‘Han som kaller er trofast, og han skal også fullføre verket’ (1 Tess 5:24).

 

Share

Som et barn

Engelen som sitter henslengt på kirkegården utenfor münsteren i Frauenwörth ser først ut til å være et sjarmerende, uskyldig eksempel på bayersk barokk. Først når man ser nøyere etter, ser man at han lener venstre albu på et dødningehode. Er dette et gyselig uttrykk for prinsippet, ‘Et in Arcadia ego‘? Et eksempel på kristnes fascinasjon for døden? En overflatisk observatør kan komme med slike antagelser, kanskje. Jeg tror han eller hun vil ta feil. For egen del assosierer jeg statuen med en vakker betraktning av Dom Porion (i boken Écoles de silence):

‘Hvis vi, istedenfor å frykte Gud, virkelig satte vår lit til ham, ville vi frykte hverken verden eller kjødet eller smerten, hverken fortid eller fremtid, hverken oss selv eller andre. Vi ville da se på verden slik et barn ser på en sprettball i leketøykassen, og jeg mener en ball av dårlig merke, en femøres ball; vi ville leke med døden som om den var en gammel barnepike. Så lenge vi har tillit til Gud, er vi bevegelige og sterke. Den dag vi mister tilliten til Gud, sykner vi hen, selv om ingen virkelig fare er i sikte.’

Share

Håp

Påsken står for håpets oppstandelse. Når vi, som kristne, sier til én som har opplevd noe vondt, ‘Mist ikke håpet!’, er utsagnet mer en vag moraloppbygging; det viser mot noe substansielt og personlig. Å håpe for egen del, er å ha håp for andres. Benedikt XVI uttrykte dette myndig mot slutten (§48) av Spe salvi. Han skrev: ‘Intet menneske er en monade innesluttet i seg selv. Våre tilværelser er del av hverandre, forbundet med hverandre gjennom mangfoldige interaksjoner. Ingen lever alene. Ingen synder alene. Ingen reddes alene. Andres liv overstrømmer inn i mitt, inn i det jeg tenker, sier, utfører og fremstiller. Likeledes når mitt liv inn i andres, i det gode såvel som i det onde. Slik er min forbønn for andre ikke noe fremmed eller utvendig for dem, ikke engang etter døden. […] Vår håp er alltid vesentlig et håp for andre også. Kun på dette vis er det virkelig håp for meg selv. Som kristne bør vi aldri spørre simpelthen: Hvordan kan jeg redde meg selv? Men isteden: Hvordan kan jeg tjene slik at andre reddes, slik at håpets stjerne går opp for andre?’ Vi finner her et uttrykk for dypsindig, vakker teologi. Vi finner også grunnlaget (det som burde være grunnlaget) for kristen politikk.

Share

Mysterium Magnum

Da jeg nylig fant Hugo Rahners store verk Symbole der Kirche (som jeg engang tilbragte mye tid over) på et antikvariat, gledet jeg meg som om jeg hadde truffet en gammel venn. Jeg skulle gjerne ha invitert boken ut på et godt måltid.

Utgitt i 1964, full av håp for virkeliggjøringen i nåtid av fordums trosfylde, er det en bok vel verd å lese om igjen nå. Setningen den begynner med setter tonen:

‘Siden Paulus i Efeserbrevet 5:32 skrev gudsordet om det store mysterium som betegner forholdet mellom Kristus og Kirken, kan vi stadig på nytt gjennom dogmehistorien avlede et gitt teologisk systems kristne integritet og intellektuelle dyp ved å se hvordan, innenfor strukturen av det hele, kapittelet om Kirken integreres.’

Share

Oppstandelse

 

Dette ikonet malt av ukrainske Lyuba Yatskiv gjengir yndefullt budskapet i en Kanon for Første Påskedag skrevet av Kosmas av Maiuoma (som levde midt på 700-tallet).

‘Du kom ned til jord fra himmelen for å fullbyrde din fullkomne herlighet; mitt nærvær i Adam var ikke skjult for dine øyne. Ved din begravelse, medlidende Herre, bragte du meg nytt liv da jeg var død. Du åpnet dine armer og sammenføyde det som før hadde vært adskilt. Du befridde dem som lå bundet av likklær og under gravstøtter, og de utbrøt: Ingen er hellig unntatt du, Herre!’

Gaudia paschalia! Kristi hellige Oppstandelse bringe helbredelse og fred til vår gråtende verden!

 

Share

Hvile

 

Hvile er et nøkkelmotiv i dagens lesning fra Hebreerbrevet i Lesningsgudstjenesten. Det står for hele atmosfæren på Påskeaften. Hvilens omfang aner vi av voldsomheten i kampen som foregikk. I dette intervjuet, fremlegger Patrick Pullicino – katolsk prest og professor i nevrologi – en fysiologisk analyse av Kristi lidelse. Til grunn for Pullicinos hypoteser ligger en grundig undersøkelse av Likkledet i Torino. Her finner vi inspirasjon til ettertanke i stillhet og undring. Vi beveges også til å istemme den ømme, takknemlige korsatsen som avslutter Bachs Johannespasjon, Ruht wohl, ihr heiligen Gebeine, ‘Hvil i fred, dere hellige lemmer; og før også meg til hvile.’

 

 

 

Share

Kors

Bildet av korsfestelsen er så dypt forankret i kristen bevissthet — og i bildet andre har av kristendom — at vi lett kan glemme hvor lang tid det tok før det kom i bruk. Dette motivet fra kirkedøren i Santa Sabina på Aventinen i Roma er vår tidligste kjente avbildning av den korsfestede Kristus fremstilt som devosjonsobjekt. Det ble til i første halvdel av 400-tallet. Cicero, som talsmann for et gammelromersk perspektiv, hadde skrevet at ‘selve ordet kors skal være fjernt, ikke bare fra en romersk borgers person, men fra hans tanker, øyne og ører. For ikke bare den faktiske korsfestelsen, men selv det å omtale den, er en romersk borger og et fritt menneske uverdig’ (Rab.Perd. 16). Slik får vi en anelse om sensibilitetsomveltningen som utgår fra Langfredag. Den satte gradvis kristne i stand til å oppfatte korset som et uttrykk for nåde og til å synge, slik vi gjorde i et Laudesantifon i dag morges: Propter lignum venit gaudium in universo mundo — ‘gjennom [korsets] tre er gleden kommet til over hele jorden’.

Share

Føtter

Det hellige Triduum viser oss Guds uutgrunnelige, enestående kjærlighet til hver av oss. For å kunne tro på muligheten av slik kjærlighet, må vi utøve den og øve oss i å skjelne øynene, navnet, sjelen til alle dem som ellers lett forekommer oss ansiktsløse, utslettet av fordommenes dis. Én som praktiserer denne medmenneskelighetens kunst og bærer vitnesbyrd om den, er Katja Oskamp. Hennes Marzahn, mon amour: En fotpleiers berettelser (skrevet på tysk, men også tilgjengelig på engelsk), er en vakker bok. Oskamp forteller hvor sårbare mennesker er, og hvordan de skammer seg når de må blottstille sine føtter for en annen: ‘Om de er sjauere eller jålebukker fulle av tatoveringer, om de er høygravide eller eldre damer, åndelige lavtflygere eller intellektuelle: Alle ber de om unnskyldning, når de først får av seg sokker og sko på klinikken, for sine føtter.’ Det er en observasjon som kaster lys over Jesu fotvasking, gjentatt liturgisk, som om det var for første gang, hver Skjærtorsdag.

Share

Membra Iesu nostri

Som hvert år på Palmesøndag, strever jeg meg å se fremover. Rasjonelt sett, vet jeg at vi innen en uke vil ha feiret Påske, men det synes nær uvirkelig siden vi, i tiden fra nå til da, gjennom Påskemysteriet vil ha gjenopplevd liturgisk (så med høy grad av realisme) hele verdens historie, for å se den føres like inn i endetiden. I Milanos ambrosianske ritus, kalles Den stille uke Hebdomada authentica, ‘den autentiske uke’, uken som gir et mål for all annen tid. Uttrykket er nyttig. Det setter vår erfaring i perspektiv. Når ord ikke strekker til, kan musikken hjelpe. Jeg er glad i Buxtehudes Membra Iesu nostri, komponert på en tekst tilskrevet, vel ved en feiltagelse, Bernard av Clairvaux. Ved hjelp av en mosaikk av Bibelsitater, fører kantaten oss til hjertet av Kristi offer og til nåden det formidler. Bildekvaliteten på dette opptaket med René Jacobs viser sin alder, men tolkningen er kanhende uovertruffen. Teksten finner du her.

 

Share

The Cardinal

Otto Premingers film fra 1963, inspirert av livsløpet til Kardinal Spelleman, var en kassasuksess, men kritikerne var håvne. Bosley Crowther, som anmeldte den i New York Times, skrev om hovedpersonene at ‘Den unge presten, spilt av Tom Tryon, er intet annet enn en uferdig klisjé, en tørr pinne kledd i flere lag av melodramatisk oppspinn.’ Ser man filmen seksti år senere, er man mildere i sin dom. Det skjer så sjelden på kino i våre dager at katolske prester fremstilles med noe som nærmer seg tredimensjonal troverdighet, at man spontant gir høye karakterer ganske enkelt fordi Preminger har forsøkt. Filmen fremstiller et bilde av presteskapet som mange unge i dag visstnok higer etter, selv om jeg nok tror forholdet er mer komplisert. Det mest slående ved den er følgende faktum: Den gang, i 1963, var den ennå mulig (til tross for individers åpenbare ufullkommenhet og feil) å fremstille Kirken i et underholdningsmedium som en representant, dypt sett, for moralsk autoritet, om det så er én som folk protesterer mot. Bildet står i sterk, sørgelig kontrast med dagens klima — og minner oss om oppgaven vi har foran oss.

Share

Å huske navn

Den nostalgiske tonen som innleder Lea Ypis memoarbok om å vokse opp i det kommunistiske, så post-kommunistiske Albania, viser seg å være et retorisk virkemiddel i en politisk lignelse. Ypi utlegger konseptenes troløshet. I henne barndom bar alt og alle en merkelapp. Lojalitet til Onkel Enver var et kriterium som fikk alt annet til å falle på plass. Selv frisyrer var enten lojale eller imperialistiske. Ved 1990-revolusjonen brøt sammenhengen sammen. Ypi, ennå et barn, oppdaget at mange, deriblant hennes familie, kun hadde ‘lært seg slagordene’, uten å tro på dem. Innsikten forårsaket trauma. ‘Jeg var en troende. Jeg kjente ikke annet. Nå hadde jeg ingenting igjen.’ Boken beskriver hennes søken etter et holdbart samfunnsbegrep. Den er gjennomlyst av humor; men tragedien er aldri langt unna. Ingen leser vil glemme Ypis barndomsvenninne som femten år gammel ble fraktet til Milano for å prostitueres. Eller bildet av Ypis far, ansvarlig for en byhavn, som manisk repeterte navnene til hundrevis av romer-arbeidere han nektet å gjøre arbeidsløse: ‘Glemmer jeg navnene deres, glemmer jeg også deres liv.’ Den albanske revolusjonen, skriver Ypi, hadde vært ‘en folkets revolusjon mot konseptene.’ Hvor vanskelig det er å bevare et slikt forsett over tid.

Share

Eksistensiell krig?

I dagens audiens, fordømte Pave Frans uttrykkelig massakren i Bucha og manet til fred. I lyset av de siste 48 timers begivenheter i Ukraina, gjør Sergei Karaganovs nylige samtale med Bruno Maçães et enda mørkere inntrykk. Karaganov, tidligere rådgiver til Putin, fastholder: ‘Russland har ikke råd til å ‘tape’, så vi trenger en slags seier. Skulle det bestå inntrykk av at vi taper krigen, tror jeg det er reell mulighet for eskalering. Denne krigen er en slags stedfortrederkrig mellom Vesten og resten – og her står Russland, som før i historien, for ‘restens’ ypperste punkt – om en fremtidig verdensordning. For den russiske eliten står det om mye – for dem er dette en eksistensiell krig.’

Så tenker jeg igjen på en tale Otto von Habsburg holdt for nesten tyve år siden, i 2003. Han skuet østover og pekte fremsynt til Europas naivitet i den grad det tar sin sikkerhet for gitt.

Share

Til hjertet

et kompakt, vakkert essay om Beethovens Missa Solemnis, siterer P Robert Imbelli komponisten James MacMillans utsagn om at den er ‘blant de dypest katolske verker som noengang er skrevet’. Messen er også, legger han til, ‘en storartet bekreftelse av katolsk humanisme, med sentral vektlegging av evangeliet, på samme tid skandaløst og frelsebringende, at Gud er blitt menneske.’ Imbelli sier det tok ham mange år å oppdage verket innenfra. Jeg kunne si det samme. Lenge syntes det meg for bombastisk, for kontrastrikt, i utilstrekkelig grad et uttrykk for tilbedelse. Tolkningen som for meg åpnet messens mysterium var Thielemanns oppføring fra 2010 i Dresdens Semperoper, til minne om byens ødeleggelse under Annen Verdenskrig. Både blant musikere og publikum (som omfatter Mikhail Gorbachov) merker man en dyp oppmerksomhet som er rørende og smittsom. Solistene fremfører sitt budskap lik evangelister. Til slutt reiser alle seg og blir stående i fullkommen stillhet. Øverst på manuskriptet skrev Beethoven: ‘Av hjertet — måtte det nå frem til hjertet.’ Og der, plutselig, nådde det mitt.

Share

Fortapt i tanker

Å, hvis enhver politiker ville ta for seg Zena Hitz’ Lost in Thought! Boken er delvis vitnesbyrd, delvis manifest. Ikke bare er den interessant; den er viktig. Hitz setter fingeren på et ømt punkt i Vestens moderne samfunn: Det faktum at vi knapt lenger klarer å overlevere kulturbærende substans fra én generasjon til en annen og at vi, som følge, mangler kriterier for fellesskapsdannelse. Blant grunnene hun peker på er denne: ‘Høyskoler og universiteter var engang fokusert på en praksis som var åpenbart fruktbar og derved stod for en utømmelig kilde til selvtillit. Den kalles undervisning, og består i personlig formidling av intellektuelle sedvaner som ligger til grunn for all seriøs tenkning, vurdering og oppdagelse.’ Det som er skjedd isteden, mener hun (og jeg tror ikke hun har urett), er at universitetskomplekser i stadig større grad blir lekeplasser, mens avstanden mellom studenter og stab øker, nivået i utdanning senkes og frakoblede prestisje-akademikere kverner frem forskning som ofte ‘helt mangler forbindelse med noen gjenkjennelig menneskelig problemstilling’. Undrer du hva man kan gjøre med saken, så les boken. Den er alt annet enn dyster. Tvert imot advarer den uttrykkelig mot ‘det bevisste valg av en sørgelig tilværelse’.

Share

Bare svært lite

Vi er oss intenst bevisst rollen propaganda spiller i krigføring. Bruk av informasjon, og feilinformasjon, er én måte å ta våpen i hånd. Christian Krönes’ portrett av Brunhilde Pomsel, Ein deutsches Leben, utkom i 2016, da Pomsel var 105 år gammel. Å se den i lys av krigen som pågår nå, er utfordrende og viktig. Pomsel var Goebbels’ sekretær fra 1942 inntil april ’45, men anså seg som helt marginal i forhold til Annen Verdenskrigs drama. Hun tok intet ansvar på seg. ‘Det finnes ingen rettferd’, hevdet hun, ennå bitter over å være blitt satt i russisk fangenskap i 1945: ‘Jeg hadde jo ikke foretatt meg annet enn å skrive på maskin for Herr Goebbels! Om det som lå bak, visste jeg ingenting — eller bare svært lite. Nei, jeg ville ikke anse meg selv som skyldig.’ Hennes lange monolog, filmet i sort-hvitt, gir et vitnesbyrd ved negasjon om motet som skal til for å ta stilling adskilt fra massen. Kun få, usedvanlige personer er utstyrt med slikt mot fra naturens side. For de fleste av oss, er det noe vi må øve på. Av slik øvelse avhenger vårt begrep om en ‘fri verden’. Pomsel sa: ‘Jeg for min del, er en av de feige.’

Share

Ubi caritas

I en fastepreken han holdt for drøyt 1,400 år siden, sa Pave Leo den Store noe gedigent. I en utlegning av Johannes’ påstand, ‘Gud er kjærlighet’, la han trykket møysommelig på ‘er’. Han oppfordret sine tilhørere: ‘La de troendes sinn begå selvransakelse. La dem, ved sannferdig undersøkelse, dømme sine hjerters innerste bevegelser. Skulle de så, i sin samvittighet, finne et oppsamlet lager av kjærlighet, ja, la dem da ikke tvile på at Gud er tilstede i dem. La dem bli rausere i den utholdende barmhjertighets gjerninger, slik at de får stadig større kapasitet til å motta slik en gjest.’

Å være på utkikk etter det virksomme nærvær av personlig, guddommelig kjærlighet (i seg selv og i andre), er å oppdage tilværelsens sakramentale karakter. Det er også å frigjøres gradvis fra tendensen, som vi alle er utsatt for, til å mista midler for mål.

 

 

 

Share

Liv og tap

I herjede tider er det viktig, for forståelsens skyld, å utvide sitt perspektiv så bredt som mulig. Det er ikke mindre viktig, på samme tid, å fokusere på det nære. Ellers står vi i fare for å lammes av innfløktheten i konflikter som synes uløselige. Vi leser om soldater i både Første og Annen Verdenskrig som lenget etter Janes Austens romaner, bøker som iscenesetter (ytre sett) fredelig engelsk småbyliv. Film kan på samme vis rotfeste oss i det umiddelbart menneskelige, åpenbare dets skjønnhet og la oss ane almenrelevansen skjult i enkelte skjebner. En mester i kunsten var Yasujirō Ozu. Filmen Tokyo Story fra 1953 formidler erfaringer av liv og tap, barns ustadighet, uselvisk hengivenhet og alderdommens usikkerhet. Ozu sa en gang til en journalist: ‘Jeg kjeder meg når jeg ser filmer med innlysende handling!’ Tokyo Story er ingen handlingsfilm, men en film som fremstiller menneskers liv med rørende, fullt troverdig nøyaktighet. Den er et kunstverk som utfordrer seere til å tenke over hva som teller i tilværelsen. En utfordring som nettopp nå er av største betydning.

Share

Revolusjon

Når vi prøver å begripe bakgrunnen for krigen i Ukraina, gjør vi forstyrrende oppdagelser. Jeg er blitt ettertenksom av analysene til Professor John Mearsheimer, ofte sitert i ulike media for tiden. Det er forunderlig å lytte nå til en forelesning Mearsheimer holdt for syv år siden, som professor ved universitetet i Chicago. Det slår meg særlig når han sier at det, utfra en brutal form for statslogikk, kan synes tjenlig å knuse et helt folk for å styrke den egne nasjons strategiske stilling. James Meek sier mye av det samme i en vel-argumentert podcast kringkastet 1. mars av The London Review of Books. Et program som kjølig forutser ødeleggelse for ødeleggelsens skyld, er fullstendig dehumanisert. Så gjenlyder det desto sterkere når Erkebiskop Shevchuk oppfordrer (her, for eksempel) til fokus på menneskeverd. Hva er et kristent svar på urettferdig angrep? ‘Vi må gjøre vårt ypperste for å uttrykke vår respekt for personers verdighet.’ Erkebiskopen kaller ikke bare fromme kristne til å leve etter evangeliets standard. Han oppfordrer til en revolusjon i politikken.

Share

Av bekken

Herrens Bebudelse fremstilles i utallige sublime malerier. Selv er jeg særlig glad i et som er malt av karmelitten Fra Filippo Lippis (1406-69). Sjelden har jeg vært i London uten å stikke innom The National Gallery for å samle meg noen øyeblikk foran bildet. Marias tause samtale med engelen gjengis uforlignelig. Men det er umulig å gi billedlig uttrykk for det som er dagens høytids kjerne, det faktum at vi minnes øyeblikket da Ordet ble kjød. For å nærme oss mysteriet, trenger vi musikk. For eksempel kan vi ty til Händels kantate Dixit Dominus, som tonesetter Salme 110. Salmens siste vers går slik: ‘Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode.’ Fedrene leste ordene som en profeti om inkarnasjonen, da Gud lente seg ned for å drikke av samme vann som slukker vår tørst langs livets kronglete, vakre, ofte smertefulle vei. Denne versjonen, fremført av Annick Massis og Magdalena Kožená, bringer oss så nær det usigelige som det er mulig å komme gjennom sansene.

Share

Diktning

En håpefull skribent bad engang Wisława Szymborska om å definere diktning. Hun svarte vennlig ironisk:

‘Vær så snill: En definisjon av poesien i én setning! Vi kjenner minst fem hundre slike fra ulike kilder, men ingen forekommer oss altomfattende eller behagelig presis. Hver uttrykker sin egen tidsalders smak og behag. Vi er av natur skeptisk; derved holdes vi fra å prøve oss på en ny definisjon. Når det er sagt, minnes vi Carl Sandburgs vakre aforisme: «Diktning er en dagbok ført av et sjødyr som lever på land og drømmer om å fly.» Er det nok å gå på for øyeblikket?

Fra Szymborskas Poczta literacka, oversatt til engelsk av Clare Cavanagh.

Share

Frittflyvende

I årevis har jeg beundret Volker Koepps filmer om området oldtiden kalte Sarmatia, som strekker seg fra Baltikum til Svartehavet. At det nå i stor grad faller innunder Ukraina, gir Koepps arbeid stor relevanse. Ja, jeg har nettopp sett at hans film fra 2013 In Sarmatien skal vises i morgen i Akademie der Künste i Berlin, ved en innsamling for Ukraine-Hilfe. Filmen viser spenningen i en tilværelse utlevd mellom Russland og Europa. En moldovsk kvinne forteller hvordan hennes morsmål, rumensk, om det så er et romansk språk beslektet med italiensk, for ikke lenge siden måtte skrives, ved statlig forordning, med kyrilliske bokstaver. Det gjør inntrykk å høre, i lyset av alt som nå skjer, en ukrainer tale, for ni år siden, om trykket som snart kvalte håpet født av den oransje revolusjon: ‘Alt blir mindre, trangere. Vi er utsatt for regelrett skremselstaktikk.’ Mot slutten av filmen, hevder allikevel et intervjuobjekt følgende: ‘Enhver som i sitt hjerte, sin sjel, er følsom for frihet, har evne til å fly.’

Share

Castissimus

‘Å være far innebærer å lede barnet i dets møte med livet og virkeligheten. Ikke å holde det tilbake, ikke å sperre det inne, ikke å ville eie det, men å gjøre det skikket til valg, til frihet, til oppbrudd. Kanskje er det derfor at Josef tradisjonelt kalles ikke bare for ‘far’, men også for ‘fullkomment kysk’ – castissimus. Dette er ikke et rent følelsesmessig tilnavn, men sammenfatter en grunnholdning, nemlig det motsatte av eiesyke. Kyskhet er frihet fra eierskap, på alle områder i livet. Kun kysk kjærlighet er virkelig kjærlighet. Eiesyk kjærlighet blir etter hvert alltid farlig, den tar til fange, den kveler, den gjør ulykkelig. Gud selv elsket mennesket med kysk kjærlighet, og han lot det stå fritt også til å gjøre feil og vende seg mot ham. Kjærlighetens logikk er alltid en frihetens logikk, og Josef klarte å elske usedvanlig fritt. Han satte aldri seg selv i sentrum. Han klarte å tre i skyggen, å sette Maria og Jesus i sentrum for sitt liv.’

Fra Pave Frans’ Apostoliske Brev Patris Corde, n. 7.

Share

Latter

Er det tillatt, ja, sågar mulig, å le i møte med en tragedie? Ja, mener Adam Gopnik i et tankevekkende essayThe New Yorker. Han tar utgangspunkt i måten Ukrainas president, Volodymyr Zelensky, kommuniserer på. Zelensky er en paradoksal politiker, med bakgrunn som komiker. I et intervju i 2019 bemerket han: ‘Latter er et våpen med fatal virkning på mennesker hugget i marmor. Bare vent og se.’ Gopnik skriver, ‘Klovner bryter etablerte ordninger ned for at vi kan skal kunne forestille oss en annen slags verden.’ Potensielt har klovningen en sublim dimensjon. Det er betegnende at nettopp Russland, som gjennom så lang tid, under ulike regimer, har vært underlagt absolutt politisk makt, har frembragt en usedvanlig kristen gestalt: Den hellige dåre. Gopniks betraktning får meg til å tenke på noe tidligere Over-Rabbiner Jonathan Sacks sa i et improvisert kåseri midt i Covid-krisen. Sacks takket dem som, midt i alt det vonde, var i stand til å få andre til å le. For, sa han, ‘latter er dypt forbundet med menneskelighet’. […] Det vi kan le av, holder oss ikke fanget i frykt.’

Share

Medlidenhet

Den 25. mars, på Maria Budskapsdag, vil Pave Frans vigsle Russland og Ukraina til Jomfru Marias uplettede hjerte, en sterk og symbolmettet handling nettopp nå. Erkebiskopen av Lviv, Mgr Mieczysław Mokrzycki, innbyr oss alle til å delta i åndelig forberedelse i dagene som kommer. I Trondheim stift bruker vi en novene som ender med følgende bønn:

Evige Far, i Jomfru Marias morshjerte gir du oss et bilde på fullkommen medlidenhet med din Sønns frelsende offer; gi oss et hjerte likt hennes og la det russiske og det ukrainske folk, på hennes forbønn, velsignes i rettferd med din fred som ikke er av denne verden. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

 

Share

Bortfalt Mysterium

Til lauds i dag tidlig, ble jeg slått av én av forbønnene. En bønn vi trenger å be her og nå! Slik lyder den: ‘Da nos mysterium Ecclesiæ altius percipere, ut eadem sit nobis et omnibus efficacius salutis sacramentum.’ Med andre ord: ‘Gi oss en dypere forståelse av Kirkens mysterium, så den for oss og alle mennesker klarere fremstår som frelsens sakrament.’ Det norske breviaret oversetter ypperlig. Da jeg senere, for moro skyld, slo bønnen opp på engelsk, fant jeg noe helt annet: ‘Lead us more deeply into the life of your Church; and through us make it a clearer sign of the world’s salvation’. Det er som å koke god pasta ned til lim. Mysteriet er vekk. Sakramentet er vekk. Forståelsen – innsikten om at vi må bruke hodet for å åpne oss for nåden – er vekk. Istedenfor at Kirken fremstår som et sakrament for oss og enhver, er det vi som gjøres til subjekt.

I dette enkelteksempel på fordunstet mening, finner vi roten til mye samtidig misforståelse i og om Kirken. Vi bør følge Det 2. Vatikankonsils oppfordring, derfor, og vende tilbake til kildene.

Share

Tillit

 

Oppsettet i kirken i Karmelklosteret Totus Tuus i Tromsø uttrykker det som trenger å sies akkurat nå, med monastisk minimalisme.

Den blå-gule sløyfen, et symbol på Ukraina, berører rosenes torner — og rosene gir uttrykk, selvsagt, for løftet om forbønn for verden gitt av den hellige Thérèse.

Rett over henger en fremstilling av Guddommelige Barmhjertighet, malt for nonnene av W. Piwarski:

 

Jezu, ufam tobie.

Jesus, til deg setter jeg min lit.

 

Share

Verdens skikkelse

Jeg har i det siste villet gjenlese Gertrud von le Fort’s Hymnen an die Kirche. For noen tekster! Her er et utdrag fra hennes prosadikt Corpus mysticum, slik Ørnulf Ranheimsæter oversatte det (Bønneboken, s. 612):

‘Se, du går oss imøte med pannen gyllen i lysskjæret fra vår lykke. For han vi gikk ut fra, han er gått ut etter oss, og han vi skiltes fra, han har samlet oss inn. Han har innhentet oss i vår elendighets dyp og gjort seg til ydmykhet i dine hender. Han bor i dine kalkers vin og i ditt alters hvite brød. Du legger ham på vår lengsel, du legger ham på våre sultne leber, du legger ham dypt i vår ensomhets hjerte. Da åpnes den, slik seglet brister på en dør. Atomenes støv blåser sammen, for evighetens stillhet er sterkere enn storm. Vi er ett legeme og ett blod, vi er flammer av den samme sjel. Du er verdens eneste skikkelse.’

 

 

Share

Avreisens smerte

et kort intervju redegjør Larisa Galadza, Canadas ambassadør i Ukraina for de siste dagenes erfaring med fullkommen diplomatisk diskresjon. Men dypt engasjement, dyp medmenneskelighet kommer til uttrykk, ikke minst i noen øyeblikks taushet før hun besvarer særlige spørsmål.

Etter at de måtte forlate Kyiv, tilbragte hun og hennes medarbeidere noen dager i Lviv:

‘Hver morgen kunne vi se på hotellstabens ansikter hvor lettet de var fordi vi fremdeles var der. Det gav dem mot. Om morgenen da vi besluttet at vi måtte dra, forandret ansiktene seg. Og det var hjerteskjærende… Det var hjerteskjærende. Jeg tror mange av oss gråt på mye av veien ut av landet.’

 

 

Share

Menneskelighet

Dagens utsagn fra Stor-Erkebiskopen av den Ukrainske Gresk-Katolske Kirke, Sviatoslav Shevchuk, er en sterk oppfordring. Den fremviser overfladiskheten i mangt annet som sies, nettopp nå, om hva Kirken handler om.

‘I Ukraina i dag ser vi stor forakt for menneskers verdighet. Menneskelighet ødelegges; enkeltmennesker dehumaniseres. Særlig de som satte krigen i gang. Én som starter en krig, forringer sin egen menneskelighet. Én som dreper en annen, ødelegger først av alt mennesket i seg selv, sin egen menneskelige verdighet. Hva kan vi, som kristne, gjøre for å motvirke forakten for mennesker som utspiller seg i krigen i Ukraina. Først og fremst skal vi her og nå øve barmhjertighetsgjerninger. Vi skal gjøre alt vi kan for å uttrykke vår respekt for menneskers verdighet.’

Hvordan møte forakt? Utøv barmhjertighet. Dette er evangeliet. Vi har alle behov for å høre det.

Share

Sjefen?

I ettermiddag, på bryggen i Tromsø, ble jeg ettertenksom ved synet av denne smijernsdachsen. Den står der og ser utover bukten som om den betraktet sitt domene. Jeg vet ikke hva den skal symbolisere, men den fikk meg til å tenke på en bemerkning av Jerry Seinfeld som siteres in En Liang Khongs anmeldelse i The TLS av Chris Pearsons bok Dogopolis. Seinfeld uttrykker noe enhver kan ha lurt på ved synet av bikkjer, gjerne nå til dags iført designerklær, ute på tur med sine betjenter:

‘Hvis du ser to livsformer og den ene gjør fra seg mens den andre, på dens vegne, bærer etterlatenskapene, hvem ville du anta er sjefen?’

Jeg kommer nok ikke til å lese denne studien av ‘en ny form for hundekosmopolitisme’. Livet er kort.

Share

Förnedrat

En venn har sendt meg noen ord som Sara Lidman sa 11. november 1956, i kjølvannet av Sovjetunionens invasjon av Ungarn. De resonnerer i mine tanker, forstyrrende.

‘. . . och gång på gång dessa årslånga dygn tänker man: men detta kan väl ändå inte få pågå, någon måste väl utplåna denna orättfärdighet, måste inte själva naturen ingripa mot denna ondska. Stundom är det så förnedrat att vara människa att man hellre vädjar till moln och gräs än till människor om nåd för mänskligheten. Oh att vi läste i en gammal historiebok om detta barbari, att vi när som helst kunde se upp från texten och säga: mänskor var så grymma förr, nu skulle sånt aldrig kunna hända. Men vi läser tidningar från nuet och darrar av sorg och skam.’

Denne dokumentaren setter Saras rettferdighetssans i biografisk sammenheng.

Share

‘Sannhet’

Russlands president hevder han beordret invasjonen av Ukraina for å ‘denazifisere‘ landet. Moskvas patriark bedyrer at invasjonen har metafysisk betydning og står, på mystisk vis, for et moralsk korstog. Det er vanskelig å ikke sette denslags utsagn i sammenheng med et forretningsprosjekt lansert av en tidligere president i De Forente Stater: Et sosialt medium som tilbyr oss å laste opp tilfeldige innfall som svever inn i vårt hode som en ‘truth’, i forventning om at andre sender den videre som ‘retruth’.

I fasten grunner vi over Jesu ord: ‘Jeg sier dere at for hvert utilbørlig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap’ (Matteus 12:36). Intet antyder at bemerkningen var tenkt som en ‘truth’ i sosiale mediers forstand, d.v.s. en sannhet som må settes i gåseøyne.

Share

Ekspropriering

et essay som står på trykk i siste nummer av Communio, kommer Nicholas J. Healey med en eksegese av begrepet ‘synodalitet’. Han setter det i sammenheng og gir oss noe som ofte mangler: Et omhyggelig utarbeidet ekklesiologisk grunnlag. Følgende er kun én av mange gode innsikter:

‘Delansvaret som tilkommer legfolket utfolder seg innenfor og gjennom likedannelsen med Kirken som Brud — en likedannelse som først og fremst fordrer lydighet overfor Guds ord, som Magisteriet er innsatt for å fostre og forsvare. Langt fra å være en slags trelldom underlagt klerikal overmakt, er slik lydighet en følge av friheten som kjennetegner Guds barn. På samme vis, er ikke Magisteriet geistlighetens privateiendom. Det tjener troens overleverte depositum, og krever, for geistlighetens del, radikal ekspropriering for det felles bestes skyld.’

Share

Rett sted å være

Professor Kristin Aavitsland har gitt meg lov til å dele hennes inntrykk fra Santa Maria della Pace i Roma sist fredag: ‘Det var rett sted å være første fredag i fasten, en uke etter invasjonen av Ukraina, selv om vi kom dit i et akademisk ærend. Der var det intens og langvarig rosenkransbønn for fred, passende nok i akkurat denne kirken. På et forunderlig vis var det som de bedende, som nesten bare var kvinner, forente seg med de hellige som så mesterlig er avbildet der, nesten bare kvinner de også, profetiske og handlekraftige kvinner som gjennom ord, skrift og handling både har trosset tyranner, refset makthavere og risikert sine liv for fredens og rettferdighetens skyld: Katarina av Siena og navnesøsteren av Alexandria, Birgitta av Sverige — som i kirkerommet inngår i en slags dialog med Rafaels sibyller, også de profetiske skikkelser. Og i sentrum for alt dette var jo selvfølgelig Mater Dei, Vår Frue av freden. Over inngangen til koret står det skrevet: In terra pax. Alt dette, innskriften om fred, freskene, den intense bønnen om Marias hjelp, tonet på et vis sammen koret. Det var vakkert og gripende. Jeg tror kunsthistoriestudentene ble berørt av det også. Gud hjelpe oss for det som skjer i Ukraina!’

Share

Hjerteskjærende

Man kan føle seg overveldet av nyhetene fra Ukraina. Det er viktig å grunne tragedien i konkrete skjebner, slik BBCs Jeremy Bowen gjorde i dag morges, i en reportasje fra jernbanestasjonen i Kyiv (fra 11:35). ‘Fedre stod på perrongen. De ventet på å ta avskjed med sine familier. […] En mann ved navn Alexander hulket mens han ventet på togets avreise. Han hadde bragt sin kone og to små barn ombord. Alexander tviholdt på en lekesykebil hans åtte år-gamle sønn hadde gitt ham da han satte dem på toget. Han lyttet til sirenen igjen og igjen. Hele krigens hjerteskjærende virkelighet stod skrevet på én manns ansikt. […] Mange frivillige er unge menn, gutter knapt gamle nok til å barbere seg. […] De var antrukket som om de skulle på campingtur eller festivalhelg, bortsett fra at de bar på nyutstedte Kalashnikov-geværer. Én hadde hvite joggesko. En annen hadde med en yogamatte til å sove på. Var de redde, viste de det ikke. Like de andre unge menn omkring dem, utviste de motet, patriotismen og følelsen av uslåelighet som har kjennetegnet alle generasjoner som, i Europas kriger, har meldt seg for å kjempe for sine fedreland. Familiene deres ber at de ikke må lære den samme brutale leksen. De eldre menn så langt mer urolige ut.’

Share

Biskop babler

Jeg takker Norges Unge Katolikker som har innbudt meg til å komme med korte betraktninger for fasten under den smigrende overskriften ‘Biskop babler’.

Det kommer et ukentlig bidrag hver fredag frem til Påske. Du finner serien her.

Share

Faste & bønn

Folk spør ofte: Hvordan kan jeg lære å be? Det vesentligste svaret er: Be med Kirken gjennom liturgien og sakramentene.

Men vi trenger også et mer intimt bønneliv. Vi lengter etter å be på en måte som uttrykker vårt innerste vesen. Vi lenger etter hjertets bønn.

Selv har jeg på dette området funnet inspirasjon og hjelp i et lite skrift utgitt på fransk i 2001. Tittelen var, ‘Hjertets bønn’. Forfatteren ble angitt som ‘En karteusermunk’.

Som en Askeonsdagsgave, vil jeg dele en engelsk oversettelse av teksten. Du finner den her.

‘Herre, lær oss å be!’ (Lukas 11:1)

 

Share

Utsyn

Igjen handler det om hvordan vi ser, nå utfra Sam Mendes’ film fra 1999, American Beauty. Jeg opplevde den som betydningsfull da den kom ut, og holdt et foredrag om den i et teologiseminar. Jeg er ennå enig med det jeg sa dengang om Mendes’ utforsking av grensen mellom virtualitet og realitet. Filmen viser ‘paradigmatiske eksempler på mennesker som frustrert søker den Annen i hverandre, i naturen, i et Gudsbegrep, som ønsker å overskride seg selv i kjærlighet, men stadig faller tilbake i en smertefull, ubarmhjertig ensomhet hvor du ‘ikke kan stole på andre enn deg selv’. Ansikt til ansikt med slik eksistensiell smerte, må teologer befatte seg på nytt med vesentlige begreper og utlegge på nytt historien om en Gud som ‘ser deg rett i ansiktet’ og innbyr oss til å se tilbake, ikke med et ‘demonisk blikk’ som søker å herske og besitte, men med et rolig ‘engleblikk’ på fri utkikk etter den Annens frihet, utfra en Skjønnhet som er endeløst fellesskap.’

Du kan eventuelt finne hele teksten her.

Share

Klarsyn

Jeg går og tenker på noen ord Jean-Louis Thiériot skrev Le Figaro over helgen: ‘Krigen er tilbake i Europa. Våre sytti år med fred har kun vært en velsignet parentes. Varselsignalene var klare: ex-Jugoslavia, Georgia, Donbas, Nagorno-Karabach. Makten og sverdet er for lengst igjen blitt verdens akse, om så apostlene som preker om historiens slutt og salig globalisering tviholder på sine illusjoner. De har glemt noe Péguy klokt bemerket: ‘Man skal alltid gi uttrykk for det man ser; fremfor alt skal man alltid, og dette er mye vanskeligere, se det man ser.’ Så har de glemt at historien er tragisk og at en gordisk knute ofte hugges over i blod.’

‘Herre, la meg se!’ er en kulminerende bønn i Evangeliet. Ofte er klarsyn hverken behagelig eller til særlig trøst. Men det er kun ved å se at vi tar stilling til virkeligheten og derved kan gjøre noe med den.

Share

Interaksjon

Utfra teologiens strenge definisjoner, sies det iblant at den hellige Treenighets mysterium kan uttrykkes som tre subsistente relasjoner. Det handler ikke, for å si det enkelt, om tre relaterte Personer; Personene er relasjoner. Begrepet om at all tings opphav er relasjonelt, synes svimlende til å begynne med. Litt etter litt, frigjør det tanken. Det lar seg overføre til menneskelig erfaring og psykologi. Kvantefysikken bruker et beslektet paradigme for å forklare den fysiske verden. Det er fascinerende å lese følgende i en bok av Carlo Rovelli: ‘[Kvantemekanikkens ligninger] forblir gåtefulle. De beskriver ikke det som skjer i et fysisk system, bare hvordan ett fysisk system oppfattes av et annet fysisk system. Hva betyr det? At et systems essensielle virkelighet ikke lar seg beskrive? Eller rett og slett at vi ennå mangler en bit av historien? Eller, slik jeg mener, at vi må godta tanken om at virkeligheten er kun interaksjon.’ I en samtale i 2017 presiserte Rovelli: ‘Objekter er intet annet en interaksjonens knuter. De er ikke primære, men sekundære ting, sånn som jeg ser det.’ Å se sånn, er å se alt på nytt.

Share

Autonomi = frihet?

Pave Frans hadde planlagt å skrive sin doktoravhandling om Romano Guardini. Det bemerkes ofte at Guardinis inflytelse på pontifikatet er stor. Derfor er det interessant når en av verdens fremste Guardini-eksperter omtaler tendenser i Kirkens liv nå. I et nylig foredrag, utla Professor Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz et globalt perspektiv på Den synodale vei som hun deltar i med iver og forstand. Veien snirkler seg, påpeker hun, innenfor en sammenheng som absolutterer autonomi. Vår sans for autonomi er nå  sterk at ‘hva Gud (eller Kirken) enn forelegger meg av bud, råd eller ønsker, defineres som heteronomt. Kun hvis det samsvarer med min autonomi, vil jeg følge det.’ Vi sier nei takk til selvoverskridelse. Vi tar det for gitt at frihet vil hevde seg mot Gud, som vi oppfatter som Motstander, hvis vi da ikke former gud på nytt i vår eget bilde. Lysende, åpenbarte begreper om Gud og mennesket er i stor grad gått tapt. Vi sitter igjen med vår egen obskure langtekkelighet. Vår tids tendens til å stille spørsmål ved alt, sier Gerl-Falkovitz, ligner et termometer som klargjør en betennelse som lenge, kanskje helt siden Opplysningstiden, har ligget latent. Det ser ut til at det vi egentlig trenger, ikke er egenhjelp, men en Lege.

Share

Be for fred

29. september 1938 fant Francis Poulenc et utdrag fra et dikt av Charles d’Orléans (1394–1465) gjengitt i Le Figaro. Teksten rørte ham dypt i omstendighetene. Han satte den til musikk. Sangen har gjenlydt i mine ører siden jeg i dag morges leste om Russlands invasjon av Ukraina:

Be for fred, elskverdige Jomfru Maria,
himlenes dronning og verdens herskerinne.
Vær vennlig å be alle helgener be,
og rett din anmodning
til din Sønn: By hans høyhet
se i nåde til sitt folk,
som han valgte å frelse ved sitt blod,
ved å gjøre slutt på krig, som ødelegger alt.
Bli ikke trett av dine bønner.
Be for fred, be for fred,
den sanne gledens skatt.

Share

Evne til å se

Gabriel Josipovici har vært i Londons National Gallery for å se utstillingen Dürers Reiser. Han beskriver den så levende at jeg innbiller meg å ha sett den selv. Dürer (1471-1528) var utrettelig interessert i verden som omgav ham. Han maktet å foreta både globalt overblikk og mikroskopisk detaljanalyse. I forhold til notatbøkene Dürer brukte for å nedtegne inntrykk fra sine mange reiser, skriver Josipovici: ‘Det er fabelaktig å lese, 500 år i ettertid, en nysgjerrig reisendes spontane bemerkninger utfra sin særegne evne til å se, oppøvd gjennom mange års trening.’ Påminnelsen er dyrebar: Vi kan leve med øynene åpne og glane febrilsk omkring uten å se det minste. Syn må øves. Å se, er en kunst og en askese. Det kan også være uttrykk for filantropi. Alle vet vi hva Josipovici mener: ‘Iblant, især når vi betrakter hans tegninger eller leser Dagboken, gjennombores vi sylskarpt av gjenkjennelse: «Ja! Jeg vet jo dette!»‘ — men vi innser det ikke før en øvet seer muliggjør det selvinnlysendes epifani.

Share

Fugl på himmelen

Første gang jeg hørte Dhafer Youssefs musikk, fikk jeg tårer i øyene. Den er ulik alt annet, selv om man aner et slektskap til Jan Garbarek. Youssef beundrer Arvo Pärt. Han har foretatt innspillinger med vestlige ensembler spesialisert i sakralmusikk, for eksempel Jaan-Eik Tulves Vox Clamantis (oppføringen begynner ved ‘5). Det var den sungne resitasjon av hellige tekster som vekket hans musikalitet som barn, i Tunis. ‘Mitt forhold til Koranen’, har han sagt, ‘er mer musikalsk enn religiøst. For meg er religion musikk. I musikken opphører grenser.’ Derfor er det vanskelig å snakke om musikk. Ord er nødvendigvis begrensende: ‘Du har inntrykk av å omtale en fugl på himmelen – noe som ikke blir værende der.’

Du kan høre Youssefs Klage for min mor, en del av hans Bird’s Requiem, her. Det gjør inntrykk at en YouTube kommentator beskriver den som ‘rent kathartisk’.

Share

Tilpasning

Netflix-serien Stories of a Generation, hvor Pave Frans spiller en viktig rolle, byr på dyrebar innsikt. Som Aldo Grasso har bemerket, i en spalte i Corriere della sera, blir hendelser og erfaringer forsiktig løsrevet fra umiddelbar sammenheng for å utvikles til allegorier.

Jeg er rørt og inspirert av Carlos og Cristina Solis, et ektepar fra Uruguay. Etter å ha vært gift i femti år, besluttet de å begynne å danse tango. Dansen har gitt livet en ny dimensjon. Den tydeliggjør dype, livgivende aspekter av deres forhold som mann og hustru. ‘Kjærligheten, slik vi har opplevd den,’ sier Carlos, ‘utgjøres av stadig tilpasning av den ene til den andre’ — nøyaktig som i tango! Han sitere senere Knøttene. Charlie Brown sitter, med utsikt over en innsjø, og pønsker filosofisk: ‘En dag skal vi alle dø!’ Snoopy svarer: ‘Sant nok, men ikke alle de andre dagene.’

Share

På jakt etter mening

Har man først fått ørene opp for Marie Noëls røst, har den et eget, umiskjennlig tonefall. Det er en stillferdig røst, men én som taler med myndighet, en røst som, gjennom dypene den gir uttrykk, åpner vide rom i leseren, hvor den finner gjenklang som et trøstende nærvær. Marie Noël, som tilbragte hele sitt liv på samme sted, skrev en gang:

‘Det var på disse store dyp at mitt livs ene store reise fant sted, mitt dykk ned i avgrunnen, mitt eventyr, mitt møte, ansikt til ansikt, med fare. Dit måtte jeg hen, for siden å vende tilbake, bærende på menneskeslektens skjebne, istedenfor å forbli hensunket i søvn, evig ren og uberørt, i min lille have, trygt under Korset.’

Et utvalg av Marie Noëls tekster er endelig tilgjengelig på engelsk i et praktfullt bind oversatt og sammensatt av Pauline Matarasso. Det utgis i dag.

Share

Helhet

Idag er ikke bare St Valentine’s Day. Det er også festdagen for de hellige Kyrillos (826/7-869) og Methodios (ca. 815-885). De to var blodsbrødre. Deres virke gjør dem fortjent til å kalles skytshelgener for Europa. I en viktig bok, siterer Alexis Vlasto sin kollega Zdenek R. Dittrich, som kalte Methodios ‘den siste store skikkelse i den universelle Kirke’. Vlasto forklarer: ‘Det hadde vært skismaer før; det ugjenkallelige skisma lå ennå 200 år inn i fremtiden. Men fra slutten av det niende, og særlig i det tiende århundre, var det knapt lenger mulig å høre til, likestilt, i både Øst og Vest. Dette var ikke kun på grunn av gradvis fremmedgjøring mellom Kirkene i forhold som berørte deres lære, ritualer, skikker og andre aspekter; men også, mer åpenbart, på grunn av politiske faktorer i et Europa som var gjenstand for en rask krystalliseringsprosess.’ I dette øyeblikk, krystalliseres spenninger mellom Øst og Vest i Europa på skremmende vis. Så skal vi gjøre hva vi kan for å reparere brutte bånd i våre hjerter og mellom Kirkene.

Share

Hjelpeløshet

Professor Thomas Fischer, en tysk dommer, har et skarpt hode og en tilsvarende skarp penn. Han er ikke én som feier ting under teppet, heller ingen katolsk apologet. Jeg tenker mye på siste avsnitt av hans bidrag til Der Spiegel forrige uke, om hvordan vi, som samfunn, forholder oss til smertefull problematikk omkring misbruk: ‘Med kirken er det gått som med andre strukturer bygget på ekstern ledelse og mektig uantastelighet, smeltet bort i globaliseringen. Fellesskap reduseres til enkeltmennesker. Ansvar gir etter for selv-optimering; ekstern ledelse for retningsløshet. De gudfryktiges fellesskap ble først til hyggelig gruppeterapi, så til tilbud om skreddersydd velvære på bestilling. Vi kan betrakte denne oppløsningen som enden på visa — eller ikke. Men å hisse seg rådløst opp, er uintelligent. Fantomsmerten er utvilsomt sterk. Men det som bringer løfte om helbredelse, er ikke retroaktiv fakturering i forhold til lengst beseirede fiender, men seriøs anstrengelse for å skape nye strukturer og institusjoner som bygger på og fortjener tillit.’ Selvfølgelig skal fortiden konfronteres og bearbeides klarsynt. Men det dreier seg om å gjenskape fellesskap; og om å gjøre dette (for å oversette Fischer bibelsk) ved helhjertet, fremadskuende omvendelse.

Share

Mettelse

Folk spør: ‘Hvor er Gud?’ Spørsmålet stilles gjerne litt kjekt, som om Gud burde være en ressurs tilgjengelig på bestilling. Dagens vigilielesning setter saken i perspektiv. Guds Visdom, får vi høre, ‘roper høyt på gaten’. Gud ønsker å gjøre seg kjent. Det er vi som ikke svarer, og heller bygger våre liv, vår verden, uansett ham, som om han ikke fantes. Teksten fra Ordspråkene 1 fortsetter: ‘Da skal de rope, men jeg svarer ikke, de skal lete, men ikke finne meg. For de hatet kunnskap, de valgte ikke å frykte Herren, de ville ikke ha mitt råd, viste ingen respekt da jeg talte til rette. Derfor skal de smake frukten av sin ferd, bli mette av sine egne planer.‘ Når vi ser omkring oss, på verden slik vi har laget den til, på verden som skremmer oss sånn, opplever vi ikke nettopp dette, mettelse av egne planer?

Share

Ukanalisert energi

et intervju fra 2018, sier Bettina Röhl, datter av Ulrike Meinhof, fornuftige ting om 1968-myten som bakgrunn for morens revolusjonære terrorisme. Bevegelsens nøkkelfigurer, mener hun, hadde stort sett hatt en privilegert ungdom, så handlet ikke utfra krigstraumer: ‘Jeg mener tiden var full av energi. Vesten så en kultureksplosjon – i musikk, i mote. Ved en misforståelse av det som foregikk i Kina, blandet 68erne denne fantastiske utvikling i Vesten sammen med den kinesiske, folkemyrdende kulturrevolusjon, som ble gjort til et forbilde. […] 68er-representanter som Gerd Koenen og Götz Aly snakker om tilværelsens uutholdelige letthet. 68erne fylte sin erfarte tomhet med ideologier, med Marx og Mao. Dette er eneste område hvor jeg vil tillegge datidens BRD en grad av skyld. Det fantes en sånn fremgang og oppad Schwung, men åpenbart fantes ingen åndelig, moralsk overbygging. Unge mennesker ønsker seg mening. Slik kom Revolusjonen på mote og ble et fantasibilde.’ Innsikter verd å tygge på.

Share

Skrumpet verden

Samtaler i det siste med venner i Vest-Kamerun gir meg videre bevis på elendigheten som oppsluker regionen. Media forholder seg stumme. Flyktningehjelpen har i årevis ropt varsko om krisene i Kamerun, blant verdens mest upåaktedeBistandsaktuelt rapporterte i fjor at norsk reportasje om Afrika i allmenhet i beste tilfelle er rent tilfeldig; stort sett, dukker verdensdelen ikke opp i nyheter i det hele tatt. Jeg tror nok følgende utsagn kan ha gyldighet i andre land også: ‘Vi noterer ellers at verden i det norske mediemangfoldet på mange måter skrumper inn, og at det meste av ressurser til dekning av internasjonale nyheter brukes på den anglo-amerikanske verden.’

Ingen kan følge konstant med på alle verdens behov. Dog, hvis særlige områder konsekvent ignoreres, sier det noe. Vi bør spørre oss hva dette betyr — og utfordre oss selv: ‘Hva med meg? Er jeg villig til å konfrontere en uinnskrumpet verden og ansvaret som derved følger med?’

Share

Taus diktning

Covid-begrensninger har i stor grad holdt folk borte fra museer. I et strålende, kort essay beskriver Gabriele Finaldi, Direktøren for Londons National Gallery hvordan det har vært å vandre omkring i tomme rom mens han lyttet til kunsten. Han skriver:

‘En klassisk, tidlig definisjon av malerkunsten får vi fra Plutark: «Maleri er taus diktning; diktning er maleri som taler.» Han siterte Simonides av Keos, en gresk musiker og lyrisk dikter som levde på 700-tallet f.Kr., hvis verk er preget av dyp medfølelse. Malerier gir kanskje ingen lyd fra seg, men har en røst i stand til å formidle følelser og mening på tvers av tid og rom. Det er én av grunnene til at maleri er så viktig.’

Share

Deledda

Jeg vet ikke hvorfor jeg først nå har oppdaget Grazia Deledda, som vant Nobelprisen i Litteratur for året 1926. Hun var den annen kvinne etter Lagerlöf som ble hedret slik. Jeg har nettopp lest La Madre, som D.H. Lawrence, i et forord som stadig kommer i nye opptrykk, misforstod, såvidt jeg kan se. ‘Det interessante i La Madre‘, skrev han, ‘ligger i beskrivelsen av rent instinktliv.’ Det stemmer ikke. Romanens drama ligger i krysspunktet mellom instinktive og overveide valg — ikke for å idealisere eller forenkle overveielse; men Deledda mente nå at instinkt må orienteres ved fornuft. Ved Nobelbanketten, talte Erkebiskop Söderblom til henne: ‘Vaner, såvel som samfunnsmessige og sosiale institusjoner, forandrer seg over tid, utfra et folks karakter og historie, tro og tradisjon, hvilket fortjener høy respekt. […] Men menneskets hjerte og dets utfordringer er de samme overalt. En forfatter som vet å beskrive menneskenaturen og dens spenninger med levende farver og, mer vesentlig, vet å undersøke og avduke hjertets verden – en slik forfatter er universell, selv i sin lokale forankring.’ I Deledda gjenkjente han en forfatter av slikt format. Han hadde rett.

Du finner en god (italiensk) dokumentar om Deledda her.

Share

Fruktbarhet

‘Kan jeg nå be deg om å reflektere over et par mer kompliserte emner i boken, i forbindelse med ting vi kjemper med for tiden: Seksualitet, kjønn, misbruk osv.? Du er ikke redd for å omgås slike spørsmål. Men du omgår dem på en annen måte, mener jeg, enn måten de vanligvis omgås på, selv av offentlige teologer, takket være ditt monastiske utsyn. La oss se på temaet kjønn, først. Når vi befatter oss med de tidlige klosterfolk og asketer, ser vi at deres liv ofte var usedvanlig frigjort fra forutinntattheten i forhold til kjønnsroller som var gjengs i byer og i ektestanden. Jeg har inntrykk av at du impliserer, slik jeg selv har gjort i ting jeg har skrevet, at referansen kan vise seg fruktbar, hvis jeg kan si det sånn, i vår samtids tenkning. Kan du si litt mer?’

Spørsmålet ble stilt av Professor Sarah Coakley i en samtale vi førte nylig. Mer finner du her (på engelsk).

Share

Kortfattethet

I en bok om Churchill, siterer Erik Larson statsministerens instruks om kortfattethet adressert til Kabinettet datert 9. august 1940. Den inneholder innsikt som burde bli allemannseie.

‘For å utrette vårt arbeid, må vi alle lese store mengder dokumenter. Stort sett er de alle for lange. Derved kaster vi bort tid, mens krefter går med til å søke poenger av virkelig betydning.’ Fire utmerkede råd følger. Så kommer oppsummeringen: ‘Rapporter forfattet i henhold til prinsippene jeg har utlagt, kan virke uslepne sammenlignet med offisiell sjargongs glatte overflate. Dog vil vi spare mye tid. Innsatsen som kreves for å oppføre nøkkelpunkter konsist, vil være til hjelp for klarere tenkning.’

I oktober samme år, skrev Churchill til  statssekretæren: ‘Lengden på og antallet av en diplomats kommunikéer er intet mål på hans effektivitet.’

Share

Nytt og gammelt

Igjen og igjen i frelseshistorien, oppstår nye impulser til omvendelse ved gjenoppdagelse av rikdom fra fortiden. Et emblematisk eksempel finner vi i 2 Kongebok 22. Mens Josia var konge, fant presten Hilkias Guds Lov i tempelet – det skjedde i løpet av et restaureringsarbeid. Loven, ja! Ingen hadde tenkt på den på årevis. Men der befant den seg, altså, og stilte sine sublime, rystende krav. Hilkias gav Loven til Safan, stadsskriveren, som leste den for kongen. ‘Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær.’ Utallige fruktbare omvendelser har begynt på en lignende måte. Cistercienserbevegelsen i det tolvte århundre er ett eksempel, gjentatt i det syttende under Abbed de Rancé.

Betraktningen kan du følge videre gjennom denne lenken.

Share

Å leve litt

På begynnelsen av uken, mottok jeg en melding fra en ung syrer, venn av en venn. Han prøver å bringe sin mor og sine søstre til trygghet. For å forklare hvorfor det haster, skrev han: ‘Mange i mine søstres omgangskrets er blitt fengslet, torturert, voldtatt eller myrdet simpelthen p.g.a. humanitært engasjement i denne umoralske og barbariske krigen.’

I går så jeg følgende oppslag i en norsk avis, à propos corona-lettelser som muliggjør større publikum ved fotballkamp samt skjenkerett og lengre åpningstider på bar: ‘Nå kan vi begynne å leve litt igjen.’

Kontrasten mellom perspektivene, gjør én svimmel. Noe Covid har lært oss, er hvor nærsynte vi er. Vi som lever privilegert og trygt, er særlig utsatt. For et år siden, forutså synsere jorden rundt en ny verdensordning grunnet på solidaritet og medlidenhet. Problemet er at vi ikke i oss selv har kraft til å forfølge så høye mål særlig lenge. For å holde oss til dem, må vi oppflammes av et større ideal som redder oss fra å innestenges i oss selv.

Share

Natura naturans

Folk i Middelalderen utviklet begrepet, ‘natura naturans’, for å uttrykke hvordan natur, helt enkelt, gjør det naturen gjør. Spinoza utviklet begrepet i filosofisk betraktning. Men kanskje trenger vi bare å vinne muligheten tilbake for å uttrykke dét å ‘handle i tråd med naturen’ som et aktivt verb?

Jeg er slått av dette bildet av et ungt tre som stillferdig har vokst seg gjennom en gammel havestol uten å skade den. Før eller senere vil stolen, en gjenstand skapt av menneskehånd, gi etter, det er klart. Setet vil drives opp. Dog vil det skje gradvis, naturlig. Selv om stolen blir ubrukelig, vil prosessen, på et vis, være vakker.

‘Elsker du en plante’, pleide Kentuckys Shakere å si, ‘så pass godt på hva den liker.’ Fulgte vi bedre med på hvordan naturen er naturlig, ville vi vokte oss for kunstlet, teoretisk inngripen, ikke minst når vi ser på oss selv.

Share

Cîteaux

Cistercienserordenen sporer sitt opphav tilbake til tre grunnleggere: de hellige Robert, Alberic og Stefan (ikke den hl Bernard!). Kirken feirer trioen i dag. Cisterciensernes prosjekt var, ved første blikk, konservativt motivert og tilbakeskuende motivert. På samme tid medførte den radikal nyvinning. Ulike faktorer bidro til prosessen. Ikke minst appellerte grunnleggerne årvåkent til normgivende kilder. Den mest åpenbare blant disse, var Benedikts Regel. Exordium parvum, en tidlig beretning om hvordan Cîteaux kom til, viser oss klart hvordan de første munkene gikk til verks. Vi får inntrykk av et mannskap sjømenn som setter segl på en klar, lys dag og muntert kaster overbord all unødvendig ballast som hindrer god fremdrift. Vekten legges ikke på surmulet ‘streng observans’, men på lettelsen ved å eliminere hindre. Pelskapper, dyrebart stoff og fjærmadrasser: Til sjøs med det hele! Økonomiske bånd og verdslige privilegier gikk sammen vei.

Vil du lese mer, finner du fortsettelsen, på engelsk, her.

Share

Moderskap

For ikke så lenge siden, bemerket jeg at samfunnet ikke lenger er i stand til å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent. Vi mangler felles konsepter for det overnaturlige.

En artikkel skrevet av Andrea Mrozek her om dagen viser at det ytterst naturlige også er på vei bort fra offentlig diskurs. Mrozek referer til en artikkel i The National Post som bemerker at gravide idrettskvinner i stadig større grad risikerer å finne sin tilstand beskrevet innen kategorien ‘skader’. Eksempelet stammer fra Kanada. Tendensen er almen. Mrozek skriver: ‘Vi mangler kategorier for kvinner som venter barn. Vi sliter med å legge til rette for det og er, ærlig talt, ikke sikre på om det er bryet verd. Graviditet og fødsel står idag for noe forvirrende’, ansett ‘som noe som hindrer virkelig liv heller en noe som bidrar til det.’

Share

Dilatatio cordis

Følgende sitat fra Thomas Mertons bok Conjectures of a Guilty Bystander (1968) er velkjent. Det tåler dog å gjentas på denne siste dag av bønneoktaven for kristen enhet.

‘Hvis jeg klarer å forene i meg selv tanken og fromheten fra både østlig og vestlig kristendom, de greske og latinske kirkefedre, de russiske og spanske mystikere, kan jeg i meg selv forberede gjenforeningen av adskilte kristne. Utfra den skjulte, uuttalte enheten i meg, kan en synlig, åpenbar enhet av kristne med tiden oppstå. Ønsker vi å sammenføre det som er delt, lar det seg ikke gjøres ved å pålegge én del en annen eller ved å oppsluke én del i en annen. Gjør vi som så, er enheten som oppstår ikke kristen; den er politisk, dømt til fortsatt konflikt. Vi må omfatte alle adskilte verdener i oss selv for så, i Kristus, å tre hinsides.’

Dette er et aspekt av det den hl Benedikt, i Regelen, kaller ‘hjertets utvidelse’ – et velsignet, smertefullt, glederikt foretak.

Share

R.I.P.

Ikke noe ved Thomas (Fr Louis) Mertons gravsted på kirkegården i Gethsemani skiller den fra gravene til hundrevis av andre munker, unntatt oppsamlingen av små hilsener etterlatt av hans beundrere. Det hvite skjerfet som er knyttet til hans kors gir hvilestedet hans et hippie-aktig preg. Jeg tror han ville ha moret seg over det. Humor er en vesentlig bestanddel av Mertons forfatterskap, det ser jeg stadig tydeligere. Han var i besittelse av en dyrebar egenskap: Han hadde evnen til å le av seg selv, en evne som gjerne betegner folk som tar livet på alvor.

Merton ble begravet ved siden av Dom James Fox, hans abbed gjennom mange år, hans nemesis på sett og vis, men også hans medbror og venn. Ønsker du å lese min anmeldelse av Roger Lipseys dyptpløyende bok om deres komplekse forhold, finner du teksten her.

Share

Bokslipp

Kun den som elsker, vet. Stakkars den som ikke elsker!
Lik de hellige Hostier for ukonsekrerte øyne,
Vil de tuseners liv synes ham uanselige og fattige.
Kun for den elskende opptenner den helt Andre sin herlighet
idet han gir adgang til det dobbelte mysteriums hus:
det smertefulle og det jublende mysterium.

Elsa Morante

Min bok Entering the Twofold Mystery utgis idag, på festdagen for den salige Cyprian Tansi. Har du lyst til å bli med på lanseringssamtalen, som jeg fører med Professor Sarah Coakley den 26. januar, kan du reservere plass her.

Share

Hinsides konjunktiv

‘En visshet vokste frem: «Jeg måtte ikke bli nostalgisk overfor det jeg hadde vært eller for det jeg kunne ha blitt. I stedet måtte jeg elske det jeg var, og søke det jeg burde være.» Hun forlot et konjunktivformet livsprosjekt til fordel for et i indikativ. Hun er bastant: «Det var en lang reise. Ingenting skjedde over natten. Men dette er betingelsene for enhver forløsning og kamp.» […] Tilgivelsen finner ikke sted i det abstrakte; den roper etter noen den kan rettes til, noen som kan motta den.’

Et utdrag fra Lengsel er mitt vesen, om Maïti Girtanners vitnesbyrd. Her finner du min innledning til en ny italiensk oversettelse, utkommet idag, av Maïtis lange intervju med Guillaume Tabard.

Share

Ikke om å se fort

Det er forunderlig fremsyn i tankene Marguerite Duras gjør seg i 1985 om livet i det 21. århundre. Og hun kjente ikke engang til internett!

‘Jeg tror mennesket bokstavelig talt vil drukne i kontinuerlig informasjon om sin kropp, om sin fysiske tilblivelse, om sin helse, om sitt familieliv, sin inntekt, sin fritid. Det er ikke langt fra et mareritt. Ingen vil lenger lese. De vil se fjernsyn. Der vil finnes TVer overalt, på kjøkkenet, på badet, på kontorer og langs gatene. Ingen kommer mer til å reise. Det vil ikke være bryet verd. Når du kan reise verden rundt på åtte dager, femten dager — hvorfor gjøre det? Reising forutsetter tid. Det dreier seg ikke om å se fort. Det dreier seg om å se og leve samtidig. Det vil ikke lenger være mulig å trekke livskraft fra reising. Dog vil havet forbli, oseanene — og lektyren. Den vil gjenoppdages. En vakker dag vil et menneske ta til med å lese. Og alt vil begynne på nytt.’

Share

Uhemmet

I en anmeldelse av John McGaherns brev, berører Emer Nolan, professor i engelsk i Maynooth, McGaherns komplekse forhold til dikteren Seamus Heaney. Om Heaney skriver hun: ‘Man får ikke inntrykk av at han er hemmet eller skadet av katolisismen’ – som om dét var utrolig. Bemerkningen er ikke ondt ment. Nolan virker oppriktig forbauset. Nettopp dét sier mye om irsk katolisisme, ja, om katolisismen i almenhet, anno 2022. Det mangler ikke eksempler på dysfunksjon og skadelighet i Kirken, dessverre. Dog er det uansvarlig og usant å fremlegge (eller passivt anerkjenne, mens man skyldbetynget slår seg for brystet) disse som norm. I det siste har jeg møtt to mennesker som, uavhengig av hverandre, beskrev sin opplevelse av Kirken som en ‘eksplosjon av livskraft’, en eksplosjon som bærer frukt i glede. Jeg skjønner hva de mente. Jeg har kjent noe lignende, som fyller meg med dyp takknemlighet. Det er viktig å dele slik erfaring, å snakke om den. ‘Dere må oppmuntre hverandre!’ (1 Thess 5:11): Et grunnleggende uttrykk for oppbyggende nestekjærlighet. ‘Hver den som tror på meg’, sier Kristus, ‘fra hans hjerte vil strømmer av levende vann velle frem’ (Jn 7:38). La strømmene overstrømme, vannet deles raust.

Share

Å redde verden

På mandag overnattet jeg på flyplasshotell. Et oppslag på badet fortalte at hvert gjenbrukt håndkle bidrar til å skaffe til veie drikkevann i u-land. På tirsdag reiste jeg gjennom Schiphol. En dunk stod til disposisjon for PET-flasker ‘for rent vann i Afrika’. Jeg har nettopp steget ut av et Delta-fly. På reisen fikk vi stadig høre: ‘Flyvning etter flyvning gjør vi en forskjell. Du skal ikke måtte velge mellom å se verden og å redde den!’ Omsorg for global velvære er beundringsverdig. Men det er da noe som ikke helt stemmer med utsagn som gir inntrykk av at jeg, ved å hive plastikk oppi plastikk eller ved å fly over Atlanteren, redder verden? Det virker på meg som samvittighetsbedøvelse, kanskje sågar som lammelse av virkelig konstruktiv handling. Jeg tenker igjen på et intelligent harselas over absurd, selvtilfreds nødhjelps-retorikk produsert av SAIH i 2012. Har du ikke allerede sett RadiAid: Africa for Norway, finner du videoen her.

Share

Bokstavelighet

Dette er en side fra Vetus Latina-Bibelen skrevet mot slutten av 700-tallet, sannsynligvis i Bretagne. Teksten (fra Matteus, om Den hellige Families reise til Egypt) er fabelaktig lettlest. For en eleganse i hvert pennestrøk!

Tidsrommet 500-800 kalles ofte en Mørketid. Etter Romerrikets fall oppstod, nødvendigvis i kaos, en ny politisk og sosial infrastuktur. Den var i stor grad hedensk, fremmed for, om ikke fiendtlig til, den kristne arv. Midt i en sånn tid ble dette edle håndverk utført for å muliggjøre forkynnelsen av håp: ‘Gå til Israels land! De som søkte Barnets liv er døde.’

Hva om vi, i vår kaostid, holdt fast ved evangeliets bokstav med lik ærbødighet, kun med det for øye å la det tale?

Share

Numquam minus

Fernando Boteros kunst kan provosere. Den kan også opplyse. Jeg liker ‘Reisen til det Økumeniske Konsil’ som henger i Vatikanmuseet. Den reisende biskop har ingen skrupler med å være godt synlig – det er det minste vi kan si. Han skrider energisk frem, i den grad hans mavemål tillater. Pastoralstaven tjener et praktisk formål: Den er intet statussymbol, men hjelp til fremfart gjennom ulendt terreng. Kanskje protesterer vi over at han går alene. Bør ikke en hyrde være omgitt av får? Nå, han går fra en fold til en annen: Spiret på katedralen er synlig bak ham; kirkemøtet ligger foran. Og ikke skal vi glemme ensomheten en biskop også kalles til. Den er en forutsetning for hans episkopia, som betyr ‘oversyn’. Han ensomhet vil være smertefull til tider, men kan også være full av glede. Én som er grunnfestet i Herren er, for å sitere Cicero, ‘numquam minus solus quam cum solus’ – aldri mindre ensom enn når han er alene.

Share

Gudsfrykt

Nå om dagen, når lite går sånn som vi har tenkt, kan vi finne velgjørende ironi i den liturgiske kalenders kunngjøring om at vi er overgått fra juletid til tempus ordinarium, ‘vanlig tid’. Så gjør det godt å lese, som rettledelse i det vanlige, begynnelsen på Jesus Ben Siraks Bok:

‘Visdom i fullt mål er å frykte Herren, dens frukt gir lykke og glede. Den fyller hele huset med sine goder, forrådskamrene med det den har frembrakt. Frykt for Herren er visdommens krone. Visdommen lar fred og helse blomstre.’

Frykter noen Herren i vår tid? Holdningen er ikke på moten. Det er synd – og uttrykk for overfladiskhet. Det hellige er fryktelig av natur, rett og slett fordi det er kategorisk ulikt dét våre vanlige liv utgjøres av. Har vi mistet evnen til å frykte Gud, har vi mistet evnen til å kjenne Gud som Gud. Da er det ikke rart at folk forkaster det gjenblivende avbilde som irrelevant.

Share

Frihet

I en viktig bok spør Dom Dysmas de Lassus, nåværende prior i La Grande Chartreuse:

‘Er ikke dette at av de mest overraskende aspekter ved det åndelige liv: At vi stadig mer oppdager hvor fullstendig Gud, selv om han er vår skaper, er fri for begjær etter å kontrollere og dominere oss?’

Graden av vår frihet!

Her finner du en gjennomgang av boken. Den analyserer hva som kan skje når mennesket bruker sin frihet ille.

Share

Hinsides

Dagens kirkebønn omtaler frelsen som lysende skrider frem for å muliggjøre soloppgang i våre hjerter som ‘stadig må fornyes’ (ut nostris semper innovandis cordibus oriatur). Hjertets lengsel etter evighet, dets umettelige hunger etter vesentlig føde, bekreftes med myndighet i Fides & Ratio, n. 17.

‘Begjæret etter kunnskap er så stort og opererer på en slik måte at menneskenes hjerte, på tross av at det erfarer uoverkommelig begrensning, lengter etter den evige rikdom som ligger hinsides. Det vet at det er der det finner tilfredsstillende svar på ethvert ennå ubesvart spørsmål.’

Opplevelsen av å være mørkt innelåst i begrensning kan vise seg signet hvis jeg velger å søke frihet og lys hinsides. Problemet er at vi lett finner oss vel til rette i vårt fengsel. Det betrygger oss, særlig når vi har designet det selv.

Share

Sann ære

På kjøretur lyttet jeg til et opptak av Melvyn Braggs I vår tid om Thomas Becket. Ingen av paneldeltakerne, spesialister alle ihop, vurderte det som mulig at staheten Becket viste i modne år kunne uttrykke sann overbevisning. Tanken på at tro kan være, eller blir, den bærende virkelighet i et menneskes liv, ble ikke tatt på alvor. Slik a priori skepsis på andres vegne fører nødvendigvis til et overfladisk syn på historien – og på nåtiden, for den saks skyld. Jean Anouilh, hvis skuespill lå til grunn for filmklassikeren Becket fra 1964 viser større innsikt nå han legger følgende bønn i Beckets munn: ‘Før ødslet jeg min kjærlighet – var det kjærlighet? – på annet. […] Lær meg nå, Herre, å tjene deg av hele mitt hjerte, endelig å vite hva det vil si å elske, å tilbe, slik at jeg verdig kan forvalte ditt rike her på jord og finne sann ære i din guddommelige vilje.’ Som Henrik II sier med en blanding av forakt og beundring senere, når Beckets stillingtagen er klar: ‘Her står han så, til tross for seg selv.’

Share

Forræderi

Da William Boyd ble spurt av The TLS om å nominere årets bok, valgte han James Hannings nye biografi om superspionen Kim Philby. Han kommer med følgende bemerkning:

‘Det som fortsatt fascinerer ved Philby etter alle disse tiår, er hans forunderlige evne til å opprettholde et dobbeltliv med utspekulert aplomb over så lang tid. Det peker mot en sant virtuous hengivenhet til forræderiets kunst, hvis noe sånt eksisterer.’

Ja, det tror jeg det gjør – en kunst helt foruten glede. Alle har vi anlegg for å praktisere den, om ikke nødvendigvis med virtuositet. Derav den vedvarende kraft i Skriftens fordring om å nære et udelt hjerte.

Share

2022

Gjerne skulle jeg ha innbudt alle Strøtankelesere til en hyggelig nyttårslunsj. Logistikken, dessverre, er uoverkommelig. Som et alternativ, tilbyr jeg denne innspillingen av Bachs Konsert for Fire Klaverer BWV 1065 fremført i Verbier i 2002 av Argerich, Kissin, Levine og Pletnev. En YouTube-kommentator skriver: ‘Skulle romvesener besøke jorden og spørre hva vår sivilisasjon står for, ville jeg vise dem denne konserten.’ Vox populi, vox Dei.

Takk, kjente og ukjente venner, for deres interesse og digitale fellesskap. Jeg ønsker dere et signet, godt år. Som Dag Hammarskjöld skrev i sine Vägmärken på begynnelsen av 1953:

‘— snart stundar natten.’
Mot det förgångna: tack,
till det kommande: ja!

+fr Erik

Share

Håp

Blant den ofte banale overflod av juledekorasjon i vår velferdshverdag, ble jeg rørt av dette bildet fra et ungdomsfengsel i Nord-Kamerun. Pynten kom til på initiativ av en mann som soner en svært lang straff, en mann som engang sa: ‘Du må lære å godta det du er blitt. Klarer du først det, er fred mulig. I fengselet er jeg blitt et modent menneske. Jeg ønsker å sette mine kamerater i stand til å si med overbevisning, ‘Jeg er et menneske!’; å hjelpe dem til å forstå at de besitter personlig frihet selv i fengsel.’ Én måte å gjøre det på, er uegennyttig å skape noe vakkert, slik Gud gjorde da han skapte verden og hver og en av oss. Min venn som sendte meg fotografiet skriver: ‘Det ligger ironi i at papirpynten blir til en konstellasjon av lys når strålene fra fengselets søkelys skinner på den. Bekreftelse på at skjønnhet kan gjenoppdages der hvor troen foreligger til å søke.’ Hvor skjønnhet og tro finnes, kan håp fødes. Salige de som nærer det.

Share

Rett og galt

Jeg prøver alltid å gjenlese Eliots Mordet i Katedralen denne dagen, når Kirken minnes den hl. Thomas Becket. Som student hadde jeg en ørliten birolle i en amatøroppsetning. Fordelen ved å ha sett – og hørt – et teaterstykke riktig mange ganger, er at slående replikker blir sittende i hukommelsen. Tidløs er Thomas’ betraktning:

Den siste fristelse er det største bedrag: / Å gjøre det rette av gal grunn. 

Mer enn noen sinne slås jeg dog av advarselen som følger:

Guds tjener har anledning til større synd / og sorg enn den mann som kongen tjener. / For de som tjener den høyere sak / har høve til å la den tjene dem selv.

Det Gud forby.

Share

Pelagianisme

Begrepet ‘pelagianisme’ kastes rundt en god del, ofte kryptisk. En nyttig anvendelse finner vi i Benedikt XVIs uttrykk ‘borgerlig pelagianisme’. Ifølge Tracey Rowland, som kommenterte det nylig i et intervju, står det for ‘oppfatning av at Kristus ikke forventer at vi skal bli hellige. Det er nok at vi er anstendige folk som resyklerer søppel, gir noen kroner til veldedighet og avstår fra å myrde, bestjele eller voldta vår neste. Oppfatningen går ut på at Kristus egentlig spøkte da han sa vi må bli fullkomne slik vår himmelske Far er fullkommen.’ Hun utvider begrepet ‘borgerlig’ (i betydningen ‘interessert i sosial mobilitet oppad’) ved å antyde en ‘borgerlig kristendom’ som ‘ikke kjemper på sakramentalt grunnlag. Den kjemper ikke i det hele tatt! Den går bare omkring og leter etter kristent-vennlige aspekter av tidsånden den kan bruke til å identifisere og avertere seg selv.’

Ja, her finnes godt med inspirasjon til nyttårsforsetter.

 

Share

Fritenkeri

Nittito år gammel, felte George Bernard Shaw denne dommen over sin venn, Abbedisse Laurentia McLachlan av Stanbrook: ‘Om De så lever som nonne i klausur, er Deres tanke uklausurert.’ Fireogtyve år tidligere, i 1926, da Shaw hevdet at Den katolske Kirke ikke har plass for Fritenkere, protesterte abbedissen: ‘Jeg sa at ingen tanke, etter mine begreper, er friere enn en katolikks – da begrensninger går i retning av sunn fornuft, med hensikt om å sikre rett tenkning; for det er da ikke frihet å tenke stikk i strid med objektiv sannhet?’

Da hun som nittenåring avla klosterløfter, fikk Sr Laurentia og hennes mednovise beskjed fra Dom Laurence Shepherd, munken som hadde gjort mangt for å bekrefte kommunitetens kontemplative kall: ‘Si til dem at de må bli helgener! De må bli ærverdige benediktinerinner av det syvende århundre.’ Et kall tatt på alvor.

Share

Ramanujan

Matt Browns film fra 2015 om den store matematikeren er ‘basert på reelle hendelser’. Den bygger i tillegg på mye fri fantasi. Resultat er et fengende, men utilfredsstillende drama som er fullt av stereotype forestillinger og som har sterke fellestrekk med Slumdog Millionaire. Filmen inneholder dog gode replikker, som når Hardy sier, i et tidlig møte, ‘Akkurat som Mozart hørte hele symfonier i sitt hode, danser du med tall mot det uendelige’. Eller, senere i historien, når han argumenterer for Ramanujans innlemmelse som Fellow of the Royal Society: ‘Vi utforsker bare det uendelige, på søken etter absolutt fullkommenhet; men vi finner ikke på disse formlene; de eksisterer allerede, og ligger og venter.’

Selvsagt også Ramanujans eget, verifiserbare utsagn: ‘En lignelse er meningsløs for meg hvis den ikke uttrykker en Guds tanke.’

Share

Ta det hele

Ich steh an deiner Krippen hier,
o Jesulein, mein Leben,
ich stehe, bring und schenke dir,
was du mir hast gegeben.
Nimm hin, es ist mein Geist und Sinn,
Herz, Seel und Mut, nimm alles hin
und lass dirs wohlgefallen.

Her ved din krybbe står jeg,
O Jesus, du mitt liv;
her står jeg, her frembærer jeg og overgir jeg deg
det du har gitt meg.
Ta imot: Det er min ånd, mitt sinn,
mitt hjerte, min sjel, min tiltakskraft:
Ta det hele og la det være deg til behag.

Share

Spor

Takket være en inspirert lærer, oppdaget jeg for tredve år siden Tarkovskijs arbeider. Forbløffet så jeg hvilke høyder film kan nå. I går kveld så jeg på nytt Andrej Rubljov. På Lille Julaften? Ja, det passet utmerket. Tarkovskij viser hva det koster å etterlate seg et spor av det guddommelige i vår verden. Man får øynene opp for hva det vil si at Guds Sønn ‘uttømte seg selv’; hva det vil si for oss å ‘ikle oss Kristus’. Andrej Rubljov er et celluloid-ikon.

Tarkovskij hoppet av til Vesten fordi, sa han, sovjetiske myndighetene spyttet ham i ansiktet. Senere bemerket han: ‘Jo lenger jeg lever i Vesten, jo mer konstaterer jeg at mennesket her har mistet sin indre frihet. I Vesten har alle sine rettigheter; men i inderlig, åndelig forstand, finnes utvilsomt mer frihet i Sovjetunionen.’ Et tankevekkende utsagn fra én som ikke henga seg til overfladisk frasemakeri.

Share

Om natten

Noen ord fra Salme 102 gjør alltid inntrykk på meg: ‘Jeg er som en ugle blant ruiner.’ Alle kan vi kjenne oss sånn iblant. Erfaringen er ikke nødvendigvis innbilt. Den kan svare til tings objektive tilstand. Så er det storartet å lese, i dagens Vigilie, fra Jesaja 51: ‘For Herren trøster Sion, trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og dets øde mark lik Herrens have.’ Løftet er fremadskuende. Fremsyn forutsetter tilbakeblikk: ‘Se på det fjellet som dere er hugget ut av’, roper Jesaja, ‘og på den brønn som dere er gravd ut av.’

Hvordan kan vi se fremad som samfunn, eller som Kirke, for den saks skyld, vi som i stor grad er overgitt kollektivt hukommelsestap? Ordet vi venter på, er Ordet ‘som var i opphavet’. Vi må ta av oss overfokuserte briller som gjør kortsyntheten verre og kontemplere det veldige rom vi kommer fra. Vi må bli lik ugler som våker skarpsynt midt i natten.

Share

Mest vesentlig

Det er motkulturelt å kalle thomistisk kristologi ‘denne mest vesentlige gren av teologien’. Lenge leve motkultur! I en dyptpløyende anmeldelse, minner Fr Robert Imbelli oss om at det er grundig gjennomtenkt, grundig uttrykt dogma som gjør beretningen om Jesus til evangelium. Dog, hvor mange moderne, samtidige uttrykk for kristologi ‘støtter opp om Tradisjonens oppfatning av Guds enestående inkarnasjon i Jesus Kristus’? Blir de ikke ofte værende på et nivå som kun ‘ser Jesus som en inspirert profet’? Tenk på prekener du har hørt. Tenk på sammenbruddet i ekklesiologien. Det skjer fort at vi, ‘ved å fare lettvint over ontologisk refleksjon, mangler ressursene vi trenger for å underbygge det Nye Testamentes bekjennelse av Kristi ensartethet og dets utarbeidelse av Kirkens bekjennende og konsiliære Tradisjon.’ Ved juletider bør vi tenke på denslags. Synger vi  overbevist ‘Venite adoremus’ eller simpelthen ‘Hurra for deg’?

Share

Ubegripelig

‘Det skje meg etter ditt ord’, sier Jomfru Maria, i det hun blir Theotokos. Hun viser oss hva det betyr å vandre, som Paulus skriver, ‘ved det vi tror på, ikke ved det vi skuer’ (2 Kor 5:7). Ambrosius av Milano sier det samme på en annen måte:

Incomprehensibilis incomprehensibiliter operabatur in Matre.

Med andre ord: ‘Den Ubegripelige virket ubegripelig i sin Mor.’ Vi har liten toleranse, nå om dagen, for det som er ubegripelig. Vi foretrekker det enkle og greie, det ukomplisert uttrykte, det horisontale og (ideelt sett) det risikofrie. Hvis vi vil inntre i troens mysterium og forbli der, må vi løsrive oss radikalt fra vår platte betingethet, våre fordommer.

Share

Nivåheving

Filosofen Pascal Bruckner, som skrev Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?, beskriver seg selv som ‘uimottagelig for tro’. Derfor er det interessant når han, i et nylig utkommet essay, kommenterer sammenbruddet av katolsk praksis i Frankrike og globalt:

‘Jeg er viss på at Kirken kun igjen vil finne nåde blant de unge hvis den tilbyr en livskunst som på samme tid er tolerant og krevende, uten å gå på akkord med egne prinsipper. En religion må arbeide med å heve menneskers nivå, ikke smigre deres tilbøyeligheter.

Så: ‘Der finnes ingen kultus uten mysterium. Ved å ville nærme seg hverdaggspråket for å forføre de troende, risikerer man å skyve dem bort.’

Share

Uventethet

For oss som hører den opplest idag, like oppunder jul, er bebudelsen til Akas (Jesaja 7:10-14) full av lys og sødme. Akas hørte den annerledes. Han gikk og ventet på Judas utslettelse. Assyria mobiliserte et massivt angrep. Så stor var frykten som rådet i Jerusalem, sier Jesaja, at Akas’ hjerte ‘og hans folks hjerte [skalv], likesom trærne i en skog skjelver for vinden’. Akas var ingen god konge. Tvert imot. På det religiøse plan, begikk han forferdelige kompromisser. Politisk var han prinsippløst pragmatisk. Til denne agnostiske monark, i disse forpinte omstendigheter, gis løftet: Jomfruen vil bli fruktsommelig; Gud vil være med dere; Emmanuels mysterium vil åpenbares. Sekler gikk før løftet ble oppfylt, men det lå fra den dag av i luften, resonnerende, orienterende, håpefullt. Gud taler til usannsynlige mennesker, til usannsynlige tider. Vi får være oppmerksomme.

Share

Angelus

Hvordan Angelus-klokken, inkulturert i luthersk praksis, kan forme et samfunn, beskrives i Selma Lagerlöfs Jerusalem:

‘Alla i församlingen […] visste ju, att ingen af sockenfolket försummade att läsa sitt fadervår, kyrkklockorna ringde. Och att hvarje eftermiddag, sexringningen ljöd, afstannade allt arbete både inne och ute, männen lyfte hatten, kvinnorna nego, och alla stodo stilla, lång stund som åtgår, för att utsäga Herrans bön. Alla, som lefvat i den där socknen, måste också erkänna, att de aldrig tyckt Gud vara väldig och hedrad, som de om sommarkvällarna sågo liarna hejdade, och plogarna stannade midt i fåran och sädeslasset lämnadt midt i aflastningen bara för ett par klämtslag. Det var, som om folket visste, att Vår Herre just sväfvade fram öfver socknen en aftonsky, stor och väldig och god och utsående välsignelser öfver hela bygden.

Share

Støtte og søyle

Et par sitater i en artikkel George Weigel skrev nylig, gav meg lyst til å lese William Faulkners takketale fra banketten i Stockholm 10.12.1950, etter at han hadde fått Nobelprisen. Utsagnet rettes til forfattere, men gjelder oss alle, egentlig:

‘Mennesket er udødelig, ikke fordi det alene blant skapninger har en uutslettelig røst, men fordi det har en sjel, en ånd i stand til medlidenhet og offer og utholdenhet. Dikterens – forfatterens – oppgave, er å skrive om den slags ting. Han har privilegiet av å hjelpe mennesket til ikke å gi opp. Han løfter dets hjerte ved å minne det om motet, aktelsen, håpet, stoltheten, medlidenheten, miskunnet og offeret som før har vært det til ære. Dikterens røst trenger ikke å være kun beretningen om mennesket. Den kan være støtten og søylen som hjelper menneske til å holde ut og seire.’

Share

Natt

‘Gud er lys og i ham finnes intet mørke’ (1 Jn 1:5) Dog skaper han mørke (Jes 45:7). Mørket, om det omgir oss eller finnes inni oss, er ikke alltid av det onde. Det kan inngå i Guds forsyn og åpenbare lyset. Refrenget i Frans av Assisis Skapningenes lovsang er på alles lepper. Godt er det. Men husker vi følgende vers? ‘Priset være du, min Herre, for Bror Ild. Ved ham opplyser du natten. Vakker er han og jublende, motstandsdyktig og sterk.’ Hvem ville, uten nattens mørke, legge merke på lang avstand til bålet som viser oss vår pilegrimsreises mål, tegn på et trofast, men diskret fellesskap, et tegn som lokker uten å blinde?

Laudato si’, mi’ Signore, per frate Focu, per lo quale ennallumini la nocte: ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.

Share

Ekthet

Stephen Lloyd-Moffetts bok om Biskop Meletios av Nikopolis er full av nyttig utfordring for leseren. Her er et eksempel: ‘Tidligere generasjoner beholdt en obligatorisk overflate av anstendighet, om de så hadde mistet overbevisningen. Dette strakk ikke til for å pålegge ungdommen noe. Ungdom vil ha ekthet! Når de ser eldre menneskers uekthet, gjør de opprør. Vi kristne – og jeg, som prest, åndelig far og biskop – sier til alle: «Streb etter ekthet, indre ekthet, som alene vil la dere nå andre mennesker. Ikke en fasade, ikke en maske.» De unge ønsker seg noe dypere. De søker ekthet. Det er synd at de ofte har stått uten noen som kan lede dem.’

Som Herren sa til Abraham: ‘Gå for mitt åsyn og vær hel [הִתְהַלֵּ֥ךְ לְפָנַ֖י וֶהְיֵ֥ה תָמִֽים]’ (Mosebok 17:1).

Share

I perspektiv

Jeg tenker på noe som slo meg da jeg, for en tid siden, så en storartet utstilling i Musée Cernuschi: ‘Malerkunst utenfor verden: Munker og vismenn i Ming- og Qingdynastiene’. Det som gjorde inntrykk, var menneskets plass i universet. Maleriene er stort sett landskapsskisser. De minner oss om at kunstnerisk oppmerksomhet i forhold til naturen var velutviklet i Østen århundrer før den ble integrert i vestlig kunst. Nesten alltid er et menneske, eller en gruppe folk, med på bildet. Men for å se deres nærvær, må man nesten bruke lupe. Mennesket settes i sammenheng av verden som omgir det. Idag har vi satt perspektivet på hodet, med fatale følger. Disse tilbaketrukne malerne fra tidligere tider kaster et mildt, velgjørende lys på tesene i Laudato si’.

Flere av verkene er gjengitt på museets nettside her.

Share

Se mot øst

Rowan Williams’ Looking East in Winter krever innsats av leseren. Det er som seg hør og bør. Boken gjenspeiler en dialog med kristen ortodoksi som har vart et helt liv. Williams gir oss blant annet en fabelaktig utlegning av hellig dårskap. Og for en trøst, her og nå, å bli minnet om følgende: ‘Å være naturlig er, for en hvilken som helst ting, å eksistere etter Guds hensikt, å være i den tilstand Gud skapte den i, som han skapte den for å nå.’

Et bidrag til ukens Årets Bøker-bilag i The Tablet.

Jeg hadde gleden av å føre en samtale med Rowan Williams da boken ble lansert i sommer. Den finner du her.

Share

1729

Jeg gleder meg over historien fortalt i en storartet bok av Richard Dawkins om et møte mellom to venner. Begge var Cambridge-baserte matematikere. Inderen Ramanujan, et i stor grad autodidakt geni, lå på sykehus i Putney i 1920, dødssyk. Her fikk han besøk av G.H. Hardy. ‘Hardy, som alltid hadde vondt for å innlede en samtale, sa, sannsynligvis uten å ha hilst først og utvilsomt som sin første bemerkning: «Nummeret til drosjen jeg tok var visst 1729. Det forekom meg et temmelig kjedelig tall.» Ramanujan svarte oppglødd med det samme: «Nei, Hardy! Nei, Hardy! Det er et høyst interessant tall! Det er det minste tallet som kan uttrykkes som en sum av kubetall på to forskjellige måter.»‘ For å se hva noe har muligheten til å være, kreves en opplyst, oppmerksom forstand.

Share

Herlighet

‘Spiritus Sancti resonet per omnem gloria mundum.’ Ofte har jeg bedt ordene fra dagens Vigiliehymne, men først i dag morges slo det meg hvor storartede de er. Hvem skulle ha trodd at den Hellige Ånds herlighet resonnerer gjennom hele verden? Vi burde lytte mer etter det herlige.

Storartet er også lesningen Kirken gir oss, fra Ambrosius’ brev til en prest: ‘Du skal samle vann, vannet som utøses av profetiske skyer, fra mange kilder. […] Fyll din sjel slik at jordsmonnet ditt ikke tørker ut, men vannes av egne kilder. For han som leser og begriper, fyller reservene; og én som har fulle reserver, kan øse ut livgivende vann til andre. Derfor sier Skriften: ‘Hvis skyene er fulle, vil de utøse regn over jorden.’

Share

Kall & oppgave

At menneskeheten kjører med topphastighet mot en murstensvegg, er ikke lenger en paranoid hypotese; det ligner forutsigbar, skremmende fatal prognose. I kjølvannet av COP26 ser vi på mange hold trett resignasjon. Den fører til håpløshet. Hvorfor kan vi ikke mobilisere oss til handling?

I et gripende foredrag holdt i Leeds 22. november, hevder Dr Carmody Grey at den grunnleggende årsaken er antropologisk, grunnfestet i vår manglende evne til å gjenkjenne, og handle utfra, vårt kall, vår særlige oppgave som mennesker. Hun snakker om dannelsen vårt begjær trenger, om verdier av verdier, om behovet for en ny humanisme tuftet på solidaritet, i det hun hevder: ‘Når vi anser oss selv som uavhengige av hverandre, begår vi en kontinuerlig feildiagnose.’

Dr Grey argumenterer grundig og lidenskapelig. Slik lidenskap trenger vi mer av. Foredraget begynner 4 1/2 minutt inn i opptaket.

Share

Slik har jeg gjort den

Jeg så Roland Joffrés film The Mission første gang da jeg var student, henført. Den taler like sterkt etter et kvart århundre. ‘Vi må virke i verden, og verden er slik’, sier Portugals guvernør mot slutten. Det pavelige sendebud svarer, ‘Nei, Signor Hontar, slik har vi gjort verden. Slik har jeg gjort den.’ Sjelden er det blitt mer episk demonstrert at det er noen forbund Kirken simpelthen ikke kan inngå. Jeg tenker på noe Fabrice Hadjadj har skrevet om et annen jesuittisk misjonsprosjekt: ‘Slik en flekk fremstår mørkere på kjolen til en pike som går til Første Kommunion enn på en sjauers bukser, veier synd tyngre i en kristens sjel, for den kristne begår den omgitt av større lys, og skitner til Kirkens ansikt.’

Share

Edel krone

Dagens vigilielesning, en tekst av Johannes av Damaskus (PG 95, 417ff.), taler til Kirken i synodal prosess:

‘Du har ydmyket deg slik, Kristus min Gud, for å bære meg, ditt bortkomne får, på dine skuldre. Du lar meg gresse på grønne enger. Ved dine hyrders hender, forfrisker du meg med den rette læres vann. Du selv har vært hyrdenes Hyrde; nå leder de din egne, utvalgte flokk. Også meg har du kalt, Herre, ved din biskops hånd, til å tjene ditt folk. […] Gjør sinnet mitt rent. Gjør hjertet mitt rent. Led meg langs den riktige vei, lik en glødende lampe. Når jeg åpner min munn, legg dine ord i den. […] La ikke mitt hjerte forføre meg hverken mot høyre eller venstre. La isteden din gode Ånd føre meg langs den rette vei. Hva enn jeg gjør, la det være i henhold til din vilje, like til det siste. Og du, Kirke, hvis hjelp kommer fra Gud: Du er en opphøyd forsamling, den fullkomne renhets edle krone. Gud hviler i deg. Motta fra oss troens lære fri for feil. Den styrker Kirken, slik Fedrene overgav den til oss.’

Share

Guds miskunns skog

Jeg skriver av her, i en bok, fra mitt hjertes arkiver
den dag da jeg sluttet å frykte Gud med skyggefull frykt.
Tror du det var dagen jeg målte min grad av dyd
og fikk øye, ved fortjenestens vindu, på en krone som lå nær?
Å nei! Det var snarere dagen jeg innså for fullt
at jeg utgår fra intet og stadig trekkes mot intet;
at mine henders arbeid kun er et gjøgleri 
fremført for den verdigste blant konger, hvis rike ikke har noen ende.
Så reiste jeg meg opp, da, fra egoets åkre, 
som jeg dyrket lidenskapelig og stolt hadde forsvart.
Jeg gikk ut av meg selv og inn i den skog som er Guds miskunn.
Jeg blir værende her. 

Jessica Powers (1905-88)

Share

Forundring

‘Følg med./La deg forundre./Sett ord på det.’ I advent taler Mary Olivers korte dikt med særlig myndighet. At det finner gjenklang i Fides et Ratio beveger meg dypt. Encyclikaens kontemplative forfatter påpeker følgende: Vesentlige elementer av kunnskap

‘finner utspring i den undring som vekkes i oss når vi betrakter skaperverket. Mennesket forundres ved å oppdage seg selv som en del av verden, bestående i forhold til andre deler som, lik mennesket, deler en felles skjebne. Dette er utgangspunktet for en reise som fører det til stadig nye grenser av innsikt. Uten forundring, ville menn og kvinner henfalle til dødelig rutine og litt etter litt bli ute av stand til å føre et liv som er genuint personlig.’

Men hvem, i disse tider, setter av tid og har sjelefred nok til å undres, undrer jeg?

Share

Felles liv

‘Kristus dannet et fellesskap sammen med de Tolv. En prest kan ikke leve alene! Han risikerer sterkt å isolere seg selv og å fanges i bare sin egen tankegang hvis han ikke lever i dialog med legfolk eller andre prester. Se på den hellige Augustin: Han bodde sammen med sin geistlighet. Det er nødvendig å finne muligheter for at prester kan leve i fellesskap, selv om det fordrer stor ydmykhet fra deres side.’

Tanker formulert av Kardinal Robert Sarah i et intervju for noen dager siden. De underbygges av historiske kjensgjerninger. Igjen og igjen, gjennom Kirkens historie, ser vi at gjenoppdagelsen av radikalt felles liv har ført til en fornyelse av presteembetet.

Share

Å bli et menneske

Da Gérard Philipe døde 25. november 1959, brøt det ut landesorg i Frankrike. I sin siste bok, gjenforteller Jérôme Garcin skuespillerens liv og død. Han mener Philipe inkarnerte behovet for katharsis etter Annen Verdenskrig; ja, at han stod, i etterkrigstiden, for den franske nasjons edleste forhåpninger. Han representerte også noe annet og dypere. Maria Casarès bemerket at han var ‘Et menneske som stormende og ildfullt søkte å bli et menneske.’ Han visste at tiden var kort. I et intervju med bladet Arts, ble han spurt: ‘Hvilken tanke opptar deg?’ Han svarte, ‘At jeg har så mye jeg må gjøre, og at det haster.’ Så: ‘Hva overrasker deg ved livet?’ Replikken lød: ‘Hvor kort det er.’ Heldigvis har vi både filmene han spilte inn og mange lydopptak — dette, for eksempel, en fabelaktig opplesning av Georges Duhamels Mozart fortalt for barn.

Share

Det fremmede

Når Navid Kermani taler, spisser jeg ører. Få synsere har hans brede perspektiv, dype kultur og elegante skrivekunst. I avisen Die Zeit argumenterte han nylig, i et stykke om tyske styrkers tilbaketog fra Afghanistan, for en fornyet politikk som rekker hinsides demagogi og enkle svar. Det må da, skriver han, finnes et rom mellom passivt utenforskap og aktiv krig? Det burde være politikkens mulighets rom, hvor man søker løsning på problemer som ser håpløse ut, overvinner likegyldighet og fostrer felles innsats for godt gjennom grundig samtale, utholdenhet og tålmod. ‘Politikk går ut på å vise interesse utover det som er vårt eget, altså for det fremmede, om så kun av den enkle, selviske grunn at vår egen fred og velstand ikke vil vare særlig lenge når nød og vold har overhånd i fjerne verdensstrøk. Det fremmede blir da til det egne i form av flyktninger, angrep og skrekkvisjoner som, jo lenger vi lever med dem, bryter ned vår egen sjel og samfunnets siviliserthet.’ Kermanis Vantro undring, en vakker bok, er tilgjengelig på norsk.

Share

Frihet

‘Skal vi ikke la folks frittfødte sinn forbli fritt?’ Spørsmålet stilles av Didymus, en romersk soldat, i Händels oratorio Theodora, satt til en libretto av Thomas Morell. Händel vurderte det som et hovedverk. Det er synd at det i stor glad er glemt. Ukens oppføring i Paris, med glimrende solister, var en tiltrengt oppvåkning. Handlingen foregår i Antiokia på Keiser Diokletians tid. Alle borgere forpliktes, med trusel om dødsstraff, til å delta i hedenske riter. For den kristne Theodora er saken klar: Intet kompromiss er mulig, om hun ellers er styresmakten lojal. Guvernøren Valens utbryter hånlig: ‘De kan ikke være Caesars venner som ei dyrker Casears guder.’ Slik lød premissene for århundrer av kristendomsforfølgelse. Hva skjer når Ceasar, om han så finner form i et sosialdemokrati, ikke lenger anerkjenner noen guder? Hvilket politisk og sosialt rom blir igjen for dem som tror? I Theodora, står bekjennelsen, ‘Jeg er en kristen’, for et ultimatum. Det gjør én ettertenksom.

Share

Umålbare dyp

Sinne koker gjennomgående i Philippe Sands’ bok. Det får iblant beretningens lokk til å fare i været, men aldri særlig lenge. Stort sett forblir historien innen rammen av en grundig, rettshistorisk undersøkelse. Resultatet er oppslukende lesning.

Vi får, som Rebecca Abrams bemerket i The Financial Times, ‘en timelig påminnelse om at forbrytelser mot menneskeheten ikke utspiller seg kun på staters og regjeringers nivå. De skjer også i hemmelige, umålbare dyp i menneskers sinn og hjerter.’

Boken viser hvor langt vi kan gå for å lutre minnet om én vi har elsket (og derved vår egen selvforståelse), konsekvensene av villig samspill med urett og de perverse ringvirkninger som oppstår når høye, endatil sublime, idealer underlegges politisk pragmatisme. Sands har forfattet en slags almengyldig lignelse, full av relevanse her og nå.

Share

Humor

‘Humor har noe befriende ved seg. […] Humoren er ikke resignert; den er trassig. Den står ikke baret for jegets triumf; lystprinsippet seirer også ved at det slik får til å hevde seg mot ufordelaktigheten i faktiske forhold.’

Sigmund Freud, Der Humor, 1927

Jeg vet ikke hva Freud ville ha tenkt om denne reklamen, men han ville nok ha billiget prinsippet den står for: godlynnet, befriende humor midt i et travelt bylandskap, i en sammenheng hvor mange er engstelige for mangt.

Share

Santa Cecilia

Da Thérèse Martin (vi kjenner henne som den hl Thérèse of Lisieux) besøkte Roma i 1887, var hun innom klosteret Santa Cecilia i Trastevere. Hun hadde antatt at Cecilia var musikkens skytshelgen fordi hun sang pent. Hun oppdaget at, nei, utnevnelsen ble gjort ’til minne om den jomfruelige sang hun hadde fremført for sin guddommelige Brudgom i hjertets dyp.’ Umiddelbart omsluttet Thérèse henne med vennskapets ømhet (A 61 verso).

Historien om Cecilia, en av Kirkens tidlige martyrer, har inspirert utallige kunstverk. Et som er meg kjært er denne sangen. Jeg hørte den første gang fremført av La Trova de Las Faez. Komponisten, Manuel Corona, var en bohem. Teksten er ikke særlig from. Men den viser hvordan en helgens arv kan gjennomsyre kultur slik at den blir det naturlige prisma gjennom hvilket dyp erfaring forestilles, fremstilles og tolkes.

Share

Kvelden før

Turgenev’s roman utspiller seg like før Krimkrigen bryter ut, men tittelen henviser i minst lik grad til den unge heltinnen Yelenas erfaring når vi følger henne fra umoden ubesluttsomhet til beinhard hensikt. Det er ikke noe kunstlet i skissen. Når Yelena spør seg, halvveis gjennom boken, ‘Hva er hensikten med å være ung? Hva lever jeg for? Hvorfor har jeg en sjel? Hva er det alt dette handler om?’, er smerten hun opplever håndgripelig. Derfor tiltrekkes hun mot den bulgarske patrioten Insarov: ‘Når han snakker om hjemlandet sitt, blir han større og større. Hans fremtoning foredles, stemmen hans blir som stål. Man får inntrykk av at han ikke ville senke blikket for noe menneske i hele verden. Og han er ikke én som bare snakker – han har gjort ting og vil fortsette å gjøre dem.’ Yelena ender også med å gjøre ting. En sterk beretning om vekst og beslutning.

Share

Sjelden glede

‘Violettas scenekunst bedret seg, hun ble friere. Hun kastet av seg alt det ytre, alt unødvendig og fant seg selv. Dette er en sjelden, opphøyd glede for en kunstner. Plutselig hadde hun krysset den udefinerbare grensen som åpner for skjønnhet. Publikum livnet til og lot seg henrykke. […] Sangerinnen ble båret avsted, løftet av en medfølelsens bølge. Hun overgav seg bølgen med tårer som strømmet fra en blanding av kunst og reell lidelse. Ansiktet hennes var forvandlet. Stilt overfor det skrekkinngytende bildet av en død som plutselig var rykket nær, brøt ordene frem fra henne i et utbrudd av bønn som steg mot himmelen: : Morir sì giovine! Hele teateret skalv av forrykt applaus og ekstatiske utrop.’

Ivan Turgenev, Kvelden før, kapittel 33.

Share

Glassklar våkenhet

Da Patrick Leigh Fermor besøkte klosteret Saint-Wandrille midt på 50-tallet, ble han, etter en første tid med rastløshet, overveldet av søvn ‘så dyp at den kunne ha vært påført av et hypnotisk heksebrygg’. Så, litt etter litt, tok en forvandling til. Trettheten gav etter for glassklar våkenhet. Hva skjedde? ‘Forklaringen’, skrev han, ‘er enkel nok: begjæret etter samtale, bevegelse og nervøs selvutfoldelse jeg hadde bragt med meg fra Paris, fant hverken svar eller kontrast på dette stillhetens sted. Det fremkalte ikke noe ekko. Etter en stund å ha veivet patetisk med armene i et vakuum, døde det hen av mangel på stimulans og næring. Den oppsamlede utmattelsen alle folk av vår tid vel bærer på, fikk slik fritt uttrykk. Den oppslukte alt.’

Siden det Herrens år 649 har det funnes klosterliv på dette sted, hvor trette har funnet hvile, forsnakkede stillhet, håpløse håp.

Share

Takknemlighet & ansvar

Hvordan ser du den kreative spenning mellom gammelt og nytt i en tid som vår, som kaster seg på kne foran all nyvinning?

Du gjør rett i å kalle spenningen ‘kreativ’. Å leve innen slik spenning forutsetter takknemlighet for det som overgis meg og erkjennelse av ansvar for det jeg mottar. Takknemlighet og ansvar: To egenskaper som forvitrer, frykter jeg, i verden vi lever i, verden vi selv har vært med på å bygge. Derfor må vi øve og utøve dem, lik husbonden i evangeliet som bærer frem nytt og gammelt av det han har. Bildet forutsetter at jeg tålmodig samler skatten først.

Min samtale med Daniel Capó Laisfeldt, utkommet på spansk, er nå tilgjengelig på engelsk også. Du finner den her.

Share

Fornyelse

En spørreundersøkelse utført av The Angus Reid Institute bad nylig kanadiske ledere om å gi uttrykk for prioriteter i forhold til samfunnets felles beste. Resultatene er tankevekkende. Av ledere under 30, mente bare 23% at tidligere generasjoners virke er noe å bygge på. 30% vil fokusere på å rette opp feil tidligere generasjoner har begått, mens 47% satser på å starte på nytt for å strukturere samfunnet annerledes. Tendensen er den samme i neste aldersgruppe. Den reflekterer, tror jeg, en holdning spredt gjennom hele den vestlige verden, tynget av tretthet, skuffelse og angst. Men hvordan restrukturere samfunnet og gjøre alle ting nye uten klare felles begreper om finalitet? Kristne burde ha vektige bidrag å kommer med her. Man da må vi først styrke egen målbevissthet — rette de hengende hender og de maktløse knær (jfr. Heb 12:12).

Share

Fengslet

Ved inngangen til kvinnefengselet i Hildesheim står en åpen bok utstilt i et monter. Den inneholder tekster skrevet av de innsatte: et opplyst, bevegende foretak. Her og nå viser boken et dikt datert 28.10.2021:

Ingen støtte fra mange av dem jeg hadde gått i bresjen for./Smertetimer har jeg utholdt, for fingrene mine var brent./Altfor ofte har de gjennom mitt liv gjennomboret meg med deres sverd./ Altfor mye tid har jeg kastet bort på dem som ikke var det verd.

Et uttrykk for smerte og resignasjon, for lærdom oppnådd med møye, for ønsket om noe bedre. Jeg håper Angies brente fingre finner salven de trenger. Jeg håper hennes gjennomborede hjerte igjen blir helt — og at én som er verdig venter på henne.

Share

Belsasar

‘Veid er du på vektskål og funnet for lett.’ Uttrykket er blitt et ordtak på mange europeiske språk. Husker vi dets kilde? Vi møtte den i dag morges, som lesning i dagens første tidebønn. Belsasar var sønn av Nebukadnesar, irettesatt for sitt overmot og sin selvtilfredshet. Men hvem husker vel lekser pålagt våre fedre og mødre? I bevisst gudsbespottelse, profanerte Belsasar karene fra Jerusalems tempel. Slik, tenkte han, kunne han vise at han stod hinsides normer. Da la han med ett merke til skriften på veggen: Et ordknapt orakel som nøkternt slo fast at det finnes grenser som er endelige. Å overstige dem, er å kaste seg inn i ødeleggelse. Heine gav historien poetisk form. Diktet ble tonesatt av Schumann. Ian Bostridges tolkning har en intensitet som gir lytteren gåsehud. Plutselig innser vi at dette dreier seg om mer enn bare gjenfortellingen av et gammelt eventyr. Det dreier seg om kriteriet for valg vi selv står overfor.

Share

En portal

Jeg ble så glad da jeg så denne portalen i gamlebyen i Hildesheim, ikke kun fordi den verdig står som anklage mot den banale formløshet i mye samtidig arkitektur som utelukker all dekorasjon uforenbar med en industriell rugekasses strømlinjeformede design; men fordi den uttrykker noe om livsholdningen til huseieren som bestilte den dengang, i 1705. Det gjør noe med én, vil jeg tro, å gå stadig ut og inn under mottoet, ‘Til deg, Herre har jeg alltid satt min lit’.

Share

Insouciance

I Mozarts Don Giovanni er arien Là ci darem la mano full av tvetydighet. Den uttrykker en kynisk forførers forsøk på å lure den uskyldige Zerlina inn i sine armer mens Masetto, hennes forlovede, er opptatt på annet hold. Don Giovanni mislykkes. Musikken er kommet til å stå som uttrykk for skuffet håp. Gabriel Axel bruker den slik, varmt ironisk, i Babettes Gjestebud når den trivelige, men urealistiske Achille Papin drømmer om å gifte seg med pastorens datter. For tre uker siden, i Warszawa, fremførte vinneren av årets Chopinkonkurranse, Bruce Xiaoyu Liu, Chopins Variasjoner over temaet i en tolkning som var ‘livlig detaljert og forunderlig ubekymret’ i følge Gramophone . En brilliant prestasjon, med nøyaktig riktig dose humor.

Share

En liten gnist

‘Hvis den minste gnist av Guds kjærlighet allerede brenner i deg, så utsett den ikke for vinden: Den kan bli blåst ut! Hold ovnen godt stengt, slik at den ikke mister varmen og blir kald.’

Dette var et råd den hl Carlo Borromeo gav sine prester. Han var selv en av de mest virksomme krefter i fornyelsesbevegelsen som fulgte tridentinerkonsilet. Han gikk ikke til orde for passivitet eller en form for kvietisme; men han understreket at utadrettet virksomhet, for å være fruktbar, må gjennomlyses av en ild som er fra Gud. Siste del av kollektbønnen for festdagen hans i dag er en bønn vi kan gjøre til vår egen: ‘Forny din Kirke i din Sønns bilde, så den kan åpenbare hans ansikt for verden.’

Share

Amal

Igår ankom kjempemarionett-dukken Amal Manchester etter å ha gått gjennom Europa fra den syrisk-tyrkiske grensen. Hensikten med reisen var å trekke vår oppmerksomhet mot skjebnen til flyktningebarn. De er til stede på vårt kontinent i stort antall, men hvem legger merke til dem? Amal er 3.5 meter høy. Ingen kunne overse henne. Amir Nizar Zuabi har beskrevet ønsket om å fremkalle en ‘kunstnerisk opplevelse som skaper medlidenhet’. Vi trenger denslags. Politikk uten empati er et pragmatisk spill. Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fastslår: ‘Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.’ Det sier noe om oss at vi trenger, nå om dagen, en dukke til å minne oss om dette.

Share

Alle sjelers dag

Vi lever i en tid som har stadig mer vondt for å tilgi. Ikke at folk blir slemmere, nødvendigvis; men de har i stor grad mistet de bærende konseptene og identitetsskapende beretningene som muliggjør tilgivelse. Det er ikke naturlig å tilgi. Naturen ønsker seg hevn, gjerne i overdrevet monn. Å være kristen, er å tufte livet på tilgivelse: Å be om tilgivelse ydmykt; selv å tilgi raust ved å gi avkall på nag. Når vi møter vår naturlige følsomhets grenser, skal vi se mot korset og huske: Vi tilhører ikke oss selv. Alle sjelers dag forkynner at det virkelig finnes en forlatelse som rekker, i Kristus, hinsides døden. Kirken innbyr oss i dag til å bli bærere av guddommelig miskunn, ved vår bønn og vårt offer. Vår forbønn for de døde synliggjør den kristne revolusjon. Dens manifest forutsetter troen på sjelens udødelighet, på ansvaret vi har for våre valg, på forbønns virksomme kraft, på en Kjærlighet sterkere enn døden. Lenge leve denne fredens revolusjon!

Share

Frykt ikke

Når vi hører navnet Bach, tenker vi umiddelbart på Johann Sebastian, et av de mest lysende genier vår kultur har frembragt, en mann som med god grunn er blitt kalt Den femte evangelist. Men han var ikke en ensom komet som flammet over en ellers mørk himmel. Han kom fra en gammel musikerslekt. Hans stjerne lyser innen en konstellasjon. I stadig større grad viser forskere, utøvere og lyttere interesse for annen bachsk musikk. Denne innspillingen av motetten Fürchte Dich nicht, skrevet av Johann Christoph Bach (1642-1703), er nær fullkommen. I tekstmønstre og subtil polyfoni gjenkjenner vi lenken som forbinder musikken til den bedre kjente Bach, komponistens fetter, med arven etter Schütz. I tillegg møter vi raffinert teologisk følsomheten i måten Kristi løfte til Den gode tyv (‘I dag skal du være hos meg i paradis’) veves inn i Jesajas profeti: ‘Frykt ikke, jeg har frelst deg.’

Share

Enkle ord

Stort er vårt behov for enkle ord som
‘brød’, ‘kjærlighet’, ‘godhet’
hvis vi skal forhindre de blinde
fra å gå seg vill i mørket.
Stort er vårt behov for stillhet – stillhet! –
for at vi, gjennom luften eller i våre tanker,
skal høre stemmen,
den vare, stillferdige stemmen til
duer, maur, mennesker, menneskehjerter
og deres smerteskrik blant alt som
ikke er kjærlighet, godhet, brød.

Halina Poświatowska

Share

Høyst interessant

Salige Sofronij Sakharov fortalte sitt klosterfellesskap i Tolleshunt Knights: ‘Hvis man alltid tenker på seg selv som den siste, gir det å møte andre hver gang en mulighet til åndelig vekst og gavn. Er jeg den første, blir livet infernalt kjedelig. Er jeg den siste, er livet høyst interessant, for da lærer jeg stadig noe nyttig.’

Gila Sacks sa nylig noe lignende om sin far: ‘Han lærte og lærte, og fortsatte å lære hver bidige dag, inntil den siste. Han lærte av bøker, tekster og lover. Han lærte av historien og verdensbegivenheter. Men hovedsaklig lærte han av mennesker. Han oppsøkte mennesker han kunne lære noe av, fra de forskjelligste løpebaner. Og han var alltid på utkikk etter det han kunne lære av enhver person han møtte.’

Å lære å leve sånn!

Share

Løfter

Enhver katolsk prest bærer arven etter geistliges overgrep som en dyp sorg. Å være prest i våre dager, er å leve innenfor et åpent sår. Det er ikke lett, i et sånt klima, å omtale det edle og vakre i prestens kall, eller gleden som er kallets kjerne. Et utsagn som ennå taler med myndighet, synes jeg, er et opptak produsert av den spanske bispekonferansen i 2015.

‘Jeg lover deg ikke at folk vil be deg om hjelp, men at de vil ha bruk for deg.’ ‘Jeg lover deg at du vil nære verden.’ ‘Du vil gå side om side med dem som har det vondt.’ ‘Du vil bekrefte dem som ønsker å finne styrke.’ ‘Jeg lover deg at ikke at du vil møte viktige mennesker, men mennesker som ikke aner hva de er verd.’

Dette er tiden for å sette oss et høyt mål, for så å mobilisere all vår kraft, all vår kjærlighet, for å nå det.

 

Share

Frysetørret aroma

Omtrent halvveis gjennom Nikita Mikhalov og Rustam Ibragimbekovs film Brent av solen (Утомлённые солнцем), bemerker en av deltagerne i et landlig selskap:

Det står ikke så verst til nå for tiden, men livet smaker ikke lenger av noe. Aromaen er borte. For godt.

Utsagnet står i motsetningen til rammen omkring dramaet, som overstrømmer av liv, hengivenhet og sanselig varme. Problemet er at i én deltager, er livet for lengst omkommet innad, frosset av totalitærmaktens kalde hånd. Tilsynelatende vitalitet utad er bare koreograferte dødsrier.  Litt etter litt, sprer kulden seg. Å referere til opplevelsen av å fanges i denne glasiale spindelvev som ‘solbrenthet’, er stor ironi.

Share

På vei til Albania

‘Jeg husker jeg satte avsted sent i august 1996 fra en kjellerleilighet med en av Londons fornemste adresser. Kveldene var fylt, den måneden, av musikk fra det fjerne. Luften vibrerte med opera fra friluftsoppsetninger i en park i nabolaget, hvor fete påfugler på tampen av parringstiden nærmest brøt grenene de satt på i desperat begeistring. Fuglenes kåte skrik blandet seg med bruddstykker fra amatør-fremføringer av Carmen. En berusende blanding av natur og musikk ledsaget min rasende pakking, for jeg var i ferd med å bytte London mot Tirana.’

Slik begynner Joanna Robertsons erindring om hvordan hun ‘snublet borti Albania’, et land om hvilket jeg muligens ikke er alene om å vite for lite. Resultatet er en betagende beretning om et land rikt på farve, skjønnhet, verdighet og tragisk virkelighet, opplevd i løpet av et definerende periode av dets nyere historie.

Share

Å så lys

To dyrebare innsikter fra dagens tidebønner, på festdagen for evangelisten Lukas:

Gregor den Store skrev: ‘Den som ikke har kjærlighet til andre, skal ingenlunde bli betrodd forkynnelsens embete.’ For å tale med myndighet og fortjene andres oppmerksomhet, må vi først og fremst se på dem med velvilje. Vi må ville det som er godt for dem for deres, ikke vår, skyld. Gregor var keiserlig embetsmann før han ble biskop. Prinsippet gjelder, såvidt jeg kan se, for enhver form for offentlig diskurs.

Så, i vigiliehymnen: Evangelisten kalles ‘seminator luminis’. Den som kunne være en såmann som sår lys!

Share

Messiansk Bond

Jeg har vært på kino for å se den nyeste James Bond. Tenke seg til: selv han er blitt en frelser-vismann i våre dager. Han står ikke lenger, som før, i kamp kun mot gammeldags kriminalitet. Han står overfor trusselen om almen utryddelse. En livstruende substans ligger klar for å infiltrere menneskeheten og sette en stopper for dens blomstring. Bond vinner seieren ved å ofre sitt liv. Større kjærlighet har ingen. Det er all grunn til å tro at oppstandelse vil følge i neste episode. Før filmen ble det vist en Cola-reklame med eukaristiske undertoner.

Folk sulter (og tørster) øyensynlig etter pseudo-beretninger om forløsning. Hvorfor har kristne så vondt for å formidle storheten, tiltrekningskraften, skjønnheten og den overveldende troverdigheten ved selve greia?

Share

Tillitskrise

Et lovforslag fra regjeringen er fullt av paradokser. Det fastslår at dagens ungdom når psykososial modenhet sent, men vil pålegge tenåringsskuldre en veldig beslutningsautonomi i tilfeller av opplevd dysfori. En innsiktsfull kommentar: «Vi skal gi barna en gavepakke uten historisk sidestykke: Et stort vakuum, et gigantisk sort hull, der de selv må finne ut av alt på egen hånd, uten annet kompass enn den absolutte relativitet.»

Forslaget utgår fra at «asymmetrisk» samtale er suspekt: at myndighetspersoner (det være seg lærere, foreldre, leger, prester) skal anses som mulige manipulatorer. Selvsagt trengs vaktsomhet. Men hvor vil denne altomfattende tillitskrisen føre oss? Staten tilbyr seg selv som vokter; men hva har vi bevitnet i de siste 18 måneder, om ikke en svekkelse av tillit til staten? Jeg har medfølelse med ungdommen. For noen slag de må kjempe — alene.

Share

Elevasjon

Alain Finkielkrauts samtale med Rémi Brague og Guillaume Cuchet, et opptak fra 9. oktober med tittelen «Har katolisismen ennå en fremtid i Frankrike?», er opplysende og lærerik av flere grunner. Minneverdig ikke minst er Bragues bemerkning:

«En kristen mener at sannheten er å foretrekke fremfor en illusjon, selv fremfor en illusjon som, slik Pushkin sa det, eleverer oss.»

Den eneste stigen verd å klatre er den som fører oss ned i den håndfaste sannheten om oss selv. For å hige mot himmelen, må vi ha bena festet på jorden, også hvis vi slumper å stå på en gjødselhaug.

Share

Dies iræ

Jeg nærmet meg Teodor Currentzis’ tolkning av Verdis Requiem med skepsis først, distrahert av dirigentens Le Chiffre-utseende og av all hoppingen opp og ned på podiet. Når jeg nå har levd med den i et par år, føler jeg beundring. Dette er et verk som blir fremført, ofte nok, som om det var en bravura-forlengelse av Slavekoret fra Nabucco. Currentzis gir det dybden og alvoret tilbake. Hans ensemble Musicaeterna synger Verdi iblant som om han var Rakhmaninov, men det blir ikke rart; tvert imot, det er forklarende. Denne oppføringen er fra San Marco-kirken i Milano hvor Requiem hadde premiere i 1868.

Hvordan i all verden har vi klart å henlegge Dies irae, en så dyp og gedigen bønn, til arkivet?

Share

Når det synes deg å være natt

Hva gjør du når livet med ett rakner, når strukturer du har tatt for gitt faller i grus, når du ikke lenger ser meningen med noe som helst? Ringer du psykologen? Heller du en ny drink? Begraver du hodet i sanden?

Det finnes et alternativ. Rabbineren Joseph B. Soloveitchik gjør rede for det i et medrivende vitnesbyrd jeg lytter til regelmessig, for jeg vil gjerne få del i hans begeistring og dype erkjennelse av hensiktsmessighet.

I aften leste vi til vesper: «Derfor står også profetenes ord fastere enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter» (2 Peter 1:19).

Share

Integritet & oppriktighet

I et brev til sine brødre i Chartreuse (som står i breviaret i dag, på hans festdag) sier den hl. Bruno hvor glad han er for å se dem fulle av iver «erga ea quæ integritatis et honestatis sunt», så «i forhold til alt som har med integritet og oppriktighet å gjøre». Sjeldne egenskaper til enhver tid.

I det jeg leste disse ordene bare timer etter sjokket over Sauvé-rapporten om misbruk, hørte jeg dem som et basunstøt. Kun hvis vi også etterlever dem ivrig, i botens ånd, opplyst av håp, kan Kirken finne fornyelsen den åpenbart trenger.

«Jeg står lik en tigger foran Guds barmhjertighet», skrev Bruno til sin venn Raoul-le-Verd, «og ber ham helbrede alle min sjels sykdommer og oppfylle mine ønsker ved sin godhet.» En bønn å be her og nå.

Share

Et år forløpt

Jeg hørte Jesu stemme si:
«For meg skal mørket fly.
Se hen til meg så blir din dag
som sol ved morgengry.»
Jeg så mot Jesus og der var
lys som falt på min sti,
i dette livets lys går jeg
til min vandring er forbi.

Horatius Bonar (1808-89)
Til norsk ved karmelittene i Tromsø

Share

Viktig fjernsyn

Etter å ha sett, nok en gang, Granadas storsatsing fra 1984, Juvelen i kronen, basert på Scotts romaner The Raj Quartet, spør jeg meg om TV noen gang igjen vil nå slike høyder? Så forfjamses jeg av seriens relevanse nå i beskrivelsen av hvordan et imperium oppløses; av hva som skjer med strukturer skapt for å bære idealer ingen lenger tror på; av ærgjerrighetens prinsippløshet; av rasistisk og klassebasert fordom, om den grunner i enfoldighet eller utilkjennegitt lidenskap; av ren godhet som skyter skudd i gjødselbinger; av Indias besnærende kompleksitet. Da serien ble lansert for 37 år siden, skrev The New York Times: «Juvelen i kronen er ikke bare oppslukende fjernsyn. Det er viktig fjernsyn, et forbilde på hva TV kan få til.» Det forblir, vil jeg hevde, tilfellet den dag i dag.

Share

Grunnleggelser

På Mikkelsmessedagen i 1835 slo en gruppe munker fra Melleray i Bretagne seg ned i Leicestershire for å grunnlegge Mount Saint Bernard, klosteret hvor jeg fikk avlegge mine løfter som munk. Skjønt å snakke om et «kloster» på det tidlige tidspunkt, er å vekke feil assosiasjon. Grunnleggerne fant husly i en gammel rønne med lekt tak i Tynt Meadow, et jorde på eiendommen de hadde fått i gave av Ambrose Phillips de Lisle. Fellesskapet ble grunnlagt på sterk tro, hellig standhaftighet og ren stahet. Med rette snakker vi ofte, nå for tiden, om å «gjengrunnlegge» forskjellige kirkelige fellesskap. Når vi tenker oss muligheten, er det godt å være forberedt på radikal fattigdom, kanskje over lang tid; på samme tid å nære begeistringen, vissheten om å ha noe dyrebar å dele, viljen til å gi alt uten knussel som er en forutsetning for å kunne gi liv til noe nytt.

Share

Hva er sannhet?

Spørsmålet Pilatus en gang stilte forblir relevant, selv om vi helst ikke tenker på det stort. Ofte, mener Kardinal Biffi, i en nyutgitt samling betraktninger, unngår vi å tale om sannhet av redsel for å virke splittende. Han fortsetter:

«Isteden må vi fastslå at siden Gud først tok fatt på skaperverket ved å skille lys fra mørke, er enhver tapt evne til å skjelne ting og begreper fra hverandre, ethvert oppgitt begrep om hva som er og ikke er til, enhver blanding av sannhet og løgn (om vi aktivt fordrer den eller bare drar på skuldrene), enhver forvirring i forhold til godt og ondt, langtfra morgenrøden som innleder en ny æra av forståelse, felleskap og fred; nei, på disse måtene overgir vi oss en absurd nostalgi etter urkaoset.»

Share

Om språkbruk

For to dager siden besluttet regjeringen å gjenåpne landet (for å bruke offisiell terminologi) etter halvannet år med Covid-relaterte restriksjoner. Da jeg slo opp nettstedet til en nasjonal avis, var det første jeg så en leder med overskriften «Slutten på 562 absurde dager». For videre reportasje, måtte jeg rulle meg et godt stykke lenger ned på siden. En såvidt blasert tilnærming ser ut til å ha vært gjengs i andre media også, som om dette var brus som for lengst hadde boblet fra seg — og dét til tross for at språket om «krigsmobilisering», «dødelig trusel» og «nasjonal dugnad» inntil nylig var daglig kost. Et eller annet skjedde omkring midten av juli, da engstelig statistikk med ett ble ført i mindre typer, mens oppmerksomheten ble henledet mot sommerklær- og feriereklame. At de siste 18 måneder har vært en dramatisk tid som har krevd radikal felles handling, er åpenbart. Dog ville det være av interesse å utføre en nøyaktig studie av hvordan nedstengnings-retorikken kom og gikk. Et sånt arbeid kunne hjelpe oss til bedre å forstå, ikke bare hva vi har gjennomlevd, men faktorene som påvirker og danner vår forståelse.

Share

Minnet

Jeg har hatt stor glede av Craig Browns essay i The Times Literary Supplement datert 10.09.2021 under tittelen «Nothing is real». Det er en tekst man burde lese om igjen regelmessig, ja, helst før man skriver noe om noe, eller noen, i det hele tatt. Jeg ble slått av et sitat fra historikeren Lewis Namier, født Ludwik Bernstein Niemirowski og nå kanskje best kjent (en kjensgjerning som ville ha overrasket begge) som Iulia de Beausobres ektemann:

«Vi forventer oss at folk husker fortiden og forestiller seg fremtiden, men det er nå engang sånn at de, når de omtaler eller skriver om historien, forestiller seg den utfra egen erfaring. De forestiller seg fortiden og husker fremtiden.»

Nettopp derfor er det så viktig å overprøve det historiske minnet, særlig når det forankres i dyp deltagelse og når spørsmål om personlig eller kollektiv identitet står på spill.

Share

Øvre geistlighet

Blant menneskene hvis skjebner og tanker betraktes i Daniel Mendelsohns fascinerende, snirklende essay Tre ringer — en beretning om eksil og skjebne, er Erkebiskop François de Salignac de la Mothe-Fénelon (1651-1715):

‘Et portrett malt før hans fall fra nåde viser erkebiskopen med et langstrakt, vennlig ansikt. Den høye, krokede nesen med skarp tipp og den heller kantede haken kontrasteres av de varme, mørke øynene med bryn hevet i noe som slår én som tiltalende oppriktighet — en åpenhet for spørsmål, for muligheter som ikke alltid viser seg i den øvre geistlighets ansikter.’

En bemerkning som maner til ettertanke.

Share

I Mogiła

Da Pave St Johannes Paul II besøkte Helligkorsrelikvien i Mogiła 9. juni 1979, utropte han:

«Pilegrimmer! La oss sammen gå til Herrens kors! Med korset begynner en ny epoke i menneskehetens historie. Dette er nådens tid. Dette er frelsens tid. Gjennom korset har mennesket fått begripe meningen med sin skjebne, med sitt liv her på jorden. Det har oppdaget hvor høyt det er elsket av Gud. Det har oppdaget – og fortsetter ennå å oppdage, ved troens lys – hvor uendelig mye det er verd. Det har lært å måle sin verdighet ved dimensjonen av det offer Gud bragte i sin Sønn for menneskets frelse.»

Nådens tid, frelsens tid er ikke forbi; den er nå, evig løfterik.

Share
Mogiła

Skjør fred

Å dra som pilgrim til klosteret viet den hl. Onuphrius i Jabłeczna på bredden av elven Bug, er å bevege seg inn i unntakstilstand. Rett over grensen blir flyktninger stort sett fra Midtøsten brukt som brikker i et politisk spill. Ikke langt oppover elven, igjen på den andre siden av grensen, holdes militære øvelser som av Reuters får betegnelsen «krigsleker«. Man blir var hvor skjør freden i Europa kan være; hvorledes enkeltmenneskers skjebner overkjøres av historiske prosesser. Utover den helt nødvendige politiske diskurs, hører jeg for mitt indre øre ekkoet av munkenes gjentatte påkallelse ved liturgien i dag morges: Господи помилуй, Господи помилуй, Господи помилуй! «Herre miskunn deg, Herre miskunn deg, Herre miskunn deg!»

Share

Lyngen Blømer

Nå blømer lyngen, mor,
for første gong i verden
utan deg.

Berre for deg
stod markene tindrande
ametyst-farga

stod der og venta på ros
frå deg
den mest inderleg rause.

Ikkje eingong den minste tue
gjekk utakka frå eit møte
med deg.

Åse-Marie Nesse

Share

Gaude Polonia

Ved middagstid i dag ble Kardinal Stefan Wyszyński, en nobel grunnpillar i Kirken, erklært salig ved en høytidelig messe i Warszawa, dog ikke alene. Sammen med ham saligkåret Kirken Moder Elżbieta Róża Czacka (1876-1961). Wyszyński kjente henne godt, verdsatte henne høyt. Hun ble født inn i en adelsfamilie og hadde allerede som barn dårlig syn. En rideulykke i 1898 forårsaket dobbel netthinneløsning. Hun mistet synet for godt. Dette kunne ha blitt hennes livs tragedie, men nei: hun besluttet å vende det til noe godt. Hun viet livet til omsorg for blinde og grunnla en Orden av fransiskansk preg med navnet Korsets Tjenere. Den skulle verne om og utdanne fysisk blinde og samtidig gjøre bot for verdens åndelige blindhet. Det som rørte meg mest i messen var første lesning, strålende fremlest, foran tusener, fra en tekst i blindeskrift av en blind kvinne opplært av Moder Elżbietas søstre. I lesningen hørte vi: «Kom til meg, dere som lengter etter meg» (Sirak 24:19). Hvor slik lengsel finnes, er ingen tilkortkommelse, intet handicap endelig. Noe som synes et hinder kan sågar bli til nåde og kraft.

Share

Rettferd

Da jeg i dag morges ved soloppgang, nedenfor Strahovklosteret i Praha, plutselig befant meg i et smug oppkalt etter Raoul Wallenberg, hadde jeg inntrykk av å ha støtt på, helt uventet, en gammel venn.

Jeg møtte først historien om hans liv i Kjell Gredes film fra 1990, God Afton, Herr Wallenberg. I 2012 skrev Inger Dahlman følgende i en anmeldelse av to nye bøker om Raoul: «I Budapest förvandlades Raoul Wallenberg från dansant élégant, alltid omgiven av vackra kvinnor, till en i slutfasen orakad, svettig, rödögd man, som somnade av utmattning så snart han satte sig ner, men aldrig förtröttades i sina försök att hitta nya lösningar för att rädda liv.»

Wallenbergs eksempel viser hvordan menneskenaturen foredles i én som har latt sin samvittighet våkne til liv – og hvorledes slik oppvåkning kan skje. Det er skandaløst at vi ennå ikke med sikkerhet kjenner omstendighetene omkring Wallenbergs død. Måtte hans minne forbli levende. Raoul Wallenberg er æret i Yad Vashem som en av de «Rettferdige blant folkene«.

Raouls halvsøster Nina Lagergrens Sommarprat fra 2014 er ved å lytte til; likeledes Ingrid Carlbergs program fra i sommer.

Share
Raoul Wallenberg

Ynde

Jesu Kors er et så overveldende paradigma i kristen kunst at det gjerne setter sitt strenge preg på motiver av alle slag. Det inspirerer til ærbødighet, som er et gode. Men iblant behøver vi en annen vinkling. Da Kirkefedrene søkte uttrykk som kunne beskrive hvem Guds evige, inkarnerte Visdom er, refererte de ofte til et vers fra Det gamle testamente:

«Jeg var hos ham lik en mestersvenn; og hver dag var jeg hans fryd. Jeg gledet meg ustanselig for hans åsyn.» (Visdommens Bok 8:22).

I Jomfru Marias Magnificat, som Kirken synger hver kveld til vesper, gjør vi hennes erklæring til vår: «Min sjel opphøyer Herren, min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Lukas 1:47).

En tsjekkisk, gotisk Madonna med Barn som står i korsgangen i Nový Dvůr formidler denne siden av det kristne budskap yndefullt. Den er ikke overfladisk. Tvert imot: den peker mot veldige dyp.

Share

Fornyelse

For tredve år siden idag, ble Jonathan Sacks innsatt som Overrabbiner for the britiske Commonwealth. I innsettelsestalen skisserte han et modig, håpefullt program: «Et fornyelsens tiår». Han forklarte:

«Jeg velger ordet fornyelse med omhu. Jødedommen anerkjenner ikke shinui, men chiddush; ikke forandring, men revitalisering. Og hvis vi ikke fornyer våre institusjoner, synker de ned i økende irrelevans – en langsom død. […] På hundre nye måter må vi søke å la bønnen tale til sjelen, studiet til vår forstand, budene til våre liv; og hvis disse ikke lykkes, må vi søke den hundreogførste måte.»

Å revitalisere, ikke på død og liv å endre; å gjenoppdage potensialet i det vi får overlevert; å la arven forme oss åndelig, intellektuelt og moralsk; å skjelne oppgaven for fremtiden i fortidens erfaring; å vite hvor vi kommer fra, hvor vi er på vei, for hvem vi må stå til svars: dette muliggjør vekst og fremgang, ikke en omstruktureringskarusell som kun går rundt og rundt.

Share

Stemmebruk

I sitt bidrag på fem korte episoder til BBC-programmet The Essay, vurderer operasangeren Peter Brathwaite styrken som ligger i menneskets røst. Men han gjør mer enn som så: fintfølende og elegant, viser han til det politiske potensiale kunst besitter, evnen til å snu om på ting, til å frigjøre. Han forteller om Marian Andersons konsert ved Lincoln-minnesmerket Første Påskedag 1939, foran et publikum på 75,000 mennesker, etter at hun, fordi hun var farvet, var blitt utelukket fra å synge i Constitution Hall. Han peker (troverdig, såvidt jeg kan bedømme) mot de ulike dimensjoner av spenning og forventning som inngikk i Robert McFerrins Rigoletto på The Met i 1956. Det han sier om Vera Halls «sanger sprunget ut av nødvendighet» er både rystende og rørende.

«Den menneskelige røst inneholder så mye», sier Brathwaite, «men trenger, for å berikes og fullendes, en lytter, én som virkelig hører den.» Han utfordrer oss til å lytte på en ny måte; også til å søke vår egen, sanne stemme.

Share

Herskerstaters voldsomhet

Sammen med resten av verden, følger jeg utviklingen i Afghanistan med forferdelse. Fascinert ser jeg igjen på Rory Stewarts dokumentarserie fra 2012, produsert for BBC, Afghanistan: The Great Game — a Personal View. Stewart er et sjeldent fenomen: en politiker som samtidig er vitenskapsmann og oppdager. I 2002, kort tid etter bombingen av tvillingtårnene, gikk han til fots gjennom Afghanistan mutters alene, ledsaget bare av en hund ved navn Babur.

Katastrofale hendelser fremkaller ofte forenklende tolkninger. Stewart hjelper oss til å unngå denslags. Han spør: «Hva er det med dette stedet og herskerstaters paranoia og voldsomhet som fremkaller gjentatt tragedie?» En av hans samtalepartnere i filmen, Akbar Ahmed, svarer: «Kombinerer man hovmod med uvitenhet om denne del av verden, kan man nesten være sikker på å løpe inn i vanskeligheter.»

Stewarts bok The Places In Between er vel verd å lese. Det er også Akbar Ahmeds Journey into Islam: The Crisis of Globalization.

Share

På terskelen

Dom Ildefons Herwegen konkluderte Der heilige Benedikt, ein Charakterbild, en bok som utkom for et århundre siden, med ord som forblir relevante nå:

«Den hellige Benedikt henviser Vesterlandets ånd mot det evig uforanderlig guddommelige, alle skapte åndsvesens endelige mål. Han viser hvordan mennesket bevarer sin verdighet i den grad det forblir i Guds bilde; samtidig lærer han oss hvordan et menneskelig samfunn kan bygges opp her på jord. Måtte vesenstrekkene i portrettet av den hellige Benedikt — hans sterke, sjelsforvandlende Kristuskjærlighet, Antikkens edle og balanserte form, hans dype mottagelighet for tidens lengsler og behov — forbli umistelig arvegods for hans etterfølgere i den nye verdensepoke vi står på terskelen til.»

Share

Salmer i en Twittertid

Lesningsgudstjenesten i dag morges gav oss et avsnitt fra Pius Xs encyclica Divino afflatu. Det handlet om den skatt som Salmenes Bok utgjør. Utover evangeliene – som selv er fulle av gjenklang fra Salmene – har ingen tekst satt dypere spor på kristen bevissthet. Våre forfedre brukte sine ypperste evner på å lage illuminerte Psaltere (som dette fabelaktige manuskriptet fra Bysants). Den dag i dag utgjør Salmene grunnstammen i liturgisk bønn. Alle geistlige og ordensfolk er forpliktet til å be dem hver dag. Det er en salig forpliktelse. For å la sitt liv prøve med utholdenhet, stadig på nytt, i lyset av denne uutgrunnelige bok er forvandlende. Det er en praksis vi skal nære omsorgsfullt, omhyggelig i vår Twittertid.

Share

Helt gresk

Lanseringen av nettsiden står også for lanseringen av et parallelt prosjekt: en høytlesning av evangeliene på gresk. Det er stadig strid i disse dager om bibeloversettelser; altså er det vesentlig å studere kildene med grundig innsikt. Mitt greskstudium har vært beriket av gode lesninger. Elli Lampetis innspilling av siste del av Matteusevangeliet var en åpenbaring. Deretter satte W. Sidney Allen meg på sporet av klassisk uttale. Jeg innbiller meg ikke at innspillingene mine har krav på akademisk autoritet. De er rett og slett en lectio divina jeg deler som amatør, som én som elsker teksten han leser, i håp om at prosjektet kan inspirere, kanskje hjelpe, andre til å elske og forstå den bedre. Markusevangeliet ligger ute på Spotify.

Share

Modent menneske

Jomfru Marias opptagelse i himmelen viser oss hvilke høyder vår natur kan nå, frelst og gjennomlyst av Ordet. Én som bragte dette troens mysterium nær var Sr Marie-Ange de Chamas som døde på denne høytiden i fjor, 53 år gammel. Jeg møtte henne aldri, men fikk anledning til å delta i hennes begravelse. Den opplevelsen var blant det viktigste som skjedde meg i 2020. Også jeg får seile i kjølvannet av glede og takknemlighet hennes liv har etterlatt. Jeg har hengt et bilde av Sr Marie-Ange på biskopens kontor. Det minner meg om hva som virkelig teller, noe verden i stadig større grad glemmer, ja, til og med vil skaffe av veie.

Du kan finne et stykke jeg skrev om Sr Marie-Ange i The Tablet her.

 

Share

Ankerfeste

Tidlig i Marilynne Robinsons Jack (2020), fjerde bind i Gilead-romanene, samtaler Della og Jack i et forsøk på å fastslå hvor et menneskes sanne jeg er forankret:

‘Jeg mener bare at vi har å gjøre med—ja, hvem som helst, et hvilket som helst menneske, så den personens egentlige liv, alt det de ikke mente eller ikke kunne si, alt de ønsket seg eller sørget over. Det er virkeligheten. Så det virker liksom uunngåelig at det skulle finnes noen, en slags ånd, som kjenner verden slik. Det mener nå jeg. Hvorfor skulle så my virkelighet, ja mesteparten, ikke ha noen betydning? Sånn ser jeg saken.’
‘Ånden ville ikke nødvendigvis bli særlig imponert, alt etter tilfellene.’
Hun ristet på hodet. ‘Jeg tror simpelthen det må finnes en Jesus for å kunne utbryte ‘Så vakkert!’ om det som ingen ellers noen gang får se. De dyrebare tingene fortjener oppmerksomhet, hva som enn skjer med alt det andre.’

Share

Uten mørke

Antifonet til Magnificat til vesper i kveld, festen for Skt Laurentius, bygger på et utsagn tilskrevet denne martyren fra 300-tallet:

Mea nox obscurum non habet, sed omnia in luce clarescunt. 

‘Min natt er uten mørke; ja, alt skinner klart i lyset.’

Budskapet lyder med særlig myndighet i den nordnorske somernattens duse solskinn.

Share

Humanitas

På latin står ‘humanitas’ for ‘vennlighet’ eller ‘medlidenhet’, egenskaper ansett for å være spesifikt menneskelige. Når vi ser hvordan folk lever sammen her i verden, er det fristende å bli kynisk. For å minnes om hvordan et menneskelig liv ser ut, lytter jeg regelmessig om igjen til David Notts samtale med Kirsty Young i et opptak fra 2016. Dr Notts innsats som kirurg i krigsrammede områder er inspirerende. Han refererer også et sterkt møte med Dronning Elizabeth II. At hun reagerte som hun gjorde på Notts sårbarhet, viser hva ‘majestet’ består i.

Share

Hegren

Så tung
er hegren, den langstrakte, langhalsede;
det overrasker alltid
når hennes røkfarvede vinger åpnes
og hun vender seg bort
fra det tykke vannet,
de svarte grenene
i sommertjernet;
så, sakte, stiger opp i luften
og forsvinner.
Jeg trekker da, hverken for første eller siste gang,
et dypt åndedrett
av glede; og jeg tenker meg
hvor usannsynlig det er at døden er et hull i bakken,
hvor usannsynlig at himmelfart ikke er mulig.

Mary Oliver
Share

Olsokvesper

Hellig Olav, midt iblant oppslukende sysler her i verden “hvilte hengivent i sjelens frie skuen av himmelske ting”. Betydningen av å feste blikket der,  er hva helgenene lærer oss, med det mangfold av begavelse, begrensning og eksentrisitet som kjennetegner folk til alle tider. Sigrid Undset påpekte at sed og skikk går gjennom stadige mutasjoner (i så henseende ligner de et virus), “men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” De bærer på en lengsel som utgår fra det de er i sitt vesen, skapt som de er i Guds bilde, en lengsel som har ett uforanderlig, evig mål. 

Share

Enhver erfaring

Noe Solzhenitsyn sa i et BBC-intervju fra 1976, trykket i boken Warning to the West, forblir relevant: “Jeg håpet engang at livserfaring kunne overføres fra nasjon til nasjon, fra person til person; men jeg begynner nå å ha mine tvil om dette. Kanskje er det enhvers skjebne å måtte gjennomleve enhver erfaring selv for å komme til innsikt.” Alt etter synspunkt, fremstår dette som kilde til begeistring eller til fortvilelse. 

Share

Sorg og ømhet

Sir András Schiffs nylige tolkning av Brahms’ d-moll-konsert formidler musikkens blanding av sorg og ømhet uovertruffent, ikke minst i adagio-satsen. Den får en slags sårbar klang ved pianistens valg av et Blüthner-klaver bygd i Leipzig i 1859, året konserten ble urfremført.

Share

Ingen vei tilbake

I 2. Mosebok, når Farao endelig lar Israel toge ut av Egypt, “førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunne angre det når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt” (13:17). Vi kan lese verset på to måter. Overfladisk sett, kan det virke som om omveien simpelthen var tryggere. Det finnes også et dypere motiv: hadde veien til det nye vært for strak, ville hangen til å vende tilbake til det fortrolig ha vært for sterk i møte med motstand. For at Guds kall skulle bevare sin tiltrekningskraft, måtte det bli umulig å vende tilbake. Vi får en nøkkel som kan hjelpe oss til å tolke våre liv i et overnaturlig perspektiv.

Share
Albert Camus

Testament

Etter å ha sett en dokumentarfilm om Albert Camus i vår, fikk jeg lyst til å lese hans siste, ufullendte roman, Det første menneske. Den var meg en åpenbaring: en bok full av ømhet. Camus skrev til en venn at den handlet om «mennesker jeg har elsket». Boken tar også for seg opplevelsen av skiftende kulturell forankring, jakten på en fraværende far, spenninger mellom folkegrupper og forsøk på å løse dem – altså har den sterk samtidig relevans nå.

Bidrag til sommerbok-vedlegget i The Tablet. Filmen om Camus finner du her.

 

Share

Eg ottast ikkje

Ego obdormivi et soporatus sum, exsurrexi, quia Dominus suscepit me. Non timebo milia populi circumdantis me. Exsurge, Domine, salvum me fac, Deus meus.

Eg lagde meg og sovna; eg vakna upp, for Herren held meg uppe. Et ottast ikkje for ti tusund av folk, som hev lægra seg imot meg rundt ikring. Statt opp, Herre, frels meg, min Gud!

Fra Ventesalmen (Salme 3) i Vigilien, med norsk oversettelse fra Fyrebilsbibelen.

Share
Munkeby Mariakloster

Lord Sacks

Da jeg i går kveld, på besøk i Molde, hørte at tidligere Overrabbiner Jonathan Sacks var død, opplevde jeg umiddelbar, dyp sorg. I årevis har jeg gledet meg til hans ukentlige betraktning i serien Covenant and Conversation. Sacks’ røst var en av de få i britisk offentlighet som talte med åpenbar troverdighet. Han var forankret i sin jødiske identitet, som han formidlet; på samme tid forble han klarttenkende, oppriktig, velvillig åpen for annerledeshet. I London i dag fremsa hans datter Gila en Hesped til hans minne. Sjelden har jeg hørt en vakrere beskrivelse av hva det vil si å være far. 

Share

Cordial air

I remember a house where all were good
   To me, God knows, deserving no such thing:
   Comforting smell breathed at very entering,
Fetched fresh, as I suppose, off some sweet wood.
That cordial air made those kind people a hood
   All over, as a bevy of eggs the mothering wing
   Will, or mild nights the new morsels of Spring:
Why, it seemed of course; seemed of right it should.
[…]
Share
Abbaye de Boulaur

Vår Frue av Auch

I følge urgammel kristen overlevering, var evangelisten Lukas ikke bare en god lege, men en fin maler. Det sies vi skylder ham den første ikonografiske lignelse av den salige Jomfru Maria. Skjønt hva det vil si å “ligne” har vært gjenstand for skiftende oppfatninger gjennom tidene. Modellen ville nok ha blitt overrasket, ikke nødvendigvis smigret, av denne borgerlig-konete skissen fra katedralen i Auch.

Share

Spis pannekaker

I en tid hvor så mange er utilfreds med kroppene sine (i følge Norsk Helseinformatikk er 61 % av ungdommer misfornøyde med eget utseende), gjør det godt å finne denne muntre reklamen utenfor en pannekakebar på Montmartre:

«Magre folk lar seg lettere kidnappe.
Tenk på din sikkerhet:
Spis pannekaker.»

Share

Vitnesbyrd

Det er overflødig å bemerke at Seamus Heaneys oversettelse, utgitt etter hans død, av Aeneidens sjette bok lyser av intelligens og musikalitet. Det som gjør den til noe aldeles særskilt, er vitnesbyrdet den står for. Den viser oss at selv en vidunderlig inspirert dikter berikes ved å befatte seg over tid med antikkens store tekster. I tillegg ærer den minnet om én som åpnet ennå utrente øyne for litteraturens muligheter: Heaney tenkte seg boken som en hyllest til sin latinlærer på skolen, Fr McGlinchey. Lykkelig den lærer som inspirerer til livslang søken etter mening og skjønnhet!

Bidrag til The Tablets oversikt over ‘Books of the Year’.

Share