Å nå de unge

På en samling i Hellas nylig, holdt min venn Pater Theodosios Martzouchos, lenge protosynkellos for den store Biskop Meletios av Preveza, nå sogneprest der i byen, et foredrag om utfordringen det er å formidle troen til ungdom i dagens forunderlige, labile verden. Han snakket om tro og tvil: ‘Gudstro er en kamp. Tro er ikke ubeviselig metafysikk, det er en stadig overskridelse av både fornuft og ufornuft. Derfor blir troen aldri uimotsigbar skråsikkerhet, den blir uimotsigbar tvil. Tro er ikke en ekstase av selvoverbevist fornuft, men en vekkelse av fornuftens tvil på seg selv. Tvil er troens grålysning, et kriterion for dens verd.’ Han bemerket at Kirken ofte forteller de unge at de er ‘morgendagens Kirke, når de faktisk er Kirken av i dag. Kirken vil veilede dem utifra det de kan bli; mens de ønsker å bli tatt på alvor for det de er nå.’ Jeg er Pater Theodosios takknemlig for at han sa ja til å dele sitt innsiktsfulle foredrag med oss. Du finner det (i engelsk oversettelse) her.

Et fritt menneske

Med stor interesse har jeg sett på nytt dette filmportrettet av Jini Fiennes, romanforfatter, essayist, malerinne, fotograf, en kvinne svært begavet på mange plan, men som alltid, når hun måtte fylle inn yrke på et skjema skrev simpelthen, «Mor». Hun fortalte stadig sine syv barn, når de var opptatt med et eller annet prosjekt, «You’ve got to get your guts into it». Hun selv levde intenst sensibelt, men på same tid høyst reflektert. Hun omgjorde en barndom preget av fravær og et tidlig sammenbrudd til oppgaver for sitt voksne liv, oppgaver hun fulgte opp kreativt, presist og vakkert. Hennes liv beviser et poeng av stor viktighet: Det er mulig, ved utholdenhet og av nåde, å gi videre til andre det man selv ikke har fått. Hun skrev i et dikt om at hennes frihet ble «hellet inn i og uttømt» i andres behov, men fordi hellingen og tømmingen var mål hun ettertraktet, tok friheten ikke skade. Den vokste. Den ble til kjærlighet.

Bispeprekener

Et utsagn av Christopher Isherwood sitert av Zachary Leader i en anmeldelse av Katherine Bucknells nye biografi gjør meg ettertenksom. Det angår beslutningen Isherwood, «en usannsynlig konvertitt», tok om å konvertere til Vedanta. Han forklarte den slik: «Mine fordommer var i stor grad semantiske. Jeg kunne kun nærme meg mystisk gudstro ved hjelp av et flunkende nytt ordforråd. Sanskrit gav meg det. Her fantes en mengde nye ord som var nøyaktige og antiseptiske, ubesmittet av assosiasjon med bispeprekener, skolelæreres formaninger og politikeres taler’. Leader bemerker at Isherwood ikke spontant hadde hang til den kyskhet og askese Vedanta forutsetter; det får nå så være. Poenget hans synes meg likefullt gyldig. På sitt beste har bispeprekener vært ladet meg evangeliets ureduserbare nyhet. Vi finner denslags resonans, for eksempel, i Ambrosiustekstene Kirken har gitt oss i tidebønneboken denne uken. Når ble de så kjedelige? Hvordan kan vi i dag formidle Kristus som det Nærvær som fornyer alle ting? Spørsmålet er vesentlig.

Begjær

For Vigils today, on the feast of St Bonaventure, the Church gives us a passage from his Itinerarium mentis in Deum. A passage reads like this in the breviary: ‘For this passover [into life in Christ] to be perfect, we must suspend all the operations of the mind and we must transform the peak of our affections, directing them to God alone. This is a sacred mystical experience. It cannot be comprehended by anyone unless he surrenders himself to it; nor can he surrender himself to it unless he longs for it; nor can he long for it unless the Holy Spirit, whom Christ sent into the world, should come and inflame his innermost soul. Hence the Apostle says that this mystical wisdom is revealed by the Holy Spirit.’ That is already wonderful. But it becomes even more striking if you look up the original and realise that the word translated ‘innermost soul’ is medullitus, which means ‘in his marrow’, i.e. in his most physical interiority; and that Bonaventure’s word for ‘longing’ is desiderare. Why do we shy away from and paraphrase the Fathers’ (and Scripture’s) stress on the physical and affective dimension of the spiritual life?

Om å være prest

Nylig traff jeg en prest som hadde deltatt i en romersk kongress om vedvarende formasjon for presteskapet. Han sa det beste med den var et foredrag holdt av Moder Martha Driscoll: forsamlingen applauderte det med glød. Etter å ha lyttet til det, skjønner jeg hvorfor. Moder Martha sa blant annet, etter å ha oppfordret prestene til å leve kontemplativt: ‘Å være kontemplativ betyr ikke at man er en helgen. Ordinasjonen er ingen automatisk helliggjørelse. Nei, mer enn andre er kontemplative seg bevisst at de er syndere med stadig behov for miskunn. Jesu kjærlighet er lys. Derved viser han oss vårt mørke: Våre feilsteg og begrensninger, vår selviskhet, vår indre splittelser og vår stolthet. Han fører oss til selvinnsikt så vi i stadig større grad kan settes fri fra oss selv for å bli mer og mer forenet med ham, slik at det ikke lenger er jeg som lever, men Jesus som lever i meg. […] Prester trenger gleden av å innse på dypet at presteskapet oppfyller deres hjertes dypeste lengsel. Kristus kom, ikke kun for å åpenbare Faderen for oss; men også for å åpenbare oss selv for oss selv. Den som kjenner sin egen dype identitet i Kristus, er i stand til å hjelp andre finne sin.’ Dette er et viktig foredrag. Du finner det her, fra ’47:50.

Sven Åge Varden RIP

Kanskje finnes kun
en skyggestripe mellom deres verden
og vår? Kanskje er de
like nær oss som de store,
bugnende bregnene i haven
eller som den syngende elven
eller som lyset på himmelen som mørkner
eller som jasminduften
i luften eller som de svevende
gnist, de ørsmå gnist
av sankthansormen vi skimter,
sånn halvveis skimter,
i bålrøklik skumring?

Fr Paul Murray OP

Sommerferie

 

Jeg har ferie en stund.

CoramFratribus tar også en pause, men kommer tilbake om et par uker.

God sommer!

+fr Erik Varden

Guds glede

I dagens vigilielesning hører vi Kyprian av Kartago si: «La oss huske at når vi kaller Gud vår Far, må vi oppføre oss som hans barn. På samme måte som vi finner glede i å ha Guds som vår Far, skal han få finne glede i oss.» Bemerkningen får meg til å tenke på noe Pastor John Ames noterer i Marilynne Robinsons Gilead: «Kalvin sier et sted at vi alle er skuespillere på en scene og at Gud er publikum. Jeg har alltid vært betatt av bildet, for det gjør oss til adferdskunstnere; og vi aner at Guds respons er like så mye estetisk som moralsk dømmende i vanlig forstand. Hvordan forstår vi rollen vår? Hvor treffsikkert fremfører vi den? […] Jeg liker Kalvins bilde, for det antyder at Gud faktisk kan ha glede av forestillingen.» Perspektivet er besnærende.

Plass nok

Valerie Stivers forteller om hvordan Kristin Lavransdatter fikk henne til å innse at katolisismen er noe annet enn hun hadde trodd: «Religiøse mennesker, steder og tradisjoner forekommer ikke for å fordømme Kristin fordi hun hadde brutt reglene — selv om hun hadde hadde brutt dem. Det er stort sett livet som straffer henne for synd hun har begått. De religiøse mennesker, steder og tradisjoner forekommer for å møte henne i hennes smertekamp og for å tilby henne ting: Tilgivelse, visdom, tradisjon, fellesskap, råd, straff når det trengs samt endeløs mulighet til å ta fatt på nytt. Jeg hadde alltid tenkt meg Kirken som en fjern og grusomt regulerende instans; nå så jeg den med ett slik Undset så den, som et sted du kan gå til med hele tilværelsens uregulerte masse — ja, som det eneste sted hvor det er plass til alt sammen.»

Om å ha tid

Jeg tenker i blant på noe Moder Maria Gysi skrev i et brev til Professor A.H. Armstrong for et halvt århundre siden:

‘Jeg begynner alt å føle at jeg har tid igjen. Tid jeg ikke har hatt på seks år. Tid har egentlig lite å gjøre med faktisk arbeidsmengde. Det dreier seg om noe helt annet, tror jeg; om fraværet, eller et relativt fravær, av trykk på sinnet.’

Det virker riktig. Hemmeligheten er vel å lære å motstå trykket, eller å la det passere gjennom én.