Via Crucis
Jeg husker hvordan jeg for drøyt tredve år siden stod i en platebutikk i Cambridge og høre et fabelaktig opptak av Liszts Bénédiction de Dieu dans la solitude fremført av Stephen Hough. Jeg kjøpte CD’en henført. Liszts sakrale, kontemplative stykker for klaver har altså geleidet meg gjennom mye av livet; men jeg hadde aldri hørt hans Via Crucis før jeg kom borti Leif Ove Andsnes’ nyslupne plate. Tolkningen er suveren. Musikken er essensiell, tilbakeholden. Ofte høres den ikke ut som Liszt, men autentisk er den, uttrykk for siste fase av komponistens liv – han var 68, og vigslet til kleriker, da verket ble fullført. Liszts Via Crucis ble uroppført i Budapest på Langfredag i 1929. Jeg lytter til den i dag etter å ha feiret Kirkens Pasjonsliturgi. Jeg lytter ærbødig, og finner trøst.
Martin Pollack
A note in the FAZ this week made me conscious of the legacy of the Austrian historian and Polonist Martin Pollack. I was struck by the way he predicted, a decade ago, much of today’s European political reality, an outcome almost bound to follow, he maintained, if we stayed hellbent on making decisions based on an ‘unhappy mixture of arrogance and ignorance’. I read Christoph Ransmayr’s noble obituary of Pollack from January this year. Then two long drives gave me time to listen to some of Pollack’s lectures and public conversations: a fascinating one on the ‘Myth of Galicia‘; another on living with ‘The Long Shadow of a Sinister Past‘; a lively interview with Markus Müller-Schinwald; and a podium discussion with Timothy Snyder on the ‘East-Europeanisation of politics‘ (the last two items are in German). Though my acquaintance is recent, this exposure to Pollacks’ learned, humane perspective makes me appreciate what Paul Ingendaay meant when he wrote: ‘We’d have a pressing need for courage like his here and now.’
Light Tills the Ground
El Greco’s View of Toledo has occupied me for quite a while, but I had seen it only in reproductions and on the internet. When last week I found myself, amazed, in the Met’s Fifth Avenue gallery before the actual canvas, I was stirred by the sheer power of it. Rilke saw the painting in Paris in 1908, and wrote to Rodin, whose secretary he was, describing how ‘splintered light tills the ground, turning it over, tearing into it and bringing up here and there pale green meadows behind the trees standing like insomniacs.’ It is wonderful that a work of art can, in this way, enable a community of response, enabling a peal of thunder that resounded over a Spanish countryside well over 400 years ago to give us goosebumps still.
Nugax
Til Laudes i dag gir Kirken oss følgende utrop blant forbønnene: ‘Libera nos a malo nosque a fascinatione nugacitatis, quae bona obscurat, defende’. Setningen lar seg ikke lett oversette i hele sin pregnante kraft. Uttrykket ‘fascinatio nugacitatis’ kommer fra Vulgata-oversettelsen av Visdommens Bok, vers 12, kapittel 4 og har satt dypt preg på kristen bevissthet. På latin henviser «nugax» til noe trivielt og frivolt, eller til en frivol, triviell person. «Nugacitas» står for overfladisk tidsfordriv, en tendens som trekker oss bort fra alvor og målrettet innsats; som distraherer oss og får oss til å tenke at, nå, ingenting er så viktig; som forfører oss med underholdning og mulighet for umiddelbar tilfredsstillelse. Tendensen synes uskyldig, men i virkeligheten tjener den til, slik bønnen uttrykker det å, «overskygge det gode». Den roter til selve kategoriene godt og ondt. Så er den til syvende og sist heller ingen kilde til egentlig glede. «Nugacitas» er vår tids popkultur i et nøtteskall. Det er modig motkulturelt å be om å «beskyttes» mot den. Vi kalles til å sette vesentlige grenser. I et Pascal-fragment står det: «Fascinatio nugacitatis. For at lidenskapen ikke skal skade oss, bør vi handle som om vi kun hadde åtte dager igjen å leve.»
Freedom & Constraint
Offering Mass this morning, I was struck by the offertory prayer: ‘Be pleased, O Lord, we pray, with these oblations you receive from our hands, and, even when our wills are defiant, constrain them mercifully to turn to you.’ We recoil at the notion of anything, even divine agency, constraining our will; yet at the same time we ascertain that our spontaneous will does not necessarily serve our thriving. It can even happen that our will is divided against itself: ‘For I do not do the good I want, but the evil I do not want is what I do’ (Romans 7.19). To ask God, the supremely Beloved, freely to constrain my will is to step outside the constraints of subjective unfreedom manifest in dictates of unfree, perhaps disordered preference, thereby to learn to love.
Order
In an article in The New Statesman this week Bruno Maçães reflects on the tendency in global politics to break structures down for destruction’s sake or, at most, to engender a tabula rasa for an imagined brave new world. What has happened to the principle of order in public discourse? ‘The idea of order’, he writes, ‘is a valuable one because it expands the mind. It forces us to step outside our own perspective, to look for balance and impartiality in a broader horizon where others have their place too.’ The trouble is that now ‘there seems to be no order worth preserving’. The assumption is widespread. It accounts for much anxiety, much anger. Even the most casual grasp of history shows that such an assumption cannot sustain society. It fragments, disorders. Catholic theology has the valuable concept of tranquillitas ordinis enunciating an aspiration to concord, the communion of intelligent hearts. It’s time to blow the dust off it, not just to propound it but to demonstrate it in micro-societies. Deafened as we are by inflated rhetoric, stunned by virtual fantasy, the real renewal of the polis will, based on sound concepts, be experiential.
Spirit of the Beehive
Victor Erice’s film The Spirit of the Beehive is older than I. Learned disquisitions have been written about it, essays situating it in a cultural, political context marked by the Spanish Civil War. Rarely have I been so haunted by a movie. Rarely have I seen one so carefully constructed with an attention at once analytical and poetic. Destinies and relationships play out within a collective, implicit wound. It cannot be spoken. The couple under whose roof the drama is enacted never exchange a word, simply call each other’s names as if blindly seeking each other in thick fog. The performance of the two young sisters is remarkable. There is a disturbing scene with a cat suggesting that a legacy of violence, though silenced, breeds violence even in the innocent. The bees moving up and down in a closed environment with not a fragment of pollen to be found know not the futility to which they are condemned. This is a film to make one wise, or at least a little wiser.
Bruckner
There’s a sequence in the recording of Celibidache’s rehearsal for his 1992 performance of Bruckner’s Seventh with the Berlin Philharmonic in which the maestro three times shouts, ‘Viola!’ as if his life, no, as if the structure of the universe depended on it. Bruckner’s music does call for careful balance. This very equilibrium, and Bruckner’s habit of working in repeated patterns, can make it difficult to listen to recordings – at least that is what I find. But to hear Bruckner live! One is transported into a beneficent universe, conscious of a richness of sound as elaborate, often as daring, as Wagner’s or Mahler’s, yet ordered and put to a high purpose. Stepping back onto the pavement this evening after hearing a compelling account of Bruckner’s Third I was filled with peaceful happiness. I felt as if I were somehow emerging from a liturgical act, moved to give thanks.
Europa
For noen år siden, på besøk i biblioteket til Strahov-klosteret i Praha, så jeg dette bildet og fotograferte det. Jeg noterte meg hverken kilde eller datering, men jeg tenker på det ofte. Mange av oss kunne nok med god grunn ha ting å utsette på fysiognomien, på enkelte kroppsdelers plassering: Ja, Skandinavia, like Storbritannia og Irland, er bokstavelig amputert.
Det får være som det vil. Det som teller er at man engang kunne tenke seg Europe som én kropp subtilt, elegant definert av organiske forbindelser. Igjen og igjen har kontinentet revet seg selv i filler, overgitt brodermord. Men allikevel vedblir drømmen om helhet, sterkt nok til å realiseres fra tid til annen.
Vil vår tid bli en sånn tid?
Håp under frost
Etter messen i Tromsøs Karmel i dag morges, gav nonnene meg juleroser plukket fra innunder snøen i deres klausur. Disse tøffe, sta, subersive små blomstene står i miniatyr for naturens vidunderlige evne til å fornye seg. Selv i vinterfrost hvor alt synes dødt, vokser nytt liv frem. Ingen klimatiske prøvelser, ingen menneskelig dumhet kan stanse det. I en tid som dette, når verden som sådan synes vinteraktig, er dette botaniske bildet en kilde til håp og fred. I Selma Lagerlöfs diktning er julerosen et tegn på at himmelsk salighet og jordisk glede kan oppstå hvor øyet kun ser jordsmonn gjennomsyret av urett. Måtte det sannelig skje.
A Topical Letter
On 27 November George Weigel published an open letter to JD Vance. It is worth re-reading now. Weigel, ‘speaking as one Catholic and one patriot to another’ wrote: ‘If our country is to experience a new birth of freedom rightly understood, it will be in part because our leaders remind us of what Lincoln called the “better angels of our nature,” rather than salting the wounds of our animosities.’ He then said: ‘It is unworthy of a serious American public official to say that he or she really doesn’t care what happens to Ukraine. Why? Because crass indifference to injustice and suffering is ignoble. And because what happens in Ukraine is directly related to our national security and to world peace.’
You can find the complete text here.
Boléro
A careful reader of Chastity, noting in particular the section suggesting that ‘perhaps no form of concrete human enterprise grants a premonition of the body’s possible ascent towards transcendent beauty more clearly than dance’, recently sent me a ‘footnote’ remarking on ‘Torvill and Dean dancing on ice to Ravel’s Bolero at the 1984 ice-skating world championships, when they gained perfect marks from all the judges, an unheard-of achievement. Art, through discipline and music, sets the body free and lifts those present to heaven, don’t you think?’ I do, but didn’t know this performance, so sought it on the Olympic Channel. It is jaw-dropping and wonderful. Watch it here.
Karl V
I 1556 trakk Karl V, tysk-romersk keiser, seg tilbake. Begivenheten er myteomspunnet. Karl, en av verdens mektigste herskere, flyttet til Yuste, et kloster i Extramadura, hvor han fisket, gikk på jakt og red sin hest nesten inn i sine gemakker; på samme tid førte han et tilbaketrukket, botferdig, bedende liv, med utsikt mot munkenes høyalter fra sitt soveværelse. Bare tanken på at absolutt makt faktisk kan være relativ, underlagt et høyere gode, et høyere håp, utfordrer oss – et nyttig emne til betraktning akkurat nå. August von Platen-Hallermünde skrev i et dikt som dramatiserer Karls ankomst i Yuste: «Hodet som nå bøyer seg for saksen/var kronet med mangt et diadem.» Tonsuren er nok en legende. Men bildet forblir påtagelig nært, udødelig. Diktets tyske tekst finnes her.
Merkelig
«Det skjer ikke ofte», skriver Tracey Rowland avvæpnende, «at jeg innehar en posisjon som er på moten», for så å si at hun gleder seg over å ha selskap med (annen) betydelig prominens som «anbefaler å la kristendommen gjenfinne sin merkelighet». Dét det gjelder, er følgende: en voksende, kollektiv innsikt om at troens sak ikke tjenes av en pastoral strategi som vil tilpasse den moderne kultur. Ja, er den noen gang blitt tjent slik? Det er på tide å vektlegge, nok en gang, forskjellen katolsk kristendom utgjør hermeneutisk, ontologisk, etisk, estetisk. Rowland konkluderer med å si: «Det naturliges gjennomsyring av det overnaturlige er ikke banal eller kjedelig, ikke et uttrykk for borgerlig konformisme. For katolikker står den for salighet; for ikke-troende, for noe fascinerende merkelig og annerledes – og dette er hva vi trenger nå, som alternativ til en nitrist materialistisk kosmologi.» Det er vel verd å lese hele essayet, som du finner her.
Hvor er du?
Leksjonaret gir oss i dag lesningen fra 1. Mosebok 3 hvor Gud konfronterer mennesket etter syndefallet. Etter å ha brutt Guds bud, gjemmer Adam seg blant trærne og dekker seg så godt han kan med materie. Han, skapt til å skue mot Gud og til å opprettholdes av visjonen, utholder nå ikke tanken på å bli sett. Når han gjemmer seg, er det en spontan respons, ikke en følge av fordømmelse. En gammel midrash mener at Guds spørsmål, «Hvor er du?», ble stilt av omtanke for Adam, for å gi ham tid til å samle seg, til å ta ansvar. Gud, den allvitende, trengte ikke opplysning om hvor han befant seg. Her lærer vi noe viktig. I følge den tyske eksegeten August Dillmann, er spørsmålet, «Hvor er du?», «kallet som, etter enhver synd, gjenlyder i menneskets indre øre når det prøver å bedra seg selv, eller andre, i forhold til sin synd.» Er jeg ennå mottagelig for spørsmålet, følsom for min fremmedgjorthet fra Gud, fra meg selv?
Alfabetisering
Blodsbrødrene Kyrillos og Methodios er forbilder på misjonsiver. De forlot sitt hjemland for å vitne i fremmede strøk om nytt liv i Kristus. De utviste de kristne dyder i heroisk grad. I tillegg tjente de kulturens sak. Vi kaller fremdeles alfabetet brukt av de østslaviske språk ‘kyrillisk’ etter Kyrillos, en fremragende lingvist. Kanskje vil man si at den kulturelle arven er tilfeldig? Kyrillos’ anliggende var å oppskrive liturgiske tekster samt formidle en oversettelse av Skriften. Men derved la han nettopp grunnlaget for kultur. I Vesten i dag, mangler vi et felles språk. Samfunnet er atomisert. Vi sliter med å snakke sammen, derfor bryter vold ut. Vi skal ikke undervurdere alfabetiserings-oppgaven vi som kristne har foran oss i dag. Vi har det eneste adekvate redskap. Kristus, Guds evige Ord, er ikke bare Alfa og Omega, men også alle de andre bokstavene imellom. I ham finner vi det vi trenger for å begripe oss selv og livene vi lever.
En vår av miskunn
‘For if the dark places of the earth have always been full of the habitations of cruelty, there has always been a spring of mercy in mankind. The Roman virtue of pietas is the strong root from which our pity, in every sense, derives. Religion has had its own savageries: yet even the arbitrary Godhead of the Book of Job was concerned for the young ravens wandering from the nest for lack of meat, and it was Christ’s claim that a huddle of feathers on the ground was not unregarded by the Father of mankind. «With Christ», said Sulpicius Severus, «every brute beast is wise, and every savage creature gentle»: and St Kevin refused the levelling of the mountain about Glendalough to make his monks rich pasture, because he would not have God’s creatures disturbed for him. In the first paradise that lies behind the memory of the world, there was no cruelty: and when Isaiah, sick of war, made his poem of the golden world, the climax-vision was a holy mountain where «they shall not hurt or destroy».’ It is good to be reminded.
Med stenen klar
Lucas Cranachs Kristus og Ekteskapsbrytersken er en formell betraktning av avsnittet fra Johannes 8, hvor deltagerne står ryddig oppstilt som til et klassebilde. Strukturell strenghet kontrasterer med usedvanlig mangslungne karakterstudier. Jeg blir slått av denne fyren, lystent rede med en hatt full av stener han vil pælme på kvinnen som står anklaget; ja, en riktig fin, skarp én holder han klar i høyre hånd, åpenbart på pletten til å stige frem. Ikke vil han ha vært blant de første som trakk seg tilbake (8.9). Dumheten som kjennetegner hevnbegjær, misdannelsen slik lidenskap virker, står skrevet på hans ansiktstrekk, så ulike dem til den hvitskjeggede, ærverdige mann ved hans venstre skulder, hvis hånd maner til selvbeherskelse. Finnes der spor av slik voldsomhet i mitt eget hjerte? Cranachs maleri kan brukes som hjelp til selvransakelse.
Å se lyset
På vei hjem fra Roma, nøt jeg en fri formiddag i Stockholm. Etter å ha slumpet å se en plakat som annonserte en utstilling av Lars Lerin på Konstakademien, gikk jeg dit – og det gjorde jeg rett i. Å stå foran en av Lerins akvareller i storformat, er å lære hva det vil si å skue verden med et opplyst øye, ærbødig.
Mange bilder skildrer norske motiver. Lerin skrev en gang: «Det är liksom slöseri med livet att bo någon annanstans än i Lofoten. Om möjligt trivdes jag bättre i vinterns snö og svärta än med sommarens röntgenstrålar. Under mørketiden, då solen aldrig visar sig över horisonten, får livets ljuspunkter särskild betydelse.’ Han viser oss hvordan, som i denne jublende skissen av havnen i Henningsvær – ja, selv når han maler fiskeriinteriører.
En helgen for vår tid
‘Hvem er Pater Tansi?’, spør Kardinal Francis Arinze i en bok han utgav i 2015, Full respons: Personlige erindringer av den salige Iwene Tansi, før han beskriver ham som ‘en mann som aldri slo seg til ro med kompromisser, uoppriktighet, forfengelighet eller bekvemmelighet, som alltid la bånd på seg selv og handlet helhjertet, med hele sitt vesen.’ På vår pilegrimstur til Roma forrige uke, hadde vi glede av å høre kardinalen tale til oss om den salige Cyprian, en sjeldent virksom, høyt elsket nigeriansk prest som inntrådte i mitt kloster, Mount Saint Bernard Abbey, i 1950 og ble saligkåret av Johannes Paul II i 1998. Du kan lytte til Kardinal Arinzes foredrag her. Kanskje har du også glede av denne prekenen om ham, holdt i Gethsemani i 2022.
Turtles
The Norwegian pilgrimage to Rome is a source of many joys. You can find pictures and videos here. It is an immense gift for us to have this time together – and with groups from the other Nordic Countries. Though still fairly quiet, Rome is abuzz with jubilee exhilaration. The city has accomplished remarkable feats, including the splendid new pedestrian area between Castel Sant’Angelo and the Via della Conciliazione. In the midst of all this movement, though, I keep thinking of a scene observed in the Vatican Gardens on Wednesday: a turtle arrested in quiet contemplation of its fellows rather alarmingly suspended in an ancient freeze – a kind of reptiles’ memento mori, a reflection on transience. Generations of Vatican turtles have seen pilgrims, movements, and fads come and go, remaining meanwhile unfussily faithful to their fountain. There’s a lesson in that somewhere, a lesson in proportion and perspective.
Munch on the Move
Descending on Rome these days is not only a large group of Norwegian pilgrims, but Edvard Munch. It gave me delight to see this sign as I walked down the Via Panisperna earlier. A reproduction of Munch’s painting of three young women on a bridge was once found in virtually every Norwegian home. It was incongruous and wonderful to find the girls looking out, not unto a fjord but unto a Roman no-entry sign, casually observed by motorists. They looked at ease. Apart from personal nostalgia, the sight of this Northern motif in the ancient capital of the imperial South, advertising a show in the Palazzo in which Napoleon’s mother ended her days, inspired this thought in me: there is such a thing as Europe, whose boundaries are fluid, whose regional treasures complement each other, whose secret can only be perceived by those prepared to develop a horizon broad enough to take in the whole.
Dom Bernardo Bonowitz
On 19 January Dom Bernardo passed into eternity. His contribution to the monastic order was huge. A learned man, he has left writings that will endure. His vocational trajectory fascinates. His abbatial legacy continues to hear fruit. Above all, though, the course of his final years moves me to take off my shoes, conscious of being in the presence of Mystery. At Dom Bernardo’s funeral, Fr Isaac Slater said that ‘the symptom [of Lewy Body Dementia] he found most difficult was the “mutism” which left him unable to speak. More than once I saw him chatting away on the phone with a friend or loved one—conversations that brought him so much joy and encouragement— then just a few minutes later speechless and filled with dread. He was such a talker—a charmer, a storyteller, a comedian—that losing the ability to speak was especially painful. Once when he had said barely a word for maybe six or seven months, he indicated that he’d like me to read to him and selected Wordsworth’s Prelude. I started to read and paused after some time to see if he wanted me to continue. He gestured for me to read on and after about forty-five minutes, he began to speak. It was like a kind of miracle. He spoke for three hours touching on all that was most delicate and difficult in his condition.’ You can read Fr Isaac’s text in its entirety here.
Government
Not long ago I travelled through Chambéry and Annecy, places inextricably caught up with the name of St Francis de Sales and thereby imbued with sweetness. Looking through a life on this his feast day, I find myself pausing over a counsel he once gave to the superior of a community of nuns: ‘The most perfect government is that which most closely approximates to Providence. Providence is peaceful and tranquil in the midst of all that happens. Even at its most active it is not overwrought; it takes all things in hand.’ I think, too, of a letter he wrote in 1602 to the young Pierre de Bérulle, rather given to scruples. The bishop of Geneva told him kindly, ‘We shall ever be in need of having our feet washed, for we walk in the dust.’
Neobiotopathy
Having read the story of Caramel, an eight-year-old male cat living in an undisclosed location in France, diagnosed by his veterinary psychiatrist, Claude Béata, as suffering from neobiotopathy, that is, ‘suffering connected to newness in a cat’s environment’, I felt sympathy for the poor beast, of course. At the same time, knowing a thing or two about cats (though never having trained as a feline counsellor), I imagined Caramel miaowing disdainfully at his hebdomadosyllabic diagnosis. Fond as I am of animals, I wonder: is it not a commentary on the woeful failures of our attempt to enable peaceful, flourishing human coexistence that we are now drawn to pontificate instead on ‘the larger questions of multispecies society’? And is it not, in fact, an injustice to dogs and cats to imagine them as being like us, enclosing their mysterious perceptions into our pretentious nomenclatures?
