Prerogatives

It often astonishes me to see how Gregory the Great, bishop of Rome 590-604, speaks directly to our times. There are good historical reasons for this — in many respects, mutatis mutandis, the circumstances of his times resemble ours, in itself a useful insight, convinced as we are of our exceptionalism in every area. In a text given us today in the office of readings, Gregory writes of Michael the Archangel: he is sent ‘so that by his action and name [meaning ‘Who is Like God?’] it may be given us to see that no one can do that which it is God’s prerogative to do’. That is precisely what we now fail to acknowledge. We are determined to be demiurges entitled to create our own reality, then to demand, increasingly by means of litigation (here‘s a current example), that others affirm our self-proclaimed reality as really real, enabling the triumph of subjective perception over what is objectively given. We are increasinglyup against an epistemological battle. The old prayer to Who is Like God has lost none of its pertinence: defende nos in proelio.

• Share

Good King Wenceslaus

Not to answer violence with violence; to keep our hearts open towards those in need; to pray deeply in times of persecution; to be prepared for sacrifice: we know these imperatives well. Nonetheless, to find them embodied in a specific existence, be it one that unfolded 1100 years ago, is at once unnerving and thrilling. It shows us that it is possible to follow the commandments, even in apparently impossible conditions.

The standard set by the Gospel cannot be relativised. It reveals its potential only when lived out without half measures, when, for the sake of gaining it, we lose ourselves. Thereby we see that our poor lives can, by grace, bear fruit for the kingdom. Such fruit never decays. Even after several centuries it is a source of life, joy, strength. It is radiant and unfading.   

From a homily given in Prague in 2021

• Share

Death of Stalin

The rehabilitation of Stalin has for years been a fixture of Russian public life. I thought it time to watch at last Armando Iannucci’s The Death of Stalin from 2018. Quite how one might make of this subject a comedy had defied my imagination, but Iannucci did somehow manage. The cast is exceptional. Made up largely of theatrical actors, it confers on the film something of the dignity and intensity of a play performed on stage, which in turn justifies liberties taken with historical details and sequence. We are given to observe the dissection of a body politic reduced to a corpse. The only ligament left holding it together is fear. ‘The humor’, wrote Anthony Lane in The New Yorker, ‘is so black that it might have been pumped out of the ground. To defend the film as accurate would be fruitless. Yet the compression of time is allowable, because the panic and the fawning dread […] ring all too true. Here is a society on the verge of a nervous breakdown.’ Unsettling light is thrown on things going on right now.

• Share

Glede i tro

I Marilynne Robinsons roman Jack blir hovedpersonen, overbevist om egen fordervethet og i stadig påvente av straff, fortalt av en predikant: » Mister Ames, hvis Herren tror du trenger å straffes, kan du stole på at han gjør det som skal til. Han kjenner din adresse. Viser han deg inntil videre litt nåde, har han sikkert ikke noe imot at du har glede av den.» Jeg tenkte på sitatet da jeg så en dokumentarfilm om Mahalia Jackson. Thomas Dorsey sier i den: «Nøkkelen til Mahalia er åpenbar: Hun hadde glede av sin tro». Jeg vokste opp med Jacksons stemme (moren min hadde LP-plater). Den trøster meg til denne dag. Og jeg lurer på om ikke jeg alltid har mistenkt hva Dorsey sier. Mahalia stod midt i USAs Civil Rights Movement. Hun hadde opplevd mye vondt og hadde få illusjoner om livet, men hennes stemmekraft som «bragte rytmen tilbake fra nattklubbene inn i kirken» er full av glederik begeistring. Så tenker jeg: Mange kunne nok tillate seg å glede seg ørlite grann mer i sin tro.

• Share

Ikke på bærtur

Trondheim Stift har nå en biskoppelig vikar for synodalitet. Hva skal det bety?

Vår hellige Far, Pave Frans, har stadig påpekt at den synodale prosess han innbyr oss til vil lære av Østkirkens erfaring av synodalitet. En kvalifisert representant for denne Kirken, Biskop Manel Nin, har minnet om at «veifellesskapet» det er snakk om ikke handler bare om en gjeng troende som rusler sammen på bærtur, så å si, men om Kirken — ecclesia, «forsamlingen» — som vandrer sammen med Kristus. En biskoppelig vikar for synodalitet har dermed som sin fremste oppgave å hjelpe biskopen med å forsikre at alt som skjer i bispedømmet, administrativt og pastoralt, setter fokus på Jesus Kristus og hans evangelium, kilden til nytt liv.

Fra mitt brev til de troende.

• Share

Kunst, sjel & vær

Jeg smilte da jeg stod på rulletrappen ned til ankomsthallen på Gardermoen og så dette oppslaget. Det var fint å bli fortalt at en behagelig aften ventet meg ute; også å se at den kroniske eksistensialismen som angivelig preger oss nordmenn har glimt i øyet. Munchs Skrik er et av verdens best kjente malerier, et uttrykk for frykt. Men for en vakker ramme! Det var en aftens kontrastfulle skjønnhet som gjennomboret Munch dengang, i Nice i 1892, i en erfaring han opptegnet både med farver og i ord. «Jeg gik langs veien med to venner, saa gik solen ned. Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen.» Det er påtagelig angst i bildet, kanskje også håpefull spenning. Det Munch følte kan like gjerne ha vært fødselsveer som dødsangst. I alle fall lar han oss erindre, 131 år senere, den skjønne middelhavssolnedgang som fremkalte en ung manns sjelskrise. Derved får vi et nytt perspektiv, kanskje, på egne øyeblikk av ekstrem indre bevegelse.

• Share

Byggmateriale

Ida Görres skrev Das Brot wächst im Winter i 1970. Hun priste den «store, løfterike såing» som var skjedd ved Det annet Vatikankonsil, men var rystet over all dekonstruksjon som foregikk i Kirken. Midt i det hele, midt i egen forvirring, holdt hun utkikk etter dem som prøvde å bygge på Konsilets virkelige grunnmur: «Det er for deres skyld at vi, de eldre og avdankede, må ta vare på grunnrissene og frøene, alt det som nå blir glemt. Hvem vet, kanskje kommer en generasjon etter denne som har fått nok av fedrenes ødeleggelseslyst, som vil søke byggemateriale for å bygge tidsbroer mellom det som varvfør og det som vil bli deres nå. Utvikling skjer aldri, slik vi kunne ønske, i rette linjer eller på enveisspor; utvikling går i sikksakk og spiraler. Ved neste store vendepunkt, må det gamle og det sanne være tilgjengelig for dem som søker det. Det må ikke være blitt malt i stykker av en søppelbil.’ Oppgaven med å bevare og forberede, sier Görres, er betrodd to grupper særlig innen Kirken: «Biskopene og de små i Guds folk.»

• Share

Dennoch

I gårsdagens innledningsforedrag til Dennoch-konferansen i Hannover – et samarbeidsprosjekt – pekte Dr Thomas Arnold på aspekter ved vestens modernitet som utfordrer Kirkens forkynnelse. En utfordring er ikke nødvendigvis et hinder. Men han bemerket at en kirkelig retorikk som fokuserer på mangel neppe fører langt. (Jeg fikk meditere over dette senere på kvelden, da en mann kom opp til meg på undergrunnsstasjonen og skrek, «Religion er åndssvekkelse!») Å gå rundt og forkynne at våre samtidige, som anser spørsmålet om Gud for irrelevant, mangler noe vesentlig, vil knapt vekke deres begeistring. Vi risikerer også å tre inn den nedlatende holdning vår Hellige Far ofte fordømmer. I Lisboa sa han til oss: «Eneste gyldige grunn til å se ned på noen, er hvis du er i ferd med å hjelpe ham eller henne opp.» Kristent vitnesbyrd, nå som i oldtiden, må peke mot et overmål, et plus ultra. Det overgår hva mennesker kan klare på egen hånd. Det må utgår fra et vesentlig møte med Gud gjennom Kirken som fører til forvandlet liv. Til syvende og sist, er det kun vitnesbyrdet om hellighet som vil gjøre inntrykk på vår selvforsynte samtid. (Jfr. Strøtankene fra 11. oktober 2022).Illustrasjonen viser El Grecos Sankt Martin og tiggeren fra 1597/99.

• Share

Å feire sorg?

I sin innsiktsfullt personlige innledning til The Pillars nyhetsbrev offentliggjort på festen for Jomfru Marias Smerter, skriver Ed. Condon: ‘Tanken om å ‘feire sorg’ er en av de kvasi-selvmotsigende utsagn trosutøvelsen konfronterer oss med. Men er der motsigelse? Jeg tror ikke det. Kjærligheten er vel alltid forbundet med en grad av sorg. På denne siden av evigheten er det å elske stort sett, ihvertfall fra tid til annen, ensbetydende med å lide. Men vi feirer sorgen, og feirer Marias sørgmodige kjærlighet ved korsets fot, fordi vår kjærlighet grunner i håpet om oppstandelse.’ Ja, slik tror jeg også det er. En av de storartede aspekter ved kristendommen, er at den legitimerer sorgen, som ellers faller utenfor sekulærsamfunnets ordforråd. Har man en livsanskuelse uten noen form for transcendens, er opprør eneste mulige respons til sorg – og opprør fører lett til bitterhet. Den 15. september hvert år minner Kirken oss om et konseptuelt rammeverk som lar oss forholde oss håpefullt til sorg. Pergolesi satte en vesentlig tekst for dagen til musikk. Ingen tolkning overgår, såvidt jeg vet, denne.

• Share

Kobberslange

I en av Israels definerende opprør under utvandringen fra Egypt, ble folket angrepet av slanger som bet og forgiftet dem. ‘Da sa Herren til Moses: Gjør deg en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, forble han i live (4. Mosebok 21.8-9).’ Kirken lar oss høre beretningen idag, på festen for Korsets Opphøyelse; for i Mose kobberslange så Kirkefedrene et bilde på Kristi lidelse. Historien har umiddelbar, praktisk relevanse for oss alle. Hva er det som sårer meg, uroer meg, kanskje tyner livet ut av meg? Hvis jeg kan sette navn på den tingen og bringe den opp i dagen – sette den på en stang – vil den miste sin kraft. Dette er ren sunn fornuft. Innen troens mysterium åpnes en videre dimensjon. På Korset bragte Kristus lys ut av mørke, som på skapningens første dag, ‘og alt lyset skinner på blir lys’ (Efeserbrevet 5.13). Ja, selv det mørke i meg som er dypest og mest intimt.

• Share

Natur

Vår tid tenderer mot å idealisere naturen med dens impulser, dens hunger, ikke mot å transcendere den. Mens folks betraktning over vår natur til andre tider har fokusert på dét som kjennetegner mennesket i forhold til andre arter, ser vi nåtildags en merkelig besluttsomhet som går ut på å vise at vi ikke er annet enn dyr. Det betyr ikke at vår tid er uimottagelig for Ånd. Sjelens fordringer lar seg ofte merke negativt, på grunnlag av smerte. Mens det moderne menneske ugjerne snakker om Gud, innrømmer det gjerne at det føler seg fanget i skapt begrensning. Mens det ikke eksplisitt tror på læren om et evig liv, er det oppslukt av lengselen etter mer. Fast bestemt på å omfavne sin inkarnerte menneskelighet, vet det dog at kroppen peker utover seg selv: Enhver tilsynelatende tilfredsstillelse er så pinefullt midlertidig.

Fra Chastity: Reconciliation of the Senses som utkommer 12. oktober

• Share

Å gi slipp på sorg

Takket være et godt tips, oppdaget jeg Rainer Kaufmanns sterke film Løping. Den handler om å takle sorg i fryktelige omstendigheter – i en avgrunn av uforstand som følger et selvmord. Juliane har mistet sin livspartner Johann. Hun sitter fast i en vev spunnet av ulike tråder, noen selvrettferdige, noen selvfordømmende. På et visst plan er hun bestemt på å være ærlig. På et annet plan hengir hun seg til selvbedrag. Men når vår verden taler i grus, hvordan vet vi hva som er reelt? Det er filmens styrke at den fremstiller Julianes gradvise ferd tilbake til virkeligheten, en ferd muliggjort av trauste venner som kan trøste og omfavne, men også si et sannhetens ord. I en vesentlig samtale får Juliane høre: «Du mater sorgen lik et husdyr for at den fortsatt skal bli sittende doven og fet ved din side, kun den forbinder deg nå med det du har mistet.» Vi kan ikke leve på tap over tid, ikke engang på tap som ser ut til å ha tatt bort en del av oss selv. (FAZs anmeldelse finnes her).

• Share

Baraniak

Da jeg i dag sammen med bispekonferansen besøkte domkirken i Poznań, ble jeg stående foran graven til Antoni Baraniak, byens erkebiskop 1957-77. Han var blant den kirkelig prominens som ble arrestert av kommunistregimet, utsatt for isolasjon, dype ydmykelser og ulike former for tortur. Myndighetens hensikt var å splitte episkopatet ved å mobilisere Baraniak mot Polens primat, Kardinal Wyszyński. Planen mislykkedes fullstendig. Baraniaks motstandskraft var heroisk. I sin tale ved Baraniaks begravelse, snakket kardinalen om det ‘bemerkelsesverdig dype bånd’ som bestod mellom dem, to biskoper av usedvanlig format.

Jeg undrer på hva de ville ha sagt om krangler og drakamper i dagens kirkeliv.

Du finner en polsk dokumentar om Baraniak her.

• Share

Å veie alternativer

Tidebønnene gir oss et stykke (3.3) fra Thomas à Kempis‘ Kristi Etterfølgelse, en bok utallige kristne før i tiden gikk rundt med i lommen. Dens utfordring taler til oss nå:

‘Mange lytter heller til verden enn til Gud; de følger heller kroppens appetitt enn ting som er velbehagelige for Gud. Det verden tilbyr er forgjengelig og begrenset, allikevel følger folk det ivrig; det jeg lover [sier Herren] er stort og evig, men menneskenes hjerter er numne. Hvem tjener og adlyder vel meg med samme omsorg som vises denne verden og dens herrer?’ Litt senere får vi høre: ‘Jeg har det med å besøke mine utvalgte på to måter: ved fristelse og ved trøst.’ Er dette noe vi tenker på tilstrekkelig, at fristelser vi utsettes for kan være muligheter gitt av forsynet til å modnes i nåde?

• Share

Ironi

Jeg er ikke så humørløs at jeg ikke ser komedien i denne byscenen langs Karl Johan, et par stenkast fra kongens slott: tre offentlige doer malt i blått, hvit og rødt, oppkalt etter de republikanske dyder. Den er morsom på et vis, ikke minst fordi «Liberté» bærer oppslaget, «Ute av drift».

På et dypere plan blir jeg vonbroten. Denslags representerer en trend: vi forholder oss stort sett ironisk, nå, til idealer. Det er kanskje fordi vi har sett for mye dobbeltmoral og hykleri hos personer som opprettholder dem? Men det er ingen grunn til å trekke inn årene og la oss tas av vinden. Nei, vi burde heller ta oss selv i nakken, granske våre liv og gjøre oss beredt til å endre dem. Et samfunn – det være seg et kirkesamfunn – uten gjennomtenkte, høyt holdte idealer blir ukreativt og kjedelig; og det blir sårbart for alskens tåpelighet.

• Share

The End?

Vi feirer en viktig begivenhet i frelseshistorien. Men for noen omstendigheter. Vi kjenner Kong Herodes fra flere avsnitt i evangeliet, også fra Josephus og andre historikere. Vi vet han var en svak hersker, innbilsk og prinsippløs. Hvor gjerne han lyttet til Johannes! Hvor inderlig han gav blaffen i det han hørte! Utover slik ryggradløshet fremstiller dagens tekst ham i en sammenheng som er bentfrem lurvete. Idet han lener seg godt tilbake ved en overdådig middag, er han så betatt av sin stedatters forføreriske sjarm at han lover henne alt — nåja, nesten alt — for å vise sin verdsettelse. Det grufulle som følger ryster ham, men han var bundet av sitt løfte, sitt overmodige, forfengelige løfte. Johannes ble halshugget med det samme, mens gjestene satt ved bordet. En lysten konge, en skinnsyk dronning, et tankeløst barn: Var det da slik det Gamle Testamente skulle ende?

Fra en preken på festen for Døperens martyrium

• Share

Nådeløs pietisme

En av trendene man snakker om i vår tid, er den som går på en sekularistisk religion, så å si. Man har veldig høye etiske krav utifra en målestokk man kanskje har tilegnet seg ganske nylig; samtidig har man lav terskel for å kaste noen ut og si «Du kan ikke lenger ha noen stemme med her». Det blir en slags uten pietisme uten nåde. 

Ja, og pietisme uten nåde er grusom.

Fra en samtale med Dagen-journalist Tore Hjalmar Sævik om Gudslengsel, menneskeverd og ølbrygging.

• Share

Flammende skygge

Jeg har på nytt lest Elisabeth de Miribels biografi om Prins Vladimir Ghika, et usedvanlig menneske og en usedvanlig prest, nå saligkåret. Han forble standhaftig og trofast, ‘en håpets pedagog’, slik han gjerne kalte seg selv, i de forskjelligste omstendigheter, fra fyrsters salonger til den skitne fengselscellen han døde i. Siden Miribel skrev i 1987 er det utkommet flere – og bedre – bøker om Ghika. Allikevel har hennes betydelig verdi, ikke minst på grunn av sitatene fra Ghikas egne tekster. Her er et avsnitt som inspirerer og utfordrer meg: ‘Vår evne til å lide står i forhold til vår evne til å elske. Evnen til lidelse er i mennesket den samme som evnen til kjærlighet; ja, den er som dens flammende, fryktelige skygge — en skygge av samme dimensjon, bortsett fra om aftenen, når skyggene forlenges. En åpenbarende skygge som viser hvem vi er.’

• Share

Brobygging

• Share

Erobret

Kino kan aldri ha samme intensitet som teater. Men noen filmer bærer preg av en empati så sterk at tilskuerens dog sitter ærefyktig igjen med følelsen av nærvær til tross for skjermens mellomværende. Å se Max von Sydow i Bille Augusts Pelle Erobreren, er å se en ydmyket far som for lengst har gitt avkall på en følelse av verdighet på egne vegne, men som vil gi inntrykk av verdighet for sønnens skyld. Det gjør vondt å se på. Hal Hinson skrev: ‘Dette er en tolkning som utgår fra sener og kroppsledd, ja, som er unnfanget i margen. Von Sydows skuespill uttrykker vesentlig et poetisk konsentrat.’ Hinson er litt flåsete hva resten av besetningen angår. Jeg er ikke enig. Filmen gjorde dypt inntrykk på meg da jeg først så den for 35 år siden. Den gjør dypt inntrykk nå, når jeg ser den igjen. Om så den er et historisk drama, taler den tidløst om fornedrelse, om drømmer som næres og tapes, om forholdet fedre og sønner imellom – og om den besnærende ømhet som bor i menneskehjertet alt til tross.

• Share

Magnus

CoramFratribus-uglen på en øl-etikett? Joda. Den første formelle innbydelse jeg fikk som biskop av Trondheim var til en privatomvisning på byens bryggeri E.C. Dahl. Byggmesteren hadde hørt om min brygger-fortid. Et vennskap oppstod, som etterhvert omfattet også bryggmesterne på Alstadberg og Tautra. Så oppstod tanken om å skape et nytt øl rotfestet i vår landsdels rike historie. På Middelalderen var Nidaros virkelig en europeisk by. Erkebispestolen var sentrum for en kirkeprovins som strakte seg til Island, Grønland, Orkney og Man. Kulturell utveksling foregikk hyppig, bragt på havets bølger som du kan se tegnet på etiketten, med én rød bølge som symboliserer martyrenes arv – for Nidaros’ betydning sprang fra Olavskulten. Inspirasjon kom også andre veien, utenlandsfra. Vi har oppkalt ølet etter Magnus, Orkneys skytshelgen, en slektning av Olav, som døde martyrdøden i 1117 (en historie fortalt i denne hymnen). Det sies at Magnus besøkte Nidaros i 1098, året Cîteaux ble grunnlagt. Ølet bør nytes med måtehold.

• Share

Beroligelse?

• Share

Ansvarlig dogma

• Share

Dom Godefroy

Etter avslutningsmessen i Lisboa, da paven konkluderte Verdensungdomsdagene, kom en fransk biskop bort til meg og kondolerte med Dom Godefroy Raguenet de Saint Albin, abbeden av Acey. Jeg var vantro. Dom Godefroy hadde nettopp avsluttet en visitas i mitt eget kloster, Mount Saint Bernard. Han hadde sendt meg e-post derfra.  Og nå skulle denne kjernesunne, atletisk sterke mann, forhenværende Navy Seal, ha forulykket i alpene? Jeg kunne ikke tro det. Og kan ennå ikke helt tro det. Tre sterke vitnesbyrd har hjulpet meg: ett av Generalabbeden for vår orden, ett av Dom Mauro-Giuseppe Lepori, og ett av abbeden av Hauterive. De fremkaller mysteriet i Dom Godefroys liv og kall med varsom respekt og broderlig realisme. De hjelper oss å se hvordan Herrens nåde virket i dette usedvanlige liv hvis plutselige ende var foregått av en uselvebevisst sprudlende glede som brøt frem av et velsignet vidåpent hjerte. Requiescat.

• Share

Ubehøvlethet

Jeg har fått Alice Habsburgs memoarer lagt i mine hender. Denne distingverte svenske kvinnen, en sagnomsust skjønnhet, giftet seg inn i episenteret av gammeleuropeisk aristokrati og ble med tiden medlem av den polske undergrunnsbevegelse. Hennes sjelsstyrke kan anes fra beretningen om hennes besøk i begynnelsen av Annen Verdenskrig i Galicia, hvor hun håpet å hente diverse ting fra sitt gods i Busk: ‘Da jeg nådde frem til Lvov bad jeg noen spørre bolsjevik-kommandanten som bodde på Busk om han hadde noe imot at jeg kom og hentet noen brev og andre eiendeler jeg hadde fått sendt dit fra Zywiec. Han svarte: «Gjerne får hun komme, men hun kan ikke regne med å vende tilbake til Lvov med hodet velbevart på sine skuldre.» Etter å ha fått et så ubehøvlet svar på min høflige forespørsel, hadde jeg intet valg: Jeg reiste rett til Busk.’ Alice fikk hente det hun søkte og tok sitt hode med seg tilbake for å gjenforenes med husbond og barn. Hennes eldste sønn, den avholdte dominikaner Pater Joachim Badeni kjempet blant norske tropper ved slaget i Narvik.

• Share

Aglais io

Oppslått
lå den foran meg på veien:
verdens letteste bok —
den har kun to sider.
Undrende leste jeg de magiske tegn.
Så hevet den seg opp i luften.
Ingen apokalypse.
Bare tre ord fra sommerens
hemmelige åpenbaring:
Dagpåfugløye.

Christine Busta (1915–1987)

• Share

Todos, todos, todos

I Lisboa insisterte Pave Frans på at Kirken er ‘para todos, todos, todos’. Han sterke utsagn underbygges og opplyses av en tekst fra dagens tidebønner – en preken Augustin engang holdt om den hellige Laurentius. Etter å ha utlagt Laurentius særegne kall til hellighet, minner biskopen av Hippo om at der også finnes andre veier. ‘Herrens have omfatter, brødre – ja, sannelig omfatter den – den omfatter ikke bare martyrenes roser, men også jomfruenes liljer, ektefolks eføy og enkenes fioler. Der finnes overhodet ingen slags mennesker, mine kjære, som trenger å fortvile over sitt kall. Kristus led for alle. Sant er det skrevet om ham at han ønsker alles frelse, han vil at alle skal anerkjenne sannheten.’ Legg merke til den samme retoriske teknikk: Det trefoldige ‘omfatter’ som tilsvarer det trefoldige ‘habet’ i Augustins latinske prosa. Så ingen er utelukket; men alle er kalt til forvandling på grunnlag av sannhet. Herrens vilje er å realisere vårt guddommelige potensiale, å gjøre oss hele og hellige; ikke å la oss forbli i fragmenterthet eller selvtilfreds middelmådighet.

• Share

Uventet Bach

Alice Babs, født i 1924, sang i nattklubber fra hun var tenåring. Hun ble noe så sjeldent som en skandinavisk jazzlegende. I følge Svenska Dagbladets nekrolog, skal Duke Ellington ha sagt om hennes røst at den formidlet ‘all värme, livsglädje, rytm och tragik som för mig är jazzens innersta hemlighet’. Alice og Duke jobbet nært sammen, ikke minst da de produserte Serenade to Sweden.

Det er overraskende å høre denne velkjente stemmen (Swing It Magister’n!) fremføre en aria av Bach. Men når du hører Babs synge Jesu, Jesu, Du bist mein, en av de Åndelige Sanger, er det som om stemmen hennes var skapt til det. Den er på samme tid klokkeklar og intens, oppriktig. Én musikalsk genre kan opplyse en annen. Det samme gjelder andre former for kulturelt uttrykk.

• Share

Castitas

• Share

Besluttsomhet

En venn sender meg dette bildet. Det oppsummerer erfaringen av Verdensungdomsdagene.

Det trenger ingen kommentar. Men får meg til å tenke på et par vers fra Salme 51.

Du fryder deg i hjertets oppriktighet og lærer oss visdom i det skjulte. 

La meg høre gledens, jubelens klang, så vil de ben du knuste danse.

Gud, skap et rent hjerte i meg, forny i meg besluttsomhetens ånd. 

Budskapet er blitt hørt og har funnet uttrykk. Man kan bare takke.

• Share

Fredfull spenning

Det er ikke lett å sette ord på det som er foregått i Lisboa denne uken. Jeg har aldri vært med på noe lignende. Det har vært folk overalt, nesten alle sammen unge. De har samlet seg i klynger, vaiet flagg og sunget høyt. Mengden har iblant vært overveldende. Trange gater og ungdergrunnstog har vært overfylt. I en annen sammenheng kunne man være blitt engstelig ved tanken på konfrontasjon. Det storartede her, har vært et fullstendig fravær av aggresjon. Istedenfor å lukke seg inn i seg selv, har gruppene rakt hånden ut til andre grupper, på søken etter møter og samtale, ofte ved utveksling av små suvenirer. Jeg fikk inntrykk av at selve Lisboa var blitt et vennskapets sakrament. Det omsvøpet de fastboende også i en fredfull spenning. Opplevelsen har vært kortvarig og intens. Den gir seg ikke ut for å vise en politisk samfunnsmodell. Men det den formidler er reelt, autentisk. Det får én til å innse at et samfunn kan ordnes på brorskapets premisser. Å ha innsett dét, om så det er en stakket stund, er en velsignelse som kan forvandle liv. At en og en halv million unge samles slik, på rent idealistisk grunnlag, uten priser å vinne, kun for å dele noe vesentlig, er et under. Det burde rapporteres på alle avisers førstesider.

• Share

Korsvei

Kveldens korsvei i Parque Eduardo VII, ledet av Pave Frans, var et vågalt foretak. Det er risikabelt å planlegge liturgi vågalt. Lett kan den bli bare forestilling. Risikoen ble unngått. Det hele var gjennomsyret av kreativ intelligens, rotfestet i Golgatas mysterium, rettet mot den digre forsamling av ungdoms fra (bokstavelig talt) hele verden. Dansere fremførte meditasjoner til hver stasjon. De var fremragende, syntes jeg, båret av sterk koreografi og vakker musikk. De viste at det er mulig, uten banale kompromisser, å formidle og bære smerte med verdighet og skjønnhet. Lærdommen er viktig. I århundrer har kristne uttrykt den gjennom maleri, skulptur, musikk. Mange av verkene som slik er oppstått er udødelige. Allikevel er det fantastiske å se samme budskap uttrykt gjennom radikalt moderne former. Vår verden trenger å høre det.

Du kan se korsveien her, fra ’45.

• Share

Something Great

World Youth Day, that most wonderfully improbable of gatherings, is upon us. At the Night Vigil that closed the meeting in the jubilee year 2000, Pope John Paul II, whose initiative gave birth to WYD told the world’s Catholic youth: ‘It is Jesus you seek when you dream of happiness; he is waiting for you when nothing else you find satisfies you; he is the beauty to which you are so attracted; it is he who provokes you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is he who urges you to shed the masks of a false life; it is he who reads in your hearts your most genuine choices, the choices that others try to stifle. It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.’

• Share

Utover Amazon

• Share

Verdensanskuelse

På sin 70-årsdag anerkjente Romano Guardini hva han skyldte Max Scheler. Filosofen sa en gang til ham: ‘De må gjøre det som faktisk ligger i ordet «verdensanskuelse», ja, De må se på ting, på mennesker, på verden, men som en ansvarlig kristen gjør det, med formålet å uttrykke vitenskapelig det De ser.» Dette, sa Guardini, var hva han var endt opp med å gjøre. Han satte seg fore å betrakte ‘troens møte med verden. Og ikke kun i almen forstand, slik teologer forholder seg til spørsmålet på ulike vis, men i forhold til verden i dens særegenhet: Kulturen og dens former, historien, samfunnslivet osv.’ Etter å ha holdt på med slikt arbeid i flere tiår, sa han på sin fødselsdag i 1955, kun elleve år etter at Annen Verdenskrig tok slutt, ‘har jeg innsett hvor viktig oppgaven er, og hva som kan skje når den ikke utføres.’ Ord som maner til ettertanke.

• Share

Liv på dypet

• Share

Varig age

Som en fortelling innenfor en fortelling om skapende uttrykk, dikter Stefan Andres frem sammenhengen som kan ha fått El Greco til å male Utsikt over Toledo i 1599/1600. Det hele begynte en sen aften, skriver Andres, da fjern torden lot seg høre som om den var ‘nattens tilbakeholdte gjesp’. Den gjorde luften tung og tykk. Et nytt skrall ‘brast lik et ankerkjede’ ut av nattens mørke. Maleren ‘trakk været til seg slik en svamp suger til seg vann, han ble oppfylt av det, rystet av blålig lys. Hvert lyn lot seg føle langs ryggraden lik en kuldegysning. Tordenen lød på huden hans like meget som i ørene. Etterpå piplet farver frem gjennom hans porer og gled ned på lerretet. Og der, noe senere, stod Toledo på sin høyde midt i en storm, skremmende opplyst i et spøkelsesaktig nu. Bildet lar oss frykte at neste øyeblikk kan bringe evig mørke, selv om jo kun malt lyn forblir og lar vår age vare.’ Fortellingen er et uttrykk for ren fantasi. Men se nøye på bildet. Kan ikke Andres ha hatt rett?

• Share

Det vakre

Det er godt å se se selv fra utsiden i blant. Da jeg i morges slo opp Navid Kermanis storartede Vantro Undring for å sjekke et sitat, ble jeg slått av hva han, en muslim, sier om viktigheten av å beholde det vakres dimensjon i kristendommen. Han innser at det er en kamp mot mange odds. ‘Det rekker å stikke innom en vanlig søndagsmesse i Berlin for å fastslå hvor åpenbart dagens kristendom mangler skjønnhet i sitt uttrykk.’ Samme fenomen kan sees på verdensplan. Jeg tenkte på disse tingene nylig, da jeg besøkte en utstilling om Urban VIII i Palazzo Barberini. Urban var pave 1623-44, i en tid da Den katolske Kirke etter Trentkonsilet bevitnet en revolusjon i omsorg for de fattige, syke og trengende. På samme tid var Urban VIII en innsiktsfull mesen for kunsten. Han var bevisst at også den utgjør en vesentlig dimensjon av sann gudstjeneste. Som Kermani skriver: ‘Ingen Gud gjøres stor av fattigdom alene.’

• Share

Mot lettvinthet

Laure Adler taler klart. Hun innleder en lang samtale med George Steiner med å spørre: ‘Så er det denne armen, da, funksjonshemmingen, denne fysiske tingen’. Har Steiners visne arm fått ham til å lide, vil hun vite? Han svarer: ‘Den har satt meg i stand, tror jeg, til å forstå tilstander, visse former for smerte en syk kan oppleve, innsikter som ligger utenfor rekkevidden til en Apollos velsignet med vakker kropp og storartet helse. Hva er forbindelsen mellom fysisk og psykisk lidelse og visse former for intellektuell virksomhet? Dette er noe vi ennå knapt vet noe om. La oss ikke glemme at Beethoven var døv, at Nietszche led av fryktelig migrene, at Sokrates var stygg. Det er interessant å se i andre dét de har måttet beseire. Når jeg treffer folk, spør jeg meg selv: Hva har han eller hun gjennomlevd? Hva er hans eller hennes store seier — eller store nederlag?’

• Share

Uimotsigelig

Historikeren Zara Steiner døde i 2020, ti dager etter mannen George, etter 6o års ekteskap som lot de to utfylle hverandre. De møttes takket være to professorer på Harvard som veddet på at, traff de først hverandre, ville de gifte seg. Slik gikk det. Zara Steiner skrev sprenglærde bøker om politiske forhold i Europa mellom Verdenskrigene. Da jeg snublet over en nekrolog fra The Guardian ble jeg slått av bemerkning om forsoningspolitikk på 30-tallet: ‘Zaras kritikk av Chamberlain, Eden og Halifax, håpløst uskikket i forhold til diktatorenes brutale verden, er uimotsigelig. I sitt studium av internasjonale forhold i mellomkrigstiden hadde hun, sa hun, truffet ‘få helter, to onde titaner, så et mangfold av kjeltringer og skurker’.’ Det gir et nyttig perspektiv når man leser nyheter nå, for vår tid vil helst frembringe helter, men er blåøyd når det gjelder diktatorer. ‘I sine siste år’, skrev David Reynolds, ‘merket Zara Steiner at lysene var i ferd med å gå ut. Hun håpet at dette ikke pekte mot at mørket ville seire på nytt’.

• Share

Redde eller tjene?

En ung mor skriver til meg:

‘Jeg har vunnet tilliten til en del prester, og derved fått innsikt i både deres gjerning og deres smerter. Ved å se hvor menneskelige de er, får jeg ydmykt enda større aktelse for, enda større kjærlighet til prestedømmet; jeg ser også hvordan mange, selv de aller beste, såres av dagens klima. De er gjenstand for en viss håpløshet når prinsippet ‘Jeg vil tjene Kirken’ viker for parolen ‘Jeg må redde Kirken’. Vi trenger hyrder og prester som virkelig er hengitt sin misjon, som heller faller på kne i det skjulte enn å storme gjennom verden uten å iføres ydmykhetenes sele.’

Det er godt å bli påminnet.

• Share

Tonen

Takknemlig oppdager jeg forfatterskapet til Stefan Andres (1906-70). Hans nitidig kodifiserte beretninger fra 30- og 40-tallet lar oss ane livets kontur under et totalitært regime. Forsiktig, men hørbart taler hans menneskets frihets sak. En kompleks novelle fra 1943, ‘Vi er Utopia‘, iscenesetter et møte som finner sted i løpet av den spanske borgerkrig. To menn fra motstridende fronter treffes i løpet av en natt med intens krigføring. Den ene er en fallen prest; den andre er offiser med tynget samvittighet. Samtalen mellom dem gjengis på et vis som er fullkomment balansert, med evne og vilje til å trenge hinsides stereotyp fordom. Den forhenværende presten merker noe dypere i offiserens samvittighetskval og spør: ‘Var De aldri lykkelig?’ Andres beskriver responsen: ‘»Lykkelig?» Don Pedro uttalte ordet og lyttet til det slik en musiker lytter til tonen fra en stemmegaffel.’

Mange av oss trenger å høre den tonen på nytt, for å stemme livet deretter.

• Share

Traumatisk tap

Gudskjelov fortsetter Rabbi Sacks-stiftelsen med sin postliste slik at vi som er innskrevet ennå får del av Jonathan Sacks’ innsikter og lærdom. I ukens forsendelse, lar han en personlig opplevelse av sorg og nederlag opplyse et mystisk avsnitt av 4. Mosebok. Skriften setter oss i kontakt med dyp erfaring:

«Vi mestrer ikke alltid våre følelser. Og vi er ikke forberedt på egne erfaringer av tap om så vi er vant til å trøste andre. Vi er inkarnerte sjeler. Vi består av kjøtt og blod. Vi blir eldre. Vi mister dem vi elsker. Utad gjør vi hva vi kan for å holde masken, men innad gråter vi. Allikevel går livet videre. Det vi tok fatt på vil andre fullføre. Mennesker vi har elsket og tapt lever videre i oss, slik vi lever videre i dem vi elsker. For kjærligheten er sterkere enn døden, og det gode vi gjør er udødelig.»

Du finner teksten i sin helhet her.

• Share

Ansikt til ansikt

Forrige uke så jeg dette marmorhodet i det Arkeologiske museum i Nikopolis. Det er en skulptur hugget omkring år 200, på Caracallas tid. Jeg ble rørt og forfjamset. Jeg stod og beundret hodet en stund, gikk så videre; men var nødt til å vende tilbake. Det var som om damen prøvde å si meg noe. Jeg hadde inntrykk av å ha sett henne på vei ut av en frisersalong, med nylagt hår, samme formiddag nede i Preveza sentrum. Det er utrolig at en sann kunstner kan formidle personlig nærvær slik at vi mister pusten etter tusenvis av år. For å ha et nærvær som kan formidles videre slik, må jeg først oppdage og fordype det. Gregor den Store skrev om den hellige Benedikt at han tilbragte en viktig periode av sitt liv ‘alene med seg selv for den Høyestes åsyn’. Slik ble han gjort rede for bestemmende møter. Å leve sånn er mer krevende enn vi kanskje tror. Er det ikke slik at vi ofte, heller enn å møte oss selv på dypet, løper bort fra oss selv?

• Share

Oppgave

Da Biskop Meletios Kalamaras ble vigslet til metropolitt av Preveza den 28. mars 1980 – og derved trådte inn i en situasjon belemret med mange skandaler – sa han: ‘Enhver biskop, enhver prest må bære bud om fred, han må være en kilde til ro for sjeler som er oppbragt av hvilkensomhelst grunn. For å leve slik, må han ikke søke heder for seg selv; han må etterligne Kristus som, når han ble hånet, ikke svarte igjen, som led uten å true (1 Pet 2,22). Han må alltid være forberedt på å si fra dypet av sitt hjerte: «Herre, tilgi dem som hater oss og gjør urett mot oss! Vis dem din miskunn og før dem inn i ditt Rike!» Men hva prestens oppgave angår, er dette ikke nok. Vårherres Jesu Kristi fremste oppgave var å oppofre sin sjel, hele seg selv, for å frelse verden. Da Herren innførte disiplene i dette mysteriet, sa han: «Mine venner, pass på at ingen frykt får komme mellom dere og meg. Om jeg lider, er det for verdens skyld. Er dere mine venner, ja, da må dere følge mitt eksempel.»‘

Hvis vi virkelig søker remedier mot klerikalismen, er det vel her de finnes, i en slik innstilling, en slik sjelstilstand.

• Share

Orientale Lumen

Den hellige Benedikt, Europas skytshelgen, var seg bevisst å være arving til en arv fra Øst. Han så den som en vesentlig del av skattkammeret han i Regelen referer til: en abbed skal der finne både nytt og gammelt til inspirasjon. I Orientale Lumen understreket Johannes Paul II at vi ‘som hører til den katolske Kirke av latinsk tradisjon må blir godt kjent med denne skatten’. Han påpekte gjerne (med hjelp av en metafor Vyacheslav Ivanov hadde skapt) at Kirken må puste med begge lunger, én vestlig og én østlig, for å unngå kvelende provinsialisme og fastlåsthet i umiddelbare forhold: ‘I dag føler vi oss lett som fanget i nuet. Man har inntrykk av at mennesket har mistet sansen for å høre til i en historie som går forut for oss og vil fortsette etter oss. De østlige Kirkene gir oss et særlig eksempel på hvordan vi kan plassere oss mellom fortid og fremtid, med hjertet fullt av takknemlighet for alt vi har mottatt og alt vi får forvente, med en klar sans for kontinuiteten vi kaller Tradisjon og for eskatologisk forventning.’ Vi som tilhører den latinske Kirken i dag, ånder vi utifra full kapasitet?

• Share

Sommerferie

CoramFratribus tar pause i et par uker.

Takk for interessen du viser siden.

Jeg ønsker deg en god, lys sommer – lik den det synges om her.

+fr Erik Varden OCSO

• Share

Samvittighet

Lenge har jeg verdsatt Jennifer Bryson’s innsats for å spre kunnskap om Ida Görres, hvis innsikter taler så klokkeklart til vår tid; men det var først denne uken, takket være Luke Coppens uunnværlige Starting Seven, at jeg lærte noe om Brysons eget liv og arbeid i Guantanamo Bay. Det hun sier om erfaringen der, er verd å lese. Særlig ble jeg slått av hennes tanker om samvittighet. Samvittigheten, minner hun oss om, er ikke et fullkomment software vi bærer i oss fra unnfangelsen av. Samvittigheten må formateres. ‘Jeg visste lite om hvordan man lar sin samvittighet forme før jeg kom til Guantanamo, om jeg så hadde vært katolikk i 13 år. […] Det Guantanamo fikk meg til å innse var, først og fremst, at samvittigheten må formes før de store vansker dukker opp. Og siden vi ikke vet når det kan være, er det på høy tid å ta fatt på jobben med å la samvittigheten formes her og nå.’ Dette er et nøkkeltema hos Görres også. ‘Begriper vi at der finnes et kosmisk nivå av rettferd og at vi alle, som mennesker, må møte vår Skaper’, legger Bryson til, ‘får vi et videre perspektiv’ på valg vi må ta i nuet.

• Share

Teleologi

I en fornuftig anmeldelse av Matt Walshs film What is a Woman (Strøtanker 3 juni), skriver Abigail Favale: ‘Prevensjonsmidler har omformet vår kulturelle forestilling i forhold hva det vil si å være mann eller kvinne. Kollektivt har vi glemt hva hensikten er med sex, at sex har en teleologi som utgjør grunnlaget for måten kroppene våre er satt sammen på. Når gender ikke lenger forbindes med å generere liv, blir det til noe bentfrem estetisk, et tegn som ikke peker mot noe. Når tegnet så må bære byrden av å gi mening til kroppen, blir kjønnets ytre tegn intenst viktige — for viktige. Vi ser på kjønn som performativt, som uttrykksform, for det er alt kjønn står igjen som: et performativt uttrykk. Disse kjønnsladede signaler formes dertil i stadig større grad av konsumisme og pornografi, sjelløse krefter. Vi er hva vi ser på, kjøper, har på oss, klikker på. Femininitet og maskulinitet er blitt produkter, kostymer, ja, varer.’ Det er slående å lese Humanae vitae på nytt i lys av slik innsikt.

• Share

Visdom

Lyuba Yatskiv er en av vår tids virkelig betydelige kristne kunstnere. Hun har nå fullført en apsismosaikk i Den hellige Visdoms kirke ved Ukrainas katolske universitet. Arbeidet er fabelaktig. Det henter sin inspirasjon fra Ordspråkene (9,1-6): ‘Visdommen har bygget sitt hus, hun har hugget til sine syv stolper. Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord.’

Subtilt har Yatskiv skapt en enhet av gammeltestamentlige temaer og sakramental symbolikk. For noen engler! Det hele er gjennomtenkt, fullkomment harmonisk, med sikker linje- og farveføring. Yatskivs kunst gir oss en standard vi kan bruke for å bedømme andre samtidige forsøk i kristen mosaikk-kunst.

Victoria Emily Jones skrev om hennes prosjekt i 2018. Du finner artikkelen her.

• Share

Enkelt evangelium

Roberto Abbados iscenesettelse av Madama Butterfly ved operaen i Roma blir shabby når vi beveger oss inn i annen akt – Butterfly og Suzuki går dårlig kledd og bor på en byggeplass. Først irriterte det meg, så så jeg hensikten: vi får se at bedrag er uglamorøst. I første akt forteller Pinkerton konsulen i Nagasaki om sitt hell. Han har fått leiekontrakt på et hus. Den er gyldig i 999 år, men kan avlyses ved hvert månedsskifte. Bruden han vil plassere der kostet ham en slant, 100 yen. Han synger en hymne til den foretaksomme mann: ‘Loss kaster han slik det passer ham. Livet er knapt verd å leves, kan han ikke vinne det vakreste og beste’. Konsulen svarer, È un facile vangelo – ‘Det der er et for enkelt evangelium’. Han prøver å få Pinkerton til å innse at for Butterfly er bryllupet reelt. Hun gir seg selv hen med kropp og sjel. Pinkerton nikker: Han er ingen ond mann, ser bare ikke hensikten med varige bånd. Når han ved operaens slutt endelig innser at Butterfly er et levende menneske, ikke et leketøy, er det for sent. Hans utrop kommer fra hjertet, men mangler dybde. Tragedien var forutsigbar. Han har virket den. Pinkerton inkarnerer narsissistisk kjærlighet. Han forekommer underlig samtidig. Hva Butterfly angår, er hun tidløs i sin oppofrende, tålmodige venten. Denne tolkningen av rollen forblir vel uovertruffen.

• Share

Røster som forblir

Det er ikke lett å snakke om døden når den gjelder mennesker vi elsket, og det blir ikke nødvendigvis lettere med årene. Så det er balsam for sjelen å høre en røst som kan – og slik kan hjelpe oss til å finne vår egen røst i forhold til skjult, kanskje ennå uartikulert sorg. I et essay forleden dag, reflekterte Daniel Capó med verdighet over årsdagens for sin lillebrors død: ‘Når vi dør, går vi over til å høre andre mennesker til, til å bli del av andre. Vår røst forblir lik en arv i andres sjeler. Det er vårt ansvar å bevare en arv som ble oss overgitt i det øyeblikk vi lærte kjærligheten å kjenne. Ja, vi plikter å forbli trofast mot lyset vi har mottatt, for å nære det og beskytte det fra verdens misere, slik at vi kan gi det videre til andre. Vårt personlige lys forutsetter gjenskinnet fra mange andre lys og fra en kjærlighet som, i blant, ved døden kan fortone seg fryktelig. Dog etterlater kjærligheten en dypere, mer uforgjengelig sannhet inni oss.’

• Share

Undergravd mysterium

Et Festschrift fra 2018 beskrev Pater Elmar Salmann som ‘hverken konservativ eller liberal, men heller klassisk og frigjørende’. Beskrivelsens opphav angis ikke, men det ville ikke forbause meg om den var Salmann selv, som vil ha uttrykt den som et forsett. For han er en mann som stadig er målrettet underveis. Enhver kan se det i et leseverdig intervju i Osservatore Romano. Blant annet sier han at ‘Konsilet førte til en humanisering av det kristne budskap, åndeliggjort i lukansk toneart – vi lever i Det tredje Evangeliums æra – en dramatisk, usedvanlig prosess som har sammenfalt med min egen livshistorie. Dog har ikke humaniseringen gjort oss menneskeligere. Det jeg mener er: Den har ikke gitt mysteriet en profil. Eukaristien er idag et ‘broderlig måltid’. Greit nok, men hvor har vi gjort av Mysteriet, realpresensen, Jesu lidelses tilstedeværelse? Spenningen er blitt presset i retning av å gjøre Mysteriet begripelig. Som følge, har vi mistet Mysteriet som sådan. Den humaniserte kristne undergraver mysterienes rammeverk og derved også Kirkens rolle.’

• Share

Ords følger

Det sies om Dayan Chanoch Ehrentreu at han en gang ikke tillot at en person som hevdet å ikke tro på Torahs guddommelige opphav skulle få lese den hellige tekst i synagogen. I vårt inklusivitetsfikserte klima, synes det sjokkerende. Dayanens argument var imidlertid enkelt og greit, bygd på sunn fornuft, ikke ideologi: Skulle leseren ha ‘fremlest den liturgiske velsignelsen, «Å Gud, som gav oss sannhetens Torah», ville han ha begått den store synd å gi falsk vitnesbyrd for noe han ikke anerkjente. Ehrentreu var alltid overbevist om at ord har følger.’ Det er en dypt bibelsk overbevisning som oppsummerer en viktig dimensjon av Skriftens åpenbaring. Samfunnet trenger sårt et slikt perspektiv i en tid som devaluerer ordet — og ikke bare i verdslig sammenheng. Er jeg meg bevisst, for eksempel, hva følgene er av det ‘Amen’ jeg stadig uttrykker som del av liturgisk bønn, av innsatsen ordet forplikter meg til?

• Share

Integritet

Jeg har lært å kjenne og verdsette Sibylle Lewitscharoffs stemme posthumt, ansporet av nekrologene offentliggjort etter hennes død den 13 mai år. Hun var en gedigen forfatter, en vittig dame – og en vidunderlig leser av andres verker. I en forelesning holdt i Wien i ’16, befattet hun seg med Dantes vedvarende innflytelse ved å diskutere ulike tilnærminger til oversettelse, svært opplysende. Hun påpeker at Dante hjemsøker Samuel Beckett og den ‘negativitetens estetikk’ som kjennetegner mye moderne litteratur: ‘Den moderne roman handler vesentlig om sammenbrudd. Det er dét den lever av. Lykken er blitt et tema for Kitsch-litteratur.’ Dante kunne lære oss å sette lykken som mål, å gjenoppdage håpet. Lewitscharoff gav slik motstrømsaspirasjon uttrykk i sin forfatterskap og i sitt liv. Hun fikk diagnosen MS i 2010, og opplevde vanskelige år. Ikke lenge før hun døde, bemerket hun med en typisk blanding av alvor og ironi: ‘I den kommende verden forestiller jeg meg en åndelig-inkarnert, herlig skjønnhet i ny forfatning. Jeg håper på en ny forbindelse med kroppen – jeg er ikke så begeistret for den gamle.’

• Share

De venerabili

• Share

Manna

La oss huske at Eukaristien er vesentlig føde for pilgrimmer – ikke et kosttilskudd for folk som er på ferie. Eukaristien er manna for dem som daglig må komme seg litt videre, som streber fremad for å bli verdige, en dag, til å tre inn i Faderens hus og til der å føle seg hjemme. Reisen gjennom eksil vil ha lært dem hva det betyr å komme hjem.

Eukaristien er både et pant og en utfordring. En av dagens liturgiske tekster sier det slik: ‘Livets Brød vil innlemme oss i seg selv hvis vi forvandles til å ligne ham ved et rent sinn, klippefast tro og fullkommen kjærlighet.’ Her finner vi veikartet vi følger. Styrket av brødet fra himmelen, fortsetter vi vår forvandlingsreise med iver, kjærlighet og takk.

Fra en Corpus Christi-preken

• Share

Å være prest

I Vesten blir seminaristene færre; presters gjennomsnittsalder stiger. Kirker stenges. Samtidig spør folk, ‘Trenger vi prester? Er de ikke en levning av et tilbakelagt patriarkalt system?’ En del av problemet er følgende: Vi har utviklet et syn på prestens oppgave og kall som er rent funksjonelt, beskrevet som ‘pastoralt’, det vil si utifra et mål om å være hjelpsom og snill mot andre. Dog trenger man ikke å vigles for å være snill og hjelpsom. Hva er det da en prest vigsles til? Evangeliet er radikalt: ‘En god hyrde setter sitt liv inn for fårene’ (Joh 10,11). På disse premisser er en pastor kalt til et livet preget av hengivenhet inntil døden, kalt til å bli, lik Mesteren, både hyrde og lam, fullstendig innlemmet, med hver pore av sitt vesen, i et prestelig offer. Jeg så nettopp igjen Robert Bressons filmatisering av Bernanos’ En landsbyprests dagbok. Filmen er mørkere enn boken, men når samme dyp. Så slår det meg: Der fantes en tid da en katolsk prests liv ble allment oppfattet (filmen tiltrakk et bredt publikum) som et utlevd drama preget, nettopp, av offer; som inkarnasjonen av radikal nestekjærlighet rotfestet i, og opplyst av, korsets mysterium; som en sakramental eksistens. Denne oppfatningen er sann. Vi må finne ord og bilder for å gi den nytt, troverdig uttrykk.

• Share

Om sinne

Vi anklager lett andre for å forstyrre vår sjelefred. Men kan en annen berøve meg virkelig fred? Vurdér Dorotheos av Gazas syn på saken (jeg sammenfatter et avsnitt fra hans 13. foredrag), Dorotheos forestiller seg en munk som sitter rolig og driver med sitt. Så dukker en medbror opp og sier noe ubehagelig. Munken blir sint, og rettferdiggjør seg selv: ‘Hadde ikke denne broren kommet, sier han, og ytret ord som oppbrakte ham, ville han aldri ha syndet. Denslags tale er latterlig, uten fornuftig forankring. Dét at han i det hele tatt svarte på det som ble sagt i omstendighetene, åpenbarer det lidenskapelige sinne han bar inni seg. En medbror kommer og sier et enkelt ord, og sporenstreks spyr han ut all bitterhet og urenhet som ligger gjemt i ham! Han skulle være sin bror takknemlig, for han gav ham en anledning til gavn.’ Det er et faktum at mange bærer på uerkjente reserver av sinne, ofte rotfestet i sårethet. Slik bagasje gjør oss ufrie. Vi bør glede oss når den gjøres kjent for oss; så brette ermene opp og sette i gang med en utrivelig, men nødvendig oppgave: Å tømme og rense septiktanken.

• Share

Ikke fordummende

Jeg er ingen utpreget tegnefilmentusiast, men Cartŵn Cymrus serie fra 90-tallet med bibelfortellinger, Testament: Bibelen animert, har begeistret meg. Billedspråket er vakkert. Historiene er ansvarlig gjenfortalt. Det finnes en pedagogisk håndbok fra Storbritannias Bible Society full av kreative forslag, som for eksempel å føre barn videre inn i beretningen gjennom stor musikk og diktning. Der finnes poesi i filmene. I den som handler om Moses, sier Israels fremtidige befrier, sittende om natten i Jetros beduintelt, i rolig og fortrolig samtale: ‘Jeg ble unnfanget i trelldom, født i dødens stank. Våre stammer har vokst veldig. Ramses så et opprør komme mot seg, og skar derfor avstandenned  mellom fødsel og død. En radig innhøsting kvittet ham med våre sist-fødte og men hans egen angst. Hvem var så jeg, for å bli værende igjen etter slik mørk kalkulasjon? En gjøkunge som seilte inn i Egypts rede. […] Jeg var nok elsket, men på en måte som var tung å bære. […] Uærlig ervervet jeg mitt liv. Nå søker jeg et annet.’ Det er en fryd å finne en kateketisk ressurs for barn som ikke er forenklende. Moses lyder som en walisisk dikter. Og jeg mener det som et kompliment til seriens produsenter.

• Share

Fullstendig utleverthet

Teologien har til alle tider slitt med å uttrykke Treenigheten adekvat. Alle har vi vel vært utsatt for triangeldiagrammer som reduserer dette sublime mysterium til noe absurd. Åpenbaringen av en treenig Gud, går nettopp ut på dette: at den høyeste form for Væren, opphavet til alt som er, ikke er ett urørlig prinsipp, men en strøm av liv, fullstendig utleverthet, en jublende begavelse som ser bort fra seg selv mot andre for å gi alt og samtidig motta alt. Det siste århundres vitenskap har vist oss universet som sydende dynamisk og ekspansivt; ingen ting står egentlig stille; alt går mot et mål. Slik aner vi hvem Gud er, han som skapte alt utfra det han selv er. “Ved ham er det vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:28); ved ham er det vi elsker og lengter etter å elskes; og i hans kjærlighet finner vår egen sin fullbyrdelse.

Fra en preken på festen for Den hellige Treenighet

• Share

Kvinnelighet

Hva er en kvinne?, en film av Matt Walsh, er sett av millionvis av mennesker. Spørsmålet filmen stiller er reelt. I våre dager avstedkommer det forfjamselse i uventede sammenhenger. For omtrent et år siden berettet (fra 37.45) Professor Hanna Barbara Gerl Falkowitz om en avstemning som nylig hadde funnet sted innenfor rammen av Tysklands Synodaler Weg. Det var kommet forspørsel om at utelukkende kvinner skulle få stemme, noe forsamlingens regler tillot. Alt syntes å være klappet og klart, inntil en deltager spurte, ‘Men hva er en kvinne?’ Ingen hadde et adekvat svar. En løsning ble funnet. Man tillot dem å stemme som ‘ikke var menn’. Gerl Falkovitz omtaler beslutningen som ‘utrolig interessant’, og legger til: ‘Her befinner vi oss altså tilbake før Simone de Beauvoir, før feminismen’: Hva kvinnelighet betyr, får kun uttrykkes negativt, i det ingen positiv definisjon er akseptabel. Intellektuelt sett, er diskursen gått i vranglås. Intellektuelle vranglåser vedvarer aldri særlig lenge. Mennesket, menn og kvinner, er nå engang slik anlagt at det hungrer etter mening, og ikke har tålmodighet på sikt med meningsløshet.

• Share

Flerstemthet

Menneskets øre består slik at det er i stand til å oppfatte flere stemmer samtidig og til å høre dem som en enhet. Vestens musikkhistorie er historien om utvikling fra gregorianikkens sublime, men strenge monodi til stadig mer kompleks polyfoni. Også våre sinn er utstyrt for å begripe polyfont, men dette er en evne som må opplæres og dyrkes. Det ser dessverre ut til at vi bruker evnen stadig mindre. Jeg blir ettertenksom av noe Micah Mattix bemerker: ‘Før i verden så man utdannelse som en innføring i samtalen som utgjør sivilisasjon; nå forstår utdannelsen seg selv først og fremst som et problemløsende og kunnskaps-skaffende tiltak. Studenter øver seg i enstemthet. Slik utdannelse er barbarisk, samme hvor sofistikert den måtte fortone seg. Oakeshott skrev engang at tiltagende monopolisert diskurs ‘ikke bare vil gjøre det vanskeligere for andres stemmer å bli hørt, men vil få det til å synes riktig at de ikke skal høres’.’

• Share

Helt og holdent

For 25 år siden gikk jeg på et lite teater i Paris for å se Corneilles Polyeucte, historien om en tidlig romersk martyr. Jeg hadde lest stykket på forhånd, men det er noe annet å høre replikker deklamert. Jeg var uforberedt på styrken av Polyeuctes sindige ord: ‘Jeg er en kristen helt og holdent’. Da jeg forlot teateret, tenkte jeg, ‘Er jeg?’ Jeg ble minnet om opplevelsen i morges da jeg på nytt leste historien om den hellige Justins martyrium. Justin ble halshugget i 165, da Markus Aurelius var keiser. Grusomme ting kan skje i statsmaktens navn selv under en opplyst hersker. Da Justin ble bedt om å fornekte sin tro, svarte han simpelthen, ‘Jeg er en kristen’. Justin var lærd. Han hadde tenkt og studert seg frem til tro. Han var ikke innstilt på å gå på akkord med sannheten: ‘Intet fornuftig menneske forlater fromhet til fordel for uhyrlighet’. Å handle slik, ville være idiotisk, og idioti er mennesket uverdig. Dog var der mer på ferde. Utvilsomt kunne Justin ha kommet med samme bekjennelse som hans venn Hierax: ‘Kristus er vår sanne far, troen på ham er vår mor’. Jeg er født av enheten dem imellom. Jeg ønsker å bestå deri helt og holdent.

• Share

Guds fryktelige nåde

Edith Hamiltons bok Grekernes vei er en sivilisasjonsmarkør. Den 4 april 1968, foran menneskemasser i sorg og opprør over mordet på Martin Luther King, siterte Robert F Kennedy utenat, ‘Mens vi sover, drypper sorgen, ute av stand til å glemme, dråpevis ned på vårt hjerte inntil vi, håpløst og motstridig, mottar visdom ved Guds fryktelige nåde’. Dette er Aiskylos i Hamiltons versjon. Spesialister vil si at den ikke er særlig nøyaktig. Leser man Hamilton idag, er man seg hennes skolefrøkenpreg bevisst. Men hennes grunnleggende innsikt fascinerer ennå: ‘De gamle grekere stod overfor livsbetingelser som ikke ligner våre, men vi skal aldri glemme at, mens folks tilværelse endrer seg på utsiden, endres innsiden lite; læreboken vi oppdras ved, er menneskelig erfaring.’ De gamle hellenere har gitt oss fenomenal opptegning av slik erfaring. Hamiltons kunnskap om den tradisjonen var dyp. Hva fortolkning angikk, hadde hun skylapper, selvsagt; det har vi alle. Men hun forblir innsiktsfull og høyst leseverdig.

• Share

Forny jorden

Til pinse ber vi, ‘Kom hellige Ånd, og forny jordens åsyn’. Sterke ord i våre omstendigheter.

Når så mye går på tverke i verden, kan vi føle oss maktesløse. Vi må kjempe mot følelsen. Og innse at vi alle kan gjøre noe for å gjøre jordsmonnet rede for brorskap, vennskap, rettferd.

Denne pinsen feires alle hovedemessene i alle katolske kirker i de nordiske land for rettferdig fred i Ukraina. All kollekt går til Caritas’ arbeide i Ukraina, til inntekt for mat- og hygienepakker.

Du finner en kort film som presenterer aksjonen på norsk her, på engelsk her.

• Share

Perspektiv

‘I et berømt marmorrelieff, den monumentale Pazzi-Madonnaen, fremstilles Jomfrumoren og Barnet i halv lengde innen et skarpt perspektivdannende vindu som både stabiliserer dem og setter dem i rampelys. De omfavner hverandre intenst. Neser og panner berører hverandre; begges øyne drilles inn i den annens ansikt. Den mektige Jomfruens romerske nese overlapper Sønnens i en delvis eklipse av Kristi ansikt uten sidestykke. Hennes fingre strekkes ut for å holde ham tett. Hun ser ut til å ville beskytte ham fra verden utenfor – og fra fremtiden som i Guds forsyn venter ham.’

Fra James Halls anmeldelse av Donatello-utstillingen som nå vises i The Victoria and Albert Museum i London, i et kjellergalleri ‘så grottelikt, hyperteknisk og romslig at det ligner et skurkereir fra en James Bond-film’.

• Share

Konsten att städa

Gjennom mesteparten av mitt voksne liv har jeg hatt ansvar for å gjøre rent etter andre. Jeg har den største respekt for renholderens yrke. Derfor var det med stor interesse jeg nylig så Nina Hedenius’ film fra 2003, Konsten att städa.

Filmen tegner et intelligent, kontemplativt portrett av Fru Wally Pettersson som så renhold, ikke som en nedverdigende jobb, men som et bidrag til å gjøre verden menneskeligere. Vi aner at arbeidet hennes hadde en nærmest metafysisk dimensjon, for Wally Pettersson var tankefull. Å gjøre rent var for henne en slags deltagelse i den store oppgaven med å skape kosmos ut av kaos. Et rørende motiv gjennom filmen er hennes dype, selvfølgelige respekt for andre levende vesener, dyr såvel som mennesker, samt hennes følsomhet for det vakre. Hun sier, ‘Jeg liker å hjelpe andre. Er ikke det hensikten med livet?’

Hedenius lar oss få et glimt av et edelt liv, men dette er edelhet av et slag vi lett kunne komme til å overse.

• Share

Risiko for selvbedrag

En seminarist som snart skal vigsles til prest sendte meg nylig Jelly Rolls Son of a Sinner. Han bemerket at sangeren synger om ‘savn, håp, faren ved selvbedrag og edruskapens ustadighet’. I et intervju med The New York Times bemerket Roll at han ønsker å fremføre ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Han er på sporet av noe. Videoene han lager sees av millioner av mennesker. Folk hører noe der som de ikke hører annensteds: Livet utlagt slik det er. De går til Jelly Roll, ikke nødvendigvis i kirken. Men det var utleggelsen av livet på disse premisser som gjorde inntrykk på dem som først hørte Kristi evangelium. Derved oppfattet de Vårherre som én som talte ‘med myndighet’, troverdig. Kirken er nå midt i en troverdighetskrise. Den oppfattes som virkelighetssky og uoppriktig. Oppfatningen er sommetider preget av forutinntatthet og vond vilje. Men ikke alltid. Der finnes grunner. Predikanter kan lære en ting eller to av Jelly Roll: Oppgaven går ut på å formidle den bibelske ‘nye sang’ (jfr. Salme 96.1) som ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Dyp kaller på dyp (Salme 42.7).

• Share

Fremadskuende minne

Vi tenker oss gjerne 700-tallet som en mørk tid. Midt i dette angivelige mørke lyser Beda Venerabilis. Notker av Sankt Gallen, som levde 200 år senere, sammenlignet Beda med en ny sol Gud lot stå opp, ikke i Øst, men i Vest, for å opplyse verden. Beda var ikke en omflakkende predikant med stort propaganda-apparat. Han var en trofast munk som levde fredelig stabilt i sitt kloster i Northumbria, hvor han fant stor tilfredshet. Hvordan hjalp han så Englands Kirke til å finne veien inn i fremtiden? Ved å befatte seg med fortid. Beda var en omhyggelig historiker, analytisk i sin omgang med kilder. Han leste samtidig menneskehetens kronikk i et overnaturlig, bibelsk perspektiv. Gud, visste han, åpenbarer seg og virker gjennom historien; derfor er historien en del av teologien. Vår egen tid er underlig historieløs. Det vi er opptatt av, er nåtidens tegn; vi antar stadig at det er et kategorisk brudd mellom oss og tidligere erfaring; at fortiden er ballast. Men er ikke dét et uttrykk, egentlig, for overmot? Er det ikke vi som er på vei inn i en mørketid uten klare holdepunkter? I Beda finner vi en alternativ modell på liv og tanke, langt friskere og mer vital enn vår trøtte, uforankrede og håpløse postmodernisme.

• Share

Ett med oppgaven

En avskjed kan gi anledning til å si ting vi ikke ellers ville si; særlig når den er endelig. Paulus’ tale i Miletos er gripende. Annensteds også hører vi ham tale om egen erfaring: Tenk på tiraden i 2. Korinterbrev (‘Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd’); eller på irettesettelsen av Galaterne (‘Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen’). I Miletos er tonefallet et annet. Paulus har mildhet i røsten. Hans ord bærer vitnesbyrd om fullstendig aksept. Han, som har preket om kenosis, om å være korsfestet for verden, viser oss hva den kristne tilstand består i. Det er som om han ikke lenger har øyne for seg selv; det eneste som teller, er å fullbringe oppdraget mottatt fra Herren Jesus: ‘å være et vitne for evangeliet ved Guds nåde’. Vi kan tenke oss disippelkallet som en byrde, ikke minst når verden går oss imot. Vi stamper mot brodden, okker oss og roper, ‘Usquequo? Herre, hvor lenge?’ I den eldre Paulus ser vi en kristen som er blitt ett med sin oppgave og deri finner frihet og tilfredshet, om han så vet at han har ‘lenker og trengsler’ i vente. Vi får ane hva det vil si når Jesu herlighet lyser i et menneske. Da settes alt annet i skyggen, selv ting som ellers, rent menneskelig sett, ville skremme vettet av oss. 

• Share

Ting som de er

Etter å være vendt tilbake til Kraków fra Kyiv forrige uke, gikk jeg på en utstilling i Wawel. Den viste skulpturer av Johann Georg Pinsel fra kirken i Hodovytsya ved Lviv. Slik fikk jeg mitt første møte med Lvivs rokokkostil. En stilart vi helst forbinder med farverik overflod og dekorativt krimskrams viser seg fra en annen side: streng, asketisk, samtidig elegant og angulær, som for å vise at tilværelsens skarpe sider kan innlemmes i et flytende hele. Tematikken er alvorlig. Det dreier seg om en korsfestelses-scene flankert av to profetier fra det Gamle Testamtente: Isaksofferet og Samsons kamp med løven. En slik fremstilling kan skurre i disse dager, når vi helst vektlegger troens glede. Men klinger ikke dette mantra iblant som lydende malm? Der jeg stod foran Pinsels arbeid, kun timer etter å ha vært i Irpin, tenkte jeg: Det er jo slik livet er. Evangeliets glede gis ikke intravenøst. Den fødes av utholdenhet gjennom forvirring og tap. I tidligere tider hadde kristne mot til å uttrykke dette mysterium billedlig. De husket at ‘Mens verden går rundt, består korset‘ og fikk slik et konsept-redskap som satte dem i stand til å tolke livet, som ofte er tungt; de anerkjente lidelsens edle side, hvilket ikke dreier seg om å idealisere smerte, men om å bygge opp styrke til å bære den. Dette er et trosaspekt som trenger å finne ny form i vår tid, ofte tapt i overfladiskhet. Jfr. 1 Korinterbrev 1.17ff.

• Share

Oppad!

Kristi herlige Himmelfart gjenoppretter forbindelsen mellom himmel og jord. Men det er ikke alt. Det innleder også en rekapitulering, i helhet, av historien. Mère Elisabeth-Paule Labat har skrevet innsiktsfullt og vakkert om prosessen vi er del av:

‘Jo mer vi modnes i visdom, jo klarere ser vi at verdens historie, som betinger våre liv, er en gedigen symfoni hvor én dissonans oppløses av en annen inntil, ved verdens ende, den endelige dur-akkord intoneres i sluttkadensen. Ethvert vesen, enhver ting bidrar til enhet i dette mesterverk, som nok er tilgjengelig for vår forstand, men som kun kan høres innenfra: synd, død, sorg, anger, uskyld, bønn; troens, håpets og kjærlighetens mest subtile og mest opphøyde fryd. Et uendelig antall temaer av menneskelig og guddommelig art møtes, viker fra hverandre, og knyttes til hverandre, inntil de endelig smeltes sammen til ett utfra en mesterplan som intet annet er enn Faderens vilje.’

• Share

Nærhet

Å stå under kuppelen i Sancta Sophia i Kyiv, er å kretse omkring en kronologisk akse som viser svindlende nærhetsforhold. Arbeid på kirken begynte i 1011. Olav Haraldsson var i eksil hos Jaroslav den Vise, hersker over Kyiv-veldet, i 1028-29. Stod han noen gang innenfor Sancta Sophia-komplekset? Det er høyst sannsynlig. Med Jaroslav vil han ha samtalt om betydningen av kirken, av valget om å vigsle den til Kristus som Faderens inkarnerte Visdom. Kristendommens konkrete virkelighet var del av Olavs politiske prosjekt og lovgivning – en faktor som vekket motstanden som førte til hans død på Stiklestad 29. juli 1030. Vår moderne verden synes ofte å ha gitt Visdommen på båten. Jaroslavs Rus’ er gjenstand for et forrykt angrep. Olavs Norge er sårbar for forføring av ufornuft. Så er det viktig å skue opp mot kuppelen og huske: Den Sophia dette hellige sted vitner om, er ikke bare et valgfritt verktøy til selvforbedring; det står for prinsippet som en dag vil dømme oss og valgene vi har tatt.

• Share

Det varige

Dette Dormitio-ikonet var eneste intakte gjenstand igjen i et hus i Lukhansk som ble bombet i stykker av Russlands okkupasjonsmakt i fjor. Det henger nå på veggen i det gresk-katolske patriarkatet i Kyiv. Så lenge mennesket har opptegnet sin erfaring, har krig utløst eksistensielle spørsmål: Hva er hensikten med ødeleggelse og lidelse? Kan slikt ha mening? Det er ikke lett å formulere svar i form av proposisjoner; men iblant kan man ane konturen av et svar i forvandlede liv og nådig handling. Jeg er slått av Ukrainas katolske fellesskaps humanitære innsats. Midt i krigen blomster håndfast nestekjærlighet. Evangeliet utleves. Sår helbredes både hos den som får og hos den som gir. Kristnes tro på oppstandelsen er personlig og konkret, rotfestet i en historisk, forvandlende hendelse; men den har også symbolskv kraft. Det er ikke absurd å tale om et samfunns oppstandelse. Man kan se tegn på det i Ukraine. Der finnes ting som ikke lar seg ødelegge; prøver man det, gjør man livskraften bare tydeligere.

• Share

Ikke sporskifte

Det er et velkjent faktum at det russiske imperium i sin tid hadde annet mål på jernbanen enn nettet i Vest-Europa. Prosessen med å skifte understellet på tog som farer østover, har bidratt til inntrykket av at man derved springer fra én tektonisk plate til en annen, fra en Europeisk Verden til Russkij Mir. Bildet er blitt brukt – og misbrukt – i retorikk som vil rettferdiggjøre aggresjonskrigen mot Ukraina. Men å ta toget fra Przemyśl til Kyiv er ikke å bytte fra et univers til et annet. Kontinuiteten er åpenbar. Kyiv er en moderne europeisk by. Innbyggernes evne til å holde normalt liv gående, er imponerende. Parkene er i flott stand; overalt vokser tulipaner; kastanjetrærne blomstrer. Folk nekter å la seg brutalisere. Slik finner sjelsstyrke uttrykk. Selvsagt er krigens spenning stor. Landet lever midt i et trauma. Men byen ånder visshet om at urett ikke vil, ikke kan, få siste ordet. Og derved blir man, som besøkende, underlig styrket, oppmuntret.

• Share

Modning

På YouTube finner man lett et sagnomsust opptak av Marta Argerich som fremfører Rakhmaninovs tredje klaverkonsert den 5. desember 1982. Blandingen av styrke og presisjon, av lidenskap og intelligens gir musikken sjelden intensitet: den blir et vesentlig utsagn. Å høre Argerich spille Rakhmaninov i dag, som i denne konserten for et par uker siden, er å gjenkjenne hennes egenart krystallklart uttrykt, nå som hun nærmer seg 82. Men samtidig finner man noe mer. En selvfølgelighet, kanskje, den forunderlige konnaturalitet som oppstår hos én som har tilbragt et liv i fellesskap med en stor komponist, forfatter eller forsker, og derved har assimilert det geniale så fullstendig at han eller hun kan gi uttrykk for det som noe eget, helt spontant, uten innbilskhet. Så kommer jeg til å tenke på hvor viktig det er å vedvare i samtalen og arbeidet med det vakre, det gode, det sanne, for å innse at sant mesterskap ikke kan komme lettvint, selv i vår umiddelbarhetskultur.

• Share

Hinsides mimesis

‘Vi ville ta et stort skritt i retning av frihet, kunne vi løse våre følelser – og også våre tanker – fra andres: liker du meg, så liker jeg deg; er du uvennlig, er også jeg uvennlig. Å høre, virkelig høre, hva en annen sier, er en høy verdi. Likeså dét å svare på det man har hørt. Men svaret må være mer enn bare gjentagelse av det som kom imot meg. Jesus gir oss et eksempel, når han besvarer hat med kjærlighet.’ Dette skrev Moder Christiana Reemts, abbedissen av Mariendonk, for få dager siden. Hvor rett hun har. Altfor ofte svarer vi på det som sies til oss, og skjer med oss, ved reaksjon, ikke ved respons. Slik lar vi oss fange i en mimetisk speil-lek, over langen en gørrkjedelig lek. Det vi egentlig kalles til, er fritt å åpenbare vårt eget åsyn, vårt eget navn; for derved å fremkalle andres frihet.

• Share

Å være elsket

• Share

Storhet i det små

Da Johannes Paul II stod foran bildet av De Tyngedes Trøster i Kevelaer den 2 mai 1987, var det første han sa, ‘Så lite!’ Det er et tankekors at dette viktige pilegrimsmål oppstod omkring et lite postkort. Hvem skulle ha trodd at en så liten, fattigslig greie skulle bidra til å fornye et kontinent utslitt av håpløshet og krig? Nå om dagen tar vi det for gitt at vi må begå spektakulære gester. Men er det ikke ofte en eim av løgnaktighet i det spektakulære – en forestilling er en forestilling, tross alt? Trøst derimot er sannferdig og personlig. Det skal ikke store materielle midler til for å bli en bærer av trøst, en fredsskaper. Fornyelsen av en trett verden, og av en Kirke som viser tegn på tretthet, begynner med fornyelsen av enkeltmenneskers liv. Ingen, og intet, ikke engang en fullstendig restrukturering, kan fornye mitt liv på mine vegne. Å knele foran bildet av Vår Frue av Kevelaer er en hjelp til å se tilværelsen i nytt lys. Vår Frelser ble fødet i en stall. Men over den sang englene.

• Share

Forstørret handling

Enhver som følger verdens gang med litt flid i mer enn en uke eller to, slås av følgende: Hvor hurtig vi venner oss til krig. Hvem husker ennå at det pågår en krig i Syria? Selv krigen i Ukraina er forsvunnet fra overskriftene, igjen dominert av lokalt, pragmatisk og (ærlig talt) ofte banalt stoff. Vår tids kriger fortsetter dog ødeleggende; virkelige menneskers skjebner bestemmes, eller endog ødelegges, av dem. Etter en samtale med President Zelensky i fjor, bemerket Timothy Snyder: ‘Der finnes tider i verden som gjør at dine handlinger forstørres.’ Det gjelder åpenbart for statsoverhoder. Stefan Zweig gjenkjente noe sånt i biografien til Marie Antoinette. Men slike øyeblikk kan komme til enhver av oss. Tenk på Sophie Scholl. Forbereder vi oss – vår samvittighet, vårt sinn og vårt hjerte – på å ta vesentlige valg, skulle vi med ett stå overfor slike?

Forvirres du av bakgrunnen for krigen i Ukraine, ta en titt på Snyders forelesninger fra Yale, Det moderne Ukrainas tilblivelse.

• Share

Noctium phantasmata

Jacques Lusseyran, blind fra han var åtte, reflekterte gjennom livet på syn og fravær av syn. Jeg slås av et stykke fra hans Conversation amoureuse. ‘De seende snakker så utilstrekkelig om fantasien. Det er som om de ikke visste hva den er. De snakker som om de var sikre på at den tar all plass, særlig øynenes plass. De ser ikke at den faktisk fostrer tusenvis av figurer som den sammenstiller på ulike måter i dagevis, slik at man blir sittende igjen med en tomhet så gedigen som migrenens tomhet. Jeg har alltid hevdet at det ikke finnes noe sånn som blindhetens natt. Hvis den eksisterer, tar den form av en invasjon av fantasibilder. Ikke alle er gode. Der finnes bilder som formidler det motsatte av virkelighet; som taler til deg kun om din egen virkelighet. Råker du for å fokusere på disse, tar kjærligheten slutt.’ Slike virkelighetsforvirrende, selvoppslukte bilder ligner de noctium phantasmata vi ber hver kveld til kompletorium om at våre øyne, de fysiske og de åndelige, skal frigjøres fra.

• Share

Saudade

I En dikters ordliste, defineres saudade som ‘et portugisisk og galisisk ord som antyder bittersøt nostalgi. Aubrey F.G. Bell beskrev saudade som ‘et vagt, uopphørlig begjær etter noe som ikke finnes, som kanskje ikke kan finnes; etter noe annet enn det nærværende, en vending mot fortiden eller mot fremtiden. Det dreier seg ikke bare om lengsel etter noe man har tapt; det kan også dreie seg om lengsel etter noe som kunne ha vært.’

Jeg hadde nylig gleden av å samtale om begrepets mening om innebyrd i Lisboa, i en samtale med António de Castro Caeiro, oversetter av Pindar og Aristoteles. Et privilegert og gledelig møte! Har du lyst til å ta en titt, finner du samtalen her, på engelsk med simultanoversettelse til portugisisk.

• Share

Et godt menneske?

I åpningsscenen til Yevgenij Onegin, tenker Madame Larina, Tatjanas mor, ømt tilbake på sin ungdom og utbryter: ‘Å, hvor jeg elsket Richardson! Å, Grandison! Ikke at jeg noen gang leste den.’ At Tsjaikovsky forventet sitt publikum i Petersburg  1877 til å skjønne henvisningen, og finne den meningsfull, sier mangt om den status Samuel Richardsons beryktet langtekkelige roman Sir Richard Grandison innehadde. Boken er nå kommet ut i en ny kritisk utgave på 3,000 (!) sider. I en spenstig anmeldelse, medgir Norma Clarke at verket er fullt av ‘uendelige søvndyssende utvekslinger’. Samtidig pukker hun på at det har varig verdi. Jane Austen elsket boken og hadde gjort den fullt til sin. Det sier noe. Men det som virkelig gjør inntrykk, er Clarkes oppsummering av Richardons forfatterhensikt: ‘Kunne man interessere lesere i en mann som inkarnerte kristen dyd? Hvordan ville et godt menneske se ut?’ Spørsmål som disse ligger til grunn for diktningen til, for eksempel, Marilynne Robinson og Wendell Berry i våre dager. Man kan bare håpe at de fortsatt vil fremkalle litteratur i en tid som ikke lenger har evne til å fordøye Richardson.

• Share

Postsekularisme

I dagens Aftenposten spør Joel Halldorf, i en lesverdig kronikk, hvorfor svensker har lettere for å anerkjenne den åndelige dimensjon i samtidslitteratur enn nordmenn. Han sier om sitt eget land, Sverige, ‘Lenge ble vi regnet som verdens mest sekulariserte land. Men over noen år har det vært en bevegelse mot troen og det religiøse, spesielt i kulturlivet. Denne bevegelsen har flere medier pekt på. Det handler om at vi har gått fra den sekulære oppbruddsfasen til et postsekulært stadium. Det betyr ikke at alle svensker er på vei til å bli kristne igjen, men materialistisk ateisme regnes ikke lenger som en selvsagt endestasjon på menneskets religiøse reise. Ateisme er ikke normen, men det er en åpenhet for mange former for åndelig søken.’

Jeg tror det er sant. Materialistisk ateisme virker nå møllspist, gammeldags. Men vi nordmenn har det jo med å henge litt etter.

• Share

Vrede

Dagens evangelium stiller oss ansikt til ansikt med Guds vrede, et tema vi helst sensurerer. Gud er da kjærlighet – og er han kjærlig, må han da være snill? Vi skal merke oss at vreden det er snakk om, ikke er det motsatte av kjærlighet. Den står ikke for lidenskapelig sinne fra Guds side; den står for selvisolering fra vår. Slik Jesus utlegger vreden (‘den som nekter å tro på Sønnen får ikke se livet; over ham hviler Guds vrede’, Jn 3,36), er den det motsatte av liv. Vreden er en tilstand vi hensetter oss til hvis vi nekter å motta liv fra en kilde utenfor oss selv. Å leve under vrede, er å tære på egen marg. Uttrykket for vreden er mørkt tungsinn. Livet i vrede utspiller seg under en osteklokke av håpløshet. Guds gave til oss i Kristus, ved Den hellige Ånd, er liv, liv ikke bare til å overleve ved, men liv til å blomstre og bære frukt, overstrømmende liv. Er vi åpne for liv på disse premisser? Eller tuller vi oss inn, det være seg ubevisst, i innadvendt, ufruktbar vrede?

• Share

Latin for moro skyld

I noen sammenhenger betraktes latin som en fordums svøpe lik meslinger, som fremskrittets undre har immunisert oss lykkelig imot. Å være vaksinasjonsmotstander i denne sammenheng, er å løpe risiko for offentlig utskjelling. Så er det forfriskende å lese et klassisk essay av Joseph Epstein som synger latinens pris. Epstein tok fatt på latinstudiet da han var 81 år gammel, for moro skyld og fordi ‘det syntes meg en mangel å ikke kunne latin, særlig for én som meg, med så grenseløse intellektuelle og kulturelle pretensjoner’. Det som til å begynne med var et kompleks, vek snart for salig fryd. Latinen, vektlegger han, er et vakkert språk, samtidig presist og subtilt, fabelaktig arkitektonisk. Å studere latin, er å lære å tenke analytisk og klart, noe vi sårt trenger. Den romersk-katolske Kirke er arving til en diger intellektuell og kulturell arv formulert på latin. Å ha tilgang til den kun i oversettelse, er å gå glipp av store skatter. Hvem ville betvile at man må lære tysk for å verdsette og tolke Goethe? Det annet Vatikankonsil bekreftet latinens status som et levende språk. Blant annet fastslo det at ‘det latinske språk fortsatt skal brukes av geistlige i tidebønnene’ (SC 101.1). Av den grunn må de lære språket riktig godt. Hva i all verden skjedde med det konsiliære råd om fornyelse?

• Share

Ikke så mange

Til påske fikk jeg et brev som siterte noe Pater Jerzy Popiełuszko engang skrev. Ordene utgår fra sjelesørgerisk tjeneste under et totalitært regime, men har almen relevans. ‘Sannheten bærer i seg selv evnen til å gjøre motstand og til å blomstre i dagens lys, selv når dens motstandere prøver iherdig og omhyggelig å skjule den. De som forfekter sannheten trenger ikke å være så mange. Det er løgnen som krever en masse folk, fordi den stadig må fornyes og næres. Vår plikt som kristne er å forbli i sannheten, selv når det er kostbart.’ Jeg blir særlig slått av den sanne bemerkning at løgn ikke kan stå på egne ben. Løgn trenger opptog av håndlangere. Derved får den et latterlig aspekt det er viktig å huske på. Vi skal ikke spøke med løgnen; men det er godt å gjennomskue den som absurd. Det vi kan le av hjertelig, har ingen makt over oss.

Har du sett Rafał Wieczyńskis film?

• Share

Kort Pause

Gaudia Paschalia!

CoramFratribus tar noen dagers fri.

Jeg ønsker alle lesere en gledelig Påskeoktav.

+fr Erik Varden

• Share

Håp for kroppen

Den gode nyhet om kroppens betydning og om menneskets realiserbare, dødsoverskridende mulighet til å bli helt, ble betrodd et pjuskete dusin folk i en felles tilstand av posttraumatisk stress. De var ikke særlig fremragende, menneskelig sett, men frigjort ved ydmykelse fra innbilskhet, så i stand til å forkynne et budskap som overskred dem. Ved deres usannsynlige formidling fornyet budskapet en sivilisasjon som befant seg i skumrende nedgang. Det gav håp tilbake, muliggjorde fremsyn.

Det kunne godt gjøre dét på nytt.

Fra dagens kronikk i spanske ABCs La Tercera.

• Share

Epitaphios

I et anonymt gresk dikt fra 1400-tallet finner vi denne betraktningen om Kristi gravleggelse. Teksten setter ord på det usigelige.

‘Den reneste Jomfru så deg liggende, Guds Ord, og ytret sin klage slik kun en Mor kan: ‘Å du, min søte Vår, mitt søteste Barn, hvor er din skjønnhets sol gått ned?’ Din ubeflekkede mor, Guds Ord, tok fatt på en klage da døden krevde deg. Kvinnene kom med myrra for å salve deg Kristus, du hellige Myrra. Ved døden bragte du døden selv til døde, min Gud, med din guddommelige kraft. Menneskets bedrager ble bedratt, den bedratte satt fri fra sitt mistak ved din visdom, min Gud.’

Teksten finnes i Trypanis‘ antologi samt her.

• Share

Filantropi

Det er på tide at Nederlands Bachselskap får en eller annen slags internasjonal fortjenestemedalje i sølv – minst – for sine ytelser. Programmet de har produsert og delt gratis i de siste årene, er fabelaktig, sannelig et filantropisk foretak. Jeg har sett og lyttet til Jos van Veldhovens fremføring av Johannespasjonen med største oppmerksomhet. Den er nær fullkommen, ikke kun fordi den er musikalsk ypperlig, men fordi den er dramatisk formidlende. Raphael Höhn er en slående evangelist, virkelig én som kan fortelle en historie. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har hørt Ach, mein Sinn, klagen som følger Peters fornektelse, sunget mer intenst enn her, av Gwilym Bowen. Helt bevisst er dette en oppføring hvor nesten alle deltagere er under 35 år gamle. Derved får tolkningen en særlig kraft, men det er ikke alt: Beretningen kontekstualiseres. Vi er så vant, nå, til å tenke oss kristendommen som eldgammel, Kirken som sliten, at vi glemmer hvor unge det opprinnelige dramas deltagere stort sett var. Opptaket har latt meg tenke gjennom mange aspekter av evangeliet på nytt.

• Share

Ny virkelighet

Det er et avsnitt i Sigrid Undsets Gymnadenia jeg tenker på ofte. Bokens hovedperson, Paul Selmer, går inn i St Olav domkirke i Oslo sent en natt, etter en kveld tilbragt ulykkelig. Han tenker på seg selv som agnostiker, men vet en del om katolsk tro, for han er leieboer hos en from katolsk familie.

Mens han sitter der alene i mørket, ser han lampen ved tabernakelet lyse bak alteret. Plutselig innser han: Hvis denne ørlille flammen taller sannhet, med andre ord, hvis Gud virkelig er tilstede der, må hele tilværelsen gjennomtenkes på nytt. Da er ingenting sånn som han før trodde at det var. Det er Påsken som muliggjør slik innsikt.

Fra en samtale med Luke Coppen.

• Share

Et tilbud

Første halvdel av George Weigels bok om arven etter Det annet Vatikankonsil handler om tiden før konsilet. Det er til stor hjelp, for det lar oss begripe konsilets bedrifter utifra en sammenhengende historie, en orientert frelseshistorie. Weigel skriver med innlevelse om forandringen som fant sted da Leo XIII regjerte. Den finner billedlig uttrykk i pavens gravmonument: ‘Med pavelig tiara på hodet, står Leo oppå marmorkisten som holder hans jordiske levninger. Høyre fot er satt frem og høyre hand holdes høyt i en innbydende gestus, som om han sa til den moderne verden: ‘Det er noe vi må snakke om! Vi har et tilbud å komme med!’ Med Leo XIII begynte en ny katolsk epoke: En epoke som fikk Kirken til å befatte seg med moderniteten i et forsøk på å omvende den for kanskje, derved, å hjelpe den moderne verden til å oppfylle noen av sine håp om frihet, rettferd, solidaritet og velferd.’

Slik befatting, slik hjelp trengs ennå.

• Share

Hinsides nytteverdi

I et nylig intervju, snakker Navid Kermani klarsynt om vårt tap av handlingers egenverdi. Vi har konstruert et samfunn hvor alt gjøres med blikket festet på nytte, inntekt, vinning. Hvordan kan vi motvirke tendensen? Ved å lytte til Schubert, og ved å be.

‘Mer enn noensinne sitter vi mennesker i nyttesystemets saks. Vi våkner om morgenen og pusser tenner for at tennene skal bli rene. Selv kjærligheten, selv forhold mellom folk, er gjennomsyret av tanken på nytte. Musikkens sant politiske, antikapitalistiske element består i dette: Den er hinsides nytteverdi. Hvorfor forsamles 2,000 mennesker i Philharmonien? Har du tid, så gå og besøk kirken Groß St. Martin her nedi gamlebyen [i Köln]. Der finner du et klosterfellesskap, midt i byen, oversett av de fleste. Brødrene og søstrene synger og ber fire eller fem ganger daglig – ingen vet hvorfor – men det er storartet. […] De slår seg ned i byer, i byers sentrum, for å be nettop der hvor, rundt omkring, alt handler om forretning. De sier at dette har egenverdi. Jeg tror de har rett. Jeg kan se at det gir mening politisk. Ved å bryte ut av den utilitaristiske modellen, ‘Vi musiserer fordi…’, gir man noe som går utover musikken, et alternativ til verden slik den er.’ Se også Strøtanker fra 30. november 2021.

• Share

Hva er mennesket?

Det synes åpenbart at hovedutfordringen i kristen forkynnelse i dag er antropologisk. ‘Hva er da mennesket?’ Spørsmålet, stilt i Salmene, opptar vår tid intenst. Vår søken etter svar tar ofte utgangspunkt i seksualitet, et område som berører mennesket på dets mest intime. Sterke følelser vekkes. Det er vesentlig å føre samtalen utover emosjonell retorikk. Det er vesentlig å betrakte spørsmålet om menneskelig — og derved seksuell — identitet i lys av Guds skapende, frelsende virke i Kristus. Fra et kristent synspunkt er det innlysende at antropologi skilt fra kristologi blir gående blindt famlende i sirkler. Vår bispekonferanse har prøvd å antyde tilværelsens mål kristosentrisk. Dermed håper den å berike, kanskje frigjøre litt, en samtale om seksualitet som er gått i stå. Vi kommer med vårt bidrag rett oppunder Påske. Kristus er Alfa og Omega. Dette er mer enn bare en formalitet; det er det vitale prinsipp som gis oss for at vi derved skal forstå og forme våre liv.

Fra en samtale med Madoc Cairns, i The Tablet.

• Share

Under myndighet

Der finnes folk som blir ampre når de ser en biskops mitra. De tror det er en slags orientalsk krone, og mener prelater bør holde seg unna denslags jåleri. Egentlig er dog mitraen et høyst symbolsk objekt. Baksiden og fremsiden representerer det Gamle og det Nye Testamente. De to båndene bak står for lovens bokstav og ånd. Når mitraen settes på den nyvigslede biskops hode, er det ikke for å opphøye ham. Det er for å minne ham på at han er en mann under myndighet. Han er vigslet for å forkynne Guds evige Ord slik den ene, udelte Kirke utlegger det – noe han forøvrig nettopp har lovet å gjøre ved høytidelig ed. Det er på dette grunnlag at Den nordiske bispekonferanse har skrevet et hyrdebrev om seksualitet. Emnet er betent. Det kaller på pastoral følsomhet, men også på klar tanke. Vår tekst setter seg fore å være konstruktiv; ja, den vil rotfeste teologisk en samtale som lett blir overfladisk og følelsesladet. Jeg innbyr deg til å lese brevet, tenke over det, veie det i bønn og, skulle det synes bryet verd, å dele det med andre. Du finner teksten her.

• Share

God smak

Å se András Schiff undervise, er som å stå ved siden av barnet som hadde mot til å rope, ‘Keiseren er naken!’ Han er alltid høflig og snill mot sine elever, men hans rettledning er klar. ‘Hold opp med det slangetemmeriet!’ Hva er forskjellen mellom følelser og sentimentalitet? Følelsene er del av oss, en form for erkjennelse; sentimentalitet er ‘fake art, dårlig smak’. ‘Hva god smak er’, sier Schiff, ‘kan jeg ikke definere; men jeg vet at verden i dag er proppfull av dårlig smak, og at mange ikke kan se forskjell.’ For å se forskjell, skal dannelse til, og dyp universalkultur. Det er det vi nå til dags stort sett ikke får overgitt. ‘Det er som innen medisin: En øyelege trenger ikke å vite hvor nesen er.’ Mannen som sier dette, sier det uten bitterhet, for han har tilegnet seg, ved genialitet og beinhardt arbeid, et gedigent repertoar. Utenat, fra minnet, kan han fremføre og analysere subtile detaljer i verker av Bach, Scarlatti og Beethoven som om han nettopp hadde komponert dem selv. Innser vi at vi, for å skape noe virkelig originalt og nytt, først må gjøre det klassiske til vårt?

• Share

Herrens Bebudelse

• Share

Lucy

Har du hørt om Lucy, trettenåringen fra Yorkshire som nylig vant The Piano på britiske Channel 4? Det er alltid fascinerende å se super-begavede unge musikere, men Lucys tilfelle er sjeldent – hun er tilbakestående, så kan ikke føre en samtale, og hun er blind. Det fabelaktige er ikke at hun, som er blind, kan spille så godt. Der finnes andre blinde pianister. Zhu Xiao-Mei holder bevisst øynene lukket når hun opptrer. Det fabelaktige er at musikken åpnet en dør inn i hjertet og sinnet til et barn innestengt i seg selv, og satte det fri. Musikken lærte Lucy å sitte stille. Den lærte henne å møte andre. Et sovende, kanskje uant sjelsdyp lå og ventet, dypt i henne, på å oppdage skjønnheten. En sårbar ungdom dårlig i stand til å kommunisere verbalt fikk uttrykke seg flytende gjennom Chopin og Debussy. Å høre hennes lærer, Daniel Bath, fortelle hvordan han åpnet musikkens univers for Lucy, er storartet.

• Share

Enhetlig visjon

• Share

Ideologisk kvikksand

Professor Cordelia Fines anmeldelse i The TLS av Hannah Barnes’ bok, Time to Think – The inside story of the collapse of the Tavistock’s Gender Service for Children er vesentlig lesestoff. Stykket tar på alvor dem som opplever kjønnsdysfori, men viser i hvilken grad offentlig diskurs om emnet er ideologisk bestemt. Resultatet er fatalt for den sårbare ungdom gender-‘vitenskap’ øyensynlig vil tjene. Fine belyser hvordan annerledestenkning forties. Skandalen vi forbinder med Tavistock-klinikken oppstod fra ‘en gradvis oppbygd institusjonell utvitenhet’. Over flere år øket politisk press fra aktivist-grupper. Det skapte et klima som ‘gjorde det svært vanskelig for folk å få tenke fritt’. Som følge ble det som i bunn og grunn var medisinsk eksperimentering utført på skjørt empirisk grunnlag. Hannah Barnes’ grundige forskning er, skriver Professor Fine, ‘en smertefull, viktig påminnelse om at klinisk behandling som har til hensikt å fremme velvære hos ungdom som opplever kjønnsinkongruens, og som ivaretar deres autonomi, ikke kan bygges på ideologisk kvikksand bestående av uvitenhet, glemsel og taushetstvang.’ Stor omsorg kreves, stor forsiktighet, og ikke minst stor visdom – en sjelden fugl i samtidig debatt. Se også her.

• Share

Forsyn

Vi leser i dag hos Hosea dette Guds ord, ‘Jeg vil være som dugg for Israel, han skal blomstre som en lilje og slå røtter som trærne på Libanon’ (14,5). Libanons trær, som Salomo begjærte for å bygge Jerusalems tempel, er et bibelsk symbol på stabilitet og majestet. Men den ydmyke liljen står for herlighet Salomo i all sin prakt kun kan misunne. Duggen er enda mer subtil. Umålbar faller den over jorden på nattetid, i dypeste stillhet, men utifra den springer mannaen som i førti år nærer Israel i ødemarken, et håndfast bilde på det mystiske, supersubstantielle Brød. Herrens handling lar seg ikke begrense til én enkelt sfære. Den realiseres på uendelig mange vis, snart oppsiktsvekkende, snart umerkelig.

La oss da leve med stor oppmerksomhet mens vi skjerper vårt sanselig syn og hjertets syn.

• Share

Caesar og jeg

Til enhver tid har det vært vanskelig for troende å finne sin plass innen verdslige strukturer. Hva skal man egentlig, og hva skal man ikke, yte til Caesar? Pinchas Goldschmidt, tidligere over-rabbiner i Russland, reflekterer over spørsmålet i et grundig gjennomtenkt essay i Foreign Policy (et stykke Sandro Magister diskuterer her). Han ser på rollen religion spiller i Russlands urettferdige krig mot Ukraina. Og uttrykker klart hvor vanskelig det er å bevare religiøs integritet innenfor et totalitært system. Noen religiøse fellesskap drar nytte av systemet. Men hva skjer hvis, eller når, systemet faller? Goldschmidt understreker et viktig poeng: ‘Deres viktigste gode er folket, ikke katedralene. En tung pris må betales for full sammensmelting med staten. Når stat og kirke blir til ett, vil den ene part etterhvert fremstå som farlig, truende overflødig.’

Innsikten har relevans også for den som lever i et tilsynelatende liberalt demokrati.

• Share

Velg lyset!

I almen oppfatning, er djevelens fotavtrykk merket etter en kløvet hov. Bildet er passende – ordet ‘djevel’ betyr ‘den splittende’; hvor som helst djevelen er innom, etterlater den seg splittelse i sitt kjølvann. Stort sett er den ondes handling uspektakulær. Tenk ikke nødvendigvis på scener fra Max von Sydows Eksorsisten. Det onde har det med å smyge seg inn. Ofte taler det pent for seg. Så har vi desto større grunn, når vi møter splittelse i oss eller omkring oss, til å gjenta dåpsaktens Abrenuntio vi ellers resiterer sammen under påskenattsvaken. På egen hånd kan vi bekrefte den med fred, men også med bestemthet. Vårt arbeid for å motvirke det onde vil alltid fremme enhet, integritet og forsoning i sannhet. ‘Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!’, står det i et gedigent vers i Salme 86. På latin: ‘Simplex fac cor meum, ut timeat nomen tuum’. Å be den bønnen virksomhet, er et sterkt våpen mot mørke makter. Derved velger vi å leve i lyset.

• Share

Fratelli tutti

Det er risikabelt å søke én tolkningsnøkkel til et pontifikat, som nødvendigvis har mange aspekter. Når det gjelder Pave Frans, tror jeg dog vi finner et vesentlig utsagn i formaningen Evangelii Gaudium fra 2013. Teksten var en programerklæring for hans tjeneste som Apostelen Peters etterfølger. I sin innledning skrev den nyvalgte paven: ‘Den store risiko i verden av i dag, med dens mangslungne og utmattende konsumtilbud, er et individualistisk tungsinn. Det har sitt opphav i det selvtilfredse, men griske hjerte; i en sykelig jakt på overfladiske nytelser; i en avskåret samvittighet’ (EG, 2). Utrettelig kaller paven oss tilbake til fellesskap. Han byr oss ta oppgjør med vår sløvhet for å la Jesu Ånd forvandle våre liv; til å søke den nærende glede vi kun finner ved å glemme oss selv; til å deprivatisere vår samvittighet for at den skal opplyses av Herrens bud, formidlet gjennom Kirken. Igjen og igjen peker han på brorskapet som eneste mulige grunnlag for et menneskelig samfunn. Brorskap forutsetter at vi gjenkjenner oss selv som barn av vår Far i himmelen, som elsker oss, kaller oss, og fornyer våre liv. La oss, i takknemlighet for Den hellige Fars tjeneste gjennom ti år, kaste av oss alt selvsentrert tungsinn for å lære å kjenne Evangeliets Glede som vår egen.

• Share

Om kjærlighet

I romanen Hannah Coulter, lar Wendell Berry den tilårskomne Hannah se tilbake på erfaringen av å miste mannen Virgil under Annen Verdenskrig, mens hun bar hans barn, så på sitt annet ekteskap til Nathan. Hun reflekterer dypt over kjærlighetens vesen.

‘Iblant kunne jeg også se at kjærligheten er et stort rom med mange dører, hvor vi innbys til å banke på og stige inn. Selv om rommet inneholder hele verden, solen, månen og stjernene, er det lite nok til å få plass i våre hjerter. Det finnes i hjertene til alle som velger å stige inn. Ikke alle stiger inn. Noen kan bli stående utenfor for alltid. Noen kommer inn og blir værende til de dør, og etterpå. Jeg var lenge der sammen med Nathan. Jeg er ennå der sammen med ham. Hva så med Virgil? En gang steg også vi sammen inn i rommet. Nå som jeg med ømhet husker det hele igjen, har jeg inntrykk av at jeg fremdeles er i rommet også sammen med ham. Jeg er der sammen med alle dem – de fleste av dem døde, men noen lever ennå – som gav meg kjærlighet og fremkalte kjærlighet i meg. Når jeg teller over dem, overrasker det meg hvor mange det er av dem.’

• Share

Kalt til hellighet

• Share

Aldri sånn

‘Det finnes ikke noe sånt som en tilfeldig, usignifikant seksuell handling, det er noe alle vet. Tenk på ulikheten mellom sex og spising – du rusler langs en vei, i veikanten ser du en sopp, du kan en del om sopp, du plukker den og spiser den uten videre – sex er aldri sånn. Av den grunn dreier dyd i forbindelse med spising seg grunnleggende sett om mønsteret i våre spisevaner. Men dyd i forbindelse med sex – kyskhet – dreier seg ikke bare om et slikt mønster, altså om rollen sex spiller i et par liv.’

Jeg siterer her Elizabeth Anscombe fra et essay hun skrev om Prevensjon og kyskhet, en leseverdig tekst preget av menneskelighet, humor, og sylskarp intelligens. Når man leser teksten, minnes man om hvor tåkete praten fort blir når det snakkes om denslags ting nå om dagen, om behovet vi har for klarhet og trosbasert forbudt.

Ta gjerne også en titt på Strøtankene datert 12. januar 2023.

• Share

Ydmyk og sterk

I disse synodale tider, når alles stemme skal høres, må vi lytte ikke minst til helgenenes røst. Hva har de å fortelle oss? Kardinal Anders Arborelius stilte spørsmålet i Vadstena i går, ved en messe feiret som del av Den nordiske Bispekonferanse. Vadstena er den uforlignelige Birgittas by. Da Brigitta gav instrukser for klosterkirken der, et storartet eksempel på teologisk arkitektur fullt av mystiske mål, insisterte hun på at kirken skulle være ‘ydmyk og sterk’. Kirken i våre dager lever i en tilstand av ydmykelse. Dette kaller oss til omvendelse og fornyelse. Men hva med Kirkens styrke? Ofte synes det som om hun skjemmer seg for å gi den uttrykk. Så er det viktig å huske at styrken det er snakk om, ikke er hennes, men Herrens. På dette plan har vi et erkjennelsesarbeid å utføre. Vi vil gjøre det rett hvis vi husker setningen den hellige Birgitta tok som sitt motto: ‘Amor meus crucifixus est’ – ‘min kjærlighet er korsfestet’. Er vi rotfestet i denne sannhet?

• Share

Sverd til hakker

Dette bildet av den sørgende Guds Mor, i en holdning som antyder en korsfestelsesscene, ble malt av en ukrainsk ikonograf på treverk fra en ammunisjonskasse. Kunstneren ville formidle sin seige overbevsiging om at skjønnhet, estetisk og åndelig, kan fødes selv utifra heslighet og vold. Ja, selv midt i en pågående, fryktelig krig. ‘De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver’, skriver Jesaja. Når? Når Herren selv skal dømme mellom folkene (2,4). Dommen er blitt innledet, men den utarbeides med en hastighet som, fra vårt perspektiv, synes ulidelig langsom. Guds Mor fremviser en sorg uadskillelig fra menneskets lodd. Allikevel tiltaler vi henne i vidunderlige liturgiske tekster med oppfordringen: ‘Fryd deg!’ Kristen glede oppstår på grunnlag av ting slik de er. Det dreier seg om en klarsynt glede som ikke behøver å abstrahere fra virkeligheten; for realiteten slik vi opplever og utholder den bæres av en menneskelig sett ubegripelig velvilje, på frelsens vei. Troens mysterium.

• Share

Kristen odyssé

Besøker du klosterkirken i Corvey, hvor den hellige Ansgar var munk, og klatrer opp til vestfront-koret fra 800-tallet, gjør du en besnærende oppdagelse. På nordveggen finnes et motiv, mer en tusen år gammelt, av Odyssevs i kamp med Skylla. Hva har han der å gjøre? Et eksempel på middelaldersk synkretisme? En utvanning av evangeliet på grunnlag av klassisk lærdom. Nei. I urkirken ble Odyssevs ofte sett som en forespeiling, ikke bare av den kristen reise (se Strøtanker fra 5. mai 2022), men av Kristus selv. Våre forfedre i troen var overbevist om at Kristus er svaret på enhver tids idealer og edleste forhåpninger, at han oppsummerer all kultur. Overbevisningen er velfundert. Vi kunne trenge å tilegne oss den på nytt, skulle vi ha tapt den. En av de fremste kristne utfordringer her og nå er utvilsomt å vise at Kristus alene tilsvarer også vår tid dypeste lengsler og beste aspirasjoner, uansett hvor forvirret de måtte komme til uttrykk.

• Share

Av vårt ord

Menneskets egenart i forhold til dyr, ligger ikke minst i dét at det kan fatte seg i ord. Et dyr kan være trofast, det vet hver hundeeier; men bare et menneske kan love å være det. Den dag i dag, er det høytid når én gir sitt ord. Vårt ord forplikter oss; det frigjør oss også. Et løfte foredler den som helhjertet lover. I trofasthet finner vi grobunnen vi trenger for å vokse, modnes og bære frukt. Når Herren gir oss sin bønn – ‘Fader vår, du som er i himmelen’ – er det ikke for at vi skal lire den av oss som en magisk formel. Bønnen gis oss som grunnlag for en bindende pakt. Når vi ber, ‘tilgi oss vår synd’, skylder vi å tilgi. Brødet vi ber om, gis oss for å deles. Lar vi Herrens navn helliges i oss? ‘Mitt ord’, sier Herren, ‘vender ikke tilbake til meg uten å ha noen virkning.’ Men det kan synke ned i et sort hull i vår bevissthet, for der å forsvinne. Måtte det ikke skje! La oss være mottagelige for Guds livgivende ord, for så å vise oss selv menn og kvinner av vårt ord. 

• Share

Bønnens skole

‘Vi behøver ingen uttømmende erfaring av menneskets tilstand, eller av åndelig liv, for å fastslå at vi holdes fanget av en nær ubegrenset verden av uorden i form av synd, følelsesmessig ubalanse, ulegede sår, ødeleggende vaner, og så videre. Alle disse tingene utgjør vårt hjertes urenhet. Vi har nettopp sett at hjertet taler gjennom følelsene. Men all den uorden jeg nettopp har henvist til, skaper kaos i våre følelser! Dette kommer til uttrykk nesten uten at vi merker det. Vi rives i stykker, stenges for Gud, bindes fast i et slags automatisert onde. Og alt dette kommer fra vårt eget hjerte.’

Fra et brev om hjertets bønn av karteuseren Dom André Poisson. Brevet utgjør ypperlig fastetidslesning. Du finner det her (på engelsk).

• Share

Kall

På dag 365 av Russlands angrepskrig mot Ukraina, velger Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk å snakke om kall. Det er et talende valg på en tragiske årsdag. Det angår oss alle. Er vi ansvarlige forvaltere av Guds gave til oss, fast besluttet på å utføre vår opgave selv i svært krevende omstendigheter? Erkebiskopen understreker: ‘Gud kaller. Mennesket må svare. Når et menneske svarer på kallet, gir Gud seg selv til det mennesket.’ Vi kan ta Guds kall for gitt: ‘Gud opphører aldri å kalle mennesket. Har vi allerede valgt vår livsvei ved en endelig beslutning, må vi bekrefte beslutningen ved våre daglige valg, og ikke slå inn på noe annet spor. Men hvis vi stenger oss inne i oss selv og antar at det vi har mottatt er privat eiendom, vår egen skatt, risikerer vi å miste det. Det kan skje at én som ikke ønsker å lytte til Gud, som kaller oss, fra dag til dag, kan miste retningssansen og drive bort fra veien som leder mot daglig vekst. Skjer det, føler vi oss fortapt.’ Slik taler én som forblir radikalt trofast, et levende fyrtårn som gir håp til utallige andre midt i en fryktelig krig. Da er det bare rett og rimelig at hver av oss spør seg selv: ‘Hva med meg?’

• Share

Faste

Er det en forskjell mellom slankekur og faste?

Ja, en kategorisk forskjell! Slanker jeg meg, er jeg både fokus og subjekt; det jeg ønsker, er å smyge meg tilbake inn i klær som passet fint for tre år siden. Fasting derimot har en hensikt som ligger utenfor meg selv. Jeg gir avkall på mat eller en form for underholdning eller hva det måtte være.

Men fasting er i streng forstand en ekstatisk praksis; det vil si at den hjelper meg til å tre ut av meg selv og henimot en annen, til å skjerpes i oppmerksomhet. Slanking har det med å virke motsatt: Den fokuserer oss intenst på oss selv.

Fra en samtale med Luke Coppen på The Pillar.

• Share

Tynn kappe

I et vakkert essay i Mentsch Magazine, skriver Knut Ødegård om ‘Den leikne Rolf Jacobsen’. Han utlegger Jacobsens evne til barnlig iver, hans onomatopoetiske gjøgleri og hans sans for det absurde; men alt dette sameksisterte med stort alvor. Kanskje er det kun den som tar livet på alvor, som virkelig kan le (og ikke bare flire) av det? Det var ‘noko både ømt og sårbart’ i Jacobsen. Dette fikk uttrykk ikke minst etter at konen Petra døde. Jeg har knapt lest et inderligere kjærlighetsdikt enn dét han skrev i den anledning. Petras hender ‘var som et hus’ for dikteren og mannen: ‘De sa/Flytt inn her./Ikke regn, ikke frost, ikke frykt./Jeg har bodd i det huset/uten regn, uten frost, uten frykt/til tiden kom og rev det ned./Nå er jeg ute på veiene igjen./Kappen min er tynn. Det trekker opp/til sne.’ Dog selv i tapet, skriver Ødegård, øynet Jacobsen en mening, selv om han ikke kunne fatte den. ‘Ja, han var artist, spelar — og from.’ ‘Det fanst ein chaplinsk humor i hans store hjarta, han fann ‘veier overalt, og spor i hjertene/og stier med lavmælt lys’.’

• Share

Nostalgia

Mario Martones film Nostalgia  fra 2022 beretter intrykksfullt, men forstyrrende om en manns hensikt om å forsones med egen fortid. I det han trekkes tilbake til et sted og en verden han hadde forlatt hastig og engstelig førti år før, gjenoppdager Felice både sødme og frykt. Fremstillingen av et samfunn trellbundet av vold, er subtil. Vi møter ‘en verden av fare destillert til pregnante pauser og ørsmå gester’, skrev Teo Bugbee i The New York Times. Men for en ømhet midt i det hele! Felices gjenforening med sin gamle mor er uforglemmelig. En idealistisk ung prest, venn av utstøtte, gir oss noe uventet i disse tider: et medialt bilde av en katolsk prest som på samme tid er troverdig, menneskelig og fullt hengiven. Jo mer filmen beveger seg fremad, jo mer Felice reintegrerer den del av seg selv han hadde amputert, jo mer høyreist og friere går han. Som man hadde ønsket at en slik historie fikk en lykkelig slutt!

• Share

Tilgivelse

Kristendommen fremholder et høyt ideal om tilgivelse. Vi kjenner det; men å se det satt ut i livet, er alltid overveldende. Ved The New York Encounter berettet Diane Foley om erfaringen av å gjennomleve to fryktelige år mens sønnen James, krigsreporter, satt i fangenskap i Syria, hvor han ble henrettet. Hun beskrev sine frustrerte forsøk på å få USAs regjering til å gripe inn, eller rett og slett til å anerkjenne bortføringen. Samtidig bad hun. Hun fortalte om dagen da hun knelte i kirken og bad: ‘Herre, jeg overgir Jim i dine hender.’ Noen uker senere, på sensommeren 2014, ble nyheten om hans død bekreftet. Foleyfamiliens beslutning der og da om ikke å gi etter for bitterhet, om å strekke ut en tilgivelsens hånd, sjokkerte mange. Diane sa ganske enkelt, ‘Jim ville ha villet det slik’. Etter i 2022 å ha møtt en av militantene som holdt James fanget, sa hun til BBC, ‘Hater jeg dem, har de vunnet. Da vil de holde meg fanget, fordi jeg ikke er villig til å skille meg fra det de gjorde mot ham jeg elsket. Vi må be om mot til å være annerledes.’

• Share

Tålmodighet

I Skriften fremstilles helbredelse ofte som gjenskapelse. I historien om Noa ser vi at vannet som, den første dag, vek fra jordens overflate, trekkes tilbake over den, for å muliggjøre en ny begynnelse. Bildet som resulterer, er bildet av en verden som drukner (1. Mosebok 8:6-22). Også åndelig helbredelse kan føre gjennom trauma. Når et bevisst samspill med døden, med avhengighet, med strukturell synd vaskes bort fra et menneskes liv, kan han eller hun føle seg ankerløs og fortapt; ferden inn i nådens tilstand kan synes skremmende. Utholdenhet kreve, og det er viktig at man ikke ferdes alene – at man lar seg hjelpe. Den blinde mann i evangeliet får likeledes synet gradvis tilbake. Med en handling som minner om Adams tilblivelse, former Jesus ham og åpner hans øyne etappevis inntil han til slutt er i stand til å ta virkeligheten til seg slik den er (Marks 8:22-26). Å stole på Gud, er å tro at han, så lenge vi overgir oss i hans hender, kan fullføre et salig formål også når det vi opplever her og nå bare er forvirring.

• Share

Absurde idealer

Jeg har endelig fått lest nekrologen om en munk fra Dallas, Pater Roch András Kereszty, som døde 14 desember 2022. Den fremstiller denne lærde ungarerens trofaste, fruktbare liv etter at han slo seg ned i det han antok ville være ‘kun en diger, uttørket prærie, kontinentets villeste og minst kultiverte område’. Der ble han en kunnskapens og menneskelighetens kilde for andre. ‘Elevene begynte etterhvert å merke at det befant seg, bak den robuste fasaden – den slående presens, den sterke, dypt monotone røsten, ansiktet som ble til en grimase når han prøvde å smile – en mann med uendelig aktelse for alt som var godt i dem som omgav ham. ‘Han forhåpninger for oss overskred alltid våre egne, derfor kunne han være så forlangende.’ Han som selv hadde øvet ‘disiplinene som går ut på å overvinne frykt’ på egne vegne, var ikke redd for å ‘konfrontere oss med de høyeste, ja, med absurd høye idealer.’

Ingen glemmer en god lærer.

• Share

Alfabetisering

Blodsbrødrene Kyrillos og Methodios er forbilder på misjonsiver. De forlot sitt hjemland for å vitne i fremmede strøk om nytt liv i Kristus. De utviste de kristne dyder i heroisk grad. I tillegg tjente de kulturens sak. Vi kaller fremdeles alfabetet brukt av de østslaviske språk ‘kyrillisk’ etter Kyrillos, en fremragende lingvist. Kanskje vil man si at den kulturelle arven er tilfeldig? Kyrillos’ anliggende var å oppskrive liturgiske tekster samt formidle en oversettelse av Skriften. Men derved la han nettopp grunnlaget for kultur. I Vesten i dag, mangler vi et felles språk. Samfunnet er atomisert. Vi sliter med å snakke sammen, derfor bryter vold ut. Vi skal ikke undervurdere alfabetiserings-oppgaven vi som kristne har foran oss i dag. Vi har det eneste adekvate redskap. Kristus, Guds evige Ord, er ikke bare Alfa og Omega, men også alle de andre bokstavene imellom. I ham finner vi det vi trenger for å begripe oss selv og livene vi lever.

• Share

Blant brødre

‘Mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel’ (Gen 4,8). Forholdet mellom brødre — og, for den saks skyld, mellom søstre — kan være komplisert. Man står hverandre nær; dog er man på avstand. Man kan ha vondt for å se hverandre klart. I blant vet brødre og søstre for mye om hverandre. Mye forhistorie inngår i deres forhold. Kains sjalusi må ha en slik forhistorie. Vi kjenner den ikke, men kan forestille oss den. Han føler seg iskyggesatt av Abel, og kan ikke lenger se ham i ansiktet: ‘Han stirret ned for seg.’ La oss være på vakt i slike tilfeller, så vi ikke trekkes, uten å merke det, inn i handling drevet av blind harme. Spørsmålene vi skal stille oss selv, er spørsmålene Gud stiller Kain: ‘Hvorfor er du harm? Hvorfor stirrer du ned for deg?’ Forstår vi motivasjonen bak en stemning, kan vi gjøre noe med den. Da kan noe vidunderlig skje. Da kan, som det står i Salme 76, selv menneskers harme bli til lovprisning, grunnet i ydmykhet, preget av bønn om tilgivelse, en kilde til ny omvendelse.

• Share

Fra Aleppo

Verden hadde stort sett glemt Syria. Da vi hørte om jordskjelvet der nylig, var det mer enn vi kunne ta innover oss – vi trenger å rotfeste denslags nyheter i konkrete skjebner. Her er et brev fra en gammel mann i Aleppo, gjengitt på siden til noen venner av mine søstre i Azeir. ‘Hva skal jeg si, Josef? Jeg har aldri sett noe lignende, hverken i krig eller andre omstendigheter. En fryktelig ting! Allikevel priser vi stadig Gud. Vi har sett døden med egne øyne, så så vi livet igjen. Jeg forble under ruinene i to dager. Så ble jeg reddet, Gud skje lov. Til tross for skadene på huset mitt, har jeg prøvd å rydde såpass at det blir beboelig. Igjen sover jeg hjemme. Det er folk som har sovet på gaten i tre dager; og ennå er det folk som sover på gaten. Situasjonen er svært alvorlig og ubeskrivelig. Men jeg kan fortelle deg at jeg er gjenfødt til liv, og takker Gud.’

La oss gjøre hva vi kan for å hjelpe.

• Share

Nærvær

Beretningen om Benedikts og Scholasticas siste møte ved Monte Cassino viser at selv den ypperste helgen i ny og ne kan trenge en søster som setter ham på plass. Den vitner også om betydningen av å møtes ansikt til ansikt. Scholastica tok klokken som ringte til kvelds på alvor: Hun var selv nonne, tross alt. Men hun visste at de to hadde vesentlige ting å si til hverandre og at tiden var knapp. Herren bekreftet hennes prioritet — ved dårlig vær. Så også dét kan være et tegn på himmelsk velsignelse.

Vi som går rundt med allverdens små dingser som piper, plinger, blinker og vibrerer, blir stadig kalt bort fra der hvor vi er. Scholastica minner oss om viktigheten av å være tilstede, om å prioritere nærvær.

Det var Scholasticas kjærlighet, leser vi, som gjorde hennes bønn velbehagelig. Er jeg én som elsker? Vet jeg egentlig hva kjærlighet er? Eller er ordet for meg abstrakt? Det er spørsmål vi kan stille oss idag. 

• Share

Noen som bryr seg?

• Share

Slaveri

Bibelselskapets beslutning om å gjøre videre bruke av ordet ‘slave’ i neste års oversettelse, har vakt oppsikt. Beslutningen er gjennomtenkt, ja, har sågar vært gjenstand for en nettundersøkelse per klikk. Det er oppsiktsvekkende at Guds Ord kan oversettes ved folkeavstemning. Men er ikke selv de lærde debatter vel abstrakte? Tør vi anta at våre begreper om slaveri gjengir den tanke og praksis som ligger til grunn for gresk ordbruk i Det nye testamente? En norsk trell på Olav Tryggvasons tid kan knapt jamføres med en skikkelse i Onkel Toms hytte. Skal da Paulus, som kaller seg Kristi doulos, kunne beskrives utfra begrepet ‘slave’ med resonansen ordet har nå? Den katolske Kirke feirer i dag en sudanesisk helgen, St Josephine Bakhita, som tilbragte tolv år som slave. Hun ble solgt fem ganger. Hun gjennomgikk ubeskrivelig mishandling på både kropp og sjel. Hun var et ikke-menneske inntil hun ble erklært fri ved en rettsbeslutning i 1889. Den gjorde det mulig for henne å realisere et dypt begjær: Hun ble døpt, konfirmert, og ble etterhvert ordenssøster. I Kirken hadde hun lært hva det vil si å være fri. Jeg undrer hva Josephine hadde klikket, var hun blir gjenstand for en spørreundersøkelse om ‘slaveri’ er et adekvat moderne uttrykk for den kristne tilstand.

• Share

Muliggjøring

Problematikken i dagens evangelium (Mark 7,1-13) er tidløs. Vi har lett for å sette Guds bud ‘pent til side’, det være seg fordi vi ikke orker å følge dem, fordi vi mener de er gått ut på dato (lik sur melk) eller fordi vi er prinsipielt uenige i hva de fordrer. For all del, vi skal bruke forstand i møte med Guds åpenbaring: Det er en kristenplikt. Men den vesentlige spørsmålsstilling ligger dypere. Tror jeg at Gud har uttrykt seg definitivt i Jesus Kristus? Tror jeg at Bibelen på meningsfullt vis kan kalles ‘Guds Ord’? Har jeg tillit til at Gud vil oss vel, også når det han ber oss om er krevende? Vi er barn av en tid som har gjort helsestudioet til den ultimate helligdom. Vi former energisk oss selv på kropp og sinn etter egen forestilling. Har vi ennå plass, rent konseptuelt, til en Gud som ber oss om å gjøre eller bli noe vi ikke selv har tenkt på, som har evne til å muliggjøre det vi selv anser som umulig?

• Share

Blott til lyst?

Kan man leve blott til lyst? Det er spørsmålet som stilles i Il trionfo del Tempo e del Disinganno av Benedetto Pamphilij, for det var i de dager da kardinaler forfattet skuespill. Handel, som møtte Pamphilij i Roma i 1706 satte verket til musikk følgende år. Komponisten var da 22, kardinalen 53. Så forbauset de begge ville ha vært over å se deres opera oppført i Trondheim, så ved verdens ende, i aften — i Martin Wåhlbergs fine tolkning. Handlingen er enkel og grei. Den omfatter fire personifiserte gestalter: Skjønnheten rives mellom Lystens fristelser og Tidens strenge formaning, godt hjulpet i sin betraktning av Desillusjon, en flott alt-rolle. Litt etter litt innser Skjønnheten at Lyst rett og slett ikke er en ansvarlig partner på lang sikt. Hun beslutter at et verdi-hierarki behøves for å bygge et liv som har fremtidsvyer. I stadig større grad skjønner hun at sannhet, som først ikke fenget henne, i så måte er en viktig kategori. Overhodet ingen dum tematikk.

• Share

Materialisering

I et av hennes bredt anlagte ‘brev’, utgitt som essays, understreker Ida Görres at Gud er hinsides ethvert kjønnsbegrep. ‘Han er den Ene i enhver henseende, for han er all værens fylde. Men på det jordisk-menneskelige plan er denne fylden inndelt i kraftfelt av genererende og mottakende kjærlighet, av kjærlighet som beskyttende og omsorgsfullt opprettholder og av kjærlighet som bærer, føder og pleier. Gud er Faderen fra hvem alt farskap på jord får sitt navn; og Gud er den moderlige Gud ‘i hvem vi lever og beveger oss’. Kjønnenes symbolikk og hellige tegn-verdi er utømmelig rik og dyp. From hedendom visste mangt om dette (bare nå, på slutten av nytiden, har vi redusert det til ren materialisme). Kristne burde ha enda dypere viten. Kirkens store, ærverdige åndelige tradisjon er full av skjulte skatter vi igjen burde tilegne oss som våre egne.’ Teksten ble utgitt i 1949 i boken Von Ehe und von Einsamkeit. Görres kan ikke ha ant hvor vesentlig hennes bemerkning ville lyde trekvart århundre senere. Når det er sagt, hvem leser Görres nå om dagen? Også hun står for en skatt vi på nytt burde tilegne oss.

• Share

Trofasthet

I prekenen han holdt ved Ida Görres’ begravelse den 19 mai 1971, siterte Professor Dr Joseph Ratzinger et smerte-rop fra et av hennes essays. ‘Hva om opprørerne faktisk eide fremtiden? Hva om prosessen som for oss forekommer som ødeleggelse og bedrag var Gud vilje? Hva om det var uttrykk for manglende tro å motsette seg den? Hva om (en pinende tanke i midnattstimen), hva om jeg var bundet til et stort, men ubønnhørlig døende legeme kun med følelsesmessige bånd, bånd som til syvende og sist utgjøres av subjektive, ufornuftige komplekser, fordommer, foreldet fromhet og lojalitet på feil grunnlag? Seiler vi i et skip som har slått lekk og synker centimeter for centimeter, slik at ikke bare rottene, men også forstandige, nøkterne folk hopper av mens de kan?’

‘Dog var alle disse spørsmålene’, fortsatte Ratzinger, ‘kvalifisert av en enorm tillit som ingen ting kunne ødelegge. Den fant uttrykk i den ikke mindre sterke bekjennelsen: «Jeg tror på Guds trofasthet!».’

Ja, her finner vi en tidløs kilde til balansert utsyn og stille glede.

• Share

Empoignement

‘Ah, Viktoria’, utbryter Yehudi Menuhin om Viktoria Postnikova: ‘For et empoignement! For en kraft, for en storartet hengivenhet, kraft og lidenskap! Det består intet opphold mellom henne og musikken. Hun setter i gang, og har full kommando.’

Bemerkningene falt i en samtale med Bruno Monsaingeon i det de to satt og lyttet til en innspilling av Postnikova og Menuhin som spiller Bartoks Første Sonate. Vi ser hva fiolinisten mente også her, hvor hun spiller Rakhmaninovs Klaverkonsert no. 1 med The BBC Symphony Orchestra under ledelse av Rozhdestvensky, som hun var gift med, i august 1979.

Men kanskje blir hennes uttrykk klarest i denne innspillingen gjort langt senere i livet. Som ekstranummer i Budapest spiller Postnikova Schuberts Impromptu no. 3, Opus 90. Hun er ett med klaveret, uten det minste behov for eksentrisk gestikk.

• Share

Tohu va-Vohu

‘I opphavet’, leser vi i Første Mosebok, var jorden ‘øde og tom’. Hvordan det kan ha artet seg, er noe de fleste av oss knapt kan forestille seg. Men vi får privilegerte impulser i et nylig gjenoppdaget fjernsynsintervju fra 1964 med Pater Georges Lemaître. Fysikeren og presten var blant de første som formulerte en ‘Big Bang’-teori. Han vektlegger at ‘opphavet er så uforestillbart, så annerledes fra verdens nåværende tilstand’ at vi først må ta mental avstand fra bildet av verden slik vi (tror vi) kjenner den: ‘Der finnes et opphav i flerfoldighet som kan beskrives utifra desintegreringen av all eksisterende materie i ett atom. Første resultat av desintegreringen er faktisk, så langt vi kan følge teorien, et universum, et ekspanderende rom fylt av plasma, av svært energiske stråler som går i alle retninger. Noe som overhodet ikke ligner en ensartet gass. Deretter skjedde det, ved en prosess vi vagt kan tenke oss, men dessverre ikke følge i særlig detalj, at gasser oppstod lokalt; gass-skyer som beveget seg med stor hastighet…’

Du finner videoen her, en transkribert versjon på fransk og engelsk here.

• Share

Fri foran overmakt

En anmeldelse av Josh Cohen nevner en hendelse fra Freuds liv som var meg ukjent. Den forekom da Freud, gjenstand for nazistenes intense oppmerksomhet siden Anschluss, endelig lot seg overtale til å forlate Wien på Orientekspressen i juni 1938.

‘Det at Freud så sent, med sånn ambivalens, lot seg rekruttere til fluktplaner, inngir ofte frustrasjon blandet med respekt. Hvordan kunne han, for eksempel, være så uvøren at han spurte Nazi-offiseren som ventet på hans obligatoriske signatur (det gjaldt et dokument som attesterte den ‘respekt og omtenksomhet’ Gestapo hadde vist ham) om han kunne legge til følgende setning: ‘Jeg kan anbefale Gestapo på det varmeste til enhver’? Bemerkningen risikerte å sabotere hele planen: Vitner forteller om raseriet på offiserens ansikt. Dog skal det godt gjøres å høre slik skarp galgenhumor uten å føle en bølge av beundring.’

Måtte beundringen man føler føre til besluttsomhet for egen del.

• Share

Lærde levitter

Jeg slumper å ha en biografi om den hellige Frans av Sales av Eugène Julien, biskop av Arras, utgitt i 1928. Den bærer innskriften: ‘A mes prêtres, ce beau visage de Prêtre’, ‘Til mine prester [tilegner jeg] dette vakre bildet av en Prest’. Ja, vi trenger vakre forbilder på hellige liv vi kan ønske å etterligne. At en biskop bidrar med slikt, er sannelig et pastoralt initiativ. Da Kong Henrik IV tilbød Frans forflytning til et rikere stift enn Genève, svarte han: ‘Jeg ber Deres Majestet om forlatelse, men jeg kan ikke motta Hans tilbud. Jeg er en gift mann. Jeg har ektet en fattig kone, og kan ikke forlate henne til fordel for en rikere.’ Her finner vi en hel teologi om bispestanden. Til sine prester sa Frans: ‘Det er ikke nok for geistlige å ville bli hellige; de må også bli lærde i sin stands vitenskap. For presters del, er uvitenhet mer å frykte selv enn synd; for ved uvitenhet taper man ikke kun seg selv, man vanærer, vanhelliger presteskapet. Lærdom er for en prest det kirkelige hierarkis åttende sakrament. Stor elendighet rammer Kirken når lærdommens ark finnes, ikke i levittenes hender, men i andres.’ Somme levitter synes nå om dagen å ikke ta dette så tungt. Så har vi godt av påminnelsen.

• Share

Gjennom tåkeheim

I det så mye ved Russland vekker frykt, indignasjon og raseri, er det viktig å huske det andre Russland kjennetegnet av dyp menneskelighet og åpenhet. Det gjør meg godt å se Yuri Norsteins vakre tegnefilm Pinnsvin i tåke på nytt. Det er en lignelse som ikke lett lar seg tolke. Den utspiller seg på mange nivåer. Den er kompleks, men på samme tid preget av største enkelhet. Den taler til oss om frykt, om reell fare, om uventede forbundsfeller, om gleden ved gjenforening i vennskap, og om den trofasthet og kjærlighet som kan rommes i et glass bringebærsyltetøy. Vi går alle gjennom perioder når vi ikke klart skjønner hvor veien går, når vi tenker vi ikke engang kan se våre egne føtter. Norstein bemerket en gang om filmen: ‘Pinnsvin går daglig på besøk til Bjørn, men en dag vandrer han inn i tykk tåke, og er ikke lenger den samme når han kommer ut av den. Dette er beretningen om hvordan vår sedvanlige tilstand kan, ved omstendigheter hinsides bevisst oppmerksomhet, omformes til en katastrofe.’

Dog har katastrofen ikke siste ordet. Skinner ikke stjernene enda lysere mot slutten, etter det Pinnsvin har gjennomgått?

• Share

Betydning

Standhaftig fortsetter Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk sine daglige meddelelser til de troende i Ukraina og til folk av god vilje overalt. I går ytret han dette rop: ‘Vi vil høres i alle verdenshjørner, slik at mennesker hører at Ukraina lider, at Ukraina gråter, at vi har det vondt.’ Men han tillater seg ikke, og tillater ikke oss, å fanges av et innadvendt fokus på smerte. Han store anliggende er å ‘oppdage betydningen av kristen eksistens’ i lys av Kristi mysterium og på grunnlag av historisk virkelighet. Med blikket festet på dåpens sakrament, siterer Shevchuk Johannes Chrysostomos: ‘La oss tenke oss et gullbeger som har lidd skade. Samme hvordan det repareres, vil det alltid synes at det er blitt skadet. Hva må til for å fjerne ethvert spor av fordums skjensel fra begeret? Det må smeltes ned på nytt, føres tilbake i ilden, smeltes nok en gang, så få samme form som før, men det vil nå være fornyet. Det vil bestå av samme gull, ha samme begerform, men vil hentes ut fra ilden som nytt; det vil erfare nyskapelse og ny fødsel.’ Til slik nyskapelse er vi kalt. Vår verden trenger å fornyes i Kristus. Med erkebiskopen kan vi be: ‘Himmelske Far, la oss kristne i det tredje årtusen få oppdage at vi er Guds sønner og døtre.’ Slik, kun slik, finner vi kilden til varig rettferd, varig fred.

• Share

Nyhet

Den salige Cyprian var seg intenst bevisst nyheten i kristen tro og kristent levnet. Bevisstheten grunnet delvis i tiltrekningskraften han møtte i katolsk lære, liturgi og arv. Den sprang også fra erfaringen av hva en verden uten Kristus ligner på. I 1929, da P Cyprian var nyvigslet prest og jobbet i Onitsha, brøt en kopper-epidemi ut hjemlandsbyen hans. Folk der var overbevist om at sykdommen var forårsaket av onde ånder. En heksejakt tok til. Blant dem som ble utpekt var P Cyprians mor Ejikwevi. Hun ble ført bort fra fellesskapet og tvunget til å drikke gift. Vi kan bare ane hvilket dypt sår hennes brutale død etterlot i sønnens hjerte. Så gjør det desto større inntrykk at P Cyprians tro var så dypt preget av tillit til Guds forsyn.

Fra en preken på festdagen for Salige Cyprian Tansi

• Share

Riktig mål

Folk spør ofte: Hvordan skal jeg be? I en samtale med Lydia Chukovskaya den 27 september 1939, gav Anna Akhmatova et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. På et tidspunkt da nasjonalt og eget liv var preget av stor spenning, gjenkalte dikteren med vennlig sarkasme et minne fra lykkeligere tider, kanskje for å atspre seg selv: ‘Engang, mens hun prøvde på en kjole sydd av Schweitzer, den sagnomsuste skredder, kysset min kusine (som veide over hundre kilo) et ikon av den hellige Nikolaus mens hun bad: Kjære, gi at den passer!’

Hvis vi er ærlige, ber vi ikke ofte på samme måte? Insisterer vi ikke på at Guds forsyn skal utstyre oss med antrekk som hverken passer oss eller viser oss fordelaktig? En forutsetning for bønn er ydmyk, altså realistisk, selverkjennelse. En videre forutsetning er tillit til at Gud vet hva som er best for meg, og vil gi det jeg trenger for å motta det. Da må jeg selv være villig til å gi slipp på kjære forestillinger om hva jeg ønsker meg eller tror jeg egentlig behøver.

• Share

Taushet

Tidebønnene gir oss i dag et fabelaktig lesestykke fra Ignatius av Antiokias Brev til efeserne (§ 15).

‘Det er bedre å tie og virkelig være enn å tale og opphøre å være. Det er en god lære når den som taler, handler ifølge det han sier. Det finnes én lærer som talte og det skjedde; det han gjorde også mens han tidde, var Faderen verdig. Den som i sannhet eier Jesu ord, er i stand til å høre også Ordets taushet, slik at han kan bli fullkommen, slik at han handler ved det han taler, og kjennes på det han tier om.’

Ἄμεινόν ἐστιν σιωπᾶν καὶ εἶναι, ἢ λαλοῦντα μὴ εἶναι. Fremmer min tale det vesentlige? Stadfester den det som er, eller nærer den noe uvirkelig?

• Share

Å være en kristen

I dag feires George Kardinal Pells Requiem i Roma. Sluttbønnen leses av paven. Mye er blitt sagt om Pell i de siste dagene. Matteo Mazuzzi skrev i Il Foglio at Pell ikke var noen naturlig diplomat. Sant nok. Hans frie tale kunne skape spenning, ja, det gjør den visst ennå, så å si hinsides graven. Selv vil jeg alltid forbinde Pell med et intervju kringkastet da han var blitt løslatt fra kasjotten i april 2020, etter å ha vært fengslet i månedsvis for gjerninger han ikke hadde begått, etter en rettssak som nå betraktes som regelrett justismord. Det slo meg at Pell var fullstendig uten bitterhet. Med robust likevekt godtok han det som var skjedd slik man godtar noen ukers dårlig vær. Han understreket at han ikke bar nag til sin anklager. Den hellige Silouan sa at oppriktig bønn for fiender er et kriterium for sann kristendom. I så måte har Pell etterlatt et lysende vitnesbyrd; det må få opplyse alt han ellers sa og gjorde. I sin siste preken, for en uke siden, oppfordret han sine lyttere til å virke for Kirkens enhet, tuftet på kjærlighet i sannhet. Det er likeledes et budskap vi skal ta til oss.

• Share

En hær med hærmerker

Walter Daniel, St Aelreds biograf, beskrev cisterciensernes foretak slik: ‘De holder fattigdommen høyt i hevd ved frivillig å gi avkall på ting, opprettholdt av fullkommen tro. Guds kjærlighet gjør slik øvelse gledelig. De holdes sammen av en gjensidig kjærlighet så sterk at deres fellesskap ligner en hær som marsjerer under hærmerker. Denne verdens blomster tramper de på med forglemmelsens fot; rikdom og status er dem likegyldige. Hva mat og drikke, handlinger og følelser angår, frigjør de seg fra verdens og kjødets velbehag. Utholdende gjensidig kjærlighet driver bort fra dem ethvert nag, enhver utvekst av sinne eller stolthetens skyggebilder, slik at de, som det står i Apostlenes Gjerninger, er forenet i hjerte og sjel av Den hellige Ånds nåde og kjærlighet.’

Ved slike prinsipper ble Kirken på ellevehundretallet radikalt fornyet.

• Share

Fornuftig liv

I en lesverdig anmeldelse i First Things, siterer Jennifer A Fray Elizabeth Anscombes syllabus errorum fra midt på 1980-tallet. Den består av ‘tyve teser som ble gjengs forfektet av henne kollegaer blant analytiske filosofer, teser hun anså for å stå i motsetning til kristen religion og som kunne, understreket hun, bevises uriktige ‘på rent filosofisk grunnlag’. Nesten alle tesene forutsetter et motsetningsforhold mellom natur — forstått som formløs, så uten objektiv mening eller hensikt — og fornuft. Jeg tenker på et av Chapmans vers i Tragedien om Charles, Hertug av Byron fra 1608: ‘Å hvilke motsetninger utgjør mennesket! Hvilke umulige blandinger!’ Dog er det tragisk (egentlig også komisk) at natur og fornuft, kropp og sjel skulle fremstilles som om de var i nødvendig konflikt med hverandre. For å oppklare dilemmaet, har Kirken vesentlige bidrag å komme med. Det vi trenger nå, er ikke retoriske følelsesutgytelser, men tenkere som med Anscombes disiplin, autoritet og klarhet kan føre en metafysisk debatt i den retning som her antydes: ‘Metafysikk er ikke et prosjekt som går ut på å bygge statiske systemer; nei, det er en levd praxis orientert mot visdom.’

• Share

Against Inhumanity

At almost 100, Henry Kissinger remains a keen observer of world affairs. In a 2021 book he discussed the way in which the balance of power is rocked by the onset of Artificial Intelligence, which Niall Fergusson has proposed we might rename ‘Inhuman Intelligence’. Recently Kissinger applied this perspective to the war in Ukraine: ‘Auto-nomous weapons already exist, capable of defining, assessing and targeting their own perceived threats and thus in a position to start their own war. Once the line into this realm is crossed and hi-tech becomes standard weaponry – and computers become the principal executors of strategy – the world will find itself in a condition for which as yet it has no established concept. How can leaders exercise control when computers prescribe strategic instructions on a scale and in a manner that inherently limits and threatens human input? How can civilisation be preserved amid such a maelstrom of conflicting information, perceptions and destructive capabilities?’ The ascendancy of the inhuman points to the urgency of Christmas. Faith in the incarnation does not just vindicate humanity; it asserts that we depend on God to know what is, in fact, human. That assertion appears to be empirically demonstrated round about us.

• Share

Epifani

Etter å ha tilbedt Guds Sønn, tok vismennene ‘en annen vei’ for å vende tilbake til sitt land. Valget hadde en pragmatisk grunn: Engelen hadde advart dem om Herodes’ renkespill. Men det ligger også dyp symbolsk sannhet i veivalget. Et møte med Jesus er forvandlende. Man er ikke den samme etterpå; det føles ikke lenger naturlig å vandre slik man vandret før. Vi higer etter noe annet som vi kanskje har vondt for å sette fingeren på.

Å være en kristen, er leve i en slik anderledestilstand, stadig på leting etter den rette vei. Veien, selvsagt, har et navn, et ansikt. Den viser seg for oss i Marias favn og her på dette alter.

Fra en Epifani-preken

• Share

Mot utkanten

‘Ratzingers dobbeltnavn — Joseph ved fødselen, Benedikt som pave — viser til en uskolert helgen, en av Guds fattige som ligner en russisk yurodivy, en av disse ekstravagante ‘Kristi dårer’ som nektet å adlyde verdens regler for å åpenbare menneskehetens synd. Joseph Ratzinger brøt ingen regler, til det var han for tysk. Men han oppfattet snart at i en åpenbart post-kristen verden vil Kirkens lys naturlig orienteres — på eskatologisk vis, kan vi si — mot det marginale, mot utkanten. Han innså at den katolske tros fremtid avhenger av dens evne til å bli en motkultur utgjort av kreative minoriteter som kan bli en surdeig til frelse. Forestillingen stemmer overens med bibelsk erfaring, også med kristen erfaring. Vi gjenkjenner her den røde tråd som bevarte klassisk kultur etter Romerrikets fall; som reddet Østens ikoner fra ikonoklasmen raseri; som utfordret arianismens tilsynelatende ustoppelige fremdrift. Dette har også vært det jødiske folks erfaring i et kontinuerlig diaspora gjennom århundrer og millennia. Ratzinger gjenkjente deri et tegn på Guds vilje.’

Fra et klokt essay av Daniel Capó Laisfeldt. Den spanske originalen finnes her.

• Share

Benedikt XVI RIP

“På vår livsaften”, sa Johannes av Korset, “dømmes vi alene på grunnlag av vår kjærlighet.” Det er som om vi nå ser kjærligheten opplyse denne standhaftige Herrens og Kirkens tjener, som også var en så til de grader vennlig mann. Han blir stedt til hvile nær apostelens grav.

“Stå fast i troen”, formaner Benedikt XVI oss i sitt testamente, “og la dere ikke forvirre.” Det som kun er av tiden — polemikk, synd, tomme hypoteser — alt det faller bort; det vesentlige forblir. “Jesus Kristus er veien, sannheten og livet; Kirken, til tross for sine mangler, er hans legeme.” I denne sterke bekjennelsen kulminerer teksten. La oss gjøre bekjennelsen til vår.

Fra et minneord om Benedikt XVI

• Share

Nativitas

Es ist ein Ros entsprungen!

Jeg ønsker alle lesere en signet jul.

Coram Fratribus tar en kort pause, men er tilbake tidlig på nyåret.

+fr Erik

• Share

Rex gentium

I dag, to dager før julaften, påkaller vi Kristus som Rex gentium: ‘Folkenes konge og den de lengter etter.’ Vi kan ha inntrykk av at vi lever i en tid som har mistet interessen for kristen forkynnelse. Men lengselen er der: Lengselen etter et fast grunnlag å bygge på; lengselen etter at selvmotsigelsene i våre liv forsones, at vår livskraft forenes. Kirken bekjenner Kristus som hjørnestenen, som den som gjør atskilte ting til ett. Han frelser oss fra vårt overmot, vår illusjon om å skulle klare oss selv, vår synd. I Marias Magnificat erklærer Guds Mor: ‘Han har sett til min ringhet’. Han ser til vår også, hvis vi gir ham tilgang. I dag kan vi spørre oss selv: Hva i meg trenger å forsones? Hvor trenger jeg inkarnasjonens nåde, frelsens kraft? For så å påkalle Herrens nåde akkurat der hvor den virkelig trengs. Og be, fylt av forventning og tillit: ‘Kom Herre Jesus, drøy ikke!’

• Share

Samtidig

I et vennskapelig skisse av Józef Czapski, skrev Wojciech Karpiński, ‘Etter våre første møter, vendte jeg stadig tilbake til hans offentliggjorte tekster. Der gjenkjente jeg skarpheten i hans røst, vanen han hadde med å understreke enkelte ord, trykket i kursiv i teksten, ved geberder og intonasjon mens han snakket. Jeg gjenkjente det samme kvikke, presise syn på ting. Jeg gjenkjente bruken av presens indikativ når Czapski omtalte Delacroix, Corot, Degas, Daniel Halévy – eller seg selv noen tiår tidligere. For ham var ethvert virkelig vesentlig problem et samtidig problem.’ Czapski ville likeledes ha talt i presens om Aischylos, Profeten Jesaja og Frelserens fødsel i Bethlehem. Så begrenset og kjedelig livet blir når vi reduserer begrepet om hva som er ‘samtidig’ til det som slumper å skje akkurat nå. Et sant bilde av virkeligheten, lar oss ane et nå som er allestedsnærværende.

• Share

Honningstrøm

‘Denne Doctor Mellifluus‘, skrev Pius XII om den hl Bernard, ‘var så fremragende ved sin naturs og sitt intellekts begavelser, så Gudsberiket med himmelske gaver, at han, i en endringsrik og stormfull samtid, syntes å dominere ved sin hellighet, sin visdom, sitt gode råd.’ Han var også en fenomenal formidler. Vi kan slutte det av epiteten doctor mellifluus: Bernards lære syntes en honningstrøm, så full var den av sødme og godhet. I en tekst vi leser til vigilien i dag, foregriper Bernard interaktiv kommunikasjon. Han forestiller seg at menneskeheten henger på Jomfru Marias lepper i dét hun forbereder sitt svar på Gabriels bebudelse. ‘Svar da raskt’, sier han til henne: ‘dette er ingen tid for å la jomfruelig enfold glemme klokhet!‘ Det er retorisk Schwung i stykket; det er også stort alvor. Bernard minner oss om at julen gjelder oss alle. Jomfruens ‘Ja’ er kilden til vårt håp. Vi kalles til å gjøre det til vårt.

• Share

Systemendring

La oss begynne med et lett spørsmål. Hva er inkarnasjonen?

— Nå, jeg er ikke sikker på at det er så lett. Først og fremst står den for et umulig paradoks. Den viser oss foreningen av to enheter av absolutt uforholdsmessighet: Guds uskapte vesen og vår eksistens skapt av støv. Kristendommen baserer på forundring i møte med denne enheten. Vi må huske at Ordet, ved å bli kjød, ikke bare lånte en menneskekropp som losjerende gjest i 33 år. Det er menneskenaturen som sådan — kjødet — som inngis potensiale til å motta Guds liv. Å være menneske etter inkarnasjonen er ikke det samme som å være menneske før inkarnasjonen, om man tror på Kristus eller ikke, ja, om man slett ikke aner at Kristus noensinne vandret på denne jord. Vil liker å snakke om ‘systemiske’ forhold i disse dager. Noe systemisk skjedde med menneskets kjød ved inkarnasjonen. Kjødet åpnet seg for transcendens og evighet.

Fra en Pillar-samtale med Luke Coppen

• Share

Perspektiv

Som ung karterusermunk, skrev Dom Jean-Baptiste Porion til sin søster: ‘Jeg ser rikdommen som finnes i et enkelt perspektiv, for eksempel i omrisset av et fjell med furutrær i mai måneds gylne herlighet, i oktoberdis, eller når som helst. Vi må bli et speilbilde, et ekko av denne skjønnhet. Den åpenbarer alltid noe nytt; allikevel sier den hver gang alt. Jeg undres om det er bryet verd å reise?’ I et helt annent kulturelt univers har Zhu Xiao-Mei skrevet om Gabriel Chodos at han lærte henne dette: ‘Man fordyper seg i pianoet, i musikken, like godt ved å gå i dybden av ett eneste verk som ved å øve mange ulike verker. Mange store forskere vet at det er ved å fordype et særskilt, begrenset emne over tid at man gjør de mest betydningsfulle oppdagelser, og derved utvikler en metode som setter én i stand til å arbeide med et hvilket som helst emne.’ Denne grad av tålmodighet, utholdenhet og kontemplativ teft er verd å trakte etter.

• Share

Rorate

Advents liturgi er lik en kameralinse som beveger seg fra panorama til hårfint detaljfokus. Vi går ut fra en kosmisk lengsel og påkaller himmel og jord, duggen og mulden. Vi ber om at universet som sådan skal frembringe Frelseren. Så forankres vår forventning i historien som går lineært fra skapelsen til Abrahams kall; fra Israels historie til Døperen; fra Marias ja til Barnet i krybben. Vår tro er vakker! Men den begrenser seg ikke til poetiske bilder. Den baserer seg på ting som er skjedd; og peker fremover mot ting som skal skje. Vårherre Jesus Kristus, Guds inkarnerte Sønn, er nærværet alt jordisk lys peker mot; han stråler selv av uskapt Lys, utsendt til frelse, håp og glede for verden. I Roratemessen når Lysets gjenskinn oss varmt flakkende, trøstende, omfavnende. Når vi gjennom Kirkens røst, i liturgien, hører Profetens ord, ‘Jeg skal frelse deg’, er det ikke som et generisk utsagn, men som et personlig løfte. Det opplyser hver og én av oss. La oss da bli lys.

• Share

Overgang

Den som vil leve i Kristus, skrev Johannes av Korset, må grave dypt, for Kristus er ‘som en rik gruve med mange passasjer fulle av skatter. Uansett hvor dypt man graver, finner man ingen ende, ingen bunn. Tvertimot, i hver gruvegang finner man nye malmårer. […] Men sjelen kan ikke gå inn i disse skattkammer, ja, ikke nå frem til dem, dersom den ikke først har gjennomgått og trengt ned i dyp lidelse, både i det indre og i det ytre.’ Det vi hører her, er ingen masochistisk forherligelse av lidelse, men uttrykk for en kjensgjerning: Overgangen fra vår skapte natur, såret av synd, til Guds uskapte, hellige lys er så veldig, så kategorisk at den vil være smertefull. Vi må gi slipp på mye. Å foreta overgangen, skrev Johannes, kan kjennes som å gå gjennom en mørk natt. Der blir vi kjent med Jesu Kors, som symbolsk lar vårt livs vannrette og loddrette akser møtes. ‘Korset er porten man må gå inn gjennom for å nå Guds visdoms rikdommer, og den port er trang. Mange ønsker å nyte godt av gledene den fører inn til, men få av dem er villige til å gå inn gjennom porten.’ Er jeg? (Cant.Esp. B, str. 36-37)

• Share

Frykt tok feil

‘Kvelden jeg ble født’, sier den ukuelige Heidi Crowter, ‘gråt min mor og sa til min far, “Hun vil aldri gifte seg eller bli brudepike” — men der’, tillegger hun, ‘har jeg bevist at hun tok feil.’ Frykten en mor kan føle når hun, som Heidis, oppdager at barnet hennes har Downs, er mangslungen og lett forståelig. Det fryktelige er at samfunnet i stor grad bare bekrefter frykten, i den grad at en mor kan føle hun ikke bør føde et slikt barn. Vi trenger å høre andre historier, lik dem kringkastet for få år siden i denne lysende lille filmen. Der slås det fast med myndighet: ‘Ditt barn kan bli lykkelig!’ Filmen ble laget for Verdens Downsyndromdag, den 21. mars, som slumper å være festdagen for den hl. Benedikt. Hans store spørsmål var og forblir: ‘Hvem er den mann som søker livet?’ Vi kunne tillegge: Og hvilket er det samfunn? Jérôme Lejeune, oppdageren av Trisomi 21, skrev, ‘Kvaliteten på en sivilisasjon lar seg måle på grunnlag av respekten den viser sine mest utsatte medlemmer.’

• Share

Sta Lucia

Under kristningen av Norge ble kirker iblant bygd på gamle blotsteder. Slik renset man sporene etter hedensk uhumskhet; så viste man at kristendommen bragte lys fullbyrdelse av fordums obskure anelser. Noe lignende skjedde med Lucia-tradisjonen. Lussinatt var et begrep i skandinavisk middelalder. Folk forestilte seg at Lussi, en kvinnelig demon, fór grufull gjennom verden på denne, årets mørkeste natt, en ondskapens ri rett oppunder jul. Denne nattlige heks fant sitt motstykke i Lucia, hvis navn betyr ‘lysende’. Den historiske Lucia ble født, sies det, på Sicilia i 283. Grepet av evangeliets skjønnhet, vigslet hun seg Kristus helt. Forsettet møtte uforstand, men hun stod fast ved det. Hun gikk i døden heller enn å la seg frata friheten til trofasthet. Lucia var pur ung, en jentunge. Men hun vant, spinkel som hun var, over vold og mørkemakt ved oppklart kristen troskap. Det var åpenbart, for våre aner her i Norden, en kilde til håp. Det kan det sannelig være for oss også. 

• Share

Gledens askese

Tenker vi at det er hyklerisk å utføre en handling som ikke er i samklang med det vi spontant føler? Da skal vi huske, nettopp, at følelser i stor grad formes av handlinger vi fritt beslutter å utføre eller avstå fra. Besluttsomhet er viktig i vårt moralske og åndelige liv. Det er som med idrett. Ikke mange av oss er parate, sånn av oss selv, til å løpe et  maraton. Kondisen må opparbeides over tid. Vi bor i en tid og et land hvor der finnes et helsestudio på hvert gatehjørne. Vi vet hvor virksom regelmessig fysisk trening kan være. Skal vi ta vår åndelige øvelse på mindre alvor? Det ville være uansvarlig og uklokt. 

Fra mitt hyrdebrev for advent

• Share

Tidlig krøkes

Beethoven-tolkeren Rudolf Buchbinder har sagt, ‘Fra jeg var fem år gammel, var én ting klinkende klar: Jeg ville bli pianist.’ Han innrømmer at han kjente et øyeblikks tvil da han var åtte eller ni og lurte på å bli dirigent isteden (‘Jeg innbilte meg kanskje at jeg da måtte øve mindre’). Men utroskapen varte ikke lenge. Han forble trofast mot sin første inspirasjon. Etter 60 år ser han ikke ut til å angre. Vi er varsomme, nå, med å la barn ta store valg tidlig. De må jo se verden først! Det er visdom i dette. Men jeg undrer: Tar vi tilstrekkelig på alvor det klarsyn barn ofte har i forhold til hva som teller og ikke her i livet? Thérèse av Lisieux, en kirkelærer, visste at han skulle bli nonne fra hun var liten, og kjempet for å realisere sitt prosjekt. Hva ville hun ha blitt fortalt i dag? At hun burde studere til siviløkonom først, for å smake på det ‘virkelige liv’? Eller i det minste loffe rundt det Fjerne Østen en stund? Kanskje vil Den hellige Ånd ikke oppvekke en Thérèse av Lisieux i våre dager. Men hva om han gjorde dét?

• Share

Å finne balanse

Enkelte liv er så rike på opplevelser, motstridigheter, spenninger, lidelser og gleder at de ikke synes å passe inn i én biografi. Slik er Zhu Xiao-Meis liv. Hennes selvbiografi, strukturert på Goldbergvariasjonene, forteller historien om et sjeldent musikalsk talent knust av Kinas kulturrevolusjon – knust, men ikke utslettet. Beretningen om hvordan hun, i omskoleringsleiren Zhangjiako, fant et trekkspill brukt ved en propagandaforestilling, så trakk ut av det (og av minnets dyp) Chopins Étude nummer 2, opus 10, bærer vitnesbyrd om åndskraft. Erfaringen ble et vendepunkt. Fra da av var hun som så ut til å ha tapt alt, selv selvbildet, igjen ‘hjemsøkt av musikk’, særlig Bachs, som viser at det er mulig å integrere motsetninger i harmoni, likevekt og skjønnhet. ‘Har man mye å uttrykke, i livet som i musikken’, skriver Zhu Xiao-Mei, ‘må man ta seg tid til å si det.’ Gud skje lov gjør hun det. Har du ikke hørt hennes Goldbergvariasjoner, kan du lytte til dem her. Og du hører henne snakke om deres betydning i Michel Mollards dypsindige dokumentarportrett Taos bevegelse er tilbakevendende.

• Share

Visdom

‘Visdommen blir æret gjennom sitt eget verk’ (Mt 11,19). Hva skal det bety? Jesu ord utgår fra forbauselse i forhold til ‘dette slektledd’. Vi konstaterer at en palestinsk sammenheng for 2,000 år siden har mangt til felles med vår norske av i dag. Også her og nå er det uvisst spill å spå massens reaksjoner, å føre seg sånn eller slik for å gjøre folk til lags. God PR er viktig, men har sin begrensning. Til syvende og sist, når oppriktighet lengst. Vårherre gjorde inntrykk ved sin ‘myndighet’, vet vi. Begrepet (ἐξουσία) kunne også oversettes, mener jeg, med ‘helstøpthet’. Det Jesus sa og hans gester utad var i samsvar med hans vesen, med hvem han var. Derfor lyttet folk selv når han sa selv ting som gikk på tvers av almen forventning. God kristen formidling dreier seg ikke først og fremst om kommunikasjonsteknikk, men om integritet. Visdommen taler for seg selv, hvis vi bare lar den komme til uttrykk i oss, ved oss.  

• Share

Immaculata

Oppdratt som vi er i en vitenskapelig mentalitet, tar vi det for gitt at ting skjer utifra en kauslitetslogikk. Vi skrur på bryteren, og lyset slås på. Lånerenten stiger, og konsum-mønster endres. Fabrikker i Newcastle slipper ut giftig gass, og norske reinsdyr mister håret. Våre apparater, vår økonomi, vårt sårbare økosystem synes alle å adlyde kausalitetens grunnleggende prinsipp. Så antar vi lett at det rett og slett er sånn ting er. Vi skal passe oss for antagelsen, særlig i teologi. Dagens høytid, vesentlig for frelsesverket fullbyrdelse, handler om en effekt som går forut for sin årsak. Jomfru Marias Ubeflekkede Unnfangelse er ingen romantisk myte som liksom fritar Guds Mor fra menneskehetens normer, hvis flekker vi kjenner godt. Høytidens budskap er ikke at Maria ikke trengte frelse. Tvert imot, vi kan si at hun er mer frelst enn noen annen, mottager av en enestående nådesutgytelse.

Fra en preken for 8. desember

• Share

Tid til å lese

Ambrosius av Milano — biskop, politiker, dikter — var en særs travel mann. Allikevel visste han å finne ro. Jeg blir alltid slått av Augustins beskrivelse av ham i Bok VI av Bekjennelsene. Augustin var ingen smisker. Men det er ærefrykt i beretningen om et menneske som dypt berørte hans eget liv: ‘Ofte når jeg var tilstede — for Ambrosius lukket aldri sin dør og det var vanlig å stikke innom uten avtale — så jeg ham lese i stillhet, ja, aldri på annet vis. Jeg satt da selv lenge i stillhet, for jeg våget ikke å forstyrre én så fordypet i tanker; så gikk jeg min vei.’ Stykket siteres ofte for å belyse lesevaner i Antikken (det er klar at normen var høytlesning). Mer vesentlig minner det enhver person i lederstilling om viktigheten av å fortsette med grundige, konsentrerte studier midt i alt det andre som krever éns oppmerksomhet. ‘La aldri et meningsløst eller overflødig ord komme ut av din munn’, skrev Ambrosius til den nyutnevnte biskopen Constantius. For å følge et slikt råd, må man stadig forankre seg i forstandige uttrykk for grunnleggende sannhet som nærer, former og setter en standard for egen forstand.

• Share

Tapt anledning

Poulencs Dialogues des Carmélites er en opera basert på et skuespill av Bernanos basert på en novelle av Gertrud von Le Fort basert på en sann historie. Den må være det mest teologiske verk i klassisk operas repertoar. Det kan gå én hus forbi hvis én uten videre besøker Emma Dantes oppsetning ved Opera di Roma. Hvorfor hennes karmelitter er kledd som billigversjoner av Nattens Dronning, går låghalte og bærer blå kirurghansker, aner jeg ikke. Sangen er storartet. Michele Mariotti dirigerer orkesteret mesterlig. Men for en prøvelse for sangerne å utsettes for en oppsetning kjennetegnet av tåpelighet. Den kristne symbolikk som forekommer brukes så uforstandig at den blir absurd, som hvis man hadde satt opp Turandot på bakgrunn av Rødhette, med ulven i kimono. Dette er en tapt anledning – og en påminnelse om at det haster med å føre kristent symbolspråk videre. Man ser en stor kontrast til, for eksempel, Riccardo Mutis feterte oppsetning fra 2004, for ikke å snakke om Dervauxs fra 1958 med Poulencs originalbesetning, tilgjengelig som lydopptak i Internettarkivet.

• Share

Misjon

• Share

Blindhet & syn

Blindhet er et ledemotiv i Skriften. Blindhet kan forårsakes av sykdom, som i Bartimaeus’ tilfelle. Da må inngripen utenfra til for å helbrede den. Jesaja omtaler blindhet av en annen art, en konsekvens av å være oppslukt av skygger og mørke (29:18). Lider man av denslags blindhet, må man tre ut av mørket først; ellers kan intet menneske hjelpe. Selv friske øyne er blinde i et innestengt, uopplyst rom. Det består en risiko for at denslags blindhet blir en vane. Den er ikke aldeles ukomfortabel. Det jeg ikke kan se eller velger å ikke se (i meg eller omkring meg), krever ingen respons av meg; ved å lukke mine øyne, sparer jeg meg fra å måtte utøve min frihet. Evangeliet vil gjøre oss til seende kvinner og menn, altså til illusjonsløse realister som ikke desto mindre oppildnes av uovervinnelig håp. Når vi løfter våre øyne for å møte Guds blikk, som følger oss overalt, oppdager vi det eneste perspektiv som gjør verden begripelig. Vi ser universet oppslukt av en veldig kjærlighet som utgjøres, på samme tid, av rettferdighet og miskunn. Ubi amor, ibi oculus. Skal våre øyne se klart, må vårt hjerte først befris, utvides, opplæres til å elske.

• Share

Vår Frue av Snøen

‘Sjelden har jeg nærmet meg et sted med mer åpenbar angst, skrev Robert Louis Stevenson i Vandringer med et esel i Cévennes, ‘enn klosteret Vår Frue av Snøen.’ Ja, slik kan klosterliv virket på folk. Da han ble bedre kjent med Trappistabbediet, hvor Charles de Foucauld senere tok fatt på sitt vigslede liv, fikk Stevenson øynene opp, ikke kun for en gruppe elskelige eksentrikere, men for klosterlivets dragningskraft. Han gikk videre, forteller han, ‘med oppriktig beklagelse’. I dag skjedde noe enestående i Vår Frue av Snøen. Etter å ha vært Trappistmunkenes hjem i 172 år, ble det i dag overtatt av cistercienserinner fra det blomstrende klosteret Boulaur i Gers-regionen. Da hun sendte grunnleggerskene avgårde i går, sa abbedissen: ‘Måtte de tiltrekke riktig mange kall, for slik å bli i stand til selv å grunnlegge’. Det kan synes vel vågalt å by et ikke-ennå-grunnlagt kloster foreta en grunnleggelse – men nei, slik er livets logikk: vi mottar det naturlige og overnaturlig livs gave for å gi det videre. Vår oppgave er ikke blott å blomstre, men å bære frukt. Var vi mer oppmerksom på dette, ville mangt i Kirken (og i verden) se annerledes ut.

• Share

Tapper biskop

For 500 år siden, 28 november 1522, utåndet metropolitten Erik Valkendorf i Roma. Han var kommet for å søke Den hellige Stols støtte mot Kong Christian IIs pretensjoner. Denne nest-siste erkebiskop av Nidaros, hvis skjebne slående ligner Thomas Beckets, stod bak Missale nidrosiense (1519), messeboken som ble brukt overalt i hans digre provins som omfavnet, ikke bare Norge, men Island, Grønnland, Orkneyøyene og Isle of Man. Han foreskrev at alle prester skulle be følgende bønn før de feiret Messeofferet: ‘Gi meg, Herre, inderlige tårer som kan rense mine synders smuss, og fyll min sjel alltid med himmelsk munterhet. Jeg ber deg, Jesus, ved dine elskverdige tårer: Gi meg den tårenes nåde jeg kun kan oppnå hvis jeg får den av deg. Gi meg en uutgrunnelig kilde til tårer, så tårene blir min føde dag og natt. Gjør rede dette bord til din tjener for ditt åsyn, så det kan styrke meg. Jeg ønsker å mettes ved det daglig.’ Her finner du lenker til gudstjenestene i Collegio dell’Anima, hvor Valkendorf var medlem, samt pressedekning.

• Share

Vekk morgenrøden

Får man be tidebønner etter ordningen foreskrevet av den hellige Benedikt, byr lørdagens vigilie på et mektig panorama. Salmene tar én på en reise fra universets opphav gjennom Israels historie frem til et glimt av evigheten: ‘Jeg skal vekke morgenrøden’.

Vi har godt av å minnes om at historien går mot et mål.

Sr Elisabeth Paule Labat skrev en gang: ‘Jo mer vi modnes i visdom, jo klarere ser vi at verdens historie, som betinger våre liv, er en gedigen symfoni hvor én dissonans oppløses av en annen inntil, ved verdens ende, den endelige durakkord intoneres i sluttkadensen.’ Advent innbyr oss i år, som hvert år, til å finstemme vår hørsel, til å tre inn i en dyp indre stillhet. Slik kan vi fornemme modulasjonene som omgir oss nå som deler av en melodisk utvikling som går målrettet fremad mot en herlig finale.

• Share

Prøv litt Proust

I en video publisert forleden reflekterer Fabrice Hadjadj over visuelle media. Elegant og kortfattet gir han et overblikk over strategier som går ut på å huke oss. Han omtaler det som er blitt et kollektiv angstmotiv: Redselen for å gå glipp av noe. Vi er sårbare overfor algoritmer kalkulert til å besnære oss ved en fullkommen blanding av stimulus, spenning og belønning. Hva gjør det med vårt almene syn på livet å glane på store mengder småfilmer som kun består av høydepunkter, uten noen form for dramatisk kompleksitet? ‘Overspenthet bedøver deg. Din oppmerksomhetsevne forvitrer. Bombardert med nyheter, er du bedre opplyst, sant nok; men du mister din evne til å tenke. En setning av Proust blir snart uleselig. Platons dialoger forekommer deg altfor lange.’ Hva skal man så gjøre? ‘Trykk på av-knappen!’

Nok er det fornuftig å lese litt Proust fra tid til annen for å se om tiden er kommet for å følge Hadjadjs råd.

• Share

Fremad & oppad

I en beretning fra 1768 han kalte A Sentimental Journey through France and Italy, beskriver Laurence Sterne sitt møte med en fransiskaner som bad om almisser. Han var fast bestemt på ikke å gi ham ‘en eneste sous‘. Dog ble han besnæret av mannen, fremfor alt av hans øyne ‘og ilden som brente i dem’. Munkens hode, skrev han, ‘var som ett av dem Guido ofte malte – mildt og blekt, gjennomtrengende, befridd fra enhver banal forestilling om dvask, selvtilfreds vettløshet som ser ned på verden; hans ansikt skuet fremad; men skuet som om det så noe som lå hinsides verden. Hvordan én av hans orden fikk slikt et hode vet himmelen alene, som lot det falle på munkens skuldre; men det ville ha passet en brahmin, og hadde jeg møtt det på Hindustans sletter, ville jeg ha bøyd meg for det.’ Begrepet om en ‘dvask, selvtilfreds vettløshet som ser ned på verden’ maner til selvransakelse. Vi trenger folk som retter vårt blikk fremad og oppad. Kanskje kan vi, ved nåde, bli slike for andre.

• Share

Lytt til ditt hjerte

‘Enhver skulle bare lytte til sitt hjerte!’ Dette er budskapet til Cristina Scuccia, inntil nylig verdens mest berømte ordenssøster, nå kelnerinne i Spania, slik man leser i rapporten, Italias syngenonne kaster sløret av. ‘Enhver skulle bare lytte til sitt hjerte!’ Det lyder tiltalende; men er egentlig et høyst tvetydig råd. Hva om mitt hjerte forteller meg én ting i dag, en annen i morgen? Enhver som har levd et liv som ikke er halvt i ørske, vet at Jeremia, da han skrev, ‘Svikefullt er hjertet, mere enn noe annet’ (17:9), ikke var profetisk eksessiv. Hjertet er ikke trofast av seg selv. Det trekker oss i ulike retninger, mottagelig for flyktige forførelser.

Den hellige Cecilia, som vi feirer i dag, bad: ‘La mitt hjerte bli plettfritt, så jeg ikke blir stående til skamme.’ En helt annen innfallsvinkel! Den forutsetter askesen forbundet med å la mitt hjerte renses før jeg liter på dets innfall. Ved å leve slik lærte Cecilia trofasthet inntil døden; ja, slik ble hun helliggjort.

• Share

Kristi Kongefest

Lever jeg Åndens liv så fullstendig at jeg kan si, med henblikk på alle aspekter av mitt liv: ‘Jesus er Herre’? Anerkjenner jeg Kristi herredømme over mine instinkter og primærimpulser? Eller har jeg sydd igjen noen lommer her og der til eget bruk, ved å nære begjær, drømmer eller fantasier jeg formelt har gitt avkall på? Er Jesus Herre over mine lidenskaper? Eller leier jeg ut noen småarealer til meg selv ved å ånde på glør av bitterhet, ved å nippe til harmens sure drikk? Er Jesus Kristus — den samme i går, i dag og i evighet — Herre over min fortid og fremtid? Eller holder jeg fast ved bedrifter, erfaringer, gleder og sår fra langt tilbake, mens jeg samtidig legger planer for en morgendag som ikke er min egen?

Fra boken Entering the Twofold Mystery

• Share

Litteratur og liv

Vår tid er en ensomhetens tid. Et år før jeg forlot Storbritannia, utnevnte regjeringen der en ensomhetsminister. En statlig etat behøvdes. Kanskje i Norge òg? Vi er oss bevisst store behov innen psykisk helse, ikke minst blant ungdom. Jeg skal ikke prøve meg på noen universaldiagnose. Gud bevare oss for geistlig psyko-kvakksalveri! Men jeg har embedsplikt til å tolke en samfunnskrise fra åndelig sikt. Jeg forfekter nå engang at det åndelige liv er reelt og definerende, i finstemt balanse med psykologisk liv. Så våger jeg å si: Jeg tror erkjennelsesmessig overfladiskhet, konseptuell utarming og ordfattighet er problemer for folkehelsen i vår tid. Vi lever dypt; vi erkjenner og føler dypt: Sånn er vi. Men færre og færre har ord å sette på dypene de opplever, føler og erkjenner. De står sårbare overfor forenklende, banale merkelapper og tilbud om re-etikettering. For å leve — overleve — må vi øve oss i å leve på dypet, i der å møte oss selv og andre, tolke meningen med fryd og smerte. 

Fra et foredrag om ‘Ordets makt’, tilgjengelig her.

• Share

Humor

I sine memoarer skriver Louis Bouyer om det som får ham til å le. ‘Jeg må legge til at jeg, til tross for alt mine lærere senere fortalte om karakterdramaets overlegenhet i forhold til situasjonskomedien, aldri lot meg skille fra ethvert barns visshet om at de som kaster bløtkaker i fjeset på hverandre er morsomme på et langt mer avslappet og derved langt mer tilfredsstillende vis enn de som subtilt uttrykker såkalt ‘vidd’. Ja, det er bemerkelsesverdig at vidd stort sett forekommer foreldet i løpet av mindre enn en generasjon.’

Dett forklarer hvorfor en aktør som Louis de Funès har langt mer varig appell enn en hvilkensomhelst form for intellektuell komedie, om så han kjører off-road, synger i kor eller snakker assorterte fremmedspråk.

Hvilet ikke går ut på å si at han var overfladisk. Er du i tvil om dét, kast bare et blikk på ham her, i det han lytter oppslukt til Madeleine Renaud som resiterer Claudels La Vierge à midi.

• Share

Nytten av opera

I dag morges, ventende på en flybuss som aldri kom, betraktet jeg og andre reisende åndeløst to menn som rappellerte opp og ned på veggen av Pariseroperaen. Deltok de i en utendørsoppsetning av Die Entführung aus dem Serail?

Nei, de monterte en megaplakat som averterer den nyeste Samsung. Sikkert en digg dings. Allikevel er det trist at fasaden til en av Euoropas fremste kulturhus reduseres til reklamestativ.

Chagall, som malte operaens kuppel, fremholdt at ‘kunstnerens verdighet ligger i hans plikt til å opprettholde sansen for undring i verden’. Slik undring er i sitt vesen en ren gave. Jeg skulle ønske rappellantene hadde satt opp et stort portrett av Mozart isteden.

• Share

Ting tar tid

‘Store ting tar tid’, sa Kardinal Newman. Vi trenger å minnes om det i et klima hvor alt forventes å skje med det samme. I 1863 kom en ung fransk prestestudent ved navn Léon Dehon til Trondheim. ‘Trondheim’, skrev han i sin dagbok, ‘var en gang en hellig by. Utallige mirakler fant sted ved hellig Olavs grav i domkirken.’ Han følte et kall til å føre denne store kristen arven videre.

Ingen ting skjedde den gang. Men neste år, i løpet av sommeren 2023, ankommer tre prester fra kongregasjonen Dehon grunnla, Hellig-Hjerte-Prestene, Trondheim for å begynne virksomhet der. Det vil ha tatt 160 for at frøet som ble sådd begynner å spire. Man kan bare undre seg over forsynet. Og be om visdom til å oppnå et langsiktig, overnaturlig og tillitsfullt perpektiv på livet og alle våre oppgaver.

• Share

Lots hustru

Dagens messelesning (Lk 17,26-37) byr oss huske Lots hustru, slående beskrevet i et dikt av Anna Akhmatova.

‘Akhmatova utforsker det symbolske potensialet i Lots hustrus indre og redder henne fra en status som teologisk tegneseriefigur – hun tryller frem et elskelig og ynkelig vesen. Akhmatova hadde smakt de bitre fruktene av ideologisk absolutisme. Hun – så elegant fargerik på Modiglianis portretter – tolererte ikke at man tegnet en kompleks menneskelig skjebne utelukkende med kullstift. Hun frir Lots hustru fra todimensjonalitet. Hennes dikt beriker historien på måter jeg vil mene ikke bare er legitime, men uunnværlige. Hennes empatiske innsikt har lært oss en lekse som står seg. Det som holder oss tilbake fra ubetinget å gi oss selv, er ikke bare sterke laster. Mye av det som gjør krav på oss, er godt og kjært. Å huske Lots hustru er å forberede seg på en løsrivelse som kan føre til smerte.

Fra Lengsel er mitt vesen

• Share

Barbarer

I første episode av BBCs series Civilisation fra 1969, fremdeles severdig, sitter Kenneth Clark under en romersk akdadeukt iført en svært engelsk dress og leser Kavafis. Han har nettopp spurt seg hvem sivilisasjonens fiender er. Han gir et trefoldig svar: frykt, kjedsomhet og håpløshet, ‘som kan overfalle folk som lever med en høy grad av materiell velstand’. Det er her han referer til Kavafis’ Å vente på barbarene. Diktet fremstiller en scene fra antikken: en by oppslukt av apati, hvor befolkningen daglig venter at barbarene kommer, barbarene som forventes å sette alt på hodet. Til syvende og sist ankommer de dog ikke; de har flyttet seg i en annen retning. Byens innbyggere opplever spontant skuffelse. En katastrofe ville ha vært bedre enn intet. ‘Hva vil da skje med oss nå, uten barbarene? De stod for en slags løsning.’ For at en sivilisasjon skal trives, sier Clark, trenger den tillit fremfor alt: tillit til at livet er verd å leve, til at barn er verd å få, til at fremtiden er verd å bygges. Dette forblir like sant den dag i dag som for 53 år siden. Men siden dengang har våre tillitsreserver betydelig skrumpet.

• Share

Tjeneste

Siste setning i dagens evangelium, ‘Vi er unyttige tjener, vi har kun gjort vår plikt’, kan synes brutal. Er da tjenernes arbeid i seg selv verdiløs? Kun hvis vi betrakter det på grunnlag av vår tids kriterier, som anser tjeneste for å være fornedrende og forutsetter at enhver bør være selvstendig næringsdrivende. Hvis isteden vi gjør tjeneste hos en Mester som er uendelig god, elskelig, kreativ og evnerik, er bevissthet om egen udugelighet ingen tragedie; nei, da inngir slik bevissthet glede når vi innser at vi tross alt, nærmest til tross for oss selv, kan brukes til noe vakkert og varig. Å gjøre vår plikt blir da noe herlig og foredlende.

Slike tjenere kalles vi til å bli.

• Share

Øst & Vest

For tredve år siden bemerket Jaroslav Pelikan: ‘Det har lenge vært åpenbart for vestlige observatører at Østens kristendom har fremhevet tradisjonens myndighet mer utvetydig enn Vestens. Stadig har det derfor vært Østens kristendoms kall å komme Vesten til unnsetning ved å fremkalle fra dets erindring oversette ressurser fra Kirkefedrenes tradisjon. Slik var det ved begynnelsen på Renessansen i Italia, da Konstantinopels lærde, på flukt fra invasjonsmakten, ankom Venezia og Firenze bærende på greske manuskripter […]. Og slik hadde det seg igjen i det 20. århundre. En av de mest slående forskjeller mellom det Første og det Annet Vatikankonsil – en forskjell som forklarer mange andre forskjeller – er at Vestens Kirke mellom 1870 og 1950 hadde gjenoppdaget mangt den så langt hadde ignorert i Østens kristendoms liturgi og åndelighet, teologi og kultur.’

Hva så med i dag?

• Share

De bono mortis

For et par uker siden, på vei fra Santa Cecilia til Santa Maria in Trastevere, fikk jeg øye på dette graffitoet. Det er ikke godt å si hva som ligger bak det – ironi, sjelefred, eller en slags perversitet. Men eneste perspektiv som gir det mening, såvidt jeg kan se, er troens. Den hl Ambrosius gir uttrykk for det i traktaten De bono mortis, ‘Om døden betraktet som et gode’. Han sier der: ‘Herren utholdt at døden skulle få smyge seg inn [i livet] for å gjøre slutt på skylden. Men for at naturens hensikt ikke skulle se ut til å bestå i døden, gav han oss de dødes oppstandelse. Slik ble skylden gjort ende på av døden, mens naturen, ved oppstandelsen, ble evinnelig.’ Vi må stadig minne oss selv om dette: At døden simpelthen ikke er naturlig, og at naturen derfor – fordi den vet seg, om det så er kun implisitt, skapt for evig liv – gjør opprør mot den.

• Share

Takk, Beethoven

Han-Na Chang innledet Trondheims Symfoniorkesters oppføring i kveld med å lese et stykke fra Beethovens Heiligenstädter Testament. Teksten som ble nedtegnet i 1802 uttrykker komponistens dype sorg over tiltagende døvhet. Ja, den gir uttrykk for håpløshet. Husk, han var bare 32 år gammel: ‘Hvor ydmykende det var, når én stod ved siden av meg og hørte en fløyte i det fjerne, mens jeg ikke hørte noen ting […]; slike opplevelser bragte meg til randen av fortvilelse, jeg hadde nær gjort ende på mitt liv.’ Skapelsens imperativ holdt ham fra en så drastisk beslutning: ‘Det syntes umulig å forlate denne verden uten å ha frembragt det jeg følte jeg var kalt til å frembringe.’ Da hun hadde lest teksten til ende, sa Han-Na Chang: ‘Beethoven, hva skjedde med deg? Du besluttet deg for å leve. Takk!’ Så hevet hun taktstokken. Samme takknemlighet vibrerer i meg på slutten av en herlig konsert, mens musikken ennå klinger i mine ører.

• Share

Isaks brønner

Å være katolikk er, så vidt jeg kan se, å styre unna all overdrivelse, om den er progressiv eller regressiv. Det som teller, er å motta tradisjonens fylde for så, takknemlig og i ydmykhet, å gi den uforminsket videre. Substantivet traditio peker mot en dynamisk prosess, det skal vi ikke glemme.

I tider preget av kollektivt hukommelsestap, søker mange unge helt naturlig å drikke dypt fra fortidens kilder. Det er godt. Vi kalles til å imitere den mystiske patriarken Isaks eksempel. Han tilbragte store deler av sitt liv med å grave opp igjen sin far Abrahams brønner, som filisterne hadde fylt med alskens uhumskhet for at israelittenes flokker ikke skulle drikke av dem og trives. Men tradisjonen kaller samtidig på oss til å være prospektive. En kristen er i fremdrift.

Fra en samtale med Solène Tadié.

• Share

Skjør godhet?

Martha Nussbaum skrev engang en bok med den storartede tittel, Godhetens skjørhet. Har man først hørt uttrykket, forblir det fastlåst i minnet. Ofte synes det gode skjørt. Da må vi huske at vi vandrer, ikke ved det vi ser, men ved tro; vi må sette vår lit til den endelige Godhet som utholder alt. I Dialogen, hørte Katerina av Siena Herren si: ‘Jeg ønsker å handle miskunnsrikt mot verden og å virke mitt forsyn i alle omstendigheter for min skapning begavet med fornuft. Men mennesket vender vettløst det jeg gir for livets skyld, mot døden; slik viser det seg grusomt mot seg selv. Jeg forsyner alltid, og jeg sier deg: Mennesket omslutter jeg med mitt høyeste forsyn. I forsyn skapte jeg det; og da jeg gikk i meg selv, ble jeg forelsket i min skapnings skjønnhet’. (c. CXXXV). Sett i dette perspektiv, springer selv våre ødeleggende tilbøyeligheter fra en pervertering av det gode, som vi må gjenoppdage for å rette vår livskraft mot det. I tillegg erfarer vi at et kjærlighetens blikk – ikke uten smerte – hviler på oss selv når vi gjør opprør. Hvis bare vi lot oss vekkes til å bli oss det bevisst.

• Share

Visdoms letthet

Dagens Vigilie-lesning (Visdommen 7,15-30) gir oss en overstrømmende liste adjektiver for å beskrive Visdom. For å omtale transcendens, har vi to alternativer: stadig gjentagelse eller stillhet. Teologiens hovedkilder – Skriften og den hellige liturgi – gir eksempler på begge deler. I Visdommen, får vi høre, finnes en ånd som er ‘forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. For visdommen beveger seg med større letthet enn noen kan fatte, den gjennomtrenger og fyller alle ting ved sin renhet.’ I Vesten er Visdommen ofte fremstilt som gammel og tungsinnet: Bildet på den er en filosof med langt skjegg. Den Bibelske Visdom, derimot, er rask på foten og grasiøs; klar, men fredelig, uredd. Den er kvass, så har en egg; men er filantropisk. Et vidt semantisk felt åpner seg foran oss til gjenoppdagelse og glede. 

• Share

Minne til velsignelse

Anne Applebaum har skrevet om Linda Kinstlers bok Come to this Court and Cry at den ‘påminner om sannhetens og vitnesbyrdets farlige ustadighet samt om hvor viktig det er, i det enogtyvende århundre, å viderefortelle det tyvendes historie’. I de siste 75 år har minnet om Shoah opprettholdt en viss standard i Vestens historiske bevissthet. Innser vi hva som står på spill nå som knapt noen er igjen som husker og kan vitne? Grundig dokumentasjon blir i den forbindelse stadig viktigere. Et godt eksempel er denne filmen fra 2006 om seks norske Holocaust-overlevende. Blant dem er Jo Benkow, landets høyt respekterte Stortingspresident fra 1985 til 1993. Siste ordet gis til Jenny Wulff (1921-2009) som mistet hele sin familien i tyske leire: ‘Når du trenger noen som kan trøste deg, så er det ikke noen der.’ Det er en moralsk forpliktelse å holde minnet om dette fraværet i live.

• Share

Oppdatert

Ti år er gått siden Martin Mosebach skrev om katolske biskoper: ‘Det er som om de har glemt at Kirken er meget gammel og har overlevd mange samfunnssystemer og omveltninger gjennom historien, og at hun gjennom historien knapt noen gang har vært helt up to date. Aller minst på den tid da Kirken ble grunnlagt i senantikken i et urbanisert, opplyst, flerkulturelt, individualisert samfunn som, ved en langsom prosess, hun gjennomsyret og forvandlet.’

Tenkende mennesker som står seg på en viss avstand fra Kirken spør seg, mener Mosebach (med sedvanlig slagkraft og eleganse), om de bør ‘anse Kirken som farlig, eller muligens som eneste gjenblivende alternativ til det gjennomsekulariserte samfunn’? At et alternativ trengs, blir stadig mer åpenlyst.

• Share

Form og mening

I et essay om M.C. Eschers maleri, utforsker Maria Popova grenselandskapet mellom musikk og billedkunst. Mens Escher var hensatt til stadig større ensomhet i det han var seg bevisst å ‘tale et språk svært få begriper nå om dagen’, fant han plutselig, befriende opplysning i Goldbergvariasjonene.

‘Først da han hørte Bachs Goldbergvariasjoner oppdaget han bevisst sin begavelse for å uttrykke mening gjennom form. ‘Fader Bach’ kalte han ham. Bachs musikk fylte ham med ærefrykt og undring ved sine matematiske bevegelser, ved motivene som gjentas frem og tilbake, opp og ned, ‘ved sin majestetisk henrykkende rytme og kadens, på søken etter en slags endeløshet.’ Escher opplevde et sterkt slektskap, en særlig ‘affinitet mellom den polyfone musikkens kanon og den jevne fordeling, på en plate, av figurer og identiske former’.’

• Share

Gjenkjennelig glede

I en gjennomtenkt, vakkert illustrert beretning om et besøk til Mount Saint Bernard, skriver Mark Dredge om en av mine brødre, ‘Det tok meg noen dager å innse at roen han utstrålte var uttrykk for noe dypere, en grunnleggende tilfredshet og trivsel jeg gjenkjente som glede.’ Gleden er et storartet vitnesbyrd! Og det er flott at et klosterbryggeri gir anledning til å dele den. Jeg mener ennå at ølbrygging kan formidle noe av Kirkens mysterium. Ved å foredles til å vise sine ypperste egenskaper; ved å føres sammen i et egnet miljø; ved omsorgsfullt å lagres og modnes, blir ydmyke ingredienser – malt, humle, gjær og vann – fylt av kraft og frembringer noe nytt, nærende og godt som gir glede til dem som deler det. Sett slik, blir bryggingen en lignelse, et uttrykk for klosterlivet som sådan, med Vårherre som virtuos Bryggmester. I Bibelen er det vin som utgjør et bilde på evangeliet, men det er kulturelt betinget. Også ølet har teologisk symbolkraft man ikke skal kimse av. – Måtehold i bruk tas nødvendigvis for gitt!

• Share

Martyrium

Romas pavelige Seminario Minore flyttet til sin nåværende base i Via Aurelia i 1933. Maleriet i seminar-kapellets apsis fremstiller en scene som kunne være hentet rett ut av Sienkiewicz. Det bærer innskriften: ‘Være hilset, martyrenes blomster, apostlenes barn: Roma ble opplyst av flammer og av deres utgydte blod.’ Det refereres til Neros grusomme aksjon i 64 da han, etter en ødeleggende bybrann han vel selv stod bak, gav Kirken skylden og lot korsfestede kristne brenne som fakler rundt omkring i sin have. Det er slående at man for ikke så lenge siden spontant opplærte ungdom i tro ved å la dem betrakte martyrenes vitnesbyrd. Guttene som først bad foran maleriet vil da også, ti år senere, som nyvigslede prester, ha hatt drastiske valg å ta. Oppfordres dagens katolske ungdom i Italia til å se seg selv i lys av proto-martyrene? Jeg tenker i den forbindelse på en engelsk parallel. For bare tredve år siden, vil jeg si, var martyrarven sentral for engelsk katolsk selvforståelse. Den arven ser i dag ut til å være nesten glemt. Jeg undrer hvordan, og hvorfor, dette skjedde.

• Share

Å gi slipp

I sin fabelaktige Dommedagsfreske i Santa Cecilia i Trastevere, beskriver Cavallini englenes stigende ordner. Jo høyere de når, jo mer legger de det konkrete legeme bak seg og blir eteriske. En subtil teologisk sannhet får slik billedlig uttrykt. Å komme Gud nær, er å bli ham lik, å få delta i hans natur. Å si dette, er ikke å gi uttrykk for overmodig spekulasjon, men å sette sin lit til guddommelige løfter, ‘for i kraft av dem skal dere få del i den guddommelige natur’ (2 Peter 1:4).

Samtidskulturen fascineres av kroppen og forherliger den. Tendensen har sine positive sider. Fra et kristent synspunkt, er den dog begrensende. Den avskjærer overnaturlig higen. Den hindrer oss i å lære selvovergivelse. Det er vel derfor vi har så vondt, nå, for å konfrontere døden, som så åpenbart og håndfast byr oss gi slipp i en bevegelse som er ment å være befriende, men som forekommer uhyre skremmende hvis vårt selvbilde utelukkende er bundet til dét vi må legge bak oss.

• Share

Er det nok?

I dag, på den store Sankta Teresas festdag, minnes vi hundreårsdagen for Don Luigi Giussanis fødsel. Han inspirer fortsatt talløse kvinner og menn til radikal, gjennomtenkt kristen etterfølgelse. Jeg så nylig en utveksling Giussani en gang, på vei til et foredrag, hadde med en journalist. Store folkemasser ventet. Journalisten spurte, ‘Hvorfor venter alle disse folkene på deg?’ Giussani svarte, ‘Fordi jeg tror på det jeg sier.’ – ‘Er det nok?’ – ‘Ja.’ Det gjør godt å høre dette fra én som var fremmed for enhver gimmick. Der var Kardinal Ratzinger som preket ved Don Giussanis begravelse. Han understreket Giussanis innsikt: Kristendommen er en begivenhet, et møte. Hemmeligheten bak hans virksomhet som lærer, pedagog og de fattiges hjelper var at han selv alltid var vendt mot det møtet, seg vel bevisst at ‘så snart vi bytter ut tro med moralisme, overnaturlig liv med aktivisme, henfaller vi til det stykkevise og mister orienteringssansen; vi ender opp med å splitte istedenfor å bygge opp.’

• Share

Et hundeliv

Elizabeth Los film Stray er inntrykksfull og sterk. På overflaten handler den om et hundeliv i Istanbul. Rytmen settes av vittige sitater fra Antikken om forholdet mellom folks og hunders liv. Men egentlig handler filmen om vår verdens verdier og mangel på verdier.

Hunder utgjør linsen som lar oss betrakte et samfunn. Gjennom deres øyne, så å si, ser vi mennesker – barn – behandlet som løsbikkjer. Den usentimentale stilen gjør bare Los uttrykk klarere. Hun kaller sitt arbeid ‘en kritisk iakttagelse av menneskenes sivilsasjon’.

Iblant må dyr til for å frembringe menneskelighet i oss. Gudskjelov at de finnes.

• Share

En rysning

Det annet Vatikankonsil forkynte at den jordiske liturgi alt gir oss ‘del i den himmelske, som i en forsmak – den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring frem mot, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.’ Utsagnet får meg til å tenke på et bilde jeg stort sett bærer med meg. Det viser erkebiskopen av Milano, munken Ildefonso Schuster, som celebrant. Vi får se et forklart menneske, fullstendig overgitt den hellige handling, i symbolsk og inkarnert kontinuitet med englenes hærskarer. Schuster var en mager, skrøpelig utseende mann. Men når han trådte inn i liturgien, ble han en kjempe: ‘Vi var vitner til et hellig samkvem med Guds usynlige kraft; det var umulig å se på ham uten å oppleve en hellig rysning.’ Krangler om liturgi fortsetter og fortsetter. Kjernespørsmålet å stille, må være dette: Feirer vi nå den hellige liturgi på slike premisser? Vi kan huske at Schuster, selv saligkåret, pleide å si: ‘Det virker som om folk ikke lenger overbevises av våre prekener, men ansikt til ansikt med hellighet tror de ennå, da bøyer de kne og ber.’

• Share

Sursum corda

Jeg siterte nylig en innsikt som gir uttrykk for noe jeg er overbevist om: ‘Menneskets selvsentrering tar livet av Kirken og dens liv.’ Hvordan kommer vi oss opp av den grøften? Dagens vigilielesning gir gode råd. Den er blant mine yndlinsglesninger i liturgien. Den irske abbed Columbanus (ca. 543-615) spør hvorledes Guds lys kan få skinne i ham og slik opplyse andre? Svaret formuleres i form av en bønn: ‘Jeg bønnfaller deg, min Jesus, fyll lampen mitt med ditt lys. La meg, i det lyste, få se det helligste av alle hellige steder, tempelet hvor du trer inn som de evige mysteriers evige Høyesteprest. La meg få se deg, skue deg, lengte etter deg. La meg få elske deg slik jeg ser deg; og la min lampe lyse alltid, alltid brenne for ditt åsyn. La oss kjenne deg og elske deg, la oss elske deg alene, lengte etter deg alene. La oss bruke våre dager til å betrakte deg alene, til å tenke bare på deg. Fyll oss med din kjærlighet. La oss elske deg med den kjærlighet du fortjener som vår Gud. La den kjærlighet oppfylle oss og besitte oss, overvelde våre sanser inntil vi ikke kan elske annet enn deg, du som er evig.’

• Share

Rikdom

Mot slutten av Olivier Milles dokumentar om Messiaen, snakker komponisten om sitt oratorio Frans av Assisi. Han var blitt kritisert for det, forteller han, av rett-tenkende personer som innvendte at Frans hadde vært fattig mens Messiaens orkestrering, farvespill og rytmer bærer preg av utrolig rikdom. Komponisten svarer slik:

‘Jo, den hellige Frans var fullstendig fattig! Men han hadde bevart et barns evne til undring. Han stod forundret foran all den skjønnhet som omgav ham. Derfor var han rik! Rik på solskinn, rik på stjernene, rik på blomster, rik på fugler, rik på havet, rik på trær, rik på alt som omgav ham. Alt dette utgjør en veldig rikdom – og den er’, legger Messiaen til, ‘noe jeg ønsker dere alle.’

• Share

Tilhørighet

Det skal bli straffbart å veilede et søkende menneske til fruktbart forlik mellom opplevd og biologisk kjønn, mens det er ‘bekreftende’, og dermed akseptabelt, å bistå det til å endre kroppslig identitet ut fra forgodtbefinnende, også når inngrep viser seg å ha vært feilgrep. Misforholdet ville ha vært komisk, hvis det ikke pekte mot veldig sårbarhet. Kjønnsskifte omtales som om det dreide seg om anskaffelse av nytt antrekk, biologisk kjønn som en byråkratisk detalj. Det vises ikke til de fatale følger et kjønnsskifte kan få. Derved forekommer lovforslaget, til tross for sin bruk av ord som ‘beskytte’, ‘hjelpe’ og ‘støtte’ forunderlig teknokratisk og umenneskelig.

Fra høringssvar om konverteringsterapi.

• Share

Frans og fiolinen

Personligheten til den hellige Frans er så livlig beskrevet, at vi står i fare for å danne oss et bilde av ham som er rent denne-sidig. Frans holdes som gissel av flere pragmatiske kampanjer enn noen annen helgen. Derfor er det viktig å minnes ærbødig hans livs og vitnesbyrds overnaturlige grunnlag. I Fioretti leser vi om en hendelse som fant sted rett før hans død. Svekket av faste og indre prøvelser, vendte Frans tankene til himmelens gleder. ‘Mens han tenkte på slikt, viste med ett en engel seg for ham i overveldende herlighet, med en fiolin i venstre hånd, en bue i høyre. Den hellige Frans stod fjetret av synet. Da engelen én gang trakk buen over fiolinens strenger, ble Frans’ sjel så henrevet av melodiens sødme, at hans kroppslige sanser gav etter. Han hadde inntrykk – sa han senere til sine følgeslagere – av at sjelen, hvis musikken hadde fortsatt, ville være blitt trukket ut av kroppen.’ Her møter vi sjelsmysteriet til denne særegne kristne gestalt, hvis hele vesen var stemt i forhold til evighetens musikk.

• Share

Kalt til trofasthet

Dagens evangelium gir oss lignelsen om den barmhjertige samaritan. Den utgjør et kriterium vi skal måle oss etter. Har vi naturlig hang til å handle som presten eller levitten? For å unngå andres behov, vil vi helst krysse gaten og smette inn i bybildet på motsatt kant? Kanskje tenker vi, ‘Jeg orker ikke’ eller ‘Jeg tør ikke’. Rett handling i ekstreme forhold er ikke nødvendigvis spontan. Det er handling fostret av andre, små valg i det skjulte, denslags valg livet helst består av. Vi skal huske: Enhver liten handling utført i Jesu navn, for hans kjærlighets skyld, kan bli en kilde til hellighet. Den kan forberede oss på store valg som kanskje ligger foran oss, valg vi ennå ikke kjenner — som andres ve og vel vil avhenge av. Så vi skal øve oss på trofasthet i daglige kår, i den oppgave Guds forsyn gir oss her og nå. Får vi vanen av å si Ja! der, er vi rustet til større prøvelser óg. Da får Guds Ånd virke fritt i oss. Vi får ved nåde tilegne oss Jesu Kristi sinnelag. ‘Det er ikke lenger jeg som lever’, skriver Paulus, ‘men Kristus som lever i meg.’ Det han mener er: Det er naturlig for meg, nå, å vandre slik han vandret. Gud gi oss alle nåde til å komme dithen.

• Share

Bittert og søtt

Michael Leunig har en egen evne til å sette fingeren på ting. Han er nesten alltid oppklarende, ofte morsom, noen ganger veldig irriterende. Han kan både skrive og tegne med ømhet.

Her kommer en høstbønn fra hans bok The Prayer Tree:

‘Vi takker for høsten av jordens frukt. Troens frø plantet i tro; kjærlighet næret av kjærlighet; mot styrket av mot. Vi takker for frukten som frembringes av den kjempende sjel, for det bitre såvel som for det søte; for det som er sådd i motgang og for det som nå bærer frukt i varme, nådefullt; for lyset som strømmer fra ånden om høsten, og for det som nå må visne og dø. Velsignet er vi, og takknemlige.’

• Share

Intet forbund

Mye tull sies om engler. Kanskje snakker vi tullete om dem selv, hjemsøkt som vi er av av bilder av fjær, himmelske vogner og flommende gevanter.

Vi stakkars menneskebarn er så bundet til jorden, at vi vondt kan forestille oss vesener som er rent åndelige.

Et annet hinder står mellom oss og englene vi feirer i dag: De har ikke inngått noe forbund med synd, har ingen erfaring av synd. De kan skille mellom godt og ondt med fullkommen klarhet mens vi, altfor ofte, er fengslet av dødelig tvetydighet, uten å vite, uten å ville vite, hva som er hva.

Fra en preken til Mikkelsmesse

• Share

Lov og lignelser

Mye kunne sies om Linda Kinstlers viktige bok Come to this Court and Cry, en grunnleggende studie av Shoas etter-historie. Men jeg vil fokusere på én enkelt bemerkning som antyder arbeidets hermeneutiske rammeverk. ‘I jødisk tradisjon’, skriver Kinstler, ‘består loven og litteraturen i et dialektisk forhold. De innvirker og følger på hverandre. Når loven når sin grense, viser lignelsene veien. Når historiene stilner, taler loven. Slik er lov og litteratur opphav til hverandre, slik korrigerer de hverandre. «De to er ett i sin opprinnelse og i sitt mål», skrev Haim Bialik.’ Dette er innsikt som hjelper oss til å begripe en dyptgripende tendens i vårt kulturelle klima. Både i samfunnet og i Kirken ser vi en bevegelse som vil avskaffe grunnleggende lover. På samme tid, har vi stort sett glemt beretningene som ligger til grunn for vår identitet: De fortelles ikke lenge. Det som er igjen, er forvirrende tomhet.

• Share

Det stillfarne gode

Den hl Vincent de Paul, født i 1581, personifiserer bevegelsen som utgikk fra konsilet i Trent. Hengitt reform av Kirken og presteskapet, var han næret av skriftene til kapusineren Benet Canfield, en engelskmann som gjorde mer enn de fleste for å gi fransk motreformasjons åndelighet form. Vincent er best kjent for arbeidet blant fattige; det var del av en global visjon for fornyelse. Han fremstilte aldri barmhjertighetsgjerninger som en enkel opsjon. Han visste at få blir edlere av å være fattige. Han skrev til en medbror: ‘Veien blir lang. De fattige vil ofte være utakknemlige. Jo mer urettferdige og ufine de er, jo mer må du utøse din kjærlighet over dem. Bare når de vet at du elsker dem, vil de fattige tilgi deg for brødet du gir dem.’ Dette er innsikt født av erfaring, av akutt sans for folks verdighet. Mang en NGO kunne lære av Vincents eksempel.

Jeg er også glad i dette utsagnet som tilskrives ham: ‘Støy bringer ikke noe godt, og det gode gjør ingen støy av seg.’

• Share

Uhyre verdi

Folk snakker iblant om å finne trøst i Skriften. Ofte er imidlertid Guds ord langtfra beroligende. Et eksempel er begynnelsen på Jobs Bok. Det fremstiller en manns liv utlevert et evig veddemål, en prøvelse som tar form av absolutt tap. Vi skal huske at Jobs Bok er en utbrodert lignelse, ikke faktareportasje. Ved overdrevne fakter får vi gjenkjenne et mønster i guddommelig initiativ og menneskelig respons. Det dreier seg ikke om at Gud er slem. Han forholder seg ikke til Job slik vi som barn kanhende forholdt oss til maur i en maurtue, beruset av misforholdet mellom det vi opplevde som vår allmakt og de ørsmå dyrenes maktløshet. Det er ikke sadisme som motiverer Jobs prøvelser, men den uhyre verdi som ligger i kallet Gud gir oss i form av en appell til vår frie beslutning, en frihet som må prøves slik gull prøves i smelteovnen.

• Share

Kjære kamerater

På onsdag holdt presidenten i Den Russiske Republikk en tale som begynte med hilsenen, ‘Ærede venner’, og avsluttet med uttrykket, ‘Jeg stoler på deres støtte’. Mellom utsagnene lå en fremstilling av alternativ virkelighet. Absolutismens fordringer, som europeere helst trodde stod for et tilbakelagt stadium i samfunnsutviklingen, melder seg sterkt igjen, ikke langt unna. Så er det på tide å minne seg om hvorhen tendensen fører. Det kan man gjøre, for eksempel, ved å se Andrei Konchalovksis film fra 2020, Kjære kamerater. Den fremstiller en massakre som fant sted i det vestlige Russland i 1962, da soldater fra den Røde Armé og KGBs snikskyttere angrep ubevæpnede streikende arbeidere. Som Peter Bradshaw skrev i sin anmeldelse i The Guardian ifjor, ‘Sinne brenner et hull gjennom skjermen i filmen, fremstilt i strengt svart-hvitt’. Hvordan forholder vi oss, dere og jeg, til angrepet på rettferd som nå finner sted like for våre øyne?

• Share

Oppmerksomhet

Skatter finner man iblant på uventede steder. Vi forventer vel ikke vanligvis å finne dype visdomsord i dagspressen — men i ny og ne står de der, til vår glede og forfjamselse. Et eksempel er et essay om John Donne (1572-1631) skrevet av Katherine Rundell som stod på trykk i New York Times for et par uker siden (jeg ligger litt etter). Rundell skriver om Donne at han fant seg til rette med ytterligheter. Han var en sensitiv mann som kunne fryde seg over livet mens han samstundes skuet døden i ansiktet. Evnen til å utholde slik spenning er ikke spontan. Den må oppøves. Gjør vi fremskritt i den, økes vårt potensiale for nysgjerrighet, sympati, medlidenhet og iherdig oppmerksomhet:

‘Vær våkne, oppfordrer hans tekster oss, igjen og igjen. Gråt for verden; snapp etter luft på dens vegne. Vær våkne, oppmerksomme på vår dødelighet. Se oppmerksomt nøyaktig hvordan skjønnheten gjennomskjærer oss. Vær oppmerksomme på hudens mykhet, på henders og føtters verdighet. Oppmerksomhet — virkelig, utholdende, fryktløs oppmerksomhet: Det er hva livet, med all dets tragedie og all dets fryd, forventer seg av deg.’

• Share

Ro

Begrepet ro er viktig i asketisk ordforråd. De greske kirkefedrene henviste det til det med ordet hēsychia. Det ble oversatt til latin som pax. Det fedrene snakket om, var ikke å slappe av, men å nå en indre balanse som gjør at elementene som utgjør menneskets eksistens harmoniseres, slik medlemmene av et symfoniorkester, før en konsert, stemmer instrumentene til den fullkomne A intonert av første fiolin.

Ofte er vi oss bevisst at slik harmoni og velgjørende balanse mangler i våre liv. Hva skal vi ta oss til da? En utvei antydes av dikteren Reiner Kunze som engang skrev at et dikt er ‘uro falt til ro’: ‘Das gedicht ist zur ruhe gekommene unruhe‘.

Hva om vår grunnleggende oppgave som mennesker er en dikterisk oppgave, om hovedutfordringen som gis oss er å gjøre våre liv til et sådant dikt?

• Share

Hvem er vi?

Et praktstykke som inngår i en flott utstilling i katedralmuseet i Hildesheim, er en lysestake fremstilt i Maas-deltaet omkring 1180. Det fremstiller de tre kontinenter man kjente til den gang – Europa, Afrika og Asia – som kvinnelige skikkelser. Det er interessant å merke seg attributtene som kjennetegner dem.

Asia holder et kar som flommer over og bærer innskriften DIVITIE (rikdom). Europa, med sverd og skjold i hånd, beskrives med ordet BELLUM (krig). Afrika, derimot, fremstilles kontemplativ, lesende i en åpen bok hvor det står skrevet SCIENTIA (kunnskap).

Det er nyttig å møte et sånt perspektiv nettopp nå, når det stadig henvises, i europeisk diskurs, til vårt kontinents angivelig evige kulturelle overlegenhet, som om noe slikt liksom tilhørte oss ved et slags nedarvet monopol.

• Share

Restaurering

Hva er forholdet mellom en original og en kopi? Spørsmålet har personlig relevans for enhver kristen i lys av 1 Mosebok 1,27, ‘Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.’ I sin bok Om Ordets Inkarnasjon utvikler Athanasius motivet utfra en kunstners arbeid med å restaurere et maleri: ‘Når likheten malt på et plate utslettes av flekker utenfra, må han som er avbildet selv trå til for å la portrettet fornyes på samme plate; for bildets skyld, må ikke platen det er malt på forkastes. Konturene opptegnet på den på nytt.’ Denne fascinerende dokumentarfilmen om restaureringen av Prados Mona Lisa har mer enn bare kunsthistorisk interesse. Den byr på en lignelse om en eksistensiell søken etter autentisitet. Den viser at en sann kopi er mer enn livløs reproduksjon; den utgår fra en skapelsesprosess og besitter integritet. Det gjelder for en genial kunstners arbeid. I hvor mye større grad gjelder det da for arbeidet til ham som er skjønnhetens Opphav?

• Share

Konsultering

Konsultering er en nøkkelfunksjon i vårt samfunn. Små og store bedrifter investerer store summer i formålet. Nødvendigheten av å søke råd er åpenbar. Den hl Benedikt fastslår, i 3. kapittel av Regelen, ‘Gjør alt etter å ha søkt råd; det vil du ikke angre.’ Enhver som har hatt en styrende funksjon vet hva han mener. Iblant har imidlertid konsultasjon – det å oppveie valg – ingen hensikt; da dreier det seg om å fastholde prinsipper. Vi minnes i dag den hl Kyprian av Kartagos martyrium. Da han ble arrestert i 258, ble han nødet til å utføre seremonien keiseren fordret: Det dreide seg om en tur på tinghuset, om litt strategisk plassert røkelse – tilsynelatende detaljer! Kyprian sa nei. Slik han så det, ble han bedt om å utføre blasfemi. Keiserens prokonsul var sjokkert. Han dro Kyprian til side og sa, Consule tibi – med andre ord, ‘Utøv konsultasjon!’ Kyprian svarte, ‘I et så retterferdig anliggende, er det ingenting å konsultere om’, In re tam iusta nulla est consultatio. Det er iblant grenser for hva konsultering kan oppnå. I slike tilfeller må vi simpelthen være i stand til å se forskjell på sannhet og løgn, for så å satse på sannheten.

• Share

Medlidenhet

Bønnene som legges på våre lepper i dag, på minnedagen for Jomfru Marias Smerter, er gedigne. I kollektbønnen, ‘La din Kirke, som sammen med Maria deler Kristi lidelse, også få del i hans oppstandelse’; i slutningsbønnen, ‘Vi bønnfaller deg, hjelp oss […] å utfylle i oss selv, til beste for Kirken, det som gjenstår av Kristi lidelse’. Det er ikke tomme ord, dette, men pekepinner mot kjernen av kristen virkelighet, hvor det å være ‘passiv’ ikke er å være inaktiv; tvert imot, innlemmelse i Pasjonen er den høyeste form for aktivitet, grunnlaget for meningsfylt, virkningsfull kristen handling. Vi betrakter dette faktum i Jomfru Maria uutsigelige medlidenhet. Konsepter duger ikke til å uttrykke dens dybde og kraft. Musikk kan hjelpe oss til innsikt, kanskje aldri mindre utilstrekkelig enn i Pergolesis Stabat Mater. Denne tolkningen med Mirella Freni and Teresa Berganza er etter mitt skjønn uovertruffen. Begge solister er på toppen av sine karriære. Men det mer enn virtuositet som spiller inn. Deres modne stemmer gjør det mulig for mysteriets moderlige aspekt å finne uttrykk.

• Share

Chrysostomos

Johannes Chrysostomos er ikke en alment elskelig helgen på linje med Polykarp eller Frans av Sales. Han var en formidabel predikant og lærer; hans karakterstyrke var sagnomsust. Hvert år slås jeg kollektbønnen som refererer til hans veltalenhets nådegave og hans ‘utholdenhet i alle trengsler’. På samme tid var Chrysostomos en uslepen diamant. Noen av hans utsagn kan ryste oss ved deres styrke, ja bentfrem deres voldsomhet.

Han minner oss om at virkelig fellesskap må grunne i sannhet, og at sannhet, stort sett, er noe vi må strebe etter – vi får den ikke i fanget.

Grunnlaget for enheten i Kristus er radikal autentisitet. Det påkreves at vi er rede til å gi avkall på alt i oss og omkring oss som er inautentisk, til hinder heller enn til hjelp i vårt forsøk på å være sanne disipler.

• Share

Lik klokkemalm

Vi ser en tendens i våre dager til å frata Kirken hennes bestemte form, store forbokstav og personlighet. Det som blir igjen, oppgaven av å ‘utgjøre kirke’ blir liksom som å ‘pugge matte’, en øvelse i menneskelig kløkt. For en kontrast vi møter i Gertrud von le Forts Hymner til Kirken: ‘Dine tjenere kles i skrud som ikke eldes, ditt språk er lik dine klokkers malm. Lik tusenårige eiker er bønnene du ber; dine Salmer bærer havets åndedrett. Din lære ligner en festning på uinntagbare fjell. Mottar du løfter, gjaller de til tidenes ende; velsigner du, bygger du i himmelen hus. Dine vigsler er på menneskers panner lik store flammetegn ingen kan slukke. Din trofasthets mål er ei menneskers troskap; dine års mål omfatter ingen høst. Lik en stadig flamme over virvlende aske er du! Du ligner et tårn midt i rivende vann! Derfor er stillheten din så dyp midt i dagenes larm; når aftenen kommer, henfaller de til din miskunn i alle fall. Du er den som ber over enhver grav! Hvor i dag en have blomstrer, står villnis i morgen; hvor folk bor ved daggry, huser fordervelse i natt. Du er det eneste evighetens tegn over denne jord. Over alt som ikke forvandles av deg, får døden overtak.’

• Share

Trofasthet

Dronning Elizabeth II levde et liv beundringsverdig på så mange vis at lovtalene som strømmet ut ved hennes død i går, på Jomfru Marias Fødselsdag, er endeløse. Det som særlig slår meg er dette: At én persons radikale trofasthet i forhold til sin stand og opgave gav stabilitet til utallige andres liv. Trofasthet kan ta mange former. Hvem vet hva som venter oss? Vesentlig er hjertets grunnfestethet, uttrykt i konkret levnet. Nylig oppdaget jeg denne bønnen som Johannes Paul II formulerte på sin 65-årsdag: ‘Hvis en dag sykdom berører mitt sinn og overskygger det, overgir jeg meg til deg alt nå, men hengivenhet som senere vil ta form i taus tilbedelse. Befinner jeg meg en dag bevisstløs, ønsker jeg at hver time jeg får oppleve slik blir uavbrutt takksigelse, at mitt siste pust får ånde kjærlighet. Når tiden kommer, måtte min sjel, ført ved Marias hånd, få skue ditt åsyn og synge din pris i evighet. Amen.’

• Share

Folk og dyr

Da Antonius den Store i siste del av sitt liv trakk seg tilbake på det Indre Fjell, ble han plaget av dyr som gravde opp grønnsakshagen hans. Han vendte seg vennlig (χαριέντως) til dem og sa: ‘Hvorfor plager dere meg, når jeg ikke plager dere?’ Fra da av, levde de fredelig sammen. Gjenopprettelsen av menneskets harmoni med dyreriket er et Leitmotif i asketisk litteratur, et tegn på gjenervervet uskyld, på hellighet. Vår generasjon befinner seg på den andre enden av spektrum. En gjennomgang av ny litteratur byr på statistikk som viser hvor langt vår utbytting av dyrene er nådd. ‘Spanias slaktegriser, like tallrike nesten som befolkningen, produserer nok møkk til å fylle Barcelonas fotballstadium 23 ganger per år’; ‘Vi oppdretter 66 billioner høns hvert år, seks for hvert menneske på jord, nesten alle i grusomme forhold’. Film mobiliseres som medium for å åpne vår øyne. Gunda og Cow har gjort inntrykk på meg. Begge filmer er vakkert laget. Hverken den ene eller andre er sentimental. Først og fremst kommer dyenes annerledeshet til uttrykk. Vi minnes om at det antiseptiske, plastikk-innpakkede kjøttet som ligger i supermarkedets kjøledisk engang levde – og ethvert liv fortjener å betraktes med ærbødighet.

• Share

Tre ut av frykten

I Bibelen får vi høre at en grunnleggende følge av synd – som er en tilstand av desorientering – er erfaringen av grunnløs frykt (Sal 53:6). Omvendelse innebærer at vi kaster irrasjonell angst av oss. Iblant har vi dog god grunn til å frykte. Det var tilfellet med Judah på Jeremias tid. Derfor lyder Herrens ord, talt ved profeten, med stor styrke: ‘Frykt ikke for Babylons konge som dere frykter, sier Herren’ (42:11). Gud sier ikke til folket at frykten deres er grunnløs. Han ber dem om å anerkjenne den på et naturlig nivå, for deretter i tro å tre ut av den. Ofte opplever vi skyldfølelse når vi er redde. Vi gjør hva vi kan for å undertrykke vår frykt eller, i det minste, for å skjule den. Slik vinner den fastere feste. Å si isteden, ‘Dette er fryktelig, og jeg opplever frykt’, kan bringe forunderlig frihet. Vi rotfestes i virkeligheten. Å velge det som er virkelig, er å hige etter sannhet. Og sannheten, selv når den koster, setter oss fri; den åpner oss for å motta nådens mot.

אַל־תִּֽירְא֗וּ מִפְּנֵי֙ מֶ֣לֶךְ בָּבֶ֔ל אֲשֶׁר־אַתֶּ֥ם יְרֵאִ֖ים מִפָּנָ֑יו אַל־תִּֽירְא֤וּ מִמֶּ֙נּוּ֙ נְאֻם־יְהֹוָ֔ה כִּֽי־אִתְּכֶ֣ם אָ֔נִי לְהוֹשִׁ֧יעַ אֶתְכֶ֛ם וּלְהַצִּ֥יל אֶתְכֶ֖ם מִיָּדֽוֹ

• Share

Metafysisk skandalon

Det antas ofte at det er Kirkens etiske lære som setter den i konflikt med samfunnet i vår tid. Mange forlanger forandringer på dette feltet. Utover betydningen av å ta på alvor behovet for katolske svar på særegne, kanskje nye etiske problemstillinger (noe hver tidsalder kalles til), mener jeg antagelsen er feilaktig. Jeg tror ikke den fremste snublesten er etisk. Jeg tror den er metafysisk.

Guds hellighet! Hans herlighets strålende glans, synliggjort i Kristus ved en uendelig selvuttømmelse! Denne vesentlige virkelighet, som for grunnleggerne av Cîteaux ble tatt for gitt, synes underlige i en tid hvis utsyn er nesten helt horisontalt. Vi er barn av denne tid. Det skal vi aldri glemme.

Fra et brev til cistercienserordenen.

• Share

Nok til å si ja

‘For meg og for oss alle gjelder det at Gud, da han kalte oss til en stand i livet, åpenbarte lite: det grunnleggende kallet, de nødtørftige elementer. Hans innbydelse inneholdt hverken biografi eller dreiebok. Derfor kunne den fremkalle tro og tillit, i det vi la vår hånd i Guds. Ingen rosenhave; kun dét at hva haven enn måtte være, Eden eller Gethsemani, ville han forbli trofast gjennom all vår troløshet. Dette gjelder for enhver livsform bygd på løfter, om man er ektemann eller kone, prest, munk eller nonne, eller lever med forpliktelser til jusen eller dansen, til medisin eller musikk, til handel eller storting. Det gjelder for den mektige og for den makeløse. Gud forteller oss akkurat nok til at vi kan si ja.’

Slik gav Assumpsjonistpresten P Philip Bonvouloir (1929-2012) sine venner et tilbakeblikk på egen erfaring. Den tror jeg nok mange av oss gjenkjenner oss i.

• Share

Økologi

Å henvise til en søppelplass som til en ‘økologisk ø’ krever en viss semantisk akrobatikk.

Å sortere avfall er utmerket, men er dog bare en oppbevaringsmåte. Gjenvinningen er en separat prosess som skjer annensteds, med den særlige energi som hører til.

Virkelig økologisk ville det være å ikke samle skrap, slik at vi ikke måtte bli kvitt det.

Perspektivet kan overføres, mutatis mutandis, på det åndelige liv. Også der skal vi passe oss for å tro at vi, ved kun å merke og sortere, faktisk renser.

• Share

Å øve synet

Kontemplativt liv grunner i evnen til å se. Kontemplasjon er en nåde, men nåden bygger, som alltid, på naturen; derfor må vi oppøve vår synssans. Det er noe vi alle kan gjøre. Fostrer vi ikke evnen til å se (og se forskjell på) farver, forekommer verden rundt oss lett i svart-hvitt. Czapski skrev en gang:

‘Alt skumring. Arbeid igjen, friskt og sikkert. Hvorledes sikkert? I måten jeg mestrer meg selv, objektifiserer, forstørrer min farvesans som, når jeg ikke arbeider, innskrenkes. Rutinen? Tja, utgjør den rutine, denne verdslige teknikk som åpner for meg en verden av lykkelig, billedlig erfaring? Denne langsomme farten kan knapt kalles skue; det er heller som om jeg var lærling i kunsten å se.’

• Share

Daggry

Hans Ulrich Treichels roman Daggry er en pietà i prosaform. En eldre kvinne vugger sin middelaldrende sønn, død i nattens løp etter langt sykeleie. Endelig føler hun seg fri nok til å uttrykke for seg selv – og for oss – elementer av et drama som har formet hennes liv, et liv som kun tilsynelatende har vært vanlig (hva er vel vanlig?) og banalt.

Så lite vi vet om hverandre. Så begrenset vår anelse er om hva andre har å bære, om heltemotet de kanhende må øve rett og slett for å stå opp om morgenen.

‘Har vi ikke vandret langs et bratt fjellpass?’ spør fortelleren mot historiens slutt. Jo, det har hun. Og hun har gitt leseren anledning til å ane hvilken risiko man løper ved slike høyder.

• Share

Å finne kilden

Dette diktet av Seamus Heaney får meg til å tenke på Johannes 7:38. Det er én ting å være bærer av en kilde til levende vann; det er en annen ting å finne kilden.

Cut from the green hedge a forked hazel stick
That he held tightly by the arms of the V:
Circling the terrain, hunting the pluck
Of water, nervous, but professionally

Unfussed. The pluck came sharp as a sting.
The rod jerked with precise convulsions,
Spring water suddenly broadcasting
Through a green hazel its secret stations.

The bystanders would ask to have a try.
He handed them the rod without a word.
It lay dead in their grasp till, nonchalantly,
He gripped expectant wrists. The hazel stirred.

• Share

Langt umkring

’12te mai 1900 gav stortinge eit tilskot kr 20.000, til aa gjeva ut Heimskringla paa vanlegt bokmaal og landsmaal, so boki kunde koma langt umkring, naar ho vart billeg.’ Slik stod det skrevet på tittelbladet til en nasjonalutgave av Kongesagaene fra 1900. Tor Olav Hauge siterer teksten i Dag og Tid denne uken. For 122 år siden var det tatt for gitt at en nasjon på jakt etter felles identitet burde lese landets opphavsberetninger om igjen. For å muliggjøre foretaket, subsidierte staten nye utgaver.

I en kulturell sammenheng preget av bevisst amnesi, blir man ettertenksom. Vi lever og taler lett som om fortiden var unødvendig overvekt, som om fremsyn var det eneste som teller. Så overraskes vi over at vi har vondt for å uttrykke hvem vi er, hva vi driver med, på en samlende måte? Kanskje har det aldri vært viktigere å nære minnet ansvarlig. Jeg vil si det er en borgerplikt. Og en kristenplikt.

• Share

Takknemlighet

En gang var det vanlig å sette opp votiv-plaketter i kirker, som takk for bønnesvar. Andre gjenstander forekom også: En krykke, som tegn på at eieren nå klarer seg uten; eller bildet av et endelig ankommet, etterlengtet barn.

I evangeliet hører vi Jesus si, et sted mellom Samaria og Galilea, til den helbredete spedalske vendt tilbake for å si takk: ‘Ble ikke ti renset? Hvor er de andre ni?’ (Lukas 17:17).

Jeg har sans for dette enkle oppsettet i et høylandskap i Frankrike. Det skal ikke alltid store gester til for å uttrykke takknemlighet. Iblant er en kongle alt man trenger.

Vesentlig er bevisstheten om å ha mottatt en gave, så evnen til grasiøs respons.

• Share

Vindvirvel

I formiddag stod jeg ved et vindu med tekopp i hånd og så på en svale som fløy rundt og rundt en liten dam. Etter hver tredje runde omtrent, stupte den dødsforaktende ned i vannet. Vinduet var stengt. Jeg kunne ikke høre svalen. Men jeg kunne se dens jubel.

I ettermiddag så jeg en paraglider vindvirvle under sitt buktende, påskegule seil med eventyrlig eleganse — en dans mellom himmel og jord uten praktisk nytte, utført for sin egen skyld.

Det slo meg at de to gjorde det samme: De gjorde sitt vesen eksplisitt, og frydet seg ved det. Enhver skapning bærer behov for å inkarnere verset i Hopkins’ dikt, nærmest en bekjennelse: ‘Det jeg gjør, er det jeg er; derfor er jeg kommet’. Mangt distraherer oss dog. Lett overgir gi vårt vesen istedenfor å bekrefte det. Så opplever vi, istedenfor glede, knugende sorg.

• Share

Ave Crux

Helgenen vi ærer som Rosa av Lima ble født i Peru, datter av spanske foreldre, i 1586, 23 år etter Trent-konsilet som gav katolisismen ny gyv. I Rosas liv fant gyven uttrykk i omsorg for de fattige. Det bringer henne nær vårt moderne kristenideal. Derimot kan Rosas sterke askese virke fremmedgjørende. For henne var Kristi kors intet meditasjonsobjekt. Det var så å si den vitale atmosfære som omgav og bar hennes egen eksistens. Hengivenheten hennes til korset var radikal. Nå for tiden glemmer vi lett dette aspekt av den kristne tilstand. Gud, sier Paulus i dagens messelesning, kaller oss til ‘å få vår Herre Jesu Kristi herlighet i eie’. Herligheten fant sitt ypperste uttrykk på Golgata. Å anerkjenne dette, er ikke å hengi seg en morbid form for religiøsitet. Det er å lese evangeliet redelig; å erkjenne vårt behov for frelse; å bekrefte sannheten i ordene Kirken legger i vår munn på Langfredag: ‘Ved korsets tre, gjorde gleden sitt inntog i hele verden‘. Derved, ikke på annet vis.

• Share

Bernard av Clairvaux

Bernard av Clairvaux sammenlignet en gang, i en preken, det kristne liv her i verden med en mann som bærer en flamme gjennom en lang, stormfull natt. Vinden uler, regner pisker. For at flammen ikke skal blåses ut, holder mannen om den med begge hender. All hans oppmerksomhet er rettet mot å bevare flammen levende idet han vandrer mot sin Fars hus. Det som holder motet hans oppe, er tanken på at han vil ankomme dit en vakker dag, hvis han er trofast. ‘Og i det huset, som ingen menneskehånd har bygget’, sier Bernard, ‘er det ingenting å frykte. Ingen fiende slipper inn i det. Ingen venn forlater det.’ Den siste bemerkningen er typisk. Bernard hadde stor begavelse for vennskap. Han visste at vi, for å tjene Gud, trenger hverandre, og at fellesskapet som består mellom hjerter som søker sannheten er blant livets mest fortreffelige gaver.

• Share

Quixote i Odessa

I sin siste rapport fra Ukraine, på trykk i dagens Dag og Tid, skriver Andrej Kurkov om en oppsetning av Minkus’ Don Quixote i Odessa denne uken, med fullsatt sal. Å oppføre en ballett midt i en krig er en motsandshandling, et vitnesbyrd om kreativitet og ånd forkynt i fleisen på brutalt ødeleggende krefter. Valget av repertoar kan fremstå som en høy form for sarkasme. For det er ikke noe quixotisk ved et slik foretak; det vil seire. Ånd seirer alltid over vold, på lang sikt. Forrige uke bemerket Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk, som trofast fortsetter sin inspirerte katekese i krigstid: ‘Hjørnestenen for ethvert samfunnet er respekt for enkeltmenneskets verdighet og livets hellighet fra unnfangelsen til den naturlige død. Alle menneskets andre rettigheter og ansvar har den verdigheten som opphav.’ Trøstig å møte det heslige med noe som er vakkert, er å gi uttrykk for hva vår verdighet består i, og derved å spre håp i vid omkrets.

• Share

Tidens storhet

For et kvart århundre siden hørte jeg Olivier Clément tale uforglemmelig om hvor viktig det er å kunne bevege seg langsomt. Verden er blitt raskere siden. Vi trenger stemmer som minner oss om hvor forrykt det er å gi etter for stadig akselerering. Marie Noël, for eksempel, skrev i 1946: ‘Om aftenen kommer her et høytidelig øyeblikk: Det er når oksene vender hjem med store vognlass av korn som rager over dem. Langsomt og majestetisk kommer de til syne, som om de kom gående rett ut av evigheten. Kanskje så Boaz i sin tid noe lignende. Og kanskje er det dette som er arbeidets sanne rytme, rytmen som tilsvarer Guds hensikt med mennesket: Så edelt kan man gå; så sterkt, uhastende kan man skride fremad. Kanskje ble våre domkirker planlagt og bygget uten hast og kjas, med hendenes og sinnenes fred og den bevisste innsats som tilsvarer dagens behov. Kanskje behøver alt menneskelig arbeid, det være seg kroppslig eller endelig, noe av tidens storhet for å realisere skjønnhet.’ Fra en tekstsamling oversatt av Pauline Matarasso, s. 239.

• Share

Godtgjøring

Siden jeg først leste Simon Wiesenthals bok Recht, nicht Rache (Rettferd, ikke hevn) har jeg vært preget av hans arbeid. På verdens vegne har han opprettholdt en fryktelig erindring. Han har gjort det utrettelig, men uten bitterhet. I en dokumentarfilm som nå er noen år gammel, forteller Sir Ben Kingsley, som spilte rollen som Wiesenthal i dramaet Morderne blant oss, om sitt første møte med en mann han så å si måtte lære å kjenne innenfra. Det som slo ham mest — ‘jeg har aldri kunnet glemme det’ — var en spontan gest Wiesenthal tydde til: Han dro sin høyre hand over ansiktet som uttrykk for mestret fortvilelse: ‘Hverken før eller siden har jeg sett at noen på en slik måte fysisk inkarnerer en hel generasjons sorg. Han har evnen til å berøre den kollektive sorgen, og forståelsen av sorg, vi alle bærer på, uansett hva som er vår personlige erfaring. Jeg tror dette er svært helbredende. For kan du ikke sørge over tap, kan du heller ikke begynne å godtgjøre tapet og reparere skaden som er gjort.’ Kingsley understreker at Wiesenthal ikke lar seg redusere til en inkarnasjon av sorg: ‘Mens han gråt alle sine tårer, var han også en mann som lo all sin latter.’

• Share

Kanskje

I 1949, 53 år gammel, etter å ha nedtegnet sin beretning om krigsår som hadde latt ham oppleve og se fryktelige ting, konfrontert med nedbrytingen av Polen, spurte Józef Czapski seg om det ennå var mulig å male. Skulle han male, trengtes et nytt utrykk — men var det moralsk å bedrive kunst i en sånn verden? Han skrev til Hering: ‘Det eneste jeg vil nå, er å avskjære meg fra andre malere, fra Louvre, fra metodene, for at mine lidenskaper skal få gnage seg inn i et maleri som er mitt. Et bilde av en gammel jødisk kvinne på toget eller stående på perrongen i Otwock er nå kanskje nærmere mitt hjerte enn de lekreste parisiske idéer. Mitt maleri ser virkelig ut til ikke å trenge Paris. Jeg har her en god venn som stadig skjenner strengt på meg fordi jeg ikke maler. Selv om jeg sier, «Men himmelen er jo i ferd med å falle, og skulle jeg så sitte og male?» Han sier, «Kanskje himmelen faller fordi du og de andre har sluttet å male.» (Sitert i Karpeles, p. 268).

• Share

Urgammel kamp

På slutten av 1938 ble Edith Stein forflyttet fra sitt kloster i Köln til et Karmel i Holland. Hennes overordnede håpet at hun der ville være mindre utsatt for forfølgelse. Men hun måtte, som jøde, registrere seg personlig hos okkupasjonsmakten. Da hun ankom hovedkvarteret i Maastricht, ble hun slått av hvor vanlig det så ut. Det var et travelt kontor lik andre kontorer, fullt av unge piker med skrivemaskiner som halvveis tenkte på arbeidet, halvveis på kveldens stevnemøte. Så bedragerisk uskyldig ondskapens byråkrati kan fremstå! Edith følte seg ille til mote. Verst ble det da stod ansikt til ansikt med Gestapos offiserer, som bragte hilsenen, ‘Heil Hitler!’ Edith svarte kontant, ‘Lovet være Jesus Kristus!’ Hun fortalte senere priorinnen at, jo, hun innså at hun derved nok fremstod provoserende. Men, la hun til, hun kunne ikke annet, siden hun der og da var seg bevisst å befinne seg midt i den urgamle kampen mellom Jesus og Lucifer. Hver dags oppgave er å oppnå klarsyn til å kjenne grenselinjene i kampen, mot til å tre fremad når vi kalles, nåde til å la Jesus virke sin seier i oss. Hans kraft fullkommengjøres i vår svakhet, hvis vi overgir den til ham betingelsesløst.

Fra boken Entering the Twofold Mystery.

• Share

Hinsides trivia

I en innsiktsfull anmeldelse av en bok jeg vel knapt kommer til å lese, gir Rowan William oss en spontant elegant definisjon av diktning. ‘Diktning’, sier han, ‘er språk konstruert å en sånn måte at det tillater oss å se hinsides den trivielle, utbyttende bruken av ord som omgir oss øredøvende og gjør ord til våpen.’

Tanken på ord som våpen er uventet, men treffende. Den minner meg om vigilielesningen i morges, fra Hoseas Bok (14:2): ‘Ta ord med deg og vend om til Herren.’

Å frelse ord som er blitt holdt som gisler for voldelige formål, å gi dem friheten tilbake og la dem forvandles til lovprisning, den edleste form for fritt uttrykk, er en siviliserende oppgave av største betydning.

• Share

Å fri til mennesket

‘Guds tro på oss gjør iblant at én av oss realiseres. Hjertet slår da i takt med Guds eget hjerte; sinnet fylles av sannhet; munnen av evangeliet for å fri til menneskehetens masse på Guds vegne.’ Disse ordene, skrevet av Pater Simon Tugwell OP, står som epigraf til en ny utgave av dominikanernes Libellus Precum, utgitt av Ordenens engelske provins i fjor. Pater Tugwell fortsetter: ‘Dominikus var en slik mann, en budbringer om Guds kjærlighet som bar Vårherres uendelige smerte og håp. På samme tid en stormvind og en trygg havn, kastet han strømmer av fred gjennom siviliserte ganger utgjort av bekvemme halv-sannheter, lubben korrekthet og uttørret iver. Til folk som levde i et urgammelt mørke de for lengst hadde slått seg til ro i, bragte han dagslysets forstyrrende mulighet.’

Måtte Gud oppreise menn og kvinner av slikt format også nå.

• Share

Rilke om gleden

‘Dette har jeg sagt dere’, sier Kristus i evangeliet, ‘for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen’ (Jn 15:11). Gleden, like freden, er et autentisitetskriterium i åndelig viten. Derfor er det viktig å kunne kjenne den igjen. Den 31. januar 1914 skrev Rainer Maria Rilke til Ilse Erdmann: ‘Enhver gledes virkelighet er ubeskrivelig her i verden; kun i gleden finner skapelse sted (lykken [das Glück] derimot er blott en lovende, betydningsfull konstellering av ting som allerede finnes); gleden er en vidunderlig økning av noe som alt har bestand, en ren tilvekst utav ingenting. Hvor svakt lykken egentlig beskjeftiger oss, ser vi av dét at den gir oss tid til å tenke på, og bekymre oss over, hvor lenge den vil vare; mens gleden er et øyeblikk, uforpliktet og tidløs fra opphavet av. Den lar seg ikke fastholde, men egentlig heller ikke miste, da vårt vesen, berørt av gleden, til en viss grad endres kjemisk og ikke kun, som er tilfellet med lykken, smaker på og nyter seg selv i en ny blanding.’

• Share

Curé d’Ars

Den hellige Jean-Marie Vianney var enestående pastoralt begavet. Hans store budskap gjaldt det kristne kall til hellighet, ja, til guddommeliggjørelse. Det var grunnleggende for Vianney (som for Det nye testamente) at den kristne kalles til deltagelse i Guds eget liv. Syndens tragedie bestod for ham i dét, at den hindrer det guddommelige liv i mennesket og slik fremmedgjør det fra målet det er skapt for, fra å kjenne salig glede. Tenk på et utsagn som følgende, fra en av Vianneys prekener: ‘Lik en vakker hvit due som flyr ut fra vannene for å riste sine vinger over jorden, utgår Den hellige Ånd fra den guddommelige fullkommenhets uendelige hav for å slå med vingene over rene sjeler, for å inngi dem kjærlighetens balsam.’

Kunne vi ikke trenge å få dette budskapet oftere lagt på minnet?

• Share

Růžičková

Sommerens stor musikalske oppdagelse har vært en 1972-innspilling av Zuzana Růžičková (1927-2017) og Josef Suk (1929-2011) som spiller Bachs sonater for harpsikord og fiolin. Suk og Růžičková fører lytteren inn i et nytt, ofte overraskende lydunivers. Tolkningen er intelligent, grundig og (hvis jeg får bruke et så umotens ord) viril. Rolige passasjer utstråler nesten uutholdelig ømhet, uten overfladisk følelseskremmeri.

De to formidler musikken som et vesentlig utslag. De spiller Bach som om det stod om livet.

Leser du litt om Růžičková,oppdager du at dette for hennes del bokstavelig var tilfellet, i ekstreme omstendigheter. Hennes liv var preget av Europas 1900-talls voldsomme traumaer, men hun lot seg ikke forbitre av dem. Jeg anbefaler Peter Getzels’ dokumentarfilm om denne gudsbenådede musiker. Du finner den her – eller på Medici.

• Share

Selvbilde