Edel krone

Dagens vigilielesning, en tekst av Johannes av Damaskus (PG 95, 417ff.), taler til Kirken i synodal prosess:

‘Du har ydmyket deg slik, Kristus min Gud, for å bære meg, ditt bortkomne får, på dine skuldre. Du lar meg gresse på grønne enger. Ved dine hyrders hender, forfrisker du meg med den rette læres vann. Du selv har vært hyrdenes Hyrde; nå leder de din egne, utvalgte flokk. Også meg har du kalt, Herre, ved din biskops hånd, til å tjene ditt folk. […] Gjør sinnet mitt rent. Gjør hjertet mitt rent. Led meg langs den riktige vei, lik en glødende lampe. Når jeg åpner min munn, legg dine ord i den. […] La ikke mitt hjerte forføre meg hverken mot høyre eller venstre. La isteden din gode Ånd føre meg langs den rette vei. Hva enn jeg gjør, la det være i henhold til din vilje, like til det siste. Og du, Kirke, hvis hjelp kommer fra Gud: Du er en opphøyd forsamling, den fullkomne renhets edle krone. Gud hviler i deg. Motta fra oss troens lære fri for feil. Den styrker Kirken, slik Fedrene overgav den til oss.’

Guds miskunns skog

Jeg skriver av her, i en bok, fra mitt hjertes arkiver
den dag da jeg sluttet å frykte Gud med skyggefull frykt.
Tror du det var dagen jeg målte min grad av dyd
og fikk øye, ved fortjenestens vindu, på en krone som lå nær?
Å nei! Det var snarere dagen jeg innså for fullt
at jeg utgår fra intet og stadig trekkes mot intet;
at mine henders arbeid kun er et gjøgleri 
fremført for den verdigste blant konger, hvis rike ikke har noen ende.
Så reiste jeg meg opp, da, fra egoets åkre, 
som jeg dyrket lidenskapelig og stolt hadde forsvart.
Jeg gikk ut av meg selv og inn i den skog som er Guds miskunn.
Jeg blir værende her. 

Jessica Powers (1905-88)

Forundring

‘Følg med./La deg forundre./Sett ord på det.’ I advent taler Mary Olivers korte dikt med særlig myndighet. At det finner gjenklang i Fides et Ratio beveger meg dypt. Encyclikaens kontemplative forfatter påpeker følgende: Vesentlige elementer av kunnskap

‘finner utspring i den undring som vekkes i oss når vi betrakter skaperverket. Mennesket forundres ved å oppdage seg selv som en del av verden, bestående i forhold til andre deler som, lik mennesket, deler en felles skjebne. Dette er utgangspunktet for en reise som fører det til stadig nye grenser av innsikt. Uten forundring, ville menn og kvinner henfalle til dødelig rutine og litt etter litt bli ute av stand til å føre et liv som er genuint personlig.’

Men hvem, i disse tider, setter av tid og har sjelefred nok til å undres, undrer jeg?

Felles liv

‘Kristus dannet et fellesskap sammen med de Tolv. En prest kan ikke leve alene! Han risikerer sterkt å isolere seg selv og å fanges i bare sin egen tankegang hvis han ikke lever i dialog med legfolk eller andre prester. Se på den hellige Augustin: Han bodde sammen med sin geistlighet. Det er nødvendig å finne muligheter for at prester kan leve i fellesskap, selv om det fordrer stor ydmykhet fra deres side.’

Tanker formulert av Kardinal Robert Sarah i et intervju for noen dager siden. De underbygges av historiske kjensgjerninger. Igjen og igjen, gjennom Kirkens historie, ser vi at gjenoppdagelsen av radikalt felles liv har ført til en fornyelse av presteembetet.

Å bli et menneske

Da Gérard Philipe døde 25. november 1959, brøt det ut landesorg i Frankrike. I sin siste bok, gjenforteller Jérôme Garcin skuespillerens liv og død. Han mener Philipe inkarnerte behovet for katharsis etter Annen Verdenskrig; ja, at han stod, i etterkrigstiden, for den franske nasjons edleste forhåpninger. Han representerte også noe annet og dypere. Maria Casarès bemerket at han var ‘Et menneske som stormende og ildfullt søkte å bli et menneske.’ Han visste at tiden var kort. I et intervju med bladet Arts, ble han spurt: ‘Hvilken tanke opptar deg?’ Han svarte, ‘At jeg har så mye jeg må gjøre, og at det haster.’ Så: ‘Hva overrasker deg ved livet?’ Replikken lød: ‘Hvor kort det er.’ Heldigvis har vi både filmene han spilte inn og mange lydopptak — dette, for eksempel, en fabelaktig opplesning av Georges Duhamels Mozart fortalt for barn.

Det fremmede

Når Navid Kermani taler, spisser jeg ører. Få synsere har hans brede perspektiv, dype kultur og elegante skrivekunst. I avisen Die Zeit argumenterte han nylig, i et stykke om tyske styrkers tilbaketog fra Afghanistan, for en fornyet politikk som rekker hinsides demagogi og enkle svar. Det må da, skriver han, finnes et rom mellom passivt utenforskap og aktiv krig? Det burde være politikkens mulighets rom, hvor man søker løsning på problemer som ser håpløse ut, overvinner likegyldighet og fostrer felles innsats for godt gjennom grundig samtale, utholdenhet og tålmod. ‘Politikk går ut på å vise interesse utover det som er vårt eget, altså for det fremmede, om så kun av den enkle, selviske grunn at vår egen fred og velstand ikke vil vare særlig lenge når nød og vold har overhånd i fjerne verdensstrøk. Det fremmede blir da til det egne i form av flyktninger, angrep og skrekkvisjoner som, jo lenger vi lever med dem, bryter ned vår egen sjel og samfunnets siviliserthet.’ Kermanis Vantro undring, en vakker bok, er tilgjengelig på norsk.

Frihet

‘Skal vi ikke la folks frittfødte sinn forbli fritt?’ Spørsmålet stilles av Didymus, en romersk soldat, i Händels oratorio Theodora, satt til en libretto av Thomas Morell. Händel vurderte det som et hovedverk. Det er synd at det i stor glad er glemt. Ukens oppføring i Paris, med glimrende solister, var en tiltrengt oppvåkning. Handlingen foregår i Antiokia på Keiser Diokletians tid. Alle borgere forpliktes, med trusel om dødsstraff, til å delta i hedenske riter. For den kristne Theodora er saken klar: Intet kompromiss er mulig, om hun ellers er styresmakten lojal. Guvernøren Valens utbryter hånlig: ‘De kan ikke være Caesars venner som ei dyrker Casears guder.’ Slik lød premissene for århundrer av kristendomsforfølgelse. Hva skjer når Ceasar, om han så finner form i et sosialdemokrati, ikke lenger anerkjenner noen guder? Hvilket politisk og sosialt rom blir igjen for dem som tror? I Theodora, står bekjennelsen, ‘Jeg er en kristen’, for et ultimatum. Det gjør én ettertenksom.

Umålbare dyp

Sinne koker gjennomgående i Philippe Sands’ bok. Det får iblant beretningens lokk til å fare i været, men aldri særlig lenge. Stort sett forblir historien innen rammen av en grundig, rettshistorisk undersøkelse. Resultatet er oppslukende lesning.

Vi får, som Rebecca Abrams bemerket i The Financial Times, ‘en timelig påminnelse om at forbrytelser mot menneskeheten ikke utspiller seg kun på staters og regjeringers nivå. De skjer også i hemmelige, umålbare dyp i menneskers sinn og hjerter.’

Boken viser hvor langt vi kan gå for å lutre minnet om én vi har elsket (og derved vår egen selvforståelse), konsekvensene av villig samspill med urett og de perverse ringvirkninger som oppstår når høye, endatil sublime, idealer underlegges politisk pragmatisme. Sands har forfattet en slags almengyldig lignelse, full av relevanse her og nå.

Humor

‘Humor har noe befriende ved seg. […] Humoren er ikke resignert; den er trassig. Den står ikke baret for jegets triumf; lystprinsippet seirer også ved at det slik får til å hevde seg mot ufordelaktigheten i faktiske forhold.’

Sigmund Freud, Der Humor, 1927

Jeg vet ikke hva Freud ville ha tenkt om denne reklamen, men han ville nok ha billiget prinsippet den står for: godlynnet, befriende humor midt i et travelt bylandskap, i en sammenheng hvor mange er engstelige for mangt.

Santa Cecilia

Da Thérèse Martin (vi kjenner henne som den hl Thérèse of Lisieux) besøkte Roma i 1887, var hun innom klosteret Santa Cecilia i Trastevere. Hun hadde antatt at Cecilia var musikkens skytshelgen fordi hun sang pent. Hun oppdaget at, nei, utnevnelsen ble gjort ’til minne om den jomfruelige sang hun hadde fremført for sin guddommelige Brudgom i hjertets dyp.’ Umiddelbart omsluttet Thérèse henne med vennskapets ømhet (A 61 verso).

Historien om Cecilia, en av Kirkens tidlige martyrer, har inspirert utallige kunstverk. Et som er meg kjært er denne sangen. Jeg hørte den første gang fremført av La Trova de Las Faez. Komponisten, Manuel Corona, var en bohem. Teksten er ikke særlig from. Men den viser hvordan en helgens arv kan gjennomsyre kultur slik at den blir det naturlige prisma gjennom hvilket dyp erfaring forestilles, fremstilles og tolkes.

Kvelden før

Turgenev’s roman utspiller seg like før Krimkrigen bryter ut, men tittelen henviser i minst lik grad til den unge heltinnen Yelenas erfaring når vi følger henne fra umoden ubesluttsomhet til beinhard hensikt. Det er ikke noe kunstlet i skissen. Når Yelena spør seg, halvveis gjennom boken, ‘Hva er hensikten med å være ung? Hva lever jeg for? Hvorfor har jeg en sjel? Hva er det alt dette handler om?’, er smerten hun opplever håndgripelig. Derfor tiltrekkes hun mot den bulgarske patrioten Insarov: ‘Når han snakker om hjemlandet sitt, blir han større og større. Hans fremtoning foredles, stemmen hans blir som stål. Man får inntrykk av at han ikke ville senke blikket for noe menneske i hele verden. Og han er ikke én som bare snakker – han har gjort ting og vil fortsette å gjøre dem.’ Yelena ender også med å gjøre ting. En sterk beretning om vekst og beslutning.

Sjelden glede

‘Violettas scenekunst bedret seg, hun ble friere. Hun kastet av seg alt det ytre, alt unødvendig og fant seg selv. Dette er en sjelden, opphøyd glede for en kunstner. Plutselig hadde hun krysset den udefinerbare grensen som åpner for skjønnhet. Publikum livnet til og lot seg henrykke. […] Sangerinnen ble båret avsted, løftet av en medfølelsens bølge. Hun overgav seg bølgen med tårer som strømmet fra en blanding av kunst og reell lidelse. Ansiktet hennes var forvandlet. Stilt overfor det skrekkinngytende bildet av en død som plutselig var rykket nær, brøt ordene frem fra henne i et utbrudd av bønn som steg mot himmelen: : Morir sì giovine! Hele teateret skalv av forrykt applaus og ekstatiske utrop.’

Ivan Turgenev, Kvelden før, kapittel 33.

Glassklar våkenhet

Da Patrick Leigh Fermor besøkte klosteret Saint-Wandrille midt på 50-tallet, ble han, etter en første tid med rastløshet, overveldet av søvn ‘så dyp at den kunne ha vært påført av et hypnotisk heksebrygg’. Så, litt etter litt, tok en forvandling til. Trettheten gav etter for glassklar våkenhet. Hva skjedde? ‘Forklaringen’, skrev han, ‘er enkel nok: begjæret etter samtale, bevegelse og nervøs selvutfoldelse jeg hadde bragt med meg fra Paris, fant hverken svar eller kontrast på dette stillhetens sted. Det fremkalte ikke noe ekko. Etter en stund å ha veivet patetisk med armene i et vakuum, døde det hen av mangel på stimulans og næring. Den oppsamlede utmattelsen alle folk av vår tid vel bærer på, fikk slik fritt uttrykk. Den oppslukte alt.’

Siden det Herrens år 649 har det funnes klosterliv på dette sted, hvor trette har funnet hvile, forsnakkede stillhet, håpløse håp.

Takknemlighet & ansvar

Hvordan ser du den kreative spenning mellom gammelt og nytt i en tid som vår, som kaster seg på kne foran all nyvinning?

Du gjør rett i å kalle spenningen ‘kreativ’. Å leve innen slik spenning forutsetter takknemlighet for det som overgis meg og erkjennelse av ansvar for det jeg mottar. Takknemlighet og ansvar: To egenskaper som forvitrer, frykter jeg, i verden vi lever i, verden vi selv har vært med på å bygge. Derfor må vi øve og utøve dem, lik husbonden i evangeliet som bærer frem nytt og gammelt av det han har. Bildet forutsetter at jeg tålmodig samler skatten først.

Min samtale med Daniel Capó Laisfeldt, utkommet på spansk, er nå tilgjengelig på engelsk også. Du finner den her.

Fornyelse

En spørreundersøkelse utført av The Angus Reid Institute bad nylig kanadiske ledere om å gi uttrykk for prioriteter i forhold til samfunnets felles beste. Resultatene er tankevekkende. Av ledere under 30, mente bare 23% at tidligere generasjoners virke er noe å bygge på. 30% vil fokusere på å rette opp feil tidligere generasjoner har begått, mens 47% satser på å starte på nytt for å strukturere samfunnet annerledes. Tendensen er den samme i neste aldersgruppe. Den reflekterer, tror jeg, en holdning spredt gjennom hele den vestlige verden, tynget av tretthet, skuffelse og angst. Men hvordan restrukturere samfunnet og gjøre alle ting nye uten klare felles begreper om finalitet? Kristne burde ha vektige bidrag å kommer med her. Man da må vi først styrke egen målbevissthet — rette de hengende hender og de maktløse knær (jfr. Heb 12:12).

Fengslet

Ved inngangen til kvinnefengselet i Hildesheim står en åpen bok utstilt i et monter. Den inneholder tekster skrevet av de innsatte: et opplyst, bevegende foretak. Her og nå viser boken et dikt datert 28.10.2021:

Ingen støtte fra mange av dem jeg hadde gått i bresjen for./Smertetimer har jeg utholdt, for fingrene mine var brent./Altfor ofte har de gjennom mitt liv gjennomboret meg med deres sverd./ Altfor mye tid har jeg kastet bort på dem som ikke var det verd.

Et uttrykk for smerte og resignasjon, for lærdom oppnådd med møye, for ønsket om noe bedre. Jeg håper Angies brente fingre finner salven de trenger. Jeg håper hennes gjennomborede hjerte igjen blir helt — og at én som er verdig venter på henne.

Belsasar

‘Veid er du på vektskål og funnet for lett.’ Uttrykket er blitt et ordtak på mange europeiske språk. Husker vi dets kilde? Vi møtte den i dag morges, som lesning i dagens første tidebønn. Belsasar var sønn av Nebukadnesar, irettesatt for sitt overmot og sin selvtilfredshet. Men hvem husker vel lekser pålagt våre fedre og mødre? I bevisst gudsbespottelse, profanerte Belsasar karene fra Jerusalems tempel. Slik, tenkte han, kunne han vise at han stod hinsides normer. Da la han med ett merke til skriften på veggen: Et ordknapt orakel som nøkternt slo fast at det finnes grenser som er endelige. Å overstige dem, er å kaste seg inn i ødeleggelse. Heine gav historien poetisk form. Diktet ble tonesatt av Schumann. Ian Bostridges tolkning har en intensitet som gir lytteren gåsehud. Plutselig innser vi at dette dreier seg om mer enn bare gjenfortellingen av et gammelt eventyr. Det dreier seg om kriteriet for valg vi selv står overfor.

En portal

Jeg ble så glad da jeg så denne portalen i gamlebyen i Hildesheim, ikke kun fordi den verdig står som anklage mot den banale formløshet i mye samtidig arkitektur som utelukker all dekorasjon uforenbar med en industriell rugekasses strømlinjeformede design; men fordi den uttrykker noe om livsholdningen til huseieren som bestilte den dengang, i 1705. Det gjør noe med én, vil jeg tro, å gå stadig ut og inn under mottoet, ‘Til deg, Herre har jeg alltid satt min lit’.

Insouciance

I Mozarts Don Giovanni er arien Là ci darem la mano full av tvetydighet. Den uttrykker en kynisk forførers forsøk på å lure den uskyldige Zerlina inn i sine armer mens Masetto, hennes forlovede, er opptatt på annet hold. Don Giovanni mislykkes. Musikken er kommet til å stå som uttrykk for skuffet håp. Gabriel Axel bruker den slik, varmt ironisk, i Babettes Gjestebud når den trivelige, men urealistiske Achille Papin drømmer om å gifte seg med pastorens datter. For tre uker siden, i Warszawa, fremførte vinneren av årets Chopinkonkurranse, Bruce Xiaoyu Liu, Chopins Variasjoner over temaet i en tolkning som var ‘livlig detaljert og forunderlig ubekymret’ i følge Gramophone . En brilliant prestasjon, med nøyaktig riktig dose humor.

En liten gnist

‘Hvis den minste gnist av Guds kjærlighet allerede brenner i deg, så utsett den ikke for vinden: Den kan bli blåst ut! Hold ovnen godt stengt, slik at den ikke mister varmen og blir kald.’

Dette var et råd den hl Carlo Borromeo gav sine prester. Han var selv en av de mest virksomme krefter i fornyelsesbevegelsen som fulgte tridentinerkonsilet. Han gikk ikke til orde for passivitet eller en form for kvietisme; men han understreket at utadrettet virksomhet, for å være fruktbar, må gjennomlyses av en ild som er fra Gud. Siste del av kollektbønnen for festdagen hans i dag er en bønn vi kan gjøre til vår egen: ‘Forny din Kirke i din Sønns bilde, så den kan åpenbare hans ansikt for verden.’

Amal

Igår ankom kjempemarionett-dukken Amal Manchester etter å ha gått gjennom Europa fra den syrisk-tyrkiske grensen. Hensikten med reisen var å trekke vår oppmerksomhet mot skjebnen til flyktningebarn. De er til stede på vårt kontinent i stort antall, men hvem legger merke til dem? Amal er 3.5 meter høy. Ingen kunne overse henne. Amir Nizar Zuabi har beskrevet ønsket om å fremkalle en ‘kunstnerisk opplevelse som skaper medlidenhet’. Vi trenger denslags. Politikk uten empati er et pragmatisk spill. Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fastslår: ‘Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.’ Det sier noe om oss at vi trenger, nå om dagen, en dukke til å minne oss om dette.

Alle sjelers dag

Vi lever i en tid som har stadig mer vondt for å tilgi. Ikke at folk blir slemmere, nødvendigvis; men de har i stor grad mistet de bærende konseptene og identitetsskapende beretningene som muliggjør tilgivelse. Det er ikke naturlig å tilgi. Naturen ønsker seg hevn, gjerne i overdrevet monn. Å være kristen, er å tufte livet på tilgivelse: Å be om tilgivelse ydmykt; selv å tilgi raust ved å gi avkall på nag. Når vi møter vår naturlige følsomhets grenser, skal vi se mot korset og huske: Vi tilhører ikke oss selv. Alle sjelers dag forkynner at det virkelig finnes en forlatelse som rekker, i Kristus, hinsides døden. Kirken innbyr oss i dag til å bli bærere av guddommelig miskunn, ved vår bønn og vårt offer. Vår forbønn for de døde synliggjør den kristne revolusjon. Dens manifest forutsetter troen på sjelens udødelighet, på ansvaret vi har for våre valg, på forbønns virksomme kraft, på en Kjærlighet sterkere enn døden. Lenge leve denne fredens revolusjon!

Frykt ikke

Når vi hører navnet Bach, tenker vi umiddelbart på Johann Sebastian, et av de mest lysende genier vår kultur har frembragt, en mann som med god grunn er blitt kalt Den femte evangelist. Men han var ikke en ensom komet som flammet over en ellers mørk himmel. Han kom fra en gammel musikerslekt. Hans stjerne lyser innen en konstellasjon. I stadig større grad viser forskere, utøvere og lyttere interesse for annen bachsk musikk. Denne innspillingen av motetten Fürchte Dich nicht, skrevet av Johann Christoph Bach (1642-1703), er nær fullkommen. I tekstmønstre og subtil polyfoni gjenkjenner vi lenken som forbinder musikken til den bedre kjente Bach, komponistens fetter, med arven etter Schütz. I tillegg møter vi raffinert teologisk følsomheten i måten Kristi løfte til Den gode tyv (‘I dag skal du være hos meg i paradis’) veves inn i Jesajas profeti: ‘Frykt ikke, jeg har frelst deg.’

Enkle ord

Stort er vårt behov for enkle ord som
‘brød’, ‘kjærlighet’, ‘godhet’
hvis vi skal forhindre de blinde
fra å gå seg vill i mørket.
Stort er vårt behov for stillhet – stillhet! –
for at vi, gjennom luften eller i våre tanker,
skal høre stemmen,
den vare, stillferdige stemmen til
duer, maur, mennesker, menneskehjerter
og deres smerteskrik blant alt som
ikke er kjærlighet, godhet, brød.

Halina Poświatowska

Høyst interessant

Salige Sofronij Sakharov fortalte sitt klosterfellesskap i Tolleshunt Knights: ‘Hvis man alltid tenker på seg selv som den siste, gir det å møte andre hver gang en mulighet til åndelig vekst og gavn. Er jeg den første, blir livet infernalt kjedelig. Er jeg den siste, er livet høyst interessant, for da lærer jeg stadig noe nyttig.’

Gila Sacks sa nylig noe lignende om sin far: ‘Han lærte og lærte, og fortsatte å lære hver bidige dag, inntil den siste. Han lærte av bøker, tekster og lover. Han lærte av historien og verdensbegivenheter. Men hovedsaklig lærte han av mennesker. Han oppsøkte mennesker han kunne lære noe av, fra de forskjelligste løpebaner. Og han var alltid på utkikk etter det han kunne lære av enhver person han møtte.’

Å lære å leve sånn!

Løfter

Enhver katolsk prest bærer arven etter geistliges overgrep som en dyp sorg. Å være prest i våre dager, er å leve innenfor et åpent sår. Det er ikke lett, i et sånt klima, å omtale det edle og vakre i prestens kall, eller gleden som er kallets kjerne. Et utsagn som ennå taler med myndighet, synes jeg, er et opptak produsert av den spanske bispekonferansen i 2015.

‘Jeg lover deg ikke at folk vil be deg om hjelp, men at de vil ha bruk for deg.’ ‘Jeg lover deg at du vil nære verden.’ ‘Du vil gå side om side med dem som har det vondt.’ ‘Du vil bekrefte dem som ønsker å finne styrke.’ ‘Jeg lover deg at ikke at du vil møte viktige mennesker, men mennesker som ikke aner hva de er verd.’

Dette er tiden for å sette oss et høyt mål, for så å mobilisere all vår kraft, all vår kjærlighet, for å nå det.

 

Frysetørret aroma

Omtrent halvveis gjennom Nikita Mikhalov og Rustam Ibragimbekovs film Brent av solen (Утомлённые солнцем), bemerker en av deltagerne i et landlig selskap:

Det står ikke så verst til nå for tiden, men livet smaker ikke lenger av noe. Aromaen er borte. For godt.

Utsagnet står i motsetningen til rammen omkring dramaet, som overstrømmer av liv, hengivenhet og sanselig varme. Problemet er at i én deltager, er livet for lengst omkommet innad, frosset av totalitærmaktens kalde hånd. Tilsynelatende vitalitet utad er bare koreograferte dødsrier.  Litt etter litt, sprer kulden seg. Å referere til opplevelsen av å fanges i denne glasiale spindelvev som ‘solbrenthet’, er stor ironi.

På vei til Albania

‘Jeg husker jeg satte avsted sent i august 1996 fra en kjellerleilighet med en av Londons fornemste adresser. Kveldene var fylt, den måneden, av musikk fra det fjerne. Luften vibrerte med opera fra friluftsoppsetninger i en park i nabolaget, hvor fete påfugler på tampen av parringstiden nærmest brøt grenene de satt på i desperat begeistring. Fuglenes kåte skrik blandet seg med bruddstykker fra amatør-fremføringer av Carmen. En berusende blanding av natur og musikk ledsaget min rasende pakking, for jeg var i ferd med å bytte London mot Tirana.’

Slik begynner Joanna Robertsons erindring om hvordan hun ‘snublet borti Albania’, et land om hvilket jeg muligens ikke er alene om å vite for lite. Resultatet er en betagende beretning om et land rikt på farve, skjønnhet, verdighet og tragisk virkelighet, opplevd i løpet av et definerende periode av dets nyere historie.

Å så lys

To dyrebare innsikter fra dagens tidebønner, på festdagen for evangelisten Lukas:

Gregor den Store skrev: ‘Den som ikke har kjærlighet til andre, skal ingenlunde bli betrodd forkynnelsens embete.’ For å tale med myndighet og fortjene andres oppmerksomhet, må vi først og fremst se på dem med velvilje. Vi må ville det som er godt for dem for deres, ikke vår, skyld. Gregor var keiserlig embetsmann før han ble biskop. Prinsippet gjelder, såvidt jeg kan se, for enhver form for offentlig diskurs.

Så, i vigiliehymnen: Evangelisten kalles ‘seminator luminis’. Den som kunne være en såmann som sår lys!

Messiansk Bond

Jeg har vært på kino for å se den nyeste James Bond. Tenke seg til: selv han er blitt en frelser-vismann i våre dager. Han står ikke lenger, som før, i kamp kun mot gammeldags kriminalitet. Han står overfor trusselen om almen utryddelse. En livstruende substans ligger klar for å infiltrere menneskeheten og sette en stopper for dens blomstring. Bond vinner seieren ved å ofre sitt liv. Større kjærlighet har ingen. Det er all grunn til å tro at oppstandelse vil følge i neste episode. Før filmen ble det vist en Cola-reklame med eukaristiske undertoner.

Folk sulter (og tørster) øyensynlig etter pseudo-beretninger om forløsning. Hvorfor har kristne så vondt for å formidle storheten, tiltrekningskraften, skjønnheten og den overveldende troverdigheten ved selve greia?

Tillitskrise

Et lovforslag fra regjeringen er fullt av paradokser. Det fastslår at dagens ungdom når psykososial modenhet sent, men vil pålegge tenåringsskuldre en veldig beslutningsautonomi i tilfeller av opplevd dysfori. En innsiktsfull kommentar: «Vi skal gi barna en gavepakke uten historisk sidestykke: Et stort vakuum, et gigantisk sort hull, der de selv må finne ut av alt på egen hånd, uten annet kompass enn den absolutte relativitet.»

Forslaget utgår fra at «asymmetrisk» samtale er suspekt: at myndighetspersoner (det være seg lærere, foreldre, leger, prester) skal anses som mulige manipulatorer. Selvsagt trengs vaktsomhet. Men hvor vil denne altomfattende tillitskrisen føre oss? Staten tilbyr seg selv som vokter; men hva har vi bevitnet i de siste 18 måneder, om ikke en svekkelse av tillit til staten? Jeg har medfølelse med ungdommen. For noen slag de må kjempe — alene.

Elevasjon

Alain Finkielkrauts samtale med Rémi Brague og Guillaume Cuchet, et opptak fra 9. oktober med tittelen «Har katolisismen ennå en fremtid i Frankrike?», er opplysende og lærerik av flere grunner. Minneverdig ikke minst er Bragues bemerkning:

«En kristen mener at sannheten er å foretrekke fremfor en illusjon, selv fremfor en illusjon som, slik Pushkin sa det, eleverer oss.»

Den eneste stigen verd å klatre er den som fører oss ned i den håndfaste sannheten om oss selv. For å hige mot himmelen, må vi ha bena festet på jorden, også hvis vi slumper å stå på en gjødselhaug.

Dies iræ

Jeg nærmet meg Teodor Currentzis’ tolkning av Verdis Requiem med skepsis først, distrahert av dirigentens Le Chiffre-utseende og av all hoppingen opp og ned på podiet. Når jeg nå har levd med den i et par år, føler jeg beundring. Dette er et verk som blir fremført, ofte nok, som om det var en bravura-forlengelse av Slavekoret fra Nabucco. Currentzis gir det dybden og alvoret tilbake. Hans ensemble Musicaeterna synger Verdi iblant som om han var Rakhmaninov, men det blir ikke rart; tvert imot, det er forklarende. Denne oppføringen er fra San Marco-kirken i Milano hvor Requiem hadde premiere i 1868.

Hvordan i all verden har vi klart å henlegge Dies irae, en så dyp og gedigen bønn, til arkivet?

Når det synes deg å være natt

Hva gjør du når livet med ett rakner, når strukturer du har tatt for gitt faller i grus, når du ikke lenger ser meningen med noe som helst? Ringer du psykologen? Heller du en ny drink? Begraver du hodet i sanden?

Det finnes et alternativ. Rabbineren Joseph B. Soloveitchik gjør rede for det i et medrivende vitnesbyrd jeg lytter til regelmessig, for jeg vil gjerne få del i hans begeistring og dype erkjennelse av hensiktsmessighet.

I aften leste vi til vesper: «Derfor står også profetenes ord fastere enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter» (2 Peter 1:19).

Integritet & oppriktighet

I et brev til sine brødre i Chartreuse (som står i breviaret i dag, på hans festdag) sier den hl. Bruno hvor glad han er for å se dem fulle av iver «erga ea quæ integritatis et honestatis sunt», så «i forhold til alt som har med integritet og oppriktighet å gjøre». Sjeldne egenskaper til enhver tid.

I det jeg leste disse ordene bare timer etter sjokket over Sauvé-rapporten om misbruk, hørte jeg dem som et basunstøt. Kun hvis vi også etterlever dem ivrig, i botens ånd, opplyst av håp, kan Kirken finne fornyelsen den åpenbart trenger.

«Jeg står lik en tigger foran Guds barmhjertighet», skrev Bruno til sin venn Raoul-le-Verd, «og ber ham helbrede alle min sjels sykdommer og oppfylle mine ønsker ved sin godhet.» En bønn å be her og nå.

Et år forløpt

Jeg hørte Jesu stemme si:
«For meg skal mørket fly.
Se hen til meg så blir din dag
som sol ved morgengry.»
Jeg så mot Jesus og der var
lys som falt på min sti,
i dette livets lys går jeg
til min vandring er forbi.

Horatius Bonar (1808-89)
Til norsk ved karmelittene i Tromsø

Viktig fjernsyn

Etter å ha sett, nok en gang, Granadas storsatsing fra 1984, Juvelen i kronen, basert på Scotts romaner The Raj Quartet, spør jeg meg om TV noen gang igjen vil nå slike høyder? Så forfjamses jeg av seriens relevanse nå i beskrivelsen av hvordan et imperium oppløses; av hva som skjer med strukturer skapt for å bære idealer ingen lenger tror på; av ærgjerrighetens prinsippløshet; av rasistisk og klassebasert fordom, om den grunner i enfoldighet eller utilkjennegitt lidenskap; av ren godhet som skyter skudd i gjødselbinger; av Indias besnærende kompleksitet. Da serien ble lansert for 37 år siden, skrev The New York Times: «Juvelen i kronen er ikke bare oppslukende fjernsyn. Det er viktig fjernsyn, et forbilde på hva TV kan få til.» Det forblir, vil jeg hevde, tilfellet den dag i dag.

Grunnleggelser

På Mikkelsmessedagen i 1835 slo en gruppe munker fra Melleray i Bretagne seg ned i Leicestershire for å grunnlegge Mount Saint Bernard, klosteret hvor jeg fikk avlegge mine løfter som munk. Skjønt å snakke om et «kloster» på det tidlige tidspunkt, er å vekke feil assosiasjon. Grunnleggerne fant husly i en gammel rønne med lekt tak i Tynt Meadow, et jorde på eiendommen de hadde fått i gave av Ambrose Phillips de Lisle. Fellesskapet ble grunnlagt på sterk tro, hellig standhaftighet og ren stahet. Med rette snakker vi ofte, nå for tiden, om å «gjengrunnlegge» forskjellige kirkelige fellesskap. Når vi tenker oss muligheten, er det godt å være forberedt på radikal fattigdom, kanskje over lang tid; på samme tid å nære begeistringen, vissheten om å ha noe dyrebar å dele, viljen til å gi alt uten knussel som er en forutsetning for å kunne gi liv til noe nytt.

Hva er sannhet?

Spørsmålet Pilatus en gang stilte forblir relevant, selv om vi helst ikke tenker på det stort. Ofte, mener Kardinal Biffi, i en nyutgitt samling betraktninger, unngår vi å tale om sannhet av redsel for å virke splittende. Han fortsetter:

«Isteden må vi fastslå at siden Gud først tok fatt på skaperverket ved å skille lys fra mørke, er enhver tapt evne til å skjelne ting og begreper fra hverandre, ethvert oppgitt begrep om hva som er og ikke er til, enhver blanding av sannhet og løgn (om vi aktivt fordrer den eller bare drar på skuldrene), enhver forvirring i forhold til godt og ondt, langtfra morgenrøden som innleder en ny æra av forståelse, felleskap og fred; nei, på disse måtene overgir vi oss en absurd nostalgi etter urkaoset.»

Om språkbruk

For to dager siden besluttet regjeringen å gjenåpne landet (for å bruke offisiell terminologi) etter halvannet år med Covid-relaterte restriksjoner. Da jeg slo opp nettstedet til en nasjonal avis, var det første jeg så en leder med overskriften «Slutten på 562 absurde dager». For videre reportasje, måtte jeg rulle meg et godt stykke lenger ned på siden. En såvidt blasert tilnærming ser ut til å ha vært gjengs i andre media også, som om dette var brus som for lengst hadde boblet fra seg — og dét til tross for at språket om «krigsmobilisering», «dødelig trusel» og «nasjonal dugnad» inntil nylig var daglig kost. Et eller annet skjedde omkring midten av juli, da engstelig statistikk med ett ble ført i mindre typer, mens oppmerksomheten ble henledet mot sommerklær- og feriereklame. At de siste 18 måneder har vært en dramatisk tid som har krevd radikal felles handling, er åpenbart. Dog ville det være av interesse å utføre en nøyaktig studie av hvordan nedstengnings-retorikken kom og gikk. Et sånt arbeid kunne hjelpe oss til bedre å forstå, ikke bare hva vi har gjennomlevd, men faktorene som påvirker og danner vår forståelse.

Minnet

Jeg har hatt stor glede av Craig Browns essay i The Times Literary Supplement datert 10.09.2021 under tittelen «Nothing is real». Det er en tekst man burde lese om igjen regelmessig, ja, helst før man skriver noe om noe, eller noen, i det hele tatt. Jeg ble slått av et sitat fra historikeren Lewis Namier, født Ludwik Bernstein Niemirowski og nå kanskje best kjent (en kjensgjerning som ville ha overrasket begge) som Iulia de Beausobres ektemann:

«Vi forventer oss at folk husker fortiden og forestiller seg fremtiden, men det er nå engang sånn at de, når de omtaler eller skriver om historien, forestiller seg den utfra egen erfaring. De forestiller seg fortiden og husker fremtiden.»

Nettopp derfor er det så viktig å overprøve det historiske minnet, særlig når det forankres i dyp deltagelse og når spørsmål om personlig eller kollektiv identitet står på spill.

Øvre geistlighet

Blant menneskene hvis skjebner og tanker betraktes i Daniel Mendelsohns fascinerende, snirklende essay Tre ringer — en beretning om eksil og skjebne, er Erkebiskop François de Salignac de la Mothe-Fénelon (1651-1715):

‘Et portrett malt før hans fall fra nåde viser erkebiskopen med et langstrakt, vennlig ansikt. Den høye, krokede nesen med skarp tipp og den heller kantede haken kontrasteres av de varme, mørke øynene med bryn hevet i noe som slår én som tiltalende oppriktighet — en åpenhet for spørsmål, for muligheter som ikke alltid viser seg i den øvre geistlighets ansikter.’

En bemerkning som maner til ettertanke.

I Mogiła

Da Pave St Johannes Paul II besøkte Helligkorsrelikvien i Mogiła 9. juni 1979, utropte han:

«Pilegrimmer! La oss sammen gå til Herrens kors! Med korset begynner en ny epoke i menneskehetens historie. Dette er nådens tid. Dette er frelsens tid. Gjennom korset har mennesket fått begripe meningen med sin skjebne, med sitt liv her på jorden. Det har oppdaget hvor høyt det er elsket av Gud. Det har oppdaget – og fortsetter ennå å oppdage, ved troens lys – hvor uendelig mye det er verd. Det har lært å måle sin verdighet ved dimensjonen av det offer Gud bragte i sin Sønn for menneskets frelse.»

Nådens tid, frelsens tid er ikke forbi; den er nå, evig løfterik.

Mogiła

Skjør fred

Å dra som pilgrim til klosteret viet den hl. Onuphrius i Jabłeczna på bredden av elven Bug, er å bevege seg inn i unntakstilstand. Rett over grensen blir flyktninger stort sett fra Midtøsten brukt som brikker i et politisk spill. Ikke langt oppover elven, igjen på den andre siden av grensen, holdes militære øvelser som av Reuters får betegnelsen «krigsleker«. Man blir var hvor skjør freden i Europa kan være; hvorledes enkeltmenneskers skjebner overkjøres av historiske prosesser. Utover den helt nødvendige politiske diskurs, hører jeg for mitt indre øre ekkoet av munkenes gjentatte påkallelse ved liturgien i dag morges: Господи помилуй, Господи помилуй, Господи помилуй! «Herre miskunn deg, Herre miskunn deg, Herre miskunn deg!»

Lyngen Blømer

Nå blømer lyngen, mor,
for første gong i verden
utan deg.

Berre for deg
stod markene tindrande
ametyst-farga

stod der og venta på ros
frå deg
den mest inderleg rause.

Ikkje eingong den minste tue
gjekk utakka frå eit møte
med deg.

Åse-Marie Nesse

Gaude Polonia

Ved middagstid i dag ble Kardinal Stefan Wyszyński, en nobel grunnpillar i Kirken, erklært salig ved en høytidelig messe i Warszawa, dog ikke alene. Sammen med ham saligkåret Kirken Moder Elżbieta Róża Czacka (1876-1961). Wyszyński kjente henne godt, verdsatte henne høyt. Hun ble født inn i en adelsfamilie og hadde allerede som barn dårlig syn. En rideulykke i 1898 forårsaket dobbel netthinneløsning. Hun mistet synet for godt. Dette kunne ha blitt hennes livs tragedie, men nei: hun besluttet å vende det til noe godt. Hun viet livet til omsorg for blinde og grunnla en Orden av fransiskansk preg med navnet Korsets Tjenere. Den skulle verne om og utdanne fysisk blinde og samtidig gjøre bot for verdens åndelige blindhet. Det som rørte meg mest i messen var første lesning, strålende fremlest, foran tusener, fra en tekst i blindeskrift av en blind kvinne opplært av Moder Elżbietas søstre. I lesningen hørte vi: «Kom til meg, dere som lengter etter meg» (Sirak 24:19). Hvor slik lengsel finnes, er ingen tilkortkommelse, intet handicap endelig. Noe som synes et hinder kan sågar bli til nåde og kraft.

Rettferd

Da jeg i dag morges ved soloppgang, nedenfor Strahovklosteret i Praha, plutselig befant meg i et smug oppkalt etter Raoul Wallenberg, hadde jeg inntrykk av å ha støtt på, helt uventet, en gammel venn.

Jeg møtte først historien om hans liv i Kjell Gredes film fra 1990, God Afton, Herr Wallenberg. I 2012 skrev Inger Dahlman følgende i en anmeldelse av to nye bøker om Raoul: «I Budapest förvandlades Raoul Wallenberg från dansant élégant, alltid omgiven av vackra kvinnor, till en i slutfasen orakad, svettig, rödögd man, som somnade av utmattning så snart han satte sig ner, men aldrig förtröttades i sina försök att hitta nya lösningar för att rädda liv.»

Wallenbergs eksempel viser hvordan menneskenaturen foredles i én som har latt sin samvittighet våkne til liv – og hvorledes slik oppvåkning kan skje. Det er skandaløst at vi ennå ikke med sikkerhet kjenner omstendighetene omkring Wallenbergs død. Måtte hans minne forbli levende. Raoul Wallenberg er æret i Yad Vashem som en av de «Rettferdige blant folkene«.

Raouls halvsøster Nina Lagergrens Sommarprat fra 2014 er ved å lytte til; likeledes Ingrid Carlbergs program fra i sommer.

Raoul Wallenberg

Ynde

Jesu Kors er et så overveldende paradigma i kristen kunst at det gjerne setter sitt strenge preg på motiver av alle slag. Det inspirerer til ærbødighet, som er et gode. Men iblant behøver vi en annen vinkling. Da Kirkefedrene søkte uttrykk som kunne beskrive hvem Guds evige, inkarnerte Visdom er, refererte de ofte til et vers fra Det gamle testamente:

«Jeg var hos ham lik en mestersvenn; og hver dag var jeg hans fryd. Jeg gledet meg ustanselig for hans åsyn.» (Visdommens Bok 8:22).

I Jomfru Marias Magnificat, som Kirken synger hver kveld til vesper, gjør vi hennes erklæring til vår: «Min sjel opphøyer Herren, min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Lukas 1:47).

En tsjekkisk, gotisk Madonna med Barn som står i korsgangen i Nový Dvůr formidler denne siden av det kristne budskap yndefullt. Den er ikke overfladisk. Tvert imot: den peker mot veldige dyp.

Fornyelse

For tredve år siden idag, ble Jonathan Sacks innsatt som Overrabbiner for the britiske Commonwealth. I innsettelsestalen skisserte han et modig, håpefullt program: «Et fornyelsens tiår». Han forklarte:

«Jeg velger ordet fornyelse med omhu. Jødedommen anerkjenner ikke shinui, men chiddush; ikke forandring, men revitalisering. Og hvis vi ikke fornyer våre institusjoner, synker de ned i økende irrelevans – en langsom død. […] På hundre nye måter må vi søke å la bønnen tale til sjelen, studiet til vår forstand, budene til våre liv; og hvis disse ikke lykkes, må vi søke den hundreogførste måte.»

Å revitalisere, ikke på død og liv å endre; å gjenoppdage potensialet i det vi får overlevert; å la arven forme oss åndelig, intellektuelt og moralsk; å skjelne oppgaven for fremtiden i fortidens erfaring; å vite hvor vi kommer fra, hvor vi er på vei, for hvem vi må stå til svars: dette muliggjør vekst og fremgang, ikke en omstruktureringskarusell som kun går rundt og rundt.

Stemmebruk

I sitt bidrag på fem korte episoder til BBC-programmet The Essay, vurderer operasangeren Peter Brathwaite styrken som ligger i menneskets røst. Men han gjør mer enn som så: fintfølende og elegant, viser han til det politiske potensiale kunst besitter, evnen til å snu om på ting, til å frigjøre. Han forteller om Marian Andersons konsert ved Lincoln-minnesmerket Første Påskedag 1939, foran et publikum på 75,000 mennesker, etter at hun, fordi hun var farvet, var blitt utelukket fra å synge i Constitution Hall. Han peker (troverdig, såvidt jeg kan bedømme) mot de ulike dimensjoner av spenning og forventning som inngikk i Robert McFerrins Rigoletto på The Met i 1956. Det han sier om Vera Halls «sanger sprunget ut av nødvendighet» er både rystende og rørende.

«Den menneskelige røst inneholder så mye», sier Brathwaite, «men trenger, for å berikes og fullendes, en lytter, én som virkelig hører den.» Han utfordrer oss til å lytte på en ny måte; også til å søke vår egen, sanne stemme.

Herskerstaters voldsomhet

Sammen med resten av verden, følger jeg utviklingen i Afghanistan med forferdelse. Fascinert ser jeg igjen på Rory Stewarts dokumentarserie fra 2012, produsert for BBC, Afghanistan: The Great Game — a Personal View. Stewart er et sjeldent fenomen: en politiker som samtidig er vitenskapsmann og oppdager. I 2002, kort tid etter bombingen av tvillingtårnene, gikk han til fots gjennom Afghanistan mutters alene, ledsaget bare av en hund ved navn Babur.

Katastrofale hendelser fremkaller ofte forenklende tolkninger. Stewart hjelper oss til å unngå denslags. Han spør: «Hva er det med dette stedet og herskerstaters paranoia og voldsomhet som fremkaller gjentatt tragedie?» En av hans samtalepartnere i filmen, Akbar Ahmed, svarer: «Kombinerer man hovmod med uvitenhet om denne del av verden, kan man nesten være sikker på å løpe inn i vanskeligheter.»

Stewarts bok The Places In Between er vel verd å lese. Det er også Akbar Ahmeds Journey into Islam: The Crisis of Globalization.

På terskelen

Dom Ildefons Herwegen konkluderte Der heilige Benedikt, ein Charakterbild, en bok som utkom for et århundre siden, med ord som forblir relevante nå:

«Den hellige Benedikt henviser Vesterlandets ånd mot det evig uforanderlig guddommelige, alle skapte åndsvesens endelige mål. Han viser hvordan mennesket bevarer sin verdighet i den grad det forblir i Guds bilde; samtidig lærer han oss hvordan et menneskelig samfunn kan bygges opp her på jord. Måtte vesenstrekkene i portrettet av den hellige Benedikt — hans sterke, sjelsforvandlende Kristuskjærlighet, Antikkens edle og balanserte form, hans dype mottagelighet for tidens lengsler og behov — forbli umistelig arvegods for hans etterfølgere i den nye verdensepoke vi står på terskelen til.»

Salmer i en Twittertid

Lesningsgudstjenesten i dag morges gav oss et avsnitt fra Pius Xs encyclica Divino afflatu. Det handlet om den skatt som Salmenes Bok utgjør. Utover evangeliene – som selv er fulle av gjenklang fra Salmene – har ingen tekst satt dypere spor på kristen bevissthet. Våre forfedre brukte sine ypperste evner på å lage illuminerte Psaltere (som dette fabelaktige manuskriptet fra Bysants). Den dag i dag utgjør Salmene grunnstammen i liturgisk bønn. Alle geistlige og ordensfolk er forpliktet til å be dem hver dag. Det er en salig forpliktelse. For å la sitt liv prøve med utholdenhet, stadig på nytt, i lyset av denne uutgrunnelige bok er forvandlende. Det er en praksis vi skal nære omsorgsfullt, omhyggelig i vår Twittertid.

Helt gresk

Lanseringen av nettsiden står også for lanseringen av et parallelt prosjekt: en høytlesning av evangeliene på gresk. Det er stadig strid i disse dager om bibeloversettelser; altså er det vesentlig å studere kildene med grundig innsikt. Mitt greskstudium har vært beriket av gode lesninger. Elli Lampetis innspilling av siste del av Matteusevangeliet var en åpenbaring. Deretter satte W. Sidney Allen meg på sporet av klassisk uttale. Jeg innbiller meg ikke at innspillingene mine har krav på akademisk autoritet. De er rett og slett en lectio divina jeg deler som amatør, som én som elsker teksten han leser, i håp om at prosjektet kan inspirere, kanskje hjelpe, andre til å elske og forstå den bedre. Markusevangeliet ligger ute på Spotify.

Modent menneske

Jomfru Marias opptagelse i himmelen viser oss hvilke høyder vår natur kan nå, frelst og gjennomlyst av Ordet. Én som bragte dette troens mysterium nær var Sr Marie-Ange de Chamas som døde på denne høytiden i fjor, 53 år gammel. Jeg møtte henne aldri, men fikk anledning til å delta i hennes begravelse. Den opplevelsen var blant det viktigste som skjedde meg i 2020. Også jeg får seile i kjølvannet av glede og takknemlighet hennes liv har etterlatt. Jeg har hengt et bilde av Sr Marie-Ange på biskopens kontor. Det minner meg om hva som virkelig teller, noe verden i stadig større grad glemmer, ja, til og med vil skaffe av veie.

Du kan finne et stykke jeg skrev om Sr Marie-Ange i The Tablet her.

 

Ankerfeste

Tidlig i Marilynne Robinsons Jack (2020), fjerde bind i Gilead-romanene, samtaler Della og Jack i et forsøk på å fastslå hvor et menneskes sanne jeg er forankret:

‘Jeg mener bare at vi har å gjøre med—ja, hvem som helst, et hvilket som helst menneske, så den personens egentlige liv, alt det de ikke mente eller ikke kunne si, alt de ønsket seg eller sørget over. Det er virkeligheten. Så det virker liksom uunngåelig at det skulle finnes noen, en slags ånd, som kjenner verden slik. Det mener nå jeg. Hvorfor skulle så my virkelighet, ja mesteparten, ikke ha noen betydning? Sånn ser jeg saken.’
‘Ånden ville ikke nødvendigvis bli særlig imponert, alt etter tilfellene.’
Hun ristet på hodet. ‘Jeg tror simpelthen det må finnes en Jesus for å kunne utbryte ‘Så vakkert!’ om det som ingen ellers noen gang får se. De dyrebare tingene fortjener oppmerksomhet, hva som enn skjer med alt det andre.’

Uten mørke

Antifonet til Magnificat til vesper i kveld, festen for Skt Laurentius, bygger på et utsagn tilskrevet denne martyren fra 300-tallet:

Mea nox obscurum non habet, sed omnia in luce clarescunt. 

‘Min natt er uten mørke; ja, alt skinner klart i lyset.’

Budskapet lyder med særlig myndighet i den nordnorske somernattens duse solskinn.

Humanitas

På latin står ‘humanitas’ for ‘vennlighet’ eller ‘medlidenhet’, egenskaper ansett for å være spesifikt menneskelige. Når vi ser hvordan folk lever sammen her i verden, er det fristende å bli kynisk. For å minnes om hvordan et menneskelig liv ser ut, lytter jeg regelmessig om igjen til David Notts samtale med Kirsty Young i et opptak fra 2016. Dr Notts innsats som kirurg i krigsrammede områder er inspirerende. Han refererer også et sterkt møte med Dronning Elizabeth II. At hun reagerte som hun gjorde på Notts sårbarhet, viser hva ‘majestet’ består i.

Hegren

Så tung
er hegren, den langstrakte, langhalsede;
det overrasker alltid
når hennes røkfarvede vinger åpnes
og hun vender seg bort
fra det tykke vannet,
de svarte grenene
i sommertjernet;
så, sakte, stiger opp i luften
og forsvinner.
Jeg trekker da, hverken for første eller siste gang,
et dypt åndedrett
av glede; og jeg tenker meg
hvor usannsynlig det er at døden er et hull i bakken,
hvor usannsynlig at himmelfart ikke er mulig.

Mary Oliver

Olsokvesper

Hellig Olav, midt iblant oppslukende sysler her i verden “hvilte hengivent i sjelens frie skuen av himmelske ting”. Betydningen av å feste blikket der,  er hva helgenene lærer oss, med det mangfold av begavelse, begrensning og eksentrisitet som kjennetegner folk til alle tider. Sigrid Undset påpekte at sed og skikk går gjennom stadige mutasjoner (i så henseende ligner de et virus), “men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” De bærer på en lengsel som utgår fra det de er i sitt vesen, skapt som de er i Guds bilde, en lengsel som har ett uforanderlig, evig mål. 

Enhver erfaring

Noe Solzhenitsyn sa i et BBC-intervju fra 1976, trykket i boken Warning to the West, forblir relevant: “Jeg håpet engang at livserfaring kunne overføres fra nasjon til nasjon, fra person til person; men jeg begynner nå å ha mine tvil om dette. Kanskje er det enhvers skjebne å måtte gjennomleve enhver erfaring selv for å komme til innsikt.” Alt etter synspunkt, fremstår dette som kilde til begeistring eller til fortvilelse. 

Sorg og ømhet

Sir András Schiffs nylige tolkning av Brahms’ d-moll-konsert formidler musikkens blanding av sorg og ømhet uovertruffent, ikke minst i adagio-satsen. Den får en slags sårbar klang ved pianistens valg av et Blüthner-klaver bygd i Leipzig i 1859, året konserten ble urfremført.

Ingen vei tilbake

I 2. Mosebok, når Farao endelig lar Israel toge ut av Egypt, “førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunne angre det når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt” (13:17). Vi kan lese verset på to måter. Overfladisk sett, kan det virke som om omveien simpelthen var tryggere. Det finnes også et dypere motiv: hadde veien til det nye vært for strak, ville hangen til å vende tilbake til det fortrolig ha vært for sterk i møte med motstand. For at Guds kall skulle bevare sin tiltrekningskraft, måtte det bli umulig å vende tilbake. Vi får en nøkkel som kan hjelpe oss til å tolke våre liv i et overnaturlig perspektiv.

Albert Camus

Testament

Etter å ha sett en dokumentarfilm om Albert Camus i vår, fikk jeg lyst til å lese hans siste, ufullendte roman, Det første menneske. Den var meg en åpenbaring: en bok full av ømhet. Camus skrev til en venn at den handlet om «mennesker jeg har elsket». Boken tar også for seg opplevelsen av skiftende kulturell forankring, jakten på en fraværende far, spenninger mellom folkegrupper og forsøk på å løse dem – altså har den sterk samtidig relevans nå.

Bidrag til sommerbok-vedlegget i The Tablet. Filmen om Camus finner du her.

 

Eg ottast ikkje

Ego obdormivi et soporatus sum, exsurrexi, quia Dominus suscepit me. Non timebo milia populi circumdantis me. Exsurge, Domine, salvum me fac, Deus meus.

Eg lagde meg og sovna; eg vakna upp, for Herren held meg uppe. Et ottast ikkje for ti tusund av folk, som hev lægra seg imot meg rundt ikring. Statt opp, Herre, frels meg, min Gud!

Fra Ventesalmen (Salme 3) i Vigilien, med norsk oversettelse fra Fyrebilsbibelen.

Munkeby Mariakloster

Lord Sacks

Da jeg i går kveld, på besøk i Molde, hørte at tidligere Overrabbiner Jonathan Sacks var død, opplevde jeg umiddelbar, dyp sorg. I årevis har jeg gledet meg til hans ukentlige betraktning i serien Covenant and Conversation. Sacks’ røst var en av de få i britisk offentlighet som talte med åpenbar troverdighet. Han var forankret i sin jødiske identitet, som han formidlet; på samme tid forble han klarttenkende, oppriktig, velvillig åpen for annerledeshet. I London i dag fremsa hans datter Gila en Hesped til hans minne. Sjelden har jeg hørt en vakrere beskrivelse av hva det vil si å være far. 

Cordial air

I remember a house where all were good
   To me, God knows, deserving no such thing:
   Comforting smell breathed at very entering,
Fetched fresh, as I suppose, off some sweet wood.
That cordial air made those kind people a hood
   All over, as a bevy of eggs the mothering wing
   Will, or mild nights the new morsels of Spring:
Why, it seemed of course; seemed of right it should.
[…]
Abbaye de Boulaur

Vår Frue av Auch

I følge urgammel kristen overlevering, var evangelisten Lukas ikke bare en god lege, men en fin maler. Det sies vi skylder ham den første ikonografiske lignelse av den salige Jomfru Maria. Skjønt hva det vil si å “ligne” har vært gjenstand for skiftende oppfatninger gjennom tidene. Modellen ville nok ha blitt overrasket, ikke nødvendigvis smigret, av denne borgerlig-konete skissen fra katedralen i Auch.

Spis pannekaker

I en tid hvor så mange er utilfreds med kroppene sine (i følge Norsk Helseinformatikk er 61 % av ungdommer misfornøyde med eget utseende), gjør det godt å finne denne muntre reklamen utenfor en pannekakebar på Montmartre:

«Magre folk lar seg lettere kidnappe.
Tenk på din sikkerhet:
Spis pannekaker.»

Vitnesbyrd

Det er overflødig å bemerke at Seamus Heaneys oversettelse, utgitt etter hans død, av Aeneidens sjette bok lyser av intelligens og musikalitet. Det som gjør den til noe aldeles særskilt, er vitnesbyrdet den står for. Den viser oss at selv en vidunderlig inspirert dikter berikes ved å befatte seg over tid med antikkens store tekster. I tillegg ærer den minnet om én som åpnet ennå utrente øyne for litteraturens muligheter: Heaney tenkte seg boken som en hyllest til sin latinlærer på skolen, Fr McGlinchey. Lykkelig den lærer som inspirerer til livslang søken etter mening og skjønnhet!

Bidrag til The Tablets oversikt over ‘Books of the Year’.