Ord Om ordet
2. søndag i fasten
1 Mos 15:5-12, 17-18: Redsel kom over ham — et stort mørke.
Fil 3:17-4:1: Det er mange som lever som fiender av Kristi kors.
Luk 9:28b-36: De ble grepet av redsel da de forsvant inn i skyen.
Vi har befattet oss i løpet av uken, i Bispekonferansen, med store spørsmål om Kirken: Dens vesen og misjon. Beretningen om Kristi forklarelse — en vidunderlig beretning — kan synes å oppsummere ønsket mange katolikker nærer nå om dagen, i og for seg et fromt og godt ønske. Det går ut på å oppleve kristen tro, i Kirken, som lys og bekreftende, inklusiv og varm. Evangelistenes utlegning kan se ut til å støtte opp om en slik visjon. Den forteller hvordan Jesus tar disiplene med på Tabor fjell; viser seg for dem i lysglans og omsvøper også dem med lys. Faderen lar sin røst høres i form av øm velsignelse: ‘Dette er min Sønn, den utvalgte!’ Disiplene vil ikke annet enn å forbli der de er, trygt bevart innen rammen av herlighet: ‘Mester, det er godt at vi er her!’
Ville det ikke være storartet hvis det kristne, katolske liv kunne arte seg sånn? Er det ikke på disse premisser vi bør formulere det kirkelige foretak?
For all del, forklarelsen står for en viktig dimensjon av Kristi åpenbaring. Vi skal løfte vårt blikk mot fjellene, i erindring av det Peter, Jakob og Johannes fikk se på våre vegne. En tolkning av begivenheten slik jeg har oppsummert den (bare lett karikerende, vil jeg si), er imidlertid rent svada.
For det første: Lyset apostlene fikk se, er et glimt, et epifanisk lynnedslag. Peters ønske om å slå seg ned deri, avfeies straks, nærmest ironisk av evangelisten: ‘Han visste ikke selv hva han sa’.
For det annet, peker Tabors glede uttrykkelig mot en stor sorg. Det siste Jesus gjør før han tar sine venner med opp på fjellet, er å fortelle dem at han snart vil dø en voldsom, ydmykende død; og at de selv vil dele hans skjebne: ‘Hvis noen vil komme etter meg, la ham ta sitt eget kors på seg daglig’. Det er betingelsen for å se og høre Herrens herlighet. Moses og Elija viser seg for å tale nettopp om Jesu bortgang, ‘om den skjebne han snart skulle få i Jerusalem.’
For det tredje, er ikke lyset disiplene fikk se til trøst, først og fremst. Til å begynne med, jo, artet det seg slik, som et lys av denne verden, kjent og kjært, lik soloppgangen her i Tromsø nå i morges, da landskapet ved halv seks-tiden syntes å bli kysset av solens stigende rosaglød.
Da lyset omsluttet de tre, var det dog skremmende. ‘De ble grepet av redsel.’ Å komme nær Gud, Herren, er å bli seg fysisk bevisst at vi selv og den verden vi kjenner ikke er Gud. Et krater ligger mellom vår skapte eksistens og Guds uskapte væren. Å krysse krateret er salig, men det gjør vondt. Vi mister fotfestet. Bilder vi har sett av astronauter som i verdensrommet flakser omkring, frigjort fra tyngdekraft, er kun et utilstrekkelig symbol på overgangen som kreves når vi går fra denne verdens relative, reflekterte lys mot ham, inn i ham, som er Lys. Vi synes, paradoksalt, at vi blir oppslukt av mørke, at vi trer inn i en sky, for å si det bibelsk.
Vi må da bæres av Kristus som i seg selv favner begge verdener. ‘Lytt til ham!’, sier røsten fra skyen. Det han sier oss er: ‘Følg den vei jeg selv har tatt’, veien som går fra Tabor til Golgata, for der, gjennom korsets mysterium, å la denne verdens smerte, antatt av Gud selv i menneskelig form, åpenbares som herlighet.
‘Ein jeder Engel ist schrecklich’, sier dikteren Rainer Maria Rilke i et gedigent dikt: ‘Enhver engel er fryktelig.’ Hvorfor? Fordi engelen kommer som budbringer fra en dimensjon fullstendig annerledes fra vår; og vi mennesker er nå engang slik anlagt, at vi føler angst for det vi ikke kjenner. Selv Abram, som levde så nært på Gudsmysteriet, opplevde det slik. Da Herren, etter å ha bekreftet Abrams kall, fortærte hans offer med ild — for å vise at det som er vigslet Gud, må vigsles helt, uten at noe holdes tilbake — kom redsel over Abram i form av ‘et stort mørke’. Utfra dette indre mørket, så han omkring seg ‘en flammende lue som fór frem’. Han tilbad, for slik, tilbedende, å tre inn i pakten Herren nådig bød ham, til velsignelse for hele menneskeheten.
Jeg vil hevde at vi moderne mennesker i stor grad har mistet evnen til å tilbe. Vi tenker oss religion som et velferdsprodukt som bør tjene formål vi selv definerer. Vi har, slik Paulus definerer det, gjort ‘buken til gud’. Det er på nivået av forventet velvære at vårt trosliv utspiller seg. Kommer ikke velvære, blir vi sure og vender oss bort.
Men er det da et trosliv vi lever? Er vi åpne for Guds absolutte annerledeshet, for selv å bli noe vi ikke kan forestille oss? Vi er så til de grader forankret i det konkrete og dennesidige at vi knapt tenker på dette grunnleggende: ‘Vi har vårt [egentlige] fedreland i himlene’. Vi er kalt, her og nå, til å frigjøre oss fra alt som er jordisk. Ikke at vi skal forakte jorden! Den er Guds gave, forunderlig skjønn; men vi har ikke her noen blivende stad.
Å være menneske, er å være forberedt på oppbrudd, å lære å tre inn i det fryktelige for slik, i Jesu navn, å fornyes i selve vårt vesen, for å skimte den nye himmel og den nye jord vi kalles mot.
Vi betrakter i dag Vårherres forklarelse på Tabor, bevisst at vi med ham går opp til Jerusalem, ‘i hellige fastetider’, for å våke med Jesus i verdens natt og bære hans sorg i vårt hjerte, som vi nettopp har sunget. Sorgen har åpenbart ikke siste ordet! Men der finnes ingen vei utenom, fordi vi bor i en verden som er såret, syk og bedrøvet. Det var derfor Gud kom til oss som Frelser! Dette trenger vi å påminnes om i våre dager: Vi trenger en legedom som ligger utenfor menneskelig rekkevidde. Den er gitt, men vi må velge å motta den, på egne og på Kirkens vegne.
Kom da, Herre Jesus, Lys av Lys. Kom og frels oss og før oss inn i din glede! Amen.