Ord Om ordet
3. søndag i påsketiden
Apg 6.1-7: For så heter det om ham hos David.
1 Pet 1.17-21: Til dette var han bestemt før verdens grunnvoll ble lagt.
Luk 24.13-35: Så begynte han å forklare for dem, helt fra Mosebøkene av.
Vår første lesning siterer en tale Peter holdt i Jerusalem på pinsedag. Han kunne tale om Jesus med myndighet. Peter var blant de først kalte. Han var én av dem Jesus lot bivåne privilegert åpenbaring, på Tabor, ved oppvekkingen av Jairus’ datter, under vaken i Gethsemani. Jesus utpekte Peter til klippen, Kirkens grunnlag. Det var Peter Jesus kalte til å gå på vannet. Peter var den første som kom til den tomme grav. Mest vesentlig var det Peter som først erfarte oppstandelsens kraft i form av forvandlende tilgivelse. På pinsedag var det syv uker og tre dager siden han som først hadde sverget, ‘Jeg vil gi livet mitt for deg’, tre ganger hadde fornektet Jesus med besvergelser.
Han hadde nok ansett seg som en helstøpt mann, én andre kunne lene seg på; så oppdaget han i sitt hjerte en uant evne til utroskap. Den fikk alt han hadde opplevd i Jesu nærvær, ved Jesu kraft, til å fremstå uvirkelig. Et indre mørke la seg som en klut omkring disippeltiden. Var ikke det hele en drøm, en innbilt parentes? Veien videre syntes å peke tilbake til tralten fra før: ‘Jeg drar ut og fisker’, sa Peter — og vi aner skuffelsen han følte over seg selv, over livet. Men så møtte han der, i båten som stod for det gamle, ham som gjør alt nytt. Ved tre ganger å få bekrefte sin kjærlighet, ble Peters fornektelses dødsbringende tre sår helbredet, forherliget.
Om alt dette hadde Peter kunne fortelle folket i Jerusalem. Han hadde kunnet si: ‘Se på meg! Jeg har en usedvanlig historie å fortelle om mitt liv før og nå. Jeg er ikke lenger den samme!’ Det ville ha vært forkynnelse etter vår tids smak: subjektiv, følelsesladet, med et ørlite tilsnitt av tabloid sensasjonalisme.
Peter valgte en annen tilnærming. Etter nøkternt å ha utlagt det som var skjedd under Påsken, sa han: ‘Så heter det om ham hos David’ — og siterte en salme han hadde lært seg utenat. Men hvordan i all verden skal man kunne forklare noe som skjer nå ved å sitere en tekst skrevet tusen år tidligere? Hva er forholdet mellom åpenbaring og erfaring? Dette er et spørsmål som berører vår forståelse av Skriften og av vårt trosliv i dag.
Vi finner det utlagt også i historien om vandrerne til Emmaus. Igjen er utgangspunktet nedslått perpleksitet. Kleopas og hans følgesvenn går og sørger over død forventning. De har sett Jesus korsfestet og gravlagt. ‘Vi hadde håpet at han var den som skulle befri Israel!’ Kun den som har levd under okkupasjonsmakt eller et totalitært regime, kan vel begripe drømmen om frihet Jesus så ut til å oppfylle på det politiske plan. Men enhver kan gjenkjenne grunnmønsteret. Ofte har religiøs forhåpning et politisk aspekt. Vi ønsker oss innflytelse og offentlig anerkjennelse; kanskje ønsker vi å vinne tapt territorium tilbake. Vi søker visjonære gestalter som kan tjene vår hensikt — paver, biskoper, profeter eller hva det måtte være. Så blir vi deprimert når de ikke lever opp til målet vi har satt; eller når de hundses til korset av den anonyme massen.
Emmausvandrerne har fulle hjerter; de øser av overfloden i en monolog som sikkert kunne ha fortsatt hele kvelden. Alle liker vi å fortelle andre om våre private opplevelser av å være forurettet. Slik får selvmedlidenheten ben å gå på.
Jesus lytter til dem en stund. Så sier han, ‘Stopp!’ Myndig kaller han dem uforstandige, og spør: ‘Er dere så trege til å tro hva profetene har sagt?’ Det er slående at han ikke snakker om det han selv nyss har gjennomgått — om hvordan det var å fare ned til dødsriket, for så å oppstå. Nei, han viser til gamle tekster. Han forklarer dem, ‘helt fra Mosebøkene av og frem gjennom profetene, alt hva Skriften lærte om ham’.
Det var dette, innsikten om at det som foregår i nuet utgår fra en opprinnelig, ufeilbarlig plan, som fikk vennenes hjerter til å brenne. De så at de var del av en beretning som på alle plan overgikk dem, men allikevel omsluttet dem helt, like til hjerterøttene.
Påskevigilien begynner med et enkelt, men vidunderlig rituale. I nattemørket, under åpen himmel, foran et bål, velsignes et vokslys, moderbiens verk, idet presten ber: ‘Kristus i går og i dag, begynnelsen og enden, Alfa og Omega: Ham tilhører tid og evighet. Hans er æren og herredømmet i all evighet.’ Det kristne håp går ikke bare ut på at en mann en gang overvant døden ved en seier som ennå endrer enkeltmenneskers liv. Det går ut på at Jesus Kristus er nøkkelen til universets gåte og verdens historie. Påsken er mer enn et blaff av åpenbaring foregått og etterfulgt av taushet.
Guds inkarnerte Ord er samme Ord som var fra opphavet av, som taler i Skriften og ennå virker i Kirken, Kristi Legeme. Derfor er det vesentlig at vi kristne er forankret i det som ligger bak oss, at vi kjenner Skriften, at vi kjenner Kirkens og helgenens historie. Kun slik vil vi klarsynt gå fremtiden og evigheten i møte. Unngå da en uforholdsmessig samtids- og selvsentrert visjon som gjør troen håndgripelig, kanskje, men banal. Det er ikke sentimental og politisk målsetning som oppildner hjertet og gjør sjelen ung, men Guds uforanderlige løfte åpenbart i Jesus Kristus, den samme i dag, i går, og i evighet. Amen.
Dagens kollektbønn: Gud, du livets Herre, la ditt folk alltid juble nå da sjelen igjen er blitt ung. Du har skjenket oss gleden ved å være gjeninnsatt i barnekårets herlighet. Styrk oss i håpet mens vi venter på oppstandelsens dag. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.