Ord Om ordet
32. søndag A
Visd 6:12-16: Visdommen åpenbarer seg vennlig for dem.
1 Tess 4:13-18: Siden skal vi alltid være med Herren.
Matt 25:1-13: Våk derfor—for dere kjenner hverken dagen eller timen.
“Guds kvern maler langsomt”, sier vi i et ordtak. Troen forutsetter et perspektiv som strekker seg, ikke blott over århundrer, men “fra evighet til evighet”. Slik tar vi det vel for gitt at Gud knapt har det travelt og at hans inngripen i våre liv vil uttrykke seg med sånn slow motion at den knapt merkes. For oss som katolikker, er Kirkens langsomhet i tillegg et velkjent motiv. Nok kan det berolige at Kirken ikke rives med av tidens frenetiske tempo med dens overfladiske, ofte tåpelige synsing; men de fleste av oss liker å klage utfra uinnfridde forventinger. Sterke meninger om hva Kirken burde gjøre hvis den bare fikk hjulene igang, er felles for de mest radikale og de mest konservative strømninger—og det er nyttig å merke seg dét fellesskapet.
Men la oss ikke strekke tendensen for langt. Forestillingen om at det som har med Gud å gjøre, går tregt, blir lett en rettferdiggjørelse av egen mangel på fart i troens og Åndens liv. Jeg tenker meg at det nok ikke bråhaster, at Gud er tålmodig, at jeg får en dag i morgen óg, “med blanke ark og fargestifter til”. Slik slår jeg meg til, og setter evangeliet på vent. Dagens lesninger gjenoppretter et sant perspektiv. La oss se hva de har å si.
Visdommens Bok er blant bøkene i Det gamle testamente de første kristne leste med aller størst begeistring. I Visdomsskikkelsen gjenkjente de Guds evige Ord som nyss var blitt kjød. Visdommen er i stadig bevegelse. I et vidunderlig utsagn, forteller Bibelen at Visdommen fra opphavet av “lekte for Guds åsyn”. Tillater vi oss sommetider dét, å tenke oss Ordet i hvis bilde vi er skapt, som leken, for selv å leke med? I alle fall vil Visdommen mobilisere oss. “Den iler dem i møte som vil lære den å kjenne”, har vi hørt. En annen vrangforestilling vi har om Gud, er vel at om han i det hele tatt leker, er det gjemsel. Skriften peker mot det motsatte. Den hevder: Gud ønsker å gjøre seg kjent og er åpenbar for den som har øyne som ser, ører som hører. Vi må simpelthen slå døren—hjertets, tankens, ja endatil sansenes dør—opp for der å finne Visdommen ventende på trammen, så å si. Ja, den kommer rennende gatelangs, når det trengs. “Den møter dem [som søker den] på veien og åpenbarer seg vennlig for dem”. Vennlighet særpreger dem som oppriktig gleder seg over møtet med andre. Gud er altså på søken etter oss. Vi må bare la oss finne, her og nå, idag. Hvorfor la ham vente?
Annen lesning er fra 1. Tessalonikerbrev, sannsynligvis den eldste tekst i Det nye testamente, skrevet før evangeliene fikk endelig form. Paulus oppfordrer oss til å huske at livet vi lever, går mot et mål. Livet er ikke, slik det kan virke for dem som ikke har håp, et løp mot en murvegg som reiser seg steil i form av døden. Nei, livet slik vi kjenner det, forbereder oss på en enda mer intens form for liv. Det vi opplever, gleder oss ved, og gjennomlider nå er av betydning; men viser kun sin mening i lyset av det evige liv. Kristendommens grunnleggende påstand er følgende: Vi er skapt i Herrens bilde for å leve med ham, ved ham, i ham i evighet, og evigheten omgir oss allerede i den grad vi lever med tro, ved håp, i kjærlighet. Guds rike er ikke langt borte, lik et feriemål som, i Coronatid, fordunster mot horisonten. Nei, Guds rike er midt iblant oss, like her i Molde, bærende evig liv. For å få adgang dit, kreves ingen ventetid, ingen kølapp, kun viljen til å motta Guds gave, til å følge hans kall, adlyde hans Ord.
Dette umiddelbare, spennende trekk ved Herrens verk, finner uttrykk i lignelsen om ternene. Alle ti venter på brudgommen; der står de likt. Men fem av dem tenker at han, når han kommer, har med seg alt de trenger, at alt de må gjøre, er å vente. De tar feil. Korreksen de får, er streng, en påminnelse om at evangeliet stiller krav og ikke kun er sødme: “Jeg vet ikke hvem dere er”, sier brudgommen til dem, altså, “Jeg kjenner dere ikke”. Motivet finner vi igjen i Johannesevangeliet, når Kristus sier, “Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg”. Vi skal merke oss at gjensidighet forutsettes. Hver og en av oss kan spørre seg selv: Men kjenner jeg ham virkelig? Merkes det på mitt liv at jeg venter på ham? Har jeg olje på min lampe? Anledningen til å skaffe påfyll, er dagen i dag. Den er gitt meg til å våke og virke, til å søke og leke, til å heve blikket fra jordens muld mot himmelen, hvorfra Herren skal stige ned med utstrakt hånd, hva nå hans time vil vise seg være for vårt vedkommende. Vi skal ikke sove den bort, denne dagen, men motta den som en gave i trøstefull forventning og virksom nestekjærlighet, for ingen olje gir en lysere, varigere, mer varmende flamme enn den vi derved samler.
Tenker vi oss raskt gjennom Bibelen, finner vi at Guds venner preges av ledig og energisk bevegelse. Da englene gjestet Abraham, sprang hans som en guttunge for å gjøre alt rede, enda han nesten var hundre år gammel; da Elija, som i yngre år satt og furtet under en gyvelbusk, var kommet til veis ende, fòr han til himmels i et uvær; da Maria etter engelens budskap var blitt Ordets tabernakel, skyndte hun seg med en gang over fjellene for å bistå Elisabeth. Vi gjenfinner et lignende mønster i utallige helgenhistorier. Måtte samme kraft, glede og vitalitet finne uttrykk i våre kristenliv, brødre og søstre, for at Guds ventende hjerte får glede seg og verden får tro. Amen.