Ord Om ordet

4. søndag i fasten

Jos 5:9a, 10-12: Dagen etter påske spiste de av landets grøde.
2 Kor 5:17-21: Den som lever i Kristus, er en ny skapning. 
Luk 15:1-3, 11-32: Din bror, som var død, er kommet tilbake til livet.

Vi feirer Lætare-søndag, over halvveis gjennom fasten. Dagens liturgi har noe festlig forventningsfullt ved seg. Kirken ligner fasten med en pilegrimsreise. I dag står vi liksom på en høyde med utsikt mot Jerusalem. Vi gleder oss ved avstanden vi har tilbakelagt; og over at målet er i sikte. I kirkebønnen ber vi om å gå ‘de kommende høytider i møte med iver, kjærlighet og våken tro’. Det skal være Schwung i ganglaget. 

Vår lesning fra Josva setter forventningen i sammenheng. I førti år har folket gått i ørkenen og levd på manna, en tilstrekkelig, men ensforming føde vi minnes ved vår egen førtidagers fasteforsakelse. På påskedag spiste de så endelig ‘av landets grøde’, et bevis på at de var kommet hjem, ikke lenger omdrivere i fremmed land. 

Vi også kalles hjem. Ordet ‘hjem’ har en sødme knapt noe annet ord besitter. Vårt hjem er ikke nødvendigvis stedet vi kommer fra. Det var tilfellet for Israel: De som kom hjem til det hellige land, hadde aldri vært der før; de var født ute. Mange av dere som er samlet her vil ha hatt lignende erfaringer. Hjemmet dere her har skapt forutsetter et oppbrudd, kanskje smertefullt, fra et første hjemsted som ikke lenger føles som hjemme.

Hvor er jeg egentlig hjemme? Hvor hører jeg til? Spørsmålene er vesentlige for oss mennesker. De lar seg ikke alltid lett besvare. 

Evangeliet beskriver et hjem fra tre ulike synsvinkler. Den yngste sønnen ser hjemmet som en ressurs han har krav på. Han ønsker seg sin farsarv. Det er slående at han sier til sin far, ‘Gi meg det som er mitt.’ I virkeligheten er det ikke hans; det er hans fars. Et skifte vil normalt forekomme når faren dør, men ennå lever han i beste velgående. Sønnen sier altså: La oss nå gjøre opp nå som om du alt var død, slik at jeg kan leve som jeg lyster. Hjemmet er noe han vil bort fra. 

La oss ikke se for strengt på ynglingen. Hvem av oss har ikke, som tenåringer, følt oss tiltrukket av den store verden? Det vi er vokst opp med synes oss begrenset og kleint; vi ønsker oss til mulighetenes land. Vi er ikke sikre, kanskje, på hvor det befinner seg på kartet, men er overbevist om at vi finner det annensteds. Vi trenger ikke å belemre den yngste sønn med et Oedipus-kompleks som om hans lyst var å myrde sin far. Han er en fugl som vil strekke singe vinger. Hjemmet opplever han som et bur.

Faren lar ham fly. Det er beundringsverdig, og lar oss ane hvordan han begriper hjemmet. For faren, er hjemmet et frihetens sted som muliggjør valg. Det at han selv etter mange år holder utkikk etter sin bortvandrede sønn, viser hvor mye avskjeden kostet ham. Men han utøver ingen tvang. For et offer det kan være for en mor eller far å erfare at ens barn helst vil bort og å godta valget uten bitterhet! 

Den eldste sønnen har, blant de tre, det mest komplekse forhold til hjemmet. Han er ingen eventyrer. Han forblir der hvor han alltid har vært. Det også er et valg. Men han tar ikke ansvar for det. Det er dét som gjør ham ulykkelig. I sitt indre huser han bitterhet. Han sier, ‘Her går jeg og sliter, men ingen takker meg for det; jeg vil ikke noe annet, men jeg vil ikke dette heller.’ Den eldre sønn inkarnerer en latent depresjon som er utbredt i våre dager. Den springer fra opplevelsen av å være fanget i en situasjon jeg allikevel ikke gjør noe for å endre. Jeg hengir meg isteden til en tvilsom tilfredsstillelse: Jeg tenker meg selv som omstendighetenes offer. 

Derfor blir odelsgutten intenst provosert av den fortapte sønns hjemkomst. Hans eget liv baseres på bildet av livet som noe lukket og bestemt, noe som må holdes ut, det være seg med sammenbitte tenner. Broren og faren lever på andre premisser. Begge viser stor indre frihet.

For den som stenger seg inne i en forestilling om egen forurettethet, er andres frihet ikke til å holde ut. 

Den yngre sønn revurderer sine valg. Han gjør noe modig og modent: Han feller dom over seg selv. Han sier, ‘Jeg har handlet urett; jeg vil be om forlatelse. Jeg trodde tilværelsen var noe som tilhørte meg; nå ser jeg at den er noe som blir meg gitt. Jeg vil motta den takknemlig.’ Faren er likeså åpen. Han gir avkall på enhver godtgjørelse. Han sier: ‘Min sønns frihet, som dro ham bort fra meg, har ført ham tilbake. Min sønn tilhører meg ikke. Men jeg gleder meg over at han har valgt meg.’

For eldstesønnen, som går ut fra at alt her i verden er kalkulerbart, er forestillingen ikke til å begripe. Det eneste han kan gjøre er å furte. Hans oppførsel er oss en advarsel. La oss ikke ende opp sånn, med å melde oss ut, sure for at ingen bekrefter vår selvhøytidelighet, morske fordi andre får det vi synes de ikke fortjener. Fikk vi det vi fortjente, ville de fleste av oss være i store vanskeligheter!

Hensikten med lignelsen er nettopp å forklare at i Herrens plan er ingenting fortjent; alt er nåde, Gudskjelov. Nåden er tilbudt oss alle; men for å motta den, må vi selv bli nådig. Det innebærer å gi slipp på illusjonen om livet som et svar på våre krav. Gjør vi det, vil vi sakte, men sikkert oppdage en dyp, stadig voksende glede inni oss. Den uttrykker vissheten om at Gud er vår Far som elsker oss i vår gebrekkelighet, med ubetinget kjærlighet. Kun da vil vi begripe hva påsken i sannhet står for. Da vil vi sette alt inn på å leve på en måte som faktisk gjenspeiler nådens frigjørende mysterium. 

Caravaggios tolkning av historien viser oss den eldste sønnens mistenksomhet — og fjær i hatten har han, selv om han har tilbragt dagen ‘ute på marken’.