Ord Om ordet
5. søndag i fasten
Jer 31.31-34: Jeg vil legge min lov i deres sinn.
Hebr 5.7-9: Sønnen lærte seg ydmykhet ved det han led.
Joh 12.20-33: Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø.
Da Fyodor Dostojevki utgav Brødrene Karamazov i 1879, satte han som epigraf et vers fra evangeliet vi har akkurat lest: ‘Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det et eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt.’ Det var her, hos Dostojevski, jeg først leste ordene bevisst. Jeg var nitten, ikke særlig bevandret i Skriften. Nok hadde jeg lest evangeliene, men de hadde ennå ikke rukket å prege min bevissthet.
Kraften i Dostojevskis sitat gjorde inntrykk — først det majestetiske ‘Sannelig, sannelig’, så det paradoksale bildet av død til liv, på samme tid skremmende og tiltrekkende for én som stod på livets terskel, hungrende etter å leve, men også etter å gi seg selv, sitt liv, for en hensikt som var verd det. Romanen oppslukte meg. Det var åpenbart at den var nettopp en gedigen kommentar over evangeliets utrop. Jeg skjønte hva det vil si at Guds Ord går ‘i rette med verden; åpenbarer synd og rettferd’ (jfr. Joh 16.8). Hvetekornsbildet lar oss tolke Dmitri, Ivan og Aljosja Karamazovs så ulike streben etter erkjennelse; det står som en dom over deres perfide far; og det åpenbarer storheten i bokens mest lysende gestalt, munken Zosima.
Jeg lærte meg verset utenatt husker jeg, og lurte: Hva mon dets betydning kan være i mitt liv?
Dengang tenkte jeg meg Jesu ord som noe absolutt uten sammenheng, lik et kaldenderbladssitat. Vil vi virkelig forstå det, er sammenhengen dog av stor betydning. Vi befinner oss, påpeker Johannes, en knapp uke før påske. Jesus har kort tid i forvei fullført det siste, mest radikale av sine ‘tegn’: Oppvekkelsen av Lasarus, vennen som hadde vært død i fire dager. Jesus er blitt salvet av Maria. Da Judas, som ‘var en tyv’, kalte Maria uvøren — salven var kostbar — svarte han: ‘La henne bare! Hun gjemte den til min gravferd’. Derpå gjorde han inntog i Jerusalem. Blikket hans var rettet mot korset, hvis mysterium han alt hadde utlagt for de tolv.
Det er noe ekstatisk i hans røst når han, som svar på forventningen til dem som vil ‘se’ ham, sier til Filip og Andreas: ‘Nå er timen kommet! Nå skal Menneskesønnen opphøyes i sin herlighet!’ Hans lidelse og død, så sjokkerende menneskelig sett, fremstår for ham som fullbyrdelsen av en sublim hensikt.
Nå Jesus sier om hvetekornet at det må ‘falle i jorden og dø’, er det altså med henvisning til konkrete forhold: Lasarus’ død i nær fortid og hans egen forestående død. Med dette in mente kan vi gå uttrykket i sømmene. Stemmer det egentlig at hvetekornet dør for å kunne bære frukt?
I streng forstand, nei. Et korn ville dø hvis det råtner. Et råtnet frø frembærer ikke frukt. Har frøet fruktbart potensiale, er det ikke dødt, men sovende. Vitenskapen bruker dette bildet. Det er slående. Det får oss til å tenke på dét Jesus sier til de tolv: ‘Lasarus, vår venn, har lagt seg til hvile’. De trodde han snakket om ‘søvnens hvile’; ‘men Jesus hadde talt om hans død’. Vi hører et ekko av Herrens ord i den Romerske Kanon, når vi tillitsfullt ber for dem som ‘sover fredens søvn’. Et sovende korn synes livløst, men bærer bokstavelig talt en kime av liv i seg. Livspotensialet kan vedvare over forbløffende lang tid.
For få år siden fikk biologer i Israel daddel-frø fra Masada til å spire. Frøene var datert til første århundre etter Kristus. I 2000 år hadde de ventet tålmodig, tilsynelatende håpløst, på å få sette fri det liv de bar i seg. Så inntrådte omstendighetene. Resultatet er synlig, påtagelig den dag i dag: store, flotte, svaiende, fruktbare daddelpalmer.
Hensikten med Jesu lignelse går ikke på å forherlige døden. Den går på å la oss se døden med nye øyne. En tilstand som for oss ligner utslettelse er faktisk en tilstand av forventning om forvandling.
Hva skjer med frøet som faller i jord? Det mister sitt skall, som så langt har beskyttet det. Det blir sårbart, derved får det oppsuge jordsmonnets næring. Etterhvert våkner dets sovende spire. Spiren strekker røtter ut mot livgivende kilder; selv streber den oppad mot lyset for å varmes, for å vokse og for selv å bære frukt. I Trøndelag kalles denne potensialiteten med et minneverdig uttrykk for koinnmakt.
Og her, forkynner Vårherre, finner vi et bilde på vårt liv, og på døden til liv. Naturlig nok frykter vi døden. Naturlig nok frykter vi overgitthet. Naturlig nok er vi redde for å stå hudløse. Men kun ved å overgi oss loven innprentet på vår natur vil vi realisere naturens løfte og våkne, etter søvnen, til overnaturlig liv. Jesus, vår tros ‘opphavsmann og fullender’ (Hebr 12.2), har vist oss veien vi må gå. Han byr oss kaste fryktsomheten av. Ja, han byr oss følge ham med glede.
I dagens kollektbønn ber vi:
Herre, vår Gud, din Sønn elsket verden og overgav seg til døden for dens skyld; la oss ved din hjelp alltid vandre med iver [alacriter] i samme kjærlighet.
Lever vi kjærlig, i kjærlighet som ivrig setter livet til, kan vi trøstig dø i kjærlighet. ‘Kjærligheten skal aldri forgå’ (1 Kor 13.8). Selv når den kaster oss ned i mørket, peker den mystisk mot opphøying og lys. Påskemysteriet gir oss en universalnøkkel til tilværelsen. La oss huske å bruke den der hvor livet ser ut til å være gått i vranglås, eller hvor døden helt illusorisk ser ut til å ha siste ordet. Amen.
Hveteåker i Ukraina.
Quæsumus, Domine Deus noster, ut in illa caritate, qua Filius tuus diligens mundum morti se tradidit, inveniamur ipsi, te opitulante, alacriter ambulantes. Per Dominum nostrum Iesum Christum, Filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.