Ord Om ordet

Herrens fremstilling i tempelet

Enhver som regelmessig ber rosenkransen vil nok ha merket en underlig vakker symmetry som lar seg spore tvers over de fire rekkene av Kristus-mysterier. Som illustrerende eksempel kan vi ta det første mysterium i hver rekke og simpelthen stille dem opp side om side: budskapet til Maria, begynnelsen på Herrens inkarnasjon; dåpen i Jordan, begynnelsen på hans offentlige virke; vaken i Gethsemani, begynnelsen på hans frelsende lidelse; og oppstandelsen fra de døde, begynnelsen på en ny menneskehet.

Ber vi rosenkransen daglig, opplever vi at disse ulike perspektivene smelter sammen i en semantisk syntese eller – for å si det med et annet slags bilde – i flerstemt symfoni, som i en praktfull Renessansemotett.

Slik trekkes vi stadig dypere inn i Kristi grenseløse nåde. Vi innser og erfarer hva det vil si at han er blant oss og lever i oss, hvis vi stiller oss åpne for å motta hans liv.

Begivenheten vi feirer i dag, fremstillingen i tempelet, forekommer som det fjerde av Gledens Mysterier. Det lar oss meditere over Marias og Josefs lydighet overfor Loven: De to er rede til å gi Gud tilbake Sønnen han har gitt dem. Som menneske, bringes Jesus i dag som offer. Som Gud, tar han i besittelse det tempel som rettmessig er hans, slik vi har lest i Profeten Malakias. Kristi dobbelte natur fremstår klart for våre øyne. Han er fullt ut menneske, fullt ut Gud.

Kaster vi et blikk på det fjerde av Lysets Mysterier, ser vi at perspektivet utvides. På Tabor åpenbarte Kristus seg i lys. Han åpnet disiplenes øyne for noe de vel har ant, men ikke anerkjent bevisst: At deres Mester og Venn også er, i streng forstand, deres Herre. Han er det Brennende Nærvær vår natur kun kan utholde så lenge den er opprettholdt av nåde. Spontant faller mennesket ned foran Gudsnærværet i tilbedelse og frykt inntil Gud i sin menneskekjærlighet – i sin filantropi, som Fedrene sa det – oppreiser mennesket.  

Det fjerde Smertens Mysterium lar oss følge Kristus når han bestiger et annet fjell, Golgata, bærende på Korset. Aldri fremstår han, sant Gud og sant Menneske, mer paradoksalt. Med Paulus skuer vi ham ‘i slavens kår, underkastet og lydig inntil døden, ja døden på et kors’ (Fil 2.7-8). Ferden opp til Korset er også en slags fremstilling i tempelet. I Romerbrevet kalles Korset for ἱλαστήριον, det vil si et forsoningsalter (Rm 3.25). Så minnes vi om at Jesus i dag fremstilles, ikke kun for å bli løskjøpt som menneske, ikke kun for å ta tempelet sitt i eie som Gud, men også for å bli ofret deri som Guds Lam.

Hva så med Herlighetens Mysterier? I denne rekken viser fjerde mysterium oss Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Jordens tempel var et bilde på himmelens paradis. Paradiset er, i kjølvannet av Kristi frelsesverk, ikke lenger stengt for mennesket. Kristus, ‘som sammenfatter alle ting i seg’ (Ef 1.10) trådte ikke ensom inn i helligdommen. Dagens kirkebønn uttrykker seg dristig. Herren Jesus, leser vi der, ble frembåret i tempelet ‘cum nostræ carnis substantia’, altså ‘med substansen av vårt kjød’. Vår natur frembæres for vår himmelske Far. Det er Kristi ønske at, der hvor han er, skal også vi være. Han vil ikke at én av dem Faderen har gitt ham skal fortapes. Maria trådte først inn i dette paradisiske fellesskap. Og er det ikke slik for oss alle, at tanken på hjemmet, på å komme hjem, er sødmefullt forbundet med bildet av vår mor som venter på oss?

Vi gjør mer i dag enn bare å ledsage Kristus gjennom fullbyrdelsen av et mosaisk bud. Vi får en forsmak på det som skal bli vår erfaring i evighet, hvis vi følger Guds kall. Den hellige Sofronius av Jerusalem uttrykte dette storartet i en preken for dagens høytid: ‘La oss selv bli lysende idet vi går det Lys i møte som lyser med udødelig herlighet.’ Ja, her finner vi vårt kristne kall uttrykt i et nøtteskall. Da kan vi bare si, ‘Amen! Amen!’, og beslutte oss til å leve og dø deretter.

 

Andrea Mantegna, Fremstillingen i tempelet (1453). WikiArt.