Ord Om ordet

Julens Midnattsmesse

Jes 9:2-7: Hans navn skal være Underfull Rådgiver.
Tit 2:11-14: Mens vi ser frem til vårt salige håp. 
Luk 2:1-14: Hele verden skulle innskrives i manntall.

Samme hvor de kommer fra, samme når de har levd, bindes folk sammen av redselen for natten og mørket. Den skaper en solidaritet vi ugjerne gir utrykk for; vi er jo betinget til å tanke oss frykt som barnslig. Allikevel unnslipper vi den ikke. En urangst lurer under en tynn overflate av rasjonell verdensvanthet. Den ligger i beredskap, klar til å le hånlig av oss når omstendighetene tillater; når vi, av én eller annen grunn, befinner oss oppslukt av mørket og føler at gåsehuden kommer.

I vår del av verden, gjør vi alt vi kan for å skaffe mørket av veie. Vi investerer gigantiske energi-mengder på å opplyse overalt. Ja, så viktig er det for oss å holde lys brennende til enhver pris at vi knapt opplever nattens virkelige mørke, det nær fullstendige mørket våre forfedre var kjent med. Når det er sagt, lever minnet om det i vår underbevissthet. Minnet ligger oss under huden, og kan få vår velkjente verden til å virke rar og truende. Det er fryktelig å være alene i mørket. Vi kjenner behov for selskap, for en røst som hoier: ‘Her er jeg!’ Vår avhengighet av kunstig belysning kan ikke komme angsten til livs. Vi kjenner den igjen når vi våkner om natten etter en ubehagelig drøm i et mørkt rom, uten å vite hvor vi er. Vi kjenner den igjen når strømmen går, og en akutt følelse av maktløshet gjør oss engstelige og ampre. 

Slik erfaring er ubehagelig, men nyttig. Ja, for hvordan skal vi ellers begripe betydningen av mysteriet vi er samlet her, i denne hellige natt, for å feire? ‘Folket som vandrer i mørke, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem.’ Tilbringer vi våre liv under summende, nådeløse lysrør, med gardinene trukket for og TV’en slått på, synes solen fullstendig irrelevant. Hva så om den ikke går opp? Bare folk som over tid har kjent nattens knugende mørke kjenner daggryets lettelse og glede. De alene vet hva det vil si å lengte etter morgenstjernen, soloppgangens forløper. 

Fra begynnelsen av vår tidsregning har kristne påkalt Kristus som Morgenstjernen. I vår latinske ritus gjør vi det uttrykkelig 22. desember, når vi til vesper synger en variant av Jesaja-teksten vi har lest. Vi ber Kristus, Lys av Lys, om å opplyse vårt mørke, om å gjennomtrenge dødens skygge. Antikkens kristne var seg bevisst å leve i en gammel, sliten verden. Romerrikets sosiale struktur var i sammenbrudd. Digre folkevandringer fra øst mot vest, fra sør mot nord, nedbrøt lokale kulturer og forestillinger om etnisk enhet og renhet. Kriger forekom hyppig; fattigdom var utbredt.

Inn i denne fordervede, slitne, forskingrede verden strømmet Kristi lys sakte men sikkert, lik en langsom nordisk vintersoloppgang. I det folk dengang lærte seg å betrakte livet i dette nye lys, Kristi lys, oppdaget de at en fremmed ikke nødvendigvis er en fiende; at skadeskutt tillit kan repareres; at sår kan leges, synder tilgis. Fremfor alt oppdaget de at døden har mistet sin brodd. Barnet hvis fødsel vi feirer i natt kom av den grunn: for å gå i tvekamp med døden og slik forsikre at den, døden, ville dø for all tid. Lyset Jesaja skimtet i sin nattlige visjon har spredd seg overalt, like inn i gravens mulm.  

Budskapet bibeholder, den dag i dag, full kraft. Selv etter to tusen år er Kristi lys like strålende, like gjennomtrengende som da det først viste seg. Ennå bærer det helbredelse i sine vinger. Profeten forutså lyset i troens mørke. Gjeterne søkte det om natten. Så skal da vi også ta mot til oss og trekke nær. Ikke trenger vi å skamme oss over barnslig frykt. Gud kommer til oss som et barn for å trøste og befri oss, for at vi får bli bærere av frihet og trøst. Julen er ikke noe sentimentalt eventyr. Nei, julen forkynner det historiske grunnlag for kristent håp. Den utroper av Gud er blitt menneske; at han er kommet for å være blant oss, for å vise oss en ny, guddommelig måte å være mennesker på.

Samme hva slags mørke vi bærer på — fiendskap og strid, skyld og skam, bitterhet og åpne sår: Kristi lys opplyser oss hvis vi gir det tilgang. Kristus kom, sier Paulus, for at vi ‘kunne bli rene og være hans eget folk, ivrige etter å gjøre det gode’. Lyset gjør mer enn å helbrede; det setter oss i stand til handling. Det gir svake styrke, engstelige mot, syke legedom. Det lar vanlige folk, meg og dere, bære håpets lys inn i håpløse rom, for å opplyse mørket kun Guds lys kan nå; mørket som ikke lar seg fordrive av former for belysning vi selv genererer. Julen gir oss en oppgave. Lyset er oss gitt, ikke bare for at vi skal beundre det en stund her i kirken, for så å la det stå. Det gis oss for at vi tar det med oss hjem, for å bevare det levende, for å bruke det og dele det. Måtte Kristi lys fortsette, i året som kommer, å skinne i våre liv slik det skinte den natt han ble født, slik det skinner nå i natt. Måtte det, ved oss, få spre sin milde lue til enhver uopplyst krok. Amen. 

Vintersoloppgang i Trøndelag. Foto: Frostingen/Eirik Einarson.