Ord Om ordet
Konfirmasjon
Sakarias 2:5-9a, 14-15a: Jerusalem skal ligge uten murer.
Lukas 9:44b-45: Snart skal Menneskesønnen overgis i menneskers hender.
Kjære konfirmanter, lesningen vi har hørt fra Profeten Sakarias utspiller seg innenfor en ramme vi kan definere presist. Den er verd å se på litt nøye. Året er 520 før Kristus; Israels folk er vendt hjem til det hellige land etter flere tiår i babylonsk eksil, innenfor grensene av dagens Irak. Alt de husket som storslagent og flott der hjemme, er ødelagt. Tempelet, symbolet på nasjonens sjel, er revet. Hovedstaden, Jerusalem, ligger ubeskyttet og skjør. Folket mangler enhet. Alt må bygges opp igjen.
Førstemann vi møter i lesningen mener å vite hva som skal til. Han kommer med målesnor i hånd og vil bygge en mur rundt byen. Selvforsvar er tingen! Det må være klart hvem som hører til, hvem som ikke hører til. Risiko må forebygges. Sånn vil man bygge opp en trygg identitet. Mener han. Han får ikke siste ordet; men fortsettelsen kan vi se på om litt. La oss først ta for oss dette med murbygging.
Bare for tre-fire dager siden bragte media reportasjer om flyktninger fra Haiti som søkte innpass i Texas gjennom Mexico. Grensevakter til hest drev dem tilbake med piskeslag. Et møte mellom borgere fra verdens rikeste land og fra det fattigste: mellom dem står en mur som rager til himmels. Lignende scenarier finnes mange steder. Europa var inntil nylig delt av et Jernteppe. Det er langtfra sikkert at det er borte for alltid. Muren mellom Israel og Gaza står for kronisk kommunikasjonssvikt. Lampedusa, i Middelhavet, står for en annen slags mur. I juli husket vi tiårsdagen for Utøyamassakren: også dét et forsøk på å reise en mur, rett her hjemme i Norge.
Ser vi på våre egne liv, bygger vi murer også der. De fleste av oss går med en spenning inni oss. På den ene side lengter vi etter å bli kjent, anerkjent, elsket; på den andre side, er vi livredde for å la andre se oss slik vi virkelig er. Uroen bunner i dyp tvil: Er det mulig at noen kan kjenne meg fullt ut og allikevel elske meg? Er det ikke for skummelt å gi andre tilgang til mitt virkelige jeg? Så bygger vi murer rundt vår identitet. Kanskje trekker vi oss inn i oss selv; kanskje viser vi utad et selvbilde som er usårbart, sterkt, aldri vaklende. En omhyggelig oppbygd Instagramprofil kan være en sånn mur. Innenfor, på den andre siden, føler vi oss trygge, kanskje; men på samme tid håpløst alene. Ensomhet er blitt en folkesykdom blant oss.
La oss vende tilbake til Sakarias et øyeblikk. Hva skjer? Murbyggeren blir avbrutt av en engel som ber ham avlyse prosjektet. Engelen sier: “Jerusalem skal ligge uten murer”, et sted hvor folk samles. Herren selv skal være “en ildmur rundt byen”. Der vil han vise sin herlighet. Med andre ord: vi er kalt, ikke bare til trygghet, men til fellesskap. Vi må ta sjansen på å møtes. Jo lenger vi kommer i det Gamle Testamente, jo nærmere Jesus Kristus, jo sterkere blir overbevisningen: Jerusalem skal være en møteplass for “alle folk” (Jes 56:7). Ingen er prinsipielt utelukket. Vår tro bekjenner en Gud som er fellesskap. I hans bilde, til hans lignelse er vi skapt. Fellesskap er vesentlig for oss.
Jeg sitter ikke her og er håpløst naiv. Det må også grenser til for å definere et samfunn, et liv; men grensene må ha oppmerkede overganger; og i fredstid skal de være åpne. I Bibelens siste bok fremstår det himmelske Jerusalem med tolv åpne porter. Dette er den evige virkeligheten vi går mot; det er også idealet vi kalles til å virkeliggjøre her og nå, gjennom Kirken. Og Gud vet det er et bidrag vår splittede verden trenger sårt. Enhver har sitt bidrag å yte. Enhver kan bli en åpen dør for andre, en innbydelse til fellesskap. Det forutsetter et valg vi selv må ta i frihet.
Dere konfirmanter erklærer i dag at dere har tatt valget. Foran oss alle, sier dere, hver og én for egen del: jeg vil leve åpent, ikke lukket. Enhver av dere står som et Jerusalem, en hellig by uten murer. Herren omgir dere som en ild. I dere vil han vise sin herlighet. Ilden er i Bibelen et tegn på Den hellige Ånd. Sakramentet dere mottar i dag bekrefter Åndens gave dere mottok i dåpen. Dengang ble dere båret av en annen. I dag går dere på egne ben. Å la seg konfirmere, er å erklære seg moden til å si ja på egne vegne til evangeliets fordring. Dere står her i dag, ikke lenger som barn, men som unge menn og kvinner. Det åpner store muligheter. Det bringer også stort ansvar. Vis dere ansvaret verdig, og finn glede i å bære det!
Gud har en plan, en vakker plan, med hver av dere. Den går ikke på tvers av deres frihet; å søke Guds vilje er å oppdage hva det er å være fri, å leve ubegrenset, ikke mur-omgitt. Ha tillit til Gud; Gud har tillit til dere. Han er en dristig Gud som gir seg over i våre hender — bokstavelig talt når vi mottar kommunion, billedlig på alle de andre måtene han er oss nær på. Om litt vil jeg påkalle over dere “visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd, gudsfrykts Ånd”. Dette er ikke tomme fraser; de peker mot det virkeligste som finnes. Vær da åpne kvinner og menn; forbli tilgjengelige for Guds gave. Tre ut av ensomheten, inn i fellesskapet. Der venter Herren på dere. Der vil han gi dere sin glede, og ved dere formidle den til andre. Amen.
