Ord Om ordet
1. Påskedag
Det fortelles om Serafim av Sarov at han på sin alders dag hilste alle han møtte med ordene: ‘Min fryd! Kristus er oppstanden!’
Sånn forholder en kristen seg til verden. Det er ikke en spontan holdning. Ikke alle folk fyller oss med fryd sånn uten videre; noen går vi langt for å unngå. Serafims fryd var usentimental. Han så andre, ikke med følelsers, men med troens øyne. Ved bønn og askese hadde han oppnådd et nådens röntgenblikk. Han så folk for hva de kan bli i Guds forsyn; han skimtet urbildet de bærer, en skjønnhet som er av Gud, som venter på å få utfolde seg, om så det er under flere lag av støv og skitt. Hans glede var opplyst av Kristi oppstandelse.
Påskens lys gjennomtrenger ethvert mørke. Syndens makt, som saboterer trivsel og får det til å synes som om døden var endelig, er brutt ned definitivt. Djevelen, Fedrene kalte ham Han-som-hater-det-gode, er en slagen fiende. Vi lever med en formidabel mulighet til liv, vekst, blomstring.
Grunntonen i vårt liv er håp. Da er ingen mann eller kvinne et håpløst tilfelle. Ikke engang jeg selv.
‘Er dere oppstandne med Kristus’, sier Paulus, ‘så streb etter de ting som er der oppe’, hvor Kristus er. Det vil ikke si at vi skal leve abstrakt, gå med hodet i sky og ikke ta håndfast liv på alvor. Nei, det vil si at vi skal se alt her og nå i lys av påskemorgen. Vi lever i en såret verden. Mye gjør oss redde. Synden ‘fanger oss inn’, gleden unnviker oss, vi mister motet (Heb 12.1-3).
Inn i dette konkrete mørke skal vi la Kristus stå frem i lyset. Han er vårt liv. Vi må bare la ham leve.
Før i tiden var det skikk i min orden at munker sendt ut for å grunnlegge et kloster bar et trekors med seg som orienteringspunktfor grunnleggelsen. Det bar innskriften, Vive Jésus, ‘Jesus leve!’ Her har vi den kristne tilstand i et nøtteskall. Alle bærer vi vårt kors, men korset, hvor tungt det enn er, er herlighetsopplyst når vi bærer det i Kristus. Vi må lære oss å se det utifra oppstandelsens optikk.
For to uker siden, på 5. søndag i fasten, leste vi om hvetekornet som faller i jorden. Det forklarer tilværelsen nå. Vi er inne i en vekst hvis endelige frukt vil høstes på hin side av døden. Enn så lenge er all gjødsel til nytte.
Det synes meg at vi, som kristne, identifiserer oss lettere med Jesu lidelse enn med hans kraft til oppstandelse. Det bør vi gjøre noe med. Det er livet som er endelig. Vi lever ikke i en liksom-verden. Men vi lever i en verden som er frelst. Ingen død er endelig.
‘Min fryd! Kristus er oppstanden!’ Han leve i vårt liv, i enheten blant oss, så verden får tro og gjenfinne sin tapte glede.
Ugolino di Nerio, Oppstandelsen (ca. 1325-28), i Londons National Gallery.