Ord Om ordet
Herrens Åpenbaring
Jes 60:1-6: Reis deg i stråleglans!
Ef 3:2-3,5-6: Gud gav meg innsikt i Mysteriet.
Mt 2:1-12: Vi har sett hans stjerne i Østen.
Siden liturgireformen på 60-tallet har Epifani vært de vise menns fest. Evangeliet forteller hvordan de så stjernen, hastet av sted, møtte utfordringer i Judea. Om de kommer fra Østen, er de blitt husvarme hos oss. Hva ville julekrybben være uten dem? Stjernetyderne har alltid vært del av Epifani; men inntil nylig hadde dagens feiring et videre fokus.
Epiphania er gresk og betyr ‘åpenbaring’. Liturgien, som gjerne binder symboler sammen, så Kristi møte med vismennene som det første i en serie åpenbaringer. Forbundet med dét, var minnet om Jesu dåp. Et tredje motiv kom til, bryllupet i Kana. På 13. dag jul minnet Kirken et trefoldig uttrykk for guddomsglans i verden: Åpenbaringen av Ordet for hedningene; begynnelsen på Jesu offentlige virke; hans første mirakel. Epifani lot oss skue helheten i første del av Guds Sønns jordeliv. Syntesen er nå blir utsortert. Herrens dåp er blitt en egen høytid. Intet spor av Kana forblir i dagens messetekster.
Utviklingen gjør at vi mer lineært får se hvordan Jesus kommer til syne. Pedagogisk er dette fornuftig nok. Dog må vi bevare et teologisk perspektiv på Epifaniet. Hvor ømt vi enn holder av de tre vise menn, må vi skue videre. I dag minnes vi at Gud viser seg for en verden utslitt av å vente.
Stjerntyderne er mer enn fantastiske statister som, lik en dramatisk farveklatt, stikker innom et drama de så umiddelbart forlater. De står for vår lengtende menneskehet, for deg og meg. Deres søken er vår søken.
Jesaja roper: ‘Reis deg i stråleglans! Nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg.’ Lyseksplosjonen er slående. Men hvem er det som bes om å reise seg? Orakelet retter seg til Jerusalem. Sion får høre: ‘Stå opp, bli lys!’ Tenk ikke på den stolte Guds stad som hever seg fagert, en glede for all jorden. Byen det handler om var nedbrent. Det var nesten ingenting igjen. De første to tredjedeler av Jesaja vitner om Sions ødeleggelse.
Beretningen er krevende å lese. Hvorfor? Fordi Sions utslettelse ikke var en følge av en fremmedmakts selvgenererte overmot. Herren beordret byens fall. ‘Du’, sier profeten, ‘har gjort byen til en stenhaug, den faste by til en grusdynge’ (25.2). Herren hadde besluttet å ta bort fra Jerusalem ‘støtte og stav, hver støtte av brød og hver støtte av vann’ (3.1). Hvert kneisende bygg skulle rives til jorden. Igjen må vi spørre: Hvorfor? Fordi stoltheten byen inngav, hadde fått Judas folk til å stenge Gud ute av deres hjerter. De stolte ikke på ham, deres Klippe, men på byens velbygde murer. Bønn og gudstjeneste var blitt rene formaliteter. Da fiendtlige tropper nærmet seg, hengav de seg ikke til anger og bot. Nei, de søkte allierte. Herren sa: ‘I stillhet og i tillit skal deres styrke være’ (30.15). Folket svarte, ‘Neida, våre flinke ryttere vil raskt bringe et SOS til Egypt!’ (Jfr. 30.16). Herrens Dag, dagen Jesaja forkynner som et epifani, er en dommens dag. Alt som er stolt, høyt og opphøyet skal ydmykes.
Herren alene skal vise seg høy på den dag (2.11-12). Herren alene.
Profetien ble fullbragt. Jesajas Sion ble faktisk til en grushaug. Når Jerusalem får høre, ‘Reis deg i stråleglans!’, har ordet ‘Reis deg!’ samme kraft som Kristi bud til Jairus’ datter. Lyset som åpenbarer Herren, er et oppstandelsens lys. Lyset har paradoksal kraft. Det lar de blinde se, de lamme løpe, de døde oppstå fra gravens bekmørke taushet. Lyser utstråler ikke fra jordisk trygghet. Den som er trygg i sitt eget, overser det gjerne; det er de fattige som skjelner det.
Da vismennene hadde skimtet stjernen, red de først til Jerusalem, selvsagt. Men Kongen var ikke der. Isteden møtte de Herodes. Han hadde gjenoppbygd Sion flott. Husk Apostlenes utrop: ‘Se, hvilke stener, hvilke bygninger!’ (Mk 13.1). Få år etter at de ordene ble ytret, var der ingenting igjen: Det Nye Testamente er hjemsøkt av minnet om romerhærens ødeleggelse av Jerusalem i år 70 e.Kr.
Det Nye Jerusalem derimot, som Kristi ly utgår ifra, oppstod utav intet. Det fant først ly i en stall; men strålelansen lot seg ikke begrense. Vismennene så det i Øst. Det Nye Jerusalem er ikke først og fremst et sted; det er et nærvær. Strukturer og institusjoner faller. Det som blir igjen, er Ordet forkynt i natten av en stjerne. Epifani lar oss se hvor Herren finnes — og hvor han ikke finnes. Men så lett vi har for å søke ham på feil sted! Gjør vi det, kommer Gud oss til hjelp. Måten han hjelper oss på, oppleves ikke alltid som hjelpsom. Han lar våre festninger falle. Når vi står igjen i ruinene, utsatt og engstelige, roper vi kanskje: ‘Herre, hvordan kunne dette skje?’ Kanskje lot Herren det skje, for å beskytte oss fra falsk forhåpning, for å kalle oss tilbake til seg, vår sanne Styrke. ‘Løft dine øyne og se deg om!’, hører vi i dag.
Hvis din verden ser ut til å falle sammen, husk å se opp, ikke ned. Se mot stjernen. Følg den, lik vismennene. Kanskje er dette et kall til å oppstå fra de døde, til å skue lys i mørke, for så å bli en bærer av lys for andre.
Fotografi: Margot Krebs Neale.