Ord Om ordet
Messe for fred
Jakobs Brev 5:1-5: Dere har levd på jorden i sus og dus.
Markus 9:41-50: Om noen gir dere et beger vann, fordi dere hører Kristus til, sannelig, det sier jeg dere, han skal ikke gå glipp av sin lønn.
Da jeg i formiddag satt på Dovrebanen og fordypet meg, forferdet, i dagens nyheter, gjorde toget et opphold nord for Hamar, langs Mjøsa, der hvor innsjøen smalner. Det lå godt med is på vannet. Jeg så revespor. Jeg så også mørke flekker hvor smeltingen var godt i gang — og lengst ute, en kontinuerlig vannflate. Et barn kunne vel ennå bæres av isen et stykke. En voksen ville ved hvert skritt risikere å trå gjennom.
Jeg syntes jeg så et symbol på Europa.
I 2016, da jeg var abbed, inviterte jeg en professor i politisk vitenskap til å gi vårt kloster noen foredrag om Europa. Det var forut for Brexit. I England var stemningen spent. Vår gjest utla problematikken fra ulike synsvinkler, med en sann akademikers upartiskhet. Ikke la han opp til å idealisere status quo. Men han insisterte igjen og igjen på et metapoeng som gjorde inntrykk på meg: ‘Vi innser ikke hvor forunderlig det er at Europa har bestått i sytti år uten krig mellom nasjoner.’ I kortene lå en advarsel: Vi skal ikke ta det for gitt at det forblir sånn.
Vår verdensdel lever på en skjør balanse som lett kan komme i ulage, med voldsomme følger. Professorens advarsel sannes i dag.
Europeisk presse omtaler enstemmig Russlands invasjon av Ukraina som den mest graverende krenkelse av suverenitet siden Annen Verdenskrig. Hva gjør vi? Hva kan vi gjøre?
Jeg tenker spontant på et vers av Øverland. Det er forankret i vår folkesjel, ihvertfall var det dét inntil ganske nylig. Skrevet i 1936, gir det uttrykk for bange, klarsynte anelser om det som dengang var i gjære:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!
Vi har i kveld lest fra Jakobs Brev. Det er noe øverlandsk over Apostelens formaning når han spør sarkastisk: ‘Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis godt! men ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det?’ (2:16).
Ja, hva nytter det? Jakob minner oss om at vi, ved å leve uforstyrret i en gad av sus og dus, lett overser den rettferdiges undergang. Ikke at vi selv, nødvendigvis, er ute på gaten med knyttede never og hatske utrop. Kanskje har vi kun trukket gardinene ekstra godt for og skrudd opp lyden på TV’n.
‘Bevar saltet i dere’, sier Vårherre, ‘og hold fred med hverandre’. Freden er ingen selvfølge. For å holde fred må man konfrontere ufred.
Det er ikke opp til meg å komme med noen politisk analyse. Det har jeg hverken forstand eller myndighet til. Det som er opp til meg, er å minne dere om at rettferd er et kristent imperativ. Der finnes grenser, metaforiske og geografiske, som ikke får overskrides. En dag skal vi avlegge regnskap for vår innsats i så henseende.
Konflikten som i dag tar form av regelrett krig, er oss ikke fjern. Russland er vår nabo. Jeg tenker også på våre polske brødre og søstre, som lenge har levd med sabelrasling over sin østre grense; hvor reell den er, sannet jeg selv i september, da jeg besøkte Jabłeczna. Men først og fremst er det Ukrainas skjebne som stikker oss i hjertet. Våre to land har en lang, ærverdig forbindelse. Det var fra Kong Jaroslavs Kyiv at Hellig Olav kom for å kjempe på Stiklestad. Harald Hårdrådes dronning, Ellisiv, var datter av Jaroslav og hans svenske Fru Ingegjerd. For oss som nordmenn, er ikke Kyivriket fremmed.
I situasjoner som denne, kreves mer enn strategi. Vi trenger nådens visdom for å muliggjøre en politisk visjon som utgjøres av mer enn pragmatisme. I denne messen nedkaller vi Jesu Kristi forløsende kraft over det ukrainske folk, og over vårt elskede Europa. La oss bære intensjonen videre i egne liv, ved bønn og faste. Det dreier seg om å stille seg på Livets side, ikke på Gehennas.
Vi skal ta oppgaven på alvor. Den er alvorlig. Vi er omgitt av usigelig skjørhet, ja. Vi balanserer på smeltende isflak. Men det finnes en klippegrunn som bærer, selv undersjøisk, hvis vi velger å søke vårt vekstgrunnlag der.
På valget hver og én av oss tar, avhenger vår felles fremtid. La oss velge klokt — og modig — i Jesu navn. Amen.