Ord Om ordet
Oljevigselsmesse
Jes 61:1-9: Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg.
Åp 1:5-8: Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren.
Luk 4:16-21: I dag er ordet gått i oppfyllelse.
Lesningen vi har hørt fra Jesaja var åpenbart av stor betydning for Vårherre. Det fremgår av Lukas’ evangelium. Husk, hendelsen vi leser om i dag fant sted helt først i Jesu offentlige virke; ja, ordene han leser høyt fra Jesaja er de første ord han ytrer offentlig. Nettopp er han vendt tilbake fra førti dager i ødemarken. Denne perioden gir oss rammen for vår fastetid, nå nesten over. Vi tenker oss tiden som en fristelsens, hungerens og tørstens tid. Det er ikke feil. Men det er ikke alt. Jesus møtte sin prøvelse ‘full av den Hellige Ånd, og han ble av Ånden ført om i ørkenen’ (Lk 4.1). Da han vendte tilbake til Galilea, var det ‘i Åndens kraft’ (Lk 4.14).
Når han i synagogen får skriftrullen overrakt, finner teksten han søker, så leser: ‘Herrens Ånd er over meg’, utlegger han en erfaring som har vært, og er, intenst hans egen. Åndens salving har ført ham ut på store dyp. Livet i Ånden, vet han, er ikke uforenelig med dét å ledes inn i fristelse. Hva er fristelse, slik Skriften forstår ordet? Å fristes er å konfrontere egen mulighet til svik. Når Jesus fristes, er det ikke med voldsomme geberder. Fristeren viser ham simpelthen sjansen han har til å velge sin egen, menneskelige vilje, betinget av omstendigheter og tidens tegn, heller enn Faderens evige vilje, uforanderlig fra opphavet av.
Folk er sultne. Skulle han da ikke gi dem brød? De ser ikke utover jordens prakt. Skulle han da ikke gjøre den verdslige ordning til sin? De har i stor grad mistet tro på at Gud er iblant dem. Skulle han da ikke utføre noe uventet for å gjøre seg bemerket?
Fristelsene er tidløse. De omgir oss selv, akkurat nå, på alle kanter. Så skal vi merke oss hva Jesus, salvet med Ånden, faktisk gjør. Han lar seg ikke rokke av tanken på umiddelbar vinning, men viser til den indre logikk i Guds ord. Å fristes, viser han oss, er helt banalt, en nødvendig del av tro i en verden som har vendt Gud ryggen. Det vi skal vokte oss for, er selv å friste Gud (Lk 4.12).
Gledesbudet til fattige, friheten for fangne, legedom for dem som har sønderknuste hjerter, står ikke i motsetning til Guds ord fra gammelt av. Det er troskap mot ordet som muliggjør trøst og frigjør glede. ‘Et rike som kommer i strid med seg selv, legges øde’, forkynner Jesus senere (Lk 11.17). Guds rike, åpenbart i evangeliet (Lk 4.43), er ikke et rike i innbyrdes strid. Nei, det er enhetlig, ‘velbygget og tett sammneføyd’ lik Salomos Jerusalem (Sal 122.3). Det ligger på et fjell, godt synlig (jfr. Mt 5.14), som et mål vi vandrer mot, vi som forstår vårt liv her i verden som en pilegrimsferd, og som får slå følge på hjemvei.
Bildet av Jesus, det inkarnerte Guds Ord, gjennomtrengt av Ånden, som møysommelig, i Nasaret, blant folk han er vokst opp blant, søker hjemmel for sitt budskap i Skriften, er vidunderlig og oppløftende. Hans misjon, forkynner han, går ut på å oppfylle Skriften. Han er Skriftens garant. Budskapet han her forkynner i det han legger ut på sitt offentlige virke, bekrefter han senere, når alt er fullbragt, etter oppstandelsen. For å gjøre disiplene rede til å motta ‘kraft fra det høye’, Den hellige Ånd (Lk 24.49), ‘åpnet han deres forstand så de kunne forstå Skriftene’ (Lk 24.45). Det er ikke, kan ikke være, motsetning mellom Jesu Ånds inspirasjon i fremtid og Åndens fordums løfter, for Kristus, det sanndru vitne, er Alfa og Omega (Åp 1.8), den samme i dag, i går og til evig tid, slik vi jublende utroper til Påske.
Det er viktig at vi minner oss om dette nå. Vi lever i en tid som har mistet troen på at sannhet kan vedvare. Vår tid tar avstand fra selve begrepet ‘sannhet’, synes knapt at noe kan være endelig sant, langt mindre at noen kan være Sannhet (jfr. Joh 14.6). Vår tid er dialektikkens og kompromissenes tid. Vi tenker oss livet som et spenningsfelt utgjort av motsetninger, samfunnet som et stadig bredere felt av mangfold. Kristi evangelium, derimot, viser veien til forsoning og forenkling. Kristi Kirke er et rom hvor ‘alle ætter og stammer og folk og tunger’ (Åp 7.9) finner plass, men ikke kun for å holde hverandre ut mens enhver gruppe hever sitt eget banner høyt. I Kirken kalles vi til å bli ett (Joh 17.1).
Kirken er ingen åndelig fagforening; den er et forvandlende element, en ny dimensjon.
I denne messen signes oljene som ved Kirken får gi uttrykk for Åndens salving. Før Fadervår vigsles oljen som bringer de syke ‘vern for legeme, sjel og ånd’. Etter slutningsbønnen vigsles oljen som gir våre dåpskandidater ‘visdom og styrke’, driver kaos og mørke bort, og lar dem ‘fatte dybdene i [Guds] Salvedes evangelium’. Til slutt konsekreres den hellige krisma. Med den blir konfirmantene beseglet. Med den ble vi, kjære brødre i presteskapet, helliget til tjeneste for at våre liv, utøst i Jesu navn, virksomt får vitne om og tjene Guds enhetlige rike. Takknemlig vil jeg nå, sammen med dere, fornye mine presteløfter. Måtte Herren, som har kalt oss, gi oss sin glede og holde oss trofaste like inntil døden. Amen.
Foto: Bispedømmet Hamilton.