Ord Om ordet

Palmesøndag

Matt 21:1-11: Der finner dere straks et esel.
Jes 51:4-7: Herren min Gud har åpnet mitt øre.
Fil 2:6-11: La Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd.

Palmesøndag er preget av sterke inntrykk. Vi leser om folk i febrilsk forventning presser seg gjennom Jerusalems trange smug. Larmen og ståket kan vi tenke oss; luktene likeså. Spenning må ha ligget som en eim i luften. Inntoget hadde en politisk dimensjon, eller lot seg i det minste utnyttes politisk. Alt kunne skje. Også i nåtid er dagen omtumlende. Vi utfører ritualer som kun forekommer én gang i året. Vi snubler over hverandre, usikre på hvor vi skal snu oss, hva vi skal gjøre, hva som forventes. Vi går ut i senvinteren syngende, vaiende med grener, en form for trosutøvelse som gjør oss nordmenn forlegne: Vi beholder helst religion som privatsak her oppe. Det er mye som distraherer. Men det skal vi heve oss over.

Midt i kaoset skrider en rolig skikkelse frem, ridende på et esel. Mot ham skal vi løfte blikket. Han er, synger vi, Davids ætling, tiljublet av engler, oppfyllelsen av Israels håp. Han er vår Konge og Frelser. Men hvordan ser vi ham egentlig?

For å la oss betrakte Jesu åsyn, gir Kirken oss en lesning fra Jesajas profeti. Det er en vidunderlig tekst. Den beskriver hvorledes Herren vekker sin utvalgte til gjerning. Han gir ham en disippels tunge, så han med sitt ord ‘kan styrke den trette’. Han åpner hans øre, slik at han kan høre ‘på disiplers vis’. I årevis har Herren Jesus gått omkring blant menneskene slik. Han har hørt, ikke bare deres rop, men deres sukk og hjertets hemmelige higen. Utrettelig har han med ord gitt motløse kraft, syke helse, endatil døde livet tilbake. Lar mennesket seg trøste? Ja, en stakket stund, men ikke lenge. Det ligger en voldsomhet i oss og ulmer. Vi ydmykes av velvilje, vi vil slå av en annens utstrakte hånd. Vi har en underlig trang til å sabotere det gode, om så vi ødelegger vår egen lykke i samme slengen. Disippelen Jesaja synger om, vet hva som venter. Styrkende ord vil betales ham tilbake med skjensel. De som har vært gjenstand for hans omsorg vil slå ham, håne ham, spytte på ham. Han blir skamfert, men skal ikke bli til skamme. 

Jesaja opptegnet teksten drøyt 700 år før Palmesøndag. Hva betyr det at vi får den å lese som et bilde på det Jesus gjennomgår? Dreier det seg om et heldig sammentreff, slik det kan skje iblant at vi finner uttrykk for egen erfaring i tekster som ikke har noe med oss selv å gjøre, et dikt av Bull, en novelle av Chekhov? Nei, her er noe dypere på ferde. Mannen på eselet er ikke bare en enkeltperson, en ensom heroisk gestalt. Han er den usynlige Guds bilde (Kol 1.15), Gudsbildet hvori vi ble skapt. Han strukturerer og gir mening til universet. Han er det ene, evige Ord Skriftens mangfoldige ord samlet uttrykker. Ved sin Ånd har han, slik vi sier i trosbekjennelsen, ‘talt ved profetene’. På mystisk vis er det Kristus som taler i Jesaja og gjennom hans erfaring. Det vi feirer i Den stille uke, er mer enn et storslått historisk drama. Det er fortettelsen av all menneskelig erfaring. Vi får i disse dager nøkkelen som åpner tilværelsens gåte, også vår egen tilværelses.   

Dette vil jeg legge dere på hjertet. Når vi betrakter Kristus i Påskemysteriet, ser vi oss selv også. Vår ydmykelse og sorg finner uttrykk i hans offer. Vår synd er byrden han bærer, symbolsk til stede i tornekronen. Også det gode som, ved nåde, bor i oss, vårt håp og våre beste forsetter, bærer han gjennom utslettelse inn i evig liv. Kristus er mønsteret vi er blitt til ved. Han viser oss veien vi skal gå. Dagens kirkebønn kaller ham et ‘forbilde’ vi skal ‘lære av’.

Hva lærer vi? At avstanden fra Hosannarop til ‘korsfest ham’ ikke er stor; det dreier seg om noen dager. Vi lærer at godhet, her i vår sårede verden, møter motstand, men allikevel seirer på sikt. Hymnen til Kristus, Kongen vi sang da vi gikk inn i kirken, slutter med ordene, ‘Gode Konge og milde hersker, deg gleder alt som er godt!’ Ved å forplikte oss til det gode tross alt, ved i Jesu navn å utføre og dele det som er godt, bringer vi ham glede i hans ydmykelse for vår skyld.

For husk, når vi ser Jesus vandre traust mot Golgata befinner vi oss både i fortid og samtid. I denne messen, som i alle messer, samles vi som tilstedeværende ved korsets fot. Det skal vi ta på alvor. 

Da Jesus red frem inn i Davids hellige by, jordens midte, hvor han visste at han ville pines og fornektes, bredte folk ‘kappene sine over veien’. Utvilsomt var handlingen oppriktig. Der og da mente de nok det de sa da de ropte, ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ Vi, som leser hver del av beretningen i lys av det hele, vet hvilken klimaforandring som vil skje innen Langfredag. Innsikten skal vi bruke til å prøve oss selv og vår egen motivasjon. Er vi rede til å stå trofast ved Jesu side også i hans fornedrelse?

Om litt vil vi selv synge, ‘Velsignet være han som kommer’, i det vi bereder Herrens nærvær her, midt i blant oss, på alteret. La det være vår inderlige, urokkelige bekjennelse i tid og evighet. Og la oss bre for hans føtter, ikke våre kapper, men våre liv. Amen. 

 

Kristi inntog i Jerusalem slik Giotto forestilte seg det. Wikimedia Commons.