Ord Om ordet
Den hellige Familie
1 Mos 15.1-6, 21.1-3: Frykt ikke, Abram!
Her 11.8-19: I tro frembar Abraham Isak som offer.
Luk 2.22-40: Enhver førstefødt av hannkjønn skal være viet Herren.
Vår første lesning forteller om hvordan Abram fikk en sønn. Abram, kalt ut av Ur for å bli stamfar, undrer seg over at han ennå ikke har fått en arving; Herren bedyrer at han husker sitt løfte; Abram tror ham; Herren regner Abram som rettferdig; Sara unnfanger; Isak blir født. Elementene følger hverandre som perler på en snor. Budskapet er klart: Stoler vi på Gud, faller ting på plass, alt går bra til slutt.
Ikke skal jeg krangle med en så from, i prinsippet sann lekse; men jeg skylder dere å påpeke at den fremstilles forenklet. De som satte leksjonaret sammen har enten hatt veldig tiltro til vår bibelkunnskap, i forventning om at vi skal huske innholdet som er utelatt; ellers har de jukset litt. For lesingen vi har hørt er satt sammen av forskjellige kapitler i 1. Mosebok. Det vi hører er begynnelsen og slutten på en lang historie (minst 15 år går) — som om ridderen red ut av sin borg en vakker dag og falt rett i prinsessens armer, uten irrgang og bryderi med drager. En historie fortalt sånn i sammendrag, blir mindre troverdig enn én som innlemmer detaljenes drama. Dét med troverdighet er viktig i dag. Vi feirer den hellige Familie; vi reflekterer over det Skriften sier om familieliv. De færreste familier er ukompliserte. De færreste har en historie som løper lineært. Så skal vi heller ikke late som om Bibelen fremstiller familieliv slik.
Mye skjer altså mellom stjernevisjonen og Saras unnfangelse. Abram vakler i troen. Hvor løfterikt Gud enn har talt, forblir han barnløs. Han bekymrer seg for arven: Får han ingen sønn, går alt han har oppspart ut av familien. Abram tar et initiativ på egen hånd. Med Saras samtykke velger han egypterinnen Hagar til medhustru. Av forholdet blir Ismael født, og en historie innledes som utgjør et tragisk bakteppe til Bibelens videre beretning; ja, også til verden av i dag. En lang tradisjon ser Ismael som opphav til de arabiske stammer. Symbolsk kan vi forstå krigen i det hellige land som en feide mellom Ismaels og Isaks barn. Og det vet vi, intet nag er mer intenst enn det som kan oppstå mellom søsken, eller halvsøsken. I alle fall: Ufred oppstår av Abrams forsøk på selv å erstatte Guds forsyn.
En mer inderlig begivenhet skjer noen år etter, når Ismael er 13 år gammel, Abram 99. Herren åpenbarer seg for oldingen og sier: ‘Vandre for mitt åsyn og vær hel!’ Gud har ikke glemt sitt løfte. Men for at Abram skulle få gi liv videre, måtte han først forenes i seg selv. Dét har vært hans egentlig livsoppgave, som Abram iblant har glemt fordi han har vært så opptatt av spørsmålet om arv. Han har tenkt seg familien som et middel til å videreføre skatter han har samlet. Gud peker mot andre premisser. For å bli far, stamfar, må han gi avkall på tanken om at barnet som skal komme er hans. Et barn tilhører ikke sin far eller mor; det er dem betrodd; men har fra første stund sin integritet. Det er Guds gave. For at Abram skal kjenne sannheten på kroppen, innfører Gud, i løpet av visjonen, det som blir Israels kjennemerke fremfor noe: Omskjærelsen. Selve samleiet, det mest intime møte mellom kvinne og mann, skal være merket av en sårbarhet eller sårethet som peker mot Guds bud og kall. Helheten Abram kalles til oppstår på dette området først når seksualitet og forplantning åpnes mot Gud og peker utover seg selv, får en ekstatisk dimensjon.
Fra dagen Abram får løftet om en sønn til dagen sønnen fødes, må han altså gå i en streng skole. Han lærer å vente på Guds rette tid ved å vandre i mørke; han styrkes i tro gjennom opplevelse av tvil; han forstår at barn, familie, ikke kan brukes som middel til et egosentrisk mål; han erfarer at ingen sønn er sin fars eiendom; at foreldres oppgave er å sette barn fri og i stand til å svare på sitt eget kall. Når innsikten er vokst til en helhet i Abrams sinn, er tiden inne: Barnet kan fødes. Det får navnet Isak, som betyr ‘Han vil le’ eller ‘Han vil glede seg’.
Jeg har brukt tid på denne forklaringen av to grunner. For det første fordi Abraham er vårt forbilde i tro, så er det viktig at vi kjenner hans historie godt; for det annet fordi prosessen han går gjennom finner motsvar i den hellige Familie, i Maria og Josef. Til jul ser vi dem for oss sittende lunt og hyggelig sammen. Bildet er sant, men utilstrekkelig.
Begge har de lært at Barnet som er dem gitt er en usigelig velsignelse, fullbyrdelsen av gleden Isak forespeilet. Samtidig har de lært at de ved å si ja til Barnet har mistet sin trygghet, sitt bilde av en regelrett fremtid. Å bli foreldre er for Maria og Josef å legge ut på en reise, først den korte til Betlehem, så den lange til Egypt; midt imellom, den til Jerusalems tempel, hvor de gir sin Sønn tilbake til Herren. ‘Tegnet’ Simeon snakker om er kors-formet. Allerede gjennomborer det Jomfru Marias elskende hjerte. Jun sier ja til det også.
Det er denne suverene frihet i Gudstillit og håndfast tro som gjør Familien ‘hellig’. Sett slik, blir hyggeaspektet kanskje litt redusert. På den annen side står den hellige Familie derved for et ideal vi bedre kan imitere, også når våre familieliv tar en annen form enn den vi hadde forventet. For Guds kall virker i oss alle, hvis vi hører det helt og helt lar det utfolde seg. Amen.
‘Sara leder Hagar til Abraham‘ av Caspar Netscher (1673), et bilde som lar oss ane den kompliserte dynamikk som kan krype inn i en familie som prøver å fungere på grunnlag av egne kriterier mens den gjør Guds kall til noe abstrakt. Maleriet er nå i Leidensamlingen.