Ord Om ordet

3. søndag i fasten

2. Mos 20:1-17: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
1. Kor 1:22-25: Vi forkynner en korsfestet Messias.
Joh 2:13-25: Han visste hva som bodde i mennesket.

Åpenbaringen av De ti Bud er uadskillelig fra epifaniet som gikk like forut. Ved tredje nymåne etter Israels uttog fra Egypt, talte Herren til Moses. Han berettet om et nytt kapittel i frelseshistorien. Ikke lenger ville han vise seg bare for en håndfull særlig utvalgte individer. Hele Israel skulle nå få oppleve hans nærvær for å bli «et kongedømme av prester, et hellig folk».

Folket fikk tre dager til å gjøre seg rede. De renset seg, vasket klærne sine, øvet seksuell avholdenhet. De samlet seg omkring Sinai, men uten å gå opp på fjellet, ja, uten engang å berøre det. Stedet var helliget blott ved Guds hensikt om å åpenbare seg der.

Om morgenen den tredje dag var det torden og lyn. Trompeter gjallet. Hele folket skalv. Sinai var dekket av røk, «fordi Herren steg ned på det i ild». Moses og Aron ble kalt til å tre inn i Herrens nærvær på toppen; resten av Israel ventet sitrende ved fjellets fot. De ble advart om ikke å overskride grensen som var satt. De skulle ikke engang prøve å titte; da ville de dø. De var ikke skikket til å se Herren, men de hørte hans tordenrøst forkynne, «Jeg er Herren, du skal ikke ha andre guder enn meg».

Jeg minner om denne bakgrunnen av to årsaker. For det første må vi huske at det ikke var i form av tekst at Dekalogen først nådde Israel. Lovtavlene kom senere. De ti Bud ble utropt først. De strømmet frem av Guds flammende nærvær. Derfra fikk de sin myndighet. Derfor var det så tarvelig av Israel å hengi seg, få dager senere, til avgudsdyrkelse foran gullkalven. For det annet, skal vi legge merke til følgende: De ti Bud var et virkemiddel Gud brukte for å forme den brokete massen som var utgått fra Egypt til å bli et folk – og ikke et hvilketsomhelst folk: «Et kongedømme av prester, et hellig folk».

Budene er mer enn en oppskrift for moralsk opprustning utifra prinsippet, «Gjør dette, og du blir et bedre menneske». Når Budene følges trofast, muliggjør de en slags vigsling. De forvandler Israel og hensetter menn og kvinner til et nytt Gudsforhold. De gjør dem i stand til å gjenspeile guddommelig lys midt i jordisk mørke. Vi ser et klart Før og Etter.

Livet er ikke mer det samme når man først har mottatt paktens gave.

«I begynnelsen» skapte Gud verden ved å adskille ting fra hverandre. Han skilte lys fra mørke, det tørre land fra vann, fruktbar jord fra ødemark, osv. Når han senere gir Israel Loven, føres denne skapende adskillelse videre, nå på et etisk og åndelig plan. Folket lærer at den Gud som kaller dem er ulik alle krefter de før hadde tenkt på som «guder». Det lærer at Gud er av helt annen art enn alt som er skapt. Det lærer hva som er godt, hva som er ondt; hva som er hellig, hva som er vanhellig. De får vite hva slags oppførsel som alltid er påbudt og hva slags oppførsel som til enhver tid er forbudt fordi den skader mennesket.

Vi lever i en tid som pusser ut og overskrider grenser på alle plan, som møter transcendente fordringer med svaret, «Kanskje, men«. Vi trenger derfor denne form for klarhet. Husk hvorfor Gud gav Israel loven. Det var for å gjøre folket til noe nytt: Et kongedømme av prester, et hellig folk. Den dag i dag er det ved å kalle oss til å holde Budene at Gud gjør våre hjerters jordsmonn rede til å motta hellighetens frø.

Budene var og forblir grunnlaget for en guddommeliggjort tilværelse.

Men Guds krav på oss forstyrres lett av mindre, ofte trivielle krav. Det fremgår av Jesu renselse av Tempelet. Huset var tenkt å være Faderens alene, men det var overkjørt av andres interesser. Både salg av offerdyr og veksleboder var formelt sett på plass for å fremme gudstjenesten. Men midler har det med å gjøre seg til mål. I virkeligheten var Tempelet blitt en basar. Kristus handler kontant og voldsomt. Han iverksetter bokstavelig ordene som tordnet fra Sinai: Det som er Guds skal forbli Gud; all annen kultus skal utryddes.

La oss, når vi leser beretningen, tenke over hvordan den berører oss selv. Husk Apostelens formaning: «Vet dere ikke at deres legeme er Den hellige Ånds tempel?» Renselsen av tempelet i Jerusalem forespeiler en renselse Kristus vil utføre like radikalt i vårt livs tempel. Også derfra vil han drive bort inntrengere, adskille lys fra mørke; også der vil han ved sin trofaste, nidkjære kjærlighet gjøre en helligdom rede for sitt nærvær. Da vi ble døpt, erklærte Herren oss for hans. Hver gang vi mottar Jesu Legeme i nattverden, bedyrer vi at, jo, dét vil vi forbli. Vi er helliget. Vi bærer hans navn. Innser hva for et privilegium dette er? Hvilket ansvar vi bærer? Ser vi det sublime perspektivet som åpner seg foran oss?

Til enhver av dere gir jeg følgende råd: Bruk anledningen denne fasten til å se deg selv i speilet minst en gang om dagen for å minne deg om at du er «hellig for Herren» (jfr. 3. Mos 20.26), at du er kalt til å være et Herrens tempel. Lev så deretter. Takk Gud for troens store gave, for velsignelsen det er å få en forsmak på evig liv her og nå, midt i vårt jordiske, midlertidige liv som peker fremad og oppad

El Greco, Rensingen av Tempelet, ca. 1600. Nå i The Frick Collection.