Ord Om ordet
St Sunniva
Festen for den hellige Sunniva feires i dag, 8. juli. Denne prekenene ble holdt forrige lørdag, på en pilegrimsferd til Selja med troende fra Trondheim Stift og Oslo Katolske Bispedømme.
Ordspråkene 10:28-11:11: Svikerne fanges av sitt eget begjær.
Matteus 10:26-33: Intet er så skjult at det ikke kommer for en dag.
I evangeliet formaner Jesus oss: “Vær ikke redde”, “Frykt ikke”, “Vær ikke engstelige” (Mt 10.26, 28, 32). Men vi lever i engstelig tider. Psykisk helse er skral. Mange kjenner dyp usikkerhet i sinn og kropp. Pågående kriger åpner apokalyptisk utsikt. Sterk migrasjon, og 
dét at Europa helt enkelt ikke får nok barn, gjør fremtiden uklar. Vi vet ikke hva for slags samfunn som gjærer. Så lever vi med økologisk trusel. Lenge har vi lest om dem — vi vet at nordhavsisen smelter, men den er langt borte; de siste dagers voldsomme hete i Europa, med sykdom og ildebrann til følge, bringer spørsmålet plutselig nærmere: Hva skjer når det blir uutholdelig å bo på stadig større deler av kloden?
Spontant tenker vi at det som trengs er rikdom, tilstrekkelige midler til å utarbeide reell politisk slagkraft, siviliserende tiltak, oppfinnelser som lar naturen gjenfinne balansen. Men holder penger? At en prest spør om sånt, og vil peke mot åndelige verdier, er banalt. For all del: Jeg tror på åndelige verdier og peker gjerne mot dem; men det som nå får meg til å stille spørsmålet, er impulser fra annet hold en fromhetens. Jeg lyttet forleden dag til et langt intervju med Peter Thiel.
Ikke bare er Thiel blant verdens rikeste menn; han er en skarp analytiker, interessant å lytte til. Så gjorde det inntrykk at han, som har penger nok til å skaffe seg alt han vil ha, stadig uttrykte sin dype uro: Uro i forhold til for langsom teknologisk utvikling, uro i forhold til samfunnsliv og kultur. Thiel er ikke alene om å føle det slik. Han refererte til en nylig samtale han hadde hatt med sin kollega Elon Musk (enda rikere), og noterte at Musk nå har mistet troen på Mars-ekspedisjoner som politisk prosjekt. Musk skal ha utbrutt, vonbroten: “Der er ikke noe annet sted vi kan dra!” At tidens mest bemidlede personer, folk som inkarnerer det de fleste vel vil anse som spektakulær vellykkethet, kan se seg omkring, betrakte verden, og oppleve fortvilelse, håpløshet, maner til ettertanke.
Det utfordrer oss som kristne til å vise konkret at vi vil leve på andre premisser — slik vi lærer av den hellige kvinnen vi er samlet her på Selja for å ære.
Sunniva var en irsk prinsesse, kristen fra barnsben av, arving til trosgrøden sådd der til lands av galliske munker bosatt på knauser og i huler langs havet for å synge Kristi pris, samt av fromme biskoper som lærte troen uavkortet med visdom og ynde. Sunnivas far døde mens hun ennå var ung; hun fikk styre riket. Slik ble hun gjenstand for ambisiøse mannfolks attrå. Vi leser at det var en vikinghøvding, særlig, som ville erobre henne, én av våre forfedre — noe som er slående i lys av historiens videre utvikling. Sunniva avslo hans tilbud om ekteskap. Ikke bare var mannen en ubehøvlet hedning; Sunniva hadde, lik den hellige Cecilia og andre kvinner vi nevner i den romerske kanon, vigslet sitt liv til Herren. Hun ville leve jomfruelig. Vikingen gikk berserk. Fikk han ikke Sunniva med smiger, ville han tvinge seg på henne. Han røvet, plyndret og ranet på hennes territorium. Sunniva så at hun for folkets skyld måtte komme seg bort.
Slik Undset gjenforteller historien, samlet hun sine undersåtter rundt seg. Hun var lei, sa hun, av å føye seg etter “alle de mennesker som kaver etter dette korte livs forgjængelige gleder”. Ikke ville hun, ved å bli værende, utsette for risiko dem hun hadde ansvar for. Hun traff en vektig beslutning: “Jeg vil ikke længer være trælkvinde og bære sorg og angst for de ting som mine uvenner kan rane fra mig og ild brænde op. Derfor vil jeg nu handle som det sømmer sig en ætstor kvinde og gjøre mig fri og overgi mig til min herres Jesu Kristi magt og omsut.” På det grunnlag gav hun seg, lik hellig Olav på Stiklestad et par hundreår senere, Gud i vold. Med sine nære gikk hun ombord i skip uten seil eller årer. Forsynet skulle få føre henne fritt.
Så kom hun hit, til et ugjestmildt sted, hvor hun ble et såkorn for norsk kristendom. Det rører meg dypt at hennes betydning omsider ble merkbar ved to sanselige tegn: En underlig vellukt som utgikk fra grotten rett bak oss her, hvor hun fant sin grav; samt et dust lys som lå over Selja. “Jeg er verdens lys”, sier Vårherre; Paulus oppfordrer oss til å spre “duften av kunnskapen om ham overalt” (2 Kor 2.14). Det er ikke alltid en masse prat som skal til for å vitne om Jesu nåde; det som virkelig taler, er hengitte liv, liv levd trofast inntil døden.
Sunniva stod fri til å handle, og fant salig fruktbarhet, nettopp ved det at hun ikke fryktet døden. Hun hadde ervervet den vesentlige kristne visshet om at døden har mistet sin brodd og derfor ikke trenger å opphauses slik; det som teller, er ikke å overleve på kort eller lang sikt, men å leve våre dagers mål fullt og sant her på jord, for slik å skikkes til å tre inn i evig liv.
Jeg tenkte på Sunniva da Peter Thiel, i intervjuet, nevnte et freezing party han var buden til tidlig på 2000-tallet, et tilbud om nedfrysing inntil vitenskapen hypotetisk skulle ha funnet den ambrosia som må til for å sikre udødelighet her i verden. Og det slo meg hvor tåpelig vår sofisistikerte, forskremte, gudløse tid kan fremstå i jamføring med helgenenes suverene, sterke, frie vitnesbyrd.
La oss etterleve det, og velge rett i stort og smått.
Sancta Sunniva og seljemennene slik Gösta af Geijerstam tenkte seg dem.