Artikler
Habemus Papam
For få dager siden var det Norgespremière på Nanni Morettis film Habemus Papam. Moretti, forholdsvis ukjent i Nord-Europa, er en frontfigur i italiensk film. Allerede på syttitallet skapte han en rekke samfunnskritiske skisser basert på venstreorientert stillingtagen. Men Moretti lar seg ikke begrense til politikk. Det var med en varm menneskeskildring han i 2001 vant gullpalmen i Cannes med La stanza del figlio, eller Gutterommet, om ringvirkningene i mors or fars liv av en tenårings plutselige død. Fem år senere kom Il Caimano, Alligatoren, også den en studie i familieliv, men på bakgrunn av et kontroversielt politisk budskap. For at det ikke skulle være tvil om hvem han siktet til med sin beskrivelse av forretningsmannen som, godt hjulpet av egne midler, blir president i Italia, satte Moretti som undertittel, ”En film om Berlusconi”. Og tidligere i år utkom altså Habemus Papam. Kort fortalt, dreier den seg om et pavevalg, hvor en eldre, avdanket kardinal velges som en kompromissløsning. Han uttrykker sitt Ja uten helt å skjønne hva som foregår. Kun når han skal utropes fra Peterskirkens balkong, rømmer han unna med et skrik. Resten av filmen forteller hvordan Vatikanets pressetalsmann med psykologhjelp forsøker å få kardinalen til å anta sin stilling, mens den gamle herre selv går gjennom en personlig krise. Enden på visa er at kardinalen aksepterer sin uskikkethet. Han avstår fra et embede som er ham overmektig.
Habemus Papam ble i deler av italiensk presse fremstilt som en ironisk komedie. Noen katolske medier oppfordret til boikott. Sant nok forekommer elementer av harselerende komikk, som når konklavets oppmerksomhet avledes med en volleyballturnering for kardinalene. Men til syvende og sist dreier det seg om et alvorlig tema. Jeg har ikke sett parallellen påpekt, men det ville overraske meg om Moretti ikke har latt seg inspirere av Alan Bennets skuespill The Madness of King George, om den engelske Kong George IIIs anfall av sinnssyke. Enkelte scener i Habemus Papam er formelige sitater fra kinoversjonen, som fikk fortjent hyllest da den utkom i 1994. Så er også problematikken fundamentalt sett den samme: Hva skjer når et menneske, en mann som antas utpekt av Gud til å lede andre, ikke er skikket til sitt embede? George III fikk helsen igjen og gjenopptok sine oppgaver; Morettis kardinal insisterer på sin begrensning og gir avkall på utvalgt status. Begge menn fremstilles som seirende, men på helt ulike premisser.
Og her finner vi et tankekors. Det er ikke utypisk for vår tid at enkeltmennesket portretteres som en ensom, heroisk, tragisk skikkelse i kamp mot systemet. Systemets kafkaeske irrganger kan være politisk, sosialt, eller religiøst orientert, det spiller ingen rolle. Det som teller er at jeg er offeret, at systemet er min motstander. Altså består min triumf i at jeg hevder meg på systemets bekostning, om så kun ved å melde meg ut, slik Morettis kardinal gjør det. Det skal ikke mye til før livet selv kan fremstå som et nettverk av undertrykkende strukturer. Lar vi oss forføre av disse tanker, til forveksling nær holdninger som var gjengs i Europa i førkristen tid, fremstår moralsk integritet som en evig protest. Vår rollemodell blir det alenestående menneske, individet som utfra egen vurdering av egen sannhet står til doms over helheten, over samfunn, system og liv.
Habemus Papam utkom i Italia 15. april, mens Roma forberedte saligkåringen av Johannes Paul II. To plakater dominerte bybildet: Morettis kardinal, sett bakfra, uten gjenkjennelige trekk, og Pave Wojtyla som Parkinson-oppblåst, men smilende, løfter hånden til velsignelse. To gamle menn. Én gir hjelpeløsheten et ansikt, bevisst integrert i et helt, gitt liv, båret med stor verdighet. Den andre trekker seg hjelpeløst tilbake i hopen. For all del: den ene skikkelsen er historisk, den andre er en fantasifigur. Ikke desto mindre er kontrasten verd å tenke på. For hvordan blir jeg den jeg er? Er det ved å hevde min subjektive virkelighet på bekostning av min objektive sammenheng? I et slikt perspektiv, står jeg utfordret av et anonymt det, en skjebne som truer med å sluke meg opp. Jeg må hevde meg og gripe fatt i mitt liv, om det så er ved å ende det, for å eie det. Men hva om det tvert imot finnes en personlig realitet, en god vilje, en brennende kjærlighet bak omstendighetene som utgjør min tilværelse. Kan det da ikke hende, iblant, at det kun er det liv, det kall jeg har fått som fullt ut vil gi meg meg selv?