Artikler
Løst Esel
Hva var opphavet til kristent klosterliv? Det er et spørsmål hvorom de lærde strides. Alle er imidlertid enige om at bevegelsen tok definitiv form omkring en person vi gjennom kildene kjenner godt. Han het Antonios, og var en egyptisk landeier som levde til å bli godt over hundre år, fra sin fødsel i 251. I mange, lange år levde Antonios alene, eksponert for alt som var tiltuklet, ødelagt og urent inni ham selv, men også for Guds uendelige barmhjertighet. Frukten av hans lange askese uttrykte han konsist på sine eldre dager, med et kompakt utsagn fra hjertet: ”Jeg frykter ikke lenger Gud, jeg elsker ham.”
I den siste tredjedel av sitt liv, var Antonios omgitt av disipler. Ryktet om hans hellige levnet nådde langt. Selv keiseren, Konstantin den store, ønsket å treffe ham. ”Skal jeg gå?”, spurte Antonios sin venn Paul. ”Går du”, sa Paul, ”vil du bli kalt Antonios. Lar du være å gå, blir du kalt Abba Antonios.” Abba, som vi vet fra det Nye Testamente, betyr ”Far”. Det var altså ved å forbli trofast ved sin lest, ved radikal utholdenhet i sine egne omstendigheter, at Antonios fikk faderlig autoritet og fruktbarhet. Stadig flere anså ham nettopp som en far; som et menneske som ga dem liv i Kristus. Noen slike kom reisende langveis fra. I en eldgammel, troverdig samling fortellinger om Antonios, hører vi om en gruppereise for slike pilgrimmer. Jeg siterer direkte fra teksten:
Noen brødre satte av sted fra Sketis for å besøke Antonios. Da de steg ombord på Nilbåten, fant de en gammel mann som skulle samme vei. Men brødrene visste ikke hvem han var for en. De satte seg til rette og begynte å prate: om utsagn fra Ørkenfedrene, om Den hellige skrift, om arbeidet de holdt på med. Den gamle tidde imidlertid bom stille. Da da vel var kommet i havn, skjønte de at den gamle, som dem, var på vei til Antonios. Ved ankomsten sa Antonios til dem, ”Godt reiseselskap har dere funnet i denne gamle!” Og til den gamle sa han, ”Noen fine brødre har du med deg, Abba!” Den gamle svarte da: ”Jo, fine er de, men der i gården finnes det ingen dør [ved inngangen]. Derfor kan enhver som ønsker det, ta seg inn i stallen og løse eselet.” Dette sa han fordi de sa alt som falt dem inn i munnen.
Både det ene og det andre gjør inntrykk i denne historien. Først og fremst den hjertelige velkomsten fra Antonios. I en mannsalder hadde han levd ensomt og selvforsakende. Han hadde ikke av den grunn opphørt å være en elskelig vert. Vi blir også slått av den anonyme gamles underfundighet. I flere dager har han observert sine reisefeller. Han har sett at de er rause, velmenende menn. ”Fine er de.” Derom hersker ingen tvil.
Men så er det dette med eselet, da, eselet som enhver kan løse. Et esel i antikkens Egypt var for en middels bonde bil, buss og traktor alt i ett; en nødvendighet for selve livets oppehold. Når den gamle bruker eselet i sin lignelse, er det for å vise at man mister noe vesentlig, virkelig vitale ressurser, ved å prate utøylet, selv om oppbyggelige emner. Ved at vi sier alt som faller oss inn, er det en indre rikdom som går tapt, en indre kraft som svekkes. Det er verd å merke seg den gamles formulering. Han bebreider sine unge venner for å si ” alt som faller dem inn i munnen.” Det vil si at det finnes et stadium når tale er potensiell, når en tanke allerede er artikulert, og ordene ligger klar på tungen. Akkurat på det stadium, blir vi fortalt, besitter vi suveren frihet. Vi kan velge om vi taler eller holder tyst. Den gamle antyder at valget bør veies omstendelig, siden mye står på spill: eselet, vår indre dynamo!
Det er ikke dumt å reflektere over slikt nettopp i dag, når alt legges opp til at vi sier absolutt alt som faller oss inn, gjerne så offentlig som mulig, om vi så twitrer eller blogger eller kommenterer på nett. Store horder av esler traver fritt omkring uten å gjøre synlig nytte for seg. Derved blir offentlig diskurs lett overfladisk – kanskje menneskelig samkvem også. Er vi oss bevisst alt som kan virkes av et godt ord; tenker vi over hvor lett tilfeldig prat blir til øredøvende, passiviserende støy, ser vi hvilket ansvar vi har i friheten til å tale eller tie. For friheten er alltid der, selv når det klør som verst på tungen. Som det står i Ecclesiasticus, Jesus Ben Sirachs bok:
Har du hørt et ord om din neste? La det dø med deg. Vær ikke redd.
Du kommer ikke til å sprekke (19:10).