Artikler
Lux in arcana
Lux in arcana er tittelen på en storstilet utstilling som nå pågår i Romas Capitolmuseum. Den latinske overskriften lyder enda mer mystisk når man ser undertittelen, Pavens hemmelige arkiv åpenbarer seg. At begrepet ”hemmelig arkiv” vekker frodige assosiasjoner, bemerket vi i Norge så sent som i fjor, da mang en journalist, i forbindelse med utredningen av anklager om geistliges overgrep mot barn, innbilte seg et sensasjonelt potensiale da de fikk høre at Oslos biskop, som biskoper overalt, besitter nettopp et archivium secretum. Luften gikk ut av denne høyt svevende ballong da en observatør med latinskole nøktern fastslo at dokumentsamlingen det var snakk om, langt fra å være en nedgravd jernbeslått kiste med juvelinnsett, rett og slett utgjør et hverdagsgrått ”personalarkiv”.
Grunnbetydningen av ”secretum” på latin er ikke ”hemmelig”, men ”privat”. Vi bruker selv roten på dette vis i det heller uromantiske ord ”sekretær”. En ”sekretær, det er en ”privatamanuensis”, et menneske som hjelper et annet å føre orden i egne anliggender. En tilsvarende avmystifisering kommer til uttrykk ved Lux in arcana. Besøkere ser med egne øyne at pavens Archivium secretum, en dokumentsamling som løper over 85 hyllekilometer, ikke er et skjulested for uhumskheter man vil begrave, men en uhyre velholdt samling diplomatisk korrespondanse istandkommet gjennom to tusen års historie i en unik kultur- og kirkeinstans. Det sier seg selv at mye av materialet er knusktørt, uten særlig interesse for andre enn spesialister. Det sier seg også selv at man unntaksvis finner enestående fascinerende kilder som representerer hjørnestener i vårt kontinents, og verdens, historie. Kategori nummer to utgjør nødvendigvis utstillingens kjerne.
Blant skattene man kan beundre er Pave Gregor VIIs Dictatus Papae fra 1075, et sagnomsust skriv som definerer Romas kirkelige primat. Vi finner Wormskonkordatet, Bonifatius VIIIs bulle Unam sanctam og en renessanseavskrift av den fiktive Constitutum Constantini, hvorved Konstantin den store angivelig opprettet pavestaten i det fjerde århundre. I utstillingen inngår brev til pavestolen fra en kinesisk keiserinne og en japansk keiser, fra en indianerhøvding og fra President Abraham Lincoln, som innleder epistelen til Pius IX med hilsningen, ”Great and Good Friend”. Abdikasjonsakten til Sveriges Dronning Christina, en dame som hadde sine meningers mot, foreligger med et enormt antall dinglende segl fra medlemmene i hennes regjering; ikke mindre rikt beseglet er det engelske parlaments henvendelse til Pave Clement VII i forbindelse med Henrik VIIIs Great Matter, da kongen til enhver pris ville få ekteskapet med Catherine av Aragon annullert for å gifte seg med Anne Boleyn. Dokumenter ført i pennen av Teresa av Avila og Bernadette Soubirous ligger side om side med brev fra Lucrezia Borgia og Marie Antoinette. Et særlig rom er viet dokumentasjon fra Annen Verdenskrig, med vitnesbyrd om massakren av italienske partisaner i Romas Fosse Ardeatine, et håndskrevet register over prestene som omkom i Dachau og en øyenvitnerapport om fascistenes bombing av Vatikanet 5.xj.1943. Utstillingen dokumenterer ikke bare den heroiske, elskende, elskede Kirke, men også Kirken som sårbar, famlende, til tider brutal. Korstogstiden, for eksempel, er vel belagt; likeså prosessene mot Galilei, Giordano og Copernicus. Utstillingens pedagogiske opplegg er strålende fra begynnelse til slutt. Ved hjelp av bilder, rulletekster og diagrammer settes hvert dokument i kontekst gjennom vandringen, som blir til et fengslende kurs i levende kirkehistorie. Alle tekster forekommer på både italiensk og engelsk.
I sin innledning til utstillingskatalogen bemerker Monsignor Sergio Pagano, Prefekt for Vatikanarkivet, at ordet arcanum ikke ble tilfeldig valgt for på beskrive rundreisen gjennom Capitalmuseets staselige saler. Et ”arcanum”, forklarer han, står for mer enn en ”hemmelighet” eller et ”mysterium”. ”Arcanum” betegner en virkelighet som unndrar seg overfladisk tilnærming, en virkelighet man kun kan gripe fatt i ved erfaring. For å kaste lys, lux, på arcana, må man ta seg tid til et tålmodig, sympatisk studium ved selv å berøre, så langt et glassmonter tillater, de eldgamle symbolske segl, de ulike språk og håndskrifter som formidler kompakte budskap ved nedtegning på papir og pergament, silke og metall, lær og foredlet bark.
Pagano innser at slik tilnærming ikke kommer spontant til oss moderne, post-postmoderne mennesker—så ”informastisert” at vi vil ha enhver ny innsikt i ferdigtygget format, uttrykt i få ord og med korte setninger. Vi tilegner oss ofte det ukjente, sier Pagano, utfra emosjonelle impulser, og dette er noe utstillingens kurator har tatt med i beregningen idet ultrasofistikerte, multimediale midler stimulerer vår sensibilitet for å fange vår oppmerksomhet slik at vi blir stående en stund i betraktning før vi haster videre; slik at vi rekker oss summe oss, å undre oss, å spørre hva vi egentlig ser på. For dokumentene som foreligger angår oss! Pagano kaller Vatikanarkivet en ”vokter av historisk erindring”, av vår erindring, altså, av hendelser, beslutninger og skjebner som har formet den Kirke, den verden vil lever i nå.
I disse dager sitter vi nordmenn klistret til TV, radio og internett for å følge med på en av de viktigste, mest groteske rettssaker i vårt lands historie. Time etter time følger vi tiltaltes artikulering av et verdenbilde som ryster oss ved sin ubarmhjertighet, sin kjølige koherens, og ikke minst, ved sin historieløshet. Den mest omfattende voldshandling i nyere norsk historie rasjonaliseres ved en rablende forestilling av hva det vil si å være ”europeisk”, å være ”norsk”, av et fortidssvermeri som ikke har noen hjemmel i historisk virkelighet, men springer fra en blanding av ideologi, paranoia, ønsketenkning og virtualitet.
Våre rettsinstanser er i ferd med å deskonstruere denne forestillingen. Media bidrar konstruktivt ved å føre kommentarer fra kompetente vitere. På et gigantisk lerret ser vi de katastrofale følger, de rivende sår som kan virkes av ett enkeltmenneskes subjektivt forskrudde realitetsoppfattelse. Og vi oppdager med gru at denne form for erindringskollaps er mer utbredt enn de fleste av oss hadde antatt: at den forstyrrende faste røst vi hører fra retssmøtet er del av et større kor. Retten forkynner på våre alles vegne at vi forkaster det dette koret synger om. Vi vil ikke forhekses av retorikk. Vi vil skille mellom sannhet og løgn, forestilling og virkelighet. Vi vil leve, virke og skape i verden slik den faktisk er, ikke slik den kunne fremstå fantastisk. Vi fastslår derved at vi, for å vite hvor vi går hen, må vite hvor vi kommer fra. I den forbindelse har budskapet fra Capitolmuseets Lux in arcana en uforutsigbart treffende relevans. Kirken, får vi høre, er erinderingens vokter. Kirken forkynner at fortiden er kilde til fremtid både sakralt og sekulært. Det er noe vi alle kan ta ad notam: å huske, og å lære av det vi husker, er en forutsetning for et humant samfunn; det er en menneskerett; og ja, det er også en kristenplikt. Laudetur Iesus Christus.