Arkiv, Samtaler
Samtale med Iben Tranholm
Samtalen stod på trykk i den danske avisen Udfordringen 6. desember 2024.
Når selv dagligvarebutikker som Netto, Føtex og Bilka nu har sexlegetøj på hylderne, kan det være svært at forestille sig, hvordan nogen kan være interesseret i at leve i kyskhed. Alligevel går den norske katolske biskop i Trondheim, Erik Varden, mod strømmen med sin nye bog, Homo Castus – om kyskhed, der er udkommet på det norske St. Olav Forlag.
Her reflekterer han over kyskhedens værdi og forsvarer dens plads i vores moderne verden. Biskop Varden argumenterer for, at kyskhed ikke handler om at undertrykke seksualiteten, men om at kanalisere den mod et højere formål. Han mener, at seksualitet har brug for en form for struktur for at kunne blomstre. Set fra biskoppens perspektiv kan det paradoksalt nok være afholdenhed, der fører til en dybere glæde og helhed i seksualiteten. Udfordringen har talt med biskoppen om, hvorfor kyskhed stadig kan være relevant i en verden, der synes besat af sex.
Hvad har motiveret dig til at skrive en bog om netop kyskhed, som stort set ikke praktiseres længere?
Jeg er visst ikke helt enig i at kyskheten ikke praktiseres. Jeg har nærmest inntrykk av at den gjennomgår en renessanse. Jeg tenker på et fenomen som Jason og Crystallina Everts ‘Chastity Project’ i USA. Det appellerer massivt. På Verdensungdomsdagene i Lisboa ble Jason Evert hilst velkommen som en rockestjerne. Jeg tenker på Exodus90, fulgt av utallige unge menn verden rundt, også i Skandinavia. Det tilbyr en kristen opplæring i selvkontroll og renhet, i rett omgang med sansene. Så et eller annet er i gjære. Når det er sagt, kom motivasjonen for å skrive mest fra plattheten i mye gjengs diskurs om seksualitet og affektivitet. Såvel som fra karikaturen — ikke helt uselvforskyldt — av Den katolske Kirke som en instans som enten står strengt i et hjørne for seg selv med hevet pekefinger og sier “Nei!” eller tvert imot lar seg drive med tidsåndens vind. Vi har et mer nyansert og rikere budskap å komme med.
Hvordan har den seksuelle frigørelse efter din opfattelse påvirket både mennesker og kultur — og anser du den seksuelle frigørelse som noget, der har skadet vores forhold til kærlighed og vores opfattelse af hvad er menneske er?
Først og fremst foreslår jeg at vi tar et skritt utover den dikotomiens mentalitet som på død og liv enten skal fordømme eller uforbeholdent applaudere. Menneskelig erfaring lar seg sjelden romme innen så enkle rammer, aller minst seksuell erfaring, som i sitt vesen er kompleks —dét har Freud bibragt oss, visste vi det ikke allerede. Å snakke om seksuell “frigjøring” er å sette en diskutabel etikett på en kulturhistorisk prosess. Begrepet undergraver på sett og vis seg selv. Det er et tankekors at en kultur som konstaterer den “seksuelle frigjøringens” fullbyrdelse samtidig konstaterer fenomenet “seksuell avhengighet”. At menneskelig seksualitet er blitt mindre tabubelagt, at man klarere innser vår betingethet på det seksuelle plan, at man ønsker å belyse instinktet: Alt dette er et gode. Det som i stor grad er gått tapt, og som i vår tid synes helt borte, er seksualitetens mysterium og dens sakrale dimensjon, en dobbelt tematikk som strukturer Antikkens og Middelaldrenes sensibilitet, og som er tilstede i Den hellige Skrift. Her må en gjenoppdagelse til.
Hvor stammet idealet om kyskhed fra? Og er det kristendommen som introducerer den?
Idealet kyskhet har en historie som rekker tilbake til opphavet for vår sivilisasjon. Opprinnelig var det ikke først og fremst forbundet med seksualmoral. De gamle romere brukte ordet castus, som gir oss det engelske eller franske chaste, som et synonym for integer, som gir oss vårt ord integritet. Å leve kyskt, er å strebe mot helhet; å ville integrere de ulike aspekter som utgjør min personlighet, mitt temperament, min historie og mitt kall i en livgivende, ordnet helhet. Dette er en prosess som nødvendigvis har mange aspekter. Det relasjonelle er ett; og ble særlig utviklet i Middelalderens moralteologi, som forbandt kyskheten mer eksplisitt til forholdet mellom mann og kvinne — og i stadig større grad, det må sies, utla kyskheten som en kvinnelig dyd. Utviklingen gjorde at begrepet kyskhet etterhvert ble snevert. Derfor har jeg satt meg fore å belyse dets semantiske og eksistensielle potensiale; å peke på kyskheten som en måte å være menneske på, en måte som lar oss trives som mennesker.
Er kyskhed alene ensbetydende med seksuel afholdenhed – eller ligger der mere i begrebet i forhold til karakterudvikling?
Det er forbausende hvor mange som antar at kyskhet er det samme som sølibat. Det er ikke tilfellet. Sølibatet er et særlig kall; kyskheten er en allmennmenneskelig dyd. Å leve kyskt er å lære å omgås ansvarlig og fritt med sin sanselighet.
Er kyskhed kun noget, der gælder for singler eller er kyskheden også noget der kan praktiseres i ægteskabet? Og hvis ja, hvad der så formålet?
Ja, selvsagt. Formålet er å befris fra tendensen til å anse et annet menneske, om det så er en ektefelle som et objekt eller en eiendel — å befris fra illusjonen om at jeg, i mitt univers, er det eneste subjekt av betydning, og at alt og alle som omgir meg består for å tilfredsstille mine behov og begjær. Å bli kysk, er å lære seg å se på verden med ærbødighet, leget for havesyke. Det forutsetter evnen til å relativisere egne impulser.
Danmark var verdens første land til at legalisere porno i 1969, og er som nation er vi kendt for den seksuelle frigørelse, – og det gælder hele Skandinavien. Hvad er dit hovedbudskab til sådan en kultur. Og hvordan tror du, at dit budskab om kyskhed kan blive hørt i en kultur hvor den frie sex betragtes som urørlig og “hellig”?
Jeg tror kulturen det er snakk om bærer et budskap til seg selv. Har denne tendensen gjort oss lykkelige, frie, kompleksløse? Gjennom internett er pornografien blitt allestedsnærværende. Mange kvinner og menn, unge og gamle (for ikke å snakke om barn og ungdom) opplever pornografien som et nett de holdes fanget i — det vet enhver sjelesørger, enhver psykolog. Kan man da, ærlig talt, omtale den som uttrykk for “frihet”? I forhold til “fri sex” som hellig ku: Hva skal vi si om det økende antall ungdommer som erklærer seg “aseksuelle”, luta lei av libido? Miranda France skrev for noen måneder siden i The Times Literature Supplement: ‘Stadig flere ungdommer velger sexit. Der hvor århundrer med forbud ikke kom noen vei, har samfunnet endelig oppdaget hvordan tenåringers drift kan dempes: ved seksuell overeksponering.’ Det gir føde til ettertanke. Og antyder at det faktisk er høyaktuelt å snakke om kyskhet som noe dynamisk bejaende.
Kan det også styrke samfund og kultur som helhed, hvis flere praktiserer kyskhed og hvordan?
Absolutt. Jeg nevnte at kyskhet til syvende og sist står for integritet. Når vi ser på verden vi lever i, hvem betviler at en større andel kvinner og menn som inkarnerer reell, intelligent, fryktløs integritet ville være et tiltrengt gode?
Gwen John, Young Woman in a Red Shawl, York Art Gallery