Arkiv, Artikler
Den fattiges visdom
For et kvart århundre siden, gav en venn meg fransiskaneren Éloï Leclercs bok om Frans av Assisi, La Sagesse d’un pauvre fra 1959. Jeg har lest den utallige ganger; den fortjener sin status som en moderne klassiker. Boken utkom på svensk i 2013 under tittelen Den fattiges visdom. Første setning i innledningen lyder slik: “Det finns ett uttryck som man skulle kunna hävda stämmer uppseendeväckande bra på vår tid: Vi har förlorat vår oskuld.”
Jo, det kan vi vel være enige i. Men hvis vi tenker oss om: Hva betyr det, nå, å snakke om “tapt uskyld”? Uttrykket har fått en sterkt seksualisert betydning. Det peker mot svunnen jomfruelighet, et begrep som helst får vår samtid til å fnise, det være seg av forlegenhet eller av forakt. Er ikke dette et eksempel på et kristent kodespråk som ikke lenger bærer mening? Og hva består “skylden” i forøvrig, helt konkret sett?
Spørsmålet er viktig, ikke minst siden Leclerc snakket om noe helt annet! Han skrev: “Le mot le plus terrible qui ait été prononcé contre notre temps est celui-ci: nous avons perdu la naïveté.” Ordrett oversatt: “Det frykteligste ord som er blitt ytret mot vår tid, er dette: Vi har mistet naiviteten.” Leclerc kom ikke med noen beskrivelse av samtiden. Han rettet en anklage mot den. Og det vi har tapt, er ikke “uskyld”, men “naïveté”.
Ingen av oss ønsker normalt å fremstå som naiv. Det burde vi nok ønske, åpnet vi oss for ordets betydning. Det er hverken bibelsk eller særskilt kristent, men har røtter i klassisk dannelse. Våre nordlige språk overtok det fra fransk, hvor “naïf” før ble skrevet “natif”. Slik ser vi hvor det kommer fra: det latinske “nativus”, som har med medfødthet å gjøre.
På engelsk er vårt “native tongue” vårt morsmål: språket vi blir til ved, et opprinnelig uttrykk som muliggjør andre, tillærte uttrykk. Naivitet har med autentisitet å gjøre. Et naivt menneske står trygt. Dets identitet grunner i dets vesen. Derfor er det uredd og åpent, i stand til å motta andre mennesker, fenomener og tanker som de er, uten å føle seg truet. Dét det er i seg selv, bærer det med seg, uavhengig av trykk utenfra.
Når Frans av Assisi har en så tidløs tiltrekningskraft, er det fordi han var naiv i denne forstand, uutgrunnelig original. Éloï Leclerc levde i samme ånd. Hans naivitet var ikke godtroenhet. Tvert om. Han var sjeldent illusjonsløs. Beordret til tvangsarbeid i Köln under Annen Verdenskrig, ble han arrestert av Gestapo og sendt til Buchenwald. Først som gammel satte han ord på det han hadde opplevd: “Vi ble overgitt uhyrer. Sult, vold, epidemisk sykdom: alt bidro til utslettelsen av mennesket. Dette møtet med grusomheten, var for meg et dypt sjokk. Jeg opplevde en fryktelig eksistensiell pine: jeg hadde følelsen av å være overlatt i en iskald verden styrt etter den sterkestes rett.” At nettopp han, fjorten år etter krigen, plederte for naivitet, gir budskapet autoritet.
Å være naiv slik Leclerc byr oss å være, er å motstå kynisme; det er å ha tro på mennesket tross alt; å forholde seg til verden slik den er, med åpne øyne, uten å virtualisere den. Når Jesus sier, “Hvis ikke dere ikke vender om og blir som små barn” (Mt 18,3), maner han oss til naivitet. Et barn har ennå ikke mistet evnen til å se verden som en uendelig mulighet. Det hviler i sin egen sannhet og tror på andres velvilje.
Barn er skarpsynte. De ser skavanker og feil, men lever med dem; først senere lærer vi å late som. Barn er trofaste; de må være det. De vet de ikke kan klare seg alene. Voksne gjør det heller ikke, men nærer illusjonen om å kunne. Barns lek er preget av alvor. Barn er ikke barnslige; bare voksne er det. Barn forundrer seg over verden som den åpenbarer seg i enkelte, enkle ting: en blomst, en maur med en furunål, et fly på himmelen, mammas åpne armer. Det er et voksent trekk å ta alt som er for gitt og å kjede seg ved det.
Hva med en naivitetskampanje for å gjenfinne kilden til undring i våre liv, for å gjenoppdage fellesskap? Det som blokkerer nådens sprudlende liv, er ikke nødvendigvis “skyld” først og fremst, men mistanke, håpløshet og det kalde, forherdede blikk.
