Arkiv, Artikler
Minneord om Benedikt XVI
Disse to korte tekstene ble skrevet på innbydelse fra EWTN Norge og www.katolsk.no for Benedikt XVIs dødsdag og for dagen da han ble gravlagt.
31. desember 2022
Det var Sr Pauline Bürling som for lenge siden formante meg til å lese Joseph Ratzingers Einführung in das Christentum. Det er en av de mest velgjørende formaninger jeg noensinne har fått. I boken møtte jeg et nytt teologisk univers: Lærd, men gjestmildt; forankret i en totusenårig tradisjon, men oppsiktsvekkende samtidig. Skrivestilen var preget av en eleganse jeg spontant vil kalle musikalsk. At det fantes noen som reflekterte, skrev og kommuniserte sånn, var en åpenbaring.
Ratzingers lærdom spredte seg over et enormt område. Det kom hele kristenheten til gode da han, etter pavevalget i 2005, ble Benedikt XVI. Hans encyklikaer om håp og kjærlighet vil ennå bli lest om tusen år, hvis verden da fremdeles består. Jesusbøkene er eksempler på en inderlig personlig, egenartet tilnærming til teologi, på samme tid intellektuell og eksistensiell. Liturgiens Ånd vil forbli en nøkkeltekst lenge etter at dagens kontroverser i stor grad er blitt glemt.
For Benedikt XVI var ingen elfenbentårnstenker. Dét at han av temperament var reservert, gjorde ham ikke verdensfjern. Tvert imot: Han kjente menneskets erfaring, håp, begjær og smerte på dypet. Han var en mild mann. På samme tid var han illusjonsløs når det gjaldt menneskers — også kristenmenneskers — evne til svik: Korsveisandakt han holdt i Colosseum på langfredag i 2005, da han ved navn nevnte troløsheten og urenheten i Kirken, uttrykte hans klarsyn i forhold til overgrepsskandalene som kaster en så mørk, klam skygge over Kirkens liv i de siste tiår.
Allikevel inkarnerte Benedikt XVI inntil det siste et lysende håp preget av glede. Både av intellektuell overbevisning og personlig erfaring bekjente han Guds seier over synd og død i Jesus Kristus. Han, født på Påskeaften, hadde én gang for alle forankret sitt liv i Jesu lidelses, døds og oppstandelses kraft. Enhver som har sett ham feire de hellige mysterier, vet hvor reelt tilstedeværende denne kraften var for ham.
Slik bar han den videre til andre i sitt prestelige virke, i sin lære og i sin blide, fredsommelig væremåte. Erkebiskop Gänswein, Pave Benedikts sekretær, som vel kjente ham bedre enn noen, har sagt at ‘Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han […]. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham.’ Freden han bar på, var en fred denne verden ikke kan gi.
Som uhyre mange andre, vil jeg savne hans nærvær blant oss. Nærværet har siden abdikasjonen i 2013 vært preget av kontemplativ stillhet; men det var simpelthen godt å vite at han var der.
Dog unner jeg ham at han, en trofast og utrettelig tjener i Herrens vingård, har fått vende hjem til vår himmelske Fars hus. Vi skylder ham mye. La oss be for ham med ærbødig takknemlighet. Måtte han hvile i fred og oppstå i herlighet!
5. januar 2023
Hans Hellighet, Benedikt XVI, døde på nyttårsaften — festdagen for St Sylvester, som var biskop av Roma mens konsilet i Nikea fant sted, i en periode da Kirken var preget av store spenninger. Spenninger har det sannelig vært i Benedikts tid også. Ofte har han stått i stormens øye og må, først som Kardinal Ratzinger, deretter som pave, telle blant de mest banalt karikerte offentlige skikkelser i moderne tid. I de siste dagene er det dog, Gudskjelov, som om et forheng er trukket til side. Ja, det er som om luften er gått ut av verdens pubertære trang til ofte døvhørt opposisjon mot det Benedikt stod for. Med ett ser vi renskåretheten i dette bemerkelsesverdige liv. Vi ser den gedigne intellektuelle og kulturelle arv han etterlater; vi ser hans radikale, ja heroiske trofasthet. Og vi ser i hvilken grad han var elsket. En venn i Roma skrev til meg i går, “Det er så vakre dager her; så mange tegn på kjærlighet til den gamle paven.” I sitt åndelige testamente, en vesentlig tekst, uttrykker Benedikt selv sin kjærlighet til alle dem som har vært ham betrodd, med andre ord, til oss alle. “På vår livsaften”, sa Johannes av Korset, “dømmes vi alene på grunnlag av vår kjærlighet.” Det er som om vi nå ser kjærligheten opplyse denne standhaftige Herrens og Kirkens tjener, som også var en så til de grader vennlig mann. Nå blir han stedt til hvile nær apostelens grav. “Stå fast i troen”, formaner Benedikt XVI oss i sitt testamente, “og la dere ikke forvirre.” Det som kun er av tiden — polemikk, synd, tomme hypoteser — alt det faller bort; det vesentlige forblir. “Jesus Kristus er veien, sannheten og livet; Kirken, til tross for sine mangler, er hans legeme.” I denne sterke bekjennelsen kulminerer teksten. La oss gjøre bekjennelsen til vår. Og la oss, med Kirkens egne ord, be takknemlig for ham som har gitt oss så mye:
Måtte Kristus ta imot deg; han som kalte deg;
måtte englene føre deg til Abrahams skjød.
Gi ham Herre, den evige hvile,
la det evige lys skinne for ham
— og la oss stadig få opplyses og varmes av lyset han selv bragte. Amen