Arkiv, Brev
Hyrdebrev Advent 2022
Du finner brevet som PDF her, på norsk, engelsk og polsk. Du kan lytte til brevet på norsk her, på engelsk her:
Kjære Brødre og Søstre!
Tredje søndag i advent bærer navnet Gaudete-søndag etter ordene i inngangsverset: ‘Gled dere i Herren, atter sier jeg: Gled dere!’ Men kan man gi noen en ordre om å glede seg? Er ikke gleden en følelse jeg ikke har makt over? Lenge tenkte jeg at det var slik. Men så innså jeg at jeg tok feil. En erfaren nonne lærte meg det. Hun var, lik meg dengang, ansvarlig for liturgien i sitt kloster. Å skulle lede syv gudstjenester daglig, er krevende. Det er så mye annet man skulle ha gjort. Iblant er man distrahert; iblant er man tungsinnet, sliten eller irritert; man føler ikke for å be. Men kirkeklokken kaller samme hvordan man føler seg. Det nonnen lærte meg, er at sinns-stemninger betinges av min frie beslutning. Jeg kan ofte gjøre noe med dem. Hun fortalte meg om sin strategi: ‘Når jeg står ved kirkedøren’, sa hun, ‘og dypper fingrene i vievann for å gjøre korsets tegn, sier jeg til meg selv: nå er jeg glad!’ Bevisst la hun fra seg det som tynget eller bedrøvet henne. Gleden tok hun på seg i Jesu navn som man tar på seg en kappe. Deretter skred hun inn i Herrens hus, fri og oppmerksom. Jeg kan vitne om at strategien fungerer. Vi kan kalle den en gledens askese: øvelse i å legge bort det som står i veien for gleden Gud har skapt oss for.
Tenker vi at det er hyklerisk å utføre en handling som ikke er i samklang med det vi spontant føler? Da skal vi huske, nettopp, at følelser i stor grad formes av handlinger vi fritt beslutter å utføre eller avstå fra. Besluttsomhet er viktig i vårt moralske og åndelige liv. Det er som med idrett. Ikke mange av oss er parate, sånn av oss selv, til å løpe et maraton. Kondisen må opparbeides over tid. Vi bor i en tid og et land hvor der finnes et helsestudio på hvert gatehjørne. Vi vet hvor virksom regelmessig fysisk trening kan være. Skal vi ta vår åndelige øvelse på mindre alvor? Det ville være uansvarlig og uklokt.
I katolsk tradisjon, kaller vi Kirken vår Mor. Mødre stiller krav. Et krav Kirken stiller, er at vi går til messen hver søndag. Vi snakker om messeplikt; det ville være bedre å snakke om et messeprivilegium. I messen får vi oppleve, søndag etter søndag, kilden til vår glede: ‘Herren er nær’, ja, korporlig tilstede. Vi får delta i Kristi soningsoffer; vi får bevitne at evigheten strømmer inn i tiden; vi møter grunnlaget for den dristige bønn presten ber på alles vegne når han blander vin og vann i kalken: ‘La oss få del i hans guddom, som verdiget seg til å bli delaktig i vår menneskenatur’. Vi er kalt til å bli nye mennesker. Når vi forpliktes til å gå i messen hver søndag, er det fordi vi trenger Guds kraft og nåde til å se og realisere hva vi har mulighet til å bli. ‘Folket skal få se Herrens herlighet.’ Den omgir oss i de hellige mysterier. Vi må så trene oss i å leve — med glede — på troens premisser.
Kristen glede er ikke uforenelig med smerte. Å være menneske gjør vondt iblant. I tillegg har vi en fryktelig evne til å gjøre hverandre vondt. I året som er gått, har jeg funnet uttrykk for kristen glede på et kanskje overraskende sted. Siden Russland invaderte Ukraina i februar, har den gresk-katolske erkebiskopen av Kyiv, Sviatoslav Shevchuk, nær daglig kringkastet et video-budskap til folk av god vilje. Han redegjør for krigens herjinger, trøster engstelige, sørger over døde; men fremfor alt setter han ord på vårt kristne kall i verden av i dag. Det gjør inntrykk å høre en biskop som, mens bombene faller, utlegger saligprisningene, oppfordrer til barmhjertighet for Kristi skyld, ber for fiender. Ukraina utsettes for stor ødeleggelse; og der sitter biskopen og maner til hjertets omvendelse og viljens mobilisering for at et nytt, velsignet, fredsælt samfunn skal kunne oppstå av ruinene. Shevchuks forkynnelse er usentimental og realistisk, men full av håp. Derfor vibrerer den av glede midt i krigen. Den uttrykker klippefast tillit til Gud. Den gir gjenklang av Jesajas løfter slik Kirken lar oss høre dem i dag: ‘Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre.’ Vi, dere og jeg, er likeledes kalt til å holde håpets lys brennende i verdens natt. Husk profetens ord: ‘Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær.’ Ved Guds nådes kraft, er vi — i oss selv maktesløse — i stand til alt.
Her i Midt-Norge lever vi, Gud skje lov, i fred og fordragelighet. Men også vi har oppgaver som venter. Troen svinner fra vårt land, ja, fra Europa. Vi som har fått troen i gave, bærer ansvar for å fordype den og gi den videre. Vi må gå i dybden. Et tre uten kraftige røtter, tørker inn i vårt nåværende klima. Vi trenger den sakramentale nåde Kirken gir. Vi trenger Guds ord, Kirkens lære. Og vi trenger hverandre for å skape reelle, nærende, glederike fellesskap. I den forbindelse vil jeg minne om formaningen vi hører i dagens annen lesning: ‘Beklag dere ikke over hverandre’. Knapt noe er mer skadelig for fellesskap enn sladder og ryktespredning, om det skjer hviskende bak andres rygg eller ved trolling på internett. Her skal vi sette en høy standard. Ser vi urett, skal den selvsagt ikke feies under teppet; men vi skal møte den voksent og ansvarlig, slik evangeliet byr oss, ikke ved slarv. Jo dypere forankret vi er i Kristus, jo mer betrakter vi andre barmhjertig mens vi måper over Guds overbærenhet med oss. Om en av Ørkenfedrene, Abba Bessarion, berettes følgende lille historie: ‘En bror som hadde syndet ble kastet ut av kirken; Abba Bessarion reiste seg og gikk ut sammen med ham, for han sa, “Jeg er jo også en synder!”’ Lærer vi å leve på slike premisser, da er Guds rike midt iblant oss.
Guds kjærlighet til oss, åpenbart i Kristus, er uendelig. Måtte våre trofaste liv bære vitnesbyrd om den til vår lengtende verden. Herren gi dere glede i overflod! Signet jul!
♰Erik Varden ocso, Biskop av Trondheim
Ikon av Abba Bessarion. Om ham fortelles også denne andre historien:
Abba Doulas, Abba Bessarions disippel, sa: En dag mens vi vandret langs havet og jeg var tørst, sa jeg til Abba Bessarion: «Far, jeg er svært tørst!» Han bad en bønn og sa til meg: «Drikk litt av hav-vannet.» Vannet viste seg å være søtt, så jeg drakk en del. Jeg helt så noe oppi en lærflaske, for jeg var redd for å bli tørst igjen senere. Da den gamle så hva jeg holdt på med, spurte han hvorfor jeg tok med meg vann. Jeg sa til ham: «Tilgi meg, Far, men jeg er redd for å bli tørst igjen.» Den gamle sa da: «Gud er her. Gud er overalt.»