Arkiv, Artikler

Kledd i miskunn: Et østkirkelig perspektiv på synd og frelse

“Adam, hvor er du?” Spørsmålet runger i Første Mosebok, kapittel 3, vers 9, når fristelsens frø har båret sin bitre frukt; når Herren, vandrende i aftenbris, forgjeves søker sin følgesvenn – sitt bilde – som så løfterik fremstod fra hans skapende hånd. איכה står det abrupt på hebraisk: “Hvor er du?” Septuaginta, det greske Gamletestamente, legger til den ettersøktes navn: “Adam, hvor er du?” Navngiverens bånd til den navngitte gjør utsagnet samtidig strengt og mildt. Slik har det lydd, pathos-rikt, gjennom århundrer. De greske kirkefedrene utla det subtilt. De så det som en utfordring til alle folk. Adam var for dem en allmannarepresentant som minner oss om å gå i oss selv, om å spørre: “Og jeg, er jeg til stede, her i meg selv, her foran Gud, eller har jeg gått på ville veier, fjernt fra min Fars hus, fra meg selv?” I sin skildring av den hellige Benedikts liv, sier Gregor den Store om vestlig klosterlivs opphavsmann, solus in superni Spectatoris oculis habitavit secum: “han bodde alene med seg selv for Hans åsyn som ser alle ting fra oven”. Beskrivelsen tar Første Mosebok for gitt. Munkens stabilitas, hans løfte om å forbli stedfast inntil døden, er tenkt som et svar på Guds spørsmål, “Hvor er du?” Når det måtte lyde, om natten, ved hanegal, til middag, kan munken svare, adsum, “Jeg er her!” Slik forvandler Adamsdramaet seg til en grunnleggende myte som har preget kristen selvforståelse. Men la oss forfølge Herrens spørsmål mer bokstavelig. Hvor finner vi egentlig Adam? Søker vi ham i vår latinske arv, kommer vi i et uføre som ligner dét på den Sjette Dag, der i haven. Vi finner Adam knapt noe sted. Han ser ut til å være krøpet ut av syne, til å ville forbli usett.

I vår liturgi, i vår teologi, i våre bønnebøker, er Adam stort sett fraværende. Dukker han opp, er det nesten alltid i forbindelse med synd, synden han begikk, lot ubekjent og derved gav videre til oss, med forferdelige følger. Den Adam vi kjenner er besmittet med concupiscentia, begjærets mørke synd, så fryktet av Augustin og hans senere disipler. Adam er en far som har fordervet sine barn. Hans hustru Eva, hvis navn betyr “Liv”, er likeledes en dødsføderske. Hvorfor skulle vi tilkjenne vi oss dem, et slikt røverpar, som vårt kjødelige opphav? Vestens fromhet har gjort hva den har kunnet for å frata dem foreldrerett. Bildet som preger vår kollektive bevissthet viser protoplastene stolt oppblåst mens de utveksler lugubre blikk, omslynget av slangen, tviholdende på det fordømte eplet som bærer, for oss alle, fordervelsens frukt. Fra tid til annen har geniale menneskers empati uttrykt en mer nyansert, mer tragisk virkelighet, helst i kunsten. En uforglemmelig Adam står innhugget i en stenportal i Chartres. Portalens relieff forestiller Kristus seierrik, etter oppstandelsen. Adam kneler ved Herrens føtter. Hans hode hviler tillitsfullt og trett på Frelserens kne, hvor det kjærtegnes. Adam er den fortapte sønn, endelig hjemkommet. Michelangelos Adam i det Sixtinske Kapell er en nobel gestalt. Frimodig rekker han hånden ut for å berøre, ja kjenne, sin Skaper. I musikken vitner én og annen hjerteskjærende koral av Bach om medlidenhet for Adams smerte. Men i det store og hele, omtales Adam med forakt. “Adam va toujours trop bien”, bemerket Jean-Marie Vianney engang tørt i en preken, “Adam har det alltid altfor godt.” 

Det jeg har fore, er å utlegge en innsikt som justerer et så strengt portrett. Det er ikke snakk om noen banal rehabilitering, om å erstatte en karikatur av skyld med en uskyldskarikatur. Jeg vil simpelthen forestille en ærverdig eksegetisk tradisjon som har mye å lære oss. Farsarven fra Bysants har jeg alt referert til. Gjennom Athanasios, Gregor av Nyssa, Nikolas Kabasilas og mange andre, bygges der en hel antropologi på historien om Adam. Vi har å gjøre med sofistikert, komplisert tankegods. Grunnlaget det hviler på er langt mer umiddelbart. Det er arven fra den syriske Kirke jeg sikter til, så vesentlig for Urkirkens tro og tanke. Tids- og temperamentsmessig, står den Kristus og Apostlene nær. Her finnes skatter til berikelse for den som har ører som hører, øyne som ser. Jeg mener vi her finner innsikt vi trenger idag, for å gjøre evangeliet tilnærmelig i en post-postmoderne tid, tilsynelatende så kynisk, på samme tid så lengtende. Vår fragmenterte verden har mye til felles med samfunnet Kirken møtte i det nære og fjerne Østen på tre- og firehundretallet. Det bør ikke forbause oss at vi derfra hører stemmer som har bærekraft ennå, som oppløfter og bringer trøst.

Som kilde griper jeg til et midrash (en parafrastisk gjenfortelling) av de første kapitlene i Genesis. Teksten kalles Skatthulen, og ble skrevet på syrisk. Slik den foreligger i MS, består den fra det fjerde århundre, men verket ble til over tid, med mange bidragsytere. Det må sies at det ikke leses stort nå om dagen. Lenge ble det knapt tatt på alvor. En engelsk oversettelse utkom i mellomkrigstiden i regi av The Religious Tracts Society. Det bærer et forord av Ernest Wallis Budge, legendær orientalist. Jeg vil få sitere et par setninger: 

På de historiske fakta som utgjør Skatthulens rammeverk, har en from forfatter innpodet en rekke legender som må betegnes som tomt prat, lettsindig fabulering. Leseren bes bemerke at slike legender hverken godtas eller godkjennes av noe foreningsmedlem, ikke heller av meg selv. Legendene ble innført for å gjøre Skatthulen til en religiøs eventyrbok med appell til de kristne innfødtes livlige, godtroende fantasi i nær sagt alle Det nære østens land. 

Vi merker oss blandingen av fordom og selvrettferdighet som betegner Viktoriatidens paternalisme! Og vi selv er vel bedre utstyrt med kritisk sans enn den som tilskrives “godtroende innfødte”? Spør gjerne hvorfor jeg besmitter et renommert teologisk forum med sånt avdanket svada! Til svar anroper jeg en autoritet som overgår min egen. Vi beveger oss et århundre fremover i tid fra Budge til en vitenskapelig monografi signert Andreas Su-Min Ri, en akribisk akademiker som har utgitt Skatthulens syriske tekst i ny, kritisk utgave. I Orientalia christiana analecta, et tidsskrift som, det lover jeg, ikke heller mot uvøren konjektur, skriver han følgende: “På grunnlag av tekst-paralleller, tar vi det for gitt at Skt Efrem kunne Skatthulen utenat, og dét før hans kristentro var helt moden. Kun slik kan han ha brukt den som han gjorde i alle sine verker.” Su-Min Ri gir seg ikke med dét, men identifiserer resonanser fra Skatthulen hos Irenaeus, Justin Martyr, Melito av Sardis og Iulius Africanus. Nærmere oss i tid, vet vi at Milton seilet i Skatthulens kjølvann. Han fant der motiver som ble sublimt orkestrert i Paradise Lost. Jeg utsetter dere for en slik ekskurs for å påpeke to kjensgjerninger: for det første, at Skatthulens premisser ligger fjernt fra Opplysningstidens og at vi derfor, som lesere, må vente oss det uventede; for det annet, at den har inspirert noen av Kirkens ypperste teologer og derfor fortjener vår oppmerksomhet. Men vi må ta særlige briller på. Når vi leser tekster som denne, må vi oppgi vår vante jakt på ryddige definisjoner. Vi må være forberedt på å tenke i bilder, villige til å lytte symfonisk, til å høre ulike stemmer samtidig, sammensmeltet i forbløffende harmoni. Er vi rede til dét, oppdager vi en litteratur rik på innsikt. Vi ser vår opprinnelse, tilstand, og finalitet som mennesker i nytt lys. Og dét kan vel knapt være bortkastet nettopp nå, som Kirken sliter for å si hva det betyr å være fullt ut menneske, som så mange søkende venter engstelig på svar? 

Skatthulen, sa jeg, er et midrash. Ordet avledes av den hebraisk rot דרש, som betyr å “granske”. I rabbinsk tradisjon, står midrash for en lesekunst som går hinsides bokstavelig analyse. Den utdyper bibelske tekster for å presse hver dråpe mening ut, en dyrebar essens som får virke i de troendes liv. Skatthulen forteller om Adams liv og død; deretter om hans levningers skjebne etter døden. Slik oppstår rammen for en verdenshistorie fra skapelsen til Kristi Oppstandelse, datert til år 5,500. Adams livsløp fortelles utfra skiftende klesmetaforer, bilder av klær som tas på og av. Dette er ikke så rart som det kan synes. Ser vi etter, finner vi at klesmotivet står sentralt i 1 Mosebok 1-3. Maleri og poesi skildrer stort sett bare fikenbladsforklærne Adam og Eva tok på seg etter syndefallet, men Bibelen beretter om andre kledebon også. På slutten av Genesis 3, når de to utvises fra Eden, gir Herren dem mystiske “skinnklær” han har laget. Likeså må de før syndefallet ha vært ikledd noe, hvorfor skulle de ellers med ett føle seg nakne? Syriske kristne fant urklærne beskrevet i Salmenes Bok. I Salme 8:6, hvor vår hebraisk-baserte tekst fører, “du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham”, satte syrernes GT et annet verb: “du kledde ham i ære og herlighet”. Det ble sett som en henvisning til Adam og Evas opprinnelig herlige tilstand. Et storartet bilde oppstod slik, et bilde som orienterte videre betraktning innen kristen antropologi. Ingen utlegger det bedre enn Efrem Syreren. Han referer til “herlighetskappen” våre første foreldre først bar. Plagg fra det bibelske klesskap tegner slik et hendelsesforløp fra opphavets herlighetskappe gjennom nakenhetens trauma og et midlertidig fikenbladsomslag til skinnklærne designet av Gud. Vi kan se på disse i tur og orden.

Da Herren forkynte sin hensikt, “La oss skape mennesket i vår bilde, etter vår lignelse”, lød det gjennom hele skaperverket, leser vi i Skatthulen. Englene skalv. Bestilt til evig å synge “Hellig, hellig, hellig!” foran Guds trone, ble de grepet av skrekk ved tanken på at Guds uskapte flammevesen skulle innta et vesen skapt av intet. Før Adam ble skapt, utropte de, “Et under har åpenbart seg for oss, Guds, vår Skapers lignelse!” Selve tanken var fryktinngydende. Da Gud endelig formet mennesket med sin høyre hånd, benyttet han seg av fire elementer: varme og kulde, tørre og væte. Hvorfor brukte Gud så fattige midler for å frembringe et bilde av seg selv? “For at alle ting derved kunne underlegges ham”, står det i teksten. Adam består som mikrokosmos. I seg omfatter han elementene til alt som finnes, en forening av herlighet og støv som strekker seg i kontinuitet fra jord til himmels. “Da englene så hans herlige fremtreden, ble de opprørt av lignelsens skjønnhet.” Guds prakt er ikke ufarlig. Ser man den, selv i et glimt, her på jorden, forblir man ikke uberørt. Adam strakk seg godt, reiste seg så. Selve hans holdning pekte mot himmelen! Gud førte dyrene til ham for å navngis. De “bøyde sine hoder og tilbad.” Deretter ble han ført til Edens have, for å tjene “som prest i den hellige Kirke”.

Hvor opphøyd Adam var i sin herlighets tilstand, fremgår av kontrasten med tilstanden som følger. Syndefallets forløp, velkjent for enhver, fortelles uten melodrama. Tragedien fremstår slik desto klarere. Det er ikke Adams skyld som står i fokus, men hans eksistensielle fattigdom. Han innser med ett at hans liv er kontingent, preget av total avhengighet. Alt han tok for gitt – den familiære omgang med Gud, herlighetskappen, herredømmet over skapelsen – alt dette, ser han nå, var ikke hans rett. Alt var ren nåde, tapt gjennom utroskap. Ulydighet brøt fortrolighetsbåndet som bant ham til kilden av guddommelig liv. Den falne Adam står redusert til sin elementære natur. Før levde han i vidunderlig spenning, av jorden, men oppløftet mot himmelen; nå er han overgitt tyngdelovens nådeløse kraft. Han trekkes mot støvet, døden, graven. Hans legeme, som før strålte av glans, er blitt et “sorgens legeme”, tynget av behov og begjær. Når Adam søker tilflukt i villnisset og dekker seg med ren materie, er det for å holde på en viss anstendighet. Helst er det dog for å skjules. Avskåret fra uskapt lys, fra likheten til Gud, er det kun som skapning blant det skapte han føler seg trygg. Gud synes uendelig langt borte. Materien er nå hans element. Hvor skulle han ellers søke solidaritet?

Beretningen om Adam som fortelles i vestkirken, ender stort sett her, ved denne korsvei. Det er her byr vi Adam farvel, naken, skamfull, patetisk fikenbladsomsvøpt. Vi ser på ham med skam, som en utskeiet gammel onkel vi helst ville beskjære fra familietreet. Skattgrotten minner oss dog om at historien langt fra er slutt. Selv før Adam falt for slangens bedrag, forteller den, “visste Gud i sitt forsyn hva Satan hadde fore, derfor hensatte han [Adam] i sin miskunn på forhånd, slik salig David synger, ‘Fra slekt til slekt, Herre, har du vært for oss et hus hvor vi finner bolig’; med andre ord, innenfra din miskunn har du virket for vår skyld.” Skriftstedet som siteres er Salme 89(90):1. I 1930-oversettelsen gjengis det, “Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt”. I Nova Vulgata står det, Refugium factus es nobis. En velkjent tekst blir altså anvendt i uvant kontekst. Skattgrotten bruker salmen som belegg for en vidunderlig påstand. Den hevder at forholdet mellom Gud og mennesket har en bestemmende dimensjon som overskrider motsetning mellom opprinnelig uskyld og pådratt skyld. Adamskikkelsen vi møter i teksten er ingen utstøtt fredløs. Han lar seg ikke oppsummere av synden han har begått. Gud er et hus, får vi høre; huset kan beskrives som miskunn; og Adam hører hjemme der, selv når Gud vet han står for fall. Syndefallet favnes på mystisk vis av nåde.

Tematikken kommer klarere til uttrykk noe senere, når Adam utvises fra Eden. Århundrers moraliserende forkynnelse har gjort at vi tenker oss Herren sint; at Adam, så og si, får et støvelspark i baken. Tradisjonen vi møter i Skatthulen maler et annet bilde. Adam føres til Edens port med trøstens ord. Gud byr ham farvel med sorg, men sier innstendig: Fortvil ikke! “Du skal ikke sørge, Adam, fordi du, utfra dommen, må forlate paradis. Jeg vil føre deg tilbake til din arvedel! Du ser vel hvor høyt jeg har elsket deg! For din skyld har jeg forbannet jorden, men jeg har spart deg for forbannelse. Du har brutt budet, så gå avsted, men sørg ikke. I tidens fylde vil jeg sende deg min Sønn, og ved min Sønn skal din frelse fullbyrdes.” En senere, arabisk versjon av teksten legger til: “Jeg har ikledd deg min miskunn.” Skinnklærne Herren gav viser seg som en slags redningsvest av miskunn, et barmhjertighetens sakrament. Adam er blottet for herlighet. Men han går sin vei omsluttet av nåde. Slik finner han styrke og trøst mens han sliter på den karrige jord og venter sin forløsning. Løftet om frelse opplyser hans forvisning. Fra første stund får han vite, “Du må gå bort, men jeg vil bringe deg tilbake.” Gud er hans skjulested, hans bolig. Adam er en fremmed på jorden, sant nok, men en fremmed det blir sørget for. Han kan holde hodet høyt, ikke av stolt selvtillit, men på grunn av sin visshet om Guds kjærlighet. Han bærer håpet med seg. Ved sitt blotte nærvær, forkynner han en nådepakt. 

Paradis ligger høyt. Skatthulen plaserer det på en fjelltopp “høyt over alle andre fjell, mer enn 300 mål målt ved luftens ånd”. Jeg vet ikke hva det tilsvarer i metrisk mål! Det som teller, er at paradis er del av det kosmos vi kjenner; samtidig ligger det utenfor i hemmelig avsondrethet, ikke truende, men lokkende. “For Eden”, sier teksten videre, “er et bilde på den sanne Kirke. Og Kirken, det er Guds miskunn som brer seg over menneskeheten.” Jeg kjenner ingen mer sublim definisjon av Kirkens vesen. Adam har kjent Guds barmhjertighet på kroppen. Det er hans og hans avkoms plikt å påkalle paradisisk miskunn nedover verden som et firmament, mer lysende enn solen, månen og de tusener stjerner. Når han utvises fra Eden, slår Adam seg til ved havens omkrets, litt lenger nede i dalføret. Gud henviser ham til en hule. Her skal han tilbe og vente. Det er her, i hulen, han tjener som prest. Adam velsigner hulen og utstyrer den med myrra, røkelse og gull fra paradis, tegn på saligheten han har kjent, men mistet, som han lengter etter å gjenfinne. Skatthulen blir slik et videre bilde på Kirken. Adam begraves i den etter å ha bedt sine barn adlyde budet gitt ham av Gud: Før eller senere må de forlate fjellet; da skal de passe på å ikke la Adams lik være igjen. De skal føre det med seg og begrave det på nytt ved jordens midte, hvor vår frelse vil virkes. Adams barn lover å gjøre nettop det. Formaningen gis videre fra slekt til slekt, mens beboerne på fjellet stadig blir færre. 

Brorparten av mennesker trekkes nemlig lenger og lenger bort fra hulen, bort fra Edens lyder og lukter. Verdenshistorien er en prosess av gradvis nedfart mot lavlandet, hvor Kain og hans slekt hører hjemme siden brodermordet; et perspektivløst landskap som passer godt for selvopptatte, kortsynte, selvsøkende kvinner og menn. Én etter én beveger fjellfolket seg nedad, drevet av apetitt, begjær og ren nysgjerrighet. Når de først har menget seg der nede, kan de ikke lenger bestige fjellet: Dets “stener blir til ild”. Uten utholdende trofasthet, er livet nær hulen en umulighet. Guds nåde er nok uuttømmelig, men ikke fordringsløs. La oss dog merke oss følgende: En tid var mennesker i stand til å leve tett oppunder paradis selv etter forvisningen til tårenes dal. De husket. De bad. De besinnet seg i hulen for å minnes Adams opprinnelse og forbrytelse, men også nåden som omgav ham, løftet han ble gitt. Minnet svekkes dog etterhvert. Og den som ikke husker hvor han kommer fra, føler ingen hjemlengsel mer, ingen dragning tilbake til et edensk liv. Mot slutten av første årtusen, er det kun Noa og hans barn som ennå bor innen hulens rekkevidde. På guddommelig formaning, bygger de Arken. Midt i den, som et alter, legger de skattene som er dem betrodd: Adams levninger, omgitt av røkelsen, myrraen og gullet. Når vannene stiger over jorden, heves Arken. Et øyeblikk svever den mystisk i luften. Den vender seg nordover og sydover, så (fra samme utgangspunkt) østover og vestover for å velsigne floden – et profetisk tegn på frelsende kraft. Så seiler den, mens verden senkes ned i dødens dåp, i håp om oppstandelse. 

Jordens midte, hvor Adam skal begraves, er Golgata, selvfølgelig. Resten av teksten går hurtig gjennom frelseshistorien inntil Kristi komme. Jesu pasjon synliggjør og stadfester menneskehetens kall slik det var forespeilet i Adam. De to, Adam og Kristus, fremstår i symbolsk forening. Nettopp her skisserer Skatthulen et motiv som forbausende nok synes hjemlig for oss nordmenn. Det er vanlig bruk i Nordeuropa at bilder av korsfestelsen antyder en hodeskalle under Jesu kors. Jeg har hørt det sagt at den representerer døden som sådan, men, nei, den er intet blott generisk kranium. Det vi ser, er Adams hode, formet av Herrens høyre hånd for å krones med ære. Da blod og vann rant ned langs korsets tre, leser vi i Skatthulen, ség væsken videre ned i jorden. Den sivet inn i Adams munn. Guds løfte ble oppfylt. Etter å ha ventet i flere tusen år, finner Adam frelse. Han ble levende da Herren åndet i hans nesebor. Han får livet igjen når Herren gir ham del i sin nye pakt: “Dette er mitt blod, ta og drikk derav.” Ved et forløsende dekret opptegnet i Kristi blod, slipper Adam ut av dødens fengsel. Han får friheten tilbake. Han legger skinnklærne av for igjen, av nåde, å ta på seg herlighetens kappe. Den gamle og den nye Adam omfavner hverandre, far og sønn, sønn og far. Korsets tre åpenbares som aksen verden, historien, beveger seg rundt. Adam peker mot Kristus. Kristus viser oss Adams sanne ansikt. Ved å betrakte Kristus, ser vi hva mennesket var ment å bli: Ecce homo! Skatthulen besynger deres sammenflettede skjebner i en storartet kadens: 

Ved første time en fredag [den sjette dag], formet Gud Adam av støvet; og ved første time en fredag spyttet korsfesternes fortapte sønner på Messias. Ved fredagens tredje time ble herlighetskronen satt på Adams hode; og ved fredagens tredje time ble Messias’ hode tornekronet. Ved sjette time gav Eva Adam dødens bitterhets frukt; og ved sjette time gav de lovløses forsamling Messias eddik og galle. I tre timer stod Adam naken under treet. Og i tre timer hang Messias naken på treet. Fra Adams venstre side trådte Eva frem, mor til dødelig avkom. Fra Messias’ høyre side strømmet dåpen, mor til udødelige barn. En fredag syndet Adam og Eva. Og en fredag ble deres synd tilgitt. Døden hersket over dem en fredag. En fredag ble dens herredømme brutt. Adam og Eva stod blottstilt en fredag. En fredag kledde Messias seg av for å kle dem på igjen. Ved niende time en fredag, trådte Adam ned til den lavereliggende jord fra paradisets høyder. Og ved niende time en fredag steg Messias ned fra korsets høyde til underverdenen, til dem som lå i støvet. I alle ting var Messias Adam lik, slik står det skrevet. 

Mange av dere kjenner nok resitativet fra slutten av Bachs Matteuspasjon: “Am Abend, da es kühle war.” “Om aftenen, i kjølig luft, kom Adams syndefall til uttrykk; om aftenen tynger Frelseren ham ned. Om aftenen vender duen tilbake.” Etter den grufulle spenning som skildrer Jesu lidelse og død, møter vi overveldende fred. Melodien favner oss varmt. Kristi utrop, “Det er fullbragt”, betyr nettopp dét, synger bass-solisten. Arbeidet er gjort. Kristus hviler. Vi får også hvile. Verdens dype sår er leget nå. Likesom Adams fall ble tydelig en aften, bragte aftenen duen tilbake til Noas utstrakte hånd. Slik får også vi, denne aften, slutte fred med Gud. “O schöne Zeit!” Johann Sebastian Bach, den Femte Evangelist, gir musikalsk uttrykk til frelseshistoriens parallellisme. Han viser til én melodisk linje som strekker seg ubrutt gjennom et sammensatt motivkompleks. Når han, midt i Barokken, gjør dét så selvsagt, forutsetter han Skatthulens tenkemåte. Jeg håper jeg har kunnet overbevise om at vi der finner dyp erkjennelse av Kristi soningsoffer, utlagt som “rekapitulering”, for å si det med Paulus, som “sammendrag” av alt som er gått forut. Perspektivet fra Skatthulen hjelper oss til bedre å begripe oss selv. Den fører oss til hjertet av kristen erfaring. Når Adams livsløp berettes så utførlig, er det jo fordi historien hans også er vår; fordi vi, jeg og dere, må gjennom de stadier han gjennomgikk. La meg sitere en annen tekst fra antikken til illustrasjon – også denne fra syrisk tradisjon, men forfattet i en annen genre: Det er en dåpsvelsignelse som ble lest over de nydøpte mens de steg opp fra dåpens bad. Vi kjenner den fra et manuskript datert til 600-tallet, men den er sikkert langt eldre, muligens samtidig med Skatthulen, som den tar for gitt. Hør bare:

Bror! Syng pris for verdensaltets Herres Sønn, han som har forberedt for deg en krone mer attråverdig en noen konges. Din kjortel lyser, bror, lik solen. Ditt ansikt skinner som en engels. Lik en engel stod du, elskede, opp fra baptisteriet ved Helligåndens kraft. Bror, du har trådt inn i brudekammeret. Idag har du på nytt ikledd deg Adams herlighet. Din kjortel er vakker, din krone skjønn. Ved prestens tjeneste, har den Førstefødte forberedt dem for deg. Frukt Adam ikke fikk smake i Paradis, er lagt i din munn idag. Gå med fred, du baptisteriets sønn! Tilbe korset! Det skal nok bevare deg. 

Vi, lik Adam, lå døde i synd. Vi, lik ham, ble i dåpen berørt av livet som strømmer fra Kristi side. Lik ham, får vi sådan stå oppreist, gjeninnsatt til sønners verdighet. Vi besitter, som potensiale, herligheten Adam bar som en skrud før han falt. Sett gjennom dette prisma, representerer kristenlivet et drama som skimrer med herlighetsglans, et drama av uhørte dimensjoner. Vi trer inn i det ved å minnes, først, vår opprinnelse, så det mål vi kalles til å nå. Vi må erobre sannheten om hvem vi i sannhet er, nådebadet i fellesskap med Kristi Kirke, “Guds miskunn som brer seg over menneskeheten”.

Skatthulens budskap er konkret. Det appellerer til erfaring. Det handler om fremmedgjøring, ensomhet, knugende hjemløshet. Ja, for det føles naturlig å forbinde Skatthulen slik med eksistensialismens begrepsarsenal. Og trenger vi ikke, nettopp nå, en slik tilnærming til frelsens mysterium? Kristen forkynnelse blir lett abstrakt. Det er tilfellet mer enn noensinne når kristent ordforråd for mange synes meningsløst. Det er ikke lett å utlegge kristen tro utfra, si, Romerbrevet, når vår samtid stort sett fornekter begrepet “synd”, ikke ser behov for “soning”, og derfor ikke skjønner hva “frelse” er godt for. Vår tid idealiserer menneskets apetitt og impulser. Den forherliger naturen, uten å se utover det naturliges grenser. Siden antikken har antropologisk refleksjon fokusert på det som er særegent for mennesket. Idag hersker en underlig besettelse med å fastslå at vi kun er dyr. Det er ikke derved sagt at vår tid er uimottagelig for Ånd. Tvert imot, sjelens krav melder seg kraftig, ofte negativt artikulert, som uttrykk for fravær og smerte. Folk nå til dags snakker uvillig om Gud, men innrømmer gjerne sin erfaring av å være eksistensielt betinget. Uten å bekjenne eksplisitt tro på livet etter døden, oppslukes de av lengsel etter mer. Fascinert av kroppen, særlig av sin seksualitet, har de vage anelser om at legemet peker utover seg selv: enhver tilfredsstillelse er så smertefullt forbigående. Som kristne møter vi daglig denne blandingen av avvisning og interesse, håpet om at håp kanhende finnes, tross alt. Hva slags rettledning byr vi på? Mon ikke oldkirkens billedspråk kan vekke hjerter og sinn som en trosforberedelse, en slags propedeutikk? Mon ikke Skatthulens berettende antropologi er mer tilpasset en image-oppslukt tid enn skolastiske definisjoner?

Ved første øyekast, kan Skatthulen virke vel bekreftende: fra herlighet til herlighet! Ved ettersyn, ser vi at veldige dyp berøres under reisen. Adamsgestalten vi møter er ikke den radikale augustinismes slibrige skurk, men han er heller ikke et uskyldig offer. Han er ansvarlig, og tar ansvar. Historien hans har levd livs konsistens. Det er ingen fabel. Adam står i syndens sold, det er sant, men samtidig erindrer han paradisets dufter. Og han er kledd i miskunn. Det er her vi finner tekstens vesentlige innsikt. Deler vi Skatthulens biografi opp i fire deler utfra klesmetaforene, er de tre første tenkbare utenfor rammen av eksplisitt tro. Også et sekulært menneskesyn kan tilegne seg bildene av blottstillelse, fikenbladsforkledning, og gjenfunnet verdighet. Psykologien vil her identifisere arketyper, tegn på universelt symbolspråk. Det kristne særpreg ligger i åpenbaringen av miskunn, av omsorgsfull nåde som forvandler utroskap og synd. Guds miskunn preger vårt vesen. Den frigjør oss fra å stenges inne i oss selv. Den beskytter oss. Den dekker oss som et godt sittende plagg, hvis vi ikke selv forkaster den. 

Tar vi det til oss at livet bæres, omfavnes, av miskunn, går vi utenom tre fallgruver. Vi unngår, for det første, modernitetens hult progressive trosbekjennelse, som maser om at alt bare blir bedre og bedre; for det annet, et motsatt, pessimistisk verdenssyn som kun ser forfall og fordervelse; for det tredje, en fatalistisk visjon som mener vi er satt på en kurs intet kan endre – så hvorfor ikke “ta det med ro, spise, drikke, ha det godt” mens vi venter på Harmageddon? Har vi miskunnsplagget på, blir vårt utsyn mer nyansert. Vi settes i stand til å oppfatte virkeligheten dynamisk, som en vekselsang av frihet og nåde. Erindringen om det som ligger bak, hjelper oss å vandre fremad. Vi finner næring for håp. Vi får lov til å tilgi både oss selv og andre. Vi får styrke til medlidenhet. Det ligger kraft i miskunn, inspirerende, fremadskuende kraft! Det er vår oppgave som kristne å spre denne kraft for alle vinder. Ingen avkrok, ingen innestengt sorg, ingen avsondret smerte, skal forbli uberørt. Adam, vår far, har båret miskunnsskatten inn i vår gråtende verden. Det er vår oppgave, deres og min, å bære den videre, inntil alt endelig fullbringes. Beretningen om Adam er som en kollektiv selvbiografi. Den forteller usentimentalt om hvor vondt det kan gjøre å være menneske. På samme tid utlegger den vår verdighet, vårt ansvar. Den gir oss en stor oppgave. Adam er benådet. Derfor kan han vitne om nåde. Hans lengsel higer mot Jesus, selv før han vet hvem den lovede Frelser er. Han er en far vi kan forsone oss med, en far vi trygt får ligne. Han kan ta oss ved hånden når vi går oss vill. Han kan veien. Han kan hjelpe oss å nå frem til målet.

At det er mulig, ikke bare å slutte fred, men å slutte vennskap med Adam, er et teologisk utsagn. Ingen har belagt det inderligere enn en av forrige århundres åndskjemper, en mann som helt ut forstod Skatthulens budskap, levde ved det, og gav det videre: Den hellige Siluan av Athos. Thomas Merton kalte Siluan “det tyvende århundres mest autentiske munk”. Selv er jeg kun en novise i autentisitetens skole. For å konkludere, trer jeg derfor helst til side. Jeg gir ordet til én som vet hva han snakker om, som øser levende vann rett fra kilden. Slik skriver Siluan i sitt diktverk Adams Klage:

Adam, det er om deg jeg skriver;
men du vet det godt, min begrensede forstand
kan knapt begripe din lengsel etter Gud,
heller ikke hvordan du bar angerens åk.
Å Adam, du ser hvordan jeg, ditt barn, får lide her på jorden.
Så liten er ilden jeg bærer på,
min kjærlighets flamme flakker kun såvidt.
Syng for oss, Adam, en sang om Herren,
syng, så min sjel kan fryde seg i Herren,
beveges til å prise og forherlige ham
slik kjeruber og serafer priser ham i himlene,
slik englenes himmelske skarer synger for ham den trefoldige lovsang.
Syng Herrens sang for oss, Adam, vår far, så hele jorden hører,
så alle dine barn får løfte sin forstand til Gud,
fryde seg i himmelsk lovsangsbrus,
og glemme sin sorg her på jorden. […]
Å Adam, gi våre hardt prøvede sjeler trøst og glede!

Kildehenvisninger: En kritisk utgave av Skatthulen er tilgjengelig på syrisk (med fransk oversettelse i supplementsbind) i serien Corpus Scriptorum Christianorum Orientalium: La Caverne des trésors: Les deux recensions syriaques, utgitt av Su-Min Ri, CSCO 486-7, Scriptores syri, 207-8 (Louvain: Peeters, 1987). Su-Min Ris artikkel ‘La Caverne des Trésors et Mar Éphrem’, stod i Orientalia Christiana Analecta 256 (1998), 82f. E.A. Wallis Budge siterer jeg fra forordet til hans engelske oversettelse av Skatthulen, basert på en syrisk tekst som nå anses som upålitelig. Oversettelsen ble utgitt i London av The Religious Tracts Society i 1927. Den finnes på nettet: <www.sacred-texts.com/chr/bct/>. Dåpsbønnen er del av ‘Ordines baptismi & confirmationis Jacobi Edesseni’, i H. Denzinger, Ritus orientalium, I (Würzburg, 1863), 288. Som bakgrunn til Adamslitteraturen, kan Michael E. Stones bok A History of the Literature of Adam and Eve (Atlanta: Scholars Press, 1992) varmt anbefales. Skt Siluans tekst Adams Klage finnes on-line: <www.rus-sky.com/nasledie/ST_SA/SS2-18.htm>. Alle oversettelser er mine egne. Jeg har iblant forkortet Skatthulens tekster noe for klarhetens skyld. Motivet nedenfor viser skulpturen av Adam og Kristus fra nordportalen i Chartres. 

• Share