Arkiv, Artikler
Å leve ved håp
Spaltebidrag til adventnummeret av Kirkebladet 2024
Labiliteten i vår globale hverdag er grufull. FNs klimakonferanse i Baku åpnet med et opprop til massiv handling ingen stor aktør vil følge. Presidentvalget i USA inngir usikkerhet på mange plan. I Ukraina raser invasjonskrigen videre mens vi for lengst har slått oppmerksomheten over på en annen kanal. Russisk pretensjon får gradvis gjennomslag. I Tyskland er en sårbar koalisjon brutt sammen. Frankrike klarte såvidt å samle en regjering som vertskap for OL. I London er det en heltidsbedrift å flytte ministre ut av og inn i 10 Downing Street. Krisen i Midtøsten eskalerer.
Og vi, vi er i ferd med å tenne lys på adventstaken: “No tenner vi det første lys, åleine må det stå. Vi ventar på det vesle barn i krubba lagt på strå.”
Hva kan det bety å utføre en slik handling i en verden som vår?
Det første vi må si, er at verden av i dag faktisk ikke er så ulik den verden Faderens evige Ord lot seg føde inn i. Den var også en verden i oppløsning.
Det første vi må si, er at verden av i dag faktisk ikke er så ulik den verden Faderens evige Ord lot seg føde inn i. Den var også en verden i oppløsning. Kirkens vekst forløp parallelt med at politiske strukturer kollapset. Folkevandringene, forskyvelsen fra Øst, omdefinerte Vesten og gav opphav til “Europa”. Jordsmonnet hvor evangeliets sæd ble sådd var ingen fredfull, symmetrisk harvet åker i en trøndersk flatbygd. Nei, sæden ble nærmest kastet ut i et jordskjelv. Derved ble den del av det nye landskap som oppstod, uavhengig av etablert forventning. Derved ble Kirken, Kristi Brud, et nyskapende element i en ny samfunnsordning, som med tiden frembragte kristen sivilisasjon, en av menneskehetens edleste bedrifter.
Hvordan gikk dette til? Det gikk til ved at kristne tok på alvor kallet til å bli nye kvinner og menn. En kristens tilværelse utfolder seg i verden, men er ikke av denne verden. Den står for ny menneskelighet som vil heve samfunnet som sådan: når Herren bruker surdeigen som bilde, skal vi ta det på alvor. Vi skal føle oss truffet av Paulus’ tidløse formaning til Filipperne: “Gjer alt utan murring og tvilsmål, so de kann vera lastelause og reine, Guds ulastande born midt i ei ukyndt og rangsnudd ætt, der de syner dykk som ljos i verdi, med di de held fram livsens ord” (2.14-16). Jeg siterer fra Fyrebilsbibelen, ikke for å være sær, men fordi dens ordvalg er så treffende. Ja, vi lever faktisk i en “rangsnudd” verden — et bakvendtland, for å si det med Prøysen. Mangt her er “ukyndt”, altså uhensiktsmessig, ikke i samsvar med en sant naturlig, salig ordning i følge Guds skapende hensikt. Her skal vi opprettholde “livsens ord”.
Omgitt av mørke, metafysisk og moralsk, skal vi kristne være ljos, ikke ved å gå rundt og glimte av oss selv, men ved å la Kristus lyse i oss, ved å grunne og fostre våre liv i Kristus.
Omgitt av mørke, metafysisk og moralsk, skal vi kristne være ljos, ikke ved å gå rundt og glimte av oss selv, men ved å la Kristus lyse i oss, ved å grunne og fostre våre liv i Kristus. Vi har mottatt stor nåde ved å døpes som Guds barn, ved innlemmelse i Kirkens Kropp. Det skal være synlig og merkbart i valgene vi tar. Vi skal ikke bare la oss drive med av rangsnudd strøm.
I det siste har det gått en debatt om hva vi bør forvente av oss selv og hverandre som kristne. Vi skal vokte oss, i slik utveksling, for enhver fariseisme. Ærlighet skal verdsettes, hykleri avsløres. Men når det er sagt: vi må ikke glemme at kristenlivet utgjør en fordring og at vi av nåde settes i stand til å handle på et vis som kan se ut til å overskride menneskelig kraft. Gud ble menneske for å fornye vår natur innenfra. Hans kall til oss er gedigent. Hans forventning er enorm. Evangeliet lar seg ikke redusere til et banalt, “I’m OK – You’re OK”. Da ville det opphøre å være evangelium. Da ville det bli, med rasende fart, et middel til selvbedrag.
Evangeliet lar seg ikke redusere til et banalt, “I’m OK – You’re OK”. Da ville det opphøre å være evangelium.
Vi står på terskelen til et jubelår med mottoet, Peregrinantes in spem. Håpet, spes, står i akkusativ. Det er et mål vi pilgrimmer, peregrinantes, beveger oss mot. Vi kalles ut av stillstand til omvendelse. Kirken formaner oss til å avkle oss passiv resignasjon, den være seg selvtilfreds eller angstfylt, i tiltro til verdens Herre, som fra tidenes opphav og inntil historiens slutt gjør alle ting nye. Følger vi kallet fullt og helt, kan vi ved Guds nåde bære et lysende håp inn i en verden som i stor grad har glemt hva ordet betyr. Da er alt mulig. Da er ingen ødeleggelse uunngåelig.
Vi kaller oss Jesu følgesvenner, lemmer på hans Legeme. “Den som sier at han blir i ham, han er óg skyldig å vandre således som han vandret” (1 Johannes 2.6). Å konstruere eget liv på slike premisser, sikre på at for Gud er ingenting umulig, dét er å vandre trøstig mot håpet. La oss da oppmuntre hverandre i fremdrift langs veien. Alle skylder vi hverandre et godt forbilde.
