Arkiv, Brev

Mot vaksinasjonspass

Norsk katolsk bisperåds svar på Regjeringens lovforslag om koronasertifikat.

1. Innledning

1.1 Om Norsk katolsk bisperåd

Norsk katolsk bisperåd ønsker å avgi uttalelse til Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat om ‘forlengelse av reglene om koronasertifikat’. Bisperådet representerer Den katolske kirke i Norge. Medlemmer er: Bernt Eidsvig, biskop av Oslo, Berislav Grgić, biskop av Tromsø og Erik Varden, biskop av Trondheim.

1.2 Sammenfatning av bisperådets syn på høringsnotatets forslag

At statlig helsevesen tilbyr et vaksinasjonssertifikat som dokumentasjon for mottatt dose (slik barn får det når de vaksineres mot røde hunder), er en grei sak. At staten krever et vaksinasjonssertifikat som betingelse for å delta i offentlig aktivitet, er noe annet, ugreit. Notatet heller i sistnevnte retning. Det er foruroligende. 

Den katolske kirke er innforstått med at lovlig begrunnede, nødvendige, forholdsmessige smittevernstiltak kan påkreves under en pandemi. Bisperådet oppfatter dog lovforslaget knyttet til koronasertifikat som prinsipielt uklart. Forslaget underkommuniserer koronasertifikatets inngripen i borgeres rettigheter, fremfor alt retten til privatliv og retten til tanke-, samvittighets-, religions- og forsamlingsfrihet. Det står i konflikt med forbudet mot diskriminering, Det bryter med retten til bevegelsesfrihet, potensielt også med retten til arbeid. Med et koronasertifikat, ville noe prinsipielt nytt innføres i vårt samfunn, i strid med grunnleggende rettigheter. Påbud om sertifikat ville ha graverende konsekvenser for religiøst liv. Bisperådet ber om at forslaget forkastes. 

2. Avgjørende innvendinger til høringsnotatet

2.1 Departementet presiserer at ‘lovforslaget bare knytter seg til koronasertifikatet som dokumentasjon’, men innrømmer at regelverk for koronasertifikat og adgang til å fastsette differensierte smitteverntiltak vil kunne ‘gli noe over i hverandre’ (3.0, s. 8). At man i et lovforslag — som bør være den mest konsise form for diskurs — lar ulike kategorier ‘gli noe over i hverandre’ innbyr ikke til tillit. Et seriøst forslag om koronasertifikat behøver mer presis formulering enn notatet tilbyr. Det er alt blitt påpekt fra kompetent juridisk hold.

2.2 Høringsnotat sikter på å forlenge virketiden for midlertidige bestemmelser om koronasertifikat som trådte i kraft 11. juni 2021. Det foreslås at de forlenges med et helt år, frem til 1. juli 2023. Restriktiv bruk av sertifikat er ennå ikke innført. Men med bakgrunn i EUs politiske målsetting på området, ønskes bruken videreført. Det er bemerkelsesverdig. Notatet reiser alvorlige problemstillinger av nasjonal-konstitusjonell og politisk-etisk karakter. 

2.3 At det brukes ulike former for sertifikat i samfunnet, er åpenbart. Et eksempel er førerkortet. Et førerkort skaffes på eget initiativ. Man underlegger seg prøving av ferdigheter samt avklaring av helsemessig forutsetning. Et koronasertifikat er av annen art. Et førerkort gir, på visse betingelser, sosiale muligheter og økt bevegelsesfrihet; det begrenser ikke andres frihet. 

Pålegg om koronasertifikat medfører tap av grunnlovsfestede rettigheter og friheter (jf. Grl. §§ 2.2, 16.1, 98, 100, 101, 102, 106, 110). Det berører menneskerettighetene. Et obligatorisk koronasertifikatet står for noe nytt i samfunnsutviklingen. Det utvider et statlig herredømme over individet. Det forutsetter et diskrimineringsprinsipp som bør være fremmed for en demokratisk rettsstat. Mye står på spill. Når grunnlov og menneskerettigheter berøres, er forslaget om innføring og forlengelse — samt om betingelsene for forlengelse — noe som må avgjøres av Stortinget.  

2.4. Hvilken praktisk funksjon er et sertifikat ment å skulle ha? Det fremstår uklart. Er det tenkt som smitteverntiltak, må vi huske et empirisk faktum: Covid-19 spres blant både vaksinerte og ikke-vaksinerte. Dette betinger koronasertifikatets relevans for smittevern. Derimot ville pålegg om sertifikat åpne for segregering mellom to grupper mennesker i samfunnet: Vaksinerte og ikke-vaksinerte. Det finnes folk som av probate medisinske årsaker ikke kan la seg vaksinere. Det gjør segregeringen desto mer alvorlig. Innføring av et koronasertifikat ville indirekte øve mental og sosial tvang.

2.5. Bisperådet har særlig ansvar for å vurdere konsekvensene et koronasertifikat ville ha for religiøst liv. Segregeringen sertifikatet muliggjør, rammer kirkelivet. Religionsfrihet forutsetter forsamlingsfrihet. Dette har særlig relevans for katolske kristne: Deltagelse i søndagsmessen er for dem en religiøs forpliktelse. I åpenbart kritiske situasjoner vil det kunne være nødvendig, på klare premisser, å innføre tidsbegrensede, lovlig fattede smittevernstiltak som berører fellesskapet. Høyeste lovgivende myndighet, Stortinget, bør regulere innføring og iverksettelse av denslags eksepsjonelle ordninger. Notatets paragraf 7.4, ‘Tros- og livssynssamfunn’, uttrykker bevissthet om problemstillingene, men gir ingen tilstrekkelig garanti for religionsfrihet. 

Pålegg om normativt koronasertifikat normaliserer segregering. Kirken vil potensielt hindres i å betjene alle sine medlemmer med forkynnelse, undervisning, sosiale tiltak og sakramenter; medlemmene vill hindres fra å delta ved kirkelige handlinger. Etter forgodtbefinnende, ville statlig myndighet stå fritt til å forlenge situasjonen. Lovforslaget åpner for implementering med ugjennomtenkte følger. Det peker mot kontrolltiltak som knapt lar seg gjennomføre uten videre brudd på menneskerettigheter. 

Notatet utelukker ikke at et sertifikat kan kreves for adgang til undervisningsinstitusjoner osv. Det tenkes altså brukt som regulært smittevernstiltak (jf. 7.5), men uten adekvat medisinsk begrunnelse. Forslaget om lovendring vil kunne medføre at samlinger av religiøse fellesskap forbeholdes dem som besitter vaksinesertifikat, har hatt sykdommen, eller fremviser negativt prøveresultat. Vi betrakter dette som illegitim innblanding i, ja, som krenkelse av, kirkens åndelige frihet. Betrakter man historiske presedenstilfeller, hvor statlige instanser på biologisk grunnlag har utelukket særlige grupper fra gudstjenesteliv, opprulles eksempler vi i Norge anno 2022 umulig kan ønske å assosieres med.  

3. Konklusjon

Høringsnotatet handler ikke kun om pragmatiske tiltak i forhold til offentlig helsevesen. Det handler om uforholdsmessig statlig maktbruk overfor borgerne. Forslaget bør avvises på grunnlag av rettsprinsippene i et demokratisk samfunn. Vi slutter oss til vurderinger gitt av juridisk ekspertise (f.eks. i Professor Hans Petter Gravers analyser), hvor det påpekes at et koronasertifikat ikke kan kreves som vilkår for ferdsel på offentlig sted, som betingelse for besøk i private hjem, som betingelse for deltakelse i religiøse feiringer eller som eksklusjonsekriterium i arbeidsforhold. 

+Bernt I. Eidsvig
+Berislav Grgić
+Erik Varden

den 3. mars 2022

Share