Arkiv, Brev
Om Fiducia Supplicans
Om Fiducia supplicans
Til prestene i Trondheim og Tromsø Stift
21. desember 2023
O Oriens
Kjære Medbrødre!
Jeg er blitt bedt om å klargjøre den praktiske iverksettelsen av Fiducia supplicans, en deklarasjon utgitt av Dikasteriet for Troslæren den 18. desember 2023 i form av en meditasjon. Detaljert klarhet er ikke hva dokumentet etterstreber (jfr. n. 41). Så innbyr Dikasteriet oss broderlig (n. 3) til å søke klarhet på grunnlag av det som er uttrykt og det som er implisitt, slik at vi som prester kan følge Kirkens øverste hensikt og lov, sjelenes frelse.
Først skal vi merke oss det som er eksplisitt i teksten:
1. Deklarasjonen fremstilles som et utsagn om ‘velsignelsers pastorale betydning’. Materien er ikke moralteologi.
2. Hva moralteologi angår, særdeles i forhold til teologien om ekteskap, tilfører deklarasjonen ikke noe nytt. Den bekrefter Kirkens lære fra gammelt av. Den forbyr uttrykkelig enhver gestus som kan gi inntrykk av å relativisere denne læren eller som tenderer til å frembringe ‘forvirring’ (n. 31).
Deklarasjonens pastorale omsorg gjelder ‘par i irregulære forhold’ (n. 31). Fra Arbeidsdokumentet til Første Sesjon av den 16. Ordinære Generalforsamling av Bispesynoden, gjerne omtalt som ‘Synoden om Synodalitet’, vet vi at slike forhold faller inn i tre hovedkategorier: fraskilte og gjengifte katolikker; katolikker i polygame forhold; katolikker i forhold som ikke utgjøres av en biologisk mann og en biologisk kvinne.
Deklarasjonen ber oss prester om å vise pastoral finfølelse i denslags situasjoner. Det er min erfaring at finfølelse forekommer. Jeg takker dere for deres evne til å forene teologisk forstand med kristen nestekjærlighet og pastoral teft. Jeg sier til dere det de nordiske biskoper erklærte om seg selv i Brevet om Menneskelig Seksualitet som ble offentliggjort den 25. mars i år: ‘Vi er her for alle, for å vandre sammen med alle. Lengselen etter kjærlighet og seksuell integritet berører oss mennesker dypt. Vi er sårbare på området. Tålmodighet kreves på veien til helhet. Ethvert steg fremad er grunn til glede.’
Kan troende som lever i irregulære forhold bli velsignet? Selvsagt kan de det. Det er veletablert skikk i vår Kirke at de som av en eller annen grunn ikke kan motta den hellige kommunion, isteden nærmer seg presten med bønn om velsignelse. Slik velsignelse tilbakeholdes aldri, med mindre personen som spør, det Gud forby, uttrykker en blasfemisk holdning. Det er oppbyggelig og bevegende å se en bror eller søster i troen, et menneske som står oss nær, uttrykke: ‘Her og nå er mitt livs omstendigheter slik, at jeg ikke kan motta sakramentene; men jeg tror på Gud, og stoler på hans tro på meg; jeg påkaller hans velsignelse og erklærer mitt ønske om å forbli en del av dette troens fellesskap.’
I slik tilnærming finnes der oppriktighet, ydmykhet og styrke. Der hvor disse tre egenskaper er tilstede, kan nåden virke.
Hva så med velsignelser av par i irregulære forhold, i særdeleshet ‘likekjønnede par’ (n. 31)? I et Responsum til spørsmålet fra 15. mars 2021 — en tekst som også utgikk fra Dikasteriet (den gang kalt ‘Kongregasjonen’) for Troslæren og som likeledes påberopte seg vår hellige Fars, Pave Frans’ ‘samtykke’ — ble det erklært at slike forhold ikke kan være ‘legitimt gjenstand for en kirkelig velsignelse’ (‘una benedizione ecclesiale’). Siden dette utsagnet fra kirkelig myndighet ikke er annulert, står vi ikke fritt til å se bort fra det. Den nye Deklarasjonen motsier det heller ikke. Deklarasjonen fastslår at der hvor en ‘kirkelig velsignelse’ ikke er mulig, kan en ‘pastoral’ velsignelse vurderes.
Hva er forskjellen mellom en ‘kirkelig’ og en ‘pastoral’ velsignelse?
En ‘kirkelig’ handling skjer offentlig i følge et rituale approbert av Kirken; en ‘pastoral’ handling er personlig, intim og berører det indre forum. Her har vi altså et kriterium for iverksettelsen av Fiducia supplicans: Hvis par som lever i irregulære forhold søker en ‘pastoral’ velsignelse, er det tilbørlig at det skjer utenfor offentlighetens lys, etter Herrens eksempel i evangeliet da han møtte den blinde som vil røre ved ham, så ‘tok den blinde ved hånden, førte ham utenfor byen’ (Markus 8.23) og la sine hender på ham der, slik at Guds nåde kunne helbrede det som var gått i stykker uten at såret ble stilt til skue. Betingelsen av tilbaketrukkethet og fortrolighet svarer til det Deklarasjonen antyder i nn. 31-41.
Et videre kriterium berører intensjonen hos par som ber om velsignelse, de være seg skilte og gjengifte, i polygame forhold eller i forhold som ikke utgjøres av en biologisk mann og en biologisk kvinne. Forutsatt er vilje til omvendelse samt en innstilling som gjør at de, i tro, er i stand til ‘å erkjenne seg selv ydmykt som syndere’ (n. 32). De må ikke, står det i Fiducia supplicans, ha til hensikt ‘å legitimere noe, men heller ville åpne sine liv for Gud og be om hans hjelp til å føre et bedre liv’ (n. 40). Vi minnes om at en velsignelse ikke må instrumentaliseres eller bli en brikke i et politisk eller ideologisk spill (jfr. Nn. 32, 39). Skulle slik hensikt forekomme, har presten ikke anledning til å velsigne; da må han isteden innby de søkende til sammen å be Herrens Bønn. Ingen utelukkes prinsipielt fra velsignelse (jfr. n. 29). Men vi er bundet av et bud som er evig, ikke kulturelt betinget: ‘Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn’ (2. Mosebok 20.7).
‘Det siste jordiske bilde vi har av Jesus’, står det i Fiducia supplicans, ‘viser ham med hendene hevet til velsignelse’ (n. 18). Det må vi aldri glemme. Heller ikke må vi glemme at hans hender ennå var merket av naglene som hadde festet ham til korset (jfr. Johannes 20.27) ‘som en nådestol ved troen, stilt til skue i hans blod’ (Romerbrevet 3.25) i det han bar verdens synder. Han siste velsignelse (Lukas 24.51) var også en utsendelse. Han bød disiplene dra av sted for å ‘gjøre alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere’ (Matteus 28.19f).
Fiducia supplicans byr oss reflektere over velsignelser i Skriften. Én ting er klar: en bibelsk velsignelse er sjelden en bekreftelse av et status quo; stort sett står velsignelsen for et kall til å ta fatt på nytt, til omvendelse. Iblant kan en velsignelse gå ut på å bekrefte en vanskelig skjebne, som når Isak velsigner Esau og sier: ‘Se, uten jordens fedme skal din bolig være og uten himmelens dugg fra oven. Av ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene’ (1. Mosebok 27.39-40). Dette er ikke en tilstand som idealiseres; men den anerkjennes foran Gud. En velsignelse kan ikke baseres på illusjon. Gjennom velsignelsen sa Isak til sin sønn: ‘Ditt liv blir ikke et lett liv.’ I tilfellet til Jakob, Esaus bror, ble Guds endelige velsignelse, velsignelsen som forseglet hans kall, ledsaget av et slag som gjorde at han gikk låghalt resten av livet. Selve velsignelsen fant mystisk uttrykk i hans nye navn ‘Israel’. Det betyr ‘Han som kjemper med Gud’ (1. Mosebok 32.26ff.). Skriftens Gud er ikke en Gud som lar oss slappe av i ro og mak. Han kaller oss stadig til å tre ut av snever selvforståelse og bedagelighet for at vi kan bli nye kvinner og menn (Åpenbaringen 21.5).
Deklarasjonen understreker: ‘Å søke velsignelse i Kirken er å anerkjenne at Kirkens liv springer ut fra Guds miskunns opphav og hjelper oss til bedre å tilsvare Guds vilje’ (n. 20). Hva Guds vilje for oss er, vet vi: ‘For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse’ (1. Tessalonikerbrev 4.3). Det annet Vatikankonsil formaner oss: ‘Alle kristne kalles altså og forpliktes til hellighet og til den fullkommenhet som svarer til deres egen situasjon. Måtte derfor alle sørge for å gi sitt hjerte den riktige retning’ (Lumen Gentium, n. 42).
‘Gud viser aldri noen bort som nærmer seg ham!’ (n. 33). Det stemmer. I evangeliet mottar Kristus enhver barmhjertig. Mens hans miskunn var alltid saltet med sannhet. I blant viste han seg streng for å redde folk ut av deres vrangforestillinger og for å lære dem ‘å gi sitt hjerte den riktige retning’, for menneskets hjerte kan lett gå seg vill. Til den rike unge mann sa han: ‘Vil du være fullkommen, da gå bort og selg det du eier, kom så og følg meg’ (jfr. Matteus 19.16-22). I forhold til kvinnen grepet i ekteskapsbrudd, fordømte Jesus henne ikke. Han klandret de selvrettferdige som så gjorde. Han gav henne allikevel en klar instruks: ‘Gå bort, og synd ikke mere!’ (Johannes 8.11). Også disse møtene må regnes som mønstre på pastoral velsignelse.
Idag, den 21. desember, påkaller vi Kristus, Herren som kommer for å frelse oss, med ropet: O Oriens. ‘O soloppgang, du stråle fra det evige lys og rettferds sol: Kom og skinn for dem som bor i mørke og dødens skygge.’ Måtte vi alltid strebe henimot ham med en tro som er hel og kysk, med et overnaturlig mot opplyst av håp og varmet av kjærlighet, slik at hans hellige Kirke består som et troverdig vitne om nåden som er vunnet for oss.
+fr Erik Varden ocso
Biskop av Trondheim &
Apostolisk Administrator av Tromsø
Glassmaleri fra Downside Abbey.