Arkiv, Samtaler
Gammeldags dyd?
Er kyskhet en dyd som er gått ut på dato? Spørsmålet ble stilt ved en paneldebatt i Roma i kveld. Jeg samtalte med Sr Anna Mirijam Kaschner, generalsekretær for Den nordiske Bispekonferanse, Andreas Thonhauser, Byråsjef ved EWTNs Vatikankontor, og Dr Vincenzo Bassi, Formann for Europaforeningen for katolske familier.
‘Det vi behøver er en pedagogisk tilnærming til kysk levnet. Vi har nesten glemt hva ordet egentlig står for; vi har gjort kyskheten til et uoppnåelig ideal, nesten en karikatur: Bildet av en jomfru i hvit kjole høyt oppe i et tårn – en virkelighet hinsides det fattbare! I Kirkens autentiske tradisjon finner vi derimot en vei til orden gjennom uorden, til helhet gjennom fragmentering, og vi har mange erfarne veivisere.
Det er et vers fra Høysangen våre cistercienserfedre var særlig glad i: «Ordinavit in me caritatem», «Gud har bragt orden i min kjærlighet». Våre fedre antok simpelthen at enhver som trådte inn i klosteret, eller for den saks skyld, som gikk inn i en bryllupspakt, ville bære med seg en grad av indre kaos med behov for utredning.
Noe en klosterlig formasjon byr på når den funker, noe formasjonen i et presteseminar byr på når den funker – og vi har sett at den ikke alltid har funket – er hjelp til å reparere det i meg som er gått i stykker. Det forutsetter evne og vilje til å konfrontere det jeg bærer på som er såret, som kanskje inngir angst. 
Jeg trenger i så fall noen som vandrer sammen med meg. Veien til helhet og frihet går jeg tryggest hvis jeg kjenner én som alt er gått gjennom mørket, som har funnet veien gjennom kaos, og derved kan vise meg hvor jeg skal gå, opplyst av Skriften og Kirkens tradisjon, men også av egen erfaring av frelse – kanskje sågar av begynnende hellighet, som rett og slett er et annet uttrykk for helhet.’
Du finner et opptak av samtalen her.
Foto: Daniel Ibáñez – EWTN.