Arkiv, Brev
Hyrdebrev til Tromsø Stift
Du finner hyrdebrevet på polsk her.
Kjære troende!
Ett år er gått siden jeg av vår Hellige Far ble utnevnt til Administrator av Tromsø Stift. Som dere alle, hadde jeg håpet at en ny stedlig biskop ville utnevnes raskt. Som dere alle, har jeg sannet at det gamle ord fremdeles gjelder: I blant maler Guds kvern langsomt.
Å vente er vanskelig for oss mennesker. Det har det alltid vært. I vår samtid er det blitt verre. Vi lever i umiddelbarhetens epoke. Vi forventer oss, og får stadig løfter om, at all endring vi ønsker oss skal skje raskt. Så blir vi rastløse og frustrerte, kanskje til og med sure, når vi må vente. La oss da huske at en ventetid kan være en salig tid.
Selv om søndagen får forrang, feirer Kirken i dag, den 8. september, festdagen for Jomfru Marias fødsel. Jeg vil gjerne si et par ord om den. Det dreier seg om fullbyrdelsen av et håp næret i hundrevis av år, ja, siden verdens begynnelse. Kirkefedrene nølte ikke med å gjenkjenne et profetisk bilde av Guds Mor i Skriftens ord om Guds evige Visdom — en kvinneskikkelse — som ‘lekte for Guds åsyn’ ved skapelsens opphav (Ordspråkene 8.30).
Målbevisst varsomt forberedte Gud sitt frelsesverk, som Maria ved sitt Ja muliggjorde, gjennom generasjonene. Slektledd etter slektledd forberedte han mennesket. Det forunderlige er: Mennesket visste det ikke. Det forholdt seg slik Jesus forteller i lignelsen om den målløse bonden som en vakker dag våknet om morgenen og så sin åker bugnende av grøde: ‘Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer’. Slik, sier Herren, ‘er det med Guds rike’ simpelthen (Markus 4.26-27).
Når vi betrakter Marias liv og kall, er ‘kornet’ det er snakk om håpet om frelse; det er nådens budskap om at Gud har en plan med historien som han vil og kan oppfylle. Ja eldre jeg blir, jo mer fascinert blir jeg av ættetavlen som Kirken lar oss lese på Marias fødselsdag. Den viser hvordan løftet til Abraham, løftet om at alle folkeslag på jorden ved ham skulle velsignes (1. Mosebok 22.18), modnes gjennom tidene.
Om noen av dem som nevnes i ættetavlen vet vi mye. Vi kjenner godt patriarkene, Ruth, David, Salomo og flere til. Om andre vet vi ingenting. Det er ikke så viktig. Alle var de redskaper for Guds hensikt, om de visste det eller ikke. De ble til velsignelse.
Ofte er det sånn at vi, når vi skuer tilbake over livet, personlig eller kollektivt, skjelner en slags nødvendighet i hendelsesforløp: Det måtte inntreffe for at det kunne skje; den måtte bli kjent med den, og så videre. Noe av det spennende ved å bli eldre, er at vi får bedre overblikk over tilværelsen, slik at vi kan se mønstere i den, Guds forsyns fingeravtrykk.
Når vi ser fremover, fortoner ting seg annerledes. Da kan vi føle oss forvirret. Hvordan vet vi hvilke valg vi skal ta? Hva vil skje med oss? Hvordan skal vi forholde oss til alt som gjør oss utrygge og redde, til det som kan virke som verdens uhyre uforutsigbarhet? Vi skal huske at Gud har lagt en plan som han på mystisk vis realiserer uten å legge bånd på vår frihet og uten — helt uten — illusjoner om vår svakhet. Han har et perspektiv som overgår vårt. Som det står i 2. Petersbrev: ‘For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag’ (2 Peter 3.8). Peter, som hadde sett Guds herlighet på Tabor og erkjent egen litenhet i Kaiafas’ palass, visste hvilken avgrunn som ligger mellom Guds virkelighet og vår; på samme tid visste han at Gud i Kristus, født av Jomfru Maria, har slått bro over avgrunnen og at vi, når vi holder hans hånd og hennes, kan krysse avgrunnen trygt.
Kjære troende, jeg minner dere om dette, som dere allerede vet, for å dele min visshet om at også vår ventetid her og nå har en hensikt, at den utgjør en oppgave. Det er stor skjønnhet i Den katolske Kirke i Nord-Norge; det er også en grøde som venter på å høstes, det er jeg viss på. Etter mange tiår med sekularisering, har vårt land nådd et bunnmål. Vi kan visst ikke bli mer materialiserte. Men mennesket forblir nå menneske allikevel, bærende på lengsel etter mening, sannhet og substans. Guds evige Ord, han som er bildet av den usynlige Gud (Kolosserbrevet 1.15), er innprentet på vårt vesen. Kun i ham finner vi lise for uroen som bor i oss.
La oss bruke denne tiden til å forankre oss dypt i Kristus, til å erfare hva det vil si å leve i ham. La oss, lik Jomfru Maria, si ‘Ja!’ til Guds kall også når vi ikke vet hvorhen det leder, i tillit til at Gud vet, og at det er nok. Hans hensikt er å hellige våre liv, å gjøre oss til nye mennesker, bærere av håp for verden, kilder til glede. Han som kaller oss er trofast. Han forlater ikke sin Kirke. Vær viss på at han virker sin velsignelse midt i blant dere.
Takk for at dere har tatt varmt imot meg så langt. Jeg gleder meg over å være blitt kjent med mange av dere; jeg gleder meg til å bli kjent med flere. Daglig ber jeg for dere alle.
I Jesu navn!
+fr Erik Varden OCSO
Biskop av Trondheim og Apostolisk Administrator av Tromsø Stift
