Arkiv, Artikler

Så inderlig vel

Krigen i Syria fortsetter å rase, med fatale følger for sivilbefolkningen. Situasjonen kan virke utsiktsløs. Dog finnes det mennesker som bygger opp der andre bryter ned. De holder håpets fakkel høyt. Vi kan hjelpe dem å nære dens flamme.

For snaut et år siden, ble forfatteren Élie Wiesel intervjuet i forbindelse med utgivelsen av sin bok, Åpent hjerte. Han sa blant annet følgende. 

Kaster vi et blikk på verden, ser vi at vi står oss i en situasjon hvor vi teknisk sett knapt kan unngå hverandre. Hva opplysning angår, er de mest tragiske, grusomste forhold godt kjent. Ikke desto mindre, og i for stor grad, vedvarer likegyldigheten. Det er et mysterium. Altfor mange dør ennå av sult, sykdom og vold i verden. Hvem ser ikke faren for likegyldighet? Noen bønnfaller Gud om å berøre menneskenes hjerter. Ren fornuft kunne rekke. Men nei. Jeg sier det stadig: Det er ikke hat som er kjærlighetens motsetning, men likegyldighet. Det motsatte av rettferd, er ikke urettferdighet, men, igjen, likegyldighet. Det er likegyldigheten som dreper. Det er likegyldigheten som må bekjempes (La Revue Civique, 7, 2011-12). 

Samme budskap bragte Wiesel i Oslo Rådhus i desember 1986, da han fikk Nobels Fredspris. Det finner klangbunn i et land hvor Arnulf Øverlands tordenrøst runger i folkesjelen: ”Du skal ikke tåle så inderlig vel”!

Men hva skal vi ta oss til når hver dag fører lange registre av krig og elendighet? Det er grenser for hva psyken kan bære. Vi orker knapt å bevisstgjøre smerten som ulmer i sjelsdypet. Den truer med å lamme oss. Kontrasten mellom vår hverdag, frokostbordet med gåsungetunge kvister i et krus, og andres lidelse, er for stor. I tillegg bærer vi maktløshetens byrde. Ansikt til ansikt med nød på global skala, forekommer enkeltmenneskers indignasjon som et rop i motvind. Det kastes ekkoløst tilbake over oss selv. Vi legger avisen fra oss, sukker, pusser brillene, og skrur på kaffetrakteren. Rett og slett fordi vi ikke vet hva annet vi kan gjøre. Fra å si, «Det er allikevel ingenting jeg kan gjøre», til å si, «Det angår allikevel ikke meg», er avstanden kort. Og med ett ligger likegyldigheten og lurer. 

Av konfliktene som dominerer nyhetsbildet, er knapt noen mer kritisk enn den i Syria. Den næres av så innviklede, vidtrekkende interesseforhold, at bare dét å holde oversikt er vanskelig. Ødeleggelsen fortsetter på alle plan; den humanitære krise er overmektig. Hva kan vi foreta oss? Spørsmålet har forfulgt meg lenge. Dette er ikke en krig jeg kan forholde meg til på resignert avstand. Den treffer mennesker jeg er glad i. Mine cisterciensersøstre på Ouzeir-høyden, nær grensen til Libanon, holder stand i et landskap lagt øde av vold. De er der til trøst for mange. Noen mil østover, i det sønderbombede Homs, arbeider min venn Ghassan Sahoui, syrisk jesuitt, på et visjonært prosjekt. Midt i krigen vitner det om brorskap og forsoning. 

Vår Frelsers Senter, ”Centre Al Mukhales”, ble grunnlagt av Jesu Selskaps Midtøstenprovins i april i fjor, som samlingspunkt og skole for barn i Homs. Slike tiltak var sårt tiltrengt da landets infrastruktur brøt sammen og vanlige skoler stengte dørene. Senteret ble igangsatt som et pilotprosjekt. I dag, etter ti måneders drift, får 475 barn undervisningstilbud og psykososial hjelp der; i tillegg består en særlig enhet for psykisk utviklingshemmede barn. Enhver er velkommen, uansett tro og etnisk bakgrunn. Det er nettopp mangfoldet man vil bevare. For opplegget er ikke bare et svar på nøden her og nå, som sannelig er stor nok. Det vil danne grunnlag for gjenoppbyggingen av Syria etter krigen. Dette perspektivet må vi beholde. I et intervju med avisen Le Figaro i juli, bemerket senterets leder, Pater Ziad Hilal SJ, hva som opprettholder hans håp for fremtiden:

For 38-åringen med doktorgrad i pedagogikk, er det barna som holder håpets tynne tråd ved like: sunnittiske, alawitiske og kristne barn, brikker i den syriske mosaikk som er i ferd med å sprenges. Med støtte fra hjelpeorganisasjoner har han åpnet fire skolesentre, hvor ni hundre barn fra alle trossamfunn er samlet nå som alle andre skoler, siden beleiringen begynte i februar, holdes stengt. Det er her han forkynner forsoning mellom samfunnsgrupper. Oppgaven er gigantisk. Barna vil først ikke spille fotball på samme lag. Men ”når foreldrene kommer og henter dem om kvelden, snakker de med hverandre”. 

Siden ordene stod på trykk, har prosjektet vokst voldsomt. I tillegg til pedagogisk virksomhet, har hvert senter en distribusjonssentral for nødhjelp. Målet for 2013, er å distribuere mat til 1650 familier gjennom Al Mukhales. Det sier seg selv at de materielle behov er store. Hva kan vi gjøre? Ganske mye, faktisk, takket være norske Caritas, som koordinerer en innsamling til Al Mukhales og slik støtter et knutepunkt i organisasjonens syriske satsing.

For noen uker siden, skrev Pater Ghassan, min venn, at ”det mest foruroligende i vår tilværelse, er hver dags usikkerhet. Man vet aldri når en landmine vil eksplodere, en kamp bryte ut, en bombe slippes; når en bande vil bortføre enda et menneske hjemmefra eller fra gaten.” ”Vår oppgave som kristne”, skrev han, ”stiller her store fordringer. […] For et enormt behov vi har for frelse, for kjærlighet!” Alt, i en slik situasjon, bidrar til mistenksomhet og hevnlyst, stort sett etter konfesjonelle grenser. I Al Mukhales består et lite, sårbart samfunn på helt andre premisser. Der virkeliggjøres en vesentlig dimensjon av evangeliet gjennom Ghassan og hans medarbeidere. Vi husker hvordan Vårherre hilste disiplene etter oppstandelsen: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere.” Freden ble ikke gitt dem som eiendom, men for at de skulle gi den videre, slik vi minnes hver gang vi feirer messe. Ved å hjelpe Al Mukhales, er vi med på å skape fred. Vi omfavnes av den syvende saligprisning. Vi taler sivilisasjonens sak mot kaosmaktene. Og vi rammer likegyldigheten, vår egen og andres, med et dødelig slag. 

pastedGraphic.png

Share