Arkiv, Artikler
Å kalle en spade en spade
Det var mitt privilegium i år, på Sunnivadagen, 8. juli, å lede valfarten til Selja. Vi ærer St Sunniva, ikke bare som martyr, men som jomfru. Temaet jomfruelighet løper gjennom hele festdagens liturgi. Vi møter det i messen. Vi møter det igjen til vesper. Ordet “jomfru” hører med i vårt spesialisert religiøse ordforråd, sammen med tekniske uttrykk som “tabernakel”, “prostrasjon”, osv. Vi synger til jul om jomfruen som satt i lønn; i Johannes’ Åpenbaring leser vi om jomfruene som følger Lammet hvor det går. I dagligtale er det ikke et uttrykk vi bruker stort. Tvert imot, det oppfattes lett som litt latterlig. I vår hyperseksualiserte samtid, hvor sex betraktes som en fritidssyssel på linje med håndball eller elgitarspill (og opprettholdes, politisk, som menneskerett), er det å bli kalt jomfru langtfra et kompliment. Kanskje opplever vi dagen når jomfruelighet defineres som en nevrose? Vi får se.
Hva er det så vi, som kristne, gjør sånn nummer av? Én ting skal fastlegges med det samme: Når vi i en vesperantifon, liksom talerør for Sunniva, synger, “Deg vil jeg tjene i renhet”, er det ikke fordi sex er urent. Nei! Skriften definerer tydelig at en mann og en kvinne som, etter Guds bud, hengir seg fritt og elskende til hverandre utgjør en sakramentalt enhet, noe dyrebart og hellig. Enheten mellom dem blir et symbol på Herrens forening med sitt folk. Utenforstående som slumper borti mystikeres utlegninger av temaet, blir ofte sjokkert av den eksplisitte inkarnerthet de møter. Men sånn er kristendommen på sitt sanneste: den vet å gjenkjenne kroppens uttrykk og fruktbarhet som et guddommelig mysterium, verdig å holdes høyt i ære.
Det er da også seksualitetens ærverdighet som gir den vigslede jomfru et skimmer av himmelsk herlighet. Å være vigslet jomfru står for noe annet enn det å være “gammel jomfru” på spydig norsk, hvor uttrykket, ofte med urette, brukes for å stemple én hvis liv liksom ikke ble noe av. Å vigsle sin jomfruelighet er ikke å hengi seg en steril tilværelse; det er å orientere sin livskraft, med andre ord hele sitt hjerte, hele sin sjel, hele sin forstand og hele sin kropp (for kroppen har anlegg for åndelig erkjennelse), mot å elske Gud og mot å tjene andre hengivent.
At jomfruelighet på disse premisser har en forbindelse med martyriet, er noe Kirken alltid har anerkjent. Alle bærer vi på ønsket om å tilhøre noen helt, med hele oss selv. Kirkens vigsling borttar ikke hjertets lengsel, kroppens begjær, hudens sult, likesom vi ikke blir immune for hunger når vi fullfører en faste i Jesu navn. Et løfte viser sin utstrekning over tid. Jeg vil gjerne få gi et eksempel fra våre dager.
Den franske ordenssøsteren Emmanuelle Cinquin, kjent som Emmanuelle av Kairo, hvor hun levde heroisk blant de aller fattigste, beskriver i sin selvbiografi en erfaring hun hadde midt i livet, noen-og-førti år gammel, etter mange trofaste år som nonne. “Det var”, skriver hun, “som om hele kroppen, fra tå till topp, var glødende kull.” Hun syntes redusert til kroppslig begjær; alt åndelig virket fjernt og utilgjengelig. I fortvilelse gikk hun til en eldre, erfaren medsøster og åpnet sitt hjerte. Hun skriver: “Jeg la mine brennende hender i hennes kjølige hender og mumlet, “Jeg orker ikke mer!” Jeg løftet mine nedslåtte øyne mot hennes. De var gjennomlyst som purt kildevann. Jeg opplevde at jeg ble gjenfødt til uskyld.” Den gamle nonnen begrep hva Emmanuelle gjennomgikk. Hun sa, “Kjære, du har et hjerte! Det sier seg selv at det iblant brenner for livlig. Du prøves i ild. Det gjør godt for en nonne. Ild prøver metall og renser det.” Hun gav enkle råd: “Du må be; men også handle. Å holde fast ved én og samme pakt gjennom et helt liv, er noe gedigent. Hjelp deg selv, så hjelper himmelen. Åpne ditt hjerte for andres sårethet, så blir dine egne sår helbredet.”
Sr Emmanuelle omtaler erfaringen som et vendepunkt, en fordypning av hennes inderligste vesen som gjorde henne skikket til oppgaven som ventet: å bære Kristi kjærlighet til de utstøtte. Det gjør godt å høre et slikt vitnesbyrd som kaller en spade en spade, så sparer vi oss selv for en masse forenklende snikksnakk. Trofasthet koster. Det finnes ingen snarvei til menneskelig og kristen modenhet, om vi er gifte eller enslige, prester, legfolk, munker eller nonner. Herren “opplærer våre hender til strid”, ber vi i en Salme (Sal 144.1). Det er med hensikt. Striden, den gode strid, er vårt liv, dette fabelaktige, noen ganger skremmende eventyr. Lar vi oss hjelpe, finner vi hjelp. Vår Gud er Paktens Gud. Han navn er trofasthet. I våre dager er Sr Emmanuelles erfaring av å “være glødende kull” nærmest kanonisert, men vi har mistet evnen til å tenke oss det glodhete metall som et potensiale som venter på en form; derfor består en så fullkommen konturløshet i forholdet vårt til seksualitet. I en sånn sammenheng trengs troverdige forbilder, som Sr Emmanuelle — og som St Sunniva. De vitner om at lengselen som preger oss på kropp og sjel her og nå til syvende og sist peker mot et evig mål.
