Ord Om ordet

Den hl Augustin – Tillers jubileum

Prekenen ble holdt ved en feiring av 25-årsjubileet for grunnleggelsen av Birgittaklosteret på Tiller. 

Apg 2.42-47: De troende hadde alt felles.
2 Tim 4.1-8: Selv er jeg alt i ferd med å ofres.
Joh 10.7-18: Jeg setter livet inn for mine får. 

Kjære Søstre, Vi feirer deres klosters 25-årsjubileum på festen for den hellige Augustin, en av Kirkens mest berømte helgener. Enhver kjenner elementer fra hans liv, fra barndommens epleslang gjennom opprøret mot tro til omvendelsen og avskjeden fra moren, Monika, da hun døde i Ostia i 387, glad for å ha sett sin sønn forsonet med Kirken. Flere av hans bevingede ord er blitt allemannseie, f.eks. den ironiske bønnen, “Herre, gi meg kyskhet og selvkontroll, men ikke ennå”, eller det ihjelsiterte stykket fra Bekjennelsene om vårt urolige hjerte. De berømte aspekter av Augustins liv kommer alle fra dets første halvdel. Mindre kjent er tiden han tilbragte som biskop, møysommelig opptatt av katolikkers ve og vel langs Nord-Afrikas kyst. I stor grad ukjent er hans livs siste fase. Det er den jeg vil reflektere over i dag, for Augustins erfaring dengang taler til oss direkte. 

Da Augustin døde den 28. august 430, var Hippo, hans stiftsstad, under beleiring. Husk, på dét tidspunkt hadde Europa alt i drøyt hundre år vært utsatt for folkevandringer og ødeleggelse. Roma var blitt plyndret i 410. Europa var på ferd inn i det som blir kalt en “mørketid”. Kun i Nord-Afrika fortsatte, i en smal stripe langs Middelhavet, en romersk samfunnsordning preget av velstand. Den var en magnet for barbariske generaler som ikke hadde stort mer å hente på vårt kontinent. Vandalkongen Genserik rettet blikket sydover. I mai 428 krysset han Gibraltar som leder for en veldig hær, på omlag 80,000 mann. Han beveget seg oppover langs kysten mot Augustins Hippo, i dagens Algerie. Romerske, katolske menigheter og byer falt som korthus. Kirkelig var enheten skjør: Biskoper kranglet seg imellom om teologi og politikk; de troende var demoralisert. Det var ikke to nok i dem til å gjøre motstand mot vandalenes fremtog. Det var liksom ikke klart hva de hadde å forsvare. Augustins livsverk, det han hadde brukt sine ypperste evner til å bygge opp, ble raskt revet ned. Han var seg dét stoisk bevisst. Han siterte Plotinus: “Han er ingen stor mann som gjør stort nummer av at sten og planker faller, av at mennesker, som må dø, dør.” Han hadde gjennom sitt liv gitt alt. I døden ble alt tatt fra ham. Han gikk inn i evigheten med tomme hender. 

Menneskelig sett kan dette synes en sørgelig historie, lite egnet til en festlig dag. Men vi lever ikke først og fremst, Søstre, menneskelig sett! Som troende, som vigslede ser vi verden i evighetens lys. Slik fremstår også Augustins livsløp. Vi gjenkjenner mysteriet som ligger i Jesu kall til Peter: “Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete” (Lk 22.31). Augustin ble grundig siktet for å kunne si, slik Ignatius sa det: “Jeg er Guds hvete, malt […] for å fremstå som godt brød for Kristus.” Av den institusjonelle, kulturelle rammen for Augustins virke, er ingenting igjen. Men hans åndelige arv er gigantisk; ja, den er så umiddelbar, så sterk at vi møter ham den dag i dag som en samtidig, som vår far og bror. I sine siste år hadde Augustin kun ett ønske. Han ville gå dypere inn i Skriften. Han, som hadde utlagt Bibelen hver dag av sitt voksne liv, følte det var mye han ikke hadde oppdaget. Han forblir en udødelig inspirasjon for Kirken fordi han aldri opphørte å la seg fascinere av Guds mysterium. For ham forble det alltid nytt.

På dette plan er han for dere, kjære Søstre, en utfordring og en hjelper i det dere feirer deres første kvarte århundre på Tiller. Vær mennesker, kristne, nonner som lever på dypet — unngå verdens fristelse til overfladiskhet. Også vi lever i en tid når mye går i stykker. Det skal vi ikke bli altfor opphisset av. Deres orden har sitt opphav i kriser. Den hellige Birgitta levde i en tid mange trodde ville bli verdens ende: Pesten herjet gjennom Europa, Kirken var splittet på tvers. Satte hun seg så til for å syte og fortvile? Nei, hun grunnla en orden som skulle gjøre Kristi frelsesverk synlig i verden, som skulle leve etter hennes sublime motto: Amor meus crucifixus est, “Min kjærlighet er festet til korset”. I mottoet ligger også deres fremste oppgave. Kirken trenger vitnesbyrdet. Den hellige Elisabeth Hesselblad ble født i 1870, et år historikere anser som et vendepunkt i Europa — som om den “moderne” tid, med alle sine løfter og tragedier, da fikk endelig gjennomslag. Også hun forholdt seg til en vekslende verden ved å gripe fast tak i Herrens kors, med svensk realisme og seig utholdenhet. Lesningene vi har hørt i dag maner til selvutgytelse. Å være en kristen, får vi høre, er å gi sitt liv slik at andre skal få leve, å innlemmes konkret i Vårherres eukaristiske offer. Også vi er kalt til å bli fin, siktet hvete slik at våre liv blir en verdig ingrediens i Herrens bakst. Moder Elisabeth sa til sine søstre: “Nekt ikke Herren noe”. På sitt dødsleie sa hun, “Gå til himmelen med hendene fulle av … kjærlighet.” Det er det eneste som teller. Alt annet kan vinden få, om den blåser stille eller stormfullt. Amen.