Opplyst liv
Åpning av Misjon2030
En kort presentasjon av Misjon2030 finnes her.
Det er et avsnitt av Olav den Helliges saga jeg ofte går og grunner på. Snorre forteller om Olavs ankomst i Kyiv-riket i 1028. Kong Knut var ankommet i Norge med hærskip. Olav, ydmyket, ble tvunget i eksil. Han oppsøkte sin frende Storfyrst Jaroslav, gift med Ingegjerd, Olavs svigerinne. Jaroslav og Ingegjerd så hvor plaget Olav var. Norge, tenkte de, var tapt for ham: Folk her oppe var for vrange, den danske overmakt for stor. De to gav derfor Olav et tilbud om å begynne på nytt et annet sted. Vi leser:
Kong Jaroslav og dronning Ingegjerd tilbød Olav at dvæle hos dem og tage imod det rige, som heder Vulgaria; det er en del af Gardarike, og folket i det land var hedensk. Kong Olav overveiede for sig dette tilbud.
Vi kan skjønne det var fristende. Olav kunne holde på med den slags virksomhet han likte. Han kunne hevde sin ære på nytt. I tillegg var klimaet bedre, og der fantes vin. Olavs menn egget nok kongen til å dra tilbake mot nord; men han nølte. Først da Olav Tryggvason viste seg for ham i en drøm, et drøyt års tid senere, vant Olav sin handlekraft tilbake. Olav Tryggvason var streng. ‘Det tykkes mig underligt’, sa han,
at du vakler frem og tilbage, og tillige, om du tænker paa at lægge ned den kongeværdighed, som Gud har givet dig, og ligesaa om du tænker at blive her og modtage rige af udenlandske og dig fremmede konger. Far du heller tilbage til dit rige, som du har taget i arv og du har længe raadet for med den styrke, Gud gav dig, og lad ikke dine undermænd gjøre dig ræd. […] Du kan djervt søge til landet, thi Gud vil bære dig vidne, at det er din eiendel (§ 188).
Da Olav våknet, ‘hærdede han sin hug og satte sig fore at fare tilbage til Norge’. Denne fortellingen fra Heimskringla får meg til å tenke på en episode i 2. Mosebok 32. Moses har stått i tilbedende forundring for Guds åsyn på Sinai. Han har mottatt Guds lov. Ved fjellets fot har folket, pragmatisk anlagt, fortrengt det sublime som skjer der oppe. De har laget seg en gullkalv. De har spist og drukket godt. De har ‘begynt å more seg’. Da blir Herren rasende. Han sier til Moses: ‘Bland deg nå ikke inn, for min vrede skal flamme opp mot dem og fortære dem. Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.’ På sett og vis er tilbudet besnærende. Moses har lidd under folkets murrende stahet. Nå får han sjansen til å la dem fare nord og ned, til å legge nye premisser. Et nytt folk! Tenk hva han kunne få til! På dypet skjønner Moses dog at Herren setter ham på prøve. Han svarer edelt: ‘Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot folket ditt, som du har ført ut av Egypt med stor kraft? […] Vend om fra din brennende vrede. La være å gjøre ondt mot ditt folk!’ Han selv vil bli ved sin lest. Der har han sin oppgave, sitt ansvar.
Disse begrepene, ‘oppgave’ og ‘ansvar’, er grunnleggende når vi ser frem imot tusenårsjubileet for hellig Olavs martyrdød i 2030. For oss som katolske kristne handler det om mer enn et fortidsminnesmerke. Olav gav sitt liv ikke bare for en sak; han gav det for en Person. Under Kristi banner ville han gå. Guds rike ville han gi fotfeste her, i et jordsmonn han, hardhausen, var tilpasset til. Ansvaret, oppgaven har vi fått i arv. Arven skal vi ta på alvor, ikke hovmodig triumferende, men ydmykt takknemlige. Vi har mottatt en skatt i troens gave. Vi har ingen rett til å pakke den inn i et tørkle og grave den ned ved et furutre. Vi har ingen rett til å stille et lys som ikke er vårt, men Herrens, under en skjeppe. Han vil det skal lyse for folk og vise dem, mildt, veien hjem.
Prosjektet vi lanserer i dag, som har fått navnet Misjon2030, vil være en spore til ansvar, en oppfordring til innsats. Jeg takker dere for at dere er her. Guds frelsesplan fra Mose tid har gått ut på å samle individer til å bli et folk. Å tro er å innse at vi ikke er oss selv nok. Når vi først er blitt vant til den, er innsikten befriende. Vi får virke sammen i gjensidighet, vennskap og respekt. Vi får lære av hverandre. Sammen får vi oppdage hva det vil si å være en Jesu Kristi disippel nå, å være bærer av hans budskap. For vi er, lik apostlene dengang, sendt ut for å dele med andre det som vi ufortjent har fått. Ite, missa est!, sier presten ved slutten av hver messe: Mysteriet er fullbragt; misjonen tar til.
Dagen i dag er tenkt først og fremst som en forsamling, en myldring av ideer. Det er viktig og vakkert at vi blir bedre kjent med hverandre. Slik ser vi hva som skal til, hvilke ressurser vi har, hvilke mangler. Misjon2030 har fire aspekter. Prosjektet vil innby til fordypning av vårt åndelige liv, til bønn; det vil nære en kallskultur; det vil vie seg studier og katekese, for slik å bære frukt i kulturen; og det vil fostre karitativ innsats.
Da Pave Sankt Johannes Paul II besøkte Frankrike i 1980, i forbindelse med femtenhundreårsjubileet for Kong Klodvigs dåp, stilte han sitt vertskap et dristig spørsmål. Han berømte Frankrikes innsats for frihet, likhet, brorskap. Slik innsats er en edel bedrift. Men hva med visdomspakten sluttet på nasjonens vegne ved Klodvigs dåp? ‘Tillat meg da’, sa paven, ‘å stille dette spørsmål: Frankrike, Kirkens eldste datter, er du ditt dåpsløfte trofast? […] Frankrike, Kirkens datter og folkenes opplyser, forblir du trofast, for menneskehetens bestes skyld, mot pakten med den evige visdom?’
Slaget på Stiklestad og konsekvensene det hadde står, sett med troens øyne, på lignende vis for en visdomspakt. Den pakten har reelle, samtidig relevante konsekvenser for vårt folk. Hvordan står det så til med vår trofasthet? Det er et spørsmål som må figurere i vår samvittihetsransakelse. Jeg er viss på at dagen i dag vil nære ransakelsen, til oppmuntring og utfordring.
Hjertelig velkommen!
En av Gerhard Munthes tegninger til Olav den Helliges Saga i Snorre Sturlason, Kongesagaer, Kristiania 1899. Fra Nasjonalmuseets samling.