Opplyst liv
Forbindelse i fragmentert virkelighet
Tale holdt ved åpningen av Den nordiske bispekonferanses forsamling i Roma, 1.-5 september.
Idet vi tar fatt på vår forsamling her i byen, nær apostelens grav, byr jubelårets nåde oss bekrefte vårt faste håp som Kristi vigslede tjenere forenet med Peter. Vi ønsker å være tro mot den formaningen som den hellige Peter uttrykker på slutten av sitt første brev (5,2), når han ber Kirkens hyrder om å vokte sin flokk «ikke av tvang, men av fri vilje», og å gledeseg over tjenesten, oss bevisst at uansett hvilken oppgave vi påtar oss, om så den er kjedelig og trå, er den til syvende og sist gudstjeneste – altså liturgi – med virksomt potensial til å helliggjøre både oss og det folk som er oss betrodd.
Liturgisk er vi i 22. uke i det alminnelige kirkeår. Som en innledning til vårt arbeid i disse dagene, vil jeg gjerne dele tre enkle betraktninger om ukens kirkebønn. Vi får den av Kirken som rammeverk for vårt møte.
På engelsk lyder den slik:
God of might, giver of every good gift, put into our hearts the love of your name, so that, by deepening our sense of reverence, you may nurture in us what is good and, by your watchful care, keep safe what you have nurtured.
På latin:
Deus virtutum, cuius est totum quod est optimum, insere pectoribus nostris tui nominis amorem, et præsta, ut in nobis, religionis augmento, quæ sunt bona nutrias, ac, vigilanti studio, quæ sunt nutrita custodias.
Det andre aspektet ved kirkebønnen jeg vil fremheve, er et vi kan overse i oversettelsen. På latin ber vi Gud, som alt det beste (optimum) tilhører, om å nære det gode i oss og bevare det han nærer ved hjelp av religionis augmentum. Uttrykket fortjener oppmerksomhet. Å snakke om «deepened reverence» («styrket gudsfrykt»), som den engelske messeboken gjør, er riktig, men er det alt «religion» betyr? Fedrene avledet religiofra religare: «å binde sammen». Den religiøse kvinne eller mann er en person som er opplært til å se helhet der andre ser fragmentering, som er følsom for mønstre av hensiktsmessig mening der ikke-religiøse bare ser tilfeldighet.
Vårt samfunn i Vesten har med rasende fart, på en generasjon, nådd stilltiende enighet om at enhver kollektiv søken etter mening er en tapt sak. Dette er ikke bare en sak som angår intellektuelle som liker å analysere kulturelle trender for å syte over dem. Nei, det berører våre egne liv med uhyggelig konkrethet. Formørkelsen av forestillingen om at livet er meningsfullt, og dermed fortjener ærbødighet, undergraver vår oppfatning av at liv, særlig sårbare liv, må beskyttes, og at en slik beskyttelsespakt grunnlegger et samfunn. Det er et bittert paradoks at Norge, for eksempel, i fjor feiret tusenårsjubileet for et kristent lovverk som forbød drap på spedbarn, som i 1024 ble anerkjent som subjekter med rett til liv, ikke noens eiendom, mens man samtidig innførte ny lovgivning om såkalt reproduktiv helse med klart dehumaniserende karakter. Den økte aksepten over hele verden for eutanasi, som nå utgjør én av tjue dødsfall i Canada, gjenspeiler samme tendens fra en annen vinkel, og tærer på synet på livet som et umistelig, uendelig dyrebart gode. Tapet av begreper om kroppensbetydning har ført til forvirring og angst som for bare noen tiår siden ville virket utenkelig. Jeg mener at en lignende tendens forklarer svekkelsen av det politiske legeme i mange av våre land: Hvis dette legemet ikke er meningsbærende, ikke har noe iboende formål, hva skal da holde det sammen annet enn rå dynamikker av nytelse, frykt og vinning?
Midt i et slikt kaos får kirkebønnens vektlegging av «styrket gudsfrykt» ny betydning. Den innbyr oss til å søke overblikk over tingene, å undersøke hvordan de passer sammen, og hvordan de sammen kan hjelpes til å blomstre. For katolikker gjelder denne øvelsen i religion også balanseringen av ulike aspekter av troen, slik at vi ikke blir så ensidig fokusert på kampen for én enkelt sak at vi distraheres når urett skjer annetsteds. Det er åpenbart: Etiske prioriteringer utnyttes av kyniske politiske aktører på jakt etter stemmer, konsesjoner eller lukkede øyne. Mens vi prøver å være troskyldige som duer, må vi i dagens klima ikke glemme at Herren også rådet oss til å være kloke som slanger (Matt 10,16).
Som katolikker er vi godt forberedt på dagens kamper. Vi har et overbevisende, vakkert språk vi kan bruke for å snakke om livet som både kamp og jubel. Vår tro på Kristi legeme muliggjør et perspektiv på eget kjød som er både sublimt og realistisk. Vår erfaring av fellesskap viser oss hva samfunnet har mulighet til å bli. Vi må ganske enkelt trene oss til å se ting for hva de er og hva de kan bli. Det som i kirkebønnens logikk muliggjør et sant perspektiv på virkeligheten, er «kjærligheten til [det guddommelige] navn». Dette navnet, som på uutsigelig vis ble åpenbart for Moses som Nærvær i den brennende busk, ble kjød i vår Frelser, Jesus. Hans navn betyr «Gud frelser». Må vissheten om at han faktisk gjør det, og at hans frelsende vilje omgir oss nå med like mye kraft og dyd som noen gang før, veilede våre overveielser denne uken og gjøre dem fruktbare.
+fr Erik Varden
Formann for Den nordiske bispekonferanse
