Opplyst liv
Hva gjør vi i 2030?
Trondheims ordfører, Kent Ranum, trommet i dag sammen til et møte på Rådhuset med representanter for mange sektorer som vil tenke fremad til «Nasjonaljubileet» i 2030. Hva handler det om? Hvordan skal det arte seg? Jeg var blitt bedt om å holde en innledning. Her er den:
Jeg er takknemlig for å få bidra til denne samtalen. Jeg begeistres av tanken på 2030 som en nasjonal satsning, et heidundrende stevne; jeg er like overbevist som noen om Trondheims fortreffelighet. Jeg verdsetter alt byen tilbyr av mat og øl, teknologi, akademisk kompetanse osv. Men når jeg i dag er bedt om å uttale meg som katolsk biskop, vil jeg gjerne sette fokus annerledes.
Ordet ‘katolsk’ betyr ‘universell’. Universaliteten har et tidsaspekt og et romaspekt. La meg si et par ord, kort, om begge.
Målt utifra Dagsnytt 18-skala, er tusen år mye; i et evighetsperspektiv går tusen år fort. Jeg er opptatt av at vi ikke ser 2030 som et endepunkt, men som del av en historisk prosess, ja, også som opptakt til en fremtid som lar seg forme.
Geografisk universalitet er innebygd i hellig Olavs eget liv. Han virket i England; reiste til Spania; ble døpt i Normandie; fòr rundt i Sverige; besøkte Kyiv-riket. I så måte er han en forbilledlig europeer. Vi har hørt tale om 1030 og Olavs fall på Stiklestad som en milepæl i norsk historie. Det er sant nok. Men begivenhetene dengang peker ikke mindre mot vår lands innlemmelse i en større sammenheng.
Da Olavs lik ble oppgravd inkorrupt ett år og fem dager etter hans død, 3. august 1031, og Biskop Grimkjell erklærte ham helgen, ble han, og derved også Norge, del av et grenseoverskridende, verdensomspennende fellesskap. Dette skjedde før det tragiske kirkeskillet mellom Øst og Vest i 1054. Olav er blant de siste helgener anerkjent og feiret både i ortodoks og katolsk tradisjon.
Umiddelbart begynte strømmen av pilegrimer til Trondheim. Den bestod ikke bare av heimfødinger. Jeg liker å minne om historien Erkebiskop Eystein forteller i Passio Olavi fra midt på 1100-tallet om to spanske brødre fra Galicia som trampet hit til fots for å be ved Olavs grav. De to representerer en veldig bevegelse av pilgrimmer som kom nordover i strie strømmer inntil den opphørte, voldsomt, ved Reformasjonen.
Forunderlig raskt, i løpet av få generasjoner etter 1030, oppstod Olavsmonumenter og -kirker over hele den vestlige verden, fra Bysants i øst til Nord-England i vest til Det hellige Land i sør.
Okavskulten gav Trondheim status som muliggjorde opprettelsen her av erkebispesetet i 1153. Trondheim ble sentrum for en gedigen provins som omfattet, ikke bare hele Norge, men i tillegg Island, Grønland, Shetland, Færøyene, Orkneyøyene og Isle of Man. Byen ble en europeisk hovedstad, et lærdomssete, et kultursentrum.
Disse faktorene er det vesentlig å innlemme, synes jeg, når vi planlegger for 2030.
Jeg har snakket om pilegrimer. Hva er en pilegrim? De kommer i mange varianter. For noen er reisen som sådan viktig, målet underordnet. For andre har ferden først og fremst et turistisk aspekt. Men flertallet kommer med et klart trosformål, som ledd i en omvendelse, for å frembringe sine forbønner, håp og behov for Herren gjennom helgenenes forbønn.
Vi ser klare tegn på at pilegrimsferden til Olsok vekker ny oppmerksomhet internasjonalt. Den katolske ungdommens pilegrimsferd i år ble dekket i spanske, polske, amerikanske, engelske, italienske og tyske media: Det sier mye. Jeg har fått varsel om store grupper som ønsker å komme neste år. En slik utvikling oppildnes av tusenårusjubileet, men begrenses ikke av det. Får den katolske pilegrimskulturen opp hit mer markert profil, vil den vokse traust. Da vil 2030 ikke være et sluttpunkt, men en begynnelse.
Katolske pilegrimer som kommer hit vil ønske, først og fremst, å be ved Olavsrelikviene. De vil ønske seg skriftemål, prosesjoner, sakramentandakter, valfarter til nærliggende Olavshelligdommer, god, rimelig overnatting og mat samt omsorg for syke og trengende, som aldri mangler hvor pilegrimer samles.
Er Trondheim by forberedt på denne bevegelsen? Spørsmålet er viktig. Er svaret ja, fordres villighet til å omfavne helgenen Olav som vår, noe man knapt ser tegn til i offentlig diskurs, som nesten unisont vil diskreditere ham; da fordres også villighet til å anerkjenne byarvens katolske aspekt, som kan virke fremmed, kanskje, for noen som er født her. Det spørs om vi som nordmenn og trondheimere er villige til å frasi oss vårt såkalte ‘eierskap’ (et ord vi er blitt glad i i Norge) i forhold til Olavsarven.
For pilegrimene som kommer langveisfra vil, med rette etter mitt skjønn, anse Olav, og derved også hans by, som deres. Vil vi ta dem hjertelig imot på disse premisser?
Takk.
