Opplyst liv
Migrasjon mot Nidaros
I dag var jeg del av en panelsamtale om migrasjon i forbindelse med Trondheims kulturnatt. Jeg var blitt bedt om å snakke om religiøs migrasjon til Nidaros, og ville gi uttrykk for hva som fikk – får – folk i slik bevegelse. Her er mitt bidrag.
“Migrasjon” er et ord som stort sett lyder med negativt fortegn nå, som en konsekvens av prekære forhold. Vi forbinder det med folk som fordrives av fattigdom, krig eller klimaendring.
Migrasjonen har en annen side òg. Den kan handle om vandring mot et ønsket, attråverdig mål.
Bibelsk sett begynner målbar historiografi, etter arkaiske beretninger om skapelse og syndefall, med målbevisst migrasjon. Abram, en hebreer fra Haran, får høre: “Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg.” Drømmen om å vandre mot et hjem man ennå ikke kjenner, gjennomsyrer Skriften. Den drømmen har preget hele vår kulturkrets.
Migrasjon som positiv hensikt fremstår likeså i Hellas. Mens hebreerne skeptisk betraktet det våte element — de gikk helst innover i landet — higet grekerne mot havet. Odyssevs’ dristige ferd hinsides Herkules’ søyler er bildet på en drivkraft som preger nasjonalt gemytt.
Tolkien, i Ringenes Herre, bringer disse to tendensene, den hebraiske mot Opphavet, den hellenske mot åpne farvann, sammen i “havslengselen” som oppildner edle hjerter, lik hobbiten Frodos når han i en drøm, trygt slumrende på innlandet, hører lyden av noe Veldig: “Han visste det ikke var lyden av løv [som raslet], men av Havet langt borte; en lyd han i våken tilstand aldri hadde hørt, om så den titt hadde forstyrret ham i drømme. Et stort begjær kom over ham. Han ville klatre opp i tårnet for å skue Havet.”
Har man havslengsel i seg, da koster det å traske opp og ned langs en fure på en inngjerdet åker. Da vil man ut og bort; da oppildnes i sinn, sjel og kropp en hjemlengsel som får all timelig tilhørighet til å virke absurd. Man ønsker seg da, ikke blott å se havet fra et utsiktstårn, men å kaste seg uti det for å forbli der, frigjort fra all begrensning, trukket stadig lenger mot det evige, åpne, absolutte.
Det er i slikt perspektiv vi kan, ja må, betrakte trosbasert migrasjon til Nidaros gjennom århundrene. Folk kom vandrende hit for å be ved Olavs skrin, knele for hans relikvier, ikke fordi de anså levningene som talismaner, men fordi de anerkjente Olav (ikke bare tanken om ham, men personen, fysisk tilstede) som et redskap utvalgt av Gud for å formidle guddomskraft.
Olav, sjøfareren, bar et brus av Havet i seg tvers gjennom døden. Folk hørte bruset her ved skrinet i Kristkirken, likesom det klukket i Olavskildene rundt omkring i landet. Levende vann søkte de her. Og fant det.
Den første migrant til Olavsrelikvien vi kjenner til, var en riktig landkrabbe. Passio Olavi, skrevet midt på 1100-tallet, forteller om en blind som 29. juli 1030 gikk forbi huset ved Stiklestad hvor Olavs lik var blitt vasket. Mannen kom luskende sent, kanskje for å se om der var noe å hente på slagmarken. Kongens tjenere hadde tømt det blodige vaskevann utenfor døren. Den blinde skled på det og falt. Han ytret vel ord som knapt var fromme; men mens han lå der og kavet, la han sine våte fingre på øynene. Da forsvant hans eget mørke straks; han fikk synet tilbake.
Underet passer inn i en kategori vi kjenner godt fra evangeliene. Jesu kraft viser seg først og fremst i form av opplysning. Tenk på den blindfødte i Johannesevangeliet. Jesus tar støv fra jorden, blander det med spytt, materialisert ånde, og former leire likesom Herren på den sjette dag formet Adam av slik materie. Den blinde ble seende. Tenk på Bartimeus, tiggeren, som ropte mot Jesus, på vei til Golgata, “Herre, la meg få se!”; som fikk se, og fulgte Jesus på hans lidelsesvei. Tenk på teologene, skråsikre på at de så klart, men fikk høre at de faktisk var blinde. Tenk på dét, at i Oldkirken var dåpen, porten inn til kristen erfaring, kjent som Fotismos, “Opplysning”, et uttrykk, nettopp, for definerende overgang fra mørke til lys, død til liv, blindhet til syn.
Pilegrimer kom til Hellig-Olav i tillit til at han, kirkelig anerkjent som en Kristi venn og et vitne om dødens nederlag, kunne virke for dem, i Jesu navn, opplysning på alle plan. Den slags forekom. Som Sigvat Tordarson kvad i Erfidrápa, et dikt fra omkring 1040, ti år etter Stiklestadslaget: “[kongen] er no hjå Gud, og mang ein blind kom dit: går fort frå reine kongens grav med friske augo.”
Ikke bare korporlig blinde kom. Andre, lik Kristin Lavransdatter, søkte bot for sjelsmørke: de ville godtgjøre ugjerning; de håpet på forsoning for urett øvet. Det er ikke banalt, dét er der finnes steder hvor kvinner og menn kan komme uten skam, men med bevissthet om verdighet tapt, og bekjenne: “Jeg er ikke, lik trollet, meg selv nok; jeg er såret, ufullkommen”, for så å få håndgripelig hjelp til til å reparere skader, indre og ytre, samt mot til å ta fatt på nytt.
I hundrevis av år var Nidaros et sted hvor slikt var mulig. Nå ser vi igjen at pilegrimsbølgen tiltar. Den er et tegn på innsikt om skjørhet i vår utsatte verden — også på voksende erkjennelse, tror jeg, av at Gud kanhende ikke er et eventyr, men virkelig. Der finnes stadig solrenning, et Geisli, i Nidaros, og iherdig havsbrus.
Tolkien skrev i et sent dikt: “Jeg satt på den sammenbrutte utkant av det dypt-røstede, gjenklingende hav hvis brølende, skummende toner slår i endeløs kadens”. Et “grenseløst åndedrag” kaller han det han hører. Han forsikrer at det vil lyde for ham inntil døden — og utover.
Slik lysende lyd hørte lyttende her på stedet for tusen år siden. De hørte lyden som et kall, og fulgte. Ja, noen gjør det sannelig ennå.
Wikimedia Commons.