Opplyst liv

Milepæl

En tale holdt ved vigslingen av milepælen plassert ved St Olav domkirke i Trondheim på olsokdagen, etter avduking av Trondheims ordfører, Kent Ranum. Talen er basert på en kronikk jeg hadde i den spanske avisen ABC den 25. juli, festdagen for apostelen Jakob. Du finner teksten på både spansk og engelsk nedenfor. 

Å være pilegrim er på moten. De usannsynligste individer drar avsted med joggesko og sekk til mer eller mindre troverdige pilegrimsmål. Ikke alle er fromme. Noen trekkes til Byrons grav i Hucknall eller Morrisons i Père Lachaise; men de stilles i skyggen av legionene som følger de gamle pilegrimsspor hit til Nidaros, Roma, Walsingham, Lourdes eller det uimotståelig tiltrekkende Santiago de Compostela.  

Legenden om Apostelen Jakobs virke i Spania passer inn i en apostolisk genre. Vi finner analoge historier om Thomas’ forkynnelse i India, Markus’ virke i Egypt. La oss ikke for lettvint avfeie historiene som fromt visvas. Kaster vi et blikk på et kart over Paulus’ reiser, ser vi hvor vidt de tidlige kristne fór. Vi oppdager antikkens verden som et nettverk av forbindelser. Før Himmelfarten bød Jesus apostlene ‘gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler.’ De tok ham på ordet. 

Apostlenes graver var tidlig naturlige samlingssteder for kristne. Her fant de en forbindelse til å ta og føle på med de tolv som hadde vært Guds venner og berørt menneskevorden Evighet. Ettersom århundrene gikk og Roms imperium falt, fikk apostelgravene videre betydning som garanter for sivilisatorisk sammenheng.  

En apostel er én del som står for et hele: De Tolv er alltid forutsatt. Å besøke en av deres graver lot folk røre grunnen for en ny menneskelighet som etterstreber liv i rettferd, miskunn og brorskap. Gud vet at dette høye forsett ofte er blitt en karikatur av seg selv. Romerne sa: corruptio optimi pessima. Det vil si: ‘Ingenting er så ille som forvrengningen av det som i seg selv står for det beste.’ Men vi ser mer en bare forvrengning. Et kristent bilde av verden og mennesket har frembragt en filantropi som, på sitt beste, har gjort samfunn humane. Der er sødme i apostlenes arv. Hvilen slitne pilegrimer finner når de kneler ved apostlenes levninger, er søt. 

Tidligere i verden kunne pilegrimsreiser til en apostels grav beordres som godtgjørelse for forbrytelser, for å fostre anger i skyldige og som tegn på bot i forhold til ofre. Denslags tukt gikk langt utover nasjonale grenser. Avstanden som ble dekket, kunne være svimlende. Sann pilegrimsferd er preget av transcendens. Den er grenseoverskridende både metafysisk og geografisk. 

Et eksempel på slik praksis finner vi i beretningen om Ragna Åsolvsdotter som levde på Vestlandet på 1300-tallet. Ragna hadde en ektemann som ofte drakk seg full. Hun ble luta lei gubben. For å lære ham en lekse, fikk hun ham rodd ut på en holme, hvor han ble gjenlatt. Tidevannet kom. Holmen ble oversvømt. Mannen druknet. Om det var Ragnas opprinnelige hensikt, våger jeg ikke å si. Tragedien var i alle fall tydelig, skandalen likeså. Vi leser at Ragna ble pålagt å gå til Jakobs grav i Compostela som bot. Hun sa, “Det klarer jeg ikke!” Så fikk hun isteden bygge en kirke til Apostelens ære hjemme hos seg selv. Det gjorde hun. Hun hadde tilnavnet Rike-Ragna, så hadde nok en del på kistebunn. Jakobskirken hun fikk reist ble vigslet i 1309 og står den dag i dag, et lite stykke spansk Galicia i Eidfjord. 

Vi finner mange sånne beretninger i Nord-Europa. Så vant er vi til å se for oss pilegrimer i sønderled at vi glemmer noe viktig: Trafikken kom i motsatt retning óg. I Passio Olavi forteller Erkebiskop Eystein, en lærd mann som hadde sine studier fra Paris, om to spanske brødre fra Galicia, egnen der Compostela ligger, som kom vandrende til Olavs relikvier her i Trondheim tidlig på 1100-tallet. Brødrene hadde gjort ufyselig ting: De hadde drept sin stefar og også sin mor, da hun la seg imellom; deretter slo de ihjel, først en flyktning, så fem munker. For å krone verket satte de munkenes kloster, hvor de hadde fått ly, i brann. Da brødrene ble fanget og dømt, var straffen at de måtte gå lenket gjennom alle kristenhetens land. Tiltrukket av Hellig-Olavs ry som forbeder og helbreder, valfartet de hit, til Olavs relikvier. Ved ankomst var den yngste broren døden nær. Lenkene hans hadde gnagd seg inn i kroppen og forårsaket fryktelig verk. ‘Men framfor altaret åt den heilage Olav’, leser vi, ‘vart han fri både for lekkja og verken — ei sundagsnatt då dei las morgonbøni.’ 

Litteraturen kaller Olav vir apostolicus, ‘en apostolisk mann’. Den apostoliske oppgave er aldri kun tilbakeskuende. Den ser fremover. Olav fikk sitt eget kall bekreftet ved en drøm han hadde ute på spanskekysten, nær Cadiz, i 1013, tyve år gammel, da han hadde tenkt å krysse Gibraltar for å farte i Middelhavet. Han adlød drømmen og seilte hjem mot Norge. Han overvintret i Rouen, hvor han ble døpt; så kom han hjem og krevde sin kongstittel, innførte kristenretten og ville forene folket. 

Her ser vi altså Ragna som sendes sydover, galiserne som går mot nord, Olav som får sitt norske kall i Spania: Alle historiene peker mot en akse som får formelt uttrykk i dag, når vi innvier denne milepæl, en gave fra staten Galicia til Trondheim by, som synliggjør forbindelsen mellom Nidaros og Santiago de Compostela — én av kun tredve slike stener plassert rundt om i verden. Det er en glede at stenen får stå, etter nøyaktige prosesser på Rådhuset, her ved vår Olavskirke. Den viser at St Jakob, Spanias Beskytter, og Hellig-Olav, Norges Evige Konge, står i teologisk og historisk forhold til hverandre. 

Fysisk avstand fra Trondheim til Compostela måler 3502 km. Men symbolsk ligger gravstedene side om side. De minner oss om at den komplekse virkelighet vi kaller ‘Europa’ ikke er et resultat kun av forskrifter, strategi og et fritt marked; om at der på kryss og tvers av kontinentet går pilegrimesveier fulgt den dag i dag av folk som vet av instinkt, med maven, at Europas sør og nord, øst og vest holdes sammen av et felles sentrum som potensielt kan realiseres overalt for, i form av en pakt, å vitne om at forsoning, rett og vennskap mellom folk faktisk er oppnåelige mål. 

I dag, når Europas enhet er mer truet enn på lang tid, når separatistiske tendenser vokser, når vi har vondt for å uttrykke for oss selv og andre hva Europa er, gir denne stenen oss noe vesentlig å tenke på. 

***

Ser peregrino está de moda. Las personas más inverosímiles parten con zapatillas deportivas y mochilas rumbo a destinos con pretensiones más o menos plausibles de ser lugares de peregrinación. No todos son sagrados. La tumba de lord Byron en Hucknall o la de Jim Morrison en Père Lachaise atraen a multitudes. Sin embargo, aun en esta época secularizada, estos lugares quedan eclipsados por las legiones que siguen los senderos de la Cristiandad que conducen a Walsingham, a Roma, a Lourdes o al irresistiblemente atractivo Santiago de Compostela, el destino más querido de todos.  

La leyenda del ministerio de Santiago en España encaja en una tipología narrativa de la era apostólica, similar a los relatos de la predicación de santo Tomás en la India y de san Marcos en Egipto. No debemos descartar tan fácilmente estas leyendas como patrañas piadosas. Un vistazo al mapa de las travesías de san Pablo muestra cuánto viajaban los primeros cristianos y revela un mundo antiguo de interconexiones. Antes de la Ascensión, Jesús ordenó a los Apóstoles «id y haced discípulos a todos los pueblos». La orden se cumplió.  

Las tumbas de los apóstoles, diseminadas por la oikoumene, el mundo habitado de la Antigüedad, fueron desde el inicio lugares de reunión de los cristianos, cual vínculo tangible con hombres que habían sido amigos de Dios, que habían tocado la eternidad encarnada. Con el paso de los siglos y el desmoronamiento del imperio romano, estos santuarios apostólicos adquirieron una mayor relevancia como monumentos de cohesión civilizatoria. 

Un apóstol es una parte que representa un todo: los Doce están siempre implícitos en el uno. Visitar una de estas tumbas era una forma de tocar la base común de una nueva humanidad que buscaba vivir según principios de justicia, misericordia y fraternidad. Dios sabe que esta aspiración ha sido a menudo defraudada. El principio es válido: corruptio optimi pessima. Sin embargo, la corrupción no siempre fue la regla. La visión cristiana del mundo, y del hombre, ha producido ejemplos perdurables de caridad social que, en su mejor expresión, han transformado las políticas haciéndolas amablemente humanas. Hay dulzura en el legado apostólico. El reposo que los cansados peregrinos encuentran cuando se arrodillan ante los huesos de los apóstoles es suave.   

En épocas anteriores, la peregrinación a estos lugares sagrados se imponía a veces como penitencia por delitos cometidos, para fomentar un cambio interior en sus autores y reparar a los agraviados. Esta disciplina desbordaba los contextos nacionales. Las distancias podían ser enormes. La verdadera peregrinación tiene una dimensión trascendente tanto metafísica como geográfica. Se cruzan fronteras, pero estas resultan irrelevantes dadas las circunstancias.

Vemos un ejemplo de esta lógica en la historia de Ragna Åsolvsdotter, una mujer que vivía en la costa occidental de Noruega a principios del siglo xiv. Exasperada por su marido borracho, un día decidió darle una lección. Lo hizo remar hasta un islote y lo dejó allí. Subió la marea. El islote quedó sumergido. El marido se ahogó. No me atrevo a especular si esto último también fue planeado. En cualquier caso, la tragedia fue real, al igual que el escándalo que la acompañó. Los anales cuentan que se le ordenó a Ragna que caminara hasta la tumba de Santiago en Compostela, para expiar allí su fechoría. Al no poder hacerlo, se le ofreció la posibilidad de construir una iglesia en honor de Santiago en su pueblo. La capilla, consagrada en 1309, sigue en pie como un símbolo de Galicia en el brazo de un fiordo noruego. 

Estos relatos abundan en el norte de Europa. Estamos acostumbrados a imaginar grupos de peregrinos que se dirigen hacia el sur. Olvidamos fácilmente que el tráfico también iba en sentido contrario. A este respecto, hay un capítulo esclarecedor en la Passio Olavi, un registro de milagros ocurridos cerca de las reliquias del rey mártir de Noruega, san Olav, muerto en combate en 1030. La Passio fue editada por el segundo arzobispo de Nidaros (la Trondheim medieval), Eystein Erlendsson (hacia 1120-88), un hombre erudito formado en la célebre Abadía de San Víctor en París. 

Allí se menciona a «dos hermanos españoles de Galicia» que se dirigieron a pie a la tumba de san Olav en Trondheim. Los hermanos habían hecho cosas terribles: asesinaron a su madre y a su padrastro, luego a un fugitivo de paso y después a cinco monjes de un monasterio, al que prendieron fuego para coronar su crimen. Presos y juzgados, se les ordenó caminar encadenados por todos los países de la Cristiandad. «La fama de san Olav —señala la Passio— los trajo hasta nuestras remotas costas». Cuando llegaron, el más joven estaba a las puertas de la muerte, con los miembros infectados e hinchados por las lastimaduras del hierro de las cadenas. «Pero una mañana mientras se cantaban laudes ante el altar de san Olav fue liberado de sus grilletes y quedaron sanadas sus llagas».

Las fuentes medievales llaman a Olav vir apostolicus, «un hombre apostólico». Pero en ningún momento de la historia la tarea apostólica se limita al pasado. La misión particular de Olav le fue revelada en un sueño que tuvo cerca de Cádiz en 1013, cuando con casi veinte años se sintió atraído por el capricho de cruzar el estrecho de Gibraltar. El joven, en cambio, obedeció a su sueño y navegó hacia el norte; pasó el invierno en Ruan, donde fue bautizado; luego reclamó el reinado de su país, promulgó legislación cristiana y unificó la nación.

Ragna se dirige hacia el sur; los hermanos gallegos viajan hacia el norte; Olav recibe su llamada a la realeza noruega frente a las costas españolas. Estas historias muestran un eje milenario que se formalizó esta primavera cuando, de modo visionario, Galicia ofreció a la ciudad de Trondheim el hito más septentrional del mundo en el camino de Santiago. Esta piedra, colocada frente a la catedral católica de Trondheim, será bendecida el 29 de julio, fiesta de san Olav, Rey Perpetuo de Noruega, durante la octava de Santiago, Patrón y Protector de España. 

La distancia física entre Trondheim y Compostela es de 3.502 kilómetros. Imaginariamente, no obstante, estos dos santuarios —uno que alberga las reliquias de un apóstol, el otro las de un vir apostolicus— se yuxtaponen. Nos recuerdan que la realidad que llamamos «Europa» no es solo el resultado de una estrategia, de una política financiera o del libre movimiento de mercancías. Nuestro continente está surcado por las huellas de peregrinos ricos y pobres, antiguos y modernos, que siempre han sabido en sus entrañas que el norte y el sur, el este y el oeste de Europa están unidos por un centro común que puede emerger en cualquier lugar, planteando, a modo de pacto, la reconciliación, la justicia y la amistad entre los pueblos como objetivos alcanzables.

En un momento en que la estabilidad de Europa está amenazada, en que cada vez nos cuesta más articular qué es Europa, merece la pena tener esto en cuenta.

***

To be a pilgrim is all the rage. The most unlikely people set off with sneakers and backpacks bound for destinations with more or less plausible claims to distinction as pilgrimage sites. Not all are sacred. Byron’s grave in Hucknall or Jim Morrison’s in Père Lachaise draw crowds. Yet these are quite put in the shade, still in this secular age, by legions following the trails of Christendom leading to Walsingham, Rome, Lourdes or, most beloved of all, irresistibly attractive, Santiago de Compostela.  

The legend of St James’s ministry in Spain fits into a narrative typology of the apostolic age, matched by accounts of St Thomas’s preaching in India, St Mark’s in Egypt. We should not too easily dismiss these stories as pious humbug. A glance at a map of St Paul’s voyages shows the extent to which early Christians travelled, revealing an ancient world of interconnections. Before the Ascension Jesus bade the Apostles ‘go out and make disciples of all nations’. The instruction was heeded. 

The Apostles’ graves, scattered around the oikoumene, the inhabited world of Antiquity, were from the first places of assembly for Christians, enabling a palpable connection with men who had been God’s friends, had touched Eternity incarnate. As the centuries passed and Rome’s empire crumbled, these apostolic shrines acquired further significance as monuments to civilisational cohesion. 

An Apostle is a part standing for a whole: the Twelve are always implicit in the one. To visit one of these tombs was a way of touching the common base of a new humanity seeking to live by principles of justice, mercy, and fraternity. God knows that this aspiration has often been warped. The principle holds: corruptio optimi pessima. Yet corruption was not always the rule. A Christian view of the world, and of man, has produced durable instances of corporate charity that, at its best, have rendered polities graciously humane. There is sweetness in the apostolic legacy. The rest weary pilgrims find when they kneel before the Apostles’ bones is sweet.   

In earlier times pilgrimage to these sacred places was sometimes enjoined as penance for committed outrage, to foster a change of heart in perpetrators and to enact reparation with regard to those wronged. Such discipline reached beyond the national context of pilgrimage sites. The distances involved could be tremendous. True pilgrimage has a a dimension of transcendence that is both metaphysical and geographical. Frontiers are crossed, found to be irrelevant in the circumstance.

We see an example of how this logic worked in the story of a woman called Ragna Åsolvsdotter who lived on the west coast of Norway in the early fourteenth century. Exasperated by her drunkard husband, she decided one day to teach him a lesson. She had him rowed out to an islet and left there. The tide came in. The islet was submerged. The husband drowned. Whether this took place by design, I dare not speculate. In any case, the tragedy was real; so was the scandal that went with it. The annals tell us that Ragna was ordered to walk to St James’s tomb at Compostela, there to atone for her misdeed. Unable to do so, she was offered the option of having a church built in honour of St James in the village where she lived. The church, dedicated in 1309, still stands, a symbol of Galicia in the inlet of a Norwegian fjord. 

Such accounts are plentiful in northern Europe. We are used to imagining bands of pilgrims heading south. We easily forget that traffic also went the other way. There is, in this respect, an illuminating chapter in the Passio Olavi, a record of miracles wrought near the relics of Norway’s martyr king St Olav, murdered in battle in 1030. The Passio was edited by the second archbishop of Nidaros, medieval Trondheim, Eystein Erlendsson (ca. 1120-88), who had studied at St Victor in Paris. 

Mention is made there of ‘two Spanish brothers from Galicia’ who made their way on foot to St Olav’s tomb in Trondheim. The brothers had done awful things: they had killed their mother and stepfather, then a passing fugitive, then five monks in a monastery, which to crown their mischief they set on fire. Caught and judged, they were ordered to walk, chained, through all the countries of Christendom. ‘The fame of St Olav’, notes the Passio, ‘led them even to our remote shores.’ The youngest Spaniard was at death’s door when they got there, his limbs infected and swollen where the iron gnawed. ‘But before the altar of St Olav he was freed of both shackles and ulcers, one morning while lauds were being sung.’

Medieval sources call Olav vir apostolicus, ‘an apostolic man’. The apostolic task is never, at any moment of history, confined to the past. Olav was recalled to his particular mission by a dream he entertained near Cadiz in 1013, when at almost twenty he was drawn by whim to cross the straits of Gibraltar. He obeyed his dream and sailed north instead; wintered in Rouen, where he was baptised; then claimed kingship at home, promulgating Christian legislation and uniting the country.

Ragna ordered south; the Galician brethren travelling north; Olav receiving his call to Norwegian kingship off the Spanish coast: these stories display an axis that was formalised this spring when Galicia farsightedly offered to the city of Trondheim the world’s northernmost milestone showing the way to Santiago de Compostela. This stone, in place outside Trondheim’s Catholic cathedral, will be blessed on 29 July, the feast of St Olav, Perpetual King of Norway, within the octave of the feast of St James, Patron and Protector of Spain. 

The physical distance from Trondheim to Compostela measures 3502 kilometres. Imaginatively, though, these shrines, one housing the relics of an Apostle, the other those of a vir apostolicus, are juxtaposed. They remind us that the reality we call ‘Europe’ is not just a result of strategy, financial policy, and the convenient conveyance of merchandise; that our continent is criss-crossed by the trails of pilgrims rich and poor, ancient and modern who have always known in their guts that the north and south, east and west of Europe are held together by a common centre potentially instantiated anywhere, positing, by way of a covenant, reconciliation, righteousness, and friendship among peoples as achievable aims. 

At a time when Europe’s stability is menaced, when we have increasing trouble articulating what Europe is, this is worth bearing in mind.

Milepælen ble satt på plass i samarbeid med Spanias ambassadør José Ramón Garcia Hernández og Trondheims ordfører Kent Ranum.