Opplyst liv
Mosterkronikk
Teksten stod på trykk i avisen Dagen 7. juni 2024.
Vi har begått tusenårsjubileum for kristenretten på Moster. Stadig hørte man over helgen ordet “folkefest”. Det med rette. Deltagelsen var tallrik og begeistret. Lokalsamfunnene ytte en bragd; det var knapt et myndig menneske på stedet som ikke var virkom i raus, sindig gjestfrihet. Dugnadsånden illustrerte ordet “samfunn” vel så godt som noe lærd foredrag. Men slike fikk vi høre òg, heldigvis.
Jørn Øyrehagen Sunde var med rette sentral. Mer enn noen har han lært oss hvorfor jubileet må feires. Hans eksempel inspirerer. Det viser at én persons lærdom, utholdenhet og formidlingsevne kan opplyse en nasjon.
Somme særtrekk ved kristenretten ble gjentatt på Moster som i et litani: Dét at Norge gikk fra å være maktsamfunn til å bli rettssamfunn; anerkjennelsen av kvinner, barn og treller som rettssubjekter; funnet av “verdier” som utgjør det Grunnloven kaller vår kristne arv. Arvens prydsølje er menneskeverdet. Nettsiden til Moster2024 forklarer: “Den revolusjonerande ideen var at alle er skapt i Guds bilete, og difor var ein del av same fellesskapen, og av den grunn har plikt til å ta vare på kvarandre.”
Vips så får vi se at kristenrettens “verdier” er gjenkjennelige. De handler om solidaritet, toleranse, mangfold, inklusivitet og (hvorfor ikke?) bærekraft. Da høver det seg å heve våre røster i kor til et trefoldig hurra.
Ved ettersyn bemerker man slående likhet mellom gjengs utlegning av retten fra 1024 og den livssynsnøytrale velferdsstatens selvforståelse i dag. Dette kan være et uttrykk for Guds forsyn — for ham er tusen år som én dag, står det i en Davidsalme. Det kan også vitne om anakronistisk ønsketenkning i omgang med historien.
Å påpeke at kristenretten kom utenfra Norges grenser for å slutte av dét at vi her og nå må ta til oss tankegods fra andre religioner, er en liberalt attraktiv tanke, men historisk misvisende. Kristenretten forutsatte kristenheten. Kristenheten opprettholdt grenser. Hellig Olavs forbilde Charlemagne, som kongssønnen Magnus ble oppkalt etter, kunne krones til keiser for et kristenrike fordi rivaliserende makt var holdt i sjakk. Charlemagnes bestefar, Charles Martel, vant en epokal seier over arabisk-berberiske, muslimske styrker ved Poitiers i 732. Fronten ble bevart, med skiftende grenser, i Iberia gjennom Charlemagnes regjeringstid og lenge deretter.
Hadde frankerne prioritert annerledes dengang, hadde Europa sett annerledes ut i dag. Da hadde vi hos oss kanskje hatt et lovsystem mer likt det vi finner i Marokko. Tanken er verd å grunne på i forbindelse med vår jubileumstolkning.
Feiringen på Moster tok det for gitt at vi gildt forvalter kristenrettens arv. For all del: Norge har et rettssystem tuftet på solid fundament. Men fundamentet forvitres.
Regjeringen fremmet i vinter forslag til ny abortlov. Det eliminerer kriteriet om levedyktighet når beslutninger skal tas om et foster skal regnes å ha rett til liv eller ikke. Utviklingen begrunnes: Medisinsk fremskritt, som gjør det mulig å bevare premature barn tidligere, skal ikke stå i veien for gravides “selvbestemmelse”. Hvor befinner vi oss så i forhold til kristenrettens vektlegging av at spedbarn ikke er foreldrenes eiendom?
Og hvor vil vi stå i forhold til fellesskapsansvar for svake når kravet om aktiv dødshjelp for alvor kommer inn i norsk politisk debatt, slik det bombesikkert vil?
Ekteskapet har undergått redefinering i lovgivning. Når ekteskap ikke lenger, som i kristenloven, er en pakt mellom én kvinne og én mann, åpnes det for mangslungne metamorfoser. I våre naboland forfektes alt polyamorøse “ekteskap” med mer enn to partnere. Hvilke prinsipper bygger vi på i møte med slik problematikk?
Det er ikke strengt tatt riktig å si at kristen holdning til menneskeverd defineres av “at alle er skapt i Guds bilete, og difor [er] ein del av same fellesskapen”, som om det var noe statisk. Gudsbilledligheten er en gave og et ansvar; den utgjør en verdighet vi må leve opp til. Derfor er livet alvorstungt. Kristenretten byr folk vende seg mot øst i bønn. Hvorfor? I forventning av Kristi komme på dommedag. Historien går mot et mål, kristent sett. Vi stilles til ansvar; det er ikke selvsagt at vi regnes vårt potensiale verdige. Fellesskap, det være seg i tid eller evighet, kan aldri tas for gitt. Det er fordringsfullt.
Menneskeverd fremstår slik som et dynamisk begrep, en oppgave. Filosofen Alasdair MacIntyre har påpekt at menneskeverd ellers kan bli en retorisk floskel vi bruker til selvhevdelse samt for å absolvere oss selv eller andre fra rettferdskrav; mens rettferd forblir den grunnleggende kategori for menneskelig og guddommelig samfunn.
Vi kan spørre oss om fellesskap og rettferd i samfunn overhodet er mulig på sikt uten allment anerkjent begrunnelse, uten delt oppfatning om hensikt? Fantasien om den sterkestes rett forblir en ærgjerrig konkurrent. Ikke-kristne, absolutte ideologier sprer seg, med makt til raskt å endre et uforankret kollektivt verdisyn.
Tusenårsjubileet maner til selvransakelse. Der hvor vi sklir vekk fra kristenrettens grunnlag, skal vi ærlig anerkjenne dét. Og være oss bevisst hva som står på spill.
Den hellige Ånd i en dues form, slik den svever over døpefonten i Moster Gamle Kirke. Man kan jamen trenge ekstra Åndsfylde i disse jubileumstider.