Opplyst liv
Om Hellig Olav
Årets olsokpreken har fått oppmerksomhet både i rikskringkastningen og i en avis. Det er fint at arven etter helgenkongen er gjenstand for refleksjon.
Her er mitt bidrag til en samtale med NRK:
– Det har kome ein slags veldig forenkla framstilling av tidleg norsk mellomalder, seier Varden og viser mellom anna til film og TV-seriar om perioden. Da er det viktig både kulturelt og religiøst å forhalde seg ansvarleg og objektivt til fortida.
Varden fortel at det er viktig å ha klart for seg kva ein helgen er og ikkje er, og at det var det preika handla om.
Biskopen er utdanna med ein doktorgrad innan historisk teologi.
– Nokre gongar morar det meg og andre gongar provoserer det meg at vi så lett forheld oss til fortida utifrå våre eigne førestillingar, korleis det var og korleis det burde vere.
Dersom guidane i Nidarosdomen gir eit unyansert bilete av Olavssoga, ser Varden på det med bekymring.
Varden fortel at han fekk høyre om versjonen har snakka om under preika frå to-tre besøkande.
– Det kan ha vore utypisk. Det veit eg ikkje, men ein kan håpe.
Dersom merknadane under høgmessa bidreg til djupare refleksjon om tematikken vil det vere gledeleg, fortel biskopen.
Og her er en kommentar til utvekslingen i Vårt Land:
Gidder man å lese det jeg faktisk sa til olsok, oppdager man at det ikke gikk på å rakke ned på andre. Da jeg refererte til énsidig historieforståelse, understreket jeg at det handler om oss, dagens nordmenn, som helhet. Det er vi som må være vaktsomme.
Jeg påpekte eksplisitt at Olav som historisk skikkelse er mangefasettert og uidealiserbar. Poenget mitt var å understreke omvendelsen som lar seg spore tross menneskelig grums — for så å peke på dét som konstruktiv utfordring nå: Prekenen var et kall til omvendelse, et kall som omfatter meg selv først og fremst. Det Kirken i snart tusen år har gjenkjent i Olav er et eksempel på hva Guds miskunn ufortjent kan virke i et konfliktfylt, men mottagelig menneske.Tillot jeg meg å være litt polemisk, var det for å konfrontere påstanden om at Olavs helligkåring skal ha vært et geistlig, kirkepolitisk kalkulert prosjekt. Olavskulten spredte seg som en folkebevegelse ledsaget av konkret erfaring av helgenens forbønn og beskyttelse. Derfor appellerte jeg til våre landsmenns dømmekraft på 1000-tallet. De var ikke mer innstilt enn vi er nå på å holdes for narr.Olavsfromhetens utvikling viser innvirkningen kristendom hadde på middelalderens Norge i form av et perspektiv som åpner for opplyst håp om forvandling, ved nåde, av menneskets, og derved samfunnets, kjerne.Hvis man antar a priori at henvisning til overnaturlig virkelighet er tull, at begrepet ‘hellighet’ ikke tilsvarer objektiv virkelighet, vil utviklingen synes meningsløs; men da har man liten sjanse for å skjønne hvordan folk i troens århundrer tenkte, hva de fryktet og hva de frydet seg ved, hvordan de traff viktige beslutninger.Olavslegendene, og etterhvert Olavsliturgien, gir poetiske uttrykk for inderlig erkjennelse som var gjenkjennelig for folk. Også disse kildene må leses ansvarlig og empatisk. Det fordrer en annen tilnærming enn den man bruker i forhold til lineær historiografi. Vi har i stor grad mistet vanen med å lese bilder nå om dagen; kanskje er vi ikke så flinke til å lese poesi heller.
